Arve Kambe (H) [09:36:17] (komiteens leder og ordfører for saken): Det er en samlet komité som mener at norsk arbeidsliv er i verdensklasse, med høy trivsel og et godt arbeidsmiljø der medbestemmelse og samarbeid er viktige nøkkelfaktorer. Et godt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet er avgjørende for å møte utviklingen og få stanset undergravingen av et anstendig og godt arbeidsliv innenfor den norske modellen.

Konsekvensen av arbeidslivskriminalitet kan være konkurransevridning fordi konkurransen ikke er på like vilkår. Når det gjelder forslagene i representantforslaget, er regjeringen allerede godt i gang med å gjennomføre flesteparten av dem. Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet ble etter dialog med partene i arbeidslivet revidert og oppdatert for kort tid siden, i februar.

Arbeiderpartiet prøver derfor å slå inn åpne dører når regjeringen, i sin offensive kamp mot arbeidslivskriminalitet, har 25 konkrete punkter i sin plan, som er bedre og mer konkrete enn Arbeiderpartiets forslag. Jeg er derfor fornøyd med at Arbeiderpartiet vil følge etter regjeringens gode samarbeid med partene i arbeidslivet.

I strategien omhandles trepartssamarbeidet, utarbeidelse av bransjeprogrammer, vurdering av ulike sider ved innleie av arbeidskraft, bedre og koordinert samarbeid med alle etatene, bedre registre, redusere antall kontraktsledd i offentlige anbud, gjøre det enklere for seriøse bedrifter, målrette informasjon til utenlandske arbeidstakere og styrke godkjenningsordningen for renholdsbedrifter. Regjeringen har opprettet intet mindre enn sju samlokaliserte sentre mot arbeidslivskriminalitet, med gode resultater, og en skal fortsette dette arbeidet. Det er blitt opprettet et seriøsitetsregister og en håndverkerportal som oppfølging av forslag fremmet av byggenæringen. Allmenngjøringsordningen skal videreføres som et sentralt virkemiddel mot uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Dette gjelder også dagens bestemmelser om solidaransvar. Så det virker nesten som om Arbeiderpartiet fremmer forslag som er identiske med regjeringens arbeidslivskriminalitetstiltak, og de gir inntrykk av at det bare er Arbeiderpartiet som er opptatt av det. Det tror jeg blir rimelig godt avslørt i denne saken.

Arbeiderpartiet har nå kommet på defensiven i arbeidslivspolitikken etter at partileder Gahr Støre ble avslørt for å tilby kontrakter til sine ansatte som han selv ønsker å forby til andre. Gahr Støre brukte også et polsk NUF-firma til å male huset sitt, til en pris norske malermestere hevdet var langt under markedspris for å kunne tilby tilfredsstillende arbeidsvilkår. Jeg hadde derfor forventet at Jonas Gahr Støre, som vil bli statsminister i Norge, deltok i en av de siste debattene om arbeidslivspolitikk i denne stortingsperioden, for å rydde opp, ikke fortsette å sende andre Arbeiderparti-folk til å forsvare seg.

Ferske tall viser at tettere samarbeid mellom etatene – politiet, skatteetaten, Nav og Arbeidstilsynet – og en rekke flere uanmeldte tilsyn fører fram. I fjor ble det foretatt felles kontroller i 3 200 bedrifter – over dobbelt så mange som før. 254 kriminelle nettverk ble avslørt, og det betyr at flere har måttet stanse arbeidet, og flere kriminelle er sendt ut av landet.

Det er også foreslått at arbeidstakere som ikke får utbetalt den lønnen de har krav på, skal få fri rettshjelp.

Den 1. januar 2017 begynte den nye loven om offentlige anskaffelser å virke, og det gjør at det kan stilles krav om maksimalt to nivåer av underleverandører på kontrakter innenfor bygg og anlegg og innenfor renhold. Offentlige oppdragsgivere skal på regjeringens initiativ som hovedregel stille krav om bruk av lærlinger. I revidert nasjonalbudsjett, som Stortinget vedtar neste uke, styrkes lærlingtilskuddet. Det skjer under denne regjeringen, i samarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, og jeg tror det er for niende gang i denne stortingsperioden.

Arbeids- og sosialdepartementet gjennomfører et samarbeidsprosjekt med KS om bedre etterlevelse av forskrifter, forslag om styrking av godkjenningsordninger for renholdsvirksomheter ble sendt på høring 10. april, og det er lagt til rette for et utvidet operativt samarbeid.

Sist uke åpnet vi det sjuende samlokaliserte senteret mot arbeidslivskriminalitet, i Vestfold og Tønsberg, og resultatene fra alle disse har vært veldig gode. Det skal innføres en ny registreringsordning for seriøse foretak i byggenæringen. Arbeidet er i gang med innføring av nasjonal godkjenningsordning av utenlandsk fagopplæring, og informasjonstilbudet til utenlandske arbeidstakere og arbeidsgivere er blitt styrket. Det er opprettet nye servicesentre for utenlandske arbeidstakere i Bergen og Trondheim. I tillegg har vi det fra før i Oslo, Stavanger og Kirkenes.

Et godt samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet er avgjørende for å møte utviklingen og for å stanse undergravingen av et anstendig og godt arbeidsliv innenfor den norske modellen. Regjeringen støtter derfor et godt og organisert arbeidsliv og mener at regjeringens strategi er et godt virkemiddel.

Dag Terje Andersen (A) [09:41:46]: I muntlig spørretime i denne salen for ikke lenge siden sa statsministeren det var viktig at en politisk ikke tilla folk andre holdninger enn de har. Når representanten Kambe nok en gang faller ned på et nivå der han får seg til å si at 3 pst. eierskap i et utbyggingsprosjekt i Oslo innebærer at representanten Gahr Støre ønsker å gi de ansatte dårlige arbeidsvilkår, er det langt fra intellektuelt redelig. Men skal en være intellektuelt redelig, forutsetter det at en både er intellektuell og redelig. Det så vi stor mangel på i saksordførerens personangrep på representanten Gahr Støre. Men vi har blitt kjent med at det er en sentral del av Høyres valgkampstrategi å drive med personangrep og spre såkalte drittpakker.

Denne saken vi skal behandle i dag, er blitt til etter innspill fra arbeidstakere og arbeidsgivere fordi vi fra mange hold stadig får rapporter om en svært alvorlig situasjon i arbeidsmarkedet her i landet. Signalene er klare: Problemet med arbeidslivskriminalitet, økonomisk kriminalitet og sosial dumping er store og økende. Derfor legger Arbeiderpartiet i dag fram 30 forslag til konkrete tiltak for et mer seriøst og organisert arbeidsliv.

Kampen mot arbeidslivskriminaliteten må føres på mange fronter. Det er viktig med samarbeid på tvers av etatsgrenser, sånn at politi, arbeidstilsyn, skatteetat og andre offentlige etater kan jobbe sammen. Vi foreslår også å fjerne hindringer for utveksling av informasjon imellom dem.

Det er viktig å styrke kontrollorganene med både kompetanse og ressurser til å følge opp saker. Partene i arbeidslivet er de som er nærmest til å oppdage uregelmessigheter. På det området er det å styrke organisasjonsgraden et godt virkemiddel for å nå resultater. Derfor er arbeidet for økt organisasjonsgrad også et arbeid for et mer seriøst arbeidsliv.

Denne stortingsperioden er på mange måter en tapt periode i arbeidet mot useriøsitet i arbeidslivet. Riksrevisjonens rapport på området felte en knusende dom over regjeringas arbeid på området. Det er også erfaringen fra oss som har vært engasjert i dette arbeidet i hele denne perioden, og også før det. Arbeiderpartiet fremmer forslag, regjeringspartiene stemmer dem ned med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Men vi kommer ikke til å gi opp, til det er saken for viktig, for det handler ikke bare om at folk blir utnyttet på det grøvste, f.eks. såkalte nulltimerskontrakter uten lønn mellom oppdrag, det handler om at seriøse bedrifter blir utkonkurrert av useriøse. Derfor handler det også om rekruttering til viktige yrker i framtida, det handler rett og slett om respekten for ærlig arbeid.

Det offentlige er en av de største kjøperne av bygg og anlegg og andre tjenester. Derfor må det offentlige gå foran og stille krav til seriøsitet. Gjennom offentlige anbud kan vi stille krav som favoriserer de seriøse. Krav om å ha egne ansatte, krav om å ha lærlinger og andre seriøsitetskrav må brukes av det offentlige ved anskaffelser. Mange kommuner har gått foran og stilt sånne krav til leverandører. Det er bra, men vi ser, med regjeringas iver etter å konkurranseutsette arbeidsavklaring og oppfølging, at noen av dem som får de oppdragene, bemanner sine selskaper – ikke med fast ansatte, men med enkeltmannsforetak.

Arbeidsmiljøloven trenger å klargjøres på noen av de områdene som i dag misbrukes. Definisjonen av hva som kreves for å kalles «fast ansatt», definisjonen av begrepet «tillitsvalgt» med alt det innebærer for å kunne gjøre avtaler og unntak fra arbeidsmiljøloven, er noen eksempler på hva vi vil gjøre for å gjøre det vanskeligere å være useriøs.

I forrige periode la vi fram tre handlingsplaner mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. De to regjeringspartiene stemte da imot mange av de forslagene som ble vedtatt. Kampen mot arbeidslivskriminalitet var en kamp mot Høyre og Fremskrittspartiet.

Ved framleggelsen av statsbudsjettet i fjor stilte jeg statsråden spørsmålet: Hvilke nye tiltak er satt inn i kampen mot arbeidslivskriminalitet? Svaret jeg fikk fra departementet, var: ingen. Det var svaret fra departementet.

Det er mange viktige tiltak vi kan gjøre mot arbeidslivskriminalitet. Det aller viktigste tiltaket vi kan gjøre, er å få satt inn igjen en regjering som tar ledelsen og er aktive i kampen, ikke bare lar seg drive fra skanse til skanse.

