Michael Tetzschner (H) [14:27:57]: Jeg kommer ikke til å bruke ti minutter, for interpellasjonen er lagt opp slik at den munner ut i et ganske konkret spørsmål. Det er om helseministeren ser for seg å kunne samarbeide med Diakonhjemmet og Lovisenberg Diakonale Sykehus om å utbygge sykehustilbudet i Oslo. Fra pressen vil det også være kjent at de ser for seg særlig å kunne medvirke til å videreutvikle den sykehusaktiviteten som er i Aker sykehus’ lokaler og tilstøtende herligheter.

Men utover dette konkrete initiativet, som jeg gjerne vil høre helseministerens synspunkter på, vil jeg ikke unnlate å minne om at forespørselen henger sammen med et tema av større aktualitet og viktighet. Det gjelder også, i det litt større bildet, hvordan Oslos to diakonale sykehus kan anvendes på best mulig måte. Det er snakk om to velkjente og velrennomerte sykehus som har lang tradisjon for å samarbeide med en offentlig sykehuseier. Det er en historikk som skriver seg mange tiår tilbake i tid, også tilbake til den gang da Oslo kommune, i egenskap av å være fylkeskommune, var eier og økonomisk ansvarlig for spesialisthelsetjenesten.

Det er i denne politiske forsamlingen også fristende å legge til at de to sykehusene har en eierstruktur som har en bredere velvilje i denne salen, i det at også sosialdemokratiske helsepolitikere innser verdien av ideelt drevne institusjoner, altså ikke-statlig eide sykehus som driver med utgangspunkt i det ideelle, til forskjell fra å ha kommersielle siktemål. Om denne formen for eierskap ikke akkurat har vært elsket av venstresiden, har de ideelle likevel vært akseptert av sosialdemokratene. Det er litt usikkert hvilken skjebne de går i møte hvis Arbeiderpartiet skal binde seg til et samarbeid til venstre for seg, slik vi har sett i Oslo. Det er likevel et annet spørsmål.

Spørsmålet her er om man i helseforetakssystemet er i stand til å fange opp ideer og initiativer fra de ideelle samarbeidspartnerne og respondere positivt på disse, uten å bli møtt med unødig skepsis – den skepsisen som ikke bringer oss noen steder, og som har en undertone av at vi vet best, og av at initiativene helst skal komme fra de sentrale helseforetaksplanleggere.

Det er på denne bakgrunn jeg ser med særlig forventning frem til statsrådens svar.

Statsråd Bent Høie [14:31:15]: Nytt lokalsykehus på Aker er en del av den samlede utviklingen ved Oslo universitetssykehus som ble vedtatt i juni i fjor. I tillegg til nye Aker sykehus inkluderer et framtidig målbilde for Oslo et komplett regionsykehus med lokalsykehusfunksjoner på Gaustad og et spesialisert kreftsykehus på Radiumhospitalet. Ifølge Nasjonal helse- og sykehusplan vil sykehuset på Aker bli definert som et stort akuttsykehus, som også skal inneholde universitetsarealer. Det er planlagt at Aker sykehus gradvis skal overta bydelene som Ullevål sykehus har ansvar for i dag, i tillegg til de bydelene som i dag får spesialisthelsetjenestetilbud ved Ahus.

Helse Sør-Øst helseregion har lagt til grunn at Aker sykehus skal utvikles trinnvis og parallelt med utbyggingen på Gaustad. Etablering av et lokalsykehus på Aker vil være et viktig grep for å håndtere kapasitetsutfordringene i sykehusområdene Oslo og Akershus. En trinnvis utvikling av lokalsykehuset vil tillate gradvis økning og overføring av behandlingskapasitet mellom sykehusene i sykehusområdene Oslo og Akershus i takt med endringer i befolkningsgrunnlaget.

Helse Sør-Øst er opptatt av hvordan Diakonhjemmet Sykehus og Lovisenberg Diakonale Sykehus på best mulig måte kan bidra til å løse kapasitetsutfordringen i hovedstaden på lang sikt. De to sykehusene har avtaler med Helse Sør-Øst, og til sammen har de lokalsykehusansvar for seks bydeler. Sykehusene er en integrert del av spesialisthelsetjenesten og er også integrert i helseregionens planer for den framtidige spesialisthelsetjenesten i Oslo.

I et framtidig målbilde for Oslo universitetssykehus har Helse Sør-Øst lagt til grunn at det skal jobbes videre med oppgavedelingen i Oslo, slik at nye oppgaver kan overføres til Diakonhjemmet Sykehus og Lovisenberg Diakonale Sykehus. De vil da ta hånd om en større andel av sitt eget pasientgrunnlag, i tillegg til veksten i befolkningen i eget opptaksområde.

Begge sykehusene mangler i dag tilbud til den befolkningen de allerede har ansvar for, og som det vil være naturlig at sykehus av denne størrelse har, og som er tilbud som finnes ved sammenlignbare sykehus. Økt ansvar for egen befolkning og veksten i befolkningen vil representere en betydelig økning i aktivitet og oppgaver for begge disse sykehusene.

Forslaget om at Diakonhjemmet og Lovisenberg Diakonale Sykehus skal gis anledning til å overta ansvaret for finansiering, utbygging og drift av nye Aker lokalsykehus, innebærer nye oppgaver for sykehusene og vil kreve at det inngås en ny avtale. Nye avtaler omfattes av lov og forskrift om offentlige anskaffelser. Dette regelverket krever normalt at det avholdes konkurranse. Det er derfor etter alt å dømme ikke mulig å inngå en direkte avtale med de to aktørene om utbygging og drift av et nytt sykehus.

Regjeringens mål er mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser, og jeg er derfor positiv til samarbeid med ideelle og private. Samtidig er det Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus som har ansvaret for å utvikle sykehusene i Oslo og for å vurdere de ulike løsningene for dette. Det er derfor Helse Sør-Øst som må vurdere om det er hensiktsmessig å la private ideelle drive nye Aker sykehus.

Jeg vil legge til at tilgang på kapital ikke bør være avgjørende for utviklingen av helsetjenesten. Finansiering er viktig for å få realisert de samlede prosjektplanene ved Oslo universitetssykehus, men bør ikke avgjøre hvordan tjenesten organiseres. De samlede planene vil medføre vesentlige økonomiske konsekvenser for Oslo universitetssykehus og Helse Sør-Øst.

Jeg er gjort kjent med at Helse Sør-Øst ønsker å framskynde planene for utbygging av Aker, og at de vil behandle oppstart av konseptfasen i juni i år. Helse Sør-Øst har høstet erfaringer gjennom utbyggingen av Ahus og det nye sykehuset i Østfold. Dette er sykehusprosjekter som Helse Sør-Øst har gjennomført innenfor tidsplan og økonomiske rammer, og erfaringene vil være nyttige når nