Bente Stein Mathisen (H) [16:43:36] (ordfører for saken): Jeg vil aller først takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken.

Når barn blir alvorlig syke og har behov for tilsyn og pleie, er foreldrenes tilstedeværelse det aller viktigste for barna. Derfor må vi sørge for gode ordninger som gjør det mulig for foreldre å være borte fra jobben for å pleie sine syke barn.

Pleiepenger er en stønad i folketrygden som gir yrkesaktive foreldre kompensasjon for tapt arbeidsinntekt når de pleier sine syke barn. I dag gis det pleiepenger etter to paragrafer i folketrygdloven: § 9-10, som gjelder for barn opp til 12 år i forbindelse med syke barns behandling i helseinstitusjon, og § 9-11, for barn opp til 18 år ved pleie av livstruende syke og svært alvorlig syke barn på sykehus eller hjemme. Kravet er at barnet har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie.

I utgangspunktet skal ikke pleiepenger gis ved varig sykdom og ved varig pleiebehov. Da skal den kommunale helsetjenesten overta og sørge for nødvendige tjenester. Unntaket er ved varig, svært alvorlig sykdom i ustabil fase eller når barnet får en alvorlig forverring av sykdommen eller er døende. Slik pleiepengeordningen praktiseres i dag, er det mye skjønn, og det er uforutsigbart for familier med alvorlig syke barn.

Det har lenge vært stor misnøye med pleiepengeordningen. Regelverket er komplisert, skjønnspreget og strengt, med mange vanskelige vurderinger. Hva er livstruende eller annen svært alvorlig sykdom? Hva er varig sykdom? Hva er ustabil fase? Det er utfordrende for Nav å saksbehandle ut ifra regelverket, og det fører ofte til flere urimelige gråsonetilfeller.

I forslaget til ny pleiepengeordning blir de to paragrafene i folketrygdloven slått sammen til én felles bestemmelse i § 9-10, og regelen skal gjelde for alle barn opp til 18 år. Å etablere en felles bestemmelse for pleiepenger gir et mer ryddig regelverk, større grad av forutsigbarhet og en lettere saksbehandling i Nav. Pleiepenger skal fortsatt være en erstatning for tapt arbeidsinntekt og forutsetter forutgående yrkesaktivitet hos foreldrene. Vilkåret for innvilgelse av pleiepenger er ikke knyttet til en diagnose. Det er barnets behov for kontinuerlig tilsyn og pleie som er det avgjørende. Flere sykdomstilfeller og varig syke barn inkluderes i pleiepengeordningen, noe som medfører en dobling av antallet som vil ha rett til pleiepenger.

Komiteen mener det er verdt å prøve ut en ny modell med dagkonto for uttak av pleiepenger, noe som kan gi god fleksibilitet i omfanget av uttaket og fordelingen mellom foreldre. Foreldre kan ta ut 1 300 pleiepengedager fra en dagkontoordning fram til barnet er 18 år. Begge foreldrene kan ta ut pleiepenger samtidig ved behov, med utgangspunkt i den dagkontoen som er knyttet til barnet. Foreldrene kan velge å ta ut 100 pst. eller gradere og kombinere med arbeid. Pleiepenger kan graderes helt ned til 20 pst., mot 50 pst. i dag. Ved gradering kan ordningen strekkes ut i tid, ja, helt til ti år. De første 260 dagene vil det være 100 pst. inntektskompensasjon opp mot 6G, og de resterende 1 040 dagene vil det være 66 pst. – lik den ordningen som gjelder ved sykmelding med overgang til arbeidsavklaringspenger. Foreldre gis mulighet til å kombinere pleiepenger med jobb og holde kontakten med arbeidslivet. Det er viktig.

I høringen var alle positive til utvidelsen av ordningen og forenklingen av regelverket. De fleste mente også at 1 300 dager, dvs. fem års sammenhengende uttak av pleiepenger, i utgangspunktet er en raus ordning. Familier med varig syke barn med behov for pleie og tilsyn får bedre tid til å planlegge sammen med kommunen hvilke kommunale pleie- og omsorgstjenester som må settes inn når den statlige ytelsen opphører. Her er det noen utfordringer, for mange fortalte at akkurat disse overgangene er vanskelige. Men sånn er det. Det er det kommunale nivået som skal overta når den statlige ytelsen opphører.

Komiteen har lyttet til og tatt på alvor alle de tilbakemeldingene som har påpekt at det bør åpnes for unntak i regelverket i helt særskilte tilfeller, når dagkontoordningen er brukt opp og barnet igjen blir alvorlig syk. Det ble vist til eksempler hvor barn får kreft og gjennomgår kreftbehandling som ofte er langvarig, og etter en tid eventuelt får tilbakefall eller blir rammet av en ny livstruende skade eller sykdom.

Alle partier var opptatt av å åpne for unntak i helt spesielle tilfeller. Komiteens flertall foreslår unntak når dagkontoen er brukt opp og barnet på nytt blir i behov av kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av en livstruende sykdom eller skade. Pleiepenger vil da ytes med 66 pst. av beregningsgrunnlaget, og da vil det ikke være noen tidsbegrensning.

På vegne av komiteen er jeg glad for at vi i dag kan vedta en forbedret og utvidet pleiepengeordning som er forutsigbar, og som vil lette hverdagen til mange familier i en vanskelig livssituasjon med alvorlig syke barn.

Rigmor Aasrud (A) [16:48:40]: Først en takk til saksordføreren for et ryddig arbeid med saken.

Å være forelder til et barn som er sykt, er krevende. Foreldrene skal ta vare på et lite menneske som trenger omsorg. Mange har flere barn som også trenger sine foreldre. Som storsamfunn har vi en plikt til å stille opp for dem som er i en sånn situasjon. Gode helsetilbud, omsorgs- og avlastningstilbud er grunnleggende for både det syke barnet, foreldre og søsken som skal ha trygghet i situasjonen. For foreldre er det krevende å kombinere yrkesaktivitet med pleie av syke barn. Det krever stor fleksibilitet både av foreldrene og av arbeidsgiverne. Forslaget i proposisjonen gjør ordningen mer fleksibel ved at en ordning med dagkonto blir innført. Den skal gjelde for foreldre eller andre omsorgspersoner. Det vil gjøre det mulig for flere å ha omsorg for syke barn og samtidig ha en tilknytning til arbeidslivet.

Arbeiderpartiet støtter hovedgrepene i regjeringens forslag om innføring av en dagkonto og samtidig sette et tak på 1 300 dager, men vi støtter ikke forslaget om at det ikke er mulig med flere enn én pleiepengeperiode. Barn som er svært syke når de er små, kan få senskader som gjør at nye sykdommer kan komme etter flere år. Dersom tilstanden er alvorlig, mener vi at det skal kunne utløse rett til en ny pleiepengeperiode. Behovet for en pleiepengeperiode kan utløses av andre hendelser enn senskader. Ulykker og andre sykdommer kan også ramme barn som har hatt en periode med pleiepenger før.

Arbeiderpartiet mener derfor det må være mulig at et barn utløser flere pleiepengeperioder. Det samme gjelder aldersgrensen på 18 år for utviklingshemmede. Mange med utviklingshemning må ha kjente omsorgspersoner rundt seg ved f.eks. sykehusinnleggelser. Mange er fortsatt hjemmeboende uten andre trygge omsorgspersoner som kan være med. Vi mener derfor at denne gruppen må unntas fra aldersbestemmelsene.

Forslaget om å utvide ordningen til å gjelde barn som har varig sykdom, og samtidig legge til grunn samme inngangsvilkår, kompensasjonsgrad og mulighet for gradering som i sykepengeordningen, er etter Arbeiderpartiets mening akseptabelt og vil få vår støtte ved at vi støtter innstillingen fra flertallet subsidiært.

Mange pårørende gjør en stor innsats for mennesker som trenger pleie og omsorg. Uten pårørendes innsats ville helsevesenet kollapset. Derfor er det en nær sammenheng mellom statlige og kommunale ordninger og stønader og det arbeidet som gjøres av de pårørende. God oppfølging av de pårørende har vært vektlagt helt siden St.meld. nr. 25 for 2005–2006 Mestring, muligheter og mening, og senere Meld.St. 29 for 2012–2013 Morgendagens omsorg. Den proposisjonen vi har til behandling i dag, henger også nøye sammen med Prp. 49 L for 2016–2017, som ble behandlet før påske, og som omhandler styrket pårørendestøtte.

I innstillingen til Prp. 49 L understreker en enstemmig komité betydningen av at personer med omfattende pårørendeoppgaver må ha muligheten til å kombinere dette med eget yrkesliv og privatliv. Det gjør at de pårørende må møtes med samordnete tiltak, og at de får nødvendig opplæring, slik forutsetningen var bl.a. i Meld.St. 29 Morgendagens omsorg. Kommunene har en plikt til å tilby opplæring og veiledning, og det må gjelde alle som trenger det, ikke bare dem med de tyngste omsorgsoppgavene, som det sies i Meld.St. 29. De pårørende trenger sånne tilbud for å stå i krevende omsorgsoppgaver, og jeg oppfordrer regjeringen til å legge mer vekt på det med pårørendeopplæring og pårørendestøtte, sånn at de har muligheter til å gi den omsorgen de skal.

Jeg vil ta opp Arbeiderpartiets forslag om at det gis mulighet for flere pleiepengeperioder, og at aldersgrensen på 18 år ikke skal gjelde for personer med utviklingshemning.

Erlend Wiborg (FrP) [16:53:22]: Jeg vil begynne med å takke saksordføreren for en grundig og god jobb. Jeg vil også takke komiteen, og det er gledelig at det er en såpass bred enighet om hovedlinjene her i dag.

Fremskrittspartiet har gjennom mange år arbeidet for en bedre pleiepengeordning. Ordningen skal sikre folk som har jobb, en inntekt når det verste som kan skje i livet, at barnet ditt blir sykt, inntreffer. Dette er folk som i mange år med den gamle ordningen har slitt med den doble belastningen ved å ha et sykt barn og å holde familieøkonomien på rett kjøl.

Det finnes en ordning allerede, som flere har vært inne på, men det er en ordning som mange har vært misfornøyd med, og som har mange svakheter. Vi har stadig fått høre fra enkeltfamilier, fra organisasjoner for syke barn og gjennom media at det er mange som faller utenfor. Mange har vært i en gråsone, uten rettigheter. Dette skyldes et komplisert og unødvendig byråkratisk regelverk.

Familier som opplever behov for pleiepenger, er familier som gjennomgår en veldig vanskelig tid. Grunnen til behovet for pleiepenger er jo at barnet er sykt. Alle foreldre som opplever egne barns sykdom, synes det er noe av det verste som har skjedd dem. Jeg kan ikke sterkt nok understreke hvor stor medfølelse og empati jeg har for disse familiene, og dette er noe jeg er helt sikker på at jeg deler med alle i denne sal i dag.

Men i dag skal vi vedta en langt bedre ordning. Som jeg innledet med, er dette noe Fremskrittspartiet har jobbet lenge for. Sammen med våre samarbeidspartnere i Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre får vi nå endelig dette til.

Jeg er glad for at regelverket blir enklere og mindre strengt. Det gjør at pleiepenger kan gis ved varig sykdom. Det utslagsgivende skal være at barna har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie. Jeg synes egentlig dette er relativt selvsagt, da det er helt åpenbart at foreldre må få lov til å være hjemme med barn som er så syke.

Den nye ordningen vil inkludere en dagkontomodell som gir foreldrene god fleksibilitet, og den vil også kunne graderes helt ned til 20 pst. Dette gjør det også langt enklere å kombinere foreldrenes jobb med pleieoppgaver og makt og myndighet til å bestemme over eget liv. Hva som er best for en selv og sin familie, legges nå til de enkelte foreldrene.

Det er også en god idé at vi i dag tar utgangspunkt i sykepengeordningen. Det gjøres med hensyn til både inngangsvilkår, kompensasjonsnivå og gradering. Like ordninger betyr mindre byråkrati og en større forutsigbarhet for den enkelte familie som er avhengig av ordningen.

I Stortingets åpne høring om saken var det mange som mente at ordningen også må ta høyde for unntaksregler i særskilte tilfeller. Det er en god idé, som heldigvis alle støtter helhjertet.

Den nye ordningen vil gi langt flere foreldre muligheten til å pleie sine syke barn. Dette koster mye penger, men det er penger som Fremskrittspartiet og regjeringen og våre samarbeidspartier har sagt seg villig til å prioritere, selv om det vil koste mye penger i årene fremover. Men grunnen er enkel: Barna er det viktigste vi har, og syke barn fortjener det beste vi kan gi dem og deres familier.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [16:57:26]: Før påske behandlet Stortinget endringer i omsorgslønnsordningen. I dag behandler vi en annen viktig sak om pårørendestøtte, nemlig pleiepengene. Det er ulike departement som har fremmet forslag, og det er ulike komiteer som behandler dem, fordi det er ulike ordninger, ulike forvaltningsnivåer, ulike system. Da blir det fort systembegrunnelse for endringer og systembegrunnelse for ikke å se ordningene i sammenheng.