Med dette tar jeg opp forslagene Arbeiderpartiet har i innstillinga – alene eller sammen med andre.

Erlend Wiborg (FrP) [09:47:22]: I motsetning til foregående taler skal jeg ikke gå til personangrep eller kritisere andre medrepresentanters intellektuelle evner eller egenskaper. Jeg skal gå inn på selve saken, for representantforslaget vi behandler nå, og det neste, viser i dag opposisjonens dårlig skjulte forsøk på å svartmale situasjonen i arbeidslivet. De forsøker å fremstille situasjonen som langt dårligere enn den faktisk er, for norsk arbeidsliv fungerer i all hovedsak veldig bra. Ni av ti arbeidstakere er fornøyd på jobben, det er et godt forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, det er det brede bildet av norsk arbeidsliv. Men det betyr ikke at vi ikke skal ta tak i de områdene der det er utfordringer, og det er det jeg kommer til å komme litt inn på.

Det er i dag bred enighet om at vi ønsker ordnede arbeidsforhold med rettigheter og lover som håndheves. Det er også bred enighet om at de fleste arbeidsgivere og arbeidstakere er opptatt av å følge spillereglene. Derfor har vi stort sett få brudd på reglene. Mange brudd skyldes ikke nødvendigvis dårlig vilje, men ofte at reglene er kompliserte eller dårlig kjent. I tillegg til at det i seg selv er viktig å beskytte arbeidstakere og andre, er det også viktig å forhindre konkurransevridning. Hvis noen virksomheter kutter hjørner og jukser, gjør det at lovlydige taper konkurransen om oppdragene og kundene. Det er det ingen som tjener på. Nettopp derfor er det så viktig at tilsynsaktiviteten settes inn der den trengs. Tilsyn sammen med andre myndigheter, som politi, gir et stadig mer effektivt samarbeid. Ofte avdekkes ulike forhold i samme virksomhet. Det kan være arbeidere uten lovlig opphold, brudd på helseforskrifter, manglende innbetaling av skatter og avgifter og mye annet.

Jeg er derfor glad for at vi stadig blir flinkere til å stoppe og forhindre slikt. Samtidig skal jeg gi forslagsstillerne rett i noe: Vi må ikke gi oss i bestrebelsene på å få ordnede forhold for absolutt alle i arbeidslivet. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet og Høyre, sammen med våre samarbeidspartier, har lagt så stor vekt på arbeidet mot sosial dumping. Det gjør vi ved å styrke Arbeidstilsynet og de andre tilsynene, det gjør vi med tiltak mot uakseptable lønns- og arbeidsvilkår, det gjør vi med de syv samlokaliserte sentrene hvor politiet, skatteetaten, Arbeidstilsynet og andre berørte etater samarbeider. Slike sentre bør etableres i samtlige politidistrikt.

Jeg forventer å se en fortsatt positiv utvikling i det å avdekke, etterforske og få flere tilfeller av arbeidslivskriminalitet domfelt. Men kanskje viktigst: Jeg forventer at denne innsatsen gir bedre forhold i arbeidslivet. Det er min ambisjon, og jeg vet også at det er ambisjonen til flertallet i denne sal. Men som jeg innledet med, må vi ikke glemme at norsk arbeidsliv fungerer godt og sannsynligvis er av de best fungerende arbeidsliv i verden. Men det stopper oss ikke, for vi må fortsette den innsatsen regjeringen har gjort med å få tatt dem som er useriøse.

Geir Sigbjørn Toskedal (KrF) [09:51:09]: Det er helt sentralt at vi sikrer et trygt og godt arbeidsliv for alle. Arbeid er viktig for den enkelte, og ryddige forhold i arbeidslivet er svært viktig for samfunnet. Arbeidsmiljøloven er og skal være en vernelov som sikrer arbeidstakernes rettigheter og plikter.

Trepartssamarbeidet er unikt for Norge. Det er noe vi må være stolte av og ikke ta som en selvfølge, og en må bygge videre på det som fungerer, og gjøre endringer der det trengs. Vi har mange gode og dyktige folk som arbeider for at andre skal få det bedre på sin arbeidsplass, og jeg vil berømme arbeidstakerorganisasjonene for deres viktige arbeid.

I denne perioden har vi sammen med samarbeidspartiene gjort flere ting for å styrke arbeidslivet. Vi har bl.a. opprettet flere arbeidslivskriminalitetssentre for å bekjempe arbeidslivskriminalitet, og nå sist har vi styrket varslervernet. Det er veldig bra at det nå er et eget kapittel i arbeidsmiljøloven som handler om varsling. Det viser hvor viktig dette arbeidet er. Klanderverdige forhold må avdekkes, og jeg ser fram til å følge dette arbeidet videre.

Arbeiderpartiet har i denne saken fremmet mange forslag, og noen forslag vil vi stemme for, men ikke alle. Blant annet vil Kristelig Folkeparti ikke stemme for forslaget om å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett. Her er vi ikke enige med Arbeiderpartiet, eller LO. Ja, jeg kan forstå at LO ønsker dette, men å innføre en rett for arbeidstakerorganisasjoner til å gå til sak uten at den ansatte selv ønsker det, er prinsipielt galt. Slik regelverket er i dag, kan arbeidstakerorganisasjoner selvfølgelig bistå ansatte som selv ønsker å gå til sak. Det er bra, og det er viktig å sikre at den enkelte arbeidstaker får hjelp, men da må man selv ønske det – ikke imot arbeidstakerens vilje.

Når det gjelder fagforeningsfradraget, vil vi heller ikke støtte dette. Da man økte fagforeningsfradraget sist, økte ikke organisasjonsgraden. Det styrker heller ikke saken når vi hører fra arbeidstakerorganisasjoner at dette ikke er treffende og målrettet som tiltak. Da må vi sørge for å iverksette andre tiltak for å øke organisasjonsgraden.

Kristelig Folkeparti vil støtte forslagene som omhandler å styrke Arbeidstilsynets kompetanse og tilsynsrolle, og vi vil støtte forslag om å gjennomføre seriøsitetsregisteret med den informasjonen som ble beskrevet i rapporten Enkelt å være seriøs.

Vi vil også støtte forslaget om å innføre registreringsplikt for arbeid på eiendom, forslaget om å utvide solidaransvar til bestiller og utvide ansvarets lengde til seks måneder samt forslag om å sikre en helhetlig gjennomgang av regelverket som er til hinder for informasjonsdeling mellom kontrolletatene. Vi vil støtte forslag om å innføre arbeidslivskriminalitetssentre i alle politidistrikt samt bedre samarbeid mellom myndigheter og arbeidslivets parter for å avdekke og motvirke sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Kristelig Folkeparti vil altså støtte forslag om å utvide solidaransvar til bestiller og utvide ansvarets lengde til seks måneder. Vi vil støtte forslag om å sørge for at kontrolletatene og politiet har kompetanse og ressurser til å kunne identifisere ofre for menneskehandel og arbeidslivskriminalitet, og å kartlegge ulovlige arbeidere for å se om de er ofre for menneskehandel før de sendes ut. Kristelig Folkeparti vil også støtte forslag om å vurdere om brudd på konkurslovgivningen bør heves, og om terskelen for å bli ilagt konkurskarantene bør senkes.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:55:26]: Først vil jeg takke Arbeiderpartiet for at de har tatt opp temaet. Det er veldig prisverdig, jeg vil si det er et av de aller viktigste temaene som vi i Stortinget og i valgkampen nå framover må diskutere.

Representanten Wiborg gir inntrykk av at forslaget er å svartmale, og beskriver her at det fungerer godt, og at alle i hovedsak har det bra. Ja, det er korrekt at alle i hovedsak har det bra, det betyr over 50 pst., men det som alle som arbeider med saksområdet, erkjenner, er at det heller går fra bra til dårlig enn motsatt. Det er også fra Høyres side sagt her at inntrykket er at det blir bedre nå. Min vurdering er, når jeg møter folk i ulike grupper av fagfolk rundt i landet, at man ser at det er stadig flere som erkjenner hvordan situasjonen på arbeidsplassene, tryggheten for inntekt, blir svakere. Det er det som er kjernen her – trygghet for inntekt, trygghet for å kunne betale for sine forpliktelser, trygghet for å ha frihet til å kunne leve et sjølstendig liv.

Det samarbeidet som vi har i Norge mellom partene i arbeidslivet, er vesentlig. Jeg kan ikke få fullrost den rollen som fagbevegelsen her har hatt ved å få til et anstendig og godt arbeidsliv, og den rollen fagbevegelsen og de fagorganiserte og deres ledere har, ute på de enkelte arbeidsplasser, for å sikre at det er en sjølkontroll. De følger løpende med på hva som er utvikling av praksis i forhold til det som er lov- og regelverk.

Det som imidlertid er hovedutfordringen, er at når vi har fri bevegelse av arbeidskraft over landegrensene, fra land som har helt andre og dårligere lønns- og arbeidsbetingelser og en arbeidsledighet som er himmelhøy, vil vi få svært arbeidsvillig arbeidskraft inn i Norge, og de er villige til å jobbe for dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det en trenger her i landet. Det virker også til at en får en ubalanse i tilbud og etterspørsel i arbeidskraft for en rekke bransjer, og det gjør at vi får endrede maktforhold i arbeidstakernes disfavør. Derfor er Senterpartiet helt tydelig på at vi er nødt til å erstatte fri bevegelse av arbeidskraft innenfor EØS-området med en kontrollert bevegelse når det gjelder arbeidstakere utenfor Norden.

Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Det er en lov som må styrkes, ikke svekkes. Det jeg nå har sagt, betyr at i arbeidslivssaker har Senterpartiet i mange henseender et mer radikalt standpunkt enn også Arbeiderpartiet. Og med radikalt standpunkt mener jeg her at vi bruker nødvendige nye virkemidler for å sikre det verdikonservative som ligger i å ha anstendighet i arbeidslivet, og sikre balansen mellom tilbud og etterspørsel av arbeidskraft. Vi er veldig opptatt av å få klare definisjoner av faste ansettelser, midlertidige ansettelser. Vi er veldig opptatt av å redusere omfanget av bemanningsselskaper, for bemanningsselskaper er den dårligste sikkerhet en arbeidstaker kan ha. Når det gjelder midlertidighet, har man tross alt en sikkerhet for en viss inntekt ut fra et visst arbeidsomfang i en viss periode, men det er sjølsagt langt dårligere enn det som er nødvendig, nemlig å ha fast ansettelse.

Senterpartiet går inn for å øke fagforeningsfradraget. Vi binder oss ikke til å doble det. Vi er veldig opptatt av å vitalisere det fagligpolitiske arbeidet, og jeg vil understreke at de fagforeninger som opptrer partipolitisk uavhengig, er fagforeninger som har den sterkeste støtte i Senterpartiet, for dermed er de først og fremst lojale overfor sine medlemmer.

Som sagt er vi opptatt av å få faste ansettelser inn i arbeidsmiljøloven. Jeg merker meg med uro at NHO er mot det, og begrunnelsen for det er at det vil gi mange grensetilfeller og problemer. Vi er opptatt av å redusere omfanget av innleie og opphever dermed arbeidsmiljøloven § 14-12 (2). Vi er opptatt av å ta hensyn til de innspill som er kommet fra Byggmesterforbundet. Det er et forbund som en absolutt bør merke seg. Det er et forbund som erfarer i praksis det som er det krevende, og det er et forbund som altså står på arbeidsgiversida i det hele. Vi er opptatt av å øke antallet lærlinger. I det hele tatt går vi her inn på regelverk som strammer opp.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag som vi har alene eller sammen med andre. Sammen med det vi støtter i Arbeiderpartiet, støtter vi 26 forslag i denne innstillinga.

Kirsti Bergstø (SV) [10:00:48]: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å fremme forslaget som vi i dag diskuterer. Det er et initiativ som burde bejubles fra regjeringshold, fordi regjeringen i ord hevder å ønske et seriøst og anstendig arbeidsliv, men på ingen måte evner å vise det i handling.

Derfor blir det nesten parodisk å høre innleggene fra regjeringspartiene her i dag, for vi ser at regjeringspartiene har svekket seriøsiteten. Det har skjedd ved å fjerne den kollektive søksmålsretten, som skulle beskytte de aller mest utsatte. Det har skjedd ved å svekke tillitsvalgtes posisjon og ved å svekke tilknytningen til arbeidslivet. Det er det som skjer når man åpner opp for en generell adgang til midlertidige ansettelser. Vi vet, både gjennom forskning og gjennom erfaring, at løsere tilknytning til arbeidslivet gjør at færre organiserer seg og blir med i en fagforening.

Fast arbeid gir trygghet, men det gir også en tilhørighet som oppfordrer til organisering. Det er nettopp det at folk har stått sammen i fellesskap og har ønsket og krevd en bedre arbeidsdag, som har skapt det arbeidslivet som vi liker å omtale som «blant verdens beste». Da er det alvorlig at man har en politisk utvikling der maktforholdene i arbeidslivet heller forskyves, fordi de tillitsvalgte svekkes – at man i større grad skal stå alene mot sjefen sin, og at brysomme tillitsvalgte skal holdes unna. Det er den utviklingen det går mot med regjeringens politikk og med det angrepet på og svekkelsen av – som vi har sett – arbeidsmiljøloven i denne regjeringsperioden.

Det er et omfattende forslag vi har foran oss, som SV stiller seg bak, og som tar nødvendige grep i arbeidslivet, både for å reversere midlertidigheten i arbeidsmiljøloven, gjeninnføre den kollektive søksmålsretten og sikre nødvendige avklaringer av begrep som man som arbeidstaker eller arbeidsgiver ellers har tatt for gitt, men også for å sikre nødvendig opplæring om rettigheter både for kommende generasjoner og for mennesker som kommer fra andre land og jobber i Norge, og som ikke har kjennskap til norsk arbeidsliv, rettigheter og plikter. Her står vi sammen med Senterpartiet, fordi vi mener at det er opp til partene å sikre finansiering og systemer for det.

Men dette er også et forslag som tar en del lovmessige grep. Det trengs en gjennomgang og en endring av regelverket for innleie, fordi vi ser at innleide arbeidstakere erstatter fast ansatte. Det er med på å uthule arbeidslivet, og det truer faglighet og trygghet. Vi ser at i en del bransjer, som i bygg og anlegg, har situasjonen i mange regioner blitt alvorlig. Derfor trengs det sentrale avtaler. Det er nødvendig å skjerpe praksis ved kun å tillate innleie der det foreligger en landsdekkende overenskomst.

SV ønsker et oppgjør med den kommersielle bemanningsbransjen. Vi ønsker å gå lenger enn dagens forslag gjør. Vi mener likevel at enhver bevegelse i riktig retning er bra – og viktig å støtte opp under og stemme for.

Vi har tidligere fremmet flere av forslagene som behandles i dag, bl.a. krav til fast ansettelse for lærlinger og fagarbeidere idet offentlige kontrakter skal lyses ut. Det er fordi offentlige midler må bidra til å sikre et seriøst og anstendig arbeidsliv – og ikke undergrave den norske modellen.

Det er skrikende mangel på flertall i denne saken – og det viser behovet for at høstens valg sikrer landets arbeidsfolk et nytt.

Sveinung Rotevatn (V) [10:05:58]: Kriminalitet er destruktivt for samfunnet og for den enkelte, og det gjeld også arbeidslivskriminalitet, som er eit alvorleg problem både for dei arbeidstakarane som blir ramma av det, og for dei seriøse aktørane som ikkje nyttar seg av det. Det er klart at der bedrifter opererer innanfor enkeltnæringar og er useriøse – og nokon av dei kriminelle – skaper det ein urettferdig konkurranse som går ut over alle, og som dermed kan bli «a race to the bottom».

Den problemstillinga som blir teken opp i dette representantforslaget frå Arbeidarpartiet, er svært viktig, og det er ein viktig debatt vi har her i dag. Eg synest likevel det er viktig ikkje å forenkle bildet ved å måle arbeidslivet med altfor brei pensel i nokon bransjar, for å seie det slik. I mange bransjar er det svært ryddige, svært ordna, forhold, med ansvarlege arbeidstakarar og arbeidsgjevarar og med arbeidstakarar som har det godt. Men i enkelte bransjar er det meir utfordrande. I enkelte bransjar har utviklinga gått feil veg, og vi ser at ein må ta tak i ein del særlege utfordringar. Eg vil kanskje særleg framheve byggjebransjen dei siste tiåra, som er ein bransje der det har vore nødvendig å ta grep.

Så ligg det under i mykje av denne debatten – det blir framført særleg av representantane frå Senterpartiet og til dels frå SV – dette med arbeidsinnvandring og EØS-tilknytinga. Det er ein ærleg debatt å diskutere norsk EØS-medlemskap osv., eg er for det, men eg synest også det er viktig at ein i alle fall passar på å halde tunga beint i munnen i slike debattar og ikkje gjev arbeidsinnvandrarar så å seie skulda for uryddige forhold i arbeidslivet. Tvert imot, der det er uryddige forhold i arbeidslivet, er det ofte arbeidsinnvandrarar som blir råka hardast, fordi dei gjerne er ressurssvake, i den forstand at dei ikkje kan språket godt, og ikkje kjenner rettane og pliktene i det norske samfunnet godt nok. Dermed står ein lagleg til for å bli utnytta. Men det er desto større grunn til å ta det på alvor.

Det meiner eg også at stortingsfleirtalet i stor grad har gjort i denne perioden. Vi har gjennomgåande styrkt Arbeidstilsynet, som er svært viktig, Vi opprettar stadig nye senter mot arbeidslivskriminalitet, som fungerer svært godt, og som bør bli etablerte i alle politidistrikt. Det kjem ein tilbake til i dei årlege budsjetta, men dette er i alle fall for Venstre ei viktig prioritering. Vi har styrkt lærlingtilskotet ved alle høve vi har kunna, og ikkje minst innfører vi krav om bruk av lærlingar ved offentlege anbod, som det har vore snakka om i mange år, og som no blir gjort. Det er svært viktig. Ein kan seie mykje om bedrifter med lærlingar, men det som i alle fall er sikkert, er at bedrifter med lærlingar er seriøse bedrifter. Det er eigentleg ei vinn-vinn-sak å stille tydelege krav til det å ha lærlingar, både for lærlingane sjølve og også gjennomgåande for seriøsiteten i arbeidslivet.

Vi hadde i førre veke ei viktig sak der vi styrkte varslarvernet for arbeidstakarar generelt og for innleigde arbeidstakarar spesielt. I tillegg vedtok ein å få ei sak tilbake med varslarvern for utsende arbeidstakarar. Det er viktig, slik at ein får avdekt kva som er dei reelle forholda.

Så vart det sagt av talaren før meg at rolla til dei tillitsvalde blir svekt i det norske arbeidslivet. Det er eg ikkje einig i. Tvert imot: Med dei endringane ein har gjort i arbeidsmiljølova no, har det vorte større forskjell på fridomen ein har i ei bedrift der folk ikkje er organiserte, og der dei er organiserte, der ein i bedrifter med organisasjon, med tariffavtale med dei tillitsvalde, kan ha ein større fleksibilitet enn det ein hadde før, og det ein kan når ein ikkje har organisering. Så der meiner eg at analysen sviktar.

