Mette Tønder (H) [15:58:01] (ordfører for sakene): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i sakene som vi nå skal diskutere. Vi har ikke vært enig i alt, og i det videre vil jeg ta opp flertallets innstilling. Vi behandler også to representantforslag i denne debatten, og komiteen har valgt å debattere disse under ett. Jeg vil takke forslagsstillerne for gode forslag.

Jeg er stolt av å være med på starten av en reform på et så viktig område som dette. Barn og familier som trenger hjelp, fortjener det beste og mest kompetente vi kan tilby. Denne reformen bygges rundt fire hovedtema: tidlig innsats, familiestøtte og hjelp der barnet bor, kompetanse og ledelse. Målet er at flere utsatte barn og familier får den hjelpen de trenger, på et tidligere tidspunkt enn i dag.

Barnevernsreformen gir mer makt til kommunen. Barn og familier bor alle i en kommune, og det er kommunens ansatte som ser barna fra de er spedbarn – ja, egentlig fra før de er født – på helsestasjonen, i barnehagen, på skolen, på SFO, for å nevne noen kontaktpunkter. Mange barn og familier som trenger hjelp, sier det samme: Det er viktig at hjelpen kommer tidlig. Senest i saken om glassjenta sier Ida at hun burde fått et annet sted å bo og andre voksne til å ta vare på seg tidligere. Vi kom for sent – og da vi satte inn tiltak, var det den gale hjelpen.

Samtidig er det slik at ikke alle tiltak kan overføres til en og en kommune. Noen er for spesialiserte og trenger større fagmiljøer. Et eksempel på dette er vurdering av spedbarn og rekruttering av fosterhjem – som forblir statlig, i hvert fall enn så lenge.

Reformen bygger, som før sagt, på fire hovedpilarer.

Tidlig innsats og styrking av denne:

Her legges det opp til å styrke lokalt, tverrfaglig arbeid, som også vil gi kommunen bedre mulighet til å se helheten. Tilbudet om opplæring i å snakke med barn skal videreutvikles til å bli nasjonale programmer tilpasset ulike yrkesgrupper. Dette er viktig, fordi det å kunne snakke med barn, bygge tillit og få barn til å fortelle er en viktig kompetanse for å avdekke misbruk, overgrep eller andre opplevelser.

Sentre for foreldre og barn foreslås lovfestet. Ny barnevernslov vil tydeliggjøre kommunens ansvar for forebygging og samordning av tjenester, for der kommunen ser barn og familier på flere steder, meldes det dessverre også om at manglende samarbeid mellom tjenestene gjør at de som trenger hjelp, allikevel ikke blir sett.

Reformen legger også vekt på familiestøttende tiltak og hjelp der barnet bor. Det legges til rette for at kommunen skal kunne bruke ulike familiestøttende, forebyggende tiltak, som ICDP og Nurse-Family Partnership. Videre blir kommunen nå forpliktet til å vurdere nettverk og nær familie når barn trenger et fosterhjem. Mange kommuner gjør dette allerede i dag, men gjennom denne reformen blir altså alle forpliktet til det.

Et av forslagene som har fått tøffe tilbakemeldinger fra noen høringsinstanser, spesielt fra BarnevernsProffene, er forslaget om at staten fortsatt skal ha ansvar for noen av de spesialiserte hjelpetiltakene. Komiteen har forstått tilbakemeldingen slik at det er programmene som brukes i dag, som er utfordringen. De legger, ifølge høringsinstansene, opp til å se på adferd og ikke på hvorfor barn gjør det de gjør. De er ikke evaluert av barn, og noen ganger, også ifølge høringsinstansene, gjør de vondt verre. Komiteen har vært tydelig i sine merknader og i sitt forslag på at disse programmene skal evalueres, og at barn og unge skal tas med under evalueringen.

De siste to temaene er kompetanse og ledelse.

Vi må kartlegge behovet, og det skal legges frem en egen kompetansestrategi som skal gjelde fra 2018 til 2024. I tillegg er det viktig at kommunepolitikerne følger opp sitt eget barnevern, og for å kunne gjøre det må de få kunnskap. Komiteen er enig om at det skal gjennomføres årlige rapporteringer om barnevernet til kommunestyrene. Det skal etableres kommunale læringsnettverk og kompetansemiljøer for å kunne gi bedre faglig støtte, og studiene skal bli mer kunnskapsbaserte og praksisnære.

Denne reformen er stor, og jeg rekker ikke alle enkeltheter ved den på den tiden jeg er blitt gitt. Men jeg vil ta meg tid til å rette en takk til alle dem som jobber med barn som har det vanskelig, alle dem som åpner hjemmet sitt for et ekstra barn eller flere, alle dem som til daglig tør å si fra til barnevernet – og til alle barna og ungdommene, som er proffe på livet sitt og fortjener en ny sjanse til en bedre barndom. Denne reformen er for dere og om dere – og det er en reform som vi håper skal gjøre det enda litt tryggere å være barn og ung i Norge.

Jeg ser frem til den videre debatten.

Sonja Mandt (A) [16:02:54]: Takk til saksordføreren for jobben, og takk til forslagsstillerne for to representantforslag.

Regjeringa har lenge varslet at det skulle komme en barnevernsreform. Så kommer denne, som de kaller barneversreform, men som Arbeiderpartiet ikke kan se inneholder mer enn en oppgaveoverføring til kommunene, med penger inn i rammen til kommunene for å gjennomføre.

For oss ser det mer ut som en levering fra Barne- og likestillingsdepartementet til Kommunaldepartementet på kommunereformen. Det som skisseres, passer godt for de store kommunene, noe mange av de store kommunene har sagt seg enig i og ønsker, men vi mener at et godt barnevern også skal kunne leveres i små og store kommuner. Det tror vi ikke kan gjøres med denne modellen.

Det ble varslet en helhetlig gjennomgang, men den gjennomgangen som nå er gitt, er fragmentert, og det er vanskelig å se konsekvensene av den. Vi mener at dette ikke er godt nok og vil derfor stemme mot hele proposisjonen og overskriften. Vi har fremmet dette som løst forslag, og trekker forslag nr. 5, på grunn av en formalfeil.

En barnevernsreform skal være noe som bidrar til økt kvalitet, mer kompetanse og tydelig ansvar, og vi burde hatt tid til å vente på resten. Flere av høringsinstansene har også gitt uttrykk for det samme synet.

Arbeiderpartiet er ikke imot at kommunene skal få flere oppgaver, men det bør skje som en helhet, og det bør være fullfinansiert. Vi mener for øvrig at kommunene trenger flere stillinger for å kunne gi enda bedre tilbud til de ungene som trenger det. Derfor øremerket vi penger i barnevernsløftet, og nesten 1 000 stillinger kom til. Vi har fortsatt å foreslå dette, mens regjeringa har valgt kun å betale for de allerede opprettede stillingene, og ingen nye har kommet.

