Stortinget - Møte tirsdag den 25. april 2017

Dato: 25.04.2017
President: Olemic Thommessen
Dokument: (Innst. 251 S (2016–2017), jf. Meld. St. 11 (2016–2017))

Innhald

Sak nr. 7 [20:42:48]

Innstilling fra næringskomiteen om Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon (Innst. 251 S (2016–2017), jf. Meld. St. 11 (2016–2017))

Talarar

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Venstre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Miljøpartiet De Grønne 10 minutter og medlemmer av regjeringen 10 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter partienes hovedtalere og seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Pollestad (Sp) [] (leiar i komiteen og ordførar for saka): Norsk matproduksjon og norsk jordbruk er fantastisk og har eventyrlege moglegheiter.

Komiteens behandling av jordbruksmeldinga er eit steg mot ein ny vår for norsk matproduksjon. Det er bra. Det er bra fordi norsk matproduksjon er moderne, og det er bra fordi norske bønder er dei kulaste folka i landet.

Eg vil takka komiteen for samarbeidet om ei omfattande sak. Resultatet er ei tydeleg innstilling, og komiteen har sagt at

«Stortingets behandling av jordbruksmeldingen skal legge føringer for jordbrukspolitikken og jordbruksoppgjørene i årene fremover».

Difor er innstillinga så omfattande og detaljert, slik at ho kan stå på eigne bein. Det er altså Innst. 251 S for 2016–2017 som er landets jordbrukspolitikk. Komiteen har på vesentlege punkt ein annan politikk enn det som ligg i stortingsmeldinga frå regjeringa – nokre plassar som ein samla komité og andre plassar i form av ulike, varierande fleirtal. I sum vil eg likevel hevda at det er svært lenge sidan det har vore så brei tilslutning til hovudtrekka i jordbrukspolitikken som det me ser i denne innstillinga.

Regjeringa føreslo å gjera kostnadseffektiv matproduksjon til hovudføremålet med jordbrukspolitikken. Komiteen støttar ikkje dette. Komiteens fleirtal seier at hovudmålet skal vera auka norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressursar.

  • Regjeringa ville at marknaden skulle avgjera kvar dei kraftfôrkrevjande produksjonane skal lokaliserast. Komiteens fleirtal støttar ikkje dette.

  • Regjeringa ville avvikla avløysartilskotet. Ein samla komité gjekk imot dette.

  • Regjeringa ville avvikla ordninga med tidlegpensjon. Fleirtalet i komiteen sa nei til dette.

  • Regjeringa ville fjerna marknadsbalanseringa for korn. Komiteens fleirtal seier nei.

  • Regjeringa ville fjerna marknadsbalanseringa for egg. Komiteens fleirtal seier nei.

  • Regjeringa ville fjerna marknadsbalanseringa for geitemjølk. Komiteens fleirtal seier nei.

  • Regjeringa ville fjerna marknadsbalanseringa for eple. Komiteens fleirtal seier nei.

  • Regjeringa ville fjerna marknadsbalanseringa for poteter. Komiteens fleirtal seier nei.

  • Regjeringa ville prioritera ned støtta til kulturbeite og innmarksbeite. Komiteen seier nei.

  • Regjeringa ville ha 10 mjølkekvoteregionar. Fleirtalet sa nei til dette og gjekk inn for 14 regionar.

  • Regjeringa ville gjennomføra ei omfattande oppkjøpsordning for geitemjølk. Komiteens fleirtal har avgrensa ordninga kraftig.

Regjeringa ville ikkje ha eit mål for produksjon og forbruk av økologisk mat. Komiteens fleirtal ber rett nok om at dagens økomål vert fjerna, men samtidig ber ein regjeringa om å koma tilbake med eit nytt og oppdatert økomål. Nokre veker eller månader utan eit økomål lever iallfall eg svært godt med.

Komiteens arbeid har sjølvsagt ikkje berre handla om å stoppa forslag frå regjeringa. For å gje ei samla oversikt over komiteens syn på jordbrukspolitikken viser ein til innstillinga, og eg vil med dette ta opp dei forslaga Senterpartiet anten aleine eller saman med andre parti står bak.

Me har òg fått på plass viktige føringar for framtidas jordbruk. Eg vil trekkja fram fem punkt.

For det første går ein samla komité inn for følgjande offensive inntektsmål – at

«inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet».

Dette er ei klar forsterking av dagens inntektsmål, dvs. at bønder skal ha meir i inntektsvekst i kroner enn andre grupper, for det er den einaste måten å redusera inntektsgapet på. Komiteen slår òg fast at inntekt er det viktigaste verkemiddelet for å nå måla i landbruket.

For det andre vil komiteen leggja til rette for investeringar og å styrkja økonomien for alle typar bruk. Komiteen meiner at investeringsverkemidla òg skal rettast inn mot små og mellomstore bruk. Komiteen peikar særleg på behovet for investeringar i mjølkebruk med mellom 15 og 30 kyr. I tillegg ber fleirtalet partane i jordbruksforhandlingane avklara spørsmålet om å innføra eit driftsvansketilskot.

For det tredje ber ein samla komité regjeringa leggja fram ei fondsordning i jordbruket.

For det fjerde er det gledeleg at ein samla komité går imot å leggja avgift på dei biologiske prosessane i jordbruket, slik som Grøn skattekommisjon har føreslått. Biffavgift er ikkje god klimapolitikk.

For det femte etterlyser fleirtalet ei betre oppfølging av jordvernstrategien frå regjeringas side. Forvaltninga av arealressursane skal etter komiteens syn ha eit evigskapsperspektiv.

Senterpartiet er sjølvsagt ikkje hundre prosent fornøgd med innstillinga. Me skulle ha ønskt oss ein eigen investeringspakke for jordbruket. Me skulle ha ønskt at komiteen var meir positiv til dei forslaga næringa har kome opp med om å modernisera marknadsbalanseringa for egg og kjøt. Senterpartiet skulle ha ønskt at Venstre ikkje gjekk saman med regjeringspartia for å hindra friske pengar til klimatiltak i jordbruket. Senterpartiet skulle ha ønskt ei praktisering av tollvernet som tok meir omsyn til norsk landbruk og norske interesser. Senterpartiet skulle ha ønskt at komiteen gjekk inn for beredskapslagring av matkorn, og Senterpartiet skulle ha ønskt at fleirtalet ville vera med på å innføra ei lov om god handelsskikk.

Senterpartiet er likevel godt fornøgd med at Stortinget har teke eit så klart grep om jordbrukspolitikken.

I slike debattar kan det vera fort gjort å grava seg ned i detaljar og enkeltsaker. Det store spørsmålet er: Kvifor er det så viktig å ha ein nasjonal matproduksjon? Etter vårt syn er det ein viktig del av beredskapen vår. Bønder og soldatar er ein del av beredskapen vår. Sjølvforsyninga av mat må styrkjast. Norsk matproduksjon skal òg sikra norske forbrukarar miljøvenleg og trygg mat.

Verdikjeda for mat er den største fastlandsnæringa vår, ei grøn verdikjede som sikrar inntekter til landet og arbeid til folk både på gardane, i næringsmiddelindustrien og i handelsledda. Skal me greia å auka den norske matproduksjonen, må me ha bønder i heile landet, og me må bruka jordbruksarealet i heile landet. Der det vert dyrka mat, skal det dyrkast mat, og der det går plog, skal det gå plog.

Regjeringas kamp for å liberalisera og sentralisera jordbruket er ikkje berekraftig. Det er umoderne og gamaldags. Mitt og Senterpartiets ønske er at bonden som utnyttar gardsressursane for å dyrka mat, skal kunna gjera det utan dagleg å måtta høyra at garden er for liten, og at han må verta større uansett kor stor garden er.

Me må verdsetja bondens arbeid høgare, og me må gje den norske bonden ein ny vår, for me treng mat frå Tana. Me treng mat frå Lavangen. Me treng mat frå Helgeland. Me treng mat frå Steinkjer. Me treng mat frå Holtålen. Me treng mat frå Tingvoll. Me treng mat frå Lærdal. Me treng mat frå Kvinnherad. Me treng mat frå Toten. Me treng mat frå Alvdal. Me treng mat frå Ullensaker. Me treng mat frå Maridalen. Me treng mat frå Skjeberg. Me treng mat frå Stokke. Me treng mat frå Vestfossen. Me treng mat frå Vinje. Me treng mat frå Gjerstad. Me treng mat frå Lyngdal. Og me treng mat frå Dalane, Jæren, Ryfylke og Haugalandet.

Og matprodusentane treng politikarar som trur på heile Noreg.

Presidenten: Representanten Geir Pollestad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ingunn Foss (H) []: Etter tre år med denne regjeringen er optimismen tilbake i landbruket. Inntektsveksten er god, selvforsyningen stabilt økende, antall konkurser er rekordlavt, og unge mennesker satser i landbruket. Mitt spørsmål her er det samme som jeg fikk på en landbrukskonferanse i Ørsta: Hva er det som gjør at Senterpartiet og Arbeiderpartiet ikke vil anerkjenne at det går bedre i norsk landbruk nå?

Geir Pollestad (Sp) []: Eg gleder meg over alt som går bra i det norske landbruket – sjølvsagt gjer eg det. Men eg er veldig bekymra over at Høgre og Framstegspartiet er så tilfredse med den innsatsen dei har gjort, for bønder som har eit gjennomsnittleg mjølkebruk i Noreg, har opplevd at denne regjeringa har teke 15 500 kr frå dei for å finansiera dei større bruka. Det bekymrar meg, og det vert for lettvint å peika på kortsiktige effektar, for det er ikkje denne regjeringas forteneste at TINE driv bra, og at mjølkebøndene får ei veldig høg utbetaling, som har bidrege positivt. Me må tenkja framover og seia: Kva skal til for at me skal ha eit landbruk i heile landet om 10 år, om 20 år og 30 år? Då har me ikkje råd til å vera så fornøgde som det Høgre og Framstegspartiet er. Difor er det behov for eit skifte, og difor er det behov for ei klar innstilling, slik som komiteen har levert i dag.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Dommedagsprofetier har vært ganske vanlig i internasjonal politikk i noen år. Vi kjenner det kanskje best fra USA. Men de siste årene har det også blitt mer og mer vanlig i Norge, og i særdeleshet i landbrukspolitikken. Den 4. september 2013 på Twitter, en uke før stortingsvalget, la Geir Pollestad ut et bilde av en nesten tom tallerken, men med et par dusin svarte pepperkorn, med teksten: «La ikkje dette bli framtidas norske fårikål. #matvalget» Kan representanten Pollestad redegjøre for hvordan det nå har gått etter fire år med Fremskrittspartiet i Landbruks- og matdepartementet? Har det vært mulig å få tak i får og kål?

Geir Pollestad (Sp) []: Peparen har me iallfall framleis intakt, fordi viljen til å importera mat – og matimporten – har stige. Eg meiner òg at Stortinget har gjort viktige grep for å avgrensa Høgre og Framstegspartiet sine gjennomslag i jordbrukspolitikken. Det har vore viktige tiltak.

Samtidig er eg bekymra for dei langsiktige konsekvensane av den politikken som vert ført, der ein tek pengar, budsjettmidlar, frå dei små og mellomstore bruka og flyttar over til dei store. Dei langsiktige konsekvensane av det vil vera at me ikkje lenger har eit landbruk i heile landet, og skal me greia å nå målet om auka norsk matproduksjon, må òg dei mest grissgrendte områda og dei mest vanskelegdrivne areala drivast. Difor er det f.eks. beklageleg at Høgre og Framstegspartiet i innstillinga ikkje er med på formuleringane rundt eit driftsvansketilskot, som eg meiner er heilt nødvendig.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Melkeproduksjon gir et aktivt landbruk i hele landet. Jeg er enig med representanten og Senterpartiet når det gjelder merknaden om at en stor reduksjon i melkekvotene ikke er ønskelig, men jeg er ikke enig i at det ikke finnes andre kriterier som kan legges til grunn, slik det står i merknaden, for landbrukspolitikk har for meg lite med skolepolitikk og samferdsel å gjøre, som har andre grenser når det gjelder administrasjon. Men hvis vi ser videre i merknaden, er «forutsigbarhet» viktig for representanten Pollestad. Forutsigbarhet er altså viktigere for Senterpartiet enn at melken går fra distriktene og inn til sentrale strøk. Jeg er veldig glad for at representanten nevnte Skjeberg. Jeg hadde håpet at han hadde nevnt Fredrikstad, som er en viktig melkeprodusentby. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er forutsigbarhet viktigere enn å stå opp for distriktene og landbruket?

Geir Pollestad (Sp) []: Eg trur representanten må vera glad for at eg ikkje nemnde alle plassar det vert produsert mat i Noreg, men avgrensa meg til eit utval på 22.

Når det gjeld dette med mjølkekvoteregionar, var vårt syn at me ønskte 18. Eg er veldig glad for at det ikkje gjekk ned til 10, for det ville hatt svært dramatiske konsekvensar. Men så opnar me òg for å justera grensene mellom kvoteregionane innanfor eit tal på 18, og eg får det ikkje til å vera fysisk mogleg å påstå at det er lettare å dela inn landet i meir einsarta regionar når ein skal dela dei inn i 14, enn om ein skal dela det inn i 18. Det har eg svært vanskeleg for å forstå.

Så har me sett nokre teikn i pressa om korleis desse regionane er tenkte, og det er tydelegvis gjeve nokre opsjonar på bakrommet. Det er eg svært spent på å sjå korleis vert, og eg håpar at den prosessen i det minste vert reell.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Knut Storberget (A) []: Aller først vil jeg takke saksordføreren for det arbeidet som er utført, men jeg vil også takke de andre partiene som er representert i komiteen, for jeg syns dette er blitt en innstilling som er verdt å lese, og en innstilling som er verdt å dra veksel på når bøndene nå skal forhandle om sitt oppgjør. Der er jeg helt enig med saksordføreren; det er veldig viktige signaler. I motsetning til stortingsmeldinga trekker innstillinga opp de linjene som et stort sett samlet politisk Norge ønsker seg.

Vi har et fantastisk utgangspunkt, og det er det som gjør mange så tent på dette politiske området, og som også får oss til å si at dette er noe av det aller viktigste vi kan gjøre, nemlig å øke norsk matproduksjon, som har så mange gode sideeffekter i seg. Det har fordelingspolitiske effekter, det har distriktspolitiske effekter, i den forstand at vi får folk til å bo over hele landet, men for framtida har det også betydelige klimaeffekter som vi vil kunne ha stor nytte av. Ikke minst vet vi at dette engasjerer en hel verdikjede. Vi snakker jo om sysselsetting av betydelig størrelse.

Jeg mener at det er en av grunnene til at Stortinget så massivt viker tilbake og sier at sjelden har vi sett et departements hoveddokument, altså landbruksmeldinga til Landbruksdepartementet og denne regjeringa, som så til de grader blir tilbakevist, og hvor foten blir satt ettertrykkelig ned for de sentrale grunnleggende ideene. Når det går bra for norsk landbruk, våger jeg den påstand at det er ikke på grunn av regjeringa, men det er på tross av regjeringa at det går bra.

Vi ser også en politisk ideologi som på mange måter kollapser i sitt møte med Stortinget. En planlagt massiv liberal landbrukspolitikk har med denne behandlingen etter min mening fått sin totale kollaps – beskrevet også som mageplask. På mange måter er det litt trist at man må bruke så pass mye ressurser i de fleste partier på å slå tilbake, når vi vet at vi i stedet burde konsentrere oss fullt ut om å skape en politikk som bidrar til at vi faktisk klarer å øke produksjonen utover dagens.

Det er jo et fantastisk utgangspunkt. Bare for noen år siden gikk det en gjenklang om at bønder var noen oversubsidierte greier som nærmest ikke gjorde noen ting. Vi opplever at det har snudd. Forbrukernes etterspørsel etter norske matprodukter har økt. Det er også slik at hvis man virkelig skal smykke seg med arbeidsproduktivitet, må en peke på den norske bonden. På fastlandet har vi sett en vekst i arbeidsproduktiviteten som vel er over 4 pst. i snitt per år i løpet av de siste ti årene. Vi har altså et fantastisk grunnlag for å kunne bidra til økt produksjon over hele landet. Fra Arbeiderpartiets ståsted er det viktig at vi bevarer de differensierte virkemidlene, at vi beholder et velfungerende importvern, at vi tar vare på de små, mellomstore og store, at vi slår ring rundt de markedsreguleringene som faktisk fungerer veldig rasjonelt, og som i veldig stor grad er egenfinansiert av bonden. Det har fått meg til å spørre mange ganger, særlig etter høringen her i Stortinget hvor vi hadde noen og 40 stykker inne, og alle var nesten avvisende, med unntak av én, og han tror jeg har snudd i ettertid: Hva er det som er galt med Felleskjøpet? Sjøl de private som konkurrerer med Felleskjøpet, slår ring rundt de avtalene og de mekanismene som er der – god, rasjonell og etter min mening sosialdemokratisk styring, rasjonelt, bra og solid utført arbeid ved hjelp av disse markedsreguleringene, og som man ønsker å rive ned. Jeg kunne sagt det samme om de andre store, TINE, Nortura og mange av dem som utgjør grunnbjelken i dette. Det er den norske modellen hvor vi klarer å koble både samvirke og de private og det offentlige på en måte som gjør at vi får veldig mye ut av kronene, at vi også får høy dyrevelferd og god mat, god og sunn mat.

Jeg er skuffet over at man fra regjeringshold også drister seg til å angripe det jeg oppfatter som veldig viktige velferds- og fritidsmessige ordninger for denne næringen. Hva slags signal er det til rekrutteringen?

Jordbruksoppgjøret står for døra, og her er det mange signaler å ta med seg. Jeg er glad for at regjeringas politikk i så måte er tilbakevist, og at vi kan fortsette å skape en vekstkraftig næring av det mange ønsker mer av.

Så en liten stemmeforklaring fra Arbeiderpartiets side: Vi står jo med forslagene som saksordføreren tok opp. Når det gjelder forslag nr. 12, som er framlagt i dag, vil Arbeiderpartiet støtte det. Forslagene nr. 13–22, fra Miljøpartiet De Grønne, mener vi i stor grad hører inn under budsjett eller i jordbruksoppgjøret, og dem vil vi ikke støtte.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp Arbeiderpartiets forslag?

Knut Storberget (A) []: Det trenger jeg ikke å gjøre, for det har Geir Pollestad allerede gjort.

Presidenten: Det stemmer.

Det blir replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg tror det beste bidraget til rekruttering er å skape resultater for næringen. Det ser vi også: Rekrutteringen øker voldsomt, vi skaper resultater på de aller fleste områder.

Når Storberget er så negativ, tenker jeg tilbake på den gang Gunhild Øyangen var statsråd. Hun var kanskje en av de lengstsittende statsrådene – hun satt i nesten ti år. Hun var framoverlent, hun var reformvillig, hun hadde ambisjoner på vegne av næringen, for å posisjonere næringen for framtida. Det er ingen tvil om at de strukturgrepene vi tok det første året i regjering, er bæreplanken i det å skape god økonomi og balanse i markedene ute. Hva er det som har skjedd med Arbeiderpartiet, som nå har gått i revers og også snakker om å introdusere tak for produksjonen? Hvordan har representanten Storberget tenkt at det skal fungere?

Knut Storberget (A) []: Arbeiderpartiet har slettes ikke gått i revers på dette området, snarere tvert imot. Det er jo i innstillinga, i flertallet, både håpet og framtida ligger. Man har faktisk avvist å rive ned det som vi oppfatter som bærebjelken i den norske landbrukspolitikken – store deler av samvirket og de reguleringene som faktisk fungerer. Det er jo også fra Arbeiderpartiets side vi bl.a. ser på hvordan konkurranseforholdene er ute i dagligvarebransjen. Vi ønsker oss en ny lov om god handelsskikk, og ser på hvor det er skoen trykker når det gjelder å få den norske bondens produkter ut i markedet. Jeg må også si at er det noe som er viktig for rekrutteringen til denne bransjen, er det først og fremst velferds- og fritidsordningene, som jo Gundersens parti i regjering i stor grad ønsker å ødelegge. Det andre er: Hva slags muligheter har man for å skaffe et realt utkomme av det man gjør? Får man betalt for den jobben man gjør? Jeg synes det er interessant å se at man ønsker å tette inntektsgapet mellom bønder og andre grupper.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg skjønner at Arbeiderpartiet kommer til å trenge skatteøkninger, for hvis man leser innstillingen: Ikke skal jordbruket være opptatt av å være kostnadseffektivt, man har tydeligvis glemt at bonden er kjempeflink, at han er kostnadseffektiv hver eneste dag. Ikke skal man ta ut produktivitetsgevinst, for det er problematisk. Jeg kaller det en revers fra Arbeiderpartiet. Jeg undrer meg over at det er et godt signal til en næring som har respondert så godt på veldig mange av de grepene vi har tatt. Jeg vil gjenta spørsmålet til representanten Storberget: Er det riktig å styre en næring ut fra å se i speilet? Vi har en enorm utvikling, og bonden er utrolig flink til å ta i bruk ny teknologi, til å tilpasse seg. Vil Arbeiderpartiet virkelig prøve å stoppe disse prosessene?

