Stortinget - Møte onsdag den 3. mai 2017

Dato: 03.05.2017
President: Olemic Thommessen

Søk

Innhald

Sak nr. 2 [11:27:07]

Ordinær spørretime

Talarar

Presidenten: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til den elektroniske spørsmålslisten i salappen.

De foreslåtte endringene i dagens spørretime foreslås godkjent. – Det anses vedtatt.

Endringene var som følger:

Spørsmål 2, fra representanten Gunvor Eldegard til kommunal- og moderniseringsministeren, er overført til helse- og omsorgsministeren som rette vedkommende.

Spørsmål 6, fra representanten Ingvild Kjerkol til helse- og omsorgsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmål 1

Jonas Gahr Støre (A) []: ««Det kan ikke stå på pengene. Det får koste hva det koste vil», sa Siv Jensen i 2013 om Fremskrittspartiets eldreløfter. Gitt regjeringens politikk de siste fire årene, er det grunn til å hevde at de eldre har måttet vike for skattekutt til dem som har mest fra før. Statlig finansiert eldreomsorg forsøkes i seks kommuner, lovfestet rett til sykehjemsplass møtte massiv motbør fra faginstanser, KS advarte mot endring av investeringstilskuddet. Det er mange eksempler.

Er statsråden og partilederen fornøyd med svarene hun nå gir landets eldre?»

Statsråd Siv Jensen []: Siden denne regjeringen tok over i 2013, har vi lagt til rette for bedre tjenester og høyere inntekt for eldre.

Regjeringen har redusert skatter og avgifter med 21 mrd. kr, som også har kommet eldre til gode. Personer med hovedinntekt fra pensjon har fått en gjennomsnittlig lettelse på 3 000 kr.

Pensjonister på alle inntektsnivåer har i gjennomsnitt fått lettelser. Mange pensjonister har også høy netto formue og har nytt godt av lettelsene i formuesskatten. Samtidig sikrer et særskilt skattefradrag at pensjonister på minste pensjonsnivå ikke betaler skatt på pensjonsinntekten i det hele tatt.

Vi mener at pensjonister skal få beholde mer av egen pensjon. Pensjonister har bygd Norge gjennom hardt arbeid i mange år. Derfor har også regjeringen redusert den urimelige avkortingen av pensjonen til gifte og samboende pensjonister. Det gjør at pensjonistpar i gjennomsnitt har fått 8 000 kr mer å rutte med i året.

Samlet gir Regjeringens politikk en betydelig styrking av pensjonistenes inntekter.

Så tar representanten Gahr Støre feil når han sier at eldreomsorgen har fått vike for regjeringens skattelettelser. De store pengene har under denne regjeringen gått til å styrke velferden – også for eldre.

Det var store mangler i eldreomsorgen etter åtte rød-grønne år. Det er vi på god vei til å rette opp. Jeg vil minne representanten Gahr Støre om Arbeiderpartiets egne innrømmelser etter åtte år med helseminister fra Arbeiderpartiet. Denne perioden ble innledet med en erkjennelse fra Arbeiderpartiet av at de hadde sviktet eldreomsorgen.

De siste fire årene har Arbeiderpartiet likevel brukt på å stemme imot regjeringens forslag for å sikre kapasitet og kvalitet i eldreomsorgen. Eldre har ikke tid til Arbeiderpartiets passive holdning i eldreomsorgen.

Med Fremskrittspartiet og Høyre i regjering ser vi nå et taktskifte i eldreomsorgen. Bevilgningene til omsorgstjenestene har økt med 1,5 mrd. kr.

Staten tar et større ansvar for utbygging av sykehjemsplasser. Staten tar halve regningen. Det har ført til at kommunene nå bygger ut mer. Vi har lagt til rette for fornying og bygging av over 9 000 omsorgsplasser.

Vi har gitt tilskudd til over 3 000 nye dagaktivitetsplasser for personer med demens, som gjør at flere eldre kan oppleve livsmestring og livsglede i hverdagen, samtidig som behovet for sykehjemsplass utsettes.

Vi lovfester retten til sykehjemsplass.

Vi har redusert egenandelen for personer som ufrivillig bor på dobbeltrom.

Vi har satt i gang et forsøksprosjekt med statlig finansiering av eldreomsorgen. Kommunene melder om stort læringsutbytte ved å delta i forsøket. De opplever at helse- og omsorgstjenestene, administrasjonen og politikerne samarbeider både mer og bedre enn før. Det vil kunne bidra til å øke kvaliteten.

Nå starter regjeringen arbeidet med en eldrereform – Leve hele livet. Vi må tørre å tenke nytt også i eldreomsorgen. Vi greier ikke å viske ut forskjellene fra et skrivebord i Oslo. Derfor reiser vi ut for å snakke med dem som har skoene på. Det er i kommunene forskjellene oppstår, men det er også der de gode løsningene finnes.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Jonas Gahr Støre (A) []: Jeg er ganske enig i at det er i kommunene kunnskapen er og skoen trykker. Derfor har det vært interessant at kongstanken til Fremskrittspartiet har vært at staten skal overta finansieringen av eldreomsorgen. Det forsøket var noe kommunene ikke var særlig interessert i – mange trakk seg fra det, og det har blitt stående som et ganske bortkastet løft, om man kan si det slik, for eldreomsorgen i kommunene.

Regjeringen startet for ett år siden forsøket med såkalt statlig finansiering av eldreomsorgen i seks kommuner. Et stort antall hadde før det trukket seg fra forsøket, bl.a. fordi man mente man ville tape økonomisk på å delta.

Så et spørsmål i oppfølgingen når det gjelder eldreomsorg, er: Hvordan er de gjenværende kommunene fulgt opp av regjeringen gjennom dette året? Kan statsråden redegjøre for status for prøveprosjektet så langt? Og er dette et prosjekt hun kan tenke seg å gå videre med og eventuelt utvide etter den mottakelsen det har fått i Kommune-Norge?

Statsråd Siv Jensen []: Dette svarte jeg egentlig på i mitt forrige svar, nemlig at de erfaringene som kommunene som deltar i forsøksprosjektet så langt har gjort seg, er veldig positive – bedre samarbeid, som danner grunnlag for bedre kvalitet i omsorgen i de kommunene som er en del av dette. Nå er altså ikke forsøksprosjektet avsluttet, men jeg mener som jeg sa, at vi må tørre å tenke nytt. Vi kommer til å stå overfor formidable utfordringer i eldreomsorgen fordi mange flere blir eldre i årene som kommer. Da må vi ikke bare være opptatt av antall plasser, men også opptatt av kvaliteten i det. Derfor legger vi også til rette for å bedre kvaliteten på den omsorgen som gis.

Det vi ser Arbeiderpartiet gjør, som er mye mer urovekkende, er i kommunepolitikken aktivt å gå inn for å rekommunalisere sykehjem. Det reduserer mangfoldet. Det reduserer valgfriheten. Og man har begynt å bruke begrepet «velferdsprofittører» om aktører innenfor privat helse- og omsorgstjeneste, som bidrar til mer mangfold og bedre kvalitet i omsorgstjenestene. Jeg mener at Arbeiderpartiet tar et stort skritt i negativ retning når det gjelder å bedre kvaliteten i eldreomsorgen.

Jonas Gahr Støre (A) []: I 2015 la Arbeiderpartiet fram fra opposisjon et ganske gjennomtenkt opplegg for bedre kvalitet i eldreomsorgen, hvordan vi kan måle innsatsen inn mot våre eldre på kvalitet og komme bort fra at det bare går på pengevolum.

Det er ganske sammenfallende med hva denne regjeringen nå sier den vil gjøre – og nå skal den ut og lytte til kommunene. Jeg synes det er påfallende at etter fire år i regjeringskontorene og med noen uker igjen av sesjonen skal regjeringen altså ut og lytte og innhente erfaringer fra kommunene for å se hva som kan gjøres på kvalitet.

Jeg har lyst til å spørre statsråden: Når det gjelder bygging av nye sykehjemsplasser, er statsråden fornøyd med takten på det, hva som har skjedd i virkeligheten som følge av det finansieringsopplegget regjeringen har valgt? Det er tall som tyder på at det ikke akkurat har gitt et løft. Mener statsråden da at man har truffet med det opplegget man har valgt fra regjeringens side?

Statsråd Siv Jensen []: For det første er det ikke sånn at regjeringen først nå har begynt å lytte til kommunene. Noe av det første vi gjorde, og det var det helseministeren som tok initiativ til, var å gå i dialog med KS for å få kartlagt hvordan de faktiske behovene ute i Kommune-Norge var. Under den rød-grønne regjeringen var det jo ikke mulig å få en oversikt engang over hva som var de faktiske behovene når det gjaldt sykehjemsplasser. Det var ikke lov for kommunene å føre ventelister.

Nå har vi tatt aktive grep for å sørge for å vite hvor behovene er, og det er gjennom den kartleggingen av behov at vi også kan planlegge for en mye mer omfattende utbygging. Og parallelt med at vi får kartlagt det, har vi altså styrket innsatsen, økt den statlige finansieringen og fått opp farten i byggingen av nye sykehjemsplasser. Det er altså et taktskifte i bygging av nye sykehjemsplasser nå i forhold til under den rød-grønne regjeringen, og jeg synes det hviler på den erkjennelsen Arbeiderpartiet hadde etter åtte år i regjeringskontorene, at de hadde sviktet eldreomsorgen. Denne regjeringen gjør ikke det. Vi har beredt grunnen, og vi legger nå til rette for nok en reform som skal styrke kvaliteten i eldreomsorgen i årene som kommer.

Spørsmål 2

Presidenten: Dette spørsmålet, fra Gunvor Eldegard til kommunal- og moderniseringsministeren, er overført til helse- og omsorgsministeren som rette vedkommende.

Gunvor Eldegard (A) []: «Regjeringen har gang på gang stemt mot forslag som vil bedre innholdet i eldreomsorgen. Vi er spesielt bekymret for tilbudet til demente. Stortinget har vedtatt en plikt til å ha dagaktiviteter i alle kommuner, men det bevilges ikke nok penger. De som er rammet av sykdommen og deres pårørende blir skadelidende hvis ikke tilbudet trappes kraftig opp.

Hvorfor har statsråden valgt å se bort fra de faktiske tallene, behovene hos dem som er rammet og konsekvensene for dem og deres nærmeste?»

Statsråd Bent Høie []: Vi har tatt veldig mange grep for å gi bedre tjenester til eldre generelt og til mennesker med demens og deres pårørende spesielt. Vi er i full gang med en storstilt satsing for å heve kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi har styrket investeringstilskuddet til heldøgns pleie- og omsorgsplasser betydelig. Vi har laget en egen plan for å bedre tjenestetilbudet til mennesker med demens – Demensplan 2020. For første gang er en slik plan utviklet i samarbeid med mennesker som selv har demens, og deres pårørende. Gjennom Demensplan 2020 satser regjeringen målrettet på økt kapasitet, kompetanse og kvalitet i tilbudet til mennesker med demens, i tråd med brukeres og pårørendes behov.

Utbyggingen av dagaktivitetstilbud til personer med demens er en viktig satsing i Demensplan 2020. Aktivitetstilbud kan bidra til gode og meningsfulle opplevelser for den enkelte og avlastning til pårørende, som ofte er i krevende situasjoner.

Regjeringen har varslet at vi vil foreslå en endring i helse- og omsorgstjenesteloven om å fastsette en plikt for kommunene til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens, gjeldende fra 1. januar 2020. For å legge til rette for dagaktivitetsplasser i kommunene er det opprettet en egen tilskuddsordning som alle kommuner kan søke på. Det er anslått et behov for 9 200 plasser, mens det ved utgangen av 2016 var 2 984 plasser i drift. I 2017 har regjeringen lagt til rette for om lag 750 flere dagaktivitetsplasser til personer med demens i 2017. Dessverre er tilskuddet utnyttet i mindre omfang enn forutsatt.

Jeg mener at kommunene nå har sterke økonomiske incentiver for å bygge ut et aktivitetstilbud for personer med demens. Undersøkelser viser at dette kan utsette bruk av dyrere tjenester og avlaste og forebygge helseskader hos pårørende, i tillegg til at det gir bedre livskvalitet for brukerne. Det er også en god støtteordning staten har, men dessverre har vi fortsatt utfordringer med å få kommunene til å bruke de pengene som er bevilget til dette formålet, øremerket. Jeg vil oppfordre kommunene nå spesielt til å bruke det statlige tilskuddet som regjering og storting har bevilget, til å bygge opp tilbudet før den varslede plikten trer i kraft i 2020. På denne måten vil vi nettopp skape et bedre tjenestetilbud for personer med demens og deres pårørende.

Gunvor Eldegard (A) []: Takk for svaret.

Me er einige om at Stortinget har vedteke at kommunane skal ha plikt til å etablera dagaktivitetstilbod til menneske med demens, og det skal vera på plass innan 2020. Men då vil det faktisk vera behov for om lag 5 400 fleire aktivitetsplassar for heimebuande med demens i perioden frå 2018 til 2020, og det er eit godt stykke igjen til ein når dette målet. Likevel valde regjeringa å redusera midlane til dagaktivitetstilbod i 2017. I årets statsbudsjett er det, som statsråden sa, lagt opp til 750 fleire plassar. Det er for lite, og utbygginga vil gå for sakte. Med dette tempoet – kan statsråden forsikra demente og deira pårørande at kommunane vert sette i stand til å oppfylla plikta si innan 2020?

Statsråd Bent Høie []: Bakgrunnen for at tilskuddet ble satt ned, er at pengene ikke ble brukt. Det er en utfordring hvis vi prioriterer å sette av store beløp i statsbudsjettet til eldreomsorgen som ikke blir brukt av kommunene. Da er det en dårlig disponering, og derfor er det viktigere å bruke de pengene som ikke blir brukt, på andre satsingsforslag, f.eks. det å heve kompetansen i tjenesten.

Men jeg bruker enhver anledning til å oppfordre kommunene om å søke om disse midlene. Dessverre ser vi fortsatt at det er for liten aktivitet i kommunene når det gjelder å bygge ut dagaktivitetstilbud og bruke den gode, statlige støtteordningen som er.

Gunvor Eldegard (A) []: Det vil då seia at statsråden kanskje ikkje trur at det kjem på plass innan 2020 at alle har eit tilbod i kommunen sin.

Eit anna område, kulturuttrykk, song og dans, har vist seg å ha ein veldig positiv verknad på menneske med demens. Song i fellesskap bidreg til glede og trivsel, og det stimulerer språkevne og forankrar gode minne frå tidlegare år. Doktorgradsarbeidet til Tone Kvamme konkluderer med at musikkterapi kan ha stor positiv innverknad hjå demensramma med symptom på depresjon og angst. Lege og spesialist Audun Myskja har i sin doktorgrad fokusert på bruk av musikk i eldreomsorga. Han har bl.a. engasjert seg i eit spennande prosjekt ved Bergen Røde Kors Sykehjem, der musikk er teken i bruk i stellesituasjonar. Dette viser veldig gode erfaringar med omsyn til korleis dette roar pasientane og hindrar angst og slike ting. Trass i det føreslo dagens regjering at me skulle ta vekk Den kulturelle spaserstokken. Han vert heldigvis ikkje teken vekk, men eg ønskjer at statsråden kan forsikra at Den kulturelle spaserstokken framleis er eit tilbod.

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener at det er funnet en god løsning for ordningen knyttet til Den kulturelle spaserstokken, men det er veldig viktig at ikke representanten setter likhetstegn mellom Myskjas forskning på musikkterapi og Den kulturelle spaserstokken. Den kulturelle spaserstokken handler om det å gi kulturelle tilbud. Det er viktig, og det er bra for livskvaliteten. Musikkterapi handler om på en profesjonell måte å bruke musikk integrert i behandling og pleie av og omsorg for mennesker med demens. Derfor har denne regjeringen valgt å styrke bevilgningene nettopp til musikkterapi som en etter- og videreutdanning for ansatte i sektoren. Ved siden av den kulturelle opplevelsen, som er viktig for livskvalitet, som Den kulturelle spaserstokken bidrar til, handler dette om å bruke musikk på en profesjonell måte i f.eks. pleie av pasientene, og det krever noe helt annet. Derfor har denne regjeringen valgt å styrke nettopp musikkterapi som en utdannelse for å bedre tilbudet på det området.

Spørsmål 3

Kjersti Toppe (Sp) []: «Vedtaket om å etablere ein genbank i Hardangerfjorden kom etter ein lang dragkamp om ei eige forskrift om oppdrettsaktivitet i fjorden og ut frå behovet for å sikre bestand av ville laksefisk i Hardangerfjorden. Genbankprosjektet har på kort tid vekt eit stort og breitt engasjement for å ta vare på restane av unike bestand for framtidige generasjonar.

Kva vil regjeringa gjere for å sikre at den planlagde genbanken kjem på plass, og at innsamlingsarbeidet kan vidareførast?»

Statsråd Vidar Helgesen []: La meg først si at jeg setter stor pris på det arbeidet som er gjort lokalt for laksefiskbestandene i Hardanger. Den typen lokalt engasjement er svært viktig i forvaltningen av de anadrome laksefiskene.

Når det gjelder den planlagte genbanken for laksefiskbestander fra Hardanger, ble den omtalt i budsjettproposisjonen for 2017. Det kom nye kostnadsanslag i 2016 som viste at genbanken ville koste 66 mill. kr., som er en kostnadsøkning på over 50 pst. i forhold til tidligere anslag. Fordi prisen var økt så mye, besluttet regjeringen å ikke bygge genbanken. Ved Stortingets behandling av budsjettet ble det heller ikke bevilget penger til formålet.

Den 4. april i år behandlet Stortinget et representantforslag om å ta vare på truede bestander av villaks og sjøørret i Hardanger. Ved behandlingen forelå det et forslag fra et mindretall i energi- og miljøkomiteen om å be regjeringen sikre fullføringen av arbeidet med å etablere en genbank for laksefisk fra Hardanger. Det forslaget fikk ikke flertall ved avstemningen i Stortinget.

I 2015 og 2016 er det samlet inn materiale fra laksefiskbestandene fra Hardanger som kunne være aktuelle for en genbank. Det innsamlede materialet vil bli tatt vare på på Ims i Rogaland inntil videre.

Laksefiskbestandene i Hardanger kommer fortsatt til å være omfattet av det øvrige arbeidet som drives for å ta vare på villaksen i Norge. I det arbeidet gjennomfører vi strenge regulereringer i fisket. Vi bruker også store ressurser på å bekjempe lakseparasitten Gyrodactylus salaris og på kalking i forsurede vassdrag.

De viktigste påvirkningene på de ville laksebestandene i dag er lakselus og rømt oppdrettsfisk. Tiltak og virkemidler på dette feltet er fiskeriministerens ansvarsområde, og vi har tett dialog om disse utfordringene.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det som statsråden seier, er for så vidt velkjent ut ifrå debatten både ved behandlinga av statsbudsjett og ved behandlinga av representantforslaget. Men det er framleis eit stort og godt lokalt engasjement og ein vilje til å oppretta ein genbank. Det som er det prekære no, er at dersom det ikkje kjem meir finansiering av prosjektet, vil ein ikkje kunna samla inn meir, men må avslutta innsamlinga. Da vert det ingen veg tilbake. Kan statsråden bekrefta at regjeringa har gjort eit fullstendig og endeleg vedtak i denne saka, slik at det ikkje er håp om å kunna fortsetja innsamlingane med tanke på å kunna etablera ein genbank?

Statsråd Vidar Helgesen []: Som jeg har vært inne på, var altså situasjonen at den veldige økningen i kostnadene gjorde at vi ikke fant rom for genbanken i budsjettet. Siden budsjettforliket, hvor det heller ikke ble avsatt midler til en genbank, har vi satt trykk på å få til en midlertidig løsning med oppbevaring av det innsamlede materialet. Det gir oss et pusterom til å vurdere neste skritt, men ingen konklusjon er trukket i så måte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det var bra å høyra at ein har gjort ei mellombels løysing, men poenget er at dersom ein ikkje snart bestemmer seg, vil det vera vanskeleg å fortsetja fordi ein ikkje kan fortsetja innsamlinga. Da vil òg arbeidet vera forgjeves. Ein kan argumentera med kostnadsauke, men det er veldig mykje i dette landet det er kostnadsauke på. Når vi ser kva ein kan oppnå med dette prosjektet, er det vel få andre tiltak som hadde monna i arbeidet med å bevara villfisken i Hardanger. Kva slags andre tilsvarande tiltak er det statsråden ser føre seg dersom ein ikkje skal fortsetja arbeidet med å få ein genbank i Hardangerfjorden?

Statsråd Vidar Helgesen []: Jeg legger nå vekt på å gjennomføre den midlertidige løsningen som vi har funnet for det materialet som ble samlet inn i 2015 og 2016. Hvis det ikke etableres en permanent genbank, vil det materialet være forsvunnet for ettertiden. Men det betyr ikke at vi ikke har en rekke andre tiltak for å forvalte det ansvaret Norge har for den atlantiske villaksen. Laksefiskbestanden i Hardanger er omfattet av det øvrige arbeidet vi gjør: strenge reguleringer i fiske, som jeg har vært inne på, bekjempelse av lakseparasitt, kalking og ikke minst det nye «trafikklyssystemet» for oppdrettsnæringen, som skal redusere påvirkningen på de ville laksebestandene.

Spørsmål 4

Lasse Juliussen (A) []: «Arbeiderpartiet har fremmet et representantforslag om opprettelse av en tilskuddsordning til aktivitetsprosjekter for mennesker med hukommelsessvikt og demenssykdommer. Et godt eksempel på et slikt prosjekt, som viser hvordan frivillighet kan bidra til aktivitet og livsglede, er HamKams prosjekt Minneballen. Her brukes fotballinteresse som utgangspunkt for samvær og mimring.

Vil statsråden støtte vårt forslag for å få i gang flere slike prosjekter?»

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen vil styrke tilbudet til personer med demens. Vi har som mål at mennesker med demens skal få oppleve å leve i et aktivt fellesskap med andre, og at det legges til rette for mer både fysisk og sosial aktivitet tilpasset den enkelte. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet deler denne målsettingen.

I arbeidet med Demensplan 2020 fortalte brukere og pårørende oss at dagtilbud er viktig for å ha et godt liv med demens. Regjeringen vil fremme et lovforslag som fastsetter en plikt for kommunene til å tilby et dagaktivitetstilbud til hjemmeboende med demens, gjeldende fra 1. januar 2020.

I 2012 ble det opprettet en øremerket tilskuddsordning for å stimulere kommunene til oppbygging av den typen dagaktivitetstilbud. Prosjekter av den typen Arbeiderpartiet etterlyser, vil kunne gjennomføres innenfor rammen av denne tilskuddsordningen. Det er bl.a. gitt tilskudd til prosjekter som har prøvd ut ulike modeller og ulikt innhold i aktivitetstilbudet. Gjennom andre ordninger gis det tilskudd til utvikling og utprøving av miljøterapeutiske metoder, som f.eks. bruk av sang og musikk i behandlingstilbudet.