Det er bra at det satses mer på kompetanse. Det fortjener både ungene og de ansatte. Men igjen er dette forsiktig og langsiktig. Det har vært en kontinuerlig kompetanseheving i flere år, og jeg regner med at det kommer til å fortsette, uansett om regjeringa har varslet kompetanseløft eller ikke.

Arbeiderpartiet mener at kommunene ikke skal få ansvaret for generell veiledning nå. Det er allerede bygd opp god kompetanse i veiledning til fosterhjem, og så lenge det mangler stillinger i førstelinjetjenesten, er det vanskelig å se om dette lar seg gjøre uten å ødelegge det tilbudet som må gis. Kommunene har også ulike forutsetninger for å lykkes, og rundt halvparten av høringssvarene er negative til å få den generelle veiledningen overført, og man mener at kommunene ikke har den kompetansen som det er behov for. Derfor ønsker vi å gå mot dette nå.

Det er positivt at kommunene skal kunne påvirke hvilke institusjonsplasser som skal brukes. Men det er ikke positivt at det foreslås å innføre full prisdifferensiering på institusjonsplasser. Dette betyr at en kommunes utgifter kan øke fra dagens pris på rundt 70 000 kr til opptil 300 000 kr i måneden, og en priskonkurranse vil være i gang enda mer enn i dag. En økt priskonkurranse vil øke presset på lønns- og pensjonskostnadene og arbeidstid. Når pris vinner, vil vi på sikt kunne få et marked der få styrer.

Arbeiderpartiet er opptatt av at det offentlige tilbudet skal brukes først, og at ideelle ikke-kommersielle skal brukes deretter. Det er viktig med mangfold, men med faren for økt konkurranse vil kommunene klart måtte velge det billigste, og kanskje ikke det som er det beste for ungen. Derfor foreslår vi at dagens ordning opprettholdes, subsidiært en delvis prisdifferensiering. Dagens kommuneøkonomi tilsier ikke at det vil være lett å få til en full prisdifferensiering.

Barnevernsansatte gjør en kjempejobb, men får veldig mange klager. Det mest skremmende er at andre voksne mennesker i samfunnet truer dem eller familien, slik at de i verste fall må gå i dekning. Mange orker heller ikke å stå i en jobb der trusler og ukvemsord er en vanlig dag på jobben. Barnevernsansatte gjør denne vanskelige jobben på vegne av oss alle, for å sikre at barn får den oppveksten og omsorgen de skal ha. Så kan det skje feilvurderinger og folk kan bli sinte eller lei seg, men det må tas i rette fora. Derfor er det viktig at regjeringa nå ser på om det er tiltak som kan settes inn for å forhindre at dette skjer. Jeg er glad for at det er en enstemmig komité som stiller seg bak og prøver å gjøre noe med dette.

Det er også bra at saken om tiltak rettet mot gravide rusmiddelavhengige følges opp av regjeringa og nå blir gjennomført.

Jeg tar opp de forslagene vi har fremmet i saken, også det løse forslaget som erstatning for forslag nr. 5, og kommer tilbake til en stemmeforklaring senere.

Morten Wold (FrP) [16:07:55]: Barnevernsreformen handler om å gi våre mest utsatte barn bedre hjelp, på deres egne premisser og til rett tid. Dette er noe Fremskrittspartiet har jobbet for i mange år. For Fremskrittspartiet er det viktig at vi har et barnevern som ser barnets beste når hverdagen blir krevende og utfordrende i en sårbar fase av livet, og at vi fører en politikk som setter barnet foran systemet.

Barnevernet har kontakt med over 50 000 barn og unge hvert eneste år. Dessverre får ikke alle like god hjelp. Hjelpen kommer ofte for sent, og den er for dårlig samordnet. Vi ser også tilfeller der barnevernsansatte i møtet med barnefamiliene ikke har god nok kompetanse til å takle de sammensatte behovene som familiene har.

Barnevernet angår oss alle, enten man selv har vært i kontakt med dem, eller man vet om eller kjenner noen i lokalsamfunnet som har vært det. De som arbeider i barnevernet, møter daglig det mest dyrebare vi har, nemlig barna våre. Vårt ansvar er å ta disse barna på alvor. Vi skal sørge for at det er barna som blir satt i fokus, og at de får den bistanden de trenger, uten at de nødvendigvis må adskilles fra sine foreldre. Det er det denne reformen handler om.

Fordi målet med barnevernsreformen er at vi skal forebygge mer, faktisk lovfester vi at barnevernet nå skal både undersøke muligheten for større bruk av familie og nettverk og dokumentere at de faktisk har gjort dette. Vi styrker kompetansen i barnevernet, øker samarbeidet mellom tjenestene i kommunene og sørger for at kommunene får mer ansvar og større valgfrihet.

Dette er noe Fremskrittspartiet har ønsket lenge, og noe som vil bety mye for en stor gruppe mennesker. Jeg leste senest i går et innlegg på Facebook fra en fortvilet bestemor, som opplever at barnevernet i Bjugn nå vil flytte hennes barnebarn på 4,5 år til et fremmed fosterhjem i stedet for å la henne bo hos sine besteforeldre.

Jeg kjenner ikke detaljene i denne saken, men hvis det er slik at barnevernet ikke tilstrekkelig har vurdert jentas to besteforeldrehjem som fosterhjem, synes jeg det er trist – først og fremst for den lille jenta, men også for en hel familie som skal skilles ad fra et lite barn de er glad i, og som er glad i dem. Denne Facebook-statusen er på under to døgn delt snart 5 000 ganger, noe som sier litt om at den treffer en nerve blant mennesker som er opptatt av barns beste. Det er kanskje en fattig trøst for disse besteforeldrene, men barnevernet blir altså heretter lovpålagt å vurdere slike som dem som omsorgspersoner – til det beste for barna.

Ambisjonen med reformen er å sørge for at flest mulig barn skal få en god barndom, og at antall omsorgsovertakelser skal gå ned. Foreldrene er nemlig de viktigste omsorgspersonene i barns liv. Når foreldrene ikke strekker til, må vi tidlig sette inn tiltak som styrker omsorgsevnen, og gi rask hjelp til barn som trenger det.

Tidlig innsats og foreldrestøttende tiltak kan forebygge at barn må flyttes ut av familien. Det å få inn god hjelp tidlig kan være avgjørende for å unngå en omsorgsovertakelse. Det er til det beste for barnet, familien og samfunnet.