Knut Storberget (A) []: Når jeg hører representanten Gundersen nå, får jeg en følelse av at nå bør vi begge to snart pensjonere oss. (Munterhet i salen.) Det er aldri blitt uttalt fra Arbeiderpartiets ståsted at kostnadseffektivitet ikke er viktig for den norske bonden. Jeg brukte jo noe av innlegget mitt på nettopp å fortelle at jeg syns det er helt fantastiske resultater vi ser når det gjelder arbeidsproduktiviteten til bonden. Jeg ga forleden et intervju til avisen Nationen der jeg påpekte at en del av de strukturendringene vi har hatt, har vært helt nødvendige og også gjort at vi har fått den produktivitetsutviklingen. Det er noe ganske annet å avvise kostnadseffektivitet som en viktig parameter til å si at det skal være det overskyggende målet for landbrukspolitikken. Og det er der vi skilles ad. Jeg er glad for at Høyre og Fremskrittspartiet ikke har noen støtte i denne salen for at det er det som skal være hovedmålet for landbrukspolitikken. Selv på hovedmålet kollapser man.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Jeg har ikke tenkt å pensjonere meg. Jeg har tenkt å tenke framtid. Derfor utfordrer jeg også Arbeiderpartiet på framtiden. Vi vet at melkeproduksjon er ryggraden i norsk landbruk. Vi trenger en fornyelse. Vi trenger en fornyelse av gjennomsnittsfjøset, 15–30-kyrsfjøset. Det har liksom gått under radaren i forhold til robotfjøsene. Da overrasker det meg at Arbeiderpartiet har trykt på venteknappen når det gjelder gjennomsnittsfjøset. For de har sagt at finansiering av framtidens landbruk innenfor dette skal vi ta i hvert enkelt budsjett. Hva er egentlig svaret fra representanten Storberget på det? Hvorfor er det ikke viktigere enn at vi trykker på venteknappen for gjennomsnittsfjøset?

Knut Storberget (A) []: Arbeiderpartiet har ikke trykt på noen venteknapp når det gjelder noe slags type fjøs som vi mener skal være med i melkeproduksjonen framover. Men jeg skal være så pass ærlig og si at jeg mener at de økonomiske spørsmålene knyttet til landbruket og de overføringene som til enhver tid skal bevilges, behandler vi ikke i kveld. Jeg kan ikke se en krone fra Kristelig Folkeparti til dette heller, ikke ett bevilgningsforslag. Så både jordbruksoppgjøret og de framtidige budsjettene må avklare det. Det syns jeg for så vidt er en real holdning. Det som bekymrer meg med Kristelig Folkeparti når det gjelder melkeproduksjon, er at man tror man kan begrense at melka renner inn i sentrale strøk, og så er man med Fremskrittspartiet og Høyre og berger et flertall for å redusere antall kvoteregioner, som faktisk åpner opp for at man får flere større regioner enn det vi har i dag, og med risiko for at man får en sentralisering innenfor regionene. Da er jeg ikke sikker på om gjennomsnittsfjøset til representanten Hjemdal kommer særlig godt ut.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Ingunn Foss (H) []: Takk til komiteen for et godt og langvarig arbeid med denne saken. En spesiell takk også til Kristelig Folkeparti og Venstre for gode og konstruktive forhandlinger og resultater.

Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være økt matproduksjon. Vi ønsker å legge til rette for en god utvikling av landbruksnæringen på små og store bruk i hele landet, med matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk med lavt utslipp av klimagasser som overordnet mål.

En samlet komité legger til grunn at utøvere i landbruket, som selvstendig næringsdrivende, skal ha mulighet til samme inntektsutvikling som andre i samfunnet. Inntektsmulighetene må være til stede innenfor en variert bruksstruktur for at norsk landbruk skal kunne utnytte landets produksjonsmuligheter, for å sikre rekruttering og for å løfte inntektsmulighetene i næringen. En samlet komité mener at inntektsmålet skal være å redusere inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper i samfunnet. God markedstilpasning og produktivitetsutvikling vil være en forutsetning for inntektsdannelsen.

Landbrukspolitikken må innrettes slik at den styrker norske matprodusenters konkurransekraft. Norsk landbruk møter konkurranse om arbeidskraft og kapital fra andre næringer og fra utenlandske matprodusenter. Det er derfor avgjørende at landbrukspolitikken gjør bøndene i stand til å møte denne utviklingen.

Norske bønder har i flere tiår ligget i produktivitetstoppen i Norge. Dette har ført til at man kan produsere like mye eller mer med færre enheter enn før. Antall bruk og antall bønder har av den grunn falt i mange tiår. Nå har imidlertid nedgangen flatet noe ut, og det er færre bønder som går ut av næringen. Denne utviklingen er gledelig, og det er en rekke positive tegn som tyder på at det går bra i norsk landbruk for tida. Tall fra NIBIO viser en god vekst i inntektene, selv om det varierer fra landsdel til landsdel og mellom produksjoner. Matproduksjonen øker, færre bruk og mindre areal går ut av produksjon, nydyrkingen er høy, flere unge satser, og det er stor etterspørsel etter investeringsmidler.

I 2016 var det 20 pst. flere som hadde landbruksfag som førstevalg på videregående enn det var i 2015. Andelen norske råvarer i kraftfôret øker. Bevilgninger til skogsveier og tømmerkaier har økt med fra 80 til 100 pst. i denne perioden. Og tidligere landbruksminister Trygve Slagsvold Vedums ord:

«Det blir ingen norsk fårikål med Erna»,

er gjort grundig til skamme når vi nå har markedsbalanse og mer til på lammekjøtt.

Regjeringen har ført en landbrukspolitikk der det å stimulere til økt matproduksjon og effektiv gårdsdrift har vært viktig. Det er gjort endringer i tilskuddssatser og gjennomført forenklinger i tilskuddssystemet. Det er fjernet en del øvre grenser i støtte og kvoteordninger for å legge til rette for å kunne utnytte og investere i ny teknologi og ta ut stordriftsfordeler der forutsetningene for dette er til stede. Denne politikken har medført at bøndene de siste årene har produsert mer mat og hatt en god inntektsvekst. Vi ser at unge mennesker satser i næringen. Det gir optimisme og tro på framtida for næringen.

Selv om det er gjort endringer i tilskuddssatser og kvoteordninger, er det fortsatt slik at bønder som driver i mindre skala, får betydelig mer støtte per dyr eller per dekar enn dem som driver større. Geografiske og strukturmessige forskjeller videreføres gjennom distriktstilskudd og frakttilskudd for å sikre grunnlaget for landbruk i hele landet. Det er ingen motsetning mellom å stimulere til å høste stordriftsfordeler der det er mulig, og å stimulere til landbruk over hele landet. Ved å innrette virkemidlene slik at f.eks. beiteressursene tas mer i bruk, kan begge deler oppnås for den delen av landbruket som kan utnytte disse ressursene.

Jeg er glad for at enigheten med Kristelig Folkeparti og Venstre gjør at vi kan videreføre hovedlinjene i landbrukspolitikken, og at de endringer som er gjort, ikke blir reversert. Dette sikrer forutsigbarheten og stabiliteten for næringen, og jeg tror at med denne retningen vil optimismen og framtidstroen i næringen fortsette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Jeg skal holde meg til to hovedlinjer og ikke gå i detaljer i landbrukspolitikken. Det kan vi jo alle være glad for.

Kostnadseffektiv matproduksjon var av Høyre i regjering foreslått som hovedmålsetting for landbrukspolitikken. I Stortinget ser vi at Høyre velger en annen hovedmålsetting. Samtidig vet vi av historisk erfaring fra 2013 og også tidligere at Høyre, mildest talt, må sies å ha vært noe lunkne med hensyn til importvernet, som jo er en bærebjelke i hele politikken.

I dagens innstilling, på side 27, sier Høyre – og alle – at «et velfungerende importvern er en av bærebjelkene i den norske landbruksmodellen». Hva er grunnen til at Høyre vingler såpass, med to slike størrelser, altså hovedmålet og en så viktig ting som importvernet, altså bærebjelken i den norske landbruksmodellen?

Ingunn Foss (H) []: Nå er det slik at en samlet komité støtter hovedmålsettingene med norsk landbruk. Det gjelder matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og et bærekraftig landbruk med lave utslipp. At statlige overføringer av felles ressurser må brukes effektivt, står jo ikke i motstrid til noen av de målene, og det må etter mitt syn være en forutsetning for statlig støtte.

Når det gjelder importvernet, er tollvernet, sammen med importprisene, bestemmende for hvor høye de norske prisene kan være, og i de siste artikkel 19-forhandlingene ble det innrømmet større kvoter fra regjeringen Stoltenberg II enn det som nå er gjort av den sittende regjering.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Jeg fortsetter litt der representanten Storberget slapp. Importvernet er en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk for å slå ring om mangfoldet av norskprodusert mat. Det er Høyre og Fremskrittspartiet enige om i innstillingen. Men Høyre og Fremskrittspartiet er i innstillingen ikke med på en merknad om at Norge ikke ensidig skal svekke sine rettigheter i WTO.

Da er mitt spørsmål til representanten: Hvorfor er ikke Høyre med på en slik merknad om at vi ikke ensidig skal svekkes?

Ingunn Foss (H) []: Høyre er opptatt av et velfungerende tollvern, og nå er det slik at våre forpliktelser i WTO og EØS-avtalen bestemmer mye av dette. Det er viktig å ha et godt forhold til sine handelspartnere, samtidig som en har et mangfold av vareutvalg til den norske befolkningen. Som sagt er min oppfatning helt klart at denne regjeringen er like offensiv på norsk landbruks vegne som den forrige regjeringen var, og et velfungerende tollvern er viktig. Det tror jeg alle er enige om.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg er oppteken av at me ikkje skal skapa usikkerheit om det som står i innstillinga. Det gjeld hovudmålet, der representanten Foss sa ein ting eg stussa på. Det står i innstillinga at ein viser til at i jordbruksmeldinga varslar regjeringa at kostnadseffektiv matproduksjon er hovudformålet med jordbrukspolitikken. «Komiteen støtter ikke dette som hovedformålet med jordbrukspolitikken», står det i innstillinga.

Så står det òg at komiteens fleirtal, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, meiner at «jordbrukspolitikkens hovedmål skal være økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser».

Då er mitt spørsmål ganske enkelt: Har regjeringa fått gjennomslag i Stortinget for sitt hovudformål med norsk landbrukspolitikk, kostnadseffektiv matproduksjon, eller er hovudformålet auka norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressursar?

Ingunn Foss (H) []: Komitélederen vet veldig godt hva som ble resultatet av forhandlingene i komiteen, men at statlige overføringer av felles ressurser må brukes effektivt, tror jeg alle er enige om.

Så er vi enige om de fire overordnede målene for landbrukspolitikken, og dette står overhodet ikke i motstrid til noe av det. Statlige ressurser må brukes effektivt, men hovedmålsettingen for landbrukspolitikken er de fire overordnede målene, med underbygging av dem, som komiteen er enig om.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: La også meg få begynne innlegget mitt med å takke komiteen for godt samarbeid og i særdeleshet komitélederen for å ha ledet komiteens arbeid på en utmerket måte.

Så har endelig dagen kommet da vi skal behandle en melding som jordbruksnæringen og andre aktører i sektoren har ventet lenge på. Behandlingen av denne meldingen har tatt litt lengre tid enn hva vi alle trodde, men i dag skal denne salen legge viktige føringer for hvordan dette landets jordbruksnæring skal utvikle seg, fornye seg og være med på å møte de utfordringene og mulighetene vi står overfor i dette landet og på tvers av landegrensene.

La én ting være helt klart med en gang: Jordbrukets viktigste oppgave er å produsere mat. Det må skje innenfor de beste rammebetingelsene, og her har vi som politikere et overordnet ansvar for å gjøre vårt beste for at jordbruket kan oppnå nettopp det. For Fremskrittspartiet står det også helt sentralt at jordbrukets samfunnsoppdrag er lønnsom og trygg matproduksjon i tråd med forbrukernes interesser, produksjon av fellesgoder og bidrag til sysselsetting og verdiskaping i hele landet. Det er en avgjørende forutsetning for at jordbruket skal være bærekraftig, og for at det fremdeles kan være et mangfoldig jordbruk over hele landet.

Som nevnt innledningsvis lever vi i en annen tid, og når verden forandrer seg, må man også fornye og forandre politikken. Det internasjonale markedet er mer krevende enn tidligere, og det er derfor avgjørende at vi også ruster jordbruksnæringen for å møte dette. Norsk jordbruk har mange internasjonale konkurransefortrinn og har et godt utgangspunkt for produksjon av konkurransedyktige kvalitetsprodukter. Handel i en stadig mer åpen verden har gitt Norge gode muligheter til å utnytte våre konkurransefortrinn og vårt ressursgrunnlag til å skape en sterk økonomi med høy velferd. Økt velstand, endringer i kostholdet og en økende befolkningsvekst tilsier også at etterspørselen etter jordbruksvarer heller ikke vil gå ned med det første. Dette er sentrale momenter som vi ikke må glemme når vi skal forme morgendagens jordbrukspolitikk.

For Fremskrittspartiet og regjeringen er det tydelig at jordbruket trenger en politikk som former et framtidsrettet jordbruk som er mindre politisk styrt og mer forbruker- og markedsrettet. Sentrale grep for å imøtekomme dette er å gjøre virkemiddelstrukturene enklere med forenklinger av ordninger, færre offentlige inngrep i næringsdriften og økt konkurranse gjennom endringer i markedsbalanseringen. Jeg er derfor glad for at regjerings- og samarbeidspartiene er positive til forenklinger i form av endringer av ordninger som gir mer oversikt eller mindre arbeid for bonden og/eller forvaltningen med hensyn til eksempelvis virkemiddelsystemer.

Gjennom behandlingen av denne meldingen i komiteen har jeg imidlertid sett tydeligere enn noen gang at det er til dels stor forskjell mellom partiene på hvor vi vil føre dette landets jordbrukspolitikk. I motsetning til Fremskrittspartiet er det flere partier i denne salen – kanskje med Senterpartiet i spissen – som ikke vil se framover, men jobber aktivt for at jordbruket skal være basert på gårsdagens løsninger. Eksempelvis blir det på markedsreguleringsordningene – utenom på svin – ikke flertall for å gjøre noen endringer i markedsordningene, verken på egg, korn eller frukt og grønt. Markedsbalanseringsutvalgets konklusjon var at ordningene i mange sammenhenger innebærer samfunnsøkonomiske kostnader, ineffektivitet og overproduksjon. Som det kommer fram i merknadene, blir dette likevel bestående uten særlige endringer.

Det er også trist at opposisjonen ikke vil avvikle ordningen med tidligpensjon. For Fremskrittspartiet har det alltid vært viktig å se på tiltak som sikrer rekruttering til næringen. Derfor skulle jeg ønske at flertallet i denne salen ville bruke mer penger til å stimulere dem som skal inn i næringen, framfor dem som er på vei ut av jordbruket. Dette er to av flere eksempler der flertallet i komiteen vender ryggen til regjeringens forslag for å tviholde på mer eller mindre gamle ordninger, som i mange sammenhenger kunne ha vært gjennomgått til det beste for jordbruket.

I etterkant av at meldingen ble avgitt, har en rekke medier antydet at Stortinget har stoppet de omstridte forslagene som regjeringen har kommet med, og særlig at Senterpartiets Geir Pollestad mener at «knapt nokon statsråd har gått på så mange nederlag som Dale gjer med denne meldinga». Det er en svartmaling og en veldig feilaktig tolkning av faktiske forhold.

I løpet av min relativt korte tid på Stortinget har jeg vært med i noen forhandlinger, og et godt tegn på at forhandlingene har vært gode, er at man har gitt og tatt på politiske områder. Vi har gitt mye, men innstillingen som i dag behandles, er et godt resultat for dette landets jordbruk, i tråd med Fremskrittspartiets og regjeringens politikk også. Vi har bl.a. fått gjennomslag for at hovedformålet med norsk jordbruk fremdeles skal være økt matproduksjon i et omfang som skal dekke innenlands etterspørsel og eksport. Vi har fått gjennomslag for å redusere antall melkeregioner. Større produksjonsregioner vil gi et større marked for melkekvoter og vil gi mer fleksible markeder enn i dag. Bøndene skal ha mulighet til inntektsutvikling på linje med andre i samfunnet, og det er bred enighet om at en forutsetning for det er en god markedstilpasning og produktivitetsutvikling. I tillegg mener jeg og Fremskrittspartiet at det er ufornuftig at staten skal sette mål om hva folk skal spise, og hva landbruket skal produsere i detalj. Jeg er derfor glad for at vi fjerner målet om 15 pst. produksjon og forbruk av økologisk mat. Folks etterspørsel etter økologisk mat vil styre produksjonen, sånn det fungerer i stort sett alle andre næringer. Det klarer markedet å styre helt fint på egen hånd.

Behandlingen av denne meldingen har vært spennende og ikke minst krevende, men i sum vil kompromissene vi i dag vedtar, ta dette landets jordbruk i riktig retning i årene som kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Else-May Botten (A) []: Inntektsutviklingen til bøndene er bra, sies det fra Høyre og Fremskrittspartiet, og man tar gjerne æren for det. Riktignok innrømmer Høyre at det er noen variasjoner ute i landet, men man konkretiserer ikke hvordan dette slår inn. Driftsgranskingene viser at snittinntektene til bøndene i vestlandsfylkene nå har stått i ro. Der er det mange små og mellomstore bruk. Er det regjeringens innretning på politikken eller er det vestlandsbondens feil at disse ikke oppnår inntektsutvikling? Hva har Fremskrittspartiet tenkt å gjøre med det?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Hva Høyre konkretiserer eller ikke skal jeg være forsiktig med å svare på. Jeg svarer for Fremskrittspartiets politikk.

Det jeg imidlertid kan svare på, gjelder den utviklingen vi har sett de siste årene. Norske bønder har opplevd en meget positiv inntektsvekst de siste årene. Fra 2014 til 2016 opplevde bønder en inntektsvekst på 13 pst. For hele perioden 2014–2017 er det prognostisert en inntektsvekst på mellom 18 pst. og 19 pst. Det er vesentlig bedre enn de aller fleste andre grupper i samfunnet – sammenliknet med de fleste grupper i samfunnet er det mer enn dobbelt så godt.

Geir Pollestad (Sp) []: La meg starta med å presisera at utsegna om Dale, og at knapt nokon statsråd har fått til så lite i ei sak, vart sagt før Vidar Helgesen la fram sitt forslag til endring av naturmangfaldloven, som altså fekk null stemmer.

Skrytelista til Framstegspartiet og statsråden er jo sendt ut, og der står det som ein av sigrane at ein har fått fjerna det talfesta målet for økologisk produksjon og forbruk. Det ein ikkje tek med, er at eit fleirtal i komiteen ber om at det kjem eit nytt og oppdatert mål om økologisk forbruk og produksjon. Er det då rett å seia at Framstegspartiet i denne saka har vunne ein stor siger, når det einaste ein oppnår er at ein får ein sommar utan eit eige økomål?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Da har vi iallfall midlertidig oppnådd en seier. Vi skal forsøke å dra den seieren videre i årene som kommer. Det er ingen tvil om at vår primærpolitikk er at man ikke har et eget økomål. Jeg tror folk flest er i stand til å bestemme hva man ønsker å spise, og hva som er fornuftig å spise.

Det kan nok helt sikkert være mange positive ting med økologisk mat og økologisk landbruk, men det er beviselig også en del utfordringer, en del problemer, knyttet til økologisk produksjon. Hvis man f.eks. er opptatt av økt matproduksjon, står det delvis i kontrast til økologisk matproduksjon, som krever mer areal enn ordinær matproduksjon.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Viss det er dette Framstegspartiet ser på som gode forhandlingar, ser eg verkeleg fram til dei framtidige forhandlingane. Viss ein klarer å få så mykje ut av regjeringa under forhandlingane, er det verkeleg spennande tider vi går inn i.

Det har vore spennande å følgje Framstegspartiets reise gjennom denne behandlinga. Først kom meldinga frå statsråden, som gjekk knallhardt ut med store reformer og endringar, vanvettig liberalisering osb. Så skjer det ei eller anna aha-oppleving under prosessen, der ein går imot ikkje berre eiga regjering, men også eigen minister, når det gjeld alt frå hovudmål, inntektsmål og heile marknadssida til avløysarordninga. Til og med enkeltparti i regjeringskonstellasjonen stemmer imot enkeltting i meldinga. Kan representanten frå Framstegspartiet forklare og gje oss litt innsikt i kva som har vore grunnen til kuvendinga til partiet?

Sivert Bjørnstad (FrP) []: La meg først si at hvis representanten ønsker å se flere slike spennende forhandlinger, har representanten bare ett valg, og det er å bidra til å gjenvelge det flertallet som har flertall i Stortinget i dag. Det vil jeg også anbefale resten av salen å gjøre.

Det er aldri slik at en mindretallsregjering kan forvente å få gjennomslag for absolutt alt den har foreslått. Det kalles parlamentarisme og maktfordeling. Det er neppe noe som er helt nytt for denne salen. Jeg innrømmer glatt at kompromiss er en del av regjeringspartienes hverdag. Det er nå engang slik det er å være i mindretall. Men opposisjonen og SVs representant må bestemme seg for hva man faktisk mener. I det ene øyeblikket er statsråden vingeklippet og politikken har aldri ligget lenger unna Fremskrittspartiets politikk. I det neste øyeblikket er det krisemaksimering og mørke skyer som truer hele landbruket på grunn av Fremskrittspartiets politikk.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Maten vi produserer i Norge, er unik. Den er ren, den har høy kvalitet. Bondens nitide arbeid hver eneste dag med godt dyrestell og god agronomi er en vesentlig suksessfaktor bak den unike maten vi spiser.

Jeg kjenner på en stolthet hver eneste høst når åkerøeplet ligger i hånda mi, om det er dyrket fram i kjærlighet i Telemark eller på Vestlandet – det lukter godt, og det smaker godt.

Nå gleder jeg meg til tidligaspargesen, sikkert ikke korrekt betegnelse, men jeg tror alle her i salen skjønner hva jeg tenker på: aspargesen som det sikre vårtegnet den er.

Eller hva er vel våren uten møkkakjøringens dunst? – Kraftig, ja ingen tvil om det, men først og fremst en fantastisk næringskilde.

Jeg er stolt av landbruket vårt og maten de leverer. Når jeg reiser rundt og møter bønder, møter jeg dyktige fagfolk som har stolthet over å levere god kvalitet, og som brenner for det de gjør. Slike ønsker vi flere av, og vi ønsker økt matproduksjon.

Hvilket mål vi skal ha for landbruket vårt, har vært en av de store debattene i denne meldingen. Kristelig Folkeparti er glad for at komiteens flertall samlet seg rundt et annet mål enn det regjeringen foreslo, og at Stortinget i dag vedtar at landbrukets viktigste oppgave er å produsere fôr- og matvarer med grunnlag i norske ressurser som det er naturlig å produsere i Norge. Matproduksjonen skal ha et omfang som dekker innenlands etterspørsel og eksport. I tillegg er det sånn at landbruket vårt ikke bare gir oss mat, det er også med på å produsere fellesgoder som beredskap, bosetting, sysselsetting, kulturlandskap og andre kulturverdier.

