Stortinget - Møte torsdag den 15. juni 2017

Dato: 15.06.2017
President: Øyvind Halleraker
Dokument: (Innst. 440 S (2016–2017), jf. Meld. St. 24 (2016–2017))

Innhald

Sak nr. 7 [14:54:30]

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Felles ansvar for felles fremtid – Bærekraftsmålene og norsk utviklingspolitikk (Innst. 440 S (2016–2017), jf. Meld. St. 24 (2016–2017))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden blir fordelt slik: Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sylvi Graham (H) [] (ordfører for saken): Som saksordfører for innstillingen til Meld. St. 24 for 2016–2017 – Felles ansvar for felles fremtid – vil jeg gjerne starte med å takke komiteen for samarbeidet om den. Dette er en viktig melding om et tema som har vært mye debattert denne våren.

Med meldingen ønsker regjeringen å stake ut kursen for norsk utviklingspolitikk framover og for hvordan utviklingspolitikken og bistanden kan bidra til mest mulig fattigdomsreduksjon og bærekraftig utvikling i en endret og krevende internasjonal situasjon. Bærekraftsmålene forplikter alle land. Norge vil følge opp og nettopp legge bærekraftsmålene til grunn for utviklingspolitikken. Denne meldingen behandler altså det internasjonale aspektet av vår relasjon til bærekraftsmålene.

Jeg synes derfor det er viktig å slå fast at det er en enstemmig komité som legger fram dagens innstilling, og at en enstemmig komité i sine merknader slår fast at «det er bred tverrpolitisk enighet om norsk utviklingspolitikk» og at «de overordnede målene for bistanden er og forblir å redde liv, lindre nød og bidra til fattigdomsreduksjon».

Så har vi i denne innstillingen en del nyanser og presiseringer som utdyper de ulike partienes meninger og syn. Men komiteen fastslår at hovedlinjene i utviklingspolitikken videreføres. Denne enigheten er nettopp det som muliggjør Norges langsiktige arbeid med f.eks. utdanning, helse og klima- og skogsatsingen. Norge skal også fortsatt være forkjempere for internasjonale normer og kjøreregler, og menneskerettighetene er her i fremste rekke, slik jeg ser det.

Regjeringen har med denne meldingen villet legge til rette for økt bruk av partnerskap med privat sektor, med sivilt samfunn, multilaterale aktører og nasjonale myndigheter i samarbeidsland – for å bidra til fattigdomsbekjempelse og lindring av nød i en stadig mer kompleks verden, der bistandens relative betydning er synkende.

Ingen land kan utvikles utenfra. Ansvaret for å ivareta et lands utvikling og dets innbyggeres behov tilligger først og fremst myndighetene i det aktuelle landet. Norsk bistand må derfor ha som mål å bidra til at myndighetene i utviklingsland kan bygge opp statlig kapasitet og gode tjenester i eget land.

Utviklingshjelp og bistand er fortsatt viktig mange steder, men det må gi resultater og ha effekt. Derfor har denne regjeringen allerede startet en prosess for tydeligere resultatorientering og mer effektivitet i bistandsarbeidet. Det er foretatt en geografisk konsentrasjon av bistandsinnsatsen og tatt forvaltningsmessige grep. Antall land som får norsk bistand, og antall bistandsavtaler, er redusert i perioden 2014–2016, og framover vil norsk bilateral bistand konsentreres om et begrenset antall partnerland. Komiteen merker seg – og støtter – at man effektiviserer og forbedrer bistandsforvaltningen på denne måten. Komiteen støtter også at humanitær bistand, frivillige organisasjoner og Norfund er unntatt fra konsentrasjonsprinsippet.

Bistand er potensielt et kraftfullt virkemiddel for å støtte opp om det arbeidet nasjonale myndigheter gjør for å skape utvikling i eget land. Men det er landets ressursgrunnlag, nasjonal politikk, handel og økonomisk vekst som har størst betydning for fattigdomsreduksjon. Privat sektor og private investeringer er derfor en viktig drivkraft for økonomisk utvikling.

Bistandsbudsjettet skal framover konsentreres om noen hovedsatsingsområder: utdanning, helse, næringsutvikling og jobbskaping, klima, fornybar energi, miljø og humanitær innsats. Satsingsområdene står alle sentralt i arbeidet for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. De henger sammen og er gjensidig forsterkende. Likestilling er et tverrgående tema – og ikke minst er fortsatt prioritering av utdanning for kvinner et svært viktig område for oss.

Godt er det, for i en fersk rapport fra UNESCO, Global Education Monitoring Report, kan man dessverre lese at for sjette år på rad er det et faktum at den totale summen til bistand til utdanning er redusert. Støtten til utdanning er nå langt unna det som trengs for å oppnå bærekraftsmål nr. 4. USA og Storbritannia har f.eks. i flere år vært de største giverne på utdanningsfeltet, men deres bidrag falt med henholdsvis 11 pst. og 9 pst. fra 2014 til 2015. UNESCO baserer sin rapport på nye tall fra OECD, og de viser at Norge og Tyskland kan trekkes fram som de hederlige unntakene, med en økning på henholdsvis 50 pst. og 34 pst.

Så er det da også Norge som har satt behovet for økt internasjonal finansiering av utdanning på den globale dagsordenen. Vi har et ansvar – og vi tar ansvar. Da er det også om å gjøre å bidra på den beste måten, slik som vår statsminister tok til orde for da hun deltok i den europeiske bistandskonferansen i Europaparlamentet den 7. juni, nemlig at bistanden må innrettes på en måte så den er med og demper krig og konflikt og støtter opp under bærekraftige løsninger, utdanning, helse og jobbskaping.

Nettopp dette er viktig fordi den demografiske utviklingen i Afrika og Midtøsten innebærer at millioner av unge hvert år skal inn på et arbeidsmarked som ikke er i stand til å absorbere dem. Afrikas befolkning ligger an til å fordobles og nå godt over to milliarder innen 2050. Omkring 70 pst. av befolkningen er under 30 år, og gjennomsnittsalderen er 18. Det anslås at det er behov for nesten 20 millioner nye jobber hvert år. Det er voldsomme tall.

Komiteen slår da også fast at noe over halvparten av norsk bistand allerede går til landene i Afrika sør for Sahara, og at 73 pst. av nye investeringer fra Norfund i 2016 ble gjort i Afrika. Komiteen merker seg også at «viktige bidrag til næringsutvikling skjer gjennom Norfund, og at regjeringen foreslår å øke støtten». Tallenes tale forteller at Norfund gjennom sine investeringer har bidratt til å skape nesten 300 000 arbeidsplasser og etablering av ca. 700 selskaper.

Det er et voldsomt arbeid som må til for å hindre tapte generasjoner. Regjeringen har derfor i sin periode doblet satsingen på utdanning og opprettholdt satsingen på helse. Støtten til humanitær hjelp har økt med 50 pst. Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan gjøre vår del.

Samstemthet har vært et aktuelt tema i bistandsdebatten. Det kunne jeg si mer om – om tiden strakk til – men jeg vil minne kort om at konklusjonene fra rapporter om regjeringens og departementenes samstemthet, og fra andre norske og internasjonale rapporter og indekser, er at norsk politikk med få unntak er blant de mest samstemte i OECD-området. Utenriksdepartementet har siden 2010 hatt en nær dialog med andre departementer om virkningen av deres politikk på utviklingsland.

Bærekraftsmålene forsterker kravet til sammenheng mellom utenriks- og innenrikspolitikk for å skape utvikling i alle land og sikre globale fellesgoder. Det er det enighet om.

Jeg har helt til slutt lyst til å utøve en sjelden virksomhet fra denne talerstol, nemlig selvkritikk. Som saksordfører tenker jeg vi i sakens merknader kunne ha utdypet vårt syn på bærekraftsmålenes «leave no one behind» på en bredere måte, ikke minst i lys av at nettopp denne dagen, 15. juni, er en spesiell dag. Akkurat i dag er det nemlig avslutning på det tiende statspartsmøte om konvensjonen for funksjonshemmede i FN, også med vår regjering representert. Ja, kanskje kunne vi ha sagt noe om funksjonshemmedes særlige utfordringer i fattige land, og i områder med krig og konflikt. Det er en milliard funksjonshemmede i verden, og 80 pst. av dem bor i fattige land. 20 millioner funksjonshemmede barn går ikke på skole, 12 millioner av de over 60 millioner mennesker som er på flukt, er funksjonshemmede, og mer enn en million funksjonshemmede dør årlig av fattigdom og underernæring.