Jeg er stolt av at vi i dag vedtar en reform som vil styrke arbeidet for barn innen barnevernet, og som ser barnevernets arbeid og innsats i et helhetlig perspektiv, og at dette også vil gjenspeile seg i flere av de reformer som regjeringen arbeider med.

For vi husker alle «Ida-saken», saken hvor systemet sviktet i mange ledd og «Ida» ikke fikk den hjelpen hun hadde krav på. Det vi skal gjøre her i dag, er å sikre at systemet blir bedre, slik at vi kan unngå flere historier som hennes.

Jeg må derfor si at jeg er lei meg når jeg registrerer at representantene fra Arbeiderpartiet ønsker å utsette reformen. Vi har ingen tid å miste. Derfor er jeg skuffet over at Arbeiderpartiet velger å skyve ut i tid tiltak for å bedre forholdene rundt barn og familier i en sårbar fase. Realiteten i deres forslag er nemlig at gode tiltak utsettes i mange år.

Jeg stilte ikke til valg for å skyve viktige avgjørelser ut i tid. Jeg stilte til valg for å gjennomføre tiltak for å bedre hverdagen til folk flest. Jeg er derfor stolt over at det er nettopp det vi skal gjøre her i dag, ved at vi skal vedta en reform til det beste for barna.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [16:12:34]: Kristelig Folkeparti blir ofte kalt for familieparti, og er også et parti som alltid er opptatt av barns beste. I de fleste tilfeller mener vi at foreldre, som er de som kjenner barnet sitt best, også er best egnet til å ta gode avgjørelser når det gjelder barnets oppvekstvilkår og livskvalitet.

Men så vet vi at mange familier også har utfordringer. Noen ganger handler det om voksne som ikke klarer å samarbeide og kommunisere med hverandre. Og i noen familier er det voksne som har så store problemer at det får alvorlige konsekvenser for barna. Da er det helt avgjørende at vi har et kompetent og virkekraftig barnevern som kan gi barna og familiene den nødvendige hjelpen. Dersom det er foreldrene som utgjør trusselen for barna, må selvsagt hensynet til barna komme først og før hensynet til foreldrenes preferanser.

Nettopp fordi barnevernet ofte møter barn som ikke har blitt hørt, respektert og ivaretatt av sine egne familier, er det så ufattelig viktig at barna opplever å bli tatt på alvor av de voksne de møter i barnevernet. Barnevernsreformen bør ha dette som et overordnet fokus.

Det er viktig og bra at regjeringen ønsker å overføre ansvaret til kommunene, som gjennom sin nærhet til lokalsamfunnet og innbyggerne ofte har bedre forutsetninger for å iverksette riktige tiltak i de enkelte tilfeller. For Kristelig Folkeparti er det helt avgjørende at ansvarsoverføringen ikke blir et mål i seg selv, men at man hele tiden har barnets beste som en ledestjerne i dette arbeidet.

Derfor er det viktig for oss å lytte når BarnevernsProffene bl.a. har uttrykt bekymring for programmene som i dag brukes og omtales i lovforslaget som «spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet». I høringen ble det påpekt at disse programmene er ensidig atferdsrettet og dermed ikke tar utgangspunkt i barna eller ungdommens erfaringer og opplevelser, som ofte kan være årsaken til atferdsvanskene. Når vi også vet at dette er kostbare programmer, og hvor resultatet er diskutert, synes jeg det er ganske merkelig at nettopp disse programmene løftes fram i forarbeidet til lovforslaget.

Jeg er glad for at komiteen står samlet bak forslaget om å vurdere disse programmene, og særskilt viktig er det at barn og unge gis en betydelig rolle i denne evalueringen. Jeg vil legge til at det selvsagt er avgjørende at barn og unge som faktisk har vært gjennom disse programmene, også får lov til å uttale seg, og at disse stemmene må bli inkludert, i og med at det har kommet så sterk kritikk av disse programmene.

Så er vi også opptatt av at skal kommunene få flere oppgaver, må det også følge økonomi med. Jeg har ikke tro på at vi skal få de helt store løftene hvis vi ikke også samtidig sier at dette skal fullfinansieres. Da er jeg redd for at vi ikke får det løftet innen barnevernet som alle snakker varmt om. Det er grunnen til at Kristelig Folkeparti støtter Arbeiderpartiets forslag om at denne reformen må fullfinansieres. Ellers har jeg liten tro på at vi oppnår det vi ønsker. Men vi støtter ikke Arbeiderpartiets forslag om å trekke saken, for det er flere ting her som jeg tror det er riktig å begynne arbeidet med raskt. Jeg vil også minne om at det er høringsinstanser som har advart mot å trekke saken, eller levere saken tilbake til departementet, så vi er ikke der. Men vi mener helt og holdent at dette må regjeringen fullfinansiere, og jeg håper at statsråden har fått det svaret av sin regjeringssjef at det er nettopp det som skal skje.

Kjersti Toppe (Sp) [16:17:24]: Historia om «Glassjenta» har dei siste åra sett barnevernet på den politiske dagsordenen. Historia om jenta, som under barnevernet si omsorg opplevde massiv tvang, flyttingar og svikt både frå hjelpeapparatet og frå tilsynsmyndigheitene, opprørte alle. Regjeringa lova at saka skulle føra til systemendringar. Ingen barn skulle oppleva det same som ho. Det var difor store forventningar til regjeringas barnevernsreform. Meldinga er til behandling i Stortinget i dag.

Regjeringa har dessverre øydelagt for seg sjølv. I iveren etter å leggja til rette for fleire private tilbydarar innanfor barnevernet og innføra meir marknadstenking, vart gode intensjonar om barnets beste, auka lokalt ansvar og kompetanse ikkje følgt opp.

Regjeringa har i regjeringsplattforma si slått fast at produksjon av velferdstenester ikkje skil seg frå produksjon av andre varer og tenester. Barnevernet slepp ikkje unna. Auka priskonkurranse og meir bruk av økonomiske incentiv er det regjeringa føreslår for å sikra barn stabilitet i hjelpetenester og eit best mogleg fagleg tilbod med tidleg innsats.

Kommunane skal no få fullt betalingsansvar for fosterheimar. Kommunane skal få høgare eigendelar ved bruk av institusjon og betala ein viss prosentdel av institusjonsplassanes faktiske utgifter. Dette vert kallas full prisdifferensiering. Ein skulle tru det var ei melding om handelsbransjen vi snakkar om i dag, ikkje om barnevernet!