Tilskuddet har vært utnyttet i mindre grad enn forutsatt og ønsket. Undersøkelser tyder imidlertid på at kommunene nå har sterke incentiver til å bygge opp et dagtilbud. Sammenholdt med den varslede plikten til å tilby et slikt tilbud bør kommunene ha tilstrekkelige incentiver til å bygge ut dagaktivitetstilbudet til hjemmeboende personer med demens fram mot 2020. Heller enn å opprette nye tilskuddsordninger med samme formål ønsker regjeringen at kommunene skal benytte de ordningene som allerede eksisterer.

Gjennom arbeidet med reformen «Leve hele livet» vil vi også vurdere tiltak og virkemidler for å sikre at kommunene lærer raskere av hverandre og gjennomfører endringer basert på erfaringer med hva som virker, bl.a. for å stimulere til økt aktivitet og innhold i livet for eldre.

Lasse Juliussen (A) []: Takk for svaret. Det er jo bra at de mål som Stortinget har satt for demensomsorgen, følges opp, og at det finnes en ordning. Det er noen bekymringer knyttet til den, bl.a. at den kun dekker en mindre del av kommunenes totale kostnader knyttet til både etablering og drift. I tillegg ser vi at det går sakte med byggingen av nye plasser. Det er også en utfordring at den ordningen som finnes i dag, kun retter seg mot hjemmeboende med demens. Vi ser at det er et behov for lett tilgjengelige penger som kan stimulere til tiltak og aktiviteter som vi vet virker innenfor f.eks. både kultur og fysisk aktivitet – ikke bare for hjemmeboende, men ikke minst også for personer i sykehjem og omsorgsboliger.

Spørsmålet er om statsråden ser at en slik ordning som vi foreslår, ville ha vært viktig i kommunenes arbeid med å fylle nye dagsentre og dagtilbud med innhold.

Statsråd Bent Høie []: Noe av utfordringen på dette området er å få kommunene til å ønske å etablere et tilbud som helt åpenbart er bra for brukerne, for deres pårørende og også for kommunene. Vi har ulike tilskuddsordninger. Vi har tilskuddsordninger for dagaktivitetstilbud for hjemmeboende, og så har vi prosjekter rettet inn mot sykehjem.

Kommunene har i utgangspunktet gode økonomiske incentiver, spesielt når det gjelder hjemmeboende personer med demens, utover de statlige tilskuddsordningene ved faktisk å etablere tilbud. Så jeg tror også det er behov for rett og slett å jobbe mer systematisk med kommunene når det gjelder det å se hvilke tilbud som faktisk gir god effekt, og å lære av hverandre. Det er nettopp det som også skal gjøres gjennom reformen Leve hele livet.

Lasse Juliussen (A) []: Når vi ser at ordninger ikke blir fullt ut benyttet ut fra det som var målsettingen, er det mulig å stille flere spørsmål, bl.a. om ordningene treffer bra nok, og om de treffer det behovet som fins.

Jeg viste i mitt første spørsmål til det prosjektet som HamKam har fått på plass sammen med Nasjonalforeningen for folkehelsen. HamKam sier selv at de håper å kunne drifte dette som et varig tiltak, men at prosjektmidlene de har fått fra Nasjonalforeningen, har vært utløsende. Vi ser at fotballklubber og andre frivillige aktører fra hele bredden av lag og foreninger kan være viktige samarbeidspartnere i demensomsorgen. Jeg mener at vårt forslag vil kunne gi kommuner og fylker et godt verktøy til å stimulere til og utløse den typen frivillig innsats.

Ser statsråden at det å legge bedre til rette for samarbeid med frivillige kan være viktig for å nå de målene som vi har satt for demensomsorgen?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er også veldig positiv til at både Nasjonalforeningen, Extrastiftelsen og andre tilbyr penger til gode prosjekter. Det er et veldig godt supplement til de pengene som bevilges til Helsedirektoratet, som de forvalter, og som kommunene kan søke på. Vi ser også ofte at det gjerne er penger som treffer andre typer prosjekter enn det den offentlige tilskuddsordningen gjør. Dette oppleves ofte, spesielt av frivillige og ideelle aktører, som mer tilgjengelige penger, som det f.eks. kreves mindre dokumentasjon knyttet til, og som de kan søke på direkte, mens veldig mye av de pengene som bevilges over statsbudsjettet, må gå gjennom kommunen som søker.

Jeg har også etterspurt det som representanten tar opp, som er et veldig godt spørsmål: Er den tilskuddsordningen som vi har i dag, vanskelig å bruke? Det er et spørsmål jeg har stilt ofte når jeg har vært ute i kommunene, og svaret som jeg får fra de kommunene som bruker ordningen, er nei, det er den ikke. Hvis vi hadde fått innspill på at den var lite tilgjengelig, ville jeg selvfølgelig ha vært åpen for å få gjort endringer i ordningen.

Spørsmål 5

Tove Karoline Knutsen (A) []: «Regjeringen har fra 2017 foreslått å endre kriteriene for dagens investeringstilskudd til kun å gjelde prosjekter med netto tilvekst av heldøgns omsorgsplasser. Dette er vedtatt før regjeringens lovendring om å innføre ventelister, som skal gi bedre oversikt over behov i sektoren, har trådt i kraft.

Hvordan forsvarer statsråden en så stor omlegging av investeringstilskuddet når tallgrunnlaget er usikkert og motviljen er så stor både i fagmiljøene og i kommunesektoren?»

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 2017 en omlegging av investeringstilskuddet fra 2021 til kun å omfatte plasser som gir netto tilvekst. Dette sluttet Stortinget seg til i budsjettbehandlingen før jul. De tre siste årene har regjeringen prioritert en høyere sats og en høyere ramme for investeringstilskudd enn hva tidligere regjeringer har gjort, og i disse årene har det vært høy aktivitet fra kommunenes side. Mange uhensiktsmessige plasser er byttet ut og renovert gjennom handlingsplan for eldreomsorg og gjennom investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser.

Det har imidlertid vært et problem at vi ikke har hatt nok kunnskap om behovene framover, om kommunenes planer og om tilstanden til eksisterende bygg. Regjeringen har derfor i samarbeid med KS tatt initiativ til en rekke utredninger for å få ny og oppdatert kunnskap, og vi har nå et bedre kunnskapsgrunnlag å fatte beslutninger på enn tidligere.

Utredningene som er gjort, sannsynliggjør at det er behov for flere plasser i årene som kommer. Dette må vi ta hensyn til gjennom virkemiddelapparatet vi har tilgjengelig. Derfor foreslo regjeringen å legge om ordningen fra 2021, noe også Stortinget har vedtatt. Selv om kommunene siden 1997 har kunnet søke om midler til renovering og utskifting, er det vedtatt en overgangsordning for årene 2017–2020. I denne perioden kan det også søkes om investeringstilskudd til renovering og utskifting av eksisterende bygningsmasse.

Men når overgangsperioden er slutt, mener regjeringen det er viktigst at de nasjonale virkemidlene stimulerer til at det bygges flere plasser, i tråd med at også behovene da i veldig stor grad tiltar. Fra 2021 må kommunene bruke den ordinære rammen til oppgradering og vedlikehold, som de får gjennom inntektssystemet.

Regjeringen lytter til kommunenes innspill, vurderer behovene og følger situasjonen utover i 2017 nøye. Samtidig må vi erkjenne at tilskuddet må brukes til å dekke brukernes behov. Det må bety at vi må få flere heldøgns plasser for omsorg, og det er også det investeringstilskuddet skal stimulere til. Kommunene har nå en overgangsperiode, men fra og med 2021 må også statens virkemidler rettes inn på at kommunene dekker den reelle økningen i behov som kommer i årene framover. Og landets eldre, de som blir eldre i Norge i årene framover, har ikke tid til Arbeiderpartiets vente-og-se-holdning i eldrepolitikken.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Forskerne har litt ulike svar på hva vi egentlig trenger, vi som nå begynner å bli gamle. Vi trenger antagelig et mye større mangfold av tilbud enn det regjeringa legger opp til. Jeg har lyst til å minne om at for en stund siden ble Kristiansand kåret til den beste eldrekommunen blant de fem største byene i landet. Det er en kommune som bruker minst av sine omsorgspenger til sykehjemsplasser, men langt mer til andre typer gode tiltak. Så det er viktig å tenke mangfold.

Fra investeringstilskuddet ble innført i 2008 og fram til 2015 sto det faktisk nøkkelferdig 7 700 nye og renoverte plasser. Det er det veldig viktig å notere seg. Så gikk det litt trått for investeringstilskuddet. Hvis jeg skal være ærlig, og hvis vi skal bruke litt god hoderegning, må man vel kunne si at man kan hilse tilbake til Erna Solbergs tid som kommunalminister. Men det var en annen ting som skjedde da. I den stillstanden som var i kommunene, kom det altså bare 1 690 nye årsverk i pleie og omsorg, mens det kom 22 000 nye på rød-grønn vakt. Kan statsråden fortelle hvor mange nye årsverk som har kommet i pleie og omsorg per år på hans vakt?

Statsråd Bent Høie []: Når det gjelder det siste spørsmålet, må jeg ta det på hukommelsen, men jeg tror at de siste KOSTRA-tallene for 2016 tilsvarer noe i overkant av 2 000 flere bare det siste året. Vi ser også at kommunene har fått betydelig bedre kommuneøkonomi under denne regjeringen og prioriterer ikke minst pleie- og omsorgssektoren, både på investeringssiden og når det gjelder å ansette flere, flere årsverk.

Så er jeg helt enig med representanten i at det er behov for mer mangfold. Jeg er også helt enig med dem som sier at flere eldre kommer til å bo hjemme lenger – det er jeg veldig glad for – ikke minst som følge av omsorgsteknologi. Men jeg advarer veldig sterkt mot en forestilling om at når vi blir så mange flere eldre og lever så mye lenger, vil det føre til en reduksjon i behovet for heldøgns pleie og omsorg. Nei, det kommer til å være et stort behov for økt antall heldøgns pleie- og omsorgsplasser i årene framover. Selv om veksten kommer til å være mindre, kommer det til å være en betydelig vekst hvis vi tenker på mangfoldet.

Tove Karoline Knutsen (A) []: Der er vi faktisk enige. Vi har behov for flere plasser. Men vi har også behov for folk som jobber i sektoren, og vi har behov for mange andre typer løsninger. Jeg er dessverre redd for at statsråden og denne regjeringa ikke ser på de andre løsningene.

De tallene jeg har fått fra Helse- og omsorgsdepartementet og fra Statistisk sentralbyrå, tyder på at det er rundt 1 400 nye årsverk per år på helseministerens vakt. Hvis det er flere, er det bra, men det er likevel langt under den årsverksveksten som vi hadde på rød-grønn vakt. Så har vi altså fått statlig finansiering av eldreomsorgen, en omlegging av investeringstilskuddet – tiltak som har fått det glatte lag fra statsrådens egne partifeller – kutt i dagaktivitetstilskuddet og det at man ville fjerne Den kulturelle spaserstokken. Da tenker jeg: Er det ikke litt kleint og en liten fallitterklæring at statsråden klokka fem på tolv – to minutter på tolv – plutselig ikke har oppe en eldrereform som skal ha dette innholdet som han så langt har sagt nei til? Det syns jeg er merkelig.

Statsråd Bent Høie []: Det er helt feil. Reformen Leve hele livet, som bygger på erfaringene fra bl.a. min hjemkommune, Stavanger, som er styrt av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser nettopp hvilke muligheter som ligger der for å kunne gi mer innhold i dagene. Fundamentet for den reformen er mye av det som er gjennomført til nå. Det handler om at vi har innført lovfestet rett til heldøgns pleie og omsorg, krevd at kommunene fører ventelister – mot Arbeiderpartiets stemmer. Vi har også kommet med en kommunal helsetjenestelov som stiller krav til kompetanse – mot Arbeiderpartiets stemmer. Vi stiller strengere krav til at kommunen bygger ut flere plasser, noe som Arbeiderpartiet er imot. Vi har dessuten gjort en rekke tiltak for å heve kvaliteten – kompetanseløft, innføring av kommunalt kvalitetsregister og innført nasjonale kvalitetsindikatorer på dette området.