Komiteen viser i sin innstilling til planene om å opprette en kunnskapsbank for å samordne og styrke arbeidet med faglig bistand og kunnskapsoverføring – for å kunne gjøre en innsats der Norge har ekstra forutsetninger. Vi støtter dette. Programmer som Fisk for utvikling, Olje for utvikling og Skatt for utvikling inngår i disse planene – i tillegg til norske institusjoner og ombudsordninger for fremme av menneskerettigheter og likestilling. I den sammenheng vil jeg fra denne talerstolen ha pekt på at Norge er akseptert som et land med bred kunnskap og god lovgivning og praksis når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Men det mener jeg også at vi har når det gjelder inkludering og tilrettelegging for funksjonshemmede.

Kanskje kan den planlagte kunnskapsbanken også bli et viktig tiltak hvor norske erfaringer fra hva som virker for en inkluderende utvikling, kan utnyttes systematisk. Norske erfaringer med utvikling av inkluderende utdanning, hjelpemiddelsentraler, lokal tilrettelegging, brukerstyrt personlig assistanse og universell utforming kunne deles aktivt og møte den etterspørselen som bærekraftsmålene skaper i partnerlandene.

Med dette anbefaler jeg komiteens innstilling og henviser også til Stortingets behandling av representantforslaget om reform av utviklingspolitikken i Innst. 243 S for 2016–2017. Jeg vil også takke komiteen på generell basis for et konstruktivt samarbeid om norsk bistandspolitikk gjennom fire år – og ønske oss alle lykke til med en enda bedre utviklingspolitikk i årene som kommer nå, etter denne meldingen.

Marit Nybakk (A) []: I september 2015 vedtok FN en ny global dagsorden for utvikling. Verdens statsledere var enige om 17 overordnede bærekraftsmål og hele 169 delmål. Vedtaket var basert på at – jeg hadde nær sagt – alle skal med, i hvert fall alle land og mennesker, uavhengig av hvem de er, og hvor de kommer fra. Dette er bakgrunnen for den meldingen vi har til behandling i dag. Der slås det fast at vår politikk på bistandsområdet skal ivareta fire tverrgående hensyn: Det er menneskerettigheter, det er kvinner og likestilling, det er klima og miljø, og det er antikorrupsjon. Dette er områder som det er bred politisk enighet om. I tillegg til dette kommer selvfølgelig utdanning, helse, næringsliv, jobbskaping og humanitær bistand – bare for å ha nevnt det.

For Arbeiderpartiet er utgangspunktet at norsk utviklingspolitikk skal bidra til å bekjempe fattigdom, styrke utviklingslandenes evne til å løse egne problemer og skape vekst og utvikling. Veien ut av fattigdom går gjennom økonomisk vekst, gjennom jobbskaping og gjennom rettferdig fordeling innenfor rammen av stabile stater. Utviklingslandenes egne prioriteringer må legges til grunn, og vi må satse på områder der norsk kompetanse, teknologi og erfaring kan komme til nytte. Økonomiske ressurser og kompetanse bør flyttes nærmere bistandsmottakerne. Solidaritet, ikke veldedighet, må være utgangspunktet.

La meg spesielt trekke fram to områder.

Først kvinner og likestilling. Meg ligger det særlig tungt på hjertet at kvinners rettigheter og likestilling gis høy prioritet. Ikke minst de siste måneders urovekkende signaler fra den amerikanske presidenten gir grunn til å øke satsingen. Det gjelder ikke bare fra Norge, det gjelder i et samspill eller samarbeid i Europa for å sikre kvinners stilling og rett til seksuell og reproduktiv helse. Vi må plukke opp det som Trump-administrasjonen nå har sagt nei til, for å sikre at disse programmene videreutvikles.

Gjennom GAVI og andre internasjonale organisasjoner har Norge bidratt betydelig til å bedre helsetilbudet i mange utviklingsland, ikke minst er barnedødeligheten betydelig redusert gjennom vaksinealliansen GAVI. Dette, sammen med økt satsing på utdanning, og da spesielt for jenter, er viktige bidrag til å nå FNs bærekraftsmål.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne kommer særlig dårlig ut. Det er derfor også avgjørende å sikre at inkludering av funksjonshemmede ivaretas spesielt ved utforming av bistandspolitikken.

Det andre jeg vil trekke fram, er satsing på jobbskaping og næringsliv. Vi kan kanskje ikke få nevnt det ofte nok, for det er en forutsetning for utvikling. En enstemmig komité slår fast at anstendig arbeid er det viktigste virkemiddelet for fattigdomsbekjempelse og for å få folk ut av fattigdom. Anstendig arbeid bidrar til utviklingslands evne til å skape velferd gjennom skatteinntekter og gjennom rettferdig inntektsfordeling. Vi må øke norsk støtte til næringsvirksomhet i utviklingsland, og det må legges til rette for et strategisk samarbeid med norsk næringsliv og norske kunnskapsmiljøer i det arbeidet – dette fordi arbeid og jobbskaping, og dermed også skatteinntekter, er en forutsetning for vekst, utvikling og fattigdomsbekjempelse.

Norge bidrar positivt bl.a. gjennom Norfund, men også andre. Norfund bidrar til å sikre næringsutvikling i utviklingsland og er et viktig instrument for jobbskaping og vekst og «skal være en fleksibel, troverdig og langsiktig partner for kommersielle aktører», slik det heter i omtalen i Prop. 1 S for 2015–2016.

Vår satsing på næringsutvikling må skje på en bærekraftig måte. ILOs kjernekonvensjoner må ligge til grunn, naturligvis. De ansatte må ha rett til å organisere seg og ha kollektiv forhandlingsrett. Det betyr at norsk utviklingsarbeid må bidra til oppbygging av fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. Det er også nødvendig å legge vekt på menneskerettigheter og demokratiutvikling i et land når det gis støtte til næringsetableringer.

Norsk bistands- og utviklingspolitikk må bidra til økt finansiell åpenhet og hindre at norske næringsinvesteringer bidrar til skatteunndragelser og korrupsjon. Det har kanskje blitt viktigere enn noensinne å understreke det.

Jeg nevnte innsatsen for å styrke kvinners muligheter. La meg legge til kvinners muligheter for arbeid og økonomiske rettigheter. Det må vi også forsterke. En studie fra Verdensbanken viser at 100 land fortsatt har lover som begrenser kvinners arbeidsmuligheter – gjennom restriksjoner enten på arbeidstid eller på type arbeid kvinner kan ha. Det er noe som det er viktig at vi griper fatt i, så her må Norge tale med en tydelig stemme også internasjonalt. Det handler også om å bekjempe strukturer. Det må jobbes bredt for å redusere politiske, økonomiske, juridiske og sosiale hindringer for kvinners deltakelse i arbeidslivet, i tillegg til å fremme kvinners muligheter som gründere, f.eks. Det er viktig, men det gjelder også kvinners finansielle deltakelse, spare- og lånegrupper, voksenopplæring, mikrokreditter og entreprenørskap, og ikke minst kvinners eiendoms- og arverettigheter.

Kvinner må sikres likestilt tilgang til land. Ikke minst gjelder det jordbruksarealer og det å kunne eie de områdene som de driver jordbruk i. Kvinner er jo viktige landbruksprodusenter i de fleste utviklingsland – det tenker vi kanskje ikke alltid på.

Helt til slutt vil jeg få takke saksordføreren for et utmerket arbeid og komiteen for samarbeidet både i denne saken og generelt gjennom fire år. Det har vært en trivelig komité å være i, og en veldig dyktig komité. Jeg vil gjerne takke komiteen for samarbeidet.

Jørund Rytman (FrP) []: La meg starte med å takke saksordfører Sylvi Graham for en meget god jobb, jeg er enig med Marit Nybakk der. Likevel tillater jeg meg å komme med noen påminnelser, noen historiske fakta.

Bistandsbudsjettet for 2017 ligger på 1 pst. av BNI. I 2016 ga vi 36,6 mrd. kr i bistand. Utviklingen i Norges pengebruk på bistand har økt svært mye fra oppstarten i 1960, da vi brukte 8 mill. kr på bistand i Sør-Korea og India.

Ambisjonsnivået har vært skyhøyt: Norske skattepenger skulle alene løse mange problemer i verdens fattige land – land man har minimal kunnskap om. Det har ført til en enorm sløsing av midler.

Vi må innse at det i liten grad er mulig å påtvinge andre land grunnleggende samfunnsendringer. Vi må derfor være realistiske, gitt kontekst for det enkelte tiltak og virkemidlene vi har til rådighet. Hovedansvaret for utviklingen må ligge på lederskapet i landene selv.