Regjeringa vil òg innføra kommunal valfridom. Det betyr at kommunar på bakgrunn av ordninga med full prisdifferensiering skal kunna velja fritt blant dei institusjonane staten tilbyr barnet. Slik meiner regjeringa at kommunar skal tvingast til å prioritera førebyggjande tiltak, og at institusjonar skal konkurrera hardare om barna på bakgrunn av pris.

Ved å gi kommunane fullt betalingsansvar for fosterheimar, full prisdifferensiering på institusjonsplassar og kommunal valfridom vert fokuset på kjøp og sal av tenester for barn i barnevernet sett enda meir i system.

Senterpartiet fryktar at økonomi og kostnader vert det styrande prinsippet og ikkje det faglege. Regjeringa trur på at økonomiske konsekvensar for kommunane skal tvinga fram dei rette barnefaglege vedtaka med tidleg innsats. Kommunane skal tena på å driva med førebyggjande tiltak, men tapa på å søkja spesialisert hjelp.

Vil dette økonomi- og marknadsfokuset i barnevernet gi tryggleik for barn og sikra dei den hjelpa dei treng? Sjølvsagt ikkje. Barnevernet må finansierast etter behov, og nødvendige faglege tiltak for barn må ikkje overstyrast av marknadstilpassa finansieringsordningar. Å gi anbod, konkurranse og økonomiske incentiv større plass i barnevernet, slik regjeringa vil, er det siste barnevernet treng. Dei einaste eit slikt system gagnar, er dei som vil ha fram fleire private kommersielle aktørar på feltet. At desse skal ta ut profitt, er også heilt i orden for regjeringa. Det burde det ikkje vera. Det burde vore heilt sentralt at offentlege skattepengar som går til barnevernet, må brukast til nettopp dette og ikkje til utbytte hos private tilbydarar.

Senterpartiet er for å lata kommunane få meir ansvar for barnevernet, men ei slik omfattande oppgåveoverføring til kommunane må skje trinnvis og må fullfinansierast, og pengane må vera øyremerkte i ein opptrappingsfase. Senterpartiet ber regjeringa difor om å trekkja heile reforma, koma tilbake til Stortinget med ei heilskapleg og trinnvis fullfinansiert barnevernsreform. Ei slik reform må leggja til grunn eit nærleiksprinsipp, der barn får lovmessig rett til tilbod i nærleiken av heimstaden sin så sant det er til barnets beste, og reglar for kor mange gonger eit barn faktisk kan flyttast mellom ulike barnevernstiltak. Familie og nettverk må alltid vurderast ved omsorgsovertaking, og barn i barnevernet må sikrast tilgang til grunnleggjande helsetenester i både primærhelsetenesta og spesialisthelsetenesta, slik som andre barn.

Mange meiner at «Glassjenta» opplevde systemsvikt i barnevernet. Eg meiner at ho opplevde svik sett i system – svik frå barnevernet, frå helsetenesta, frå politiet og frå tilsynsmyndigheita. For å endra dette trengst ei heilt anna barnevernreform enn ho regjeringa har levert. Regjeringa burde starta heilt enkelt med å skrota produktivitetsfokuset og marknadstankegangen i barnevernet. Å anbodsutsetja barns tryggleik er eit svært dårleg utgangspunkt dersom målet er barnets beste.

Senterpartiet kjem i denne saka til å fremja eit eige heilskapleg alternativ som vi stemmer for. Vi kjem til å stemma mot alle forslaga i innstillinga og andre forslag i salen. Vi vil òg stemma mot forslag til vedtak og lova i det heile. Frå Dokument 8:38, vårt representantforslag, fremjar vi opp att tre av dei forslaga. Dei er delte ut. Dermed tar eg opp forslaga.

Kirsti Bergstø (SV) [16:22:57]: Jeg vil starte med å si at isolert sett ligger det ganske mange bra saker i reformen. Det er fint at man løfter fram styrket psykisk helsehjelp for utsatte unger, det er flott at man snakker om kompetanseløft, det er bra at de som er tett på, skal få bruke fagligheten sin, det er positivt med mer kommunalt ansvar og at de som er tett på situasjonen, også skal kunne gjøre faglige vurderinger, ut fra den kjennskapen man har. Men – og det er et stort men – å overføre oppgaver uten midler til en kommunal virkelighet som er hardt presset på ressurser, og samtidig argumentere for at det skal bidra til forebygging, er illusorisk, naivt og feilslått. Det er også spesielt på den ene siden å stoppe barnevernsløftet som den rød-grønne regjeringen var godt i gang med for nettopp å tette gapet mellom uløste oppgaver og folk til å gjøre jobben i det kommunale barnevernet, og på den andre siden snakke om kvalitet og styrking.

Jeg merker meg også at flertallet i merknadene skriver at barnevernet har et omdømmeproblem, at det er denne utfordringen som må løses. Jeg vil si at man har en bemanningsutfordring, og at det burde være en jobb man tok fatt i. Det er fordi utsatte unger trenger trygge og tilgjengelige voksne, folk som har tid til deg når du er i en vanskelig situasjon, som kan følge deg gjennom saken din, og være der når det trengs. Det kan barnevernet når man får være de barnevennene man ønsker når man tar den utdanningen, og søker seg inn i den bransjen. Selv om det er fint med kompetansepakker, hadde det vært fint med kollegaer, så man faktisk fikk spist matpakka. Folk i en tøff hverdag varer mye lenger om man har en arbeidsdag der man kan få gjort jobben sin og gå hjem fra jobb med visshet om at man har fått brukt sin faglighet, og der samvittigheten ikke alltid henger i en tynn tråd mens bunkene bare blir større. Og fordi det er et fragmentert bilde i en litt merkelig rekkefølge som vi har fått presentert, framfor den solide barnevernsreformen som vi hadde trengt, støtter SV forslaget til Arbeiderpartiet og kommer i likhet med Arbeiderpartiet og Senterpartiet til å stemme imot loven i sin helhet.

Så er det mange gode intensjoner i Senterpartiets forslag, som fremmes i dag. SV vil likevel stemme imot dem, fordi de er stilt opp på en måte som gjør at vi ikke kan velge ut hvordan vi vil stemme for eller imot, og hele pakka kan vi ikke stå inne for.

Så vil jeg gi min fulle støtte til Kristelig Folkepartis poengtering, at det å flytte oppgaver ikke er et mål i seg selv, og at en reform må fullfinansieres. Uten at det følger midler med, vil ikke det som er gode målsettinger bli nådd, og uten at det følger penger med, vil det ikke bli merkbart for hverdagen innenfor barnevernet, og for dem som trenger en styrking.