Spørsmål 6

Fra representanten Ingvild Kjerkol til helse- og omsorgsministeren:

«Regjeringen startet for et år siden forsøkene med såkalt «statlig finansiering» av eldreomsorgen i 6 kommuner. Et stort antall kommuner hadde før dette trukket seg fra forsøket, blant annet fordi man mente at man ville tape økonomisk på å delta.

Hvordan er de gjenværende kommunene fulgt opp av regjeringen gjennom dette året, og kan statsråden redegjøre for status for prøveprosjektet så langt?»

Presidenten: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

Spørsmål 7

Torgeir Micaelsen (A) []: «Regjeringen har brukt uforholdsmessig mye tid, ressurser og verdifull kompetanse på å foreslå, utrede og innføre systemer som ikke gir eldre et bedre tilbud. Det kan synes som om regjeringen hovedsakelig har brukt tiden sin på skrivebordsreformer. Først nå hører vi statsråden snakke om at han skal lytte til kommunene gjennom innspill til en reform som ennå ikke har hørt startskuddet.

Mener statsråden han driver god eldrepolitikk når han stadig går på tvers av faglige råd, kommuners innspill og eldres ønsker?»

Statsråd Bent Høie []: Regjeringen har tatt svært mange grep som vil gi bedre tjenester til eldre. Vi har forsterket de økonomiske virkemidlene til kompetanseutvikling og er i gang med en storstilt satsing for å heve kompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Vi utdanner flere ledere og stiller tydeligere krav til ledelse. Vi har styrket investeringstilskuddet til heldøgns omsorgsplasser betydelig. Vi har laget en egen demensplan, som er utviklet i et tett samarbeid med mennesker som har demens, og deres nærmeste. Vi arbeider med å innføre en trygghetsstandard for sykehjem, noe som er under utprøving. Vi stiller krav om en legemiddelgjennomgang for alle beboere på sykehjem. Vi har innført rett til sykehjemsplass eller tilsvarende bolig og redusert egenandelen for dem som mot sin vilje blir plassert på dobbeltrom.

Denne regjeringen har satset målrettet på å øke kapasiteten, kompetansen og kvaliteten, og det har vært helt nødvendig å få på plass disse endringene før vi nå går i gang med en kvalitetsreform i tjenestene til eldre. Mange eldre opplever store forskjeller i helse, mestring, trivsel og trygghet, og vi vet at kvaliteten på tjenestene varierer mellom kommunene og innad i kommunene. Mange steder fører sen hjelp og mangelfulle tjenester til at sykdommer og plager forverres, og at alderdommen blir tung og vanskelig å mestre for de eldre og ikke minst for pårørende.

Vi har derfor satt i gang arbeidet med en reform hvor målet er at eldre skal få hjelp til å mestre hele livet, at pårørende skal slippe å slite seg ut, og at ansatte skal kunne bruke sin kompetanse. Vi skal finne verktøyene som fungerer i praksis, og sørge for at de blir tatt i bruk i hele landet, og vi griper fatt i de områdene der det dessverre oftest svikter: mat, aktivitet og felleskap, helsehjelp og det å ha tjenester som henger sammen. «Leve hele livet» er derfor en reform som blir til i samarbeid med dem som trenger tjenestene, dem som yter tjenestene, og dem som er ansvarlige for tjenestene. Vi har erkjent at vi ikke kan viske ut kvalitetsforskjeller og legge planer bare på et skrivebord i hovedstaden. Derfor skal vi ut i landet og lytte til dem som har skoen på.

Slik skal pasientens og pårørendes helse- og omsorgstjeneste bli en realitet, gjennom en kvalitetsreform for eldre. Jeg er veldig glad for å høre at Arbeiderpartiet er veldig enig i denne reformen. Det lover bra for at regjeringen også i neste periode skal ha bred støtte for å gjennomføre reformen.

Torgeir Micaelsen (A) []: Det som er bra med både svaret fra statsråden og den politiske debatten om eldreomsorg, er at det ser ut til å være enighet om et par forhold. En lang rekke av disse forslagene som statsråden her henviser til, har helt tverrpolitisk tilslutning, noe som bygger på planverk fra forrige periode, og som har fått enstemmig oppslutning her i Stortinget. Det er veldig bra.

Det andre som det ser ut til at både Arbeiderpartiet og Høyre har oppdaget med årene, er hvor systematisk forskjell det er på kvaliteten mellom kommuner som i utgangspunktet har ganske like forutsetninger for å levere god eldreomsorg, og at det ikke ser ut til å være noe en-til-en-svar når det gjelder f.eks. ressursinnsats kontra opplevd kvalitet.

Derfor tok vi til orde for å gjøre noe med dette allerede for to år siden, men erkjente at vi fra Stortingets side ikke kan igangsette arbeidet med en stor eldrehelsereform. Det er det regjeringen som må gjøre. Derfor er det grunn til på nytt å stille spørsmål om hvorfor det nå helt på slutten av denne perioden igangsettes et arbeid som er i tråd med det Arbeiderpartiet tenker.

Statsråd Bent Høie []: Grunnen til at den kom på dette tidspunktet, er at det er et riktig tidspunkt. Som jeg sa i mitt svar, og som jeg også har svart flere andre av Arbeiderpartiets representanter i dag, er mye av fundamentet for denne reformen lagt tidligere i denne regjeringsperioden.

Det er f.eks. først nå vi får på plass et kvalitetsregister for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er et arbeid som vi måtte starte på da vi kom inn i regjeringskontorene, og jeg tror representanten er klar over hvor mye tid og arbeid det krever å etablere den typen kvalitetsregister for en sektor som ikke har hatt det før. Vi har etablert nasjonale kvalitetsindikatorer.

Men ikke minst handler det om tidspunkt – et tidspunkt der vi har utdannet nok ledere i sektoren, slik at de har den nødvendige endringsledelseskompetansen. Og med den takten som vi nå har når vi utdanner ledere i denne sektoren, vil nettopp implementeringstidspunktet være et veldig godt tidspunkt, for da har kommunene mange personer som har vært igjennom en lederutdannelse og står klar til å ta imot denne typen reform.

Torgeir Micaelsen (A) []: Det var mye bra i det svaret, men det er helt nytt for meg at det er disse programmene for lederutvikling, som for øvrig er veldig bra, som har stoppet regjeringen med å sette i gang arbeidet for bedre eldrehelse i løpet av de siste fire årene.

Jeg mener vel også at hvis man ser tilbake på tidsbruken til Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, gikk den f.eks. til et stort lovarbeid hvor man fikk igjennom i Stortinget at man som pleietrengende pasient på sine eldre dager skulle ha rett til sykehjemsplass. Problemet var bare at man allerede hadde en rett til sykehjemsplass, og hele lovarbeidet ble sterkt kritisert i en omfattende høringsrunde. Når man i tillegg har brukt masse tid, penger og ressurser på å utrede ulike varianter for statliggjøring av eldreomsorgen, noe som knapt en eneste kommune har vært interessert i å være med på, så har man – med all respekt – også brukt tiden på mye som ikke har vært veldig pasientrettet eller bedre for norsk eldreomsorg. Jeg står fast ved det.

Mener statsråden at tidsbruken har vært riktig?

Statsråd Bent Høie []: Ja, tidsbruken har vært riktig, og den har vært fornuftig. Det kan være at det virker overraskende for representanten at det er et poeng f.eks. å ha latt ordningen med utdanning av ledere i sektoren fungere i noen år før en kommer med en sånn reform. Men dette er noen av de erfaringene som vi bl.a. har fra reformene som Arbeiderpartiet igangsatte overfor kommunene, f.eks. Samhandlingsreformen, som var en reform som kommunene ikke var godt nok forberedt på, og som mange kommuner har måttet slite med ettervirkningene av i lang tid, rett og slett fordi det ble brukt for liten tid på å sette kommunene i stand til å ta imot reformen og gjennomføre de forventningene som reformen skapte. Den feilen ønsker ikke denne regjeringen å gjenta, og det er bl.a. en av grunnene til at denne reformen kom på et riktig tidspunkt og skal bli gjennomført, etter det som er vår vurdering, på en riktig måte.

Spørsmål 8

Marianne Aasen (A) []: «Som Norsk Sykepleierforbund viser til, er det stor sykepleiermangel, og vi står i fare for å mangle 30 000 sykepleiere innen 20 år. Samtidig har søkertallene til utdanning gått opp med 2,7 prosent, og det er totalt 3 566 flere søkere enn i 2016, ifølge Samordna opptak. Likevel foreslo Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen ingen flere studieplasser i statsbudsjettet for 2017.

Hvordan vil statsråden da sikre nok sykepleiere i eldreomsorgen?»

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Tilgang på tilstrekkelig og kompetent personell er en forutsetning for gode og trygge helse- og omsorgstjenester. Som kunnskapsminister samarbeider jeg tett med helse- og omsorgsministeren for å få dette til. Fremtidige personell- og kompetanseutfordringer i helse- og omsorgstjenestene – også når det gjelder sykepleiere – kan ikke møtes bare med enkelttiltak, men må møtes med flere tiltak samtidig. Da spiller både utdanningskapasitet, gjennomføring, rekruttering, innovasjon, oppgavedeling, organisering og en rekke andre faktorer inn.

Dette er sentrale temaer både i primærhelsemeldingen, Meld. St. 26 for 2014–2015, Fremtidens primærhelsetjeneste, og i Nasjonal helse- og sykehusplan, Meld. St. 11 for 2015–2016. Meldingene omtaler endrede og økende personell- og kompetansebehov også når det gjelder sykepleiere, og det fremmes tiltak for å møte behovene. God ledelse, kompetansehevende tiltak og muligheter til videreutdanning er viktig for å rekruttere og beholde sykepleiere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Regjeringen satser på dette i arbeidet med å få flere til å velge slike jobber, og dette er løftet frem i nevnte stortingsmeldinger.

Jeg vil også fremheve at det er særdeles viktig at kommunene følger opp sitt ansvar for å tilrettelegge for god praksis. Det gir mange fordeler for kommunene å ta imot og veilede sykepleierstudenter i praksis. Gjennom relevante prosjektoppgaver forberedes studentene på sitt kommende yrke, ansatte i kommunesektoren blir oppdatert og stimulert til faglig refleksjon, og de får tilgang til bredere fagmiljøer ved utdanningsinstitusjonene. Dermed øker også muligheten for å utvikle fag- og forskningssamarbeid og innovasjon. Samlet sett kan dette bidra til økt kompetanse og bedre kvalitet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Positive erfaringer fra praksisstudier vil også kunne bidra til rekruttering av arbeidskraft gjennom at kommunene kan motivere sykepleierstudenter til å søke jobb hos dem når de er ferdig utdannet.

Regjeringen har i årets statsbudsjett satt av om lag 1,2 mrd. kr til tiltak i Kompetanseløft 2020, som er regjeringens plan for rekruttering, kompetanse- og fagutvikling i de kommunale helse- og omsorgstjenestene frem mot 2020. Kompetanseløft 2020 omfatter i budsjettåret 2017 over 50 tiltak, fordelt på seks strategier. Vi har økt bevilgningene til videre- og etterutdanning av ansatte i de kommunale omsorgstjenestene. I dette ligger også økt bevilgning til den nasjonale lederutdanningen for primærhelsetjenesten, slik at det fra høsten 2016 var 160 ledere som begynte på dette studiet. Vi trenger ledere som vet hvor skoen trykker, som vet å etterspørre ansatte med riktig kompetanse, og som organiserer arbeidet godt.