Så er det sjølvsagt fleire tiltak ein bør vurdere framover. Venstre har ved fleire høve fremja forslag til tiltak vi meiner er treffsikre, bl.a. det å ha minstelønsstandardar i arbeidslivet. Standardar ingen kan falle inn under, meiner vi ville vere eit viktig tiltak, som fleirtalet dessverre har avvist. Så vil eg seie til sist at når det gjeld reine budsjettprioriteringar, skulle eg ønskje at vi no framover kunne sørgje for at dei store aukane som har vore i politibudsjetta dei siste åra, i endå større grad kunne kome Økokrim til gode. Økokrim har ei svært viktig oppgåve, og det å etterforske alvorleg arbeidslivskriminalitet, særleg organisert arbeidslivskriminalitet, er utruleg ressurskrevjande, og skal ein klare å nøste ordentleg opp i det, treng ein dei ressursane. Det er ikkje alltid like tydeleg i oppslag i avisene og på tv-program osv. som anna politiarbeid, men dette er veldig viktig politiarbeid, og det bør speglast i ressurssituasjonen framover.

Statsråd Anniken Hauglie [10:11:15]: Jeg deler forslagsstillernes syn på betydningen av å sikre et seriøst og godt arbeidsliv. Vi har hovedsakelig et ryddig og seriøst arbeidsliv i Norge, med gode arbeidsforhold for de aller fleste. Arbeidsplassene er preget av medbestemmelse og samarbeid. Det er regjeringens politikk å bygge videre på disse sterke sidene ved den norske arbeidslivsmodellen. Det er et overordnet mål å sikre at alle kan delta og medvirke i arbeidslivet. Regjeringen legger derfor vekt på å ha et bredt samarbeid som inkluderer alle organisasjonene i arbeidslivet, og å legge til rette for et organisert arbeidsliv.

Enkelte virksomheter og deler av bransjer preges dessverre av useriøse arbeidsforhold og kriminalitet. Dette undergraver de verdiene som norsk arbeidsliv bygger på. Ifølge tilbakemeldinger fra de offentlige etatene er arbeidslivskriminaliteten blitt mer omfattende, grovere og mer sammensatt. Regjeringen har derfor forsterket innsatsen. Tidlig i 2015 la vi fram en strategi mot arbeidslivskriminalitet. I februar i år ble strategien revidert, videreutviklet og oppdatert for å få enda større slagkraft i kampen mot arbeidslivskriminalitet. I hele denne prosessen har det vært nær dialog med partene i arbeidslivet. Det er nå i gang et bredt arbeid med å følge opp alle disse tiltakene.

Under denne regjeringen er det etablert et tett samarbeid mellom offentlige etater for å ha en bred front mot lovbrudd som undergraver det seriøse arbeidslivet. Vi har sørget for at Arbeidstilsynet, Nav, skatteetaten, politiet og andre etater har etablert et forpliktende samarbeid. I statsbudsjettene for årene 2015–2017 er det bevilget midler til etablering av sju samlokaliserte sentre mellom etatene gjennom budsjettavtalene med Kristelig Folkeparti og Venstre. Erfaringen er at styrket etatssamarbeid gir betydelige resultater i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Etatene rapporterer at det de har oppnådd i fellesskap, ikke ville ha vært mulig å oppnå hvis de hadde arbeidet hver for seg, dvs. slik de jobbet før.

I representantforslaget bes det om en helhetlig gjennomgang av regelverket som gjelder informasjonsdeling mellom etatene. Dette arbeidet er godt i gang. Etatssamarbeidet har ført til bedre informasjonsdeling enn tidligere. Det er utarbeidet en felles veileder for å tydeliggjøre regelverket. Det er satt i gang et konkret arbeid i flere departementer for å vurdere behovet for nødvendige lovendringer. Dessuten har Forvaltningslovutvalget fått et tilleggsoppdrag om å vurdere forvaltningslovens regler om taushetsplikt opp mot etatenes behov for informasjon fra andre myndigheter for å bekjempe kriminalitet. Nylig behandlet Stortinget et forslag fra regjeringen om å endre taushetspliktbestemmelsene i sosialtjenesteloven.

Flere av forslagene berører regelverket for innleie av arbeidskraft. Dette utgjør ikke en stor del av samlet sysselsetting, men særlig i byggebransjen ser bruken ut til å være økende. Jeg er bekymret for denne utviklingen og har tatt initiativ til et arbeid med partene i arbeidslivet for å avklare problemstillinger på innleieområdet. Regjeringen er positiv til å finne løsninger, og departementet hadde så sent som i går et nytt møte med partene for å diskutere hvordan dette kan gjøres helt konkret.

Regjeringen ønsker å gjøre det vanskeligere å drive useriøst og enklere for dem som er opptatt av å følge lover og regler. Derfor er vi opptatt av å samarbeide med partene i arbeidslivet om tiltak som gjør det enklere for bedriftene og forbrukerne å finne fram til seriøse leverandører, bl.a. i bransjene som bygg og renhold. For å sikre et seriøst arbeidsliv er det viktig å sette de kriminelle aktørene ut av spill. Derfor har regjeringen sørget for å øke straffenivået for brudd på arbeidsmiljøloven og etablert et målrettet etatssamarbeid.

Tiden strekker ikke til for å kommentere alle enkeltforslagene. Mange av de tiltakene som tas opp i representantforslaget, er regjeringen allerede i gang med å gjennomføre. I samarbeid med partene i arbeidslivet arbeider regjeringen målrettet for å fremme et seriøst og organisert arbeidsliv.

Rigmor Aasrud (A) [10:26:01]: Det offentlige er en stor innkjøper, og det er en makt som må brukes. Den må brukes for å hindre at vi opplever sosial dumping, og sånn at det blir et anstendig arbeidsliv også i offentlige virksomheter. Staten har sågar laget en egen veileder som skal sikre at statlige innkjøp bygger opp under dette. I den forbindelse skulle en tro at arbeidsministeren var særlig oppmerksom på hva hennes egne etater gjør, for hun sier til stadighet at regjeringen er opptatt av at arbeidslivet er anstendig, og vi hører om kraftfulle tiltak for å motvirke en uønsket utvikling. Når statsråden i sitt svar på spørsmålet fra representanten Andersen nærmest bagatelliserer og prøver å forklare at det er en god del bruk av enkeltpersonforetak i underliggende etater i Nav, med at det noen ganger kan være behov for spesiell kompetanse, blir jeg urolig. For det er jo avdekket i det siste at det er selskaper som har brorparten av sine ansatte på enkeltpersonkontrakter – ja, de annonserer sågar etter dem gjennom Navs egne hjemmesider. Da synes jeg at statsråden burde vært helt klinkende klar på at dette er en utvikling vi ikke ønsker i det offentlige – for det er jo ikke bare innenfor arbeids- og velferdsetaten vi ser en slik utvikling. Hvis det ikke bare skal være i festtaler man er opptatt av faste stillinger og økt organisasjonsgrad og av å motvirke en uønsket utvikling på arbeidsmarkedet, bør man slå fast at dette er et uvesen som vi ikke vil ha inn i det norske arbeidslivet. Men det kan hende det er bra, for statistikken over nyetableringer blir jo veldig pen, og behovet for midlertidig ansatte vil også bli mindre, slik at man kan slå to fluer i én smekk ved å bruke og tillate den type ansettelsesforhold eller engasjementsforhold i det offentlige. Det er billigere å bruke den arbeidskraften – man slipper å betale arbeidsgiveravgift.

Folk i denne salen er opptatt av at de som jobber sånn, har dårligere sosiale rettigheter enn andre. Ja, vi ser utslag av det når vi ser hvordan økonomien er for de bedriftene som jobber på den måten: en fortjenestemargin på 40 pst., når gjennomsnittet for resten av norsk næringsliv er under 10 pst. Hva gjør regjeringen for å motvirke dette? Synes statsråden at det er greit? Hvorfor griper man ikke inn og sier at dette ikke er i orden? Vi vil ha et anstendig arbeidsliv, og da kan vi ikke tillate den type utvikling.

Fredric Holen Bjørdal (A) [10:29:12]: Kva er eigentleg sosial dumping? Jo, det er når arbeidstakarar får vesentleg dårlegare løns- og arbeidsvilkår enn det som er vanleg elles i det norske arbeidslivet.

Men det handlar også om mykje meir. Det handlar om korleis seriøse bedrifter kan svekkjast og freistast til useriøsitet når dei tapar kontraktar til useriøse aktørar. Det handlar om korleis vanlege norske arbeidstakarar dermed kan miste jobben eller få meir usikre og dårlege vilkår, korleis organisasjonane i arbeidslivet kan få mindre innverknad, miste medlemer og kome inn i dårlege sirklar, og korleis dette i siste instans kan svekkje det norske arbeidslivet og den norske samfunnsmodellen.

Dersom uanstendige arbeidsvilkår får gripe om seg i den norske arbeidsmarknaden, vil det gå ut over både den vanlege arbeidstakaren i Noreg og dei seriøse bedriftene. Når vi veit at sosial dumping spreier seg som ringar i vatnet, er det alvorleg at regjeringa sviktar i arbeidet for eit velregulert og anstendig norsk arbeidsliv.

Då Framstegspartiet hadde arbeidsministeren, gjekk det sport i å harselere med Arbeidarpartiets handlingsplanar. Det vart lova ei «framoverlent» haldning, og at det skulle takast grep, ikkje berre lagast planar. Vel, vi har sett lite av både grep og planar. Eg registrerer at den noverande arbeidsministeren ikkje tør å ha like høg sigarføring, men er litt meir audmjuk og – i motsetnad til leiaren i komiteen – evnar å leggje opp til eit anstendig og konstruktivt debattnivå som er denne nasjonalforsamlinga verdig. Det trur eg er klokt, særleg når vi no – svart på kvitt – har rapportane frå Riksrevisjonen, som dokumenterer den labre innsatsen frå dagens regjering.