Jeg vil også vie forslag nr. 4, fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, litt oppmerksomhet. Her ønsker man en gjennomgang av regelverket for anbud og tar til orde for retningslinjer for kontroll og kvalitet og også begrensninger av uttak for private. SV kommer til å støtte det, i likhet med de andre forslagene fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, selv om vi mener at det ikke går langt nok. Vi har fremmet vårt eget forslag, som vi kommer tilbake til, men vi mener at det er riktig å støtte opp under initiativ som går i riktig retning i dette spørsmålet, fordi vi har en situasjon der det er avslørt at pengestrømmene er helt ute av kontroll, og der vi ser at midler som skulle gått til utsatte unger, havner hos barnevernsbaroner. Da er vi nødt til å samles rundt det vi kan, for å sørge for at penger når ungene, og at omsorg ikke er butikk.

Kirsti Bergstø (SV) [16:27:55]: Nei, jeg ønsker å trekke det.

Abid Q. Raja (V) [16:28:08]: Barn har behov for og rett til god omsorg. Når foreldre og deres nettverk ikke makter omsorgsoppgaven på tilstrekkelig vis, må samfunnet trå til. Barn velger ikke sine foreldre. De velger heller ikke sin oppvekst. Derfor er det samfunnets oppgave å sikre deres rettigheter og oppvekstvilkår når behovet melder seg, slik at barn ikke faller utenfor. Barnevernet er viktig for barns rettigheter og for å sikre at alle får like muligheter. Det er viktig fordi det er en klok investering som sparer oss for betydelige utgifter senere. For en sosialliberal politiker som tidligere er barnevernsbarn, gjør alt dette barnevernet til en kjerneoppgave.

Venstre mener vi har et barnevern med store utfordringer når det gjelder både ressurser og samhandling. Vi vil ha mindre statlig byråkrati og et langt sterkere kommunalt barnevern med nok ressurser og kompetanse. Gjennom kommunereformen har samarbeidspartiene vært enige om å styrke det kommunale barnevernet, og barnevernsreformen styrker kommunenes ansvar ytterligere. Det er en forutsetning at reformen fullfinansieres, slik jeg også leser i innstillingen at regjeringspartiene stiller seg bak. Det er videre klokt med en viss varsomhet der det har vært sterke faglige tilbakemeldinger. På denne bakgrunn stemmer Venstre for mindretallsforslagene nr. 1, 2 og 3. Vi fremmer samtidig også et eget forslag som et justert alternativ til forslag nr. 4, som også tar inn over seg problemene med de tidsavgrensede kontraktene i anbudsregimet, som bør belyses særlig.

En av hovedutfordringene for barnevernet i dag er behovet for mer kompetanse, på førstelinjenivå i barnevernstjenesten, men også i skolen, i barnevernsutdanningene og i forskningen på feltet. Venstre vil at barnevernsfaglig kompetanse skal fremmes i hele omsorgskjeden, fra barnehage, helsestasjon og helt ut til videregående skole.

De som arbeider i barnevernet, har et stort ansvar, og derfor må både lønn og kompetanse økes med hensyn til arbeidsoppgavene. Barnevernet er et komplekst saksfelt. Det krever høy faglighet, god modenhet og helhetsforståelse for å se barnets totale situasjon i nåtid og flere år framover og ut fra det velge det rette tiltaket til rett tid hele tiden, skreddersydd rundt barnet. Det er kanskje ikke noe annet område i samfunnet som er mer krevende å arbeide i, og der det samtidig er svært viktig at folk står lenge i sine stillinger.

I dag finnes det ikke krav til bestemt kompetanse for å arbeide i barnevernet. Barnevernsloven sier ikke noe om hvilke kvalifikasjoner en saksbehandler i barnevernet, eller en leder, skal inneha. Venstre er glad for at barnevernsreformen tar kompetansespørsmålet på alvor, både gjennom kompetansestrategi, tiltak for bedre kvalitet i grunnutdanningene for barnevernstjenestene, for videreutdanning og gjennom en vurdering av kompetansekrav for barnevernsledere.

En av sakene som debatteres i dag, er Venstres forslag om kompetansekrav for alle ansatte i barnevernet, og om å innføre forsøk om femårig integrert, klinisk barnevernspedagogutdanning for å imøtekomme disse kravene. Jeg registrerer likevel at disse forslagene ikke får tilslutning, med henvisning til det eksisterende kompetanseutviklingsarbeidet og til den kartleggingen Bufdir har igangsatt for finne ut hvilken kompetanse barnevernstjenesten trenger.

Det er for så vidt en god idé med en slik kompetansekartlegging – det er klokt – men behovet for bestemt kompetanse for å utføre oppgaver i barnevernet eksisterer helt uavhengig av kartleggingen. Det burde derfor være mulig å gi sin tilslutning til et mål om kompetansekrav for ansatte i barnevernet og igangsette et arbeid for å realisere dette parallelt med kartleggingen. Begge deler samtidig burde vært mulig.

På denne bakgrunn fremmer jeg Venstres forslag i sakene nr. 6 og 8.

Statsråd Solveig Horne [16:32:47]: Først av alt har jeg lyst til å si takk til komiteen for et godt arbeid, men jeg må virkelig si at jeg blir oppgitt når denne barnevernsreformen blir kalt en handelsreform. Da lurer jeg på om det er noen som har lest selve innholdet, for denne barnevernsreformen handler om at barn og familier skal få den hjelpen de trenger, til rett tid og der de bor. Hovedmålet er å bidra til at kommunene legger økt vekt på både forebygging og tidlig innsats, og reformen skal bidra til at kommunene skal prioritere dette gjennom å få et økt økonomisk ansvar for tiltak i barnevernet, vi skal ha en storstilt, historisk kompetansesatsing i det kommunale barnevernet, og det skal altså være tiltak for å styrke den kommunale styringen av barnevernet.

Et økt økonomisk ansvar innebærer at kommunene også må betale mer for fosterhjem og institusjoner. Dette vil også gi kommunene sterkere incentiver til å forebygge behov for sånne tiltak. Samtidig gir det også kommunene et økt økonomisk handlingsrom til å prioritere forebygging og til å bygge opp gode lokale tilbud til familier som trenger tett oppfølging, sånn at flere får hjelp tidlig og der de bor. Jeg vet at enkelte er bekymret for at det også vil føre til at kommunene da legger for mye vekt på økonomiske hensyn og for lite vekt på hensynet til barns beste når tiltak skal vurderes.

Det er viktig og altså lovfestet at kommunene skal ha et forsvarlig barnevern, at barnevernet i kommunene skal ha tiltak som bidrar til at barna får den hjelpen de skal ha, og jeg har også tillit til at kommunene prioriterer dette arbeidet. Utsatte barn og familier har stor oppmerksomhet i kommunene i dag. Jeg er samtidig opptatt av at det er et finansieringssystem som skal gi kommunene økonomiske incentiver til å bidra til gode prioriteringer og gode beslutninger, og det innebærer at kommunenes utgifter til ulike tiltak er nødt til å ses i en sammenheng.