Denne regjeringen har gjort en god jobb for å rydde opp i de enorme summene vi har spredt rundt oss siden vi begynte med dette i 1960. Det ene er konsentrasjonen av antall land. Da Høyre og Fremskrittspartiet tok over for den rød-grønne regjeringen i 2013, ga Norge bistand til 116 land. Dette utgjør 60 pst. av alle land i verden. Antall land som mottar bistandsmidler, er nå nede i 88. Mesteparten av bistandspengene skal gå til 20–25 utvalgte land, der Norge har særlig mulighet til å utgjøre en forskjell. I mange av disse landene legges det opp til at bistanden gradvis skal utfases, i tråd med deres egne planer.

Det andre er konsentrasjonen av antall avtaler. Vi arvet også over 6 000 bistandsavtaler, mange av disse var riktignok inaktive. Antall avtaler er kuttet til 4 000 – altså redusert med en tredjedel.

Det tredje er konsentrasjon av tema. Sakene som bistanden skulle gå til, spriket i alle retninger. Bistanden er nå mer tematisk avgrenset og skal primært gå til tiltak som skal gi utdanning, helsetilbud og jobber til verdens fattigste.

«I motsetning til tidligere regjeringer som har snakket om konsentrasjon, har denne faktisk gjort noe.»

Dette skrev redaktøren for fagavisen til bistandsbransjen, Bistandsaktuelt.

Men jeg må si jeg stusser litt over at Fremskrittspartiet står alene om noen merknader. Det gjelder bl.a. på side 4, om migrasjon, men også på side 5, der vi viser til de humanitære budsjettene. I et avsnitt på side 5 viser vi til at de humanitære budsjettene har økt med mer enn 50 pst. under den nåværende regjering. En stor del av disse midlene går til å bedre kårene for flyktninger. Fremskrittspartiet støtter regjeringens satsing på utdanning blant flyktninger i nærområdene. Vi viser til opprettelse av økonomiske soner i Jordan, der syriske flyktninger kan jobbe, og der produktene har tollfrihet på det europeiske markedet. Det finnes også initiativ for å opprette gründersentre der flyktninger kan få hjelp til å starte egne bedrifter. Vi viser også til at regjeringen har spesifisert at den norske humanitære innsatsen i Syria og nabolandene vil gå til jobbskaping, og mener at dette er viktig for bl.a. å bedre flyktningenes situasjon i nærområdene og å støtte vertsamfunnet. Dette er viktig, og jeg antar – og håper – at det er en glipp at de andre partiene ikke støtter dette. For i budsjettinnstillingen til Prop. 1 S, side 32, sier utenriks- og forsvarskomiteen noe annet. Da er man positiv. Kun SV var – eller er – imot. Da sier et overveldende flertall at det er viktig at humanitær innsats blant flyktninger også går til jobbskaping, og flertallet er kjent med at europeiske land har tatt en rekke initiativ med sikte på å øke antall arbeidsplasser i nærområdene, særlig blant syriske flyktninger. EU har i tillegg myket opp handelsbarrierene for jordanske selskap som ansetter syriske flyktninger. Et overveldende flertall, uten kun SVs stemme, mener at regjeringen bør se nærmere på hvordan Norge best kan bidra til å øke sysselsettingen blant flyktninger i nærområdene.

Jeg håper – og antar og tror – at flertallet mener det samme nå og ikke her driver med vinglepolitikk, og jeg ble litt beroliget da jeg hørte Marit Nybakk på i hvert fall Arbeiderpartiets vegne.

Også jeg vil takke for et godt samarbeid.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Eg skal ikkje starte med heile Noregs bistands- og utviklingspolitiske historie, men om me startar i India og Sør-Korea, har det ikkje gått så aller verst med dei landa. No kjem ikkje alt av bistands- og utviklingspolitikken, men me har jo nådd betydelege resultat.

FNs tusenårsmål gav nettopp ei mobilisering for å redusere ekstrem fattigdom og svolt. Langt fleire har fått tilgang til fundamentale rettar som skulegang og helseteneste. Fram mot 2030 skal det mobiliserast for nye berekraftsmål. Å utrydde fattigdom er mål nr. 1, så følgjer mål om å utrydde svolt, sikre god helse, god utdanning, likestilling mellom kjønna, reint vatn og gode sanitærforhold. Dette er særleg viktig for dei fattigaste landa og i bistanden.

I tillegg er det sett opp ei rekkje andre mål som i større grad gjeld alle, både rike og fattige land. Me skal fremje mindre ulikheit, anstendig arbeid og økonomisk vekst, rein energi for alle, berekraftige byer og samfunn, ansvarleg forbruk og produksjon, stoppe klimaendringane, sikre liv både under vatn og på land, og fremje fred og rettferd. Desse globale måla utfordrar oss breiare enn bistandspolitikken. Her har rike land ei stor heimelekse å gjere, og det gjeld òg vårt eige land.

Med andre ord, medan FNs tusenårsmål i hovudsak dreidde seg om å mobilisere til bistand for verdas fattige land, omfattar berekraftsmåla langt fleire mål og innsatsar som ikkje har noko med bistandsbudsjettet å gjere. Da blir det viktig å unngå at rike land bruker bistandsbudsjettet meir til å vareta eigne interesser enn til å kjempe mot den ekstreme fattigdomen som fortsatt finst.

Eigeninteressetenkinga kan svekkje innsatsen for dei fattige og våre felles interesser. Da tenkjer eg ikkje berre på slagord som «America first», eller at alle land må vareta legitime nasjonale interesser, men det er farleg viss slik eigeninteressetenking fører til at gjensidig frihandel blir avgrensa av auka proteksjonisme, at forpliktande tiltak for å betre klodens klima blir erstatta av kortsiktige lokale satsingar på fossil energi, at militært rustingskappløp fortrengjer innsats for felles rustingskontroll og nedrusting som gir auka tryggleik, og at vekst i eigen økonomi fortrengjer internasjonal innsats for anstendig arbeid og reduksjon av ulikheit. Dette er vegval me må ta stilling til.

Regjeringas berekraftsmelding vidarefører på mange punkt viktige hovudlinjer i norsk utviklingspolitikk. Det er det brei støtte til.

På nokon punkt blir det skapt unødig tvil og gitt signal om at norske eigeninteresser – og ikkje utvikling i fattige land – skal vere styrande. Lat meg som eit eksempel nemne meldingas avsnitt om bilateral stat-til-stat-bistand. Det ber feil av stad viss målet med slik bistand blir å fremje «vår interesse» for å fremje norsk næringsliv og handel. Heile komiteen reagerer på dette avsnittet ved å understreke at norsk bistand må ha som mål å bidra til at styresmaktene i utviklingsland kan byggje opp statleg kapasitet og gode tenester som tar vare på befolkningas rettar. Målet med stat-til-stat-bistand skal framleis vere å fremje utvikling i fattige land.

Kristeleg Folkeparti er òg fornøgd med å ha fått heile komiteen, med unntak av regjeringspartia, med på å presisere at det er «meget problematisk dersom målet om å redusere antall bistandsavtaler fører til at gode utviklingstiltak nektes fortsatt støtte». Grunnen til at me vil presisere dette, er meldinga frå norske frivillige organisasjonar, som opplever at departementets føringar får Norad til å stanse støtta til gode utviklingsprosjekt, fordi mål om å redusere talet på avtaler blir ein del av støttevurderinga. Dette kan ramme mindre frivillige organisasjonar, eller innsats for særleg utsette grupper, som funksjonshemma i utviklingsland. Dette er tvert imot innsats me bør styrkje.

Eg er òg glad for at det er ein samrøystes komité som peiker på Kristeleg Folkeparti sitt Dokument 8:25 S for 2016–2017, om reform av utviklingspolitikken. Me ventar med spenning på regjeringas oppfølging der.

Til slutt vil eg takke saksordføraren, Sylvi Graham, som kjenner dette området svært godt, og som på ny har gjort ein strålande innsats som saksordførar. Det har vore med på å løfte dette viktige arbeidet denne våren.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Målet med utviklingspolitikk er å redusere og på sikt avskaffe fattigdom. Senterpartiet ynskjer å leggje til rette for eit samfunn med mindre ulikskapar, både nasjonalt og globalt. Små forskjellar byggjer tillit i samfunnet, som er grunnleggjande for god og berekraftig utvikling. Dessverre ser me at ulikskapane aukar i mange land.

Det overordna målet for utviklingspolitikken er å redde liv, lindre naud og, som sagt, medverke til å redusere fattigdomen. Skal me lukkast med det, må Noreg tenkje langsiktig i bistandspolitikken. Me må tenkje langsiktig og handle føreseieleg. Det er viktig knytt til tematiske satsingar, ikkje minst av omsyn til ulike sivile organisasjonar som skal medverke til utvikling i landa der dei arbeider. Me må tenkje langsiktig for å hindre svoltkatastrofar, som igjen gir næring til konfliktar og andre kriser. Ei langsiktig satsing på matproduksjon kan redusere trongen for akutte straksløysingar.

Forslaget om føreseielege og langsiktige bistandssatsingar på særskilde sektorar som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerheit og klima er svært viktig. Senterpartiet var i handsaminga av Innst. 243 S for 2016–2017, Kristeleg Folkeparti sitt private lovforslag om utviklingspolitikken, tydeleg på at landbruk og matsikkerheit må vere eit eige satsingsområde, ikkje berre eit undertema under næringsutvikling, og eg er veldig glad for at det vart vedteke. Gjennom utviklingspolitikken må me syte for at alle menneske får dekt sine mest grunnleggjande behov. Det er vanskeleg å gi utdanning og læring som gir meining for dei som går rundt svoltne utan tilgang til reint vatn.

Senterpartiet meiner FN sine berekraftsmål peikar rett veg. Medan mål nr. 1 seier at ein skal utrydde fattigdom i verda, gjer mål nr. 2 det klart at ein skal utrydde svolt, oppnå matsikkerheit og betre ernæring og fremje berekraftig landbruk. Noreg har høg kompetanse innan landbruk, noko me må dra nytte av i utviklingsarbeidet vårt. Eit landbruk som gir auka produktivitet basert på ei berekraftig forvalting av jorda og naturressursane, er avgjerande for å løfte fleire menneske ut or fattigdom.

Den norske modellen med samvirke som sikrar matprodusentar leveringsrett, og sikrar at overskotet går attende til ny produksjon, er ein modell me kan eksportere. Høgre og Framstegspartiet støttar ikkje fleirtalsmerknadene knytte til meir offensiv satsing på landbruk, men vil at Noreg skal ta ei leiarrolle i fiskeri- og havsektoren. Det er ingen motsetnad mellom desse to leiarrollene.

På eit frukostmøte i dag i regi av fleire organisasjonar innanfor utviklingsarbeid vart det merka kor ulikt regjeringspartia omtaler landbruk og fiske. Kva er årsaka til at regjeringspartia ikkje vil støtte ei meir offensiv satsing på landbruk? Er det fordi ein fornektar at Noreg har ein god og berekraftig modell? På dagens møte, der mange bistandsorganisasjonar var representerte, var den norske landbruksmodellen løfta og verdsett – m.a. frå fagmiljø innan området.

Senterpartiet støttar ei offensiv satsing på fiskeri og havsektoren i utviklingspolitikken. Me forventar òg at regjeringa følgjer opp dagens fleirtal, som vil auke landbruket og matsikkerheita sin prosentdel av norsk bistand.

Ein samla komité slår fast at likestilling og styrking av kvinnerettar er viktig i all utviklingspolitikk. Å styrkje kvinnerettane og betre likestillinga i fleire mottakarland er eit mål i seg sjølv. Samstundes er det naudsynt for å sikre økonomisk utvikling og rettvis fordeling av ressursane. Det er godt dokumentert, m.a. frå Verdas handelsorganisasjon, at å styrkje kvinner sine økonomiske, politiske og sosiale rettar styrkjer demokratiet og legg til rette for økonomisk utvikling.

Utviklingspolitikken driv me ikkje for vår eigen del. Den driv me solidarisk for å hjelpe, leggje til rette, styrkje og byggje land som av ulike årsaker har langt dårlegare grunnlag enn me har i vårt eige land. Kanskje burde me av og til vere meir takknemlege for den utruleg positive situasjonen me har i vårt eige land. Det er ikkje så lenge sidan Noreg òg var eit lite utvikla land som trong hjelp. I dag har me skapt eit samfunn med god fordeling, med store ressursar, og det er viktig at me kan dele av dei økonomiske ressursane, men òg av dei menneskelege ressursane og kunnskapen me har, slik at andre kan byggje sine land.

Ola Elvestuen (V) []: Jeg synes tittelen på stortingsmeldingen, altså Felles ansvar for felles framtid, på en god måte oppsummerer den betydningen bærekraftsmålene har. Bærekraftsmålene må gjøres til det viktigste vedtaket verden har gjort, når det skal gjennomføres og implementeres. Ambisjonsnivået er enormt. Målene er å utrydde fattigdom, utrydde sult, stoppe klimaendringene og mer, i alt 17 bærekraftsmål. Vi har et felles ansvar for å gjennomføre disse, både med utviklingspolitikken og også innenfor hvert enkelt land i årene som kommer. Vi har en felles grunnleggende interesse av at vi lykkes med dette. På bakgrunn av disse målene må verden endre seg i årene som kommer.

Bærekraftsmålene er mange og omfattende, og de gjelder både internasjonalt og nasjonalt. Statsministeren sa i en interpellasjon høsten 2005 på Stortinget at disse målene setter viktige rammer for politikken i alle land, også i Norge. I Venstre er vi glad for at regjeringen også i denne meldingen så tydelig legger til grunn at bærekraftsmålene skal legges til grunn for norsk utviklingspolitikk.

Man legger fram fem tematiske hovedområder, bl.a. klima og miljø, utdanning, helse, næringsutvikling og jobbskaping. Vi støtter opp under det. Det er riktig også at man legger opp til en geografisk konsentrasjon av hvor vi skal ha vår innsats. Én ting er å legge opp til økt satsing på langsiktig samarbeid med enkeltland, som vi jo har lang tradisjon for, men vi tror også det er riktig med innsats overfor land som er direkte eller indirekte i konflikt. Spesielt, som vi også nevnte i forrige sak, ligger det et veldig urolig område fra Vest-Afrika til Afghanistan. Der er det viktig at vi tar med oss erfaringene vi har fra operasjonene og engasjementet i Afghanistan, og rapporten vi har fått fra Godal-utvalget, at vi lærer av den, nettopp for å få bedre resultater der, men også for å oppnå bedre resultater i andre land og få til en god utvikling.

Jeg tror også at det er viktig å støtte opp under enkeltland selv om de ikke nødvendigvis er de fattigste. Land som Tunisia vil det være helt avgjørende at vi klarer å stabilisere, slik at de kan gi en større og bredere effekt for en mer demokratisk utvikling i hele Midtøsten. Jeg tror at i denne type land i de vanskeligste områdene, den vanskeligste omstillingen, må vi også spille vår rolle, sammen med resten av Europa.

Så inn på noen av temaene: I Venstre er vi glad for at fattigdomsorienteringen ligger fast, og selvfølgelig også at klima og miljø må være viktig i norsk utviklingspolitikk. Vi må ha en global grønn utviklingspolitikk, og klimagassutslippene må ned, og de må ned i hele verden. Selv om USA ønsker å trekke seg ut av Paris-avtalen, må resten av verden klare å forsterke Paris-avtalen og holde fast ved innholdet og målsettingene i den. Derfor er det også bra at man varsler å øke støtten til Norfund, men i og med at USA trekker seg tilbake, må Norge også – som andre land – være villig til å øke støtten internasjonalt for å bygge opp under Paris-avtalen, enten det er det grønne fondet eller det er på andre områder. Her vil det kreves en forsterket innsats.

Utdanning og forskning må være et hovedsatsingsområde for Norge. Kunnskap og erfaringsutveksling er grunnleggende viktig for å nå de ulike målene. Vi trenger forskning for å finne gode løsninger på spørsmål om bærekraft, matsikkerhet, næringsliv og god fordelingspolitikk. Vi er enig med regjeringen om satsing på utdanning, og særlig prioriteringen av utdanning for jenter. Det gjelder også kvinner og likestilling, som fortsatt må være viktig i norsk utenrikspolitikk. Når USA også der trekker seg tilbake med sin innsats, er det riktig og viktig at vi øker støtten til seksuell og reproduktiv helse. Likestilling handler om kjønn, det handler om urfolks rettigheter og trosfrihet, men også, som det ble tatt opp tidligere, funksjonshemmede. Det gjenstår mye for å få satt funksjonshemmedes rettigheter på dagsordenen. Her må Norge ta en sterkere rolle.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Bård Vegar Solhjell (SV) []: Eg er einig med siste talar i at berekraftsmåla er eit av dei potensielt viktigaste vedtaka verda har gjort, og difor er dette ei god ramme rundt både komitéinnstillinga og meldinga som er lagd fram.

Som saksordføraren – som har gjort eit godt arbeid – sa, er det ganske brei einigheit på mange måtar no. Men lat oss stoppe opp og ta eit lite tilbakeblikk: Det er ganske nytt i norsk utviklingspolitisk historie at det er brei einigheit om utviklingspolitikken. Kanskje er det eigentleg det nye på dette feltet i denne perioden, for historisk har jo Høgre og Framstegspartiet vore sterkt kritiske til politikken. Høgre har stått for store kutt, Framstegspartiet for astronomiske kutt, og begge partia har til dels hatt ideologiske ueinigheiter med det breie fleirtalet.

Kanskje kan vi difor seie at det i denne perioden har vore ein ny, felles minstestandard i ei brei einigheit om at utviklingspolitikk ført på ein god måte verkar, at 1 pst.-målet er riktig – no støtta alle det i budsjetta – og ei sterk støtte til ei rekkje satsingar: helse, utdanning, fred og forsoning, klima. Tidlegare har det vore stilt spørsmål ved mange av desse. Det er spennande å sjå om den breie einigheita held forbi det moglege – forhåpentleg – regjeringsskiftet.

Men oppå dette: Når ein ser innstillinga, er det fortsatt sånn at den ueinigheita som ligg der, i stor grad delar seg mellom Høgre og Framstegspartiet på den eine sida og alle dei andre partia på den andre sida. Fleire av dei har allereie vore nemnde. Fattigdomsorienteringa vert påpeika i felles merknader frå SV, Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre. Den merknaden representanten Hareide tok opp, som gjaldt val av partnarland, har same karakter – ein lang og viktig merknad. Når det gjeld innretninga på konsentrasjonen og synet på sårbarheitsstrategien og oppfølginga av den, står alle dei fem partia saman mot regjeringa.

Det same gjeld påpeikinga av behovet for ei samstemtheitsreform og kor viktig det vil vere. Det gjeld påpeikinga av kor viktig ulikheit er i utviklingspolitikken. Der er det vanskeleg for meg å forstå at Høgre og Framstegspartiet ikkje er inne. Det er dei ikkje. Derimot har Høgre, men ikkje Framstegspartiet, gått inn i ein annan viktig merknad, som påpeikar at miljø og klima skal vere ein sentral del av norsk utviklingspolitikk i åra som kjem. Så det ideologiske – eller verdimessige – skiljet held fram her, som det gjorde i representantforslaga frå Kristeleg Folkeparti tidlegare i vår. Det lovar godt, for på ei rekkje av desse områda kan vi håpe å sjå ei revitalisering av utviklingspolitikken og ei meir aktiv regjering, dersom det skulle verte eit regjeringsskifte.

Lat meg heilt til slutt i dette innlegget få lov til å seie at dette vert det siste innlegget eg held om utanriks- eller utviklingspolitikk frå Stortingets talarstol, for eg skal i møte i kontrollkomiteen, som vanleg, heldt eg på å seie, og ein annan vil overta innlegga etterpå. Men eg vil gjerne få bruke sjansen til å takke mange for samarbeidet. Eg har sete i komiteen i to periodar. Eg har òg hatt gleda av å jobbe med temaa på Statsministerens kontor, som miljøvernminister og i andre roller, og det har vore eit fantastisk privilegium å få jobbe med norsk utanriks- og utviklingspolitikk i dei åra. Eg har samarbeidd med svært dyktige utanriksministrar – ulike, men dyktige, det er vi heldige med i Noreg – med svært ulike, men òg svært dyktige komitéleiarar, og eit sett av dyktige, sentrale og veldig hyggelege politikarar i to utanrikskomitear, eit par av dei til og med i to periodar. Det takkar eg for.

Likevel: Dei eg aller mest vil bruke sjansen til å rose her oppe frå, er nokon som vi ikkje omtalar så ofte herfrå, nemleg det fantastisk dyktige embetsverket vi har i Utanriksdepartementet, her på Stortinget og i ytre etat. Omgrepet «ansiktslause byråkratar» har av og til vorte brukt nedsetjande. Det kunne ikkje vore fjernare frå sanninga. Lat meg minne om kva dei menneska faktisk gjer: Dei leidde klimaforhandlingar opp mot Paris på vegner av Noreg, dei forhandla fred i Colombia, dei leidde enorme regnskogsatsingar som kan vere med på å forandre verda, dei jobbar med store helse- og utdanningssatsingar i milliardklassa internasjonalt, dei kontrollerer pengebruken i Norad, dei jobbar med å løyse Palestina/Israel-konflikten, og dei er komitésekretærar. Dei har lært meg enormt mykje, mange av desse dyktige menneska, og vi er heldige som har så kompetente medarbeidarar til å drive utanrikspolitikken vår.

Utenriksminister Børge Brende []: Først til representanten Bård Vegar Solhjell: Takk for hyggelige ord både til komité, til de dyktige i embetsverket og til Utenriksdepartementet. Jeg tror alle er enige om at vi kan returnere den komplimenten til ham. Det er flere viktige medlemmer av utenrikskomiteen som har valgt ikke å ta gjenvalg, men som jeg håper å se i samfunnsdebatten om både utviklingspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk i årene fremover.

Utviklingspolitikk – som nå står på dagsordenen – handler om å oppnå resultater, men det handler også om å oppnå resultater gjennom å ta initiativer. I denne perioden har Norge tatt internasjonalt lederskap når det gjelder å løfte utdanning. Vi har doblet satsingen på utdanning – ikke minst på jenters rett til utdanning og kvinners rettigheter generelt.

Men det norske initiativet har ikke bare ført til at vi har doblet vår satsing, det har også bidratt til at en trend internasjonalt, hvor vi i løpet av de 15 siste årene har sett at satsingen på utdanning har gått ned, nå er snudd. Det er nå satsing på utdanning for å nå hundrevis av millioner av barn som ikke har tilgang til kvalitetsutdanning. Det viser at det nytter i utviklingspolitikken – på samme vis som det at den forrige regjeringen tok viktige initiativer innenfor helse og vaksinasjoner, hvor man også fikk med seg private partnere, slik at man fikk til en katalytisk utvikling i så måte, er viktig.

Vi har også i denne perioden sett store humanitære kriser. Det at man i det 21. århundret skulle ende opp med den verste humanitære katastrofen siden annen verdenskrig, i nærheten av Europa gjennom Syria, er nesten ufattelig – og at denne krigen fortsatt pågår, at man i Sikkerhetsrådet ikke har greid å bli enige om løsninger. Derfor tok Norge et viktig initiativ også her. Vår statsminister initierte en giverlandskonferanse for Syria som bidro til at det ble gitt mer penger til Syria humanitært enn på noen annen FN-konferanse i FNs historie. Det viser at det nytter.

Hovedmålet for norsk utviklingspolitikk er å bekjempe fattigdom. Utviklingspolitikken skal lindre nød og redde liv, og den skal gjøre noe med årsakene til at over 1 milliard mennesker fortsatt lever under fattigdomsgrensen.

Aldri før har utviklingspolitikken hengt tettere sammen med utenrikspolitikken enn den gjør i dag. Det gir i det hele tatt svært liten mening å snakke om utviklingspolitikk som noe som er isolert fra andre politikkområder. Det er også selve kjernen i de nye bærekraftsmålene – som flere representanter har vært inne på. Bærekraftsmålene gir et nytt perspektiv på internasjonalt utviklingssamarbeid. De er universelle og forplikter oss alle. Oppnåelse av bærekraftsmålene må ikke reduseres til kun en diskusjon om bistand. Det er også krav til oss om å åpne opp våre markeder for eksport fra de minst utviklede landene og også fra mellominntektsland: Det handler om handel, styresett, investeringer, arbeidsplasser, inkluderende vekst, miljø og ikke minst klima – erkjenne at ingen kan komme utenfra og skape en stat, et demokrati, eller fjerne fattigdom, men vi kan bidra. Derfor er utviklingspolitikk så viktig.

Vi må føre en utviklingspolitikk som tar hensyn til endringene i verden, og vi må bruke bistanden i kombinasjon med andre virkemidler, slik at den gir optimal effekt.

Vi må selvsagt – som jeg var inne på – også respondere på situasjonen i områdene fra Vest-Afrika via Sahel og Midtøsten til Afghanistan, men vi har også et ansvar for å trygge områder og å være en partner for land i vår nærhet.