Jeg er godt fornøyd med det ambisiøse produksjonsmålet som nå vedtas. Det forteller bøndene våre at vi vil ha mer av det de produserer, og vi vil ha flere norske bønder.

Kristelig Folkeparti har i arbeidet med denne meldingen vært opptatt av å formulere et sterkt, godt og presist inntektsmål. Det er ingen tvil om at inntektene i landbruksnæringen er lavere enn for andre grupper i samfunnet. For Kristelig Folkeparti har det derfor ikke vært godt nok å sikre jordbruket samme prosentvise inntektsutvikling som andre, slik inntektsmålet har vært tidligere. Vi skal redusere inntektsgapet, og da må bøndene hvert år få flere kroner enn andre grupper.

Det er avgjørende for rekrutteringen at vi løfter inntektsmulighetene i næringen, og jeg er glad for at en samlet komité sier at bønder skal ha mulighet til samme inntektsutvikling som andre, og at dette skal gjelde for hele den varierte bruksstrukturen vi har.

Det at vi har nettopp en variert bruksstruktur, er avgjørende for at vi klarer å ta i bruk hele landet, slik Kristelig Folkeparti ønsker. Vi tror at vi trenger de små som kan ta i bruk jord innerst i fjorden og øverst på fjellet. Og så trenger vi de store.

Derfor er det viktig for Kristelig Folkeparti å videreføre og styrke virkemidler som er differensiert på geografi og struktur. Dagens tilskuddsprofil innebærer en nedtrapping i tilskudd per dyr ved økt driftsomfang, og vi mener at produksjon utover et visst driftsomfang i hovedsak bør kunne finansieres av markedet.

I tillegg har vi nå sikret at fornyingsbehovet for små og mellomstore bruk blir tatt mer alvorlig, og det er jammen på tide.

Kristelig Folkeparti har særlig vært opptatt av fornyingen av ryggraden i norsk melkeproduksjon, nemlig gjennomsnitts melkefjøs. Melkefjøs med 15–30 kyr har i mange år og under skiftende landbruksministre levd i skyggen av de store robotfjøsene. Melkeroboten er en viktig nyvinning, men mye av graset vårt er spredt rundt på små arealer som ikke egner seg for drift av 50–60 kyr per fjøs, uten at det oppstår nye avstandsulemper og mye interntransport. Det vil få dramatiske konsekvenser hvis fornyingsbehovet for gjennomsnittsfjøsene ikke tas på alvor, og derfor foreslo Kristelig Folkeparti en redningsaksjon for disse brukstypene. På vegne av norsk landbruk er jeg glad for at investeringene nå vris i deres retning.

Melkeproduksjon gir et aktivt landbruk i hele landet. Dagens melkeregioner hindrer ikke kvotelekkasje mellom de ulike delene innad i dagens melkeregioner. Og dagens inndeling kan også føre til at melken sentraliseres. Jeg er derfor glad for den justeringen som nå skal foretas i årets jordbruksoppgjør, med dem som har skoene eller støvlene på, med utgangspunkt i mer sammenlignbare produksjonsforhold for melkeproduksjon enn dagens 18 administrative regioner. For Kristelig Folkeparti har det nettopp vært viktig å legge til rette for at melken skal være den pålen den er i distriktslandbruket og i norsk landbruk.

Ja, et samlet storting har i merknads form sluttet seg til det jeg har kalt en redningsaksjon for gjennomsnitts melkebruk i Norge. Det er særs viktig for framtidens landbruk. Men klokskapen i komiteen viser seg også i understrekningen av at det til tross for en slik investeringssatsing også skal være handlingsrom for regionalt partnerskap, slik at det kan gjøres prioriteringer av investeringsvirkemidler mellom produksjoner i den enkelte region.

Som sagt tidligere er det helt avgjørende for næringens framtid at vi legger til rette for rekruttering. Jeg ble derfor skuffet da jeg leste regjeringens melding og så at det ikke kom noen nye tiltak for rekruttering, og at dette i det hele tatt fikk lite oppmerksomhet. Jeg har derfor snakket med flere bønder og hentet inn innspill til hva som er viktig, og er glad for at det er flertall for økt fokus på rekruttering. Vi må jobbe med å legge til rette for utdanning og kompetanseutvikling og øke omdømmet til næringen.

I tillegg er det svært bra at Stortinget i dag sier nei til regjeringens ønske om å fjerne ordningen med tidligpensjon, og at avløsertilskuddet for ferie og fritid videreføres. Bønder er også folk som skal ha mulighet til fritid og et familieliv.

Ikke i en bisetning, men i en hovedsetning vil jeg si at dagens innstilling innebærer et viktig tidsskille når det gjelder jordbrukets avtaleinstitutt. Ikke siden jamstellingsvedtaket i 1975 har Stortinget satt et så ambisiøst produksjonsmål. En samlet komité slår dette fast, og det er verdt å merke seg det politiske landskapet som ligger bak en slik merknad.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at produsentenes ansvar for markedsbalansen og produsentenes ansvar for å finansiere alle markedsbalanseringstiltak videreføres. At regjeringens forslag på dette feltet ikke gjennomføres, vil gagne både produsentene, matindustrien og forbrukerne.

Jeg er glad for at en samlet komité sier at markedsbalanseringen for geitemelk skal opprettholdes. Vi har fått friskere geiter, som produserer mer og bedre kvalitetsmelk. Ingenting er bedre enn det.

Kristelig Folkeparti ønsker mer geitemelk ut i markedet, som en samlet komité sier det. Det er planken over bunnplanken, markedsordningen for geitemelk. Markedsmulighetene skal utnyttes både lokalt og nasjonalt.

Vi har mye saftig flott gras rundt om i vårt langstrakte land. Derfor er det bra at en samlet komité satser på utmarksbeite, men at det ikke skal gå på bekostning av innmarksbeite som ikke kan høstes maskinelt.

En av bærebjelkene i norsk landbrukspolitikk er importvernet. Det er det ingen tvil om. Importvernet er viktig for å slå ring om at vi skal ha og fortsatt vil ha et mangfold av norskproduserte matvarer. Et velfungerende og forutsigbart importvern er en forutsetning for å kunne opprettholde et landbruk over hele landet og øke matproduksjonen. Eller som statsråd Dale sa det til Aftenposten i påsken:

«Jo, det går ikke an å være landbruksminister og ikke mene at importvernet er viktig for norsk landbruk.»

Kristelig Folkeparti er opptatt av et velfungerende og forutsigbart importvern.

For Kristelig Folkeparti er det også viktig at vi har en eiendomspolitikk og en jordforvaltning som sikrer vårt lands knappe jordbruksressurser på en langsiktig og bærekraftig måte. Derfor er driveplikten et viktig instrument for å sørge for at jordbruksareal nyttes til matproduksjon.

Avslutningsvis vil jeg takke saksordfører Pollestad og hans rådgiver, jeg vil takke statsråden, jeg vil takke resten av komiteen for vilje til å finne brede flertall. Det er rett og slett en seier for landbruket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Omland (A) []: Jeg vil følge opp replikken som representanten hadde til representanten Pollestad, som hun også var inne på i sitt innlegg. Det går på at Kristelig Folkeparti sikrer flertall i komiteen for å redusere antall melkekvoteregioner fra 18 til 14. I flertallsmerknaden begrunnes det med at dagens administrative grenser ikke er treffsikre for å sikre en geografisk balansert utvikling. Da forstår ikke jeg i det hele tatt at grepet er å redusere antall regioner til 14. Vil ikke det bare føre med seg en større sentralisering, som går ut over de 25-kyrsbrukene som representanten har vært opptatt av? Og er det i det hele tatt mulig at partene allerede i årets jordbruksforhandlinger, som starter nå, kan finne gode inndelinger som oppfyller intensjonen i en så viktig sak?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Jeg er glad for denne replikken. For Kristelig Folkeparti er det viktig å stoppe sentraliseringen av melken innad ved dagens melkekvoter. Melkekvoteregionene er et kraftfullt virkemiddel for å beholde melken i distriktene, men da må vi gjøre dem bedre. Det er altså ingen reduksjon flertallet i dag går inn for. Det er en justering ned til 14 fra 18. Og vi har vel siden vi fikk 18, både vedtatt at fylket som representanten hører til, skal få et nabofylke i seg, og at Trøndelag skal gå sammen. Det er fra 18 til 14, så det er en flott justering.

Fra Kristelig Folkepartis side er vi opptatt av å holde melken i distriktene, og derfor vil vi finne produksjonsmåter for å få dette til.

Geir Pollestad (Sp) []: Representanten Hjemdal har halde eit strålande innlegg. Eg er einig i alt som vart sagt, om eg tek litt atterhald om mjølkekvoteregionane. Eg er einig i at denne innstillinga som me har levert, utgjer eit tidsskilje når ein ser framover. Men representanten er oppteken av gjennomsnittsmjølkebruka. Om ein ser på historia som eit gjennomsnitts mjølkebruk med 26 mjølkekyr har opplevd, har politikken som fleirtalet har ført, og resultata av dei tre siste jordbruksoppgjera, gjort at eit gjennomsnitts mjølkebruk med 26 kyr har fått eit kutt i tilskotet på 15 468 kr per bruk per år. Ser representanten Hjemdal behov for å leggja om den politikken og no styrkja økonomien til gjennomsnittsbruka, som dei siste åra har opplevd kutt – og då særleg som eit resultat av jordbruksoppgjeret våren 2014?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Jeg takker for gode ord fra komitélederen og saksordføreren om at jeg har holdt et glimrende innlegg. Det er det ikke så ofte man hører fra en motdebattant, så det tar jeg til meg.

Kristelig Folkeparti er i innstillingen, sammen med et flertall, klar på at det er naturlig at «produksjon utover et visst driftsomfang i hovedsak baseres på markedsinntektene». Det er et godt svar til representanten Pollestad. De som kan hente inntekt i markedet, skal gjøre det fordi de andre bøndene våre, som ikke så lett kan hente inntekt i markedet, skal få mer av de midlene vi som representanter forhåpentligvis til høsten bevilger over budsjettet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det er vel inga behandling av ei stortingsmelding om landbruket det har vore så stor interesse for når det gjeld kva som blir sagt i denne salen.

Dei som har gått igjennom innstillinga, vil ha lagt merke til at i spørsmålet om inntektsmål har ikkje Kristeleg Folkeparti vore tydeleg på korleis ein skal gjere dette. Representanten Hjemdal har tidlegare vore veldig tydeleg på og vore opptatt av raskt å tette gapet mellom inntekta som bøndene har, og som andre grupper har, at det må skje raskt, og at det må vere konkret.

Eg vil gi representanten Hjemdal anledning til å seie litt om korleis, for det har vore ein stor diskusjon om dette skal gjerast i prosent eller i kroner. På kva måte tenkjer Hjemdal at dette skal gjerast? Kan representanten vere einig med meg i at ein ikkje kan tette dette gapet med prosentar?

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Takk for replikken. For fire år siden sto jeg som representant og diskuterte landbrukspolitikk og fikk den samme replikken. Jeg tror jeg sånn cirka kan gjenta svaret, intensjonen i det i hvert fall.

Politikken er den samme for Kristelig Folkeparti. Vi reduserer ikke inntektsgapet for bønder i forhold til andre sammenlignbare grupper hvis det ikke er med kroner. Som alle andre lever bønder av kroner. Jeg er sikker på at det er alle bøndene som sitter på Stortingets galleri, helt enig i, og alle dem som følger denne debatten ute via stortinget.no, at ja, det er via kroner og øre. Og så er jeg glad for at vi i Kristelig Folkeparti de siste fire år har brukt vår innflytelse på det vi kan ved å øke inntektene – sammen med at sola har vært god, og at markedet har gitt gode resultater for bøndene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Pål Farstad (V) []: Jeg starter med å takke komiteen og saksordføreren for en vel gjennomført samarbeidsprosess, som har ført til et – vil jeg si – meget godt resultat.

I dag behandler vi en sak som er særs viktig for norske bønder, næringsmiddelindustri og annen virksomhet som er knyttet til jordbruket. Men saken – og jordbruket – er viktig langt ut over det. Den handler om matforsyning, mattilbud, næringsutvikling, bosetting i hele landet, hvordan vi vil framstå med vårt kulturlandskap, og mye, mye mer.

Venstre er opptatt av jordbruk i hele landet, tilpasset geografiske og klimatiske forhold, og at mindre og mellomstore bruk skal påaktes ekstra. Videreføring av markedsordningene og velferdsordningene og ekstra oppmerksomhet på dyrevelferd, jordvern, økologi, forskning og rekruttering er særs viktig for Venstre. Jeg er glad for at vi har lyktes i å få flertall for mesteparten av dette i komitéarbeidet. Ja, på mange felt er det en enstemmig komité. Det er godt for norske bønder og norsk jordbruk, og det er godt for Norge.

Gjennom behandlingen av jordbruksmeldingen har Venstre bidratt sterkt til å plassere jordbrukspolitikken der den hører hjemme, i sentrum av norsk politikk, og i praksis nokså nært slik Venstre vil ha jordbrukspolitikken. Det betyr en politikk som i stor grad markerer avstand til regjeringens ønsker om jordbruket. For Venstre har det vært viktig å synliggjøre at jordbruk er en langsiktig næring, som krever langsiktige og stabile rammevilkår.

Derfor mener jeg vi skal ha et jordbruk som utnytter de særskilte mulighetene som en variert norsk geografi gir, om det er flatbygdene eller fjord- og fjellstrøkene våre. Derfor ønsker vi også å legge litt ekstra til rette for f.eks. geitebruk.

Jordbruket må styrke matsikkerheten og beredskapen gjennom økt produksjon på norske ressurser. Jordbruket skal sikre trygg mat gjennom god plante- og dyrehelse og dyrevelferd. Bruk av jorda til å produsere mat er jordvern, og Venstre og jeg ønsker å hindre irreversibel nedbygging av matjord. Jordvernet bør være sterkt, og jeg mener det ikke skal være tillatt å bygge boliger, fritidsboliger og næringsbygg på dyrkbar eller dyrket jord.

Jordbruket skal styrke sysselsetting og bosetting i hele Norge og utnytte de naturgitte fortrinn landet har. For Venstre står det helt sentralt at det skal være attraktivt å drive småbruk sammen med annen virksomhet, gjerne i kombinasjon med reiseliv eller annen entreprenørvirksomhet tuftet på gardens ressurser. Venstre ønsker at investeringsvirkemidlene brukes bevisst for å bidra til et differensiert jordbruk. Jordbruket skal øke verdiskapingen ved produksjon tilpasset klima, miljø og forbruk. Utdanning, rådgiving og forskning må styrkes og tilpasses klimaendringene og teknologiutviklingen.

Jordbruket må ta sin del av miljø- og klimaansvaret. Ved en inkurie er Venstre inne i komitémerknaden som avviser avgifter på biologiske prosesser. Venstre ønsker å se klimaarbeidet i sammenheng og ønsker derfor ikke å avvise noen virkemidler i det helhetlige arbeidet. For Venstre er det uansett viktig at alle som tar klimaansvar, skal komme minst like godt ut økonomisk som i dag.

Det må gis mulighet for at de fortrinn vi har i norsk avl, lavt forbruk av antibiotika og plantevernmidler, god dyrehelse og dyrevelferd og produksjon i små enheter, bidrar til økt verdiskaping. Venstre har ambisiøse mål for økologisk jordbruk, og vi er spesielt opptatt av å styrke den økologiske satsingen ved NORSØK og NIBIO på Tingvoll.

Det må være en åpen og transparent markedsbalansering og produksjonsregulering, slik at det skapes forståelse og aksept, og at ordningene virker etter hensikten. Jeg er positiv til forenklingstiltak for næringsdrivende, men forenklinger i jordbruket må ikke gå på bekostning av formålet med ordningene.

Jeg er glad for den satsing som tidligere statsråd Lars Sponheim sto for ved å stimulere til produksjon og foredling av lokalmat. Det har virket. Veksten i omsetningen av lokal- og nisjemat har vært formidabel. Det er gledelig å registrere at produktene også gjør seg gjeldende utenfor Norge. Tingvollost produserer verdens beste ost, i Møre og Romsdal. Det er imponerende og gjør meg stolt som møring, i hvert fall.

Synergien mellom jordbruket og reiseliv, matkultur, helse, omsorg og øvrig entreprenørvirksomhet mener jeg må forsterkes. Norge er en matnasjon med unike råvarer og dyktige yrkesutøvere og gründere. Dette må vi videreutvikle.

Helt til slutt vil jeg vise til forslagene fra Miljøpartiet De Grønne. Flere av dem har jeg stor sans for, og jeg vil signalisere støtte til forslagene nr. 14, 16 og 20.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Odd Omland (A) []: Ut fra en merknad vedrørende økt bruk av grovfôr, som Venstre ikke er med på, ønsker jeg å spørre om ikke dette målet om økt matproduksjon i hele landet først og fremst bør basere seg på norske ressurser, og ikke på soya – sett i et miljøperspektiv?

Pål Farstad (V) []: Jeg synes, gjennom de merknadene som vi er veldig tydelige på i innstillingen her, at Venstre fanger godt opp det som er spørsmålet til representanten Omland. For meg står det som et godt svar på spørsmålet.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Representanten Farstad sa han var særlig opptatt av økologisk landbruk og økologiske produkter. Med all den informasjonen man etter hvert har, bl.a. at det i snitt krever 84 pst. mer landareal å produsere økologisk, ser representanten i det hele tatt noen utfordringer med økologisk landbruk og økologiske produkter?

Pål Farstad (V) []: Jeg legger til grunn at økologisk produksjon i lang tid framover vil være begrenset. Når det gjelder de formålene som økologiske produkter stetter, synes jeg det er viktig at vi holder oss med jord som kan brukes til økologisk landbruk og økologisk produksjon. Så det spørsmålet har jeg ingen problemer med.

Geir Pollestad (Sp) []: I innstillinga ønskjer Venstre å sørgja for auka etterspørsel etter geitemjølk for å sleppa ei utkjøpsordning – ein ønskjer å stimulera til auka etterspørsel etter økologisk mat, og eit viktig verkemiddel for dette er jo opplysningskontora.

Venstre har ein merknad der ein seier at ein ønskjer at «det skal lages et felles opplysningskontor som har til formål å ivareta opplysninger om klima, matsvinn, økologi, mat og helse.»

Det er slik i innstillinga at ingen av forslaga knytte til opplysningsverksemd har fleirtal. Difor har Senterpartiet lagt fram eit forslag, nr. 12, som er likelydande med Venstres merknad, nemleg at

«Stortinget ber regjeringen utrede et felles opplysningskontor som har til formål å ivareta opplysninger om klima, matsvinn, økologi, mat og helse.»

Synest Venstre det er eit godt forslag?

Pål Farstad (V) []: Ja, vi har lagt inn en merknad som representanten Pollestad refererer her nå, og det vil være full anledning til å slutte seg til den merknaden. Jeg må si at jeg har vært forundret over at det ikke har vært et mål for f.eks. representanten Pollestad å slutte seg til den merknaden. Den merknaden lever, og den merknaden skal det være fullt mulig å slutte seg til for representanten Pollestad.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Klokken er 22, og den reglementsmessige tiden for Stortingets møte er nå omme. Presidenten foreslår at møtet fortsetter til dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Vi lever i ei usikker tid. Det er langt frå sikkert at vi menneske klarer å gjere noko for å forhindre at jorda blir varma opp, og at det blir sett i gang store og destruktive klimaendringar. Konsekvensen av klimaendringane er alvorleg for matproduksjonen. Samtidig som det blir fleire menneske på jorda, blir matjorda øydelagd. Allereie i dag er så mykje som 40 pst. av all dyrkbar jord globalt anten øydelagd eller vesentleg svekt. Samtidig ser vi teikn på at konfliktnivået i verda aukar. Presidentar i vest og aust hardnar til frontane og isolerer landa sine. Sjansane for at konfliktar oppstår, aukar. Ei konfliktfylt verd gjer oss meir sårbare. Plutseleg legg ikkje båten med over 30 000 tonn soyabønner i lasterommet til kai i Fredrikstad kvar månad.

I denne situasjonen må Noreg vere pådrivar for global klimakamp og bidra til å senke konfliktnivået. Vi må tenkje nytt om matproduksjonen vår. Det handlar om framtida og tryggleiken vår. Paradokset er at Noreg no effektivt byggjer ned bruken av norske jordressursar og aukar importen av mat og fôr. Med denne regjeringa aukar til og med klimautsleppa – i ei tid da vi må redusere dei drastisk. Regjeringa ser ikkje ut til å innrette seg etter utfordringane i tida vi lever i. Dei lever i ei anna verd, der ideologien er sanninga og verkelegheita er brysam. Å ta utviklinga på alvor er å redusere klimautsleppa og auke bruken av norske jordressursar – ein meir sjølvberga matproduksjon, der Noreg er mindre avhengig av importert mat og fôr og legg mindre beslag på utanlandske jordbruksareal. Det styrkjer vår eiga matsikkerheit og er solidarisk overfor befolkninga i andre land.

Budsjettnemnda for jordbruket kom nyleg med ei ny oversikt over inntektsutviklinga i landbruket. Tala viser bl.a. at dei minste mjølkebruka har over 100 000 kr lågare inntekt per årsverk enn dei største. Sidan regjeringa kom til makta, har denne utviklinga skote fart. Ho konsentrerer og intensiverer jordbruket. Store brukbare landområde blir ikkje brukte, det blir færre aktørar, og dei som blir igjen, bur sentralt og blir større. I distrikta blir landbruket bygt ned. Målet er mest mogleg kostnadseffektivitet, og at staten skal bidra med så lite som mogleg, og dersom det er billegare å importere enn å produsere mat her i landet, er det heilt greitt. Det er eit snevert syn på matproduksjon i vår tid.