Vi vil følge nøye med på hvordan de økonomiske endringene slår ut, og vurdere behov for justeringer, hvis det er nødvendig. Før reformen trer i kraft vil det også bli utredet og foreslått tiltak som kan avlaste kommunene økonomisk ved behov for ekstraordinære, dyre tiltak. Det er også et mål at tydelige rammevilkår for bruk av private fosterhjemsaktører skal være på plass før kommunene gis fullstendig finansieringsansvar for ordinære fosterhjem.

Regjeringen har satt i gang flere viktige endringsprosesser i barnevernet. Vi har et forsøk med ny ansvarsdeling i barnevernet, vi har en fosterhjemsmelding, vi har en NOU om rammevilkårene for fosterhjem, og vi har altså utforming av en helt ny barnevernslov. En innvending mot barnevernsreformen har vært at flere prosesser må ferdigstilles før det kan tas stilling til endringer i barnevernet. Jeg mener det er viktig å gjøre de endringene nå. På et stort og komplekst fagfelt vil det alltid være endringsprosesser som går parallelt, og proposisjonen som er til behandling i dag, inneholder tiltak som det er bred faglig enighet om at barnevernet trenger: et kompetanseløft, bedre styring, bedre helsehjelp, bedre rammer rundt spedbarns- og småbarnsutredninger. Det ville altså være helt handlingslammende og uheldig å sette på vent viktige endringer som gir kommunene bedre mulighet til å tilpasse tjenestetilbudet til det enkelte barn, og som bidrar til økt kompetanse i tjenesten og bedre hjelp til barn og familier. Denne barnevernsreformen står på trygg grunn, uavhengig av de andre prosessene som er i gang.

Jeg har også lyst til bare å understreke at hvis vi skulle ha fått dette arbeidet tilbake igjen, så ville det altså ikke skje noe på dette feltet før nærmere 2019–2020. Derfor er det viktig at vi nå får et vedtak i Stortinget som gjør oss i stand til å kunne sette i gang viktige endringsprosesser som barnevernet der ute trenger for å hjelpe barn og familier.

Jeg er også glad for at vi har hatt en åpen prosess i arbeidet med barnevernsreformen. Over 100 høringsinstanser har gitt sine innspill. Vi har lyttet til innspillene og lagt stor vekt på høringsinstansenes syn i forslag til ny ansvarsdeling mellom stat og kommune. Vi har hatt drøftingsmøter med interesseorganisasjoner og kommuner over hele landet. De har gitt sine innspill i samarbeid med KS. Det har vært spesielt viktig å lytte til barns stemme, og vi har derfor også hatt egne innspillsmøter med Landsforeningen for barnevernsbarn, Forandringsfabrikken og Barneombudet. Barnevernsreformen skal bidra til at flere barn og familier får rett hjelp til rett tid der de bor.

Lasse Juliussen (A) [16:49:32]: Dette er en reform som oppleves minst like mye som en oppgave- og kommunereform som en barnevernsreform, og det er jo ikke det barnevernet trenger. Det barnevernet trenger, er en helhetlig og grundig barnevernsreform med klare målsettinger. Det vi står i fare for å oppnå med denne reformen nå, er å skape forventninger til økt kapasitet i barnevernet på kommunenes vegne, uten at kommunene reelt sett er i stand til å følge det opp.

Ja visst finnes det utfordringer knyttet til å øremerke midler til kommunene. Selvsagt kan det være frustrerende for lokalpolitikere og administrasjonen. Men som en som har mer erfaring fra kommunestyrets talerstol enn fra denne talerstolen, og som skal tilbake til kommunehuset når denne sesjonen er over, vet jeg at det som virkelig frustrerer, er når det skapes forventninger, når staten lover på vegne av kommunenes tjenesteproduksjon, uten å ta tilstrekkelig ansvar for at det faktisk finnes ressurser til å produsere tjenester i tråd med det staten har lovet på kommunenes vegne.

Regjeringen skriver selv i proposisjonen at

«det har vært en relativt sterkere vekst i antall ansatte enn i antallet nye saker de siste årene, blant annet som følge av at stillinger gradvis har blitt øremerket».

Så øremerking virker, og Arbeiderpartiet mener at det må fortsette dersom en sånn reform skal bli vellykket.

Her kan vi også vise til erfaringer fra andre sektorer. Etter flere år med statlige bevilgninger til skolehelsetjenesten, f.eks., har behovet for å øremerke de midlene blitt stadig tydeligere, for faktisk å få den ønskede effekten. Alternativet er å fortsette å skape forventninger som kommunene ikke klarer å følge opp. Det har også gjennom høringen kommet tilsvarende advarsler fra flere hold.

Sikkerhetssituasjonen for de ansatte i barnevernet er også bekymringsfull. I en undersøkelse gjennomført av Dagbladet, kom det fram at 33 av 104 barnevernsledere som svarte, meldte om trusler mot sine egne unger. I avisen Glåmdalen kunne vi i april lese om lederen for barnevernet i Solør som ba statsråden beskytte de ansatte i barnevernet mot trusler og sjikane. Han var rett og slett bekymret for rekrutteringen til barnevernet og etterlyste engasjement fra både barne- og likestillingsministeren og justisministeren.

Etter disse sakene i februar og april har lite skjedd. Senest i dag kunne vi igjen lese i Glåmdalen en sak om samme barnevernsleder, som nå selv har vært utsatt for drapstrusler fordi han gikk ut og forsvarte sine ansatte og ba om hjelp. Dette er en uholdbar situasjon. De ansatte i barnevernet gjør hver dag en stor innsats for barnas beste i vanskelige situasjoner.

I forbindelse med disse sakene har statsråden for det første lagt ansvaret over på kommunene og for det andre vist til nettopp den reformen som behandles her i dag. Men en skulle ønske at det da lå reelle virkemidler her for å gjøre noe med situasjonen.

Det er i hvert fall bra at en samlet komité nå ber regjeringen vurdere hvordan barnevernsansatte kan sikres mot vold og trusler. Det er et initiativ som regjeringen kunne ha tatt mye tidligere.

Sonja Mandt (A) [16:52:55]: På representanten Wold hørtes det ut som at hvis vi sender tilbake proposisjonen, stopper alt opp. Det er jo ikke sånn. Det er mye i gang allerede, og – som statsråden også sa – dette skal starte i 2020. Så her har vi tid til å se på helheten.