Jeg er glad for at representanten Elvestuen nevnte Tunisia. I Tunisia, som har et meget skjørt demokrati, er det 40 pst. ungdomsarbeidsledighet. Nesten halvparten av ungdommene går uten arbeid. Vi åpner en ambassade i Tunis neste år, og vi trapper opp bistanden. Så kan man selvsagt sette spørsmålstegn ved om de er fattige nok. Jeg skal fortelle at hvis de ikke greier å skape muligheter for disse ungdommene i dette skjøre demokratiet, blir det raskt et meget sårbart land, som kan ende som en «failed state».

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Marit Nybakk (A) []: Jeg er veldig glad for at utenriksministeren både i saken om veivalg og også nå sist, i innlegget sitt, tok opp Tunisia som en viktig samarbeidspartner i Nord-Afrika. I likhet med representanten Ola Elvestuen vil også jeg understreke at det er helt avgjørende for stabiliteten i regionen at vi har et demokratisk Tunisia, men også et Tunisia som har vekst og utvikling. Utenriksministeren nevnte selv de urovekkende nyhetene om at det nå faktisk er 40 pst. ungdomsarbeidsledighet i landet. Mitt spørsmål er da: Vil utenriksministeren øke målrettet bistand til Tunisia, f.eks. til utdanning og arbeid?

Utenriksminister Børge Brende []: Det korte svaret på det er ja. Jeg vil også berømme representanten Nybakk for å ha bidratt til økt søkelys på situasjonen i Tunisia. Representanten har ved flere anledninger oppfordret meg til faktisk å reise dit og ha møte med de ulike partene. Det samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere som vi så i Tunisia, som også resulterte i Nobels fredspris, er en inspirasjon for hvordan man i et samfunn der det potensielt kan være store interne motsetninger, kan komme sammen og jobbe seg ut av fattigdommen.

Dette skjøre demokratiet er det eneste demokratiet som nå faktisk gjenstår etter den arabiske våren, og jeg mener vi har en forpliktelse til å støtte opp om dette, for det kan lett ende i totalt kaos i Tunisia hvis man ikke greier å skape arbeidsplasser og muligheter for disse ungdommene. Derfor åpner vi også en ambassade i Tunis til neste år, og vi må nå bare identifisere gode utviklingsprogrammer når det gjelder arbeid, inkluderende vekst og kunnskap.

Marit Nybakk (A) []: Det er svært viktig det som utenriksministeren nå sier. Jeg vil også legge til at Tunisia ligger ved siden av et ganske ustabilt land, nemlig Libya, og at det også kommer flyktninger over grensen nettopp fra Libya. Noe av det farligste som er i et skjørt demokrati, i en region som Tunisia, er de sinte unge mennene som lar seg rekruttere til ISIL, og som reiser over Middelhavet. Vi får dessverre inn urovekkende signaler og informasjon om at en del av disse sinte unge mennene nå lar seg rekruttere til ISIL, og jeg tror det er ganske viktig både å sikre dette skjøre demokratiet og også å sikre utdanning og arbeid.

Det som har imponert meg mest med Tunisia, var den grunnloven som de greide å få til i forbindelse med at de fikk Nobels fredspris.

Utenriksminister Børge Brende []: Representanten Nybakk har helt rett i at når man opplever en situasjon hvor mange ungdommer har utdanning, men 40 pst. ikke får jobb, er rekrutteringen til voldelig ekstremisme ganske faretruende. Tunisia er dessverre et av de landene hvorfra vi har sett flest fremmedkrigere dra inn til konfliktene i Syria og Irak. Over 2 000 har reist inn i dette konfliktområdet, og mange av disse har vendt tilbake til Tunisia. Så vi må hjelpe dem med dette.

Så står de i en asymmetrisk flyktningsituasjon, som også representanten nevnte, ved at hundretusenvis av libyere har kommet til Tunisia, slik at de også må håndtere dette. Det er en situasjon som også Jordan og Libanon har opplevd. Man sier at dette er mellominntektsland, så vi skal ikke hjelpe dem, men når Libanon med en befolkning på litt over 4 millioner får 1,5 millioner flyktninger inn til seg fra Syria, er det klart at vi skal stille opp. Det kan ikke være slik at vi bruker som argument at de ikke er fattige nok, når de er helt på grensen til å bryte sammen som samfunn. Der skal Norge hjelpe.

Knut Arild Hareide (KrF) []: Kristeleg Folkeparti er glad for at det er brei einigheit om utviklingspolitikken, og det vil eg tru ansvarleg statsråd òg er. Det er likevel naturleg å utfordre han på noko av det me ikkje har fått fullstendig einigheit om, men som det er eit fleirtal som tar opp. Me er einige om at me skal ha ein konsentrasjon, og me er einige om at det òg er bra å få ned talet på bistandsavtaler. Men det må ikkje gå ut over god utviklingspolitikk. Derfor vil eg nettopp utfordre statsråden på det, at reduksjonen i talet på bistandsavtaler ikkje fører til at me mister gode utviklingsprosjekt.

Så mitt spørsmål er enkelt: Tar statsråden med seg nettopp det viktige signalet til departementet, og ikkje minst til Norad, som sit med det operative ansvaret for dette?

Utenriksminister Børge Brende []: Takk for spørsmålet. Det kommer mange signaler, og et av de signalene som vi har fått til Utenriksdepartementet og ikke minst gjennom ulike evalueringer, er at å operere med over 6 500 ulike bistandsavtaler, som vi gjorde da jeg tok over ansvaret i 2013, er et for stort antall til at Utenriksdepartementet greier å følge opp dette på en ordentlig måte. Det er bedre å konsentrere seg om færre prosjekter. Da kan man også evaluere det bedre, og man har større kapasitet til å følge opp. Norge er jo en stor bistandsaktør, men 6 500 bistandsavtaler var nok i meste laget, for å si det forsiktig.

Nå er vi nede på et tall rundt 4 000, og hvis Stortinget mener at det er et tall som er akseptabelt, tar jeg det til etterretning. Jeg hadde nok ønsket å redusere det noe ytterligere. Men en må ikke redusere de gode prosjektene, det er de prosjektene som ikke holder mål, som må reduseres; en må ikke helle ut barnet med badevannet. Så jeg tar med meg det i det videre arbeidet.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Underernæring er ei årsak som ligg bak nærare halvparten av alle barnedødsfall under fem år. Det har store konsekvensar for dei familiane som vert råka, men òg på samfunnsnivå. Det finst tal som viser at f.eks. i Malawi medfører ernæringssvikt at ein taper 10 pst. av bruttonasjonalbudsjett, og mange av dei som fell frå, er ungar mellom null og fem år. Det fører til dårleg produktivitet og dårleg økonomisk vekst.

Vil statsråden ta tak i dette området og lage ein strategi og ein handlingsplan for mattryggleik og ernæring, eventuelt opprette eit program? Vi har jo Fisk for utvikling, Olje for utvikling, så kvifor ikkje eit landbruk for utvikling?

Utenriksminister Børge Brende []: Representanten har helt rett i at hvis barn er underernært, får det store konsekvenser for deres utvikling. Det går på vekst, ikke bare på høyde, men på hele utviklingen, av hjerne og av andre veldig viktige kroppsfunksjoner. Dette tror jeg er et underrapportert område, og det gjøres for lite innenfor dette.

Utfordringen for Norge er at vi er tunge innenfor helse, vi er tunge innenfor klima og miljø, vi er tunge innenfor utdanning, kvinner, likestilling, menneskerettigheter og privat sektor-satsing.

Det har vært et ønske fra Stortinget at vi skal spre oss mindre og konsentrere oss mer når det gjelder det tematiske. Men jeg er enig med representanten i at vi må se nærmere på akkurat dette spørsmålet, for jeg synes det er helt forferdelig med barn som er underernært. De har ingen muligheter framover, for de mistet den muligheten da de var tre–fire år. Så vi skal se på dette, f.eks. i samarbeid med Verdensbanken.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Då vil eg gjerne stille eit oppfølgingsspørsmål. I dagens innstilling vert det vist til vedtak som vart gjort då me handsama Kristeleg Folkeparti sitt utmerkte private lovforslag knytt til utviklingspolitikken, der òg matsikkerheit vart vektlagt mykje tyngre. I dagens innstilling har eit fleirtal vist til det vedtaket og seier at ein vil styrkje den satsinga. Då kan det vere av interesse å høyre korleis statsråden ser på det, og korleis han vil følgje opp den fleirtalsmerknaden i dagens innstilling.