Utviklinga har også sterke geografiske effektar, det er det spreidde jordbruket langs kysten og i fjellbygdene som blir svekt: på Sørlandet, på Vestlandet, i Innlandet og i Nord-Noreg. Utviklinga har sterk sosial effekt, det er ikkje lenger nok å vere god, ein må vere stor – gjerne på flat mark – og berre det. Da blir ein favorisert i denne snevre tankegangen.

Dette var bakteppet da Stortinget gjekk inn i arbeidet med jordbruksmeldinga. Stortingets næringskomité har vraka regjeringas forslag til ny jordbrukspolitikk og laga ein ny. Vi veit vel alle i dag at regjeringa aldri hadde kome med meldinga dersom dei hadde visst kva resultatet hadde blitt. For SV har dette vore berre ein fornøyelse. I dag kan vi rette ei stor takk til Sylvi Listhaug som kom med forslaget om å starte dette arbeidet. Utan hennar initiativ ville vi ikkje ha funne saman om ei anna retning for norsk landbruk – og det seier sitt når SV kan seie at vi er einige i 80 pst. av sluttresultatet.

Likevel ville SV på nokre område gå lenger enn fleirtalet. Vi vil ha eit meir ambisiøst og konkret inntektsmål, der Stortinget seier noko om korleis ein skal tette inntektsgapet. Vi vil ha ei betre fordeling av inntektene mellom store og små bruk. I dag blir stadig meir av inntektene samla på færre hender, stikk i strid med målet om å auke bruken av norsk jord og ha landbruk over heile landet. Sjølv om målet for landbrukspolitikken no er langt meir samfunnsorientert enn regjeringas opphavelege snevre fokusering på kostnadseffektivitet, har vi framleis ein veg å gå i å konkretisere korleis vi ønskjer å innfri målet. Forslaget om å innføre eit driftsvansketilskot, ei ordning som verkeleg ville ha sett fart i bruken av jord i heile landet, er det dessverre berre SV som støttar i dag. Det er synd. Modellen har stor oppslutning i faglaga. Tiltak som dette – ein strukturprofil som sikrar betre spreiing av inntekter, gode investeringsordningar i heile landet og styrking av beitenæringa – er nødvendig dersom ein tar konsekvensen av formuleringane til det nye fleirtalet om å auke bruken av norske ressursar og gjere Noreg mindre avhengig av innsatsfaktorar frå utlandet. Men vi har tatt viktige steg på vegen også, så dette får vi kome tilbake til. Ikkje minst blir det ein viktig jobb for partane i jordbruksoppgjeret å konkretisere det vidare.

Diverre går Stortinget no bort frå målet om auka økologisk matproduksjon og konsum, dette i ei tid da stadig fleire vil ha økologisk mat, og i ei tid da også norske jordressursar er under press og blir svekte. Ambisiøs satsing på økologisk matproduksjon ville ha møtt ønsket frå folket og bidratt til å styrkje jordhelsa, som jo er grunnlaget heile næringa byggjer på. Å gå bort frå denne målsetjinga sender eit dårleg signal til alle bønder som verkeleg har satsa på dette krevjande og spennande feltet. Her er det spesielt mange unge bønder som blir inspirerte av å drive økologisk. SVs frykt er at denne svekkinga av satsing på økologisk matproduksjon på sikt kan utfordre heile importvernet, for når kravet om meir økologisk mat aukar i befolkninga, vil det auke presset på import frå land som verkeleg satsar på dette. Og Noreg er no det minst ambisiøse landet i Norden, det kan straffe seg på sikt for oss alle. Eit lite håp ligg i at den nye økostrategien skal fastsetje eit nytt mål. SV kjem til å følgje det arbeidet nøye.

Berre 3 pst. av landjorda vår er dyrkbar, resten av ressursane vi treng, hentar vi frå slåttemarkene, beitemarkene, haustingsskogane, kystlyngheia og resten av kulturlandskapet. Frå kulturlandskapet hentar vi fôr som husdyra våre gjer om til kjøt og mjølk. Kulturlandskapet gir mat til dyra våre, og insekta som lever der, pollinerer matplantene. Dette er sikkerheita vår i ei framtid da plutseleg ikkje soyabønnebåten kjem. Det må vi ta vare på, og for å ta vare på det må det brukast. Vi tar ikkje vare på kulturlandskapet gjennom å samle 400 sauer i eit fjøs og fôre dei med kraftfôr i staden for gras. Kulturlandskapet blir tatt vare på gjennom å leggje til rette for variert drift i heile landet, sørgje for at dyra går på beite, og at graset blir slått. Noreg har heilt fantastiske beitemoglegheiter. NIBIO fastslo nyleg at norsk utmark er i verdstoppen, og jo lenger til fjells eller nord i landet ein kjem, jo betre blir det. Dette burde sjølvsagt vore eit satsingsområde, men i staden føreslår regjeringa å strype beitenæringa ved å fjerne marknadsordninga, innføre ei oppkjøpsordning og kutte i beiteordninga. Dette stoppar heldigvis Stortinget, det er bra. Det er framleis noko igjen, med ei lita oppkjøpsordning, som SV gjekk imot. Men SV ønskjer å gå enda lenger i denne satsinga på norsk beite og verkeleg styrkje rammevilkåra – og går inn for det i denne innstillinga. Da vil ein få ut potensialet.

Til slutt vil eg leggje til at eg er overraska over at SV står åleine om å ta tak i situasjonen for befolkninga i Nordland og Troms. Arbeidet med å få avklart bruken og forvaltninga av statseigedomar i desse to fylka har tatt altfor lang tid, og no verkar det som om regjeringa er tilfreds. Mens resten av befolkninga i Noreg slepp å betale for bruk av statseigedomar, tener Statskog over 100 mill. kr frå befolkninga der på bruken av same typen eigedomar. Ikkje berre er det ei forskjellsbehandling, det svekkjer også næringsmoglegheitene og fungerer berre som ei inntektskjelde for Statskog. Det er ei gåte for meg at ikkje Høgre følgjer opp eige landsmøtevedtak, som var klart og tydeleg, og støttar SVs forslag. Det bør folket i nord merkje seg.

Til slutt vil eg ta opp dei forslaga som SV har i innstillinga.

Presidenten: Da har representanten Torgeir Knag Fylkesnes tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Torhild Aarbergsbotten (H) []: SV skriver i sine særmerknader på side 24 i innstillingen:

«Regjeringens strategi hvor landbruket bygges ned, gjør landet vårt, og grunnlaget for norsk matproduksjon, mer sårbart i en usikker tid.»

Regjeringens strategi er selvsagt ikke å bygge landbruket ned. Resultatene viser med all tydelighet at landbruket bygges opp. Unge mennesker satser, det investeres rekordmye, og optimismen er tilbake. Hvilke resultater av regjeringens politikk er det SV bygger sin analyse på?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Det kom nyleg tal frå budsjettnemnda for landbruket som viste at det er store inntektsforskjellar i landbruket. Gjennom denne behandlinga fekk vi også tal direkte frå statsråden som viste at utviklinga er at dei store bruka får stadig meir, og at pengar blir flytta, spesielt frå landbruk på Vestlandet, i Nord-Noreg og i fjellbygdene til dei sentrale strøka i Noreg. Det betyr at ein får ein konsentrasjon av landbruket i dette landet, og dermed byggjer ein ned det breie landbruket i heile landet. Det ønskjer SV å gå imot.

Vi ønskjer derimot ei satsing på dette landbruket. Vi veit at det i dei siste 30 åra har vore ein kolossal nedgang i bruk av areal i Noreg, og det har akselerert med den politikken som regjeringa legg opp til. Det er det vi ønskjer å få bukt med. Vårt mål er å få ei storsatsing på norsk landbruk igjen. Vi trur at det er spesielt viktig i den tida vi lever i.

Knut Storberget (A) []: Representanten tok opp spørsmålet om statens matrikulerte grunn i Nordland og Troms, som vi også har berørt noe i innstilingen. Så det ikke hersker noen tvil: Fra vår side mener vi at det er et spørsmål som absolutt bør få sin avklaring. Men jeg må si jeg reagerer noe på at SV sier at alle de andre ikke tar stilling, og at det kun er de som skjærer igjennom i denne saken. Dette er jo noe av det mest komplekse juridiske som finnes, knyttet til bl.a. innstillinga fra Samerettsutvalget II. Er det virkelig slik at SV mener at så viktige saker for folk flest, som bokstavelig talt dreier seg om grunnleggende rettigheter, skal avgjøres over bordet i forbindelse med en stortingsmelding som overhodet ikke berører spørsmålet?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg forstår ikkje premissen i spørsmålet, for det er nettopp det som er poenget med forslaget til SV i denne saka, at vi ikkje ønskjer å gå inn på ulike typar modellar ein skal gå for i Nordland og Troms. Vi ønskjer ikkje å ta stilling til om ein skal gå for ei fjellovordning i Nordland og Troms, eller om ein skal gå for det som var forslaget frå Samerettsutvalet II, om å ha ein Hålogalands-eigedom i dette området. Vi ønskjer berre å få knesett prinsippet om at befolkninga i Nordland og Troms skal bli likebehandla med resten av befolkninga i Noreg, altså at dei skal ha rett til å bruke statseigedomen, at dei skal vere med på å forvalte han, og at inntekta frå dette skal kome befolkninga i Nordland og Troms til gode. Den situasjonen er vi ikkje i i dag. Og det var det eg inviterte komiteen til å bli med på, og som ingen blei med på. Det som derimot står i innstillinga, er at ein ønskjer å få ei rask avklaring i dette spørsmålet. Det synest eg det er bra at komiteen går for, men eg synest ikkje det er bra at ein ikkje tar stilling til det enkle prinsippet om at befolkninga i Nordland og Troms skal bli behandla på lik linje med befolkninga i dei andre fylka i landet.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Representanten brukte en god del av tiden sin til å snakke om viktigheten av norskprodusert mat basert på norske råvarer på norsk jord. Jeg har lyst til å stille representanten et relativt enkelt spørsmål: Tror representanten at det blir mer eller mindre attraktivt å produsere norsk kjøtt med en særnorsk kjøttavgift på bekostning av f.eks. import?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Som det står i innstillinga, som eg reknar med at representanten har lese, går ikkje SV inn for å innføre spesielle reglar for biologiske prosessar, altså å skattleggje det i eit klimaperspektiv – som har blitt føreslått i andre samanhengar. Det har SV ikkje tatt til orde for, vi ønskjer ikkje skatt på biff, dersom det er det representanten tenkjer på.

Dersom ein verkeleg skal auke matproduksjonen i Noreg, vil det bety at ein får fleire dyr. Det vil bety at ein får meir utslepp, men det er utslepp vi på mange måtar hentar heim til Noreg, det er utslepp vi tek i Noreg. Det meiner eg vi må kunne handtere i det store klimarekneskapet, ved å gjennomføre kutt på andre sektorar, som f.eks. samferdsel og andre delar av norsk samfunnsliv der det er store moglegheiter for klimakutt. Men dette skal ikkje ramme den opptrappinga vi skal ha av norsk matproduksjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Rasmus Hansson (MDG) []: Billig mat kan fort bli veldig dyrt. Stortinget behandler nå en landbruksmelding som har hatt kostnadseffektiv matproduksjon som sitt hovedmål. Det er en melding som tar norsk landbruk i en retning som det norske ressursgrunnlaget og de viktige forutsetningene for matproduksjon i Norge ikke har godt av. Derfor er vi i Miljøpartiet De Grønne glade for at Stortingets flertall så tydelig tilbakeviser denne hovedlinjen fra regjeringen og slår fast at norsk landbruk fortsatt skal baseres på å utnytte norske ressurser til norsk matproduksjon.

Det er ikke å klamre seg til gammeldags politikk. Det er ikke å være bakstreversk. Det er å forholde seg til det faktiske grunnlaget for norsk landbruk, men det er også noe mer, som er veldig framtidsrettet. Det er å legge til grunn norsk landbruks viktigste fortrinn. Fortrinnet for norsk landbruk er at vi kan produsere mat av svært høy kvalitet til norske forbrukere basert på gode driftsformer, gode arbeidsplasser, gift- og medisinfri produksjon, god dyrevelferd og gode bidrag til norske lokalsamfunn.

Det betyr ikke minst at de små arealene må tas i bruk, og at de små brukene fortsatt må være en viktig del av det norske landbruket. Det norske landbruket er ikke et landbruk som primært er egnet til å produsere billig mat. Å innbille oss eller norske forbrukere det er ikke en god idé, og det er ikke god landbrukspolitikk. Det norsk landbruk kan gjøre, er å produsere god mat og gjennom å produsere god mat bidra med Norges beskjedne del av verdens samlede evne til å produsere mat av de ressursene som finnes rundt på hele kloden.

Det norske landbruket ligger ikke godt til rette for å delta i den åpne internasjonale konkurransen, og meldingens mål om å tilpasse norsk landbruk til et «stadig mer krevende internasjonalt marked» er et mål vi ikke kan ha og ikke bør ha. Vi verken kan eller bør konkurrere på basis av et internasjonalt marked som i stor grad har som konkurransefortrinn høyere medisinbruk, høyere sprøytemiddelbruk, dårligere arbeidsforhold for dem som arbeider i landbruket, dårligere miljøkrav og dårligere dyrevelferd.

Det som er nødvendige forutsetninger for norsk landbruk, er å beholde et godt tollvern og være villig til å bruke tilstrekkelig offentlige midler til å bygge et landbruk som over tid vil stå seg og produsere den maten vi fortjener i det norske markedet. Det er også en fornuftig investering å bygge et marked for norsk mat, norsk kvalitetsmat, som vil øke inntektene til landbruket. Et norsk landbruk som produserer mat som kan konkurrere på pris med importmat, blir ikke et landbruk som produserer kvalitetsmat som norske forbrukere foretrekker.

I det bildet er det viktig også å ha med økolandbruket. Flertallet for å trekke det nåværende 15 pst.-målet for økolandbruk er foruroligende. Vi registrerer at det skal settes et nytt mål, men med den forrige debatten om økolandbruket her i Stortinget friskt i minne, hvor både Senterpartiet, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre brukte tid på å være bekymret over at økolandbruket kan svekke omdømmet til det øvrige landbruket, er ikke det tillitvekkende.

Vi håper at Stortinget vil ta inn over seg, slik både Bondelaget og Småbrukarlaget er helt klare på, at en solid andel økolandbruk og økologiske produkter og metoder er en viktig styrke for det norske landbruket. Det er ingen motsetning mellom økolandbruk og økologiske metoder og det øvrige norske landbruket. Det er tvert imot en mulighet for et samvirke, et samarbeid som vil styrke norsk landbruks og norsk mats markedspotensial og omdømme, og det er sånn vi håper Stortinget vil behandle det.

På ett punkt er vi helt enig med regjeringen. Vi trenger mer oppmerksomhet på forbrukeren – forbrukeren i Norge som skal ha de beste produktene fra norsk landbruk tilgjengelig, forbrukeren som også er en borger som skal sikres matsikkerhet i en verden hvor det ikke er opplagt at vi kan kjøpe alt i andre folks butikker.

Miljøpartiet De Grønne sitter ikke i komiteen og har derfor ikke deltatt i utformingen av innstillingen, og vi fremmer derfor ti egne forslag. Jeg tar med dette opp disse forslagene.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Sivert Bjørnstad (FrP) []: Representanten Hansson går ofte inn i debattene med mye etos, på grunnlag av mye kunnskap og forskning, ifølge ham selv.

I 2014 kom det en rapport fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet som konkluderte med at økologisk mat er verken bedre eller dårligere for helsen enn konvensjonelt produsert mat. De konkluderte med at dyrevelferden er stort sett like bra med begge produksjonsmetodene. Vi vet også at økologisk landbruk forbruker langt mer areal enn konvensjonelt landbruk. Vi vet at økologisk landbruk bruker såkalt grønngjødsel, som omdannes til klimagassen lystgass. Vi vet at det fører til økt utslipp av metan, utslipp som representanten Hansson vanligvis pleier å uttale seg skeptisk om.

Hva er det representanten Hansson vet, som noen av våre fremste forskere på dette området ikke vet?

Rasmus Hansson (MDG) []: For det første må jeg si jeg er imponert over representanten Bjørnstads innbitte iver etter å ta rotta på – unnskyld uttrykket, president, men det er sent – norsk økolandbruk. Det er vanskelig å se formålet med det, utover å ha en morsom høne å plukke med politiske motstandere.

Det er for det første slik at det forskningsmaterialet som representanten Bjørnstad henviser til, primært går på sunnheten ved økologisk mat. I den grad konvensjonelle matprodukter fra landbruket ikke inneholder medisinrester eller sprøytemidler, er det riktig at forskjellen – i hvert fall i norsk sammenheng – er liten.

Det som samtidig er helt innlysende, er at å bruke økologiske metoder for å behandle jorda og for å produsere mat fra jorda over tid nødvendigvis, fra et biologisk synspunkt, vil være mest bærekraftig – og mer bærekraftig enn landbruksmetoder som baserer seg på å tilføre enten næring eller sprøytemidler.

Presidenten: Presidenten er ikke helt sikker på at «å ta rotta på» er et parlamentarisk uttrykk.

Knut Storberget (A) []: Jeg holdt på å si at rotter er ålreite dyr, men det er vel egentlig ikke det – jo, kanskje. (Munterhet i salen)

Jeg vil ikke fortsette det korstoget jeg nå hørte, mot økologisk landbruk. Jeg har stor respekt for dem som driver økologisk. Fra Arbeiderpartiets side mener vi at det kan ha stor betydning opp mot det konvensjonelle, som i Norge heldigvis veldig ofte ligger nær mange økologiske standarder, globalt sett.

Jeg registrerer at man i Miljøpartiet De Grønnes forslag nr. 13 foreslår at man nå skal «trappe opp prosentmålet om økologisk landbruk». Vi vet at Riksrevisjonen nettopp har påpekt at man har satt seg et mål fra Stortingets side som ikke er realistisk innen 2020. Hvor effektivt er det da å begynne nå å trappe opp et mål som flere av oss ser ikke er innenfor rekkevidde?

Rasmus Hansson (MDG) []: Det Riksrevisjonen påpeker, er ikke at målet ikke er realistisk, men at Stortinget ikke har vist vilje til å følge det målet de selv har satt. Det er to ganske forskjellige ting.

Når Miljøpartiet De Grønne foreslår å trappe opp dette målet, er det av to grunner. Det ene er at norske forbrukere etterspør økologiske varer i økende grad, og ikke i tilstrekkelig grad får det fra norske produsenter. Det å understreke at vi må ha et ambisjonsnivå som kan svare på en stigende etterspørsel etter økologiske varer, mener vi er fornuftig, og vi mener det er fornuftig for landbruket selv.

Dessuten er det fare for at etterspørselen etter økologiske varer i økende grad vil bli møtt med import av økologiske varer – som jo til dels er en selvmotsigelse – som jeg synes at norsk landbruk og Stortinget bør være enige om at vi vil forsøke å unngå.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg synes ikke representanten Hansson svarte på spørsmålet fra Sivert Bjørnstad. Det flertallet sier, er at stimulering til økologisk landbruk skal fortsette over jordbruksavtalen, og at partene da får bestemme det.

Men særlig til dette med bruk av landressursen: Vi vet at produksjonen innen økologisk landbruk er vesentlig lavere og varierer med hva slags type produkter det er. Er representanten Hansson virkelig beredt til å innfri de forventningene man da må ha til å øke jordbruksarealet i Norge? Man må sette i gang massiv oppdyrking, særlig av myr og den type arealer. Er representanten Hansson innforstått med den belastningen det kommer til å bli på arealbruken?

Rasmus Hansson (MDG) []: Å ha et mål på 15–20 pst. av norsk landbruk som økologisk er ikke ensbetydende med en massiv oppdyrking av nye arealer i norsk landbruk. Det betyr en begrenset endring, og det betyr at man kan utnytte arealer som i dag blir dårlig utnyttet, på en bedre måte. Fleksibiliteten for å imøtekomme et slikt mål er betydelig, og jeg synes det er underlig at representanten for et parti som er såpass opptatt av å sentralisere norsk landbruk, og såpass lite opptatt av å holde liv i små bruk i utkanten, nå plutselig er bekymret over arealproblemene som vil følge av at noen driver økologisk og litt mer ekstensivt enn andre i landbruket.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Jon Georg Dale []: La meg starte med å takke komiteen for den innstillinga som i dag ligg føre. Eg meiner at for alle som er aktørar i norsk jordbruk, er det viktig at vi sørgjer for føreseielegheit. Det gjer ein når Stortinget samlar seg slik ein gjer i denne innstillinga – i nokre tilfelle om forslag som regjeringa har fremja, i andre tilfelle om kompromiss som er utarbeidde av dei fire samarbeidspartia, og i nokre tilfelle er det fleirtal i Stortinget mot regjeringa sine forslag.

I sum gjev dette likevel eit godt grunnlag for å føre jordbrukspolitikken i åra framover. Det er denne regjeringa budd på å ta ansvaret for. Og det er vi, basert på den innstillinga som i dag ligg føre. For sjølv om eg som følgjer debatten her, for så vidt reagerer litt på både ordlyden og anna i måten Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti beskriv norsk jordbruk på, meiner eg likevel at innstillinga gjev eit godt grunnlag for å føre ein ansvarleg og fornuftig jordbrukspolitikk som legg til grunn at vi skal auke innanlands produksjon av mat, sørgje for å bruke kanaliseringspolitikken aktivt til å ha ein matproduksjon i heile landet og ikkje minst ta vare på dei særeigne verdiane som ligg i norsk matproduksjon.

Allereie før komiteen starta behandlinga av dette, låg viktige og sentrale verkemiddel for å oppnå dei måla fast. For eksempel – ettersom det var mykje diskusjon rundt marknadsordningane – ligg faktisk dei store, viktige marknadsordningane på f.eks. mjølk og kjøt fast. No får vi gjort forbetringar som gjer at også private aktørar i f.eks. kjøtindustrien i større grad kan regulere slik marknadsregulator hittil har gjort. Det er ingen som har brukt tid på det frå talarstolen, men det bidreg faktisk til ein sunn konkurranse mellom aktørane i større grad enn før – eit av fleire viktige grep som det no er fleirtal for.

Men utgangspunktet for denne jordbruksmeldinga er altså at inntektsutviklinga i norsk jordbruk er sterk – meir enn dobbelt så sterk som for andre grupper i perioden 2014–2017. Vi har hatt ein høgare matproduksjon dei siste åra enn nokon gong før. Produksjonsmålet har reint faktisk vore i aktiv bruk i denne regjeringsperioden. Kornareala går opp for første gong sidan 1991. Mordyrtalet i storfekjøtproduksjonen går opp trass i at talet i mjølkeproduksjonen framleis går ned. Importbehov er snudd til potensial dei komande åra for å auke innlandsproduksjon basert på i hovudsak norske fôrressursar gjennom at produksjonsmoglegheitene er styrkte. Importbehov på lam vart snudd til marknadsbalanse – akkurat i desse dagar ein overproduksjon sett saman med salet.

Men norsk jordbruk har alltid vore i endring og i utvikling. Difor heiter også denne jordbruksmeldinga det – ganske enkelt fordi jordbruket ikkje har stått stille, uavhengig av kven som har vore i regjering, har det utvikla seg. Men det har også vore ein eventyrleg strukturvilje i jordbruket dei siste åra. I 1990 hadde Tine rundt 120 meieri. No har dei litt over 30. Slakteristrukturen har vore i rivande utvikling i same periode. Dersom vi hadde ført ein slik politikk, hadde det antakeleg vorte kalla sentralisering. Når jordbruket sjølv har ført ein nødvendig strukturpolitikk for å vere konkurransedyktige, for å levere gode resultat for bonden, er alle einige om at det er nødvendig. Det er eg glad for. Denne meldinga viser tydeleg retning, og eg sa det den dagen eg gjekk på som landbruksminister, at stillstand er de facto tilbakegang. Det trur eg framleis. Denne meldinga og denne komitébehandlinga medfører at vi framleis beveger oss framover.

Vi får også gjennomslag for mange nye endringar, anten det gjeld kvoteregionar for mjølk – som ikkje går så langt eg føreslo, men som går i rett retning trass i betydeleg motstand frå fleire parti – eller vi snakkar om å leggje om beiteordninga, slik eg gjorde i mitt opphavlege forslag, for å styrkje bruk av utmarksressursane, som har fått støtte frå mange, også i bondestanden. Så registrerer eg at det Stortingets fleirtal står for, og det kompromisset som også regjeringspartia har vore med på, medfører at vi framleis skal bruke pengar på kulturbeite. I praksis medfører det at ein større del av tilskota til beitebruk vert liggjande igjen i flatbygdene på Jæren, i staden for å verte flytte til areal som har mykje utmark: i Hordaland, Oppland, Sogn og Fjordane og andre fylke – de facto-verknad av forslaget. Eg aksepterer at Stortinget meiner at det er hensiktsmessig.

Vi skal framleis arbeide med å gjere det enklare. Vi får styrkt konkurransen i mjølkesektoren. Vi får no over tid på plass ei agronomutdanning for vaksne. Vi får eit teknologiorientert jordbruk som ser på moglegheitene for å auke produksjonen. Vi tek vare på dei viktigaste verdiane norsk jordbruk har representert over tid – trygg matproduksjon i tråd med forbrukars etterspørsel. Det er eg veldig glad for. Den innstillinga som er levert i dag, er enkel å regjere på, fordi ho tek vare på dei grunnleggjande verdiane som norsk jordbruk representerer, samtidig som vi beveger oss i rett retning. Men ikkje like fort som eg føreslo. Det kan Arbeidarpartiet og Senterpartiet feire i dag, for det er det dei gjer; dei feirar at dei på nokre område bremsar regjeringa, ikkje at dei legg om politikken. Det er eg glad for, for det viser at sjølv om retorikken er mykje tydelegare enn det, innser ein at reformer er nødvendig.

I 2014, i 2015 og i 2016 fekk denne regjeringa gjennomslag for reform av jordbrukssektoren, for endringar i ordningar gjennom jordbruksavtaleforhandlingane og gjennom behandlinga i Stortinget. Det var Senterpartiet og Arbeidarpartiet imot heile vegen. I dag erkjenner dei at det er botnplanken. Med andre ord: Senterpartiet har heldigvis innsett at det er vanskeleg å presse majonesen tilbake på tuben. Det er ein siger for norsk jordbruk. For dei bøndene som har investert, for dei bøndene som er avhengige av føreseielegheit, er det ein stor siger at Senterpartiet, Arbeidarpartiet og SV innser at dei reformgrepa er komne for å verte verande. Eg trur Arbeidarpartiet inst inne er glad for det, gladare enn dei gjev uttrykk for i salen i dag.

Men vi har også vareteke dei små bruka over heile Distrikts-Noreg. Distriktsprofilen i verkemiddelbruken som eg føreslo i denne meldinga, er lik den som var då Senterpartiet regjerte – ei klar forventing om at vi f.eks. brukar meir pengar i budsjettet på dei første litrane produsert mjølk enn på dei siste, og ei klar forventing om at vi brukar meir pengar på å oppretthalde produksjonen i distrikta enn i sentrale strøk. Men i tillegg til det har eg varsla at vi må styrkje kornøkonomien i flatbygdene på Austlandet for å hindre at kjøtproduksjonen flytter dit.

Det er tiltak som eit samla jordbruk alltid har vore for. Det er tiltak som Senterpartiet normalt har vore for, som dei i mindre grad står opp for no. Men også i 2016 var det balanse i strukturprofilen. Fjorårets jordbruksavtale som regjeringa leverte til Stortinget, medførte at det var omtrent lik inntektsutvikling for dei små mjølkebruka som for dei store. Enkelte parti på Stortinget prøver å konstruere ein diskusjon om at dette viskar ut regjeringas linje. Det gjer det absolutt ikkje, det held fast ved linjene som regjeringa gjennom aktiv samtale, dialog og forhandlingar med jordbrukets partar har fått til. Vi fjerna det innførte kravet om å gå over frå båsfjøs til lausdrift for å sørgje for at aktørar som hadde investert i norsk mjølkeproduksjon, skulle få betre tid, f.eks. – viktige tiltak som hindra aktivt at dei minste bruka ville gått ut av drift. Difor er eg veldig glad for den innstillinga som no ligg føre. Eg meiner det er eit godt grunnlag å regjere på. Eg skulle ønskt at vi gjekk lenger på nokre område, openbert, men eg er heilt sikker på og heilt overbevist om éin ting, og det er at det er betre å gå nokre steg framover, om kanskje litt korte, enn å stoppe heilt opp. Det ville ikkje ført oss nokon veg vidare.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Knut Storberget (A) []: Som en av de mest ivrige leserne av regjeringen.no registrerer jeg at statsråden nå har vært på bondepub – ut fra siste pressemelding av alle steder hos Felleskjøpet i Volda. Det er de gode nok til. Og bare for å forsikre meg om at han hadde sansene i behold da han var der: Det ble uttalt at alt går bra i norsk landbruk, forbrukerne har høy tillit, bedre inntekter også på Vestlandet, høye investeringer, stor produktivitetsøkning, mindre nedgang i areal, økende kornareal, sjølforsynt med lammekjøtt.

I dag ser vi altså at regjeringa lider nederlag på svært mange av sine dominerende forslag i stortingsmeldinga. Slår det statsråden noen gang, enten utenfor eller i puben, at ikke å fortsette en slik kurs – ikke rive ned markedsreguleringen, ikke rive ned importvernet, ikke kutte i budsjettet, ikke ta bort avløsertilskuddet – er en forutsetning for å ha det godt på pub i Volda?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er sikkert mange grunner til å ha det morosamt på pub, og også eg har det, sjølv når eg køyrer bil derifrå. Det betyr at eg seier omtrent det same når eg er der som eg seier når eg er her, og det er at det er mange årsaker til at det går godt i norsk jordbruk. Primært har norske bønder æra for det, men vi har lagt opp til ein politikk som har stimulert til å auke produksjonen. Det overordna målet som Stortinget fastset i dag, er eit auka produksjonsmål.

Skal vi få til det, trur eg at både eg og Knut Storberget – i alle fall viss vi går ut av denne salen – kan erkjenne at viss vi skal auke totalproduksjonen, må det medføre at nokre produsentar produserer meir i morgon enn dei gjer i dag. Skal vi få til det, må det faktisk vere ein positiv stimulans til å auke produksjonen. Når det skjer, har Knut Storberget ein tendens til å meine at det bidreg til ein enorm strukturprofil, og bidreg til at berre dei største tener på det. Det eg er oppteken av, er at vi faktisk klarer å auke produksjonen, slik Stortinget no set som mål, og då er det den politikken vi leverer, som trengs.

Line Henriette Hjemdal (KrF) []: Norge er et grasland, og melkeproduksjon er sentralt for å sikre utnyttelsen av grasarealet og et landbruk over hele landet. Kristelig Folkeparti mener det er fullt mulig å oppnå bedre kvoteløsninger for distriktet med 14 regioner, basert på sammenlignbare produksjonsvilkår, enn med dagens 18 fylkesgrenser. Mitt spørsmål til statsråden er om han kan berolige mine medrepresentanter som heller vil sitte rolig og la kvotelekkasjen gå sin gang, og ikke er villige til å gjøre noen nødvendige justeringer?

Statsråd Jon Georg Dale []: Ja, det meiner eg – viss vi no greier å følgje opp dei merknadene som Stortinget gjev, med å debattere oss fram til ei fornuftig innretning i jordbruket. Det torer eg ikkje å garantere før eg har prøvd, men eg er heilt sikker på at det er mogleg å sørgje for at det vil hindre at mjølkeproduksjonen flyttar inn i flatbygdene på Austlandet eller inn på dei mest lettdrivne areala i dei enkelte fylka, med å lage ulike kvoteregionar som faktisk gjev velfungerande kvoteregionar internt, men samtidig sørgjer for ein desentralisert produksjon.

Men det er ikkje kvoteregionane som er det viktigaste tiltaket for å ha ein desentralisert produksjon, det er to andre forhold i jordbrukspolitikken som i stor grad styrer det. Det eine er dei distriktspolitiske verkemidla, dei som faktisk stimulerer produksjonen til å føregå desentralt. Det er grunnen til at ein f.eks. frykta at mjølka ville ha flytta nordover viss ein gjorde Troms og Finnmark til éin kvoteregion. Det andre er at bønder – som andre – vil ha fagmiljø, og dermed er sterke produsentmiljø avgjerande.

Geir Pollestad (Sp) []: Eg er svært glad for at me i dag høyrer ein noko meir audmjuk statsråd, som varslar at han vil følgje den innstillinga som Stortinget har gjeve. Dette i sterk kontrast til pressemeldinga som vart sendt ut berre minutt etter at komiteen hadde kome med si innstilling. Der skreiv statsråden bl.a. at «inntektsmålet skal kunne vegast mot andre omsyn», noko som absolutt ikkje er nemnt i innstillinga frå komiteen, der det tvert imot står at ein støttar eit eige mål om inntekt, og at det både er eit mål og det viktigaste verkemiddelet for å nå andre landbrukspolitiske mål, og understreker behovet for eit klart formulert inntektsmål.

Så mitt spørsmål no er: Aksepterer statsråden det som komiteen skriv om inntektsmålet, eller har han fortsatt si eiga tolking om at dette skal kunne vegast mot andre omsyn?

Statsråd Jon Georg Dale []: Eg følgjer Stortingets vedtekne politikk, og den seier bl.a. no at inntektsmoglegheitene skal vere betre for jordbruket. Det betyr at vi ikkje kan garantere dei det viss ein f.eks. ikkje har god marknadstilpassing og produktivitetsutvikling, som er ein viktig føresetnad for inntektsdanninga.

Så vil eg gje Kristeleg Folkeparti honnør for å ha formulert eit fornuftig inntektsmål. Eg har også følgt med i debatten i etterkant og sett at Senterpartiet har prøvd å framstå som den store drivaren for det. Det er med respekt å melde så vidt eg kjenner til ikkje rett. Men den forståinga som ligg i dagens innstilling, er mogleg for meg å følgje opp.

Samtidig seier jo den jordbruksmeldinga som vi har levert, klart at det er nødvendig å vurdere inntektsmålet mot andre omsyn. Det seier jo også Stortinget når ein seier at god marknadtilpassing og produktivitetsutvikling er ein viktig føresetnad for inntektsdanninga. Då kan vi med andre ord leggje til grunn at viss ein ikkje evner å ha balanse i marknaden over tid, er det også vanskeleg å love jordbruket ei inntektsutvikling som er høgare enn dei er villige til å arbeide for.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) []: Eg beit meg merke i at statsråden sa at han la til grunn Stortingets vedtak, og det er jo heilt riktig, noko anna grunnlag har ikkje regjeringa å handle innanfor, så ho må leggje det til grunn. Etter behandlinga av meldinga i Stortinget har rammene for det regjeringa føreslo, og det som er sluttresultatet, endra seg. Vi kan sjølvsagt diskutere kor mykje, kor lite, osv., men det har endra seg. Kan statsråden ope fortelje litt om korleis dette vil prege arbeidet hans framover, korleis f.eks. hovudmålet er vesentleg endra, korleis inntektsmålet er endra? Korleis vil dette påverke måten statsråden jobbar på? Korleis vil det endre måten statsråden handhevar virket sitt?

Statsråd Jon Georg Dale []: I samband med behandlinga av jordbruksmeldinga sende komiteen meg fleire titals spørsmål. Av og til kunne det vore freistande å minne om at når ein stiller så mange spørsmål, hadde det vore greitt om ein las svara, f.eks. knytt til korleis eg har vurdert dette med kostnadseffektiv matproduksjon. I svaret på spørsmål 1 og spørsmål 39, f.eks., som komiteen har sendt meg, og som eg svarte på den 6. februar, seier eg jo at basert på den diskusjonen som oppstod, innser eg at formuleringa mi gav rom for mistolking. I ein akademisk diskusjon om rangering av prioritering av mål kan vi difor like gjerne i mange samanhengar kalle kostnadseffektiv matproduksjon for verkemiddel eller strategi. Fleire parti på Stortinget har gjort det til ein stor diskusjon. Men dette avklarte eg i februar, og det overraskar meg at SV først har funne det ut no.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: I stortingsmeldinga sier regjeringa:

«Selvforsyningsgraden korrigert for import av fôr bør ikke være et resultatmål for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser.»

Videre:

«Hensynet til forbrukerne og forholdet til våre handelspartnere tilsier at det ikke vil være aktuelt å benytte handlingsrommet i WTO til å øke tollsatser.»

Dette er de viktigste negative setningene i regjeringas jordbrukspolitikk. Heldigvis støtter i innstillinga fra næringskomiteen Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV at sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr skal være resultatmålet for norsk matproduksjon. Videre sier de samme partiene at de «støtter ikke regjeringens forslag om ikke å benytte handlingsrommet som ligger i WTO».

For Senterpartiet er dette framtidsrettet med så bred støtte både for jordbrukets samfunnsoppdrag og for bruken av handlingsrommet i den inngåtte WTO-avtalen.

Jeg regner med at det som her skjer, har gjort inntrykk på landbruksministeren, og at regjeringa vil følge opp i de kommende dagene.

Statsråd Jon Georg Dale []: Det eg skriv i jordbruksmeldinga om sjølvforsyningsgrad, er relativt likt det dåverande statsråd Lars Peder Brekk meinte om sjølvforsyningsgrad i den førre jordbruksmeldinga. Det er i alle fall slik at viss Stortinget no endrar posisjon, kjem det primært av at Senterpartiet har fått med Arbeidarpartiet på å endre posisjonar i desse spørsmåla. Det er det nye ved behandlinga av denne jordbruksmeldinga. Der trur eg at eg i all romslegheit kan gje Senterpartiet honnør. Éin ting er at ein på enkelte område bremsar regjeringa sine posisjonar, men det er jo Arbeidarpartiet som står for kuvendinga i landbrukspolitikken i innstillinga. Arbeidarpartiet har jo aldri før meint det same som Senterpartiet, at den beste måten å drive norsk jordbruk framover på var å prøve å stå stille lengst mogleg og håpe det hjelpte.

Odd Omland (A) []: Vi hørte etter avgivelsen og også nå i innlegget til statsråden her i dag at han er veldig godt fornøyd med resultatet av behandlingen her i Stortinget. Etter mitt skjønn må det vel også for statsråden arte seg som et mageplask, sett opp mot alle de tingene som han ikke får igjennom. Kan statsråden utdype hva som er grunnlaget for hans tilfredshet, med tanke på de nederlagene han har lidd?

Statsråd Jon Georg Dale []: Det er mogleg eg feiltolkar eller trur for godt om meg sjølv, men eg trur at eg i utgangspunktet er relativt demokratisk anlagt. Det betyr at eg har respekt for fleirtalet i Stortinget og for at vi har ei mindretalsregjering som har ein samarbeidsavtale med to parti, som gjer at vi prøver å finne ut av dei beste løysingane. Dei løysingane finn som regel desse fire partia saman. Eg trur det er eit uttrykk for ei relativt demokratisk haldning. Viss eg skulle vore misfornøgd kvar gong eg skulle kompromisse, hadde eg truleg måtta vere omtrent like misfornøgd jamt over som Arbeidarpartiet framstår som over sin manglande innflytelse på jordbrukspolitikken. I sum er eg godt fornøgd med at vi får gjort endringar som gjer at vi får meir fleksible kvoteregionar. Vi får styrkt kanaliseringspolitikken. Vi får ei betre arbeidsdeling i jordbruket. Så har vi fått gjort endringar som stimulerer til bruk av utmarksbeite, og endringar som legg til rette for at bøndene sine pengar til marknadsføring kan brukast meir effektivt, at vi får styrkt produksjonsmoglegheitene, at vi får betra investeringar, at vi får halde fram med å styrkje investeringsverkemidla. Eg kunne halde fram i ei evigheit, men det tillèt ikkje tida.

Presidenten: Det gir ikke tiden rom for. Nå er replikkordskiftet over.

Odd Omland (A) []: I dag behandler vi en melding som legger premissene for en av Norges viktigste næringer – en næring som har som sine viktigste oppgaver å produsere trygg og sikker mat, viktig med tanke på både beredskap og klima, og som ikke minst bidrar til høy sysselsetting og verdiskaping gjennom å ta i bruk naturressurser i hele Norge.

I Arbeiderpartiet har vi høye ambisjoner for norsk landbruk. Landbruksplattformen vår, Grønn vekst, var det første dokumentet som vi la fram i opposisjon, og der slår vi fast at matproduksjonen må økes, og at vi skal ha et landbruk over hele landet.

Da ministeren la fram meldingen i desember, var det en forherligelse – en osende beskrivelse – av norsk landbruk. Men når en leste meldingen, skjønte en fort at de tiltakene og forslagene som ble lagt fram, var et klart angrep på hele den norske landbruksmodellen. Under høringen i komiteen var det så godt som ingen som støttet forslaget fra regjeringen. Ja, det er sågar blitt brent bål over hele landet for å varsle om den faren som norsk landbruk ble utsatt for. Derfor er det bra å kunne konstatere i dag at heller ikke Stortingets flertall finner seg i mange av de forslagene som kom fram. Aldri før etter mitt syn har en minister lidd et slikt nederlag i Stortinget i forbindelse med en melding – og jeg understreker melding – som er lagt fram, og jeg tror representanten Pollestad har sine utsagn i behold når det gjelder den saken som statsråd Helgesen la fram i dag, og som han fikk null tilslutning til. Det var jo en proposisjon.

For det første har nå Stortinget definert et klart hovedmål for jordbrukspolitikken, nemlig økt matproduksjon med grunnlag i norske arealressurser – ikke et kostnadseffektivt landbruk som hovedmål. Vi får klare føringer på at ikke regjeringen lenger kan ta fra de små brukene og gi til de store. Videre har Stortinget i tillegg fastsatt et klart inntektsmål framover. Men dette er ikke det eneste, og hvis en ser på den lista som flere har vært inne på, har altså Stortinget avvist følgende forslag:

  • en kostnadseffektiv matproduksjon skal være hovedmålet for norsk matproduksjon

  • avvikling av avløsertilskuddet, for ferie og fritid

  • avvikling av tidligpensjonsordningen

  • avvikling av markedsbalanseringen for geitemelk

  • reduksjon i antall melkeregioner fra 18 til 10 – flertallet har redusert det til 14

  • avvikling av markedsbalanseringen i eggsektoren

  • gi Landbruksdirektoratet ansvaret for administrering av nødvendige tiltak i eggsektoren

  • avvikle markedsbalanseringen i kornsektoren

  • gi Landbruksdirektoratet ansvaret for administrering av nødvendige tiltak i kornsektoren

  • avvikle markedsbalanseringen for epler

  • avvikle markedsbalanseringen for matpoteter

Og når det gjelder tilskudd til kulturbeite, skal det nå opprettholdes. Det er da jeg synes det er merkelig å høre at ministeren i etterkant fremdeles sier seg godt fornøyd.

Arbeiderpartiets synspunkt på meldingen har vi konkretisert gjennom våre merknader og gjennom den listen på 20 punkt som vi gikk ut med underveis i behandlingen, sammen med Senterpartiet.

I dag gir Stortinget klare føringer om hvordan vi ønsker å utvikle norsk landbruk framover, føringer som jeg nå forventer at regjeringen tar med seg i de forestående jordbruksforhandlingene. Men jeg har merket meg at regjeringen stadig kommer med nye angrep på norsk landbruk. Kampen for å sikre bosetting og landbruk over hele landet slutter ikke med behandlingen av denne meldingen i dag. På næringskomiteens bord har vi nå fått forslag om endringer i konsesjonslov, jordlov, odelslov og priskontroll. Da vil det stå et nytt slag i denne sal som kan bidra til om vi lykkes eller ikke med de målsettingene som vi i dag vedtar.

Nils Aage Jegstad (H) []: Jordbruksmeldingen handler om framtiden for både utøverne og næringen. Her skal en trekke opp kursen framover. Bakgrunnen for meldingen er og må være at verden er i forandring og stiller landbruket overfor nye krav og utfordringer.

Ser vi utviklingen i et historisk perspektiv, har næringen vært underlagt en omfattende omlegging fra 1950-tallet og fram til i dag. Kanaliseringspolitikken vi fikk på begynnelsen av 1950-tallet og den teknologiske utviklingen som skjøt fart på samme tid, endret landbruket for alltid.

I 1950 var det 844 millioner timer som ble nedlagt i landbruket. Driften var allsidig, og selv små gårdsbruk hadde kuer. I 1959 var gjennomsnittlig melkekubesetning fire kuer. I 2015 var gjennomsnittsbesetningen på 25,6 kuer, og antallet timer var sunket til 92 millioner.

Den teknologiske utviklingen har vært formidabel i samme periode – fra håndmelking til robotmelking, fra hest og vogn til traktor, fra selvbinder og treskeverk til skurtreskere, fra allsidig drift til spesialisering, fra mange hender til få hender, fra et myldrende liv til tomme driftsbygninger, fra å være arbeidsplass for mange til å bli en deltidsarbeidsplass for de få og med vesentlig inntekt fra annet arbeid. Det høres kanskje ut som en nedtur, men konklusjonen er heller at knapt noen ønsker seg tilbake til den tiden og alt det fysisk tunge arbeidet som ligger bak årstimetallet fra 1950, eller til tiden da ferie og fritid definitivt var et ukjent begrep for mange. Utviklingen i landbruket har gitt landbruksbefolkningen del i den generelle velstandsutviklingen som har kommet befolkningen for øvrig til gode.

Bøndene har vært flinke til å ta i bruk ny kunnskap og ny teknologi. Forskningen har spilt på lag med utøverne av yrket i en nødvendig symbiose. Noen har gått foran, og andre har fulgt etter. Dette har gjort at vi i dag er langt framme i teknologisk utvikling og genetikk. I tillegg har vi friske dyr og effektiv produksjon. Frykten for at større besetninger skal undergrave dyrevelferden har ikke slått til.

I dag tas nye kvantesprang i den teknologiske utviklingen. Automatiseringen og robotiseringen skyter fart. Det er lansert et nytt begrep, presisjonsjordbruk, der robotteknologi gjør det mulig å redusere bruken av både plantevernmidler, gjødsel og drivstoff.

Da denne regjeringen tiltrådte, ønsket man å endre kursen i forhold til det som hadde vært gjeldende i noen år – ikke for endringens skyld, men fordi verden rundt oss hadde endret seg. Den virkeligheten vi lever i, har endret seg. En kan ikke løse framtidens utfordringer ved å klamre seg til fortiden. Hvis status quo var målet, hadde man ikke trengt en jordbruksmelding.

Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være økt matproduksjon for å dekke behovet til en voksende befolkning. Skal man lykkes med det, må det legges til rette for en god utvikling av landbruksnæringen på små og store bruk i hele landet. Men da må en gi dem som er villig til å satse, lov og mulighet til å gjøre nettopp det. De økonomiske forutsetningene for å investere og drive må være gode nok til at en kan fornye driftsapparatet og ta i bruk ny teknologi.

Med en så sterk reduksjon i antall timeverk i landbruket som vi har sett i hele etterkrigstiden, vil landbrukets rolle i distriktspolitikken måtte ses i en større sammenheng enn tidligere. Det er behov for et bredere sett av arbeidsplasser ute i distriktene – ikke alle kan være heltidsbønder. Skal bosettingen opprettholdes, må det være et spekter av andre attraktive arbeidsplasser i rimelig nærhet som kan dekke innbyggernes behov.

Landbrukspolitikken må innrettes slik at den styrker norske matprodusenters konkurransekraft. Norsk landbruk møter konkurranse om arbeidskraft og kapital – fra andre næringer og fra utenlandske matprodusenter. Det er derfor avgjørende at landbrukspolitikken gjør bøndene i stand til å møte denne utviklingen.

Norge er et grasland hvor jordbruksarealet er best egnet for produksjon av grovfôr. Bare 3 pst. av Norges areal på 325 millioner dekar er dyrkbar, og bare en tredjedel av dette er egnet til kornproduksjon. Med så lite dyrket mark er det klart at utmarksarealene blir ekstremt viktige. 138 millioner dekar utmark anses å være brukbart til beiting. Dette må en også ta i betraktning for å forstå det høye konfliktnivået i rovdyrpolitikken. I Norge er bruken av utmarksarealene til beiting viktigere enn i de fleste andre land.

Hvis det er noe vi kan lære av fortiden, så er det at de mulighetene som ligger i trendene framover, vil bøndene ta i bruk med eller uten politikernes velsignelse. Slik har det alltid vært. Det gir grunnlag for optimisme.

Else-May Botten (A) []: Det har i denne saken vært behov for å parkere regjeringens politikk, om sentralisering som ikke bidrar til at vi utnytter arealer over hele landet, og om dekkoperasjoner som kalles forenklinger, men som i realiteten er å fjerne tilskuddsordningen for bønder, og det har vært en rekke angrep på virkemidler i den norske landbruksmodellen.

Regjeringens forslag slår negativt ut for vestlandsbrukene, for driftsgranskingene viser at snittinntekten til bønder i vestlandsfylkene nå har stått i ro. Det var urovekkende å få en melding som har som målsetting at jordbruket skulle effektiviseres, i betydningen å være kostnadseffektivt, med minst mulig arbeidsinnsats for færre og større bruk. Dette ville også rammet vestlandsbrukene, som består av mange små bruk, og som har geografiske og strukturelle driftsulemper. Det er derfor «kjøle» bra at Stortinget så tydelig slår fast at regjeringens forslag til nytt mål ikke blir vedtatt.

Jeg er fornøyd med at hele komiteen slår fast at et levende landbruk og beitende dyr er en forutsetning for å kunne opprettholde landskapet, som har fått verdensarvstatus langs kysten. Regjeringens oppskrift har vært feil, og det er helt på sin plass at man nå setter foten ned.

Komiteen mener at en betydelig driftsprofil må ivaretas i de landbrukspolitiske virkemidlene. Dette må til for å sikre økt matproduksjon basert på norske ressurser. Regjeringens mantra om økt konkurranse og tilpasning til økt frihandel med jordbruksvarer vil også ramme oss – regjeringens økte sentralisering av produksjon av egg og hvitt kjøtt: det samme. Regjeringens prioritering av utmarksbeite på bekostning av innmarksbeite er også uheldig for kysten, da en del av vårt mest verdifulle kulturlandskap er innmarksbeite.

Jeg må si at jeg undrer meg over måten regjeringen legger opp forenklinger på. De ønsker fortsatt å redusere antall tilskuddsordninger, som bidrar til et mer grovmasket system, og som blir mindre treffsikkert. I snitt bruker bøndene en halv time to ganger i året – ja kanskje mindre – på å fylle ut søknadsskjemaet for produksjonstilskudd. Bøndene er tydelige på at det ikke er tiden det står på, men at de ønsker et finmasket nett av tilskuddsordninger som treffer dem.

Det er ikke overraskende at regjeringen ville svekke velferdsordningene, men det er beklagelig. Inntektsmålet regjeringen foreslo, var lavere enn det intensjonen fra flertallet på Stortinget tydeliggjorde i jordbruksoppgjøret sist. Regjeringen foreslo å redusere antall melkekvoteregioner fra 18 til 10, men når inngangen til diskusjonen er hvor få regioner det kan bli, framfor å se på hvordan en skal innrette grensene slik at en bedre kan sikre grensearealene, blir det hele kun et ideologisk sidespor. Det er derfor bra at stortingsflertallet satte ned foten også på dette punktet, så reduksjonen ikke blir så dramatisk som Høyre og Fremskrittspartiet faktisk foreslo.

Jeg vil takke hele komiteen og spesielt saksordføreren og de landbrukspolitiske talspersonene som har gjort en fantastisk jobb i denne saken. Det at Stortinget nå snur meldingen fra å være et dokument Bondelaget ville brenne, til å vedta en politikk bøndene applauderer, er bra. Det gir et bedre svar på framtidens norske jordbruk.

Stortinget har nå avvist en rekke forslag fra regjeringen og har tydelig vist at Stortinget vil i en annen retning for norsk landbruk enn denne regjeringen.

Arbeiderpartiet vil beholde dagens målsetting i landbrukspolitikken, og vi er glad for at et klart flertall på Stortinget nå slår fast at jordbrukspolitikkens hovedmål fortsatt skal være økt norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser. For Arbeiderpartiet er det også viktig med et tydelig inntektsmål og at det må legges til rette for økt lønnsomhet i hele verdikjeden for norsk mat.

Sist, men ikke minst har det vært viktig for oss å slå ring om de samvirkebaserte markedsreguleringene, sikre, ikke svekke, velferdsordningene for bøndene og sikre et sterkt importvern.

Gunnar Gundersen (H) []: Jeg tror vi kan være enige om at det bremses så godt man kan, men noe særlig mer oppnår man ikke. Det er i og for seg en mindretallsregjerings liv at man må forhandle og kanskje ikke får igjennom alt sånn som man vil, men når man kommer tilbake til resultatene som er skapt, tror jeg vi skal være fornøyd.

Landbruket er en veldig viktig næring, men den er også utsatt for noe som er omtrent like sterkt som tyngdekraften, og det er den velstandsøkningen som faktisk foregår i samfunnet. Vi var et primærnæringssamfunn, så har vi vært gjennom industrisamfunnet, og så er vi over i tjenestesamfunnet, vi frigjør arbeidskraft for å gå over i tjenestesamfunnet. Det betyr at mye av arbeidskraften i jordbruket frigjøres. Jeg synes Nils Aage Jegstads innlegg var ganske tankevekkende. Det har gått fra ca. 850 millioner timer ned til ca. 90 millioner timer i løpet av en 50-årsperiode, og man produserer altså mer mat. Jeg jobbet på Landbrukshøgskolen på 1980-tallet, og der var det en professor som hadde regnet på dette for norsk skogbruk. Han hadde tatt produktivitetsveksten fra 1950-tallet og fram til da og forlenget den, og da hadde han kommet til at vi ville være én ansatt i norsk skogbruk i 2050, og så sa han: Foreløpig ligger vi foran prognosen.

Det betyr ikke at næringen blir mindre viktig – hver enkelt utøver blir faktisk mye mer viktig – men den gjør også den jobben som alle ser seg tjent med når man ser det i et historisk perspektiv. Igjen som Nils Aage Jegstad sa: Det har vært en fantastisk velstandsutvikling som jordbruket på den måten også har bidratt veldig sterkt til, og den enkelte bonde er uhyre flink til å ta i bruk ny teknologi, til å bruke de mulighetene som er, og det tror jeg ikke man klarer å stanse. Så det som egentlig er spørsmålet mitt, er hva som er det mest offensive – om det er å prøve å lage en politikk som tar denne utviklingen på alvor, eller om det er å prøve å bremse mest mulig, og så om noen år igjen finner vi ut at ja vel, det gikk faktisk sånn som man kunne forvente, at produktivitetsveksten fortsatte.

Jeg synes vår politikk har skapt akkurat de resultatene, og jeg blir litt forundret over språkbruken fra talerstolen. Hvis man ser på resultatene, går investeringene opp, og rekrutteringen – som kanskje burde være det viktigste målet på om en politikk lykkes – er gått kraftig opp. Søkingen til høyere utdanning er gått opp med 20 pst. Vi har plutselig blitt selvforsynt med en rekke ting som det var manko på under rød-grønt styre, bl.a. lammekjøtt. Vi har en selvforsyningsgrad som går oppover istedenfor nedover, som den gjorde med de rød-grønne, og det er en rekke piler som peker i riktig retning. Da blir jeg forundret over at man bruker ord som «mageplask», og at man har parkert denne politikken. Det burde egentlig være ganske tankevekkende for opposisjonen at man parkerer en sånn politikk, når man kommer fra en periode hvor faktisk pilene pekte i en helt annen retning.

Så skal jeg kommentere litt det med å forberede for framtiden, for kostnadseffektivitet har vært diskutert. Jeg tror ikke en næring kommer unna å være kostnadseffektiv, og dessuten vet vi at her er det en næring som består av selvstendig næringsdrivende, og som er uhyre opptatt av å være kostnadseffektive. Vi vet også at norsk mat er god, ren, og det er lite antibiotikabruk, men den er dyr. Da må man ha et perspektiv på å bli kostnadseffektiv, for vi vet at verden rundt oss kommer til å bli mer åpen, for det er selve velferden vår avhengig av, og igjen er spørsmålet: Er man mest ærlig overfor en næring ved å forberede den på den verden som kommer, eller er man mest tjent med å bremse? Det er litt i jordbrukets natur at man må svartmale ting fordi man er i en forhandlingssituasjon med staten, og staten har et meget sterkt grep på næringen, men jeg håper at man kan innse at de fleste ønsker jordbruket godt, det er en god utvikling i næringen under den regjeringen som sitter nå, og det kunne man faktisk erkjenne.

Ingrid Heggø (A) []: Vi har alle eit forhold til jordbruket, til mat og til matproduksjon. Mykje har stått på spel denne våren. Engasjementet har vore enormt mot Framstegspartiet og Høgre si jordbruksmelding, som ville ha ført matproduksjonen i feil retning.

Dei fleste forslaga i meldinga har møtt unison motstand frå ei samla næring, og ein kan jo lura litt på: Kvar tek regjeringa alle desse forslaga sine frå? Det at Stortinget også denne gongen set ned foten for regjeringa sin landbrukspolitikk, er avgjerande viktig av di fleire av forslaga frå Høgre og Framstegspartiet ikkje berre vil endra norsk landbruk, men faktisk òg vera med og endra Noreg.

Arbeidarpartiet står støtt på at vi må byggja vidare på pilarane i norsk landbruk som har tent landet vårt godt: eit sterkt importvern, samverkebaserte marknadsordningar, jordbruksforhandlingane og juridiske verkemiddel som sikrar den sjølveigde bonden. Høgre–Framstegsparti-regjeringa vil ha meir konkurranse, meir marknad og meir effektiv bruk av ressursane. På toppen av det heile ville dei også omdefinera måla som Stortinget tidlegare har samla seg om i landbrukspolitikken. Kostnadseffektivitet skulle verta eit nytt hovudmål for norsk landbruk.

I Sogn og Fjordane, der eg kjem frå, er dei minste bruka i overtal. Vi har nokre mellomstore bruk, men med vår geografi og topografi er det ikkje mogleg med bruk på storleik med dei på Jæren. Slik er det berre. Og slik er det mange stader i landet vårt. I tillegg kjem forskjellige klima i dei ulike landsdelane.

Dersom Høgre og Framstegspartiet hadde fått gjennomslag for politikken sin, ville resultatet ha vorte endå meir sentralisering av matproduksjonen og ei ytterlegare prioritering av store bruk. Dette ville ikkje ha tent Sogn og Fjordane.

Frå Arbeidarpartiet si side har vi vore bekymra over at eit meir grovmaska nett av verkemiddel vil øydeleggja moglegheitene for å nå dei landbrukspolitiske måla, og at det vil redusera moglegheitene for å ha målretta ordningar og for å kunna ta geografiske omsyn. Landet vårt ser forskjellig ut, og då treng vi forskjellige verkemiddel for å kunna driva jordbruk rundt om i heile landet.

Eg vil òg dra fram dette tøyset med å fjerna ordningar og kalla det forenkling. Mellom anna skulle velferdsordningane forenklast bort, både avløysar i ferie og fritid og ei tidleg pensjonsordning skulle råkast. Fleire endringar ville faktisk ha vore irreversible. Det er ikkje så veldig enkelt å få tannkremen inn igjen i tuben når han først er ute.

Eg veit ikkje kva som rir Framstegspartiet sine landbruksstatsrådar når dei i sak etter sak sit her i salen og seier at dei er godt nøgde med at vedtaka deira vert nedstemte. Men éin ting kan ein iallfall slå fast: Det er ikkje nok å vera fødd og oppvaksen på ein gard for å verta ein god landbruksminister, ein må faktisk ha eit bankande hjarte for næringa, og ein må evna og vilja lytta til næringa ein skal styra. Det er det viktigaste.

Kvifor går det godt i landbruket sjølv om Framstegspartiet og Høgre styrer? Det er jo nettopp fordi Stortinget gong på gong stansar politikken til Framstegspartiet og Høgre, f.eks. består importvernet. Stortinget stemmer i dag ned alle dei punkta som både representanten Omland og representanten Pollestad nemnde i stad, og om dagens politikk er så riktig og bra, kvifor fremja Høgre og Framstegspartiet då ei landbruksmelding som skrotar viktige berebjelkar i landbrukspolitikken?

Høgre–Framstegsparti-regjeringa går på eit landbrukspolitisk mageplask og framstiller det samtidig som om dei er svært nøgde med resultatet. Då er det altså berre symbolpolitikken att – og politikarar som berre vil driva symbolpolitikk, bør ikkje regjera landet. Dei bør få avlasting snarast, for slik styrer vi ikkje eit land.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Landbrukspolitikk er beredskapspolitikk. Landbrukspolitikk er næringspolitikk. Landbrukspolitikk er tradisjon og historie – bare se på bildene bak her. Den eneste næringsaktiviteten en ser, er pløying av mark – et flott bilde.

Så har vi en statsråd i dag som skryter voldsomt av inntektsutviklingen i landbruket – det er så fantastisk, alt er så strålende, og alt går til himmels med Fremskrittspartiet i regjering. La meg gå gjennom inntektene krone for krone.

Rentenedgangen alene utgjør 21 500 kr per årsverk, for det er mye gjeld i norsk landbruk. Når renta går ned, framstår det som om inntekten går opp 21 500 kr. Når man får markedsbalanse f.eks. for svin, utgjør det ca. 8 000 kr per årsverk. Når TINE har klart å ha en god drift, har det utgjort en etterbetaling på ca. 11 000 kr per årsverk. Der alene, på grunn av tiltak i landbruket og på grunn av rente, har inntektene i landbruket som det beregnes, gått opp med 40 000 kr per årsverk.

Så gikk Stortinget inn og overstyrte regjeringen i det første jordbruksoppgjøret og tilførte 250 mill. kr mer, for vi var ikke fornøyd med det regjeringen hadde gjort. Det er 5 500 kr per årsverk. I den skrytelista som Jon Georg Dale kom med, er det rundt 5 000 kr, så det er den voldsomme effekten av Fremskrittspartiets landbrukspolitikk. Når en begynner å se på hvordan Fremskrittspartiet har gjort opp sine jordbruksoppgjør, hva har man gjort opp med, er det å øke prisene i markedet gjennom økt målpris og gjennom at markedsregulatorene har hatt en bedre prisbane bl.a. på storfekjøtt.

Hvis Fremskrittspartiet ikke hadde hatt tollvern, hadde inntekten gått ned, og da er det veldig interessant å lese Fremskrittspartiets forslag til program. Hva står det der? Det står «at norske tollsatser og beskyttelsesregimer fjernes over tid.» Det er Fremskrittspartiets mål, mens statsråden sier i Aftenposten 12. april at «det går ikke an å være landbruksminister og ikke mene at importvernet er viktig for norsk landbruk.» Det er en ganske sterk motsetning mellom det statsråden sier, og det som er Fremskrittspartiets mål. Det vi må huske på når vi diskuterer norsk landbruk, er at 70 pst. av inntektene til norsk landbruk kommer gjennom markedsinntekter. La meg ta et veldig konkret eksempel: Melkeprisen i Norge er ca. 3 kr høyere enn melkeprisen i Sverige. Forskjellen på det er tollvern. Da lønner det seg ikke å ha 1 million liter i kvote. Da lønner det seg å ha 0 i kvote hvis vi hadde hatt en slik melkepris i Norge.

Norsk landbruk er fullstendig avhengig av tollvernet. Så min utfordring til landbruksminister Jon Georg Dale er: Støtter statsråden formuleringen i programmet om at norske tollsatser og beskyttelsesregimer skal fjernes over tid, eller mener statsråden at det er en uklok formulering?

Torhild Aarbergsbotten (H) []: Landbruket er en av våre viktigste næringer og fortjener i høyeste grad en grundig politisk debatt og en egen stortingsmelding. Meldingen har skapt debatt over hele landet og i mange miljø. Det er bra. Det viser at landbruket er en næring det er engasjement rundt og interesse for. Dessverre skulle jeg nok ønske at debatten kunne holdt seg på et litt mer saklig nivå enn hva vi har sett fra enkelte. Står det virkelig så ille til i norsk landbruk at en må tenne varder rundt om i det ganske land?

Svaret på det spørsmålet er etter mitt skjønn et betinget nei. Jeg vil påberope meg å kjenne næringen ganske godt. Når jeg er ute i fjøsene, opplever jeg en helt annen optimisme og framtidstro for næringen enn hva enkelte har presentert her fra denne talerstolen. Under denne regjeringen har vilkårene for svært mange bedret seg vesentlig. Under forrige regjering var det mange som slet økonomisk, da de opplevde å ikke få noe igjen for det de hadde tatt av store investeringer for å produsere mer effektivt. Derfor mener jeg at forslaget om å sette tak på støtte, som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV fremmer, er å gå baklengs inn i framtiden.

Også innenfor landbruket har det skjedd store teknologiske framskritt. Om lag en tredjedel av melkeprodusentene har investert i melkeroboter. En har fått automatiske fôringssystemer, delvis automatiserte innhøstingslinjer og driftssystemer som legger grunnlag for større produksjon per enhet og per årsverk. Færre og større driftsenheter er en naturlig utvikling som vi heller må bygge opp om enn å legge hindringer for. I den sammenheng er det verdt å nevne at antall jordbruksbedrifter har blitt redusert med bare 1,9 pst. per år i forhold til 2,4 pst. under forrige regjering.

Det er bred politisk enighet om at vi skal ha landbruk over hele landet, og at landbruket innehar viktige samfunnsfunksjoner utover bare det å produsere mat. Derfor er det også bred enighet om at landbruket må ha statlige støtteordninger på lik linje med mange andre næringer. Når det er sagt, er bonden en næringsutøver som ønsker en best mulig bunnlinje, slik som alle andre næringsutøvere. Det er ingen motsetning mellom god kvalitet, god dyrevelferd og god økonomi. Tvert imot viser større og mer rasjonelle driftsenheter mindre sykdom, bedre dyrevelferd og økt produksjon.

Jeg håper at den positive utviklingen som denne regjeringen har lagt grunnlaget for, vil fortsette framover. Vår jobb er å legge til rette for utvikling og bygge opp om dem som ønsker å satse. På den måten vil vi sikre økt matproduksjon og landbruk over hele landet, samtidig med at vi opprettholder vår status for det beste og friskeste dyreholdet.

Ketil Kjenseth (V) []: Matproduksjon er viktig. Vi må produsere mer mat, både fordi vi blir flere i Norge, og også fordi vi ikke skal være så avhengig av å importere mat. Men vi må også produsere mer nisjemat – vi blir litt mer kresne når vi får mer penger mellom hendene. Vi ser også en utvikling der flere prøver seg på å utvikle merkevarer. Min kollega Pål Farstad var inne på hva osteproduksjonen på Tingvoll har brakt med seg.

Veldig få næringer satser på deltidsaktører, så heltidsbonden er viktig. Det har vært et viktig ærend for Venstre i landbrukspolitikken i disse fire årene. For at landbruket i Norge skal sikres bærekraft, er vi nødt til å sikre heltidsbondens kår. Men vi skal også sikre spesialbonden – apropos den på Tingvoll som skal produsere den osten eller prøve seg på å utvikle et nytt produkt i landbruket. Mangfoldet er også viktig.

Rundt Mjøsa og i de traktene der jeg ferdes mye, har vi heldigvis noen av dem som tør å prøve og tør å satse, ikke minst på grønnsaksproduksjon og grøntproduksjon. Vi har sett nye produkter. Vi har sett nye måter å oppbevare på. Vi har sett nye måter å distribuere på, bl.a. fra Mat fra Toten og andre aktører på Toten, som finner både sine nisjer og sine store volummarkeder.

Heldigvis går grøntkonsumet opp. I den forbindelse: Jeg har hørt lite om opplysningskontorene i debatten her, men Opplysningskontoret for frukt og grønt er særlig viktig. Det er ikke noe tydelig flertall for hvordan en skal videreføre opplysningskontorene. Det for frukt og grønt er det stor enighet om er viktig, det sier også bransjen selv, fordi økonomien i næringen er krevende, fordi en ikke har så mange andre aktører å spille på i industrien for å fronte det, og fordi det er prispress blant kjedene på å selge.

En andel av forbrukerkonsumet som også er interessant å se, er at vi er i ferd med å brygge såpass mye mikroøl at etterspørselen etter produkter til det er økende. Nibio Apelsvoll på Toten sier at her har sektoren en jobb med å fylle på med produkter fra landbruket. Så det finnes muligheter.

Også kornarealet rundt Mjøsa er særlig viktig. Derfor gjør en nå et grep: de 14 kvoteregionene. Vi har da mulighet til å sikre mjølkeproduksjonen oppe i dalene og sikre fortsatt vekst i kornproduksjonen rundt Mjøsa og i andre områder der det er gunstig å produsere korn. Det er et grep som vi ikke har sett så mye til i landbrukspolitikken i Norge i de senere årene.

Ove Trellevik (H) []: Det var mykje fokusering frå opposisjonen i dag på dei elementa og tinga som regjeringa kanskje ikkje har fått fleirtal for, og desto mindre fokusering på det som dei faktisk har fått fleirtal for, og ikkje minst konsekvensen av politikken til regjeringa.

I den perioden me har hatt, har det vore svært gode resultat for landbruksnæringa. Rammevilkåra er så gode at både investeringsviljen og produksjonsviljen er rekordstor. Det vert produsert meir lammekjøt enn på lenge, og det må vera til Trygve Slagsvold Vedums store overrasking. Sjølvforsyningsgraden har gått opp tre prosentpoeng, frå 47 pst. til 50 pst., mens han fall frå 53 pst. til 47 pst. med den førre regjeringa. Delen av norske råvarer i kraftfôret har auka med 12 pst. Hogstaktiviteten i skogbruket er rekordhøg. Regjeringa satsar tungt på investeringar i skogsvegar og tømmerkaier. Talet på søkjarar til utdanning innan landbruket er svært godt.

Det er optimisme, jordbruket er i god utvikling og inntektsutviklinga er svært god. Då vert eg veldig overraska over retorikken til Senterpartiet og Arbeidarpartiet i dag. Her vert det snakka om kollaps og om mageplask og om å parkera regjeringa og om ideologisk sidespor. Eg trur det må vera manglande vilje til å erkjenna kva regjeringa faktisk har oppnådd.

Kritikken frå Senterpartiet og Arbeidarpartiet fell eigentleg på steingrunn dersom me ser på kva dei klarte å få til då dei sat i regjering. Me kan lesa frå Bergens Tidende 27. mars 2009:

«Jordbruket bygges ned raskere enn noen gang, og sentraliseringen er like sterk som før. Tre år med Senterpartiet i regjering har ikke snudd flukten fra bygdene.»

Vidare stod det:

«I 2008 forsvant dyrket jord tilsvarende 8000 fotballbaner.»

Og vidare:

«I 2008 alene ble 16.500 dekar jordbruksareal omgjort til veier, bebyggelse og andre formål. Det betyr at rundt 100 gårdsbruk ble ødelagt for all fremtid.»

Sentraliseringa skaut fart med Senterpartiet og Arbeidarpartiet i regjering, og i same artikkel i Bergens Tidende kan me lesa:

«Befolkningen i storbyregionene har økt med over åtte prosent siden 2004. I samme periode har folketallet i periferikommunene sunket med 4,1 prosent.»

Då må det vera lov å spørja både Senterpartiet og Arbeidarpartiet her i dag om dei resultata dei skapte i regjering, var betre for landbruket og for distrikta enn dei resultata regjeringa Solberg skapar. Eg trur svaret gjev seg sjølv, det er berre å sjå på resultatet av den politikken som denne regjeringa har fått til.

Rigmor Andersen Eide (KrF) []: Norsk landbruk gir oss mat av høy kvalitet. Det er både trygt og godt. Dette må vi ta vare på. Jeg er glad for at Stortinget i denne meldinga har satt en tydelig retning for landbruket vårt og slår fast at vi vil ha mer norsk matproduksjon.

Skal vi klare å øke matproduksjonen, må vi ta i bruk hele landet vårt, og dette ønsker Kristelig Folkeparti å legge til rette for. Vi tror på de små brukene og distriktslandbruket vårt og mener at vi trenger disse, sammen med større bruk, for å klare å oppfylle det ambisiøse produksjonsmålet og å utnytte produksjonsmulighetene over hele landet. Denne meldinga legger nå, etter Stortingets arbeid, til rette for nettopp dette – et aktivt og mangfoldig landbruk, som tar i bruk ressursene våre i hver krik og krok av landet vårt.

Denne meldinga sikrer distriktslandbruket gjennom å videreføre og styrke virkemidler som er differensiert etter geografi og struktur. Det blir nå en vridning av virkemidlene mot små og mellomstore bruk. Vi vet at særlig de kraftfôrbaserte produksjonene er viktig for mange kombinasjonsbruk i distriktene. I motsetning til regjeringa, som ønsker at lokalisering av disse skal være markedsstyrt, mener Kristelig Folkeparti at vi fortsatt skal sikre rammevilkår som gjør det mulig å videreføre dagens geografiske produksjonsfordeling.

Kristelig Folkeparti støtter også en nedtrapping av tilskudd per dyr ved økt driftsomfang, fordi det er naturlig at de med et visst produksjonsomfang i hovedsak baserer seg på markedsinntektene. Dette vil være med og gi et bedre grunnlag for de små og mellomstore brukene ute i distriktene.

Det har blitt sagt tidligere i denne debatten at melkeproduksjonen er ryggraden i landbruket vårt. Den beskrivelsen er jeg helt enig i, men det ropes et varsku. I mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, var det for 15 år siden 1 272 melkebruk, og i dag er det 789 melkebruk igjen. Derfor vil også jeg løfte fram Kristelig Folkepartis redningsplan for gjennomsnitts melkebruk, og at Stortinget i dag sørger for at det blir lagt til rette for økte investeringer for disse brukene. Dette er avgjørende for å motivere eierne av slike bruk til bl.a. å bygge om eller bygge nye driftsbygninger på det jordbruksgrunnlaget de har – dette fordi vi i framtida fortsatt skal ha et aktivt og mangfoldig landbruk over hele landet.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) []: Norske bønder produserer trygg mat av høy kvalitet. Dyrehelsen og dyrevelferden er veldig god, bruken av antibiotika er den laveste i verden, og kunnskapen om jorda er også veldig høy. Det gir gode avlinger, med lavt forbruk av sprøytemidler. Dette er veldig bra, og sånn vil vi fortsatt ha det.

Vår landbrukspolitikk har vært utformet med nennsom hånd og har hatt som mål at matproduksjonen skal være høy. Det skal produseres mat over hele landet, og det skal være effektivt. Dette har vi så langt lyktes ganske godt med. Å ha jordbruk over hele landet har betydning for beredskapen om noe utenkelig skulle skje.

I vårt land er det mulig å dyrke på kun i underkant av 3 pst. av arealet. I tillegg har vi et klima og en topografi som gjør at avlingene våre vil koste mer å produsere enn i andre land. Vi vil aldri kunne nå et volum som gjør oss til storbønder på verdensmarkedet, selv om norske bønder i mange år har ligget i produktivitetstoppen i Norge. Men vi vil at de skal produsere ren, trygg og god norsk mat. Skal vi få til et levedyktig landbruk over hele landet, er vi nødt til å ha et effektivt importvern, samvirke, jordbruksforhandlinger og selveiende bønder. Da er ikke medisinen, som regjeringa foreskriver, å svekke dette. I tillegg må bøndene selvsagt ha en inntekt på linje med andre grupper i samfunnet og velferdsordninger som andre. Målsettingen må imøtekommes gjennom virkemidler som gir lønnsomhet for både større og mindre bruk.

Regjeringas forslag til landbruksmelding ville ha ført til mindre drift, nedlegging av landbrukseiendommer, mindre produktivt areal og utarming av de områdene der utmarka i dag holdes åpen av beitedyr. Det ville på sikt ha ført til at matproduksjonen ville gått ned, og behovet for import av mat til egen befolkning ville gått opp – et paradoks i en tid da mektige land kjøper areal i utlandet for å kunne fø egen befolkning i framtida. Mat vil kunne bli en knapphetsfaktor framover. Land som satser på matproduksjon i eget land, vil være sterkere rustet til å møte framtida. Skal vi nå FNs nye bærekraftsmål, der mål nummer én er å utrydde fattigdom, og mål nummer to er å utrydde sult, er det både moralsk og etisk riktig å produsere mat til egen befolkning så langt vi kan, framfor å kjøpe den ut av munnen på dem som trenger den der de bor.

Derfor har det vært viktig for Senterpartiet å drive tilbake igjen så mange av regjeringens negative forslag som mulig, som saksordføreren gjorde rede for, og holde tunga beint i munnen, sånn at vi både tar vare på matjorda, sørger for sikker produksjon og øker lønnsomheten for brukerne.

Karin Andersen (SV) []: Først har jeg lyst til å si takk for maten, ikke til statsråden, men til alle de flinke bøndene som produserer mat i Norge under, av og til, ganske vanskelige forhold. Når statsråden nå har avkledd tallene – som han smykker seg med – står han igjen med 5 000 kr i økning over tre år, som ikke akkurat er noe å skryte av. Jeg regner med at hans egne lønnsøkninger kanskje har sett litt annerledes ut i denne tidsperioden.

Når vi i tillegg vet at været har vært på bøndenes, og kanskje også på regjeringens, side i disse årene, er det litt rart å høre at regjeringspartiene og statsråden forsøker å la være å ta inn over seg at de faktisk går på svært store nederlag i Stortinget i dag. Politikken de har stått for og lagt fram, har blitt avvist på viktige punkter, og det er bra. Vi har til og med fått høre fra talerstolen at det å ta klimahensyn ikke er framtidsrettet, og at det å ha pensjon og avløserordninger antakeligvis er noe veldig gammeldags, som man burde ha kvittet seg med. Jeg har i hvert fall ikke hørt en eneste i landbruksnæringen som har delt det synspunktet. Tvert imot, det er viktig med velferdsordninger også i landbruket hvis man ønsker å ha noen som vil fortsette der.

Det å bli stor gjør ikke at man blir mindre avhengig av statlige overføringer, man blir mer avhengig av statlige overføringer. Så ille blir det at når man de siste årene har vridd tilskuddene mer og mer over til de store og de har investert, er de så forgjeldet at det blir nesten umulig å snu det igjen. Å få det slik er vel det som regjeringen ønsket, men det er i sterk motstrid til det å skulle drive landbruk over hele landet, med de små jordlappene og de små jordressursene som er mange steder. Målet om at vi skal det, har Stortinget satt seg, og da må vi rett og slett ha en annen politikk.

Lakmustesten vil bestå også for dem som utgjør flertallet her i dag, av alle partier, når vi skal stemme over landbruksoppgjøret om noen uker. Statsråden har nå fått marsjordre i en annen retning enn den han sjøl har pekt ut. Da må det også være slik at det flertallet som i dag har parkert regjeringens landbrukspolitikk, er villig til å stå opp for det når landbruksoppgjøret kommer til Stortinget. Hvis det ikke er godt nok eller ikke er i tråd med de føringene, må oppgjøret sendes tilbake til regjeringen, med oppdrag om å komme tilbake igjen med et oppgjør som er i tråd med forutsetningene. Det er Stortingets plikt.

Heidi Greni (Sp) []: Vanligvis viser vi til landbruksmeldingen når det skal henvises til det vedtatte politiske grunnlaget for landbrukspolitikken. Det kan vi ikke gjøre, etter dagens behandling. Nå må vi henvise til landbruksinnstillingen, siden de viktigste elementene i regjeringens landbrukspolitikk er satt til side av stortingsflertallet. Ordene som stadig går igjen i innstillingen, er: komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Stortinget har tatt den nødvendige jobben med å utforme mål og tiltak i landbrukspolitikken, som er helt annerledes enn regjeringens forslag.

Jeg vil berømme næringskomiteen for at de har tatt oppgaven med å korrigere en politikk som ville ført til svekket matproduksjon, svekket utnyttelse av norske ressurser, dårlige framtidsmuligheter for små og mellomstore bruk i våre fjord- og fjellbygder og trangere kår for mange yrkesutøvere i matproduksjonen.

Jeg representerer et område av landet der landbruket spiller en stor rolle. I fjellbygdene har vi en stor matproduksjon, der vi utnytter ressursene i inn- og utmark og skaper arbeidsplasser, både i primærproduksjonen og i foredlingsindustrien. Uten landbruket ville det sett dårlig ut for bosettingene i flere av kommunene. Regjeringens landbrukspolitikk har vært belastende for oss. Forslaget i jordbruksmeldingen ville fjernet framtidstroen for mange unge som lurer på om de våger å satse på en framtid som bønder. Det så mørkt ut etter landbruksministerens presentasjon av jordbruksmeldingen. Det ser litt lysere ut etter at næringskomiteen har avgitt en innstilling som korrigerer regjeringens politikk på avgjørende områder.

I komitéinnstillingen vises det bl.a. til at jordbruket bidrar til viktige fellesgoder, som f.eks. åpne kulturlandskap, trygg mat, matvareberedskap og bosetting i hele landet. Dette er en viktig understreking for oss som representerer de delene av landet som blir omtalt som marginale fordi de er preget av små bruk og begrensede produksjonsmuligheter. Vi har gode grasarealer i fjellbygdene, og vi har store utmarksområder, men det gir lite rom for regjeringens ønsker om mer stordrift.

Skal vi opprettholde selvforsyningsgraden, må også grasområdene i fjord- og fjellbygdene utnyttes. Det må gis rom for både heltids- og deltidsbruk. Til gjengjeld får samfunnet kvalitetsmat, et kulturlandskap som holdes i hevd, og bygdesamfunn over hele landet som kan tilby arbeidsplasser innen primærproduksjon, leverandørindustri og foredlingsindustri. Stortinget vil ha slike bygdesamfunn. Regjeringen prioriterer det ikke.

I innstillingen fra næringskomiteen understrekes det at satsing på fjellandbruket har vist seg å være et godt bidrag til utvikling av og rekruttering til landbruket i disse områdene. Det er jeg glad for.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jordbrukets samfunnsoppdrag er å produsere naturlig trygg mat i et volum som gir høy sjølforsyningsgrad av jordbruksmatvarer fra norske arealer. Det er den norske forbrukeren som er i sentrum, det er den norske forbrukeren som er oppdragsgiver. Gårdbrukere og næringsmiddelindustri er nødvendige virkemidler. Det må bli langt bedre lønnsomhet i produksjonslivet ute på gårdsbruket og i næringsmiddelindustrien for å kunne gjennomføre samfunnsoppdraget.

Folks helse fremmes gjennom sunn mat og sunt drikke. Når kvaliteten på norsk jordbruksmat systematisk bedres, er vi i pakt med en viktig internasjonal trend. Den blir heldigvis stadig sterkere, og den bevisste forbruker driver debatten framover. Viktig her er redusert bruk av antimikrobielle tilsetningsstoffer og resistensfremmende preparater og utryddelse av antibiotikaresistente bakterier i maten. Derved vil norske jordbruksvarer foretrekkes av forbrukerne, fordi vi i realiteten etablerer et grønt importvern.

Alliansen mellom kyllingprodusenter og deler av matvarehandelen, med NorgesGruppen i spissen, som fjernet antibiotikumet narasin i kyllingfôret, er et eksempel til etterfølgelse. Til statsråden: Nå må narasin og monensin også forbys i henhold til norsk lov.

Det er et framskritt i innstillinga at alle partier unntatt Høyre og Fremskrittspartiet går inn for at forbrukerne kan ta opplyste valg og på den måten utøve sin forbrukermakt. Både merking av innhold i maten og informasjon om matens opprinnelse, produksjonsmåte og pris er viktig informasjon til forbrukerne. Flertallet går inn for at det skal gis sammenlignbar informasjon om næringsinnhold, ingredienser, pris, opprinnelsen til produktet, allergier og hvor varene kan kjøpes. Det er svært viktig og positivt, sett fra Senterpartiets side.

Disse flertallsmerknadene må følges opp. Det kan vi gjøre ved å se til Sveits, hvor det allerede er krav til varedeklarasjon på menyen over kjøttet som serveres i restaurantene. Kjøtt som kan være produsert med antibiotika eller GMO i fôret, merkes på den sveitsiske menyen. Slik må vi også få det i norske restauranter.

For å gjennomføre det som her er samfunnsoppdraget, må jordbrukspolitikken fremme bedre lønnsomhet på norske arealer, med de klimatiske, topografiske og arronderingsmessige forhold som vi har. Korn- og kraftfôrpris må derfor økes, som del av en helhet. For å øke sjølforsyningsgraden trenger vi større jordbruksarealer og en mer fruktbar jord, som kan gi større avlinger. Vi trenger de mange små jordbruksarealer over hele landet, men det må lønne seg.

Norsk jordbruk produserer for hjemmemarkedet. Vi må slutte å se til Danmark som vårt forbilde. Vi må få en ny kurs. Dansk eksportjordbruk er på felgen både økonomisk, økologisk og sosialt. Dette faktum må spres hver dag. Vi må derfor se til Sveits.

Det er viktig å kombinere forankring og nyskaping. Jeg er glad for at det som jeg her forteller, får stadig økt oppslutning. Men jeg er realist, folk med kurs for Danmark har fortsatt makten i Landbruks- og matdepartementet.

Kjell-Idar Juvik (A) []: Jeg er først og fremst glad for at flertallet i næringskomiteen ønsker en annen retning for norsk landbruk enn det Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen legger opp til. Heldigvis er de fleste forslagene fra Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen avvist i næringskomiteens innstilling til jordbruksmeldingen. Regjeringen og landbruksminister Dales mantra om mer konkurranse og marked blir i dag parkert av stortingsflertallet, selv om man forsøker å komme seg unna det.

Landbruksproduksjonen i Norge må øke i takt med befolkningsutviklingen. Da må man føre en jordbrukspolitikk som tar hele landet i bruk. Skal vi nå disse målene, må landbrukspolitikken legge til rette for et sterkt landbruk i hele landet, med økt lønnsomhet for alle bruksstørrelser, ikke bare for de store brukene. Arbeiderpartiet og flertallet i komiteen slår fast at jordbrukspolitikkens hovedmål skal være norsk matproduksjon med grunnlag i norske ressurser.

Stortinget støtter ikke forslaget om nærmest å halvere antallet melkekvoteregioner. Forslaget ville gitt dramatiske følger for melkeproduksjonen i hele landet. Beklageligvis støtter Kristelig Folkeparti og Venstre en reduksjon til 14 regioner.

Norsk landbruk er en næring for framtida, og regjeringen burde vært langt mer offensiv og gjort mer for å øke sysselsettingen. Dagens regjering fører en landbrukspolitikk som trekker i feil retning, men til høsten kan dette endres ved at velgerne stemmer for en ny regjering med en ny landbrukspolitikk.

Det vil ikke minst være behov for betydelige investeringer i framtida, det er et investeringsbehov på over 20 mrd. kr, men regjeringen har brukt budsjettene og jordbruksoppgjørene til å foreslå kutt i tiltak. Norsk landbruk fortjener bedre, og det trengs mer gjennomføringskraft for å sikre et sterkt landbruk i hele landet og ikke bare en favorisering av de store brukene, som vi har sett til nå. For Nordland og Nord-Norge vil en videreføring av denne politikken være dramatisk, ikke minst på grunn av at vi i hovedsak har små og mellomstore bruk.

Regjeringen legger opp til å redusere samvirkeorganisasjonenes rolle i landbruket. Dette er et stort steg i feil retning, og det vil utfordre distriktslandbruket først. Samvirkeorganisasjonene sikrer lik pris til produsenter i nord og sør og setter landbruket i stand til å levere trygg og fersk mat gjennom hele året.

Jeg er også fornøyd med at komiteen mener det må jobbes med å finne en løsning på bruk og forvaltning av statens eiendom i Nordland og Troms.