Vi mener det er en ansvarsoverføring framfor en bedring av barnevernet, og det må man også ha respekt for at vi mener, og vi har lest proposisjonen like godt som kanskje statsråden har gjort.

Barn er ingen vare. Derfor er jeg glad for at det i proposisjonen står noe om en gjennomgang av bruken av private aktører. Bruken av private aktører bekymrer tydeligvis også regjeringen, for det nevnes flere ganger. Det er viktig å gå igjennom reglene, se på anbudsrutiner og se på retningslinjene for hvordan vi skal få bedre kvalitet og mer god bruk av pengene.

Saken som pågår i media nå, er et skrekkeksempel som vi ikke ønsker å se.

Det er også grunn til å bekymre seg for de kommunene som overlater dette til private, og kjøper tjenester der de både er utreder, saksbehandler og tilbyder av tjenester, noe som er å sette bukken til havresekken. Det bør også ses på, men det støtter dessverre ikke regjeringspartiene i forbindelse med det forslaget vi har lagt fram.

Til en stemmeforklaring: Vi støtter subsidiært Venstres forslag nr. 12 i sak nr. 6. Det mangler vårt ønske om å begrense uttaket, men dersom vi får til en gjennomgang, er det uansett bra. Da er det i hvert fall et lite steg videre.

Senterpartiet har veldig mange gode innspill i sitt ti punkts forslag, i sak nr. 6. Det er ting der som er viktige å se videre på, men vi kan ikke stille oss bak alle de tingene. Derfor støtter vi ikke det forslaget. Vi støtter heller ikke forslagene nr. 1–3 i sak nr. 7.

Når det gjelder Venstres forslag om kompetanse, i sak nr. 8, er vi ikke uenige i at det bør settes kompetansekrav, men her ser vi i proposisjonen at det allerede er varslet at det skal gjennomgås, og derfor velger vi ikke å støtte det.

Jeg oppfattet at SV ikke fremmer forslag, derfor sier jeg ikke noe om det.

Mette Tønder (H) [16:55:32]: Det er med undring jeg lytter til forslagene som går ut på å utsette reformen. Representanten vil altså ikke starte kompetansekartlegging, ikke ha kompetansestrategi, ikke endre loven slik at alle kommuner gjør som f.eks. Bergen, ser i nettverk og familie etter nye omsorgspersoner. De vil vente. De sier rett og slett nei. Hva de vil vente på, er litt uklart, men vente vil de. Dette er i og for seg ikke nye toner fra noen av disse partiene i denne perioden, men det er overraskende at de nå vil stoppe endringen som helt klart er i barn og unges interesse.

Slik Høyre ser det, er denne reformen overmoden, og dette er en reform som skal gjennomføres over flere år. Når jeg hører på argumentene for å reversere reformen, høres det for meg ut som om hun tror at en reform kan gjøres én gang for alle, at bare vi venter litt så kommer det entydige svaret på hvordan vi skal gjøre dette. Høyre mener at barn som er utsatt for omsorgssvikt og overgrep i hjemmet sitt, må møtes med en tjeneste som kontinuerlig jobber med kvalitet og nye og bedre måter å møte barn på. Det gjelder også det arbeidet vi gjør her på Stortinget på dette området. Vi er utålmodige, og på vegne av barna ønsker vi reformen velkommen.

Så gjelder det prisdifferensiering: Det høres jo ut som om det ikke har kostet penger å plassere barn på institusjon eller å ha dem i fosterhjem fram til nå, når vi flytter det til kommunen, men det har det naturligvis gjort. Det høres også ut som om det aldri har vært utfordringer med hvor barn skal plasseres, og at de utfordringene aldri har hatt noe med økonomi å gjøre. Det er jo også feil, det vet vi. Vi vet at stat og kommune har hatt sine problemer med plassering.

Det vi gjør nå, er å la kommunen faktisk få en hånd på rattet gjennom hele prosessen. Det betyr at de får ansvaret for hvor barn skal plasseres, de får flere valg med hensyn til hvor barn skal plasseres, men de må også ta litt av økonomien.

Så en stemmeforklaring – og da snakker jeg på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet, altså regjeringspartiene: Det gjelder det løse forslaget nr. 12, fra Venstre, som vi ønsker å støtte. Dette er det sagt noe om også i selve proposisjonen, så det er uproblematisk.

Så gjelder det et forslag som ligger i saken, fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, et mindretallsforslag om fullfinansiering. Dette står også i saken slik den ligger, så det er litt som å slå inn åpne dører, men vi kan være med på det. Noen av oss er gamle kommunepolitikere, så det kan vi være med på.

Så gjelder det Venstre og forslag knyttet til deres representantforslag: Det har vi stor tro på, vi liker forslagene, men vi ser at dette også ligger i selve saken, så vi velger ikke å støtte det nå.

Karin Andersen (SV) [16:58:37]: Jeg hadde ventet i spenning på en barnevernslov, en ny lov som hadde tatt inn over seg bl.a. de helt uvurderlige innspillene som er kommet fra Forandringsfabrikken og BarnevernsProffene, om å ta inn det selvfølgelige, at vi må ha «kjærlighet inn i loven». For det er det disse ungene trenger – kjærlighet og orden.

Det er ikke det vi har fått, men jeg har fulgt debatten og hørt litt på det som har blitt sagt om kvalitet i barnevernet. Det tror jeg alle er opptatt av. Men i kommunalkomiteen har vi nå jobbet med en kommunereform som i stor grad ble begrunnet med at kvaliteten i barnevernet i de små kommunene var for dårlig, og at man derfor måtte slå sammen kommuner. Og det har vært grunn til kritikk mot barnevernet i noen av de små kommunene, men det har jammen vært det i noen av de store kommunene også. Men regjeringens kommunereform svarer ikke på dette i det hele tatt. SV har vært mot tvang, for vi har heller sett for oss en annen løsning, at de oppgavene som var for store å håndtere for kommunene, burde vært løftet opp til fylkeskommunenivå, slik vi foreslo i regionreformen da den ble behandlet her.

Det gjør ikke regjeringen. De har en kommunereform der de slår sammen noen kommuner – noen av dem blir riktig store, det er nå så, men noen av dem er fremdeles veldig små – og så svarer de på dette ved å overføre enda flere oppgaver for barnevernet til kommunene som fremdeles er små. Jeg mener dette er alvorlig, for dette er av de oppgavene som kan være veldig vanskelig for mange kommuner å håndtere, og det koster masse penger.

Jeg leste også i lokalavisen Glåmdalen i dag om forholdene bl.a. i Åsnes kommune, der det er trusler, og det er en side av denne saken som er svært alvorlig, og som må tas alvorligere også fra regjeringens side. Men det andre som sto der, er at dette er en kommune som har tatt et veldig stort ansvar for fosterhjemsplasseringer, og at de ved det ender opp med store minus på sine budsjetter, at det at de tar imot veldig mange fosterbarn i kommunen ikke er kompensert godt nok i kommuneøkonomien, at dette ikke reflekteres godt nok i systemet for kommuneøkonomi.

SV har tatt opp dette flere ganger. Vi har ikke fått noe svar, og jeg klarer ikke å se at denne reformen som regjeringen foreslår i dag, bedrer på dette i det hele tatt – litt tvert imot.

Så jeg har en litt lei følelse av at man her dytter enda mer ansvar nedover på kommunene, uten at man har gått igjennom og sett på hvilket nivå som kunne ivaretatt disse oppgavene på en bedre måte enn det det blir gjort i noen kommuner i dag.

Statsråd Solveig Horne [17:02:05]: Jeg skulle ønske jeg kunne stått her i dag med en ny barnevernslov – i sammenheng med den reformen som vi behandler i dag – men vi fikk levert NOU-en om ny barnevernslov i oktober i fjor, litt forsinket. Ny barnevernslov har vært på bred høring, og det har kommet mange gode innspill til den, som vi nå jobber med. Det kommer en ny barnevernslov – departementet jobber med dette – men det er også viktig å få på plass denne barnevernsreformen.

Den proposisjonen som ligger til behandling i dag, er en meldingsdel og en proposisjonsdel. Noe er lovendringer, men veldig mye av det som ligger der, går på den kompetansesatsingen som er viktig å få på plass før kommunene får et større ansvar. Det går på bedre samarbeid mellom psykisk helsevern og barnevern, noe som helseministeren og jeg allerede har satt i gang, og som er utrolig viktig hvis vi skal klare å fange opp de Ida-sakene som er der ute.

Det høres ut som om kommunene skal få et enormt stort ansvar. Det som ligger her nå – jeg har også lyttet til høringsinstansene – er at kommunene får et mindre ansvar for fosterhjem enn det som først var påtenkt, fordi mange kommuner sa at de ikke var klare for det. Derfor har vi lyttet til høringsinstansene. Vi har samtidig sagt at staten fremdeles skal ha bistandsplikt og ansvar for institusjoner, men kommunene skal få større valgfrihet. Vi har sagt at staten skal ha ansvar for sped- og småbarnsutredninger, som kommunene har ansvar for i dag, men der det er utrolig viktig å få inn tiltak så tidlig som mulig, som staten nå skal ha ansvar for. Det store ansvaret som kommunene får her, er på fosterhjemsområdet. Det er også viktig at kommunene får en finansiering av dette.

Jeg har lyst til å si et par ting om det som går på hets mot dem som jobber i barnevernet. Jeg er – i likhet med flere representanter – utrolig bekymret over at de som går på jobb hver eneste dag og skal være der for å beskytte barna våre, blir utsatt for hets og sjikane og for trusler mot sin egen familie. Barnevernet skal tåle kritikk – vi har jo en gjennomgang for å se på hvordan barnevernet utfører sitt arbeid – men den sjikanen og hetsen som er der ute nå, har gått for langt. Vi har tatt tak i dette. Vi har hatt et samarbeidsmøte nå med både KS, direktoratet, departementet, politiet og også flere kommuner som har erfaring med dette, for å få innspill og ideer om hvordan dette arbeidet kan bli ivaretatt. Vi jobber nå med verktøy som kommunene kan bruke. Vi jobber også med å se på hvordan politiet håndterer disse sakene. Straffbare trusler og sjikane mot offentlige tjenestemenn skal politianmeldes. Jeg skyver ikke ansvaret over på kommunene, men kommunene har et arbeidsgiveransvar for å ta vare på de ansatte som jobber i barnevernet, som for dem som jobber i Nav.

Sonja Mandt (A) [17:05:27]: Jeg følte et behov for å rydde opp litt.

Det er ikke snakk om å reversere en reform, men vi legger mer ambisjoner i det som vi har lyst til å legge fram, enn det som foreligger her. Vi vil mer. Vi vil ikke ha den fragmenterte proposisjonen som nå foreligger.

Ting stopper ikke opp. Statsråden var inne på det. Ting går ennå. Kommunene innfører plassering i nær familie. Kompetansebygging skjer, jf. budsjettet. Så fremdeles gjøres det ting. Og barnevernet blir bedre.

Det var varslet en ny barnevernslov. Den er ikke ferdig, og derfor kommer dette stykkevis og delt, som her nå, bare fordi noe må leveres. Derfor stemmer vi også imot. Vi synes at det kommer for fragmentert og for stykkevis og delt. Vi ønsker helhet.

Kjersti Toppe (Sp) [17:06:30]: Eg kjem med ei lita stemmeforklaring og ein kommentar.

Eg er einig med representanten Mandt. Senterpartiet kjem ikkje til å støtta proposisjonen. Det er ikkje fordi vi vil senda han i retur, men fordi vi er ueinige i den proposisjonen som er vorten lagd fram, og vi er spesielt ueinige i dei økonomiske premissane som ligg til grunn for proposisjonen. Det vert sagt at det er ei overføring av ansvar til kommunane. Vi les saka slik at det er først og fremst ei overføring av betalingsansvar til kommunane. Vi meiner dette må koma samtidig, elles vert økonomifokuset altfor stort, etter vårt syn. Difor vil vi heller ikkje stemma for nokon av dei lause forslaga i denne saka. Vi meiner det er mest ryddig. Er vi imot proposisjonen, stemmer vi imot. Vi har eit heilskapleg alternativt forslag der det står kva vi vil ha, og kva vi meiner med barnevernet – alt frå kvalitet og kompetanseheving, finansieringssystem, kven som skal ha ansvar for institusjonstilbodet, kva kommunane skal gjera, til kva vi meiner med eit nærleiksprinsipp knytt til helsetenesta.

Vi forventar for så vidt ikkje at andre stemmer for det forslaget. Det er ei stemmeforklaring frå Senterpartiet om kvifor vi i dag ikkje kan slutta oss til denne saka og heller ikkje vil gå inn på dei lause forslaga, som vi kan vera einige i, men som vi ikkje vil gå inn på som enkeltforslag, f.eks. når det gjeld forslaget om å fullfinansiera denne reforma. Sjølvsagt er det rart: Kvifor skal ikkje Senterpartiet stemma for det? Men det er jo ei fullfinansiering av ei reform som vi ikkje sluttar oss til. Difor ville det vore rart å stemma for det forslaget.

Da håpar eg at eg har gjort greie for stemmegivinga vår i denne saka.