Kristelig Folkeparti har lenge etterlyst endringer i disse ordningene. Vi har bl.a. foreslått at pleiepenger, hjelpestønad og omsorgslønn slås sammen til én statlig ordning. Vi mener at det er nødvendig å se omsorgslønnsordningen i sammenheng med pleiepenger og hjelpestønad for å sikre økonomisk trygghet og forutsigbarhet for foreldre med tunge pleie- og omsorgsoppgaver. Poenget vårt er at vi må gjøre det enklere for familiene å forholde seg til ordningene og regelverket og sikre at alle som er pårørende og gjør dette omsorgsarbeidet, kan få lønn for det, uavhengig av hvilken kommune en bor i, og uten at de opplever at de stadig må kjempe seg til det. Vi ønsker å se ordningene ut fra den enkelte pårørende sitt perspektiv, den enkelte syke sitt perspektiv, den enkelte familie sitt perspektiv. Ja, dette handler selvsagt i stor grad om budsjett og økonomi, men som det påpekes i helsekomiteens innstilling om omsorgslønn:

«Komiteen viser til at det i et samfunnsøkonomisk perspektiv vil være lønnsomt å legge godt til rette for pårørende med krevende omsorgsoppgaver. Det er for eksempel mye som tyder på at mange pårørende som får avslag på pleiepenger, blir sykmeldt og til og med uføre. Komiteen er også kjent med at det er større sannsynlighet for familiekonflikter og at barn utsettes for omsorgssvikt i familier som er hardt prøvet med tunge omsorgsoppgaver, noe både samfunnet, de pårørende og det pleietrengende barnet taper på.

Komiteen mener samfunnet har alt å tjene på å legge godt til rette for å sikre gode økonomiske ordninger for de få familiene som vil være i behov av mer utvidet pleiepengeordning. Komiteen viser til at utgiftene til pleiepenger utgjør en mindre sum, også med utvidelsen av ordningen, sammenlignet med de årlige utgiftene til sykepenger og med alternative utgifter til for eksempel institusjonsplass.»

Kristelig Folkeparti mener det er bra at regjeringas forslag gjør at regelverket blir enklere og mindre strengt, og at pleiepenger kan gis ved alvorlig sykdom. Det er bra at det legges opp til at pleiepenger skal kunne graderes ned til 20 pst. – mot 50 pst. i dag. Kristelig Folkeparti er for det som gir familier med tunge pleieoppgaver mer fleksibilitet og mulighet for variasjon for å kunne finne egne gode løsninger for kombinasjon av arbeid utenfor hjemmet og pleiepenger hjemme. Kristelig Folkeparti er glad for at flertallet gjør endringer og innfører unntak fra regelverket i helt særskilte tilfeller.

Men Kristelig Folkeparti støtter likevel ikke alle forslagene til endringer. Vi ser at foreldre med de alvorligst syke barna kan ha behov for en lengre periode med pleiepenger enn fem år, og vi mener det bør være rom for pleiepenger dersom barn med utviklingshemning har behov for oppfølging av foreldre ved sykdom også etter de har blitt 18 år. Den belastningen det kan være for en familie å leve med dramatisk redusert inntekt over flere år samtidig som de har et alvorlig sykt barn, gjør det vanskelig å forsvare et fall til 66 pst. lønnskompensasjon allerede etter ett år. Skaper dette den tryggheten familier med alvorlig syke barn trenger? En forsørger som er avhengig av pleiepenger, har ikke mulighet til å øke sin inntekt. I de fleste alvorlige sykdomstilfellene det her er snakk om, er det samfunnsmessig og mellommenneskelig mer verdifullt at foreldre pleier barnet enn at det bygges ut et institusjonelt apparat for å trygge barnets liv.

Kristelig Folkeparti mener, som SV også skriver i innstillinga, at helserelaterte utgifter til barn bør dekkes fullt ut. Det bør være barnets behov som utløser pleiepenger, og det bør uavhengig av de øvrige kriteriene være mulig å tjene opp en ny periode med pleiepenger, sånn at f.eks. et tilbakefall av et barns sykdom eller et nytt sykdomstilfelle omfattes av ordningen. Behovet for kompensasjon for inntektsbortfallet er like aktuelt selv om det skjer gjentatte ganger i familiens liv. Det er barnets behov for pleie og omsorg som må ivaretas og avgjøre lengden på pleiepengeperioden. Derfor må det også være rom for en skjønnsmessig vurdering i forvaltningen av ordningen. Derfor støtter Kristelig Folkeparti SVs forslag til ny § 9-12.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:02:34]: Senterpartiet er sterkt tilhenger av pleiepengeordningen. Det gir den beste kvaliteten, og det er svært god samfunnsøkonomi. Jeg vil si – det er ikke så ofte jeg sier det – at det er en viktig prioritering av regjeringa, og det skal de ha honnør for.

Det er en bra ordning, som altså erstatter tap av arbeidsinntekt ved midlertidig fravær fra arbeid på grunn av pleie av sjuke unger. Det betales av staten. Vi får nå en utvidelse, slik at ordningen omfatter flere sjukdomstilfeller. Det er ikke lenger livstruende eller svært alvorlig sjuke barn som skal komme inn under ordningen. Det er sjukdom av en viss alvorlighetsgrad som trenger kontinuerlig tilsyn og pleie av foreldre, pluss varig sjukdom hos barn. Det er også et viktig poeng – som ingen har tatt fram så langt – at det er et krav om opphold i Norge. Det er en forutsetning for rett til pleiepenger, med unntak av inntil åtte uker per år i utlandet. Det omfatter altså flere sjukdomstilfeller, det omfatter barn fram til de er 18 år, det gir mindre bruk av skjønn, og det innføres et antall pleiepengedager, en dagkonto, på 1 300 dager, tilsvarende fem år – de første 260 dagene med 100 pst. dekning av inntekt.

Senterpartiet har en merknad som knytter seg til denne maksimalgrensen på 1 300 dager per barn uten unntak. Vi sier at det er en for snever og for streng hovedregel. Regjeringa begrunner regelen med hensynet til en forenklet pleiepengeordning og det å fjerne krevende skjønnsvilkår. Vi mener at det kan inntreffe situasjoner der et barn blir alvorlig sjukt flere ganger i livet før fylte 18 år, og at det i slike tilfeller vil være nødvendig med et unntak med ny rett til pleiepenger. Det vil oppleves som et urimelig utslag av regelverket at den som ville ha fylt vilkårene for pleiepenger i utgangspunktet, ikke skal ha rett på ytelsen på bakgrunn av en lovbestemt tidsbegrensning. Derfor mener Senterpartiet at det må legges til grunn at det skal følge et unntak fra hovedregelen om tidsbegrensningen på 1 300 dager. Vi mener en må legge mindre vekt på departementets argument om innlåsingseffekter og at flere perioder med pleiepenger vil føre til at foreldre blir stående utenfor arbeidslivet på varig basis. Vi slutter oss til de høringsinstansene som har kommet med denne bekymringen, bl.a. i høringsnotatet fra Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser, og sier at det må være barnets helsetilstand og ikke foreldrenes tilknytning eller – etter hvert – manglende tilknytning til arbeidslivet som skal være avgjørende. Vi går inn for en endring på det punktet.