Når det gjelder opptak til sykepleierutdanningen, som er en del av dette rekrutteringsarbeidet, er det heller ikke der slik at det blir færre utdannede. Opptaket har økt siden 2010, og hvis man ser på tallene f.eks. fra 2010 til 2016, har de gått fra 4 885 til 5 422. Antallet som har fullført denne utdanningen, har også økt, med omtrent 20 pst. fra 2010 – fra 3 179 til 3 784 i 2016. Det går med andre ord i riktig retning.

Marianne Aasen (A) []: Her fikk vi høre om mange gode tiltak som gjøres for å bedre kvaliteten når det gjelder sykepleie som fag, hva vi kan gjøre i kommunene, og hva som kan gjøres på utdanningsinstitusjonene våre, osv. Men det jeg spurte om, var hvordan vi skal øke antall personer som faktisk jobber som sykepleiere, utover dem vi har i dag. Det synes jeg ikke statsråden svarte noe på. Vi trenger flere sykepleiere. Vi trenger ikke bare bedre kvalitet, men også flere sykepleiere. I likhet med en del andre områder hvor det er større behov for kompetanse i arbeidsmarkedet, for at flere tar fagskole, har det ikke kommet flere studieplasser. Det er så vidt det har kommet noen studieplasser innen IKT, hvor vi trenger massivt mange flere studieplasser. Der har det heller ikke blitt lagt fram noe fra regjeringen – svært få plasser sammenliknet med behovet. Hvorfor vil ikke regjeringen etablere flere studieplasser?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Regjeringen er for å etablere flere studieplasser og har også gjort det. På helseområdet er det f.eks. aktuelt med studieplasser innenfor helseteknologi, som vi har bevilget penger til. Men den største diskusjonen med Arbeiderpartiet om studieplasser har vært at Arbeiderpartiet i hvert fall tilsynelatende har ønsket å bruke det som en slags motkonjunkturpolitikk. Det mener jeg har vært en dårlig idé og en dårlig politikk, for det er først og fremst nye arbeidsplasser man trenger.

Når det gjelder det som er spørsmålet, er mitt poeng at hvis man ser på tallene, har det ikke vært en negativ utvikling. Snarere er det både flere sykepleiere som blir tatt opp på studiene, altså studenter, og flere kandidater, med en økning på 20 pst. fra 2010 til i dag. Det er også slik at fremtidens rekrutteringsutfordringer, som jeg redegjorde for, ikke bare kan løses gjennom å øke antall studieplasser. Og helt til slutt er det selvfølgelig sånn at hvert eneste år når vi skal sette sammen statsbudsjettet, vurderer vi behovet for flere studieplasser – og det kommer vi til å gjøre også i år.

Marianne Aasen (A) []: Hvorfor Arbeiderpartiet fremmer forslag om flere studieplasser, har åpenbart statsråd Røe Isaksen bedre svar på enn oss, tror han – at det handler om motkonjunkturpolitikk. Det handler om et behov. Statsråden kan jo spørre Sykepleierforbundet eller IKT-Norge om det handler om motkonjunkturpolitikk for dem. Nei, det gjør ikke det. Det handler om at det er ledige jobber som må besettes av fagfolk. Det er derfor vi må øke antall studieplasser også. Det er primærårsaken. I tillegg er det faktisk et veldig godt tiltak når det er så høy ledighet blant folk under 30 år, og når det attpåtil er sånn at sykepleierstudiet er blant de ti mest populære studiene i Norge. Man ville lett klare å fylle opp mange studieplasser med svært kompetente studenter. Det er riktig at det økes, men det er ikke i nærheten av behovet. Så fortsatt står spørsmålet ubesvart: Hvorfor gjør ikke regjeringen mer for å mette behovet vi har framover, ved å utdanne nok sykepleiere?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Jeg mente ikke at økningen av studieplasser i seg selv er en motkonjunkturpolitikk. Mitt inntrykk etter å ha møtt dette flere ganger i løpet av denne stortingsperioden er at Arbeiderpartiet i hvert fall tidligere, da arbeidsledigheten var på vei opp – nå er den jo på vei ned – var veldig opptatt av det som et motkonjunkturtiltak. La nå det ligge, for nå er det sykepleierstudentene vi snakker om.

Det enkle og kompliserte svaret er at regjeringen har brukt mest ressurser på andre rekrutteringstiltak som er viktig i helsevesenet og for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er viktig for oss at når vi ser på tallene, går det i riktig retning – det blir flere sykepleierstudenter. Så er spørsmålet: Hvorfor har vi ikke lagt det frem tidligere? Nei, det er fordi vi har hatt andre prioriteringer som også har vært viktige innenfor helse og omsorg, innenfor helse og kunnskap, men i fremtidige budsjetter vurderer vi hvert eneste år – også fordi vi vet at det er et stort behov – om vi trenger flere studieplasser, både innenfor IKT og innenfor sykepleierstudiet.

Spørsmål 9

Freddy de Ruiter (A) []: «Ny pleiepengeordning blir en forbedring for mange, men noen får det betydelig vanskeligere. Foreldre til utviklingshemmet ungdom over 18 år, som tidligere har hatt rett til pleiepenger når ungdommen har blitt alvorlig eller kritisk syk, mister nå denne retten. Dette gjelder få familier, men de rammes hardt. Det framstår som en uforståelig endring.

Hvordan vil statsråden sikre at disse familiene ikke får enda flere belastninger som en konsekvens av denne innstrammingen?»

Statsråd Anniken Hauglie [] Jeg er glad for at representanten er enig i at regjeringens forslag til ny pleiepengeordning blir en forbedring for de aller fleste. Det var det også stor enighet om her på Stortinget for et par uker siden da det ble vedtatt ny ordning.

I dag er ordningen preget av et komplisert regelverk med mange krevende skjønnsvilkår og unntak. Det gjør det vanskelig å forstå for pårørende og utfordrende å saksbehandle for forvaltningen. I ny ordning ønsket vi derfor å forenkle regelverket, samtidig som vi ønsket å utvide ordningen slik at vi kunne innlemme flere foreldre og deres syke barn.

Et av grepene var å slå sammen to ulike bestemmelser, der den ene hadde en aldersgrense på 12 år, og den andre hadde en aldersgrense på 18 år. Vi mente det var riktig at foreldrene skulle få pleiepenger så lenge barnet anses som barn etter folketrygdloven, og foreslo derfor en generell øvre aldersgrense på 18 år. Det er en betydelig utvidelse.

Når barn fyller 18 år, regnes de som voksne og får selvstendige rettigheter i folketrygden som voksne. Dette gjelder for funksjonshemmede som for funksjonsfriske. Når en person fyller 18 år, vil vedkommende kunne få egen livsoppholdsytelse fra staten, som f.eks. uføretrygd, som skal sikre at personen kan få dekket sine nødvendige behov. Videre kan hjelpestønad ytes til varig syke personer med særskilt tilsyns- og pleiebehov, slik at disse kan få etablert privat pleie. Det gjelder selv om personen bor hjemme hos foreldre etter fylte 18 år. Vi foreslo derfor å oppheve dagens unntaksregel om at det kan gis pleiepenger til foreldre til hjemmeboende psykisk utviklingshemmede over 18 år i de perioder de har en svært alvorlig sykdom.

Jeg vil påpeke at det er et kommunalt hovedansvar å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester til familier med store omsorgsforpliktelser. Den gruppen representanten omtaler, vil være kronisk funksjonshemmet og ha varige behov, også etter fylte 18 år. Disse familiene vil ha god tid til å planlegge og etablere et samarbeid med det kommunale hjelpe- og tjenesteapparatet, også om hvordan akutte situasjoner skal håndteres. Jeg har tillit til at kommunene og sykehusene i samarbeid med pårørende kan håndtere dette.

Jeg vil også påpeke at vi nå inkluderer varig syke barn i pleiepengeordningen. Disse er i dag inne bare i snevre unntakstilfeller. Det er en stor utvidelse og vil komme mange familier med utviklingshemmede personer til gode.

Freddy de Ruiter (A) []: Dette er en liten gruppe, men det er familier som allerede har det veldig tøft. Mange av disse barna – for det er kanskje det en må kalle dem selv om de har fylt 18 år – kan ikke klare å gjøre seg forstått. De er svært avhengig av noen som faktisk forstår dem. Da er det ikke bare å trylle fram mennesker som kan klare det.

Hvem skal følge disse barna når de blir over 18 år, hvis foreldrene mister pleiepengerettigheter i lovverket? Blir det da kun opp til hver enkelt kommune å sørge for det? Ser ikke statsråden at den innstrammingen er uheldig og vil ramme disse familiene, og ikke minst brukerne, som er i en helt annen kategori enn andre syke ungdommer på 18 år som selv kan snakke sin sak, mens dette er ungdom som er helt avhengig av nære pårørende som kan bidra i en ekstra vanskelig situasjon?

Statsråd Anniken Hauglie []: Pleiepenger vil i framtiden, som i dag, være en midlertidig inntektssikring for yrkesaktive foreldre som skal pleie sine syke barn. I tillegg til det har vi hjelpestønad og den kommunale omsorgsstønaden.

Det er et kommunalt ansvar i dag å sørge for gode og forsvarlige tjenester til sine innbyggere. Omsorgsstønad er nevnt. I tillegg kan kommunene også ha andre ordninger, hvor de sammen med familiene lager et opplegg rundt familiene. Det kan være andre behov for dem over 18 år som bor hjemme, enn for dem som bor i institusjon. De som bor i institusjon, kan også få hjelp av andre. Samtidig vil det veldig ofte være slik at det kan være bra for barn over 18 år å ha med seg sin familie. Jeg har tillit til at kommunene sammen med foreldrene og sykehusene vil kunne finne gode løsninger for de familiene det gjelder.

Freddy de Ruiter (A) []: Jeg er ikke sikker på om jeg deler den tilliten når en ser hvordan systemet faktisk fungerer i dag. Det fungerer veldig tilfeldig, og dette er svært utsatte familier. Dessuten er hjelpestønad en stønad som familien får fram til barnet blir 18 år. Da bortfaller hjelpestønaden. Omsorgsstønad, eller det som tidligere ble kalt omsorgslønn, er svært vilkårlig fra kommune til kommune, så det er heller ikke noen sikring i så måte.

Jeg forstår at det har vært behov for forenkling. Jeg anerkjenner at det har vært en forbedring av pleiepengeordningen, men spørsmålet er om statsråden vil følge denne utviklingen nøye og se om disse familiene får en ekstra byrde og et ekstra problem når ungdommene deres kanskje skal legges inn på sykehus og ikke klarer å gjøre seg forstått. Vil statsråden følge dette nøye?

Statsråd Anniken Hauglie []: Jeg merker meg at representanten ikke levner kommunene mye tillit. Jeg velger å ha tillit til at kommunene vil finne gode løsninger sammen med familiene.

Men til det konkrete spørsmålet om statsråden vil følge med på dette: Ja, det er åpenbart at vi må følge med på det. Vi gjennomfører nå en stor reform innenfor pleiepengordningen, hvor vi innlemmer mer enn dobbelt så mange brukere – anslagvis 9 000 flere brukere enn det som er i dagens ordning. Vi dobler budsjettet og gjennomfører betydelige forenklinger og forbedringer, også ved at vi lemper på sykdomskravet. At vi skal følge med på ordningen, er åpenbart. Det er viktig at vi også passer på at ikke reformen har utilsiktede konsekvenser. Den endringen som representanten tar opp, vil selvfølgelig være en av de tingene man vil måtte se på.