Arbeidarpartiet forstår at sosial dumping må takast på det største alvor, ikkje berre når det gjeld arbeidsinnvandrarar, men også når det gjeld alle andre arbeidstakarar og seriøse bedrifter. Det var nettopp difor Stoltenberg-regjeringa gjorde mykje for å kjempe mot sosial dumping og å fremje eit anstendig arbeidsliv. Regjeringa vår fremja tre handlingsplanar mot sosial dumping. Dette arbeidet har vi fortsett med i opposisjon, fordi vi dessverre aldri kjem heilt i mål med å få bort problemet. Tettar vi eitt hol i demninga mot sosial dumping, grev dei halvkriminelle aktørane nye hol i demninga.

Difor er det så beklageleg at forslaga våre i dag ikkje får fleirtal. Det er heilt avgjerande å tette hola for lovlause tilstandar i delar av arbeidslivet. Det må vere det organiserte arbeidslivet og ikkje den organiserte kriminaliteten som set standarden i norsk arbeidsliv. Det er bakgrunnen for Arbeidarpartiets forslag, som vi diskuterer i dag, og som fleirtalet dessverre stemmer mot. Dermed vil kvileskjæret fortsetje, og dei einaste som tener på det, er dei useriøse aktørane.

Lise Christoffersen (A) [10:32:18]: Statsråden sier at hun ønsker å samarbeide med arbeidslivets parter for å fremme deltagelse i det organiserte arbeidslivet. Det er bra, det, men hvordan? Det ligger et forslag på bordet nå om økt fagforeningsfradrag, men får det støtte fra statsråden og regjeringspartiene? – Nei. Står det noe i innstillinga om hva en i stedet vil gjøre for økt organisasjonsgrad? – Nei.

I innstillinga sier flertallet at diskusjonen om et anstendig arbeidsliv bør være tverrpolitisk, og at dette er en debatt som i liten grad egner seg for partipolitiske polariseringer. Flertallet viser til den konsensus som har vært rådende på feltet. Den flertallsmerknaden inneholder én ting som jeg er enig i. Diskusjonen om et anstendig arbeidsliv burde vært tverrpolitisk. Og så inneholder den en ting som er direkte feil: at det er konsensus som har vært rådende. Da vi fremmet handlingsplan 1 mot sosial dumping i mai 2006, var det mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer. Handlingsplan 2 i oktober 2008 – de stemte fortsatt imot. De stemte mot tiltak som innsynsrett, mot allmenngjøring, mot solidaransvar, mot kollektiv søksmålsrett – som var noe av det første de fjernet i regjering – mot regionale verneombud, mot å innføre maks antall ledd i en kontraktkjede. Handlingsplan 3 kom i mai 2013 – de stemte imot – handlingsplan 4 i desember 2014 – de stemte imot. Statsråden viste den gangen til regjeringserklæringen, man skulle evaluere de rød-grønne tiltakene først, selv om Fafo hadde både evaluert og konkludert. Tiltakene virker der det er skolerte tillitsvalgte.

Da vi foreslo tiltak mot uskodde trailere på norske vinterveier, sa Høyres representant at Arbeiderpartiet gjorde den saken til en ugrei debatt om sosial dumping. Vi har fremmet forslag om tiltak i luftfarten, i skipsfarten – blitt nedstemt. I dag når det gjelder handlingsplan nr. 5 – vi blir nedstemt. Torsdag neste uke når det gjelder strategi for norsk luftfart, etterspurt av NHO – vi blir nedstemt. Og apropos NHO: Når statsråden viser til at mye er gjort, protesterer altså Riksrevisjonen. NHO gjør det samme og etterlyser oppfølging av bransjeforslag. Byggmesterforbundet sier at problemene er økende, tiltakene er ikke tilstrekkelige. Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg støtter aktivt forslagene nr. 11, 12, 14, 15, 16, 21 og 24 i vår nye handlingsplan. Men de forslagene blir nedstemt. Jeg sitter med en epost fra Drammens Håndverk- og Industriforening på pulten. De har invitert offentlige etater til et samarbeid, men ikke fått respons. Så det er altså to måter å oppnå konsensus på: at vi slutter å fremme forslag – det kommer ikke til å skje. Den andre er at vi får større støtte fra regjeringspartiene for våre forslag, men det kommer vel kanskje heller ikke til å skje.

Stefan Heggelund (H) [10:35:42]: Jeg synes representanten Lundteigens metafor om useriøse aktører som en bakterie som sprer seg, var god. Bakterier kan jo bli resistente. På samme måte ser vi at useriøse aktører er kreative, de snor seg unna regelverk. Det understreker viktigheten av en offensiv holdning herfra og en kraftfull politikk herfra, som er tverrpolitisk og forutsigbar.

Vi leser og hører altfor ofte om arbeidsfolk som er utsatt for uanstendige lønns- og arbeidsvilkår, og det burde rive i sjela vår hver gang vi leser om dette. Sånn skal ikke norsk arbeidsliv være. Heldigvis er norsk arbeidsliv et av de beste i verden, og det skal det fortsatt være. I arbeidet mot de useriøse aktørene er samarbeidet med partene helt relevant. Fagbevegelsen har vært en formidabel kraft i utviklingen av Norge – heldigvis – og det skal den fortsatt være.

Forrige taler sa at det ikke er sant at det er konsensustradisjon på dette området. Det er feil. Arbeiderpartiet ønsker å skape en polarisering her, sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Faktum er at det er konsensus.

Jeg gjorde en liten opptelling av de forslagene som ligger i innstillingen, for det er nå 36 forslag i innstillingen. 32 av de forslagene er om ting som er igangsatt, som er gjennomført, eller hvor det foregår et arbeid f.eks. gjennom dialog med partene – 32 av 36 forslag! Da kan man spørre seg: Hva holder vi på med nå? Hva er dette for noe? Jo, det handler om at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet skal prøve å late som om det er en stor uenighet på dette området. Men jeg gjentar: 32 av forslagene i innstillingen er igangsatt, er gjennomført – eller det foregår et arbeid f.eks. gjennom dialog med partene. Ett forslag ser vi ikke, og det dreier seg om å gjøre lønnsinndrivelse til en del av fri rettshjelp. Det har mitt parti i sitt partiprogram for neste periode. Man kan jo bare undre seg over hvorfor i all verden venstresiden ikke støtter et så viktig forslag i kampen mot de useriøse og for å sørge for at folk får den lønnen de skal ha.

Bente Stein Mathisen (H) [10:39:00]: Ja, dette er et viktig tema. Et seriøst organisert arbeidsliv er det alle vi representanter i denne salen ønsker å ha. Det er stor tverrpolitisk enighet om å komme de useriøse aktørene til livs, og vi står sammen i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Derfor blir det blitt underlig å stå her og prøve å overby hverandre om hvem som er best i klassen når det gjelder hvilke tiltak som skal til.

Jeg er i likhet med representanten Dag Terje Andersen opptatt av at vi skal ha et anstendig nivå på debatten om arbeidslivskriminalitet, og det må også gjelde representanten Andersen selv. Representanten har ikke fasiten på hva som er rett, og hva som er bra, når det gjelder tiltak på dette området. Representanten viser hele tiden til forrige regjerings fortreffelighet og til alle de handlingsplanene som ble satt i gang. Men det var ikke slik at vi fikk bukt med dette problemet i de åtte årene de styrte, og det er ikke så rart, for dette er et veldig komplisert og veldig vanskelig område å komme til livs og er noe vi må jobbe kontinuerlig med. Det har denne regjeringen gjort og virkelig tatt fatt i med en gang.

Det blir underlig når Arbeiderpartiet gjentatte ganger prøver å så tvil om regjeringens prioritering i kampen mot arbeidslivskriminalitet. Dette arbeidet hadde topp prioritet helt fra starten av. Til og med statsministeren og daværende arbeids- og sosialminister deltok på flere møter med partene i arbeidslivet i forkant av regjeringens strategi for å styrke arbeidet mot arbeidslivskriminalitet.

Arbeidet er fulgt opp i budsjettene med bevilgninger, med økte kontroller og ikke minst med samlokaliseringssentrene mellom politi, Nav, skatteetaten og Arbeidstilsynet i de største byene, det er vel syv steder som har fått det nå. Arbeidet har båret frukter; mange useriøse aktører er avdekket, og aktører er også utvist fra landet.

Representanten Rotevatn viste til økningen av lærlinger. Det har vi gjort i hvert eneste budsjett, ved lærlingtilskuddet. Vi har også skjerpet varslingsreglene.

Men jeg har lyst til å kommentere punkt 1 i tiltakene fra opposisjonen: utfordringen med at færre organiserer seg i arbeidslivet. Jeg er enig i at det er en utfordring, og at det kan svekke trepartssamarbeidet på sikt. Så dette er et område man virkelig må se på, og der mener jeg organisasjonene har et særlig ansvar selv. Jeg er invitert til å være med i en debatt på FOs kommunalkonferanse neste uke, og jeg må si jeg fikk litt sjokk da jeg så programmet. Jeg lurte på om jeg var invitert til en kick-off-samling til Arbeiderpartiet og de rød-grønne for å få en ny regjering.

Når man blir invitert til å organisere seg og nærmest samtidig får en innmelding i et parti, er det ikke rart at folk ikke ønsker å organisere seg. Jeg har selv vært leder og oppfordret folk til å organisere seg, men de kviet seg. Nå skjønner jeg hvorfor.

Karin Andersen (SV) [10:42:19]: Sosial dumping er ekstremt lønnsomt, noe av det mest lønnsomme man kan drive med. Derfor må man også skjønne at når man skal bekjempe dette, må man ha sterke, kraftfulle tiltak.

Jeg er blant dem som har sittet på Stortinget ganske lenge og vært med på at Høyre og Fremskrittspartiet har stemt mot de mest virkningsfulle tiltakene da de ble framlagt, én etter én. Under den første runden med dette skrev de jammen også begrunnelsen i innstillingen, for det sto at disse tiltakene ville hindre konkurranse på lønn. Og det er akkurat det dette handler om. Dette er partier som ønsker større forskjeller. Vi som ønsker mindre forskjeller, vet at tiltakene mot sosial dumping må være sterke og kraftfulle og må svi skikkelig på pungen. Og det er viktig å gjøre det raskt, mye raskere enn Høyre og Fremskrittspartiet vil. De har altså stemt imot disse tiltakene som kan virke.

Et av de aller viktigste tiltakene er å øke organisasjonsgraden og gi organisasjonene kraftfulle virkemidler til å finne ut om det foregår sosial dumping. Og når det foregår sosial dumping, må de vite at når de går til Arbeidstilsynet, blir virkemidlene der brukt. Det viser Riksrevisjonens rapporter at de ikke gjør.

Høyre og Fremskrittspartiet var også imot å innføre overtredelsesgebyr – det punktet som Riksrevisjonen sier, øverst i sin rapport, er det som kunne virket mest, om de hadde gjort det. For Arbeidstilsynet sier at når de går til politiet, har ikke politiet ressurser til å prioritere disse sakene, de blir lagt bort. Da hjelper det ikke å gå til politiet med sakene – hvis det ikke blir gjort noe med dem. Da hadde det vært enda viktigere å pålegge Arbeidstilsynet helt eksplisitt å bruke de virkemidlene de i alle fall har. Men det blir ikke gjort.

Dessverre er det er ikke konsensus på dette feltet. Dette er et alvorlig problem, for det ødelegger for seriøse bedrifter i Norge. Det er kjeltringene som vinner. Det viser alle høringene til denne saken – og før – at her er det seriøse arbeidslivet på linje med oss og ikke på linje med regjeringen.

Det å ha skikkelige lønns- og arbeidsvilkår i landet er det som har fordelt makt og penger mest rettferdig i dette landet. Det er fagbevegelse og organisering som har sivilisert oss og gjort oss til et land der det også går an å leve som en vanlig arbeidstaker, og der man ikke skal bli konkurrert ut i et arbeidsmarked preget av sosial dumping.

Jeg mener at situasjonen er mer alvorlig enn det regjeringen later til å tro, at det nå gjelder flere bransjer, og at dette må stoppes.

Lise Christoffersen (A) [10:45:34]: Bare en liten kommentar til representantene Heggelund og Stein Mathisen: Jeg tror jeg starter med å vende tilbake til NHOs brev til komiteen – og NHO er vel ikke en del av opposisjonen, ifølge verken Heggelund eller Stein Mathisen. Brevet er datert 24. mai, og det er to uker og to dager siden. Der sier altså NHO at problemene fortsatt er økende. Én av tre hovedårsaker de lister opp, er at det mangler helhetlige tiltak, og at en ikke i tilstrekkelig grad ser hvordan tiltakene ville virket i sammenheng.

Jeg har lyst til å koble det til allmenngjøringsordningen, som de borgerlige var imot da vi innførte den, og se det opp mot kollektiv søksmålsrett, som de borgerlige har fjernet. Statsråden og flertallet ser ikke behov for å styrke allmenngjøringsordningen og stemmer imot forslaget om det. Statsråden viser i stedet til at det er innført et skjerpet straffenivå for brudd på allmenngjøringsordningen i 2015. Det er vel og bra, men det hjelper lite dersom lønnsforhold sjelden kontrolleres, som Riksrevisjonen påpeker. Sett i det lyset er det ekstra beklagelig at den kollektive søksmålsretten ikke fikk lov til å virke. Det er vel og bra å styrke tilsynene, men 60 000 skolerte tillitsvalgte ute på den enkelte arbeidsplass har flere øyne og flere ører enn det tilsynene kan stille opp med.

At det er greit for en innleid arbeidstaker som utsettes for sosial dumping, å gå til sak mot egen arbeidsgiver, er det vel ingen som virkelig tror. Partshjelp i retten er vel og bra, men den rettssaken gjør at det antakeligvis er det siste man ser til den innleide arbeidstakeren på den arbeidsplassen. En sier at kollektiv søksmålsrett er i strid med grunnleggende prinsipper i vårt rettssystem, men det som burde vært et fremmedelement, er når internasjonale, organiserte kriminelle bander gjør sitt inntog, f.eks. på norske arbeidsplasser. Det regionale verneombudet i min kommune sa for noen få dager siden rett ut til lokalavisa at det faktisk er visse steder et regionalt verneombud ikke tør å gå inn på egen hånd. Da er det komplett uforståelig at vi ikke skal kunne bruke sterke virkemidler for å få has på det uvesenet dette er, men å tro at en enkelt innleid arbeidstaker som har merkelige kontrakter og er utsatt for sosial dumping, også lønnsmessig – også innenfor bransjer hvor det er allmenngjøring – skal klare den jobben på egen hånd, vil jo ikke skje.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:48:39]: Jeg tar ordet for å takke representanten Stefan Heggelund for innlegget. Det var konstruktivt. Det var en ny tone i innlegget. Jeg håper på et tidsskifte, for det representanten her sa, var at han erkjente problemet – erkjente at vi har utfordringer med å få til et seriøst og organisert arbeidsliv. Representantens innlegg stod i skarp motsetning til det komiteens leder, representanten Kambe fra Høyre, hadde.

Det saken gjelder, er trygghet for inntekt i arbeidslivet. Det er helt grunnleggende. Svært mange opplever at en går fra trygghet til utrygghet. Det skaper så mange konsekvenser i hele ens liv at det begrenser den enkeltes frihet. Jeg er glad for at representanten Heggelund fant interesse i metaforen «bakterier som brer seg». Representanten sa at bakterier kan bli resistente. Ja, hvis vi ikke har nødvendige, kraftfulle virkemidler til å slå ned på bakterien med en gang så vi blir kvitt den, men bruker bare litt, utvikles resistens, og dermed får vi en enda mer krevende bakterie, som det blir enda vanskeligere å få vekk. Det er det som skjer i norsk arbeidsliv i dag. Virkemidlene er ikke tilstrekkelige i forhold til det som er utfordringen. Vi lar det utvikle seg, og etter hvert utvikler det seg en situasjon hvor det blir veldig vanskelig å taue inn for å sikre de seriøse arbeidsgiverne. Vi har mange seriøse arbeidsgivere som ser på dette på samme måte som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gjør her i salen i dag.

Derfor har Senterpartiet fremmet forslag om nødvendige virkemidler knyttet til å redusere omfanget av bemanningsbyråer, altså oppheve arbeidsmiljøloven § 14-12 (2). Vi har gått inn for å definere faste ansettelser og midlertidige ansettelser i arbeidsmiljøloven, sånn at vi vet hva det er for noe, og kan unngå de tvilstilfellene og den uklarheten som i dag er i norsk arbeidsliv når sakene blir satt på spissen i ulike konflikter.

Vi må få vekk de arbeidskontraktene som har et innhold som er i nærheten av eller går direkte på eksempelvis fast ansettelse uten lønn mellom arbeid. Det er et spill med ord som er helt fantastisk. Det som er kjernen i slike arbeidskontrakter, er jo løsarbeidersamfunn.

Jeg er glad for representanten Heggelunds innlegg. Jeg er glad for at han er villig til å bekjempe bakterier. Jeg er glad for at han også er villig til å bekjempe utvikling av resistente bakterier, og da må en bruke nødvendige, tøffe virkemidler med en gang.

Stefan Heggelund (H) [10:52:03]: Jeg takker representanten Lundteigen for gode ord, men så er det også slik at vi har hatt et veldig spesielt forhold etter den turen vi hadde sammen til Roma, da vi var på OECD-møte. Men jeg skulle jo ønske at Lundteigen hadde lyttet også til de innleggene posisjonen har holdt disse årene om arbeidslivskriminalitet, for det har vært innholdet i alle innleggene vi har holdt. Poenget er at de ulike partiene som sitter her på Stortinget, er ganske enige om virkelighetsbeskrivelsen når det gjelder bekjempelse av arbeidslivskriminalitet. Det er kjempebra, det er viktig, men da forsinker vi prosessen hver eneste gang man later som om man er veldig uenig.

Til representanten Christoffersen: Hva er konsensustradisjon? For det første er det sånn at de fleste tiltakene mot arbeidslivskriminalitet som den rød-grønne regjeringen foreslo, stemte de borgerlige partiene for – ikke alle, det er helt riktig, men de aller fleste. Også dem som vi stemte imot, som satte seg som gode ordninger i arbeidslivet, har man beholdt. Det er konsensustradisjon; det er det det er. Én ting er vi riktignok uenige om, og har fjernet, og det er kollektiv søksmålsrett, fordi det bryter med noen helt grunnleggende prinsipper i rettsstaten. Men det andre har vi altså beholdt. Det er konsensustradisjon. Til representanten Christoffersen: Konsensustradisjon er at 32 av de 36 forslagene som ligger i innstillingen, i realiteten allerede er ivaretatt. Da er det rart å late som noe annet.

Til Rigmor Aasrud, som er blitt veldig opptatt av attføringssektoren og anbudsutsettingen som var der: Det var jo ikke slik at det var bedre da det var monopol. Det var et ineffektivt system. Man hadde svake resultater på overgangen til arbeid. Tittelen på en av evalueringsrapportene var «Arbeidsmarkedstiltak i motbakke». Så registrerte jeg at Rigmor Aasrud i Klassekampen mente det var viktig at Nav måtte få gjøre mer i egen regi. Jeg er helt enig. Denne regjeringen sørget for det. Arbeiderpartiet forsøkte å stikke kjepper i hjulene for det ved at man ville at man skulle lage nasjonale retningslinjer for hva Nav skulle få lov til å gjøre.

Helt til sist registrerer jeg at jeg fortsatt ikke har fått et svar på hvorfor de rød-grønne partiene er imot lønnsinndrivelse som en del av fri rettshjelp. Det hadde det vært fint om det var konsensus om.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:55:21]: For å ta bort enhver misforståelse vil jeg bare si at det gode forholdet representanten Heggelund og jeg har, har sin basis i at jeg påspanderte ham en vegetarmiddag i Roma – og den er betalt, så alt er i orden! (Munterhet i salen.)

Vi er dessverre ikke enige om virkelighetsbeskrivelsen her i salen. Representanten Heggelund er en enslig svale som tør å prate uten manus. Flere burde gjøre det.

Det er mange som tjener godt på dagens arbeidsliv, som representanten Andersen sa. Det er det som er poenget. Det er mange som tjener meget godt på det fordi den billige arbeidskraften utkonkurrerer andre, og utkonkurrerer seriøse firmaer. Det er kjernen i det hele. Og hvis det er sånn at Høyre er enig i forslagene, er det jo merkelig at en ikke støtter noen av dem. Det er også spesielt at en ikke fremmer egne forslag. Representanten Heggelund sitter i komiteen og kunne fremmet eget forslag om lønnsinndrivelse som en del av fri rettshjelp. Det er et godt forslag.

Karin Andersen (SV) [10:56:36]: Jeg hører på hva som blir sagt her. Den lange rekken av tiltak som representanten Heggelund ramser opp, som de har stemt for, er greit, men det viktige er at de stemte imot de virkemidlene som virkelig kan gjøre en forskjell, og at de har fjernet det virkemidlet som kanskje er det aller viktigste, nemlig kollektiv søksmålsrett. For der sosial dumping brer seg mest, er der arbeidslivet er minst organisert. Hvis det er noen som er organisert på en arbeidsplass, og det leies inn folk som utsettes for sosial dumping, er man passe naiv hvis man tror at det er mulig for en slik arbeidstaker å ordne opp i dette sjøl og få det man har krav på.

Jeg skjønner at alle er enig i at man har krav på norske lønns- og arbeidsvilkår. Spørsmålet er hvordan man sikrer det. Jeg vet ikke hvor mye vi skal bemanne arbeidstilsyn og ulike etater for å kunne gjøre den jobben som tillitsvalgte og organiserte kan gjøre hvis de har innsynsrett – som Høyre og Fremskrittspartiet har vært imot, men nå tydeligvis har skjønt at de må ha – men også kollektiv søksmålsrett. For problemet her er at de som er kjeltringer, må tas. Og det er veldig rart, synes jeg, når Fremskrittspartiet er så «hard on crime» på absolutt alle saker, særlig når det er utlendinger og man kan sette det stempelet på dem, men i denne saken er de altså så «pusete». Jeg har ikke hørt et eneste godt forslag fra Fremskrittspartiet i disse sakene. Og her er det virkelig penger å tjene, penger å stjele og arbeidsfolk og vanlige folk å plage.

I neste runde er det jo dette vi nå ser når det gjelder det norske lønnsnivået, at de som har de laveste lønningene i Norge, har stått stille, forskjellene øker, nettopp fordi det blir et press på lønns- og arbeidsvilkårene fordi vi ikke klarer å stoppe den sosiale dumpingen. Da må vi ha tiltak for et mer organisert arbeidsliv, og vi må bruke de virkemidlene som ligger der. Vi må sikre at Arbeidstilsynet bruker f.eks. overtredelsesgebyr, slik at det virkelig svir, for det er penger dette handler om. Hvis man tjener voldsomt på å gjøre noe ulovlig, må det være sånn at den smekken man får når man blir tatt, er sånn at det ikke lønner seg. Og så må politiet også prioritere disse alvorlige sakene, for dette er i ferd med å ødelegge mulighetene for seriøse, solide norske bedrifter, og det ødelegger lønns- og arbeidsvilkårene for dem som skal jobbe i Norge.

Dag Terje Andersen (A) [10:59:52]: Jeg skal vokte meg vel for å ødelegge den idylliske stemningen som kan oppstå etter en middag i Roma. Jeg feiret selv 30 års bryllupsdag der for ti år siden og vet at den gode stemningen kan sitte i ganske lenge. Så vet jeg at en del av Høyres strategi når det er stor politisk uenighet, er å si at her er vi egentlig enige. Det er en kjent strategi å tone ned uenighetssaker. Her snakker vi om en av sakene der det er stor forskjell i norsk politikk, og det blir forsøkt skapt inntrykk av noe annet.

Et lite forsøk i den hyggelige stemningen som følger av oppholdet i Roma, er å invitere statsråden til å tenke gjennom noe som det kanskje kunne være enighet om. Jeg går tilbake til statsrådens replikksvar til meg, der hun peker på at de lokale tillitsvalgte, som følge av en av de mange endringene i arbeidsmiljøloven, har fått større innflytelse. Men helt siden 1935 og inngåelsen av Hovedavtalen i Norge, en av grunnsteinene i den norske modellen, har alle på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden – alle organisasjoner i samfunnet for øvrig – hatt en felles forståelse av hva en tillitsvalgt er. Det er noen som deltar i en organisasjon, som representerer flere, og som har blitt valgt til å ha tillit. Nettopp der ligger en av våre store utfordringer nå, f.eks. når det gjelder bemanningsselskaper og annen innleid arbeidskraft. Så lenge noen juridiske luringer har funnet ut at dette ikke er spesifisert i arbeidsmiljøloven, kan jeg og min ene ansatte skrive en avtale på en serviett som vi heretter kaller tariffavtale, og så bruke mange av de gode mulighetene som finnes i arbeidsmiljøloven, til at tillitsvalgte og arbeidsgiver kan gjøre unntak fra den strenge reguleringen i arbeidsmiljøloven. Da fører det som statsråden framhever som positivt, til at makta er flyttet ut til det ytterste ledd, til at ordningen i større grad enn tidligere kan misbrukes.

Derfor spør jeg, i en harmonisk ånd: Ser statsråden at det kan oppstå noen sånne dilemmaer, som hjelper det useriøse arbeidslivet litt ved å flytte ansvaret for den typen godkjennelser fra kollektive, sterke organisasjoner med tillitsvalgte med fullmakt, til den enkelte tillitsvalgte, når begrepet «tillitsvalgt» kan brukes på den måten, i strid med det som har vært en alminnelig oppfatning?

Lise Christoffersen (A) [11:03:15]: Jeg må innrømme at jeg nok ikke er så harmonisk som foregående taler når vi diskuterer arbeidslivsspørsmål. Representanten Heggelund sier at 32 av 36 forslag er igangsatt, gjennomført, eller det foregår et arbeid i samarbeid med partene. Da er det veldig rart at NHO er så misfornøyd, og at andre sterke arbeidsgiverorganisasjoner også er så misfornøyd med resultatene som er oppnådd.

Heggelund sier at vi her har en konsensustradisjon. Nei, det har vi ikke. Konsensus er sånt de driver med i utenrikskomiteen. I vår komité diskuterer vi hovedmotsetningene i norsk politikk. Vi har veldig ofte innstillinger delt i et flertall og et mindretall i komiteen. Den kosepraten som Høyre har lagt seg til, er bare et forsøk på å tilsløre virkningene av egen politikk og de motsetningene som faktisk ligger der, men de er åpenbare for de fleste, så jeg tror ikke det nytter.

Rigmor Aasrud (A) [11:04:26]: Jeg har en kommentar til representanten Heggelunds innlegg i stad, der han antyder at under tidligere regjeringer har arbeidsmarkedstiltakene nærmest vært omgitt av et monopol, men nå har det blitt mye bedre. Jeg anbefaler representanten Heggelund, som ofte er opptatt av å lese seg opp på aktuelle saker, å lese rapporten som heter Milliarder – ikke mennesker, som nå er utgitt. Den sier noe om hva som er resultatet av anbudspraksisen som hans partifeller i regjering og hans parti har velsignet her i Stortinget. Målet var at det skulle bli mer mangfold. Resultatet har blitt et enfold, et nærmest monopollignende marked som gjør at enkeltaktører tar omtrent hele markedet.

Den rørende omsorgen som disse partiene ellers har for de ideelle organisasjonene, synliggjøres i alle fall ikke i de anbudene som er blitt utlyst, eller i hvem som har fått ta del. Det har ikke vært noen ideelle aktører som har vunnet anbudene så langt. Det kan skyldes at rammebetingelsene som de ideelle har, er helt forskjellige. Vi har hørt mange ganger i denne sal at man er svært opptatt av de ideelle organisasjonene. Regjeringa har lovet at man skal ordne opp i de historiske pensjonsforpliktelsene. Det var det første som skulle skje. Det skulle skje før sommeren, ble det sagt i et brev fra statsministeren til Kristelig Folkeparti. Det er mulig det ikke sto hvilken sommer det skulle være, men resultatet er at saken ennå ikke er kommet til Stortinget. Det er ingen løsning for de ideelle organisasjonene som leverer tjenester på dette området. Det betyr at det blir vanskeligere for dem å delta i den typen anbudskonkurranser. Resultatet ser vi: Store aktører tar markedet. De bruker arbeidsforhold som vi burde si var uakseptable i det norske arbeidslivet, og det er det jeg forventer at regjeringa, Høyre og Fremskrittspartiet, er opptatt av når vi prater om sosial dumping, og ikke bare å kose seg med en eller annen tur til Roma, som har skapt en slags konsensus. Det var i hvert fall ikke alle av oss som var i Roma og opplevde den konsensusen.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:07:05]: Det er nesten rørande å høyre regjeringspartia sin indignasjon over rettmessig å bli kritiserte for sin manglande innsats på dette området. Men det er nok vanskeleg å forstå for høgresida at det finst andre som har høgare standardar, høgare ambisjonar for norsk arbeidsliv. Det ligg rett og slett ikkje i høgresida sin ideologiske portefølje å jamne ut forskjellar, setje skrankar mot lønskappløp mot botnen eller styrkje fagforeiningane. Det er ikkje i tråd med interessene til dei høgrepartia representerer, og då blir det einaste alternativet, slik vi ser i debatten her i dag, å tåkeleggje diskusjonen med personangrep, slik komitéleiar Kambe held på med, eller forsøkje igjen å feie dei djupe ideologiske skiljelinjene mellom venstre- og høgresida under teppet, som representanten Heggelund forsøkjer seg på gjennom kreativ retorikk. Men det nyttar ikkje, for motsetningane ligg der – opne i dagen – for alle som vil sjå. Dei ligg der. Ein kan sjå det gjennom stemmegjevingane i Stortinget gjennom mange år med diskusjon om sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Eg skjønar at angrep og tåkelegging her må vere det beste og einaste forsvaret, for lista over tiltak som høgresida har stemt imot, er lang og stygg, tiltaka som svekte det organiserte og seriøse arbeidslivet er det tilsvarande mange av, og lista over initiativ for eit seriøst og organisert arbeidsliv som Høgre og Framstegspartiet har fremja, er dessverre frykteleg tynn. Med det som bakteppe trur eg representanten Stein Mathisen må slutte å lure på kvifor så mange av fagforeiningane, spydspissane i det organiserte arbeidslivet, no ivrar for eit regjeringsskifte. Det er fordi dei representerer arbeidsfolk, og dei ser at regjeringspartia ikkje gjer det.