Flere av høringsinstansene uttrykker at det er behov for klargjøring av samordningen mellom den statlige pleiepengeordningen og de kommunale ordningene ved barns sjukdom. Spesielt gjelder dette de kommunale ytelsene omsorgslønn og kommunal institusjonsomsorg. Omsorgslønn ytes etter en skjønnsvurdering fra kommunen når det gjelder både tildeling og omfang. Senterpartiet mener at pleiepenger til det alvorlig sjuke barnets pårørende er den mest forutsigbare ytelsen for denne gruppen, mens omsorgslønn er aktuelt for dem som bistår alvorlig sjuke barn, men som ikke har inntektsbringende arbeid og dermed ikke er berettiget til pleiepenger. Den kommunale ordningen må få økt aktsomhet, for dette vil være en situasjon de som ikke har inntektsbringende arbeid, kan komme opp i, og de kan lett komme enda dårligere ut hvis kommunene ikke følger opp og bistår dem med den kommunale omsorgslønnordningen.

Jeg vil til slutt ta opp Senterpartiets forslag, hvor vi sier at dersom det har gått mindre enn fem år, kan pleiepengeperioden utvides med ytterligere fire år, og dersom det har gått fem år, kan det ytes en ny pengepleieperiode. Subsidiært støtter vi Arbeiderpartiets forslag og til slutt innstillinga.

Sveinung Rotevatn (V) [17:07:45]: I vårt virke i arbeids- og sosialkomiteen møter vi på mange skjebnar og har moglegheita til å treffe mange familiar og enkeltpersonar som er avhengige av dei ordningane som vi har ansvaret for. For min del må eg seie at nokre av dei tyngste, men også mest imponerande møte er nettopp med foreldre som har barn som får livstruande og alvorlege sjukdomar, og som må sleppe alt det dei har i hendene og innstille livet sitt på ein heilt annan måte. Det er ein situasjon som heldigvis få av oss opplever, men for dei som opplever han, er det viktig at ein har gode ordningar som kan støtte opp under god omsorg.

Dette er ei sak som dei fire samarbeidspartia har vore einige om lenge. I førre stortingsperiode kan ein f.eks. sjå representantforslaget Dokument 8:55 S for 2010–2011, der dei fire partia fremja forslag om å styrkje pleiepengeordninga. Så hadde vi dette Kaasa-utvalet, som dessverre ikkje vart følgt opp av den førre regjeringa.

Men eg er glad for at Stortinget i dag kan fatte vedtak om ei betydeleg styrking av pleiepengeordninga, der anslagsvis 8 000–9 000 fleire kjem inn under ordninga, som er over ei dobling, og der den anslåtte heilårseffekten budsjettmessig vil vere over 560 mill. kr med regjeringa sitt forslag, truleg litt meir med den styrkinga som har blitt gjort ytterlegare i Stortinget. Det er ei prioritering som eg er stolt av, og eg reknar med at når vi no skal gå til val til hausten og dei raud-grøne skal reise land og strand rundt og seie at dei borgarlege partia prioriterer skattelette til dei rikaste, så vil dei også leggje til: dessutan prioriterer dei å hjelpe foreldre med barn med livstruande sjukdomar. I alle fall var representanten Lundteigens innlegg eit godt oppspark til det.

Samtidig har det vore ei lang høyringsrunde først, då regjeringa sende ut sine forslag, og ei god høyringsrunde her på Stortinget då forslaget omsider kom hit. Og sjølv om alle høyringsinstansane uttrykte glede over ei utviding og ei forenkling, har det heller ikkje vore tvil om at ein også skapte nokre nye problem med å forsøke å forenkle og fjerne dei skjønnsprega kriteria. Frå Venstres side har vi tatt det på alvor, for sjukdomsforløp er ulike, og det er klart at det å ha ein tidskonto som var såpass rigid som det som var føreslått, sjølv om det har ein del argument for seg, ville føre til at enkelte kom i ein veldig vanskeleg situasjon. Derfor sette vi pris på dei høyringsinnspela som kom her på huset, og har klart å få fleirtal for og blitt einige om ein unntaksregel.

Så er sjølvsagt problemet med å ha ein unntaksregel at då er vi tilbake til dette med skjønn, og litt av målet med omlegginga var jo å unngå for mykje skjønnsprega kriterier. Men fleirtalet ser likevel eit behov for ein unntaksregel i enkelte tilfelle og håpar at han skal bli grei å praktisere. Han vil jo då rette seg mot dei barna som på grunn av ein livstruande sjukdom eller skade har behov for kontinuerleg tilsyn og pleie. Han er ikkje tidsavgrensa og gjev ei yting på 66 pst. av berekningsgrunnlaget. Og det vil kunne vere aktuelt i tilfelle der det tar lengre tid enn fem år før ein kan bli ferdig med behandlinga og bli frisk, eventuelt at det tar lengre tid før døden inntreffer, eller at ein får tilbakefall og på ny kjem i ein forferdeleg vanskeleg situasjon. Den unntaksregelen håpar og trur vi skal kunne fange opp veldig mange tilfelle, og at han vil bidra til ytterlegare å styrkje ei ordning som vi no skal styrkje i dag.

Samtidig vil det nok – eg heldt på å seie – uavhengig av kva ordning som blir vedtatt her i dag, fortsatt kunne tenkjast tilfelle der folk fell utanfor. Derfor er det så viktig at ein ikkje lar det bli med dette, men at ein jobbar vidare frå departementet si side med å styrkje samhandlinga mellom Nav og det kommunale hjelpeapparatet, som vil måtte spele ei rolle for å sørgje for saumlause overgangar mellom det statlege og det kommunale ansvaret. Eg er glad for at ein så godt som samla komité står bak ein merknad om nettopp det, og eg forventar og håpar at det vil bli følgt opp framover, slik at intensjonane til fleirtalet her i dag kan bli oppfylt og sørgje for at dei som kjem i ein krevjande situasjon med sjuke barn, ikkje skal måtte tenkje på personleg økonomi og praktiske spørsmål, men skal kunne tenkje på sine barn.