Spørsmål 10

Rigmor Aasrud (A) []: «Regjeringspartienes stortingsrepresentanter har flere ganger forsikret om at regjeringen vil ordne opp slik at utbetalingsinformasjon fra Nav sendes i posten til dem som har behov for det. Fortsatt får vi meldinger om at dette ikke er gjennomført.

Hvorfor har ikke statsråden oppfylt disse løftene?»

Statsråd Anniken Hauglie []: Ja, jeg har ved flere anledninger svart både muntlig og skriftlig på spørsmål fra Stortinget om Navs praksis hva gjelder de månedlige utbetalingsmeldingene til pensjonistene. I mine svar har jeg lagt vekt på at alle vedtak og nye opplysninger som er å betrakte som viktige meldinger i henhold til eForvaltningsforskriften, fortsatt skal sendes skriftlig til personer som ikke er digitale brukere, eller som har reservert seg mot å motta digital post. Månedlige utbetalingsmeldinger som ikke inneholder ny informasjon sammenliknet med foregående måneds utbetalingsmelding, anses derimot ikke å være en viktig melding som krever at meldingen sendes som post til dem som har reservert seg eller ikke er digitale brukere. Arbeids- og velferdsetaten vil imidlertid alltid sende melding dersom ytelsen endrer seg utover reguleringer og satsendringer, og vil fortsatt sende årsoppgaven til brukerne. Har brukerne reservert seg mot digital post, vil de få årsoppgaven og slike meldinger om endringer i posten.

De som ikke har pc, elektronisk identifikasjon eller kompetanse til selv å logge seg inn på Ditt Nav, kan henvende seg til NAV Kontaktsenter og få disse utbetalingsopplysningene lest opp. I spesielle tilfeller kan brukere fortsatt ha behov for å dokumentere inntektsopplysninger. I slike tilfeller kan brukeren også be om utskrift av utbetalingsmeldingen. Som jeg svarte representanten Erlend Wiborg 29. mars i år, vil veilederen ved NAV Kontaktsenter sammen med den som ringer, vurdere om det er behov for en utskrift i det enkelte tilfellet. Slike behov vil f.eks. være om brukeren har behov for dokumentasjon til en lånesøknad, eller for å klage ved mulige feilutbetalinger.

Jeg har bedt Arbeids- og velferdsetaten om å opptre smidig overfor dem som henvender seg til NAV Kontaktsenter. Dette har arbeids- og velferdsdirektøren forsikret meg om at de vil være, og jeg har ingen indikasjoner på at det ikke følges i praksis. Erfaringen så langt er at det er relativt få som nå ber om å få disse opplysningene tilsendt skriftlig. Det var relativt mange henvendelser da dette var nytt, men nå er henvendelsene tilbake igjen på om lag normalt nivå, dvs. hvordan det var før endringen ble gjort.

Rigmor Aasrud (A) []: Takk for svaret. Det var jo ikke mye nytt i det svaret som statsråden nå ga. Jeg regner med at når den nevnte representanten Wiborg i sine leserinnlegg skriver at Fremskrittspartiet er klare på at Nav må vise fleksibilitet overfor sine brukere som spør etter utskrift om sine pensjoner – det er faktisk mange som trenger jevnlig brev i posten for å føle trygghet for at de får den pensjonen de skal ha – betyr det svaret statsråden nå gir, at dersom man som pensjonist ønsker å få et brev i posten hver måned, vil man kunne få det. Hvis ikke er det jo feilopplysninger som blir gitt i de leserbrevene som representanten Wiborg sender ut. Da er et spørsmål til Hauglie: Vil statsråden bidra til at det er en enhetlig oppfatning mellom Fremskrittspartiets representanter i Stortinget som har ansvaret for dette, og statsråden?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg har sagt, både i det forrige svaret og i tidligere svar, har jeg vært opptatt av at Nav skal vise fleksibilitet særlig innledningsvis, når dette er nytt og oppfattes som nytt blant mange av Navs brukere. Som jeg også har sagt, skal Nav fortsatt sende skriftlig informasjon når informasjonen endrer seg. Når det er den samme informasjonen måned etter måned, vil det ikke sendes ut skriftlig. Det er da man kan ta kontakt med NAV Kontaktsenter og få den opplest. Dersom man må ha det skriftlig fordi man skal søke om lån eller annet, kan man også få den printet ut.

Etter det jeg har fått opplyst av direktoratet, har ikke Nav systemer hvor man kan tilby utskrift løpende til enkeltpersoner. Enten gjelder det ingen, eller så gjelder det alle. Det betyr at en endring, slik at man skal kunne få løpende utskrifter uansett, vil innebære at alle må få det. Datasystemene må da i så fall gjøres om, og det må bevilges i hvert fall 30 mill. kr for å rette det opp.

Derfor har jeg vært opptatt av at man skal få informasjonen når det er nye opplysninger, men når det er den samme informasjonen måned etter måned, må man ta kontakt med Nav for å få det lest opp.

Rigmor Aasrud (A) []: Da er systemene viktigere enn menneskene, skjønner jeg. Men jeg skjønner ikke helt hva statsråden legger i den avgrensningen som gjøres for når man kan få denne ytelsen på papir. Flertallet i Stortinget sa at man «understreker viktigheten av at alle sikres tilstrekkelig informasjon om ytelse og utbetalinger». Nå var riktignok ikke Arbeiderpartiet med i det flertallet, men flertallet, bl.a. statsrådens eget parti, skrev det i merknad. Men nå er det statsråden som definerer at det som er viktig informasjon og grunnlag for å få ytelsen skriftlig, er en lånesøknad, men den enkelte persons trygghet for at man får dette, settes til side. Mener statsråden at statsråden har bedre forståelse av hva en pensjonist trenger, enn f.eks. pensjonistforeningene, som mener at dette er helt feil?

Statsråd Anniken Hauglie []: Som jeg sa i mitt første svar, ser vi nå at antall henvendelser til NAV Kontaktsenter er på om lag samme nivå som det var før man gjorde dette. Så mye kan også tyde på at nå som dette har blitt mer kjent og man har fått mer informasjon om hva som gjelder og ikke gjelder, har det beroliget mange pensjonister.

Hva som er å anse som en viktig melding, er definert i eForvaltningsforskriften § 9 – det handler om enkeltvedtak og forhåndsvarsel etter forvaltningsloven, andre meldinger som har betydning for vedkommendes rettsstilling, og meldinger som det av andre grunner er av særlig betydning å sikre at vedkommende mottar.

De trygdeslippene som vi diskuterer nå, er de trygdeslippene hvor samme informasjon blir sendt ut måned etter måned, hvor det ikke er noen endringer i det som står. Fortsatt skal man få informasjon når det er nye opplysninger, åpenbart, da er det jo andre opplysninger, og da må man få beskjed om det, eller f.eks. årsoppgaven, som også mange vil være opptatt av. Men når det ikke er endring i informasjonen, vil man som hovedregel ikke sende ut det. Det kan man få via NAV Kontaktsenter.

Spørsmål 11

Sveinung Rotevatn (V) []: «På vegne av ein filmprodusent har eit dansk advokatfirma sendt ut krav til norske forbrukarar dei mistenker har sett film via fildelingssider. Forbrukerrådet meiner kravet framstår som grunnlaust, og ber folk sjå bort frå både brev og krav. Selskapet har gått til sak for å få utlevert identiteten til rundt 12 000 IP-adresser frå ulike nettleverandørar, noko domstolen har løyve til med heimel i åndsverklova.

Meiner statsråden at lova nyttast på tenlegt vis?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Reglene som skal hindre ulovlig nedlasting og deling av opphavsrettslig beskyttet materiale på internett, ble innført i åndsverkloven i 2013. Bakgrunnen var at ulovlig nedlasting har påført dem som skaper og utøver kunst, betydelige økonomiske tap.

I loven er det lagt inn strenge vilkår for utlevering av abonnementsopplysninger samt innført sikkerhetsmekanismer slik at disse sakene skal få en forsvarlig saksbehandling. Det er domstolene som etter en interesseavveining skal vurdere om internettilbyderne skal pålegges å utlevere identiteten til en abonnent. Utgangspunktet er at abonnementet kan knyttes til en IP-adresse som har blitt brukt i forbindelse med ulovlig nedlasting av åndsverk, som regel film.

For at identiteten skal kunne utleveres, må domstolen finne at hensynene som taler for utlevering, veier tyngre enn hensynet til taushetsplikten. Ved vurderingen skal retten avveie hensynet til abonnenten mot rettighetshavers interesse av å få tilgang til de opplysningene, sett hen til inngrepets grovhet, omfang og skadevirkninger. I tillegg skal Nkom, Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, i forkant av rettens avgjørelse ta stilling til om tilbyderen skal fritas fra taushetsplikten.

Det er altså strenge vilkår som det er lagt til domstolene å vurdere. Den konkrete saken som representanten Rotevatn viser til, er fortsatt til behandling i rettssystemet, og derfor finner jeg det ikke naturlig å kommentere den saken så lenge den ikke er endelig avgjort. Høyesterett har imidlertid nylig, i en annen sak, vurdert spørsmålet om utlevering av abonnementsinformasjon. I Høyesteretts kjennelse av 26. april ble identiteten til åtte IP-adresser som kunne knyttes til fildeling av én enkelt film, ikke utlevert rettighetshaveren. Bakgrunnen for det var at omfanget av krenkelsen og krenkelsene ikke tilfredsstilte lovens krav til utlevering. Derfor mener jeg at Høyesteretts avgjørelse viser at loven balanserer de ulike interessene på en fornuftig måte.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg er kjend med den orskurden frå Høgsterett som statsråden viser til, og eg er glad for han. Eg har også i og for seg forståing for at statsråden vegrar seg for å kommentere ei konkret sak som framleis verserer i rettsvesenet. Samtidig er dette ikkje noko nytt. Det har vore ei rekkje eksempel på saker dei siste åra der ulike rettshavarar har fått lov av retten til å sende krav, og det er tusenvis som mottek desse krava. Mange av krava er utforma på ein måte som gjer forbrukarar redde og i tvil om kva rettar dei har.

Som statsråden sa, er eit av føremåla bak den opninga som vart gjeve i åndsverklova, at ein skal gå etter det ein kunne kalle dei store fiskane, altså folk som driv kommersiell fildeling i stor skala osv. Men det som er heilt opplagt, er at ein her går etter veldig mange som opplagt ikkje er i kategorien «store fiskar». Har ikkje statsråden eit syn på om det er ei praktisering av lova som ho meiner er føremålstenleg?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jo, det har jeg, og det mener jeg også at vi vektlegger i den nye åndsverkloven som nå er til behandling i Stortinget. Jeg ser frem til at vi skal debattere og behandle før sommeren nettopp det som representanten Rotevatn er inne på, at det er de store, som systematisk og åpenbart med forsett gjør det, loven er ment å skulle ramme – ikke de små, der det kanskje også er enkelte som ikke helt vet hva de faktisk gjør. Jeg mener at listen skal ligge svært høyt for å ta i bruk såpass drastiske virkemidler som vi får høre om her. Derfor mener jeg at Høyesteretts avgjørelse viser at loven klarer å balansere det på en god måte, og den kjennelsen som nå er kommet fra Høyesterett, vil derfor også være med på å danne rettspraksis på dette området.

Sveinung Rotevatn (V) []: Eg er glad for det siste svaret. No meiner eg at statsråden er tydeleg og – etter mitt syn – tydeleg i riktig retning. Ikkje minst er det eit viktig poeng å ha med seg her at det er mange som ikkje alltid veit at dei gjer noko ulovleg.