Til slutt: Jeg er veldig fornøyd med at en samlet komité sier at arktisk landbruk må løftes fram. Norge er alene i verden om å ha et arktisk landbruk av noe omfang, og satsingen på dette regionale fortrinnet må videreføres og forsterkes. Jeg har store forventninger om at vi ser en forsterket satsing på det arktiske landbruket ved behandlingen av jordbruksoppgjøret.

Liv Signe Navarsete (Sp) []: Det er interessant å lytte til debatten i kveld. Eg vil gratulere saksordføraren og fleirtalet med eit svært godt arbeid. Eg registrerer at statsråden òg er svært nøgd med handsaminga av ei landbruksmelding der han knapt har vunne ein einaste siger.

Det viktigaste grepet Stortinget tek etter dagens debatt, er å nulle ut forslaget frå regjeringa om at det overordna målet for landbruket er kostnadseffektivitet. Norske bønder driv kostnadseffektivt. Det er ikkje mogleg å overleve som gardbrukar i dag utan ei god og effektiv drift på det einskilde gardsbruket, men derifrå til å gjere kostnadseffektivitet til eit overordna mål ville effektivt teke livet av den viktige matproduksjonen me har i fylke som Sogn og Fjordane, Hordaland og fleire distriktsfylke. Her gjer ikkje geografien og topografien det mogleg å omskape dei små og mellomstore bruka til storskalabruk. Difor er eg glad for at det no skal skje ei satsing på nettopp dei små og mellomstore bruka. Det er på høg tid. På mange av desse bruka er det store behov for investeringar i bygningar og jordvegar. Vedtaket i dag må difor følgjast opp med midlar til fornying og utvikling av desse bruka, som har kome i bakleksa.

Jordbruksoppgjeret, der kravet kjem i morgon, vil vise om landbruksministeren vil følgje opp Stortingets vedtak frå i kveld, eller om han vil gjere som sin kollega Helgesen, og dure på utan å lytte til det som Stortinget bestemmer. Eg håpar at landbruksministeren har lært av den leksa Helgesen fekk i dag, slik at han følgjer opp det som no vert bestemt.

Senterpartiet er ein pådrivar for lokal matproduksjon basert på norske ressursar. Me er heldige som trygt kan ete både blautkokte egg frie for salmonella og salatar utan varmebehandling –utan å vere redde for magesjau.

Senterpartiet er òg ein pådrivar for at me skal eksportere norsk landbrukskompetanse til utviklingsland. Som medlem av utanriks- og forsvarskomiteen er eg oppteken av at òg dei fattige landa skal ha ei satsing på matproduksjon som ein viktig veg ut av fattigdom.

Norsk landbruk har høg kompetanse. Det viktigaste elementet i det norske landbruket er matjord og menneske. Det er viktig å vareta og utvikle begge ressursane med ein politikk som gjer det mogleg å produsere mat i både dalstroka innafor og langs kysten vår. I det fylket som eg kjem frå, Sogn og Fjordane, er landbruket viktig. Næringsmiddelindustrien er viktig – og dei må ha råstoff. Eg håpar at vedtaka i kveld vil gjere det mogleg å vidareutvikle det flotte landbruket me har, både i Sogn og Fjordane og i resten av landet, og næringsmiddelindustrien, som lever av det.

Dag Terje Andersen (A) []: Jeg er også glad for at det blir nye forhandlinger om det statsråden la fram.

Også for oss i Vestfold er landbruk viktig og helt avgjørende. Det er viktig for grøntsektoren. Det er viktig for mye av landbruksproduksjonen. Ikke minst er hele verdikjeden, næringsmiddelindustrien, en av de aller viktigste næringene i Vestfold. Vi er avhengig av en god landbrukspolitikk og ikke minst et sterkt importvern. Jeg er glad for, bl.a. på vegne av Sande kommune, som er et av foregangsområdene innen økologisk produksjon, at formuleringene når det gjelder dette, er betydelig bedre i innstillinga enn i meldinga.

Det er mange som har vært opptatt av at det er mye som går bra i landbruket. Det er riktig. Grunnen til det er det som Trygve Slagsvold Vedum gikk gjennom. Ikke minst er det bra at den forrige landbruksministeren ble stoppet av Stortinget da hun la fram sitt første jordbruksoppgjør. Jeg husker jeg sa den gangen at representanten Line Henriette Hjemdal hadde et stort ansvar for at statsråden ble satt under administrasjon, og sentrumspartiene har bidratt til å holde administreringen sånn noenlunde i orden.

Så har statsråden lagt fram en ny melding. Det er jo ikke sånn at den ble godt mottatt. Det ble bråk over hele landet, for folk skjønner landbrukspolitikk. Det så ut til at når det gikk bra i norsk landbruk, bestemte landbruksministeren seg for å si: Dette må jeg gjøre noe med. Og så la han fram en ny melding. Heldigvis har mange av forslagene blitt stoppet. Vi får en bedre kanaliseringspolitikk. Vi har bremset utviklingen for melkekvoter, og markedsordningene er stort sett bedre – og ikke minst avløserordningene. La meg bruke det som et eksempel på hvor utrolig viktig mange elementer er for at vi i sum skal klare å opprettholde et relativt småskala landbruk i Norge, som gir oss god dyrevelferd, god dyrehelse og god matvaresikkerhet. Det er det det handler om når vi velger virkemidler.

Statsrådens liberalistiske ideer tålte ikke møtet med Stortinget. Sjelden har jeg hørt noen skryte så mye og ha fått til så lite. Det virker faktisk som om det gjelder å legge lista så høyt at man kan gå rakrygget under uten å rive. (Munterhet i salen) Men landbruksministeren skal få rett i at for mye av denne perioden har handlet om å bremse landbruksministerens forslag. Noe av problemet i landbruket for tida er at det er en nødvendig forsvarskamp. I neste periode håper jeg vi kommer over til en regjering som gjør at vi kan diskutere offensiv utvikling av landbruket, og ikke bare forsvare oss mot regjeringa.

Geir Pollestad (Sp) []: I innstillinga me behandlar i dag, ser ein framover, og det er ikkje eit historieverk, verken over dagens regjering, ho som var før i dag, eller ho som var før det igjen.

Statsråden har heilt rett når han seier at inntektsformuleringa i innstillinga ikkje er formuleringa til Senterpartiet, for me vil ikkje redusera inntektsgapet, me ønskjer å tetta inntektsgapet. Men eg vil minna statsråden om Stortingets forretningsorden § 25, som seier at møte i komiteen er det ikkje lov å referera frå, og om at han bør vera forsiktig med å tildela dei ulike partia meiningar, kven som har meint kva.

Over til nokre konkrete saker, først opplysningskontor: Venstre har varsla at dei vil stå for merknaden sin. Representanten Kjenseth gjorde godt greie for det. Me er i ein situasjon der ingen av merknadene har fleirtal, men det som er sikkert, er at det ikkje er fleirtal for å leggja ned opplysningskontor. Så eg vil på det sterkaste anbefala statsråden å ta ein prosess på dette, vurdera dei ulike alternativa og greia dei ut skikkeleg før han trekkjer ein konklusjon. På den bakgrunnen ser eg ikkje nokon grunn til å halda fast på forslag nr. 12, frå Senterpartiet.

Vidare er det verdt å merka seg, i meldinga og i innstillinga, at det er ei positiv haldning til dei endringane i marknadsbalanseringa som Nortura og kjøtbransjen elles har vorte einige om. Det forventar eg at statsråden følgjer opp på ein god måte.

Når det gjeld punktet i innstillinga om overgangen frå målpris til volummodell for svin, meiner eg at ein landbruksminister som tenkjer på det beste for landbruket, vil venta med å gjera den endringa til det er nødvendig for å overhalda WTO-forpliktingane våre.

Vidare, når det gjeld oppkjøpsordninga for geitemjølk, har komiteen innsnevra ho betydeleg, ho skal berre vera for å hindra at geitemjølk går til dyrefôr. Det vil seia at slik det ser ut no, er det lite grunnlag for å bruka statlege pengar på ei oppkjøpsordning, at det kan verta handtert via marknadsbalanseringa.

Eg vil oppfordra statsråden til å lesa innstillinga, om det som har vore intensjonen til Stortinget.

Eg nemnde 22 plassar i landet der det er viktig å produsera mat, og som me treng mat ifrå. Eg kom i skade for ikkje å nemna Trysil, og eg har fått sterke reaksjonar på det, så eg vil òg slå fast at me treng mat frå Trysil.

Anders Tyvand (KrF) []: Norge må ta ansvar for å produsere mest mulig av den maten vi trenger selv. Det handler om vår egen matsikkerhet, men det handler også om at vi i en verden med en kraftig befolkningsvekst og stadig flere munner å mette må ta ansvar for å bidra mest mulig til matproduksjon. I et land som vårt, med mindre dyrkbar jord per person enn det man har i India, med én milliard mennesker, må vi ta i bruk de mulighetene vi har. Da kan ikke effektivisering alene være det eneste målet for landbruket, selv om effektivisering alltid må være et mål. Da trenger vi også en målsetting om et aktivt, levende og mangfoldig landbruk over hele landet.

Jeg er glad for at Stortinget i denne innstillingen har samlet seg i sentrum i norsk landbrukspolitikk. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å bidra til brede flertall i Stortinget og fortsatt forutsigbarhet for aktørene i landbruksnæringen. Jeg er glad for at Stortinget i dag sier nei til regjeringens forslag om å gjøre flere grunnleggende endringer i landbrukspolitikken. De representantene fra regjeringspartiene som kanskje er litt skuffet i dag, og som mange ganger har gjentatt at det aldri har gått bedre i landbruket enn nå, under denne regjeringen, kan kanskje trøste seg med at den forutsigbarheten og de nødvendige rammevilkårene som har ført til denne suksessen, nå blir videreført.

Dagens innstilling har ambisiøse mål for landbruket. Vi skal produsere mer mat enn i dag, og vi skal produsere mat og fôr som det ligger til rette for å produsere i landet vårt. På mange områder er det et potensial for økt verdiskaping i framtiden. Det gjelder innenfor storfe, matkorn, frukt og grønt, og Kristelig Folkeparti mener at det bør satses mer innenfor disse produksjonene. Vi bør både produsere mer frukt og grønnsaker og spise mer frukt og grønnsaker. Fem om dagen er en god leveregel, og hvis vi legger til rette for og stimulerer til økt produksjon og økt inntak av frukt og grønt, kan samfunnet spare milliarder av kroner over helsebudsjettet.

Men vi vet at risikoen innenfor disse produksjonene er høy. Derfor er det viktig å satse på forsknings- og utviklingsarbeid innenfor denne sektoren som kan bidra til både økt konkurransekraft, vekst og en bærekraftig framtidig produksjon av frukt og grønnsaker. Blant fruktprodusentene er det bred enighet om at felles lagre og pakkerier er avgjørende for kvalitet, produktutvikling og økt salgsvolum. Derfor er målrettede ordninger for disse lagrene og pakkeriene og en styrking av disse ordningene viktig for bl.a. å kunne foreta tilpasninger når det oppstår ubalanse i markedet. Jeg er glad for at det er en samlet komité som også uttaler dette i innstillingen, og jeg er ikke minst glad for de initiativene som nå tas rundt rekruttering til nettopp frukt- og grøntsektoren.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg er enig med representanten Andersen, som sa at det trengs en offensiv utvikling av norsk jordbruk. Vi trenger en utvikling som er økologisk, økonomisk og sosialt bærekraftig. Den er overmoden for ny kurs. Debatten må ikke lenger bli en diskusjon om hastigheten på en feil kurs.

Senterpartiets oppgave er å fremme økt produksjon av naturlig – og jeg understreker naturlig – trygg mat på norske arealer, ikke på utenlandske arealer, i form av korn og soya. Vi må systematisk fremme bedre matkvalitet. Det gir også et grønt importvern, som jeg så vidt nevnte i mitt første innlegg. Og forbrukerne er på lag. Det er noe av det gledeligste jeg har opplevd de siste årene. Denne kombinasjonen av arealer og kvalitet gir også et kulturlandskap som flere vil sette pris på, og det gir grunnlag for et mangesysleri i norske bygder hvor grønt reiseliv og landbruk går hånd i hånd. Hemsedal er ett eksempel. Reiselivsledere i Hemsedal etterlyser en slik jordbrukspolitikk framover, og det er ikke bare Senterparti-reiselivsledere i Hemsedal som etterlyser det. Også Høyres fremste sier at her ligger det muligheter. Da må vi kombinere røtter og vinger. Vi må kombinere forankring og nyskaping ved å hele tida drive oss i retning av noe som er bedre.

Denne debatten har hatt lite oppmerksomhet på sjølforsyningsgraden. En har hatt liten oppmerksomhet på at regjeringa foreslo at sjølforsyningsgraden, korrigert for import av fôr, ikke bør være et resultatmål for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser. Regjeringa prøver altså å få det norske folk til å tro på at enten vi importerer mye eller lite korn til dyra våre, har vi den samme sjølforsyningsgraden. Det er sterkt. Sjølsagt vet enhver praktiker at dess mer fôr en importerer til dyra, dess mindre blir norsk sjølforsyningsgrad. Regjeringa prøver å si det motsatte. Det er utrolig sterkt. Det er falskt, det er feigt, det er feil. Sjølforsyningsgraden er sjølsagt avhengig av hva som produseres på norske arealer.

Men det som er det interessante, er at her får regjeringa støtte fra partiet Venstre, som i sin tid hadde en statsminister og en landbruksminister som het Gunnar Knudsen. Det standpunktet som partiet Venstre er på i dag, var helt fjernt for Gunnar Knudsen, den store kjempen i Venstre. Det er trist at Venstre har gått så langt bort fra sine grunnideer og nå støtter Fremskrittspartiet og Høyre.

Statsråd Jon Georg Dale []: Stortinget kan leggje til grunn at eg gradvis vil innføre dei tiltaka som det i dag vert tilslutning til frå Stortinget i dei årlege jordbruksoppgjera. Eg har planar om å leie dei i mange år framover.

Stortinget kan også leggje til grunn at ein sjølv kjem til å verte målt på ein del av den valkampretorikken som ein fører frå Stortingets talarstol. Når ein beskriv ei verkelegheit, f.eks. av utviklinga i vestlandsjordbruket, som ikkje i det heile er rett, hindrar det det som Stortinget seier at ein målber, nemleg å rekruttere fleire til jordbruket.

Inntektsutviklinga for vestlandsbonden i Sogn og Fjordane var i 2015 om lag 12 pst., i Møre og Romsdal om lag 10 pst – dobbelt så mykje som inntektsutviklinga som andre i det same fylket hadde i det same året. Då kan ein ikkje opptre slik at ein faktisk hindrar at folk investerer når det er grunnlag for det.

Det er investeringar i gjennomsnittsbruket i dag. To tredjedelar av den investerte kapitalen i norsk mjølkeproduksjon skjer i dag på dei bruka som i gjennomsnitt har 10–30 kyr. To tredjedelar av investeringsmidlane som går til mjølkebruk, vert brukte der. Inntektsutviklinga frå 2014 til 2017 er for andre grupper 7,1 pst. eller 35 700 kr, for jordbruket 18,1 pst. eller 55 100 kr. Dersom ein korrigerer for den ubalansen som er i marknaden, kunne jordbruket i tillegg, med marknadsbalanse, auka inntekta med ytterlegare 8 000 kr i denne perioden. Det viser dei grunnleggjande utfordringane som alle dei partia som har sete i regjering, veit om. Dersom inntektsmoglegheitene vert gode nok til at produksjonen veks raskt nok, er det oppskrifta på at inntektene igjen sviktar, ganske enkelt fordi at den største fienden til den norske bonden er overproduksjon som han sjølv er ansvarleg for. Difor må desse tiltaka som Stortinget i dag sluttar seg til, innførast gradvis, slik at ein ikkje byggjer opp ubalanse i enkeltmarknaden, som bonden i neste omgang må betale rekninga for.

Stortinget kan føle seg trygg på at dette vil verte gradvis fasa inn dei neste fem åra under forhåpentlegvis denne regjeringa, men dei må også innsjå at dersom ein skal gjere det utan å byggje opp nye ubalansar, må ein gjere det gradvis. Den forventninga reknar eg med at ein kan ha til Stortinget.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) []: Det begynner å bli sent på kvelden, men jeg må si det har vært sagt mye bra her i debatten. Men jeg er usikker på om det er riktig av statsråden utelukkende å skryte av at det investeres rekordmye i landbruket i Norge. Det kunne vært bra, men ikke nødvendigvis. Det kan være at statsråden skulle ha sett etter om det var noen varsellamper som blinket.

Store investeringer krever store inntekter. Hvis inntektene ikke står i forhold til investeringene, får vi en forgjeldet næring. Husk at smått også kan være godt, særlig om vi tar inn over oss behovet for sysselsetting, nyskaping og kreativitet – eller innovasjon, som det heter – og attraktivitet, som næringa bør ha for å sikre ny rekruttering.

Jeg kjenner ikke til andre typer investorer som aksepterer så lav avkastning på innsatt egenkapital eller så lav godtgjøring for egne timer, innsatt arbeidstid, i landbruket, som vi har. Den norske bonden holder ut med veldig dårlig godtgjøring for kapitalen sin. Regjeringas landbrukspolitikk fører til det som jeg litt uærbødig kan sammenligne med sosial dumping. Vi trenger et mangfoldig landbruk for å ivareta de naturgitte forutsetningene som vi har i Norge. Vi kan ikke bli størst og best og konkurrere med det europeiske eller det amerikanske landbruket. Landet og bonden trenger en ny landbrukspolitikk som på mange områder er nesten det motsatte av det dagens statsråd står i spissen for.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Statsråden refererte inntektstall systematisk fra Budsjettnemnda for jordbruket, politisk korrigerte tall, ikke-regnskapstall, tall som viser inntektsutvikling, ikke inntektsnivå. Jeg synes vi burde komme vekk fra denne tallbruken og over til det som representanten fra Arbeiderpartiet sa, nemlig å legge driftsgranskingenes tall til grunn. Driftsgranskingene viser inntektstall, inntekt for nedlagt arbeid på rasjonelt drevne bruk. Stortinget hadde stått seg på å basere debatten på de faktiske regnskapstallene, for det er det som er virkeligheten som gårdbrukerne står oppe i, og det er det en kjenner seg igjen i. Da kunne en få en diskusjon om hvordan en vil utvikle inntektene for ungdommen framover. Det er det ungdommen trenger.

Knut Storberget (A) []: Det er et tema i denne debatten som jeg hadde forventet en kraftigere respons fra regjeringspartiene på, og det er den verdikampen som i realiteten nå pågår, ikke bare i landbruket, men også ellers i samfunnet, kampen mot de liberalistiske strømningene som vi ser har skyllet innover den meldinga som er levert til Stortinget, og som Stortinget massivt har sagt nei til. Forsvaret for de ideene hører vi ikke. Vi har jo internasjonale, gode eksempler på – og en skal ikke reise langt for å se det – at den type oppskrift på å skape mer matproduksjon – ja, for den saks skyld mer sysselsetting – lykkes man ikke med.

Når representanten Bjørnstad, og også representanten Gundersen og flere fra Høyre og Fremskrittspartiet, nærmest har beskrevet det å si nei til den type tiltak hvor vi river opp markedsregulering, vi kutter i støtte, og hvor man egentlig fjerner mye av de offentlige og fellesskapets virkemidler, som enten å stå stille, som representanten Gundersen sa, eller å bremse, som representanten Bjørnstad sa, vil jeg derfor, i hvert fall på vegne av Arbeiderpartiet, ta kraftig avstand fra det. Det er ikke å bremse.

Jeg er helt enig med representanten Karin Andersen når hun forsvarer velferds- og fritidsordninger og tidligpensjonsordning og egentlig beskriver det ganske godt. Hvis det er som representanten Bjørnstad sier, at vi heller fjerner tidligpensjonsordningen og i stedet setter i gang rekrutteringstiltak, ser man ikke verdien av virkemidlene bredere enn som så. Tidligpensjonsordningen vil kanskje ikke så mange unge gå rundt og tenke på, men det er jo en del av pakka for å gå inn i denne næringen. Men det er enda mer konkret enn det. At noen går i kår, er faktisk en mulighet for de unge til å ta posisjon på gården. Og hvis vi skal ha en så – unnskyld meg, president – sneversynt tilnærming til de virkemidlene som faktisk er et stort puslespill, som har bidratt til at vi har god matproduksjon i dette landet og har mulighet for vekst, kan man miste trua.

Det er derfor det er så viktig at vi får et skifte i landbrukspolitikken som er med på å forklare at du står ikke stille når du ønsker et mer aktivt inntektsmål, du står ikke stille når du ønsker mindre omdisponering av matjord, du står ikke stille når du ønsker å ha en strategi knyttet til økologisk jordbruk, du står ikke stille når du ønsker at bøndene skal ha adgang i dagligvarebutikkene og få en ny lov om god handelsskikk. Du står heller ikke stille når du sier til handelspartnere rundt omkring i det ganske land at vi – ensidig – gir ikke avkall på det importvernet vi har bygd opp. Det er ikke å stå stille. Det er å se framover og bygge på en produksjon som vi kan leve godt av i mange, mange år.

Geir Pollestad (Sp) []: Når klokka har passert midnatt og ein teiknar seg til sitt tredje innlegg, er det vel nærmast sedvane å understreka at ein ikkje skal forlengja debatten. Men eg ønskjer likevel å takka komiteen for det arbeidet som er gjort med meldinga, og statsråden og ikkje minst alle dei engasjerte folka som har bidrege inn i prosessen. Ein av dei fine tinga med å jobba med jordbrukspolitikk er at ein kan reisa kor som helst i landet og møta fullsette samfunnshus eller idrettshallar av folk som ønskjer å diskutera jordbrukspolitikk. Der ligg òg litt av jordbrukets styrke, dette at deira stemme vert høyrt i samfunnsdebatten.

Eg vil avslutta med å ønskja Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og statsråden lykke til med jordbruksforhandlingane som startar i morgon. Ein har fått ein veldig god guide frå Stortinget no.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.