Kirsti Bergstø (SV) [17:13:04]: Jeg vil starte med å takke saksordføreren for grundig arbeid og godt samarbeid i denne saken. Det er svært gledelig at denne saken behandles, for det er en sak som har tatt sin tid. Løftene har vært store både fra regjeringspartiene og fra støttepartiene, og derfor er det forståelig at ventetiden har vært lang for dem som har ventet på at pleiepengeordningen også skal kunne gjelde dem. Det er også verdt å merke seg at det ikke legges opp til at endringer skal skje før flere måneder etter valget. Det skal ikke ta bort gleden ved at endringer faktisk skal finne sted, men representanten Rotevatn kan merke seg det når det gjelder hva som skal sies i valgkampen som kommer.

Det er svært positivt at det legges opp til at pleiepengeordningen skal omfatte flere, at den skal være mer fleksibel, og at det skal være mulig å være i lag som to foreldre når behovet er som størst. Alvorlig syke barn som trenger døgnkontinuerlig pleie og omsorg, trenger foreldrene sine. De trenger tryggheten de nærmeste kan gi. Foreldre trenger også rommet til å kunne være til stede som foreldre med omsorg og pleie. Alternativet vil i mange tilfeller være døgnkontinuerlig institusjonsomsorg med de kostnadene det har både for enkeltpersoner og for samfunnet.

Selv om SV synes det er positivt med forbedringer, og at flere kommer inn under ordningen, har vi forslag til ytterligere forbedringer. Det første handler om økonomi. Når barn blir syke, bør fellesskapet stille opp. Vi har et prinsipp om at barn ikke betaler egenandel, og at utgifter ved barns sykdom dekkes fullt ut. Ingen barn kan forsørge seg selv, og foreldre som står i tunge og krevende omsorgssituasjoner, har liten eller ingen mulighet til å øke sin inntekt. Derfor ønsker vi ingen reduksjon til 66 pst. av inntekten etter det første året, men at prinsippet om at barns behov for pleie og omsorg skal dekkes fullt ut av fellesskapet, blir fulgt.

Det andre handler om mulighet for ny pleiepengeperiode når tiden har gått ut. Det må være barnets behov for pleie og omsorg som ligger til grunn for vurderingen av og muligheten for en ny pleiepengeperiode, ikke rigide systemer. Også barn som har utsikt til bedring, trenger pleie og omsorg etter 1 300 dager om helsesituasjonen krever det, og tilbakefall kan dessverre skje – og det skjer. Jeg ser heller ingen grunn til å trekke fram argumentasjon om innlåsingseffekt eller uteblivelse fra arbeidslivet, slik man i grunnlaget for saken gjør, for det er underordnet når barnet krever alt du har, og alt du er. Den virkelige innlåsingen handler om barnets helsesituasjon, og omsorg for alvorlig syke barn truer ingen arbeidslinje.

Det er viktig at aldersgrensen på 18 år ikke gjelder for mennesker med utviklingshemning. Det handler om menneskets behov for trygghet og ivaretakelse og at systemene må tilpasses mennesker, for folk kan ikke alltid velge å passe inn i systemet slik det er bygd.

Jeg tar opp SVs forslag. Jeg vil også nevne at jeg dessverre var forhindret fra å ta del i avgivelsesmøtet. Derfor står SV med på en del merknader som vi ikke skulle vært med på. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på det under debatten. Jeg vil også nevne at vi subsidiært støtter Senterpartiets forslag og Arbeiderpartiets forslag.

Statsråd Anniken Hauglie [17:17:46]: Dette er en gledens dag. Lovforslaget som behandles i dag, gjelder forslag til endringer i folketrygdlovens regler om pleiepenger til yrkesaktive foreldre med syke barn. Forslaget er en markant forbedring av dagens ordning og utvider ordningen til også å være en inntektssikringsordning for foreldre med varig syke barn.

Dagens pleiepengeordning er streng og har et komplisert regelverk. Den er lite forutsigbar for foreldre til syke barn, og det kompliserte regelverket gjør skjønnsutøvelsen svært utfordrende for Arbeids- og velferdsetaten. Reformeringen av pleiepengeordningen har vært viktig for regjeringen og er en oppfølging av Sundvolden-plattformen.

Jeg er derfor glad for at arbeids- og sosialkomiteen støtter regjeringens forslag om betydelige forbedringer i ordningen. Vi inkluderer nå mange flere syke barn i ordningen, vi forenkler regelverket, og vi gjør det mer fleksibelt slik at det skal bli lettere å kombinere omsorgsoppgaver med arbeid.

Vi foreslår å lempe på dagens strenge sykdomskrav. Nå skal det være tilstrekkelig at barnet har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av sykdommen eller skaden.

Barn med varig sykdom inkluderes nå i ordningen. I dag er de bare inne i helt snevre unntakstilfeller.

Aldersgrensen utvides til én felles generell øvre aldersgrense på 18 år, mot i dag 12 år for barn som behandles i helseinstitusjon, og 18 år for andre som er omfattet av ordningen. Ved fylte 18 år vil barnet få selvstendige rettigheter i folketrygdloven.

Regjeringen foreslår å utvide muligheten for gradering ned til 20 pst., slik at det skal bli lettere å kombinere pleieoppgaver med arbeidsdeltagelse.

Det foreslås at pleiepenger gis fra første dag. Vi opphever dermed dagens sju karensdager i forbindelse med behandling i helseinstitusjon. Det foreslås også at begge foreldre skal kunne ta ut pleiepenger samtidig ved behov og ikke bare når barnet har livstruende eller svært alvorlig sykdom. Jeg er glad for at mange flere familier nå vil få rett til pleiepenger og dermed en enklere hverdag i det som for de aller fleste vil være en svært krevende tid.

Pleiepenger skal, som i dag, forbeholdes yrkesaktive foreldre og være en midlertidig ytelse. Det innebærer at det fortsatt er et krav om forutgående arbeid og tap av arbeidsinntekt.

I gjennomsnitt tas det i dag ut pleiepenger i mindre enn 40 dager. Regjeringen foreslår at pleiepenger skal kunne gis i inntil 1 300 stønadsdager per barn fram til barnet er 18 år. Det tilsvarer fem år hvis pleiepenger tas ut sammenhengende med 100 pst. Av disse gis 260 dager med 100 pst. kompensasjon av tapt inntekt, mens de resterende 1 040 stønadsdagene gis med 66 pst. kompensasjon. Det ligner langt på vei løpet ved egen sykdom.

Vi ønsker å gjøre pleiepengeordningen mer fleksibel ved å la foreldrene få bedre uttelling når de kombinerer omsorgen med arbeid. Når det tas ut graderte pleiepenger, forlenges pleiepengeperioden, men maksimalt i inntil ti år.

Det samlede forslaget gir en god balanse der flere får rett til pleiepenger, samtidig som formålet med pleiepenger som kompensasjon for midlertidig bortfall av arbeidsinntekt for å pleie syke barn opprettholdes.