Men eg vil følgje eit siste spor, som også kjenneteiknar den saka eg tek utgangspunkt i her. Det er at dei krava det her er snakk om, blir fremja frå Danmark og ikkje frå Noreg. Ein ting som er vesentleg med det, er at det i åndsverklova er krav om at ein skal varsle personvernmyndigheitene før ein går til innsamling av IP-adresser – i vårt tilfelle er det Datatilsynet. Det kravet skal sikre at norske myndigheiter kan føre nødvendig tilsyn med aktørar som behandlar sensitiv personinformasjon, noko som IP-adresser absolutt er. Det kravet omgår ein når ein rettar denne typen krav frå eit anna land enn Noreg.

Då er spørsmålet: Korleis vil statsråden hindre – eller forsøkje å hindre, i alle fall – at ein omgår viktige personopplysningskrav på den måten?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Representanten Rotevatn stiller et veldig relevant spørsmål, som jeg ikke tror det er siste gang vi er vitne til. Vi kan ikke ha det slik at alle som bor innenfor Norges grenser, skal forholde seg til den strenge personlovgivningen vår, mens aktører fra utlandet skal kunne omgå den. Derfor kommer jeg til å se nærmere på den problemstillingen og den aktuelle saken som blir tatt opp. Nå venter jeg på denne saken og på at en eventuell dom skal bli rettskraftig, men dette er helt klart problematikk som jeg er sikker på at vi kommer til å se mer av, og som vi fra politisk side derfor er nødt til å gå nærmere inn i.

Spørsmål 12

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

«Sangsolistene ved Den Norske Opera & Ballett er bekymret for framtiden i forbindelse med at ledelsen ønsker korttidskontrakter for framtidige sangsolister. I 2016 inngikk sangsolistene en avtale om ikke å øke antall fast ansatte pga. den økonomiske situasjonen. Nå brukes argumentet kunstneriske hensyn.

Hva mener statsråden om at Den Norske Opera & Ballett ønsker mer bruk av midlertidige stillinger i Norges største musikk- og scenekunstinstitusjon?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Den Norske Opera & Ballett skal presentere opera, ballett og konserter av høyeste kunstneriske kvalitet. Jeg forstår at det høye kravet til kunstnerisk kvalitet og behovet for fleksibilitet i programmeringen gjør at dette spørsmålet blir reist i en institusjon som Operaen. I et prestasjonsmiljø som det Operaen representerer, forventer vi at hver eneste oppsetning og forestilling skal være av ypperste kvalitet.

Spørsmålet om faste og midlertidige ansettelser er forhold som reguleres i tariffavtale, og er dermed en sak mellom partene lokalt i Operaen. Departementet forutsetter, både som eier og tilskuddsyter, at Operaen opererer i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, også de lover og regler som gjelder for arbeidslivet.

Jeg har full tillit til styret og ledelsen i Operaen og at de som en ansvarlig arbeidsgiver behandler spørsmålet om midlertidige ansatte på en skikkelig måte.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Jeg hører antydninger til at statsråden har tillit til at styre og ledelse ivaretar tariffavtale og avtaler mellom partene. Men det er grunn til å påpeke at de signalene ledelsen har uttrykt, ikke er i tråd med den særavtalen som i dag finnes. Adgangen til midlertidige ansettelser er nettopp på grunn av antallet faste stillinger. Konsekvensen av å bryte dette er at arbeidsmiljøloven da vil være gjeldende.

Ser og skjønner kulturministeren alvoret i situasjonen?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg registrerer selvsagt og følger nøye med på at det er en viss uro ved Den Norske Opera & Ballett. Jeg har full tillit til styret og ledelsens arbeid med å rekruttere nye ledere som kan bidra til at det fortsatt skal formidles opera og ballett av høy kvalitet og til et bredt publikum.

Så håper jeg representanten Liadal har forståelse for at jeg som ansvarlig statsråd ikke kan gå inn i enkeltsaker som handler om forhold som reguleres i tariffavtaler, heller ikke enkeltsaker som er en sak mellom partene lokalt.

Vi er fra Kulturdepartementets side opptatt av at Den Norske Opera & Ballett følger de lover og regler som er, og vi har også tillit til styrets evne til å legge strategien og retningen videre for institusjonen.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Det er grunn til å stille spørsmålet en gang til. Skjønner statsråden at det ligger et premiss for å kunne benytte seg av åremålsstillinger i den avtalen som man forholder seg til per i dag, det vil si minimum 15 faste stillinger for i det hele tatt å kunne benytte seg av åremålsstillinger? Skjønner statsråden at dette er et brudd på dagens avtale, og at alternativet er å ansette alle i faste stillinger? Det vil bety mange flere enn 15.

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Jeg må gjenta svaret mitt. Det er styrets ansvar å sørge for en forsvarlig organisering av virksomheten, jamfør aksjeloven. Departementet, eller jeg som minister, verken vil eller skal legge føringer for den interne organiseringen av Operaen. Vi går ikke inn i enkeltsaker som handler om forhold som reguleres i tariffavtalen, og dette er en sak som er opp til partene lokalt.

Spørsmål 13

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kulturministeren:

«Kulturdepartementet har i mange år kommunisert at de kommer til å legge fram forslag om å forandre loven som regulerer pensjonen til ballettdansere og operasangere ved Den Norske Opera & Ballett (operapensjonsloven). I fjor vår ble det presentert noen parametere for det nye systemet, men det ble ikke lagt fram en helhetlig modell.

Hvordan er fremdriften i Kulturdepartementets arbeid med ny operapensjonslov?»

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Den økonomiske situasjonen for Den Norske Opera & Ballett er svært anstrengt. Det skyldes i all hovedsak de økonomiske belastningene som følger av operapensjonsloven. Det må utvikles bærekraftige pensjonsordninger i Operaen. Det krever at dagens operapensjonslov avvikles.

Kulturdepartementet har over lengre tid arbeidet med et forslag til endring av operapensjonsloven. Det er et komplisert arbeid, som tar tid. Onsdag i forrige uke ble Operaens ledelse og arbeidstakerorganisasjonene orientert om hovedlinjene i forslaget som departementet jobber med.

Departementet ønsker å erstatte dagens operapensjonslov med en ordning som sikrer de kunstneriske utøverne flerårig støtte til omstilling når de når aldersgrensen for pliktig fratreden. Detaljene i en slik ny ordning bør i størst mulig grad avtales lokalt mellom partene.

Jeg håper på god dialog i arbeidet med Operaens ledelse og arbeidstakerorganisasjonene om det vi ser på som helt nødvendige endringer i et pensjonsopplegg som ikke er bærekraftig for Operaens økonomi.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Takk for svaret.

Det som forundrer meg lite grann, er at regjeringen også har satt ned et annet utvalg, som ser på pensjonen for alle som har særpensjonsavtaler. Det som forundrer meg, er at man ikke har kunnet ta operapensjonsloven og de som har særavtaler i forbindelse med den, inn i det samme arbeidet. Man velger altså å behandle operasangere og ballettdansere for seg. Hva er grunnen til at man ikke har kunnet se dette i sammenheng med alle de andre som nå er under vurdering når det gjelder særpensjonsavtaler?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Det er fordi – som jeg også sa i mitt svar – dette er et arbeid som tar lang tid. Det er en god stund siden dette arbeidet ble satt i gang. Regjeringen mener at det er et helt nødvendig arbeid som ble satt i gang, fordi vi ikke kan forsvare å opprettholde et særskilt pensjonsopplegg for de kunstnerisk ansatte i Operaen som innebærer en pensjonsalder som faktisk ligger 31, 20 og 16 år under det arbeidsmiljøloven i dag setter som øvre aldersgrense, nemlig 72 år.

Forslaget handler om å legge til rette for at kunstnerne kan gå over i annet arbeid etter en karriere i Operaen, i stedet for å motta pensjon livet ut ved oppnådd aldersgrense. Vi snakker om særaldersgrense på 41 år for dansere, 52 år for sangsolister og 56 år for korsangere.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) []: Jeg er fullstendig klar over at pensjonsutgiftene ved Den Norske Opera & Ballett har vært og er en krevende sak. Men samtidig handler dette også om å ivareta noen som faktisk har valgt å gjøre dette til sitt livsverk – og gått inn i dette under det pensjonsregimet som har vært fram til nå.

I sitt første svar refererte kulturministeren til et møte som hadde vært med Operaens ledelse og arbeidstakerorganisasjonene. Kan hun si litt om hva denne overgangsperioden handler om? Og hvor lenge vil man ha en slik overgangsperiode?

Statsråd Linda C. Hofstad Helleland []: Vi har hatt noen møter med de berørte – vi har jo jobbet en tid med dette forslaget – og vi har invitert partene til å komme med sitt syn på saken før vi ferdigstiller høringsnotatet. Høringsnotatet tar vi sikte på å sende ut om ikke så altfor lenge. Der vil vi komme tilbake til detaljene. Men det er riktig at vi er nødt til å komme med en erstatning, som et omstillingstilskudd, når de når aldersgrense for pliktig fratreden, når vi faser ut pensjonsordningen slik den er i dag.

Jeg skjønner at det skaper usikkerhet. Det er derfor jeg synes det er helt nødvendig at vi, når vi har startet på dette arbeidet – som var for en god stund siden – fortsetter det, i dialog med partene, og at dette er noe vi får avklart, slik at det ikke blir altfor lang tid med usikkerhet for dem som berøres.

Spørsmål 14

Jan Bøhler (A) []: Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justis- og beredskapsministeren:

«I tiårene etter den kalde krigens dager har vurderingen av behovet for raskt tilgjengelige tilfluktsrom forandret seg, og mye av kapasiteten som fins, vil det ta noe tid å klargjøre. Men i dagens situasjon med terror og alternativ krigføring vil trusselbildet mot sivilbefolkningen kunne handle om angrep med giftige gasser, virus, radioaktiv stråling med mer, og angrepene vil kunne komme raskt og uten forvarsel.

I hvilken grad anser statsråden at byområder som Oslo og andre har en god og egnet beredskap når det gjelder tilfluktsrom?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: I Meld. St. 39 for 2003–2004 fremgår det bl.a.:

«Tilfluktsrom skal fortsatt være en del av den beskyttelse samfunnet skal kunne gi borgerne. Eksisterende tilfluktsrom skal vedlikeholdes. Sivilforsvaret skal gjennomføre tilsyn med tilfluktsrom for å sikre at disse holder en tilfredsstillende standard.»

Tilfluktsrom er permanente beskyttelsesrom som skal verne befolkningen mot skader, primært ved væpnet konflikt. Et moderne samfunn har behov for sivile beskyttelsestiltak. Eksisterende tilfluktsrom skal derfor opprettholdes og vedlikeholdes. Det er nedfelt i sivilbeskyttelsesloven av 2010, hvor bl.a. følgende tre beskyttelsestiltak fremgår: varsling av befolkningen, evakuering av sivilbefolkningen i krig eller når krig truer, og offentlig og private tilfluktsrom for beskyttelse av sivilbefolkningen. Disse tiltakene anses nødvendig under en væpnet konflikt. Tiltakene utgjør en god beskyttelse for sivilbefolkningen, gitt tilstrekkelig varslingstid. Det finnes heller ingen andre alternativ som kan erstatte de nåværende tiltakene og samtidig gi en tilsvarende beskyttelsesgrad.

Selv om beskyttelsestiltakene primært er for væpnet konflikt, altså krig, kan det oppstå kriser og situasjoner hvor man kan tenke seg at det er behov for denne type beskyttelsestiltak. I motsetning til væpnet konflikt vil et eventuelt terroranslag med bruk av giftige gasser, virus, radioaktiv stråling m.m. sannsynligvis ikke bli varslet på forhånd. De aller fleste tilfluktsrom benyttes i det daglige til annen virksomhet som lagring og lignende med fastsatt krav til klargjøringstid. Tilfluktsrommene vil derfor være vanskelig å ta i bruk ved hendelser som inntrer uten varsel. Et terrorangrep i fredstid krever umiddelbar beskyttelse av befolkningen. I disse situasjonene er også sivilbefolkningen utsatt fordi vi erfaringsmessig har sett at denne type trusselaktører kan rette angrep direkte mot sivile mål.