Utenriksminister Børge Brende []: Som jeg sa helt avslutningsvis: Jeg tror vi har en underrapportering av konsekvensene knyttet til underernæring når det gjelder barn. Hvordan man skal møte det på en mer aktiv måte, er noe vi selvsagt skal se på, også i samarbeid med andre. Norfund har et viktig element i dette med å investere sammen med andre i småskala landbruksproduksjon, og hele den verdikjeden. Vi har også samarbeid med mange norske organisasjoner som driver innenfor dette med matsikkerhet. Vi bør også bruke kontantprinsippet mer knyttet til humanitær hjelp, slik at vi ikke sender inn masse mat, men så ødelegger vi egentlig den lokale matproduksjonen.

Dette må ses i sammenheng også med de andre norske satsingene. Det behøver ikke å være en ren norsk satsning, det kan jo være at vi f.eks. bidrar mer i Verdensbankens satsing her. Så vi skal gå gjennom det.

Ola Elvestuen (V) []: Som utenriksministeren påpekte: Norge er en veldig stor bistands- og utviklingsaktør, men den suverent største er likevel, eller har vært, USA. Men med den «America first»-tenkningen som president Trump legger for dagen, legges det opp til dramatiske kutt i de forslagene som han har kommet med.

Det er bra at Norge har støttet opp under å fylle tomrommet for reproduktiv helse. Innenfor klimainnsatsen vil man også måtte bidra sterkere i årene framover. Mitt spørsmål blir: Med så store endringer og at man trekker seg tilbake, hvordan ser egentlig utenriksministeren for seg at vi skal kunne være med og fylle opp det tomrommet? Hvordan kan vi gjøre det, og med hvem? Og hvordan vil det påvirke resten av bistands- og utviklingsarbeidet? – Det er store summer det er snakk om.

Utenriksminister Børge Brende []: Det kunne være fristende å svare med Macrons slagord «Planet first», for å si det slik.

Nå er det jo sånn at det er innebygd mange såkalte «checks and balances» i det amerikanske systemet, så presidenten og administrasjonen kan foreslå et budsjett, men vanligvis kommer det med store endringer fra Kongressen. Jeg har også merket meg at viktige representanter fra republikanerne, som John McCain og Lindsey Graham, to innflytelsesrike senatorer, har sagt at de ikke vil være med på å kutte i utvikling, for dette er også investering i stabilisering, i kampen mot voldelig ekstremisme, og alt dette.

Så først får vi se hva som blir stående igjen, men på noen kjerneområder har vi trappet opp, f.eks. på reproduktiv helse, hvor vi ser kutt. Jeg vil også varsle at vi i forbindelse med statsbudsjettet for 2018 ytterligere vil trappe opp innenfor reproduktiv helse.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anniken Huitfeldt (A) [] (komiteens leder): Den store diskusjonen om utviklingspolitikk i denne perioden fant sted gjennom behandlingen av Kristelig Folkepartis skyggemelding om utviklingspolitikk, veivalg er verdivalg. Gjennom behandlingen av påfølgende representantforslag tidligere i vår avtegnet det seg et annet flertall enn det denne regjeringa har bygget på. Det samme flertallet har funnet sammen også i behandlingen av denne stortingsmeldinga på flere områder.

I behandlingen av statsbudsjettet for 2017 fattet Stortinget et veldig viktig og historisk vedtak. Stortinget ber regjeringa avsette 1 pst. av bruttonasjonalinntekt til bistand i de årlige budsjetter. At dette prinsippet nå er knesatt av stortingsflertallet, gjør at vi kan få slutt på unødvendige årlige omkamper om bistandsnivå. Oppmerksomheten kan rettes mot kvalitet, innretning og en effektiv bruk av norske bistandsmidler.

La det ikke være tvil: Uavhengig av utfallet av valget i september er det min klare forventning at regjeringa i sitt budsjettforslag for 2018 sørger for at utviklingsbudsjettet utgjør minst 1 pst. av BNI. Noe annet vil være brudd med Stortingets vedtak.

Utenriksministeren har lenge gitt tydelig uttrykk for et ønske om å satse mer på bistand i og til sårbare stater i ustabile områder, særlig Midtøsten, Nord-Afrika og Sahel. En prioritering av norsk bistand til sårbare stater vil ikke bare kunne bidra positivt til stabilisering i Europas nabolag, men vil også være et effektivt virkemiddel mot fattigdomsbekjempelse.

Framskrivingen viser at en stadig større andel av verdens fattige i årene framover nettopp vil befinne seg i sårbare stater. Men bistandsvirksomhet i sårbare stater fører også med seg en rekke dilemmaer og behov for risikohåndtering. Vellykket innsats i sårbare stater må være langsiktig, fleksibel og koordinert. Og det trengs tett oppfølging gjennom tilstedeværelse på bakken – det er en annen forutsetning. Derfor trenger vi en grundig strategi- og prioriteringsdebatt om norsk innsats i sårbare stater.

Chr. Michelsens Institutt har påpekt at andelen ekstremt fattige i Tunisia er 2 pst., mens andelen ekstremt fattige i tradisjonelle mottakerland som Malawi, utgjør 71 pst. Det betyr ikke at det er galt å drive med norsk bistand til Tunisia – den arabiske vårens eneste gjenværende lyspunkt – men vi trenger mer debatt og forankring om norsk politikk overfor sårbare stater. Derfor er det uheldig at regjeringas lenge bebudede strategi for norsk innsats i sårbare stater ennå ikke har blitt presentert. Stortinget burde i egnet form fått mulighet til å drøfte denne viktige dreiningen av norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elisabeth Vik Aspaker (H) []: Kloden er et skjebnefellesskap, og den rike delen av verden har et ansvar for å bidra til at utviklingsland settes i stand til å dekke grunnleggende behov for sin befolkning. Norge er en betydelig bidragsyter til verdenssamfunnets arbeid for å realisere de 17 bærekraftsmålene gjennom ulike bilaterale avtaler og gjennom FN-systemet.

Næringsutvikling og jobbskaping er ett av flere tematiske satsingsområder i meldingen og av avgjørende betydning for utvikling og fattigdomsreduksjon. Stortinget behandlet nylig meldingen om hav i utenriks- og utviklingspolitikken. Havets betydning som kilde til mat og nye medisiner for en økende verdensbefolkning kan ikke undervurderes, og potensialet for havbaserte jobber er stort.

Programmet «Fisk for utvikling» skal bidra til fattigdomsbekjempelse gjennom matsikkerhet, bærekraftig forvaltning og lønnsom næringsvirksomhet. Programmet bygger på de tre hovedpilarene forskning og utdanning, forvaltning, lover og regler og næringsutvikling.

På FNs havkonferanse nylig mottok Norge en pris fra UNESCOs havkommisjon for vår kunnskap og kapasitet innenfor marin forskning. Norge har utviklet lov- og regelverk for en bærekraftig havforvaltning og tatt globale initiativ for bekjempelse av fiskerikriminalitet og for å styrke havretten. Denne innsatsen kommer utviklingsland til gode, bl.a. gjennom Nansen-programmet.

Et gammelt kinesisk ordtak lyder: Gi noen en fisk, og han blir mett hele dagen. Lær noen å fiske, og han blir mett hele livet. Norge har de beste forutsetninger for å gi kunnskapsoverføring og opplæring i havforvaltning en sentral plass i vår utviklingspolitikk.

Siden 1975 har Nansen-programmet og forskningsskipene oppkalt etter Fridtjof Nansen utført ressursovervåkingstokt i utviklingsland. Nye «Dr. Fridtjof Nansen», døpt denne våren, er det tredje skipet i rekken, og dette er bistand på sitt beste. Norge stiller til disposisjon et topp moderne forskningsskip, som får sine oppdrag via FAO, der fiskeri og havbruk har fått en viktig plass fordi marine ressurser vil spille en sentral rolle i verdens matforsyning framover, og fordi fiske kan gi verdifulle arbeidsplasser også i utviklingsland.

Etterspørselen etter det norske skipets tjenester er så stor at skipets kalender er fullbooket i lang tid framover. Det viser behovet for slik konkret fiskerirettet bistand.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Jeg ser at et flertall i komiteen påpeker at økonomisk vekst alene ikke utrydder fattigdom, og at det er viktig å bekjempe ulikhet. Det er jeg helt enig i. Viktigheten av inkluderende vekst står vi sammen om når komiteen legger vekt på at land må ha fungerende skattesystemer og institusjoner på plass som sikrer at økonomisk vekst kommer befolkningen til gode og bidrar til velferd.