Det er gledelig å merke seg at flertallet som deltok på høringen, vil foretrekke den nye ordningen framfor dagens ordning.

Jeg merker meg at flertallet i komiteen har foreslått et unntak fra tidsbegrensningen for barn med behov for kontinuerlig tilsyn og pleie på grunn av livstruende sykdom eller skade. Noen av forenklingsgevinstene vil kunne bli utfordret ved at det innføres skjønnsvurderinger, men denne problemstillingen ser jeg at komiteen har vurdert.

Jeg er glad for at flertallet i hovedsak har sluttet seg til forslaget som helhet til ny pleiepengeordning, slik at langt flere familier enn i dag blir omfattet av en viktig velferdsordning.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [17:32:07]: Endelig behandler Stortinget denne endringen av folketrygdloven, som forbedrer pleiepengeordningen. Mange foreldre til alvorlig syke barn står i krevende omsorgsoppgaver og utsettes for store belastninger. Det ble også vektlagt sterkt i Kaasa-utvalgets NOU, som den forrige regjeringen nedsatte, men dessverre ikke fulgte opp. Det skjer nå – endelig, og svært etterlengtet.

Uken før påske la Pårørendealliansen frem sin undersøkelse om pårørende, en tankevekker av en undersøkelse, som dokumenterer den enorme innsatsen pårørende gjør, ikke bare foreldre til syke barn, men alle pårørende i Norge. Alliansens budskap var tydelig: Det viktigste vi kan gjøre for pårørende, er å verdsette deres innsats, synliggjøre deres arbeid og inkludere dem bedre fremover.

Før påske vedtok Stortinget, etter behandling i helse- og omsorgskomiteen, nye lovbestemmelser som styrker de pårørendes rettsstilling ved å tydeliggjøre kommunenes ansvar for å tilby støtte til pårørende med særlig tyngende omsorgsoppgaver, bl.a. omsorgsstønad. Det er Prop. 49 L for 2016–2017, om styrket pårørendestøtte. I denne er det også en plikt for kommunene til nettopp det representanten Aasrud var inne på i sitt innlegg: å gi pårørendestøtte og pårørendeveiledning. Dette er lovendringer som må ses i sammenheng med den betydelige utvidelsen av pleiepengeordningen som regjeringen har foreslått, og som Stortinget vil vedta i dag – et gedigent løft, en antatt økning av antallet som mottar pleiepenger, med 8 000–9 000 personer, dobbelt så mange som i dag. Det er å ta foreldre med alvorlig syke barn på alvor.

Samlet sett, med styrket pårørendestøtte i helse- og omsorgskomiteens sak og styrking av pleiepengeordningen i denne saken, har vår regjering forbedret ordningene for pårørende, noe som har vært etterspurt og etterlengtet i årevis.

Selvfølgelig kan en gjøre mer for foreldre med alvorlig syke barn. Det er heller ikke vanskelig å forstå at noen ønsker seg mer og at regjeringen skulle gått enda lenger. Men det er svært positivt at mange partier i dag roser regjeringen for å styrke ordningen. Samtidig er det litt påfallende at de partiene som nærmest holdt de pårørende på armlengdes avstand gjennom sine åtte år og ikke styrket noen av disse ordningene, fortsatt ikke er fornøyd og foreslår mer.

I dag viser Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre at våre partier prioriterer et stort løft for pleiepengeordningen, og vi vet at dette vil forandre hverdagen til mange pårørende i Norge. Vi synes også det er svært positivt at de tre partiene foreslår en unntaksbestemmelse som tar på alvor den akutte situasjonen foreldre til barn som blir alvorlig syke på nytt eller får tilbakefall, kan komme opp i – en unntaksbestemmelse som kan inntreffe i helt spesielle tilfeller, men som kan være helt avgjørende for de få det gjelder.

Bente Stein Mathisen (H) [17:35:24]: I 2015 var det ca. 8 500 personer som mottok pleiepenger. De samlede utgiftene var på ca. 480 mill. kr i året. Forslaget vi behandler i dag, er en stor utvidelse av dagens ordning. Dobbelt så mange får faktisk rett til pleiepenger ut fra det forslaget som foreligger, og utvidelsen innebærer en budsjettøkning på 560 mill. kr på helårsbasis.

Ut fra samfunnsøkonomiske hensyn er det nødvendig å sette noen rammer for kompensasjonsnivå og lengde på ytelser. Å beregne pleiepenger og sykepenger ut fra et tilnærmet likt regelsett virker både ryddig og riktig, og det var det også forståelse for i komiteen. Begge er ytelser som skal dekke inntektstap ved midlertidig fravær fra arbeidet på grunn av sykdom.

Jeg har lyst til å kommentere 18-årsgrensen, som flere har tatt opp her i tidligere innlegg og også i spørsmål til statsråden. Tidligere var det to regler som gjaldt pleiepenger, en for 12 år og en for 18 år, nå er de slått sammen til én regel, som gjelder for 18 år. Når barnet er 18 år, anses barnet som voksen i folketrygdens forstand og får selvstendige rettigheter til inntektssikring i lovverket. Det gjelder også for utviklingshemmede. Da har ikke foreldrene forsørgelsesplikt lenger i henhold til barneloven. Jeg forstår at det er en vanskelig situasjon og utfordrende når en hjemmeboende psykisk utviklingshemmet person over 18 år blir alvorlig syk, må på sykehus og trenger nære omsorgspersoner rundt seg for å føle seg trygg. Når den statlige ytelsen oppheves, skal det kommunale hjelpetilbudet overta, for det er et kommunalt ansvar å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester til alle innbyggerne. Med utgangspunkt i ny pleiepengeordning vil det være god tid for foreldre til varig syke barn og det kommunale hjelpeapparatet til å samarbeide, planlegge og bli enige om hvordan en skal håndtere en situasjon med akutt sykdom og eventuell innleggelse på sykehus – for jeg vet jo at sykehusene vil ha noen der som kjenner den utviklingshemmede, og som kan bistå i pleien, noe som er viktig for tryggheten og også for kommunikasjonen med den syke og for at behandlingen skal gis på en god måte på sykehus.

Jeg kommer fra en kommune hvor dette løses ved at foreldre eller andre nære personer blir lønnet av kommunen i en slik situasjon for å gå inn i en slik midlertidig pleierolle på et sykehus. Det må hele tiden være det som er den beste løsningen for den hjelpetrengende, som er styrende for hvilken hjelp som skal settes inn. Jeg har stor tillit til at kommunene tar dette ansvaret og får til gode løsninger sammen med familien eller nære omsorgspersoner hvis slike situasjoner oppstår.

Freddy de Ruiter (A) [17:38:09]: I dag fikk vi stortingsrepresentanter en viktig mail fra en som heter Kari Fjugstad Giske, som forteller oss om hvordan den nye pleiepengeordningen vil slå ut for familier med hjemmeboende utviklingshemmede ungdommer, voksne, over 18 år.

Vi snakker om ungdommer og voksne som ikke kan ivareta sine egne rettigheter, og som ved alvorlig sykdom ikke lenger skal kunne ha med sine nærmeste på f.eks. sykehus, uten at dette går ut over familieøkonomien. Det virker lite gjennomtenkt og rammer vilkårlig og hardt familier som fra før av har det vanskelig. Det verste med denne innstrammingen er likevel hvilke konsekvenser det får for den utviklingshemmede selv.

Fjugstad Giske sier dette på en treffende måte. Hun skriver:

For en utviklingshemmet person som i tillegg er svært syk, er det trygghet det hele handler om. Det er ikke lett å finne noen personer som kjenner ungdommen, og som kan følge ham ved sykehusinnleggelser. Ukjente personer som skal ivareta ham i en svært sårbar situasjon, er ikke bare ugunstig, det er i tillegg svært uforsvarlig fra et medisinsk ståsted. Disse ungdommene vil være avhengige av at noen forstår dem, kjenner deres måte å kommunisere på, tolker sykdomssignaler, skaper trygghet i en kritisk situasjon og kjenner bakgrunnsinformasjonen.

Klarere enn dette kan det vel ikke sies.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, SV og Kristelig Folkeparti – jeg er litt usikker på hvor Senterpartiet befinner seg her, ut fra de signalene som er gitt – går inn for at rettighetene til pleiepenger skal fortsette å gjelde utover fylte 18 år for utviklingshemmede.

Det skjer mye positivt på pleiepengeområdet, og regjeringa og støttepartiene har all mulig grunn til å være stolte av det arbeidet de har gjort, men det er derfor denne innstrammingen blir spesiell, og den blir spesielt smålig og uforståelig sett i den konteksten. Men i forbindelse med at vi nettopp har hatt påske, er det jo noe som heter fjellvettregler, og de gjelder også i politikken – det er altså ikke for sent å snu. Jeg har også lyst til å utfordre statsråden på om hun vet hvor mange dette gjelder, for ifølge mine opplysninger er det en relativt marginal gruppe, men det slår knallhardt inn.

Karin Andersen (SV) [17:41:04]: Grunnen til at jeg tar ordet, er den problemstillingen som flere har vært inne på nå, med den delen av forslaget som er en innstramming. Jeg har lyst til først å si at jeg synes de er veldig bra, de forbedringene som har vært gjort. Det skal regjeringen ha ros for at de har kommet med, for det er veldig viktige forbedringer. Men når det gjelder situasjonen for utviklingshemmede som er 18 år, er det en gruppe som er særlig sårbar, og som nå opplever en innstramming. De er i en svært kritisk situasjon. At vedkommende som har utviklingshemning og en alvorlig sykdom, får uføretrygd sjøl, løser jo ikke dette problemet. Det vi snakker om nå, er mulighet til å være borte fra jobb eller å ha en inntekt mens man følger opp barnet sitt, som i denne sammenheng fremdeles vel må kunne sies å være et barn. I den spesielle omsorgssituasjonen det handler om, er man kanskje enda mer i behov av en fast ordning fra statens side istedenfor å ha en ordning som varierer fra kommune til kommune, slik som representanten fra Høyre var oppe her og sa.

Det er vel og bra at noen kommuner gjør dette på en god måte. Det kan også være slik at det er mulig for noen av disse å planlegge dette, men det er heller ikke sikkert at det er sånn, for situasjonen også for disse barna kan veldig fort endre seg. Det kan være sykdomstilfeller som har vært til stede i lengre tid, og der det har vært mulig å få til en slik avtale med kommunen, men det kan også være ting som kommer brått på, der kommunene på ingen måte er imøtekommende eller gjør det mulig for familiene å ivareta det store omsorgsbehovet som dette barnet har, og som også helsevesenet sier at det er sterkt behov for at noen følger opp.

Jeg hadde ønsket meg at man, i hvert fall fra statsrådens side, hadde hatt en erkjennelse av dette problemet og sagt at dette er noe vi kan se videre på, og ikke avvist det som en problemstilling i det hele tatt. For de henvendelsene vi har fått, viser at dette er en alvorlig problemstilling for noen, og jeg er, i likhet med representanten de Ruiter, helt sikker på at dette ikke gjelder særlig mange. Jeg er også sikker på at flertallet i denne salen ville støttet regjeringen hvis de hadde kommet med en slik utvidelse.

Lise Christoffersen (A) [17:44:20]: Jeg skal ikke dra opp debatten på ny, og jeg skal ikke gjenta ting som allerede er sagt, men det er framsatt noen påstander i debatten her om at den rød-grønne regjeringa ikke var interessert i spørsmålet om pleiepenger. Statsråden sa at Kaasa-utvalgets innstilling ble lagt i en skuff, og viste til at hun som ansvarlig statsråd har tatt den opp av den skuffen, hvor den var godt begravd. Andre fra flertallspartiene har vært inne på det samme.

Jeg har sittet og bladd litt på nett. Kaasa-utvalget, som den rød-grønne regjeringa nedsatte, avga sin innstilling til departementet og den rød-grønne regjeringa 17. oktober 2011. Så fikk Stortinget Meld. St. nr. 29 for 2012–2013 – den ble lagt fram av den rød-grønne regjeringa 19. april 2013. Den het «Morgendagens omsorg». Komiteen avga innstilling til Stortinget 11. juni 2013, og Stortinget behandlet meldinga 17. juni 2013. Så hadde vi valg i 2013.

Mitt spørsmål går på en måte i retur: Hvorfor tok det så mye som fire år å få denne saken fram til Stortinget? Mitt neste spørsmål er: Hva mener flertallspartiene og regjeringa ville vært en rimelig saksbehandlingstid for den rød-grønne regjeringa på denne saken som avviker fra det som var det faktiske forløpet? Nå ser jeg at saksordføreren har tegnet seg etter meg, så da regner jeg med at jeg får et svar på det.

Bente Stein Mathisen (H) [17:46:26]: Jeg var ikke helt forberedt på å svare på spørsmålet fra Christoffersen. Jeg hadde først tenkt å svare på de innspillene som har kommet når det gjelder 18-årsgrensen. Jeg mener jeg sa ganske klart og tydelig i mitt innlegg at når den statlige ytelsen opphører, skal det kommunale ansvaret inn i bildet. Med den nye ordningen er det god tid til å planlegge gode ordninger for varig syke barn, som utviklingshemmede er. Det er et kommunalt ansvar. Det er ikke bare Asker kommune som gjør det, også andre kommuner må ta det ansvaret.