NATO understreker at sivil beredskap, krisehåndtering og robuste samfunnskritiske funksjoner er en forutsetning for det enkelte lands og dermed alliansens samlede beredskap og forsvar. NATO har vedtatt en rekke grunnleggende forventninger til medlemsstatene. I alle kriser skal landene sørge for å kunne opprettholde en fungerende nasjonal kriseledelse, håndtere mange skadde og forflytting av mennesker, sikre mat, vann og energiforsyning og sikre kommunikasjon og transportsystemer. Regjeringen har derfor etablert et program for videreutvikling av totalforsvaret og samfunnets motstandsdyktighet. En mer utfordrende sikkerhetspolitisk situasjon betyr at de som skal sikre samfunnet, trenger bedre verktøy i verktøykassen.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker statsråden for svaret. Det kan være mange resonnementer rundt overgangene mellom en tradisjonell væpnet konflikt og det vi vil kunne se av stater som f.eks. bruker terror som sin form for krig i framtiden, og andre terrororganisasjoner. Så Den diskusjonen er omfattende, men jeg vil begrense meg nå – vi har ganske kort tid – til å gå på hva som er status i forhold til lovverket, som også statsråden refererer til.

I konseptutredningen som Direktoratet for sivil beredskap gjorde om Sivilforsvaret i 2016, heter det i konklusjonen at:

«Tilfluktsrom har i praksis ikke vært håndtert som et beskyttelsestiltak på lang tid. Nye tilfluktsrom har ikke blitt bygget, og de eksisterende har en uavklart status.»

Det står også at man trenger en beredskapsstyrke for å kunne ta i bruk anleggene, og den finnes ikke, og det står også at de private som har ansvar for størstedelen av tilfluktsrommene, sjelden er klar over dette ansvaret og hva det innebærer. Så den situasjonen som beskrives, er ganske dramatisk i denne konseptutredningen. Jeg vil spørre statsråden om han er enig i at situasjonen er alvorlig når det gjelder statusen på tilfluktsrommene.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Norge har i dag 25 000 tilfluktsrom med plass til om lag 2,5 millioner mennesker. Disse er fordelt på ca. 300 000 plasser i offentlige tilfluktsrom og ca. 2,2 millioner plasser i private tilfluktsrom. Det er riktig at man etter lovendringer i 1998 ikke lenger har krav til at alle nybygg over en viss størrelse skal ha tilfluktsrom. Det ble endret på slutten av 1990-tallet. Så er det selvfølgelig sånn at den sikkerhetssituasjonen man ser for seg, og de endringene som har skjedd rundt oss, tilsier at man kanskje må ha en ny gjennomgang av forholdene for norske tilfluktsrom, men igjen er det viktig for meg å understreke at i det trusselbildet, når vi snakker om den type terrorhandlinger, vil tilfluktsrom ikke være det best egnede instrumentet, men det er viktig at vi uansett har et godt tilbud på tilfluktsromsiden.

Jan Bøhler (A) []: Jeg takker for tilleggssvaret også. Det er mange ting som kan sies om mulige situasjoner opp mot en terrorhendelse, hvor tilfluktsrommenes rolle kan aktualiseres, og jeg nevnte stater som bruker terror. Jeg tror vi kan få se mange alternative former for krigføring i framtiden, hvor tilfluktsrommenes relevans kan bli større. Det som er situasjonen i dag, er at 80 pst. av de tilfluktsrommene for 2,5 millioner mennesker som statsråden nevnte, håndteres av private. Det står i denne konseptutredningen at de sjelden er klar over sitt ansvar for å utstyre dem, vedlikeholde dem og kunne klargjøre dem osv. Vi ser det f.eks. her i Oslo, hvor Stortinget stasjon, Nationaltheatret stasjon, Grønland stasjon er de store hovedtilfluktsrommene i sentrum. Spørsmålet er: Hvordan skal vi sørge for at de er utstyrt for å møte angrep med gass, med virus, med kjernefysiske våpen og for å kunne ta imot store deler av befolkningen på kortest mulig tid? Det er jo ikke et poeng å fastslå at det skal ta lang tid å klargjøre dem.

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Etter gjeldende forskrift fra 1995 fremgår det at eier og bruker av tilfluktsrommet skal holde rommet ved like og ha ansvar for at det klargjøres til bruk ved beredskap.

Kontroller i perioden 2008 til 2012 avdekket mangelfullt vedlikehold ved flere tilfluktsrom, men – og det er viktig å understreke – det viste også at rom som brukes aktivt i fredstid, er i god stand. Så det er et sammensatt bilde. De senere årene har det vært rimelig stor pågang fra private for å få lagt ned tilfluktsrom, men jeg kan sikre representanten at DSB ved Sivilforsvaret, som forvalter systemet, har lagt til grunn en streng praksis. Derfor er også få tilfluktsrom lagt ned, men det er selvfølgelig nødvendig å se nærmere på forholdene for en del av tilfluktsrommene, nettopp fordi at sikkerhetssituasjonen har endret seg.

Spørsmål 15

Presidenten: Det ser ikke ut som representanten er kommet, men vi venter litt.

Ettersom representanten nå er kommet, går vi til spørsmålet, fra representanten Lene Vågslid til justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen. Presidenten gjør oppmerksom på at representantene er pliktige til å være til stede når spørsmålet skal stilles.

Lene Vågslid (A) []: Beklagar så mykje, president. Det skal ikkje gjenta seg.

«På Notodden jobbes det med spennende planer for etablering av overgangsboliger i forbindelse med tilbakeføring etter soning. Overgangsbolig i Telemark står høyt på prioriteringslista i kapasitetsplanen, jf. Meld. St. 12 (2014–2015) Utviklingsplan for kapasitet i kriminalomsorgen. Justiskomiteen har i budsjettet for 2017 skrevet en positiv merknad om Notodden-modellen og det gode arbeidet som er i gang.

Hva er status for arbeidet med å etablere flere overgangsboliger?»

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Regjeringen jobber med å øke soningskapasiteten i Norge og har gjort dette gjennom hele regjeringsperioden.

Overgangsboligene er fengsler med lavere sikkerhetsnivå. De er et særskilt rehabiliteringstiltak for innsatte som har behov for botrening eller sosial trening, planlegging av løslatelse, nettverksarbeid mv. som ikke kan tilbys gjennom straffegjennomføring i ordinært fengsel. Soning i overgangsbolig kombineres med frigang, hvor innsatte på dagtid har sysselsetting i form av enten arbeid eller utdanning ute i samfunnet. Kriminalomsorgen har i dag åtte overgangsboliger fordelt rundt i landet. Meld. St. 12 for 2014–2015, Utviklingsplan for kapasitet i kriminalomsorgen, la frem prognoser som viser et langsiktig behov for økt kapasitet tilsvarende 1 000 nye plasser innen 2040, og at 550 av disse må være etablert innen 2020.

Det er gjennomført kvalitetssikrende konseptvalgutredninger for Østlands-området inklusiv Telemark og for Agder-fylkene. Det er først og fremst behov for å utvide kapasitet med høy sikkerhet. I 2015 ble det bevilget penger til å etablere 41 nye lukkede fengselsplasser og én egen ungdomsenhet med inntil fire plasser. Det er bevilget penger til utvidelse ved Ullersmo fengsel og ved Indre Østfold fengsel avdeling Eidsberg, med henholdsvis 96 og 85 plasser.

Dette er nødvendig for å erstatte deler av Oslo fengsel som må legges ned. Disse plassene står ferdig i juni 2017. Det er bevilget penger i 2016 og 2017 til prosjektering av nytt fengsel i Agder med til sammen 300 plasser. Regjeringen vil fortsette arbeidet med sikte på å utvide norsk fengselskapasitet for å unngå at soningskøene øker igjen, og at kriminalomsorgen kan stille et tilstrekkelig antall varetektsplasser til disposisjon for politiet.

Vi må se på behovet for fengselsplasser i et nasjonalt perspektiv og ut fra faglige vurderinger. I den sammenheng vil også flere overgangsboliger bli vurdert, men som nevnt er det altså behov for å øke kapasiteten for plasser med høy sikkerhet. Regjeringen vil derfor komme tilbake til prioritering av tiltak, bevilgningsbehov og fremdrift i forbindelse med de årlige budsjettprosessene.

Lene Vågslid (A) []: Eg takkar for svaret. På Notodden og i Telemark har me over ein lang periode jobba med å utvikle ein modell for overgangsbustader. Justis- og beredskapsministeren kjenner nok også til Notodden-modellen og at det skjer mykje spennande på Notodden når det gjeld innsatsen til bedrifter og kommunen, som kunne betydd mykje for innsette som er ferdige med soning, og som skal tilbake til samfunnet.

Eg skjønar at justis- og beredskapsministeren ikkje kan kommentere saka konkret, men meiner justis- og beredskapsministeren at det arbeidet som er gjort, f. eks. på Notodden, vil vere eit godt grunnlag og eit viktig utgangspunkt for rammer rundt etablering av overgangsbustader?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Notodden-modellen, som representanten Vågslid viser til, er absolutt verdt å se nærmere på, noe også komiteen i merknads form har vist til. Jeg mener dette er noe vi absolutt bør kunne vurdere i det videre arbeidet.

Departementet skal i det videre arbeidet med å utvikle kriminalomsorgen vurdere ulike samarbeidsmodeller, ulike organisatoriske løsninger hvor nettopp målet er å legge best mulig til rette for tilbakeføring gjennom god og mulig straffegjennomføring. Som nevnt vil regjeringen komme tilbake til prioritering av tiltak, bevilgningsbehov og fremdrift. Vi vil selvfølgelig også se på denne modellen i den sammenhengen og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Lene Vågslid (A) []: Takk for svaret. Eg synest det er veldig positivt at justis- og beredskapsministeren seier at dei ynskjer å vurdere dette. Som eg sa i spørsmålet mitt, er Telemark nemnt i kapasitetsplanen, og det finst sikkert ulike, gode lokasjonar for nye overgangsbustader. Men for Arbeidarpartiet er det veldig viktig at me legg godt til rette for at ein blir mindre kriminell når ein kjem ut av fengsel, enn då ein kom inn i fengsel. Slik sett er det behov for fleire overgangsbustader.

Justis- og beredskapsministeren seier han ynskjer å kome tilbake til Stortinget med dette. Har justis- og beredskapsministeren eit tidsperspektiv på det?

Statsråd Per-Willy Amundsen []: Det er klart at i forbindelse med de ordinære budsjettene vil også dette være berørt. Jeg deler representanten Vågslids syn på at det er et viktig, prioritert tiltak å legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Det er også noe regjeringen har prioritert og tatt på alvor. Vi har flere tiltak som skal bidra til nettopp dette. Det er bevilget 12 mill. kr i inneværende budsjett for 2017 til å etablere tre nye enheter for behandling av rusproblemer i fengsel. Ordningen skal gi innsatte rusbehandling i fengsel og gode overganger til videre behandling etter løslatelse. Regjeringen har også sørget for 10 mill. kr slik at flere innsatte kan overføres til behandlingsinstitusjon under soning, og regjeringen har sørget for bevilgninger slik at narkotikaprogram med domstolskontroll har blitt utvidet og nå er et landsdekkende tilbud. I det hele tatt er dette noe regjeringen har tatt på alvor, og som vi gjennom tiltak viser gjennomføringskraft på.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.