De tematiske satsingsområdene helse, utdanning og næringsutvikling går hånd i hånd for en bærekraftig utvikling i og av fattige land. Tilgang på rimelige helsetjenester til alle, inkludert seksuelle og reproduktive rettigheter, er sentralt, og det gleder meg å høre utenriksministeren si at dette også skal styrkes. Det er bra at Norge fortsetter å øke sin innsats for global helse. Dette er en forutsetning for et annet viktig gode, nemlig god grunnutdanning for alle, med særskilt vekt på kvinner og jenter, som denne regjeringen har løftet. Grunnen til at det samtidig er så viktig med næringsutvikling, er at jeg ser at det nå finnes flere land der oppmerksomheten om jenters utdanning har begynt å få effekt. Men da er det så viktig at det finnes jobber de er kvalifisert til, i andre enden. Gjør det ikke det, er det fare for at vi får et skifte i holdningen til nødvendigheten av å gi jenter skolegang. En av de viktigste følgeeffektene av at jenter går på skole, er at vi ser at det ofte reduserer forbrytelsen barneekteskap, og at jenter som fortsatt er barn, også føder barn.

Jeg er veldig glad for at utenriksministeren så raskt responderte på USAs kritikkverdige reduksjon av støtte til organisasjoner for seksuelle og reproduktive rettigheter.

Denne meldingen understreker at Norge bør fokusere på de tematiske og geografiske områdene der Norge kan utgjøre størst forskjell. Som et av verdens mest likestilte land, og som nest best på LHBT-rettigheter i Europa, mener jeg at Norge her har en plikt til å ta ansvar for nettopp likestilling, LHBT, seksuelle og reproduktive rettigheter. For hvis ikke vi gjør det, er det veldig få andre som gjør det. Det mener jeg også er god utviklingspolitikk. Ta et land som Malawi, der befolkningen har gått fra 9 millioner til 17 millioner på under ti år. Uten seksuelle og reproduktive rettigheter og uten å få jentene til å gå på skole blir det vanskelig å sørge for nok økonomisk vekst eller bistand til å bygge veier, skoler og sykehus nok til å holde tritt med befolkningsveksten.

Jeg ser at et flertall i komiteen mener at fattigdomsorientering, ikke egeninteresse, bør legges til grunn i valget av prioriterte partnerland, og fattigdomsbekjempelse er også målet. Men jeg har lyst til å sitere tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre, som i 2009 sa:

«Vi vil føre en aktiv utenrikspolitikk som legger vekt på norske interesser og er med og tar et globalt ansvar. Slik kan vi trygge vårt eget samfunn – og bidra til å skape trygghet og frihet for andre.»

Noen mener vi trenger mer presiserende kriterier i valget av prioriterte partnerland. Jeg mener ikke nødvendigvis det, men det er i norsk interesse å sikre fred og frihet for andre, for gjør vi det, sikrer vi fred og frihet for oss selv.

Sylvi Graham (H) []: Det er vel ikke uvanlig at det er saksordførerens prerogativ å få lov til å takke for debatten og få siste ord. Nå så jeg at det lå noen i sivet og lurte og fikk sneket seg inn etter meg, men jeg vil allikevel takke for debatten. Den har vært god og bred, som også invitasjonen fra nettopp utenriksministeren og regjeringen var.

Dette var den helhetlige meldingen med utgangspunkt i FNs – eller verdens, kan vi si – bærekraftsmål, som omhandlet den bredere utviklingspolitikken. Denne utenriksministeren har imidlertid vært svært aktiv også på utviklingsområdet, og det har i inneværende stortingsperiode jo vært lagt fram flere meldinger til Stortinget som beskriver deler av utviklingspolitikken: Meld. St. 25 for 2013–2014, Utdanning for utvikling, Meld. St. 10 for 2014–2015, Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken, Meld. St. 35 for 2014–2015, Sammen om jobben, Meld. St. 29 for 2014–2015, Globalisering og handel, og Meld. St. 37 for 2014–2015, Globale sikkerhetsutfordringer i utenrikspolitikken. Med denne meldingen ønsker altså regjeringen å gi en bredere framstilling av utviklingspolitikken, som tar opp i seg elementene fra de tematiske meldingene som jeg nå nevnte, og som gjør at vi i denne stortingsperioden har hatt en meget aktiv og bred debatt på utviklingsområdet. Det er jeg glad for.

Debatten i dag har også vært bra, god – og bred, som jeg sa – med mange temaer berørt. Det kunne kanskje vært flere, hadde vi hatt enda mer tid. Landbruk og matsikkerhet er nevnt, jeg vil også minne om at en enstemmig komité i saken viser til at landbruk og matsikkerhet er en del av innsatsen for næringsutvikling og jobbskaping, som også for klimainnsatsen. Fortsatt lever majoriteten i Afrika sør for Sahara av jordbruk, og det er ikke tvil om at det er et behov for å fokusere på dette området. Så sier da også et flertall i komiteen at det de senere år har vært økt innsats for klimasmart landbruk og matsikkerhet i kriser. Det er viktig at det videreføres, ut fra både et næringsutviklings- og et klimaperspektiv. Den store ventede befolkningsøkningen i fattige land som vi snakket om her tidligere i dag, gjør det viktig å bidra til å få produktiviteten i landbruket opp, slik at det vil være nok matproduksjon i årene som kommer.

Da vil jeg også nevne en melding som utenriksministeren la fram tidligere, nemlig Meld. St. 22 for 2016–2017, Hav i utenriks- og utviklingspolitikken, som vi nettopp behandlet i denne sal. Havet er også en kilde til mat, noe vi nordmenn har visst i alle år.

La meg helt til sist peke på noe som er viktig for hele komiteen. Det er de tverrgående hensynene som gjelder for hele den norske utviklingspolitikken og bistanden, og som er viktig for bærekraftig utvikling og fattigdomsreduksjon, menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, klima og miljø, og antikorrupsjon.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) []: Det var ikke meningen å ta æren fra saksordføreren her. Jeg registrerte ikke at det er en kutyme på det, jeg trykket da jeg hadde noe å si.

Jeg reagerte litt på komitéleder Anniken Huitfeldts fokus på 1 pst., og hun mente at vi skulle være enige om det. Hvis bistanden er så vellykket, hvorfor ikke 2 pst? Hvorfor skal vi spare 8 000 mrd. kr i Statens pensjonsfond utland når vi kan ta 2 pst. og redde enda flere mennesker ut av fattigdom? Det lurer jeg litt på. Hvorfor ikke 5 pst.? Ellers er det ganske egoistisk. Det kan jo være at vi i bistandspolitikken egentlig i større grad roser oss selv enn å være veldig opptatt av å redde veldig mange mennesker ut av fattigdom. Vi ser på oss selv og føler oss litt bedre i og med at vi gir fra oss en del, bitte litt, av det vi har.

Man snakker om å løfte folk ut av fattigdom. Hvis man ser hvor folk er løftet ut av fattigdom – altså Kina, India, de landene som virkelig betyr noe, hvor det er hundrevis av millioner som er løftet ut av fattigdom – så er jo ikke det på grunn av bistand. Vi prøver å påberope oss at det er bistand, men det gjelder handel og det gjelder styringssett, demokrati i stor grad, handel med andre land, produksjon og forsøk på å skape et bedre liv. Det er det som får folk ut av fattigdom først og fremst. Jeg synes vi ikke skal si hele tiden at det er bistand som får det til. Selvfølgelig vil bistand kunne hjelpe mennesker med å overleve, men det er altså kortsiktig, hvis man ikke vil at de skal klare seg på egen hånd. Det er bare en måte man egentlig kan måle bistand på, og det er de som blir uavhengige av bistand. Hvis det blir stadig flere som blir avhengige av bistand på grunn av befolkningsveksten, hjelper det lite. Det gir oss god samvittighet, men det hjelper lite for den globale utviklingen og bekjempelse av fattigdom.

Jeg må si at når folk sier at bekjempelse av klimaendringer skal være et sentralt mål i vår bistandspolitikk, lurer jeg på hvorfor man aksepterer – eller ikke hjelper til med å få ned – befolkningsveksten i verden, som skal gå fra 7 til 10 milliarder mennesker frem til 2050. Nigerias befolkning skal øke fra 108 millioner til 400 millioner i 2050. Det er stort sett fattige mennesker. I tillegg er det terrorvirksomhet i disse landene. Og hvis man mener at klimaendringer er det viktigste, ville man jo tro at 3 milliarder mennesker som man ønsker å løfte ut av fattigdom, ville skape utrolig mye CO2 og andre ting i verden som ville ødelegge klimaet. Så det beste ville være å begrense befolkningsveksten. Det ville være det aller beste for vår egen samvittighet, men også for verden for øvrig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.