Jeg kan heller ikke helt komme bort fra å kommentere det som har kommet frem fra Arbeiderpartiet og SV om at nå har vi gjort endringer, men de skal tre i kraft etter valget til høsten. Arbeiderpartiet og SV satt åtte år i regjering uten å gjøre noen ting med pleiepengeordningen. Ja, det ble satt ned et Kaasa-utvalg, det kom en NOU, men det ble ikke gjort noen ting med det. Så kom det kanskje noe i 2013. Men det som regjeringen Solberg gjorde, var å ta det inn i regjeringserklæringen og si at vi ville gjøre noe med pleiepengeordningen, og det gjør vi nå i dag. Vi legger den fram. Det har vært en grundig prosess, det har vært store høringer, og vi har lyttet til innspillene som har kommet, og fått en forbedret utgave av det som vi behandler i dag. Derfor er jeg veldig glad for at representanten Lundteigen faktisk sto her oppe og ga regjeringen ros for at vi i dag fremmer denne saken, som har blitt en mye bedre ordning enn den vi har i dag. Det er rett og slett en gladsak!

Statsråd Anniken Hauglie [17:48:07]: Jeg fikk et konkret spørsmål når det gjelder antallet psykisk utviklingshemmede unntaket vil gjelde. Det vil i så fall gjelde for hjemmeboende psykisk utviklingshemmede. Det er litt vanskelig å gi et eksakt svar, men vi anslår ca. 100 personer. Jeg skal være den første til å erkjenne at for noen vil det oppleves som en innstramming at man setter en absolutt aldersgrense. Samtidig har vi ment at det er forsvarlig, også fordi man har mange andre gode ordninger, som også sakens ordfører har redegjort for. Man har omsorgsstønad i kommunene, man har en statlig hjelpestønad som vil kunne hjelpe, og man har ulike assistentordninger i kommuner. De siste årene har man gjort betydelige forbedringer i mange andre ordninger, så vi mener at summen av ordningene vil ivareta også denne gruppen på en god måte.

Når det gjelder tiden vi har brukt på selve saken, er det slik at økonomi var noe av det som måtte vurderes i forkant av at saken skulle sendes på høring. Samtidig fikk vi også ganske mange innspill til selve saken som gjorde at vi måtte vurdere de innspillene vi hadde fått fra høringsinstansene. Det innebar at vi gjorde betydelige forbedringer i forslaget som var sendt ut på høring. Det var vel en forbedring på ca. 150 mill. kr mer enn i det forslaget som i utgangspunktet var sendt ut på høring. Så det som vi behandler her i dag, er en vesentlig forbedring av den ordningen som regjeringen i utgangspunktet sendte ut på høring.

Men igjen – jeg er glad for at Stortinget slutter seg til regjeringens forslag. Dette er en gledens dag for mange av de familiene som nå blir inkludert, og som nå kan pleie sine syke barn hjemme.

Freddy de Ruiter (A) [17:50:08]: Det er ingen som helst tvil om at for de aller fleste er dette en mye bedre ordning enn den eksisterende ordningen. Det skal regjeringa og samarbeidspartiene ha ros for. Men for noen blir dette en dårligere ordning. Det gjelder kanskje noen av de aller mest sårbare og mest utsatte, for de er ikke bare somatisk svært syke, de er utviklingshemmede i tillegg. Jeg setter pris på at statsråden kvitterer ut det med antall og sier at det kanskje gjelder et hundretall personer. Da blir det ganske uforståelig at når en lager et godt nytt system, så strammer en inn for den aller mest sårbare gruppen. Jeg klarer dessverre ikke å forstå dette. Jeg klarer heller ikke å forstå at det skal være avhengig av hvor man bor, når vi vet hvordan disse ordningene fungerer i praksis i kommunene – svært forskjellig. Velferdsflyktninger har vi opplevd på dette området – folk som flytter fra kommune til kommune fordi de opplever at oppfølgingen av deres barn er så forskjellig og så tilfeldig. Så nei, det er ingen grunn til å stole på at hver eneste kommune gjør jobben sin her. Noen gjør det, men ikke på langt nær alle. Det er bare å ta en prat med dem som har barn med f.eks. utviklingshemning eller andre utfordringer i det spekteret.

Så til det med omsorgslønn, det som nå kalles omsorgsstønad. Det er jo akkurat den samme problemstillingen. Det er bare å gå og se på hva slags praksis det er ute i kommunene når det gjelder omsorgslønn. Lovverket sier at man skal kunne tilby omsorgslønn, men noen kommuner gir i praksis ikke omsorgslønn, mens andre er veldig rause med omsorgslønn. Noen gir svært lite i omsorgslønn, andre gir svært mye i omsorgslønn. Like tilfeller behandles svært ulikt. Det er altså en ordning som fungerer elendig. Det er kanskje en av de offentlige ordningene i Norge som fungerer dårligst.

Når det gjelder hjelpestønad, som statsråden tidligere tok opp her, at det kunne være en mulighet: Meg bekjent er hjelpestønad noe som opphører når barnet blir 18 år, da inntrer uføretrygd. Det er vel ikke meningen at barn skal betale sine foreldre for å være med på sykehuset når de har så mange andre omsorgspersoner som kan fungere i en sånn setting. Jeg håper at dette er en liten tabbe i et ellers godt politisk håndverk, og at en ikke lukker den døra helt.

Rigmor Aasrud (A) [17:53:02]: I dag har vi lært at det etter ett og et halvt år fra en NOU er levert, ikke er gjennomført endringer – ett og et halvt år. Det er kritikkverdig, men at man bruker fire år på å legge fram en sak som skal gjelde etter valget, det er veldig bra. Jeg gleder meg til å gå igjennom de NOU-ene som ligger i regjeringsapparatet, og se om det er noen der som har ligget mer enn halvannet år. Da skal jeg i hvert fall sørge for å minne regjeringens representanter om at det er kritikkverdig.

Denne saken dreier seg om ett hundre utviklingshemmede. Jeg synes de som sitter her, burde kjenne litt på samvittigheten sin og tenke på om det er riktig at de skal måtte overlates til et kommunalt hjelpeapparat eller stønadsordninger som ikke er tilpasset dem, når de skal f.eks. på sykehuset, om det er fornuftig at folk som kanskje ikke har hatt tilbud fra kommunen før, plutselig skal måtte ha med seg en kommunal medarbeider, med den utryggheten det kan medføre når man skal oppleve et hjelpeapparat. Det er akkurat der vi bør kjenne litt etter og kanskje tenke på når vi stemmer etterpå.