Statsråd Anniken Hauglie [11:09:40]: Til spørsmålet fra representanten Dag Terje Andersen, som spør om det er noen dilemmaer knyttet til det å flytte makt ned: Ja, det kan være noen dilemmaer ved det, men det kan også være noen dilemmaer ved at man ønsker å frata lokale tillitsvalgte og ansatte makt også – de som er nær bedriftene og vet hvor skoen trykker, og hva som skal til for å løse den enkelte bedrifts utfordringer. Det kan være dilemmaer begge veier. At de lokalt ansatte får større makt og innflytelse på bekostning av de sentrale, mener jeg er et viktig prinsipp.

Til representanten Aasrud: Rapporten «Milliarder – ikke mennesker», som er omtalt i Klassekampen denne uken, brukes som et sannhetsbevis på anbudsregimet nå. De årene som denne rapporten omtaler, er andre år – det er årene før det nye anbudsregimet ble iverksatt, og den kan sånn sett ikke tas til inntekt for å mene noe som helst om det nye anbudsregimet. Man kan heller ikke bruke denne rapporten til å vise hvordan fortjenesten er i bedriftene. Det går ikke an å sammenligne.

Og – som representanten Heggelund var inne på – det var ikke bedre før på attføringsområdet. Det var ikke det. Det var grunnen til at man ønsket å gjøre noe med det – man så at resultatene var for dårlige. Det Nav melder om nå, er at flere kommer over i arbeid. Det er bra. Rapporten som representanten Aasrud viser til, omtaler nesten ikke brukerne, kun aktørene. Jeg tror flere av oss burde være opptatt av brukerne og hvilken hjelp de får. Så skal det evalueres. Rapporten kommer til neste år.

Helt til slutt kan jeg berolige representanten Holen Bjørdal med at mine og regjeringens standarder, både de moralske og andre, er minst like høye som hans egne standarder. Det tør jeg påstå. Det er også grunnen til at vi har utarbeidet to forpliktende handlingsplaner mot arbeidslivskriminalitet – den første med 22 punkter, den andre med 25 punkter. Så nå følges det opp, og jeg er glad for at også etatene sier at det arbeidet som nå gjøres, gir gode resultater – man klarer å ta flere. Så skal vi selvfølgelig strekke oss enda lenger.

Dag Terje Andersen (A) [11:12:09]: Jeg måtte be om ordet igjen fordi mitt spørsmål ikke ble besvart og muligens også var utydelig.

Vi går ikke inn for å svekke myndigheten til lokale tillitsvalgte, men vi ønsker å gi myndighet til lokale tillitsvalgte som er en del av landsomfattende organisasjoner, eller – som det også heter i dette språket – som har innstillingsrett.

Det som forsøksvis var spørsmålet mitt, og som jeg skulle ønske statsråden i hvert fall kunne resonnere litt rundt, var om hun ser at når hun frikobler fra det nasjonale nivået, oppstår det en situasjon som gjør det lettere å lage såkalte tariffavtaler lokalt og på den måten styrke det useriøse arbeidslivet. Det forundrer meg hvis statsråden ikke ser at det kan være et dilemma – la oss si at det kan være en bivirkning av det hun har fått vedtatt.

Bente Stein Mathisen (H) [11:13:34]: Det var representanten Holen Bjørdals visitt til meg som gjorde at jeg tok ordet. Han syntes ikke det var så rart at tillitsvalgte og fagorganisasjoner støttet en rød-grønn regjering – for de representerer arbeidsfolk. Det gjør faktisk denne regjeringen også. Vi er opptatt av arbeidsfolk, av at det skal være gode forhold i arbeidslivet. Min erfaring er faktisk at det er mange som velger å ikke la seg organisere, særlig de organisasjonene som er knyttet til LO, fordi det er et samrøre mellom politikk og fagforeningsarbeid. De vil ikke organisere seg, for de vil ikke være med og gi sin stemme til Arbeiderpartiet. Jeg kjenner mange som jobber som vernepleiere, som barnevernspedagoger og andre som gjerne skulle vært med i FO, men de vil ikke. De finner noe annet, eller så er de uorganiserte, for de vil ikke støtte og gi sin stemme til Arbeiderpartiet. Det samme gjelder mange som jobber offshore. Der er det også stor frustrasjon fordi det er tillitsvalgte som står opp for et politisk parti som de slett ikke ønsker å stemme på. Det er rart at ikke Arbeiderpartiet reflekterer mer over dette.

Rigmor Aasrud (A) [11:14:47]: Jeg skjønner at statsråden trekker i tvil den rapporten som ble utgitt av Herning og Leikvoll, men da vil jeg utfordre statsråden til å si noe om hvordan situasjonen nå er, etter de nye anbudsrundene. Har det blitt et større mangfold? Hvor mange ideelle har fått anbud? Stemmer det at Din Utvikling har 25 pst. av markedet, eller er det andre opplysninger som statsråden sitter på? Dette har vært tema i denne salen flere ganger. Vi har hørt om det – vi har hørt om bedrifter som har vært ganske fortvilet, fordi anbudene har vært utformet sånn at det bare er de største anbyderne som kan delta på dem. Da regner jeg med at statsråden har satt seg inn i hvordan situasjonen er, når hun så kontant avviser den rapporten som lite aktuell, fordi den ikke dreier seg om dagens anbudsrunde. Jeg ber statsråden forklare.

Statsråd Anniken Hauglie [11:15:54]: Til dette med at jeg avviser rapporten: Jeg avviser konklusjonen i rapporten, for rapporten kan ikke brukes slik oppslaget om den gjorde. Det er ikke slik at man kan si at fortjenesten til disse selskapene skyldes det nye anbudsregimet, rett og slett fordi rapporten omtaler andre år, årene før det nye anbudsregimet trådte i kraft. Jeg ser i dag at et av selskapene som er omtalt, selv har uttalt seg i Klassekampen i dag, og Klassekampen har også rettet opp den feilen.

Når det så gjelder selve anbudsregimet, var bakgrunnen for det, som jeg sa i mitt forrige innlegg, at man så at attføringsarbeidet ikke var godt nok. Man fikk ikke den hjelpen man trengte, det var monopol, resultatene var ikke gode nok. Mange av de bedriftene som leverte, hadde ikke engang oversikt over sine egne resultater. Det var bakgrunnen for at man ønsket å endre på det, man ønsket å slippe nye aktører til, aktører som tidligere ikke hadde vært på markedet.

Det har vært levert en rapport om hvordan selve anskaffelsen er gjennomført, som viser at anskaffelsen er gjennomført i tråd med det som var intensjonen. Så er det nå evaluering av det kvalitative. Hvordan tjenestene har blitt, er det for tidlig å si noe om. Den rapporten kommer i 2018. Men det Nav melder om så langt, er at flere meldes over til arbeid enn tidligere, og det skal vi alle være glade for. Det viktigste må jo være at brukerne får det tilbudet de trenger, slik at de kommer seg raskere over i jobb. Så kan det godt tenkes at rapporten som er skrevet, på mange måter er god, men den kan altså ikke brukes til det den er brukt til.

Fredric Holen Bjørdal (A) [11:17:53]: Den litt merkelege premissen til enkelte Høgre-folk er at organisasjonsgraden hadde gått i veret dersom berre fagforeiningane hadde drive litt meir med høgrepolitikk. Det seier seg sjølv at det fell på steingrunn. Fagforeiningane er demokratiske organisasjonar som gjev si støtte til dei partia som best representerer arbeidsfolk sine interesser. At høgrepartia ikkje er blant dei partia, må representanten Bente Stein Mathisen berre ta inn over seg og heller vurdere å endre sin eigen arbeidstakarfiendtlege politikk. Men det kjem aldri til å skje, for Høgre representerer heilt andre interesser, som er uforliklege med dei kjerneverdiane og politiske ideologiane som fagforeiningane står bak – og det er ein realitet.

Bente Stein Mathisen (H) [11:19:00]: Jeg kunne ikke dy meg: Jeg mener selvsagt at fagforeninger må drive med fagforeningsarbeid. Jeg har selv vært medlem av en fagforening i over 30 år, Sykepleierforbundet, men de er ikke knyttet opp til noe parti, de er partipolitisk uavhengige og jobber med fagforeningsspørsmål. Det er det jeg sier. Jeg tror organisasjonsgraden vil gå mer opp hvis de som melder seg inn i en organisasjon, opplever at den er partipolitisk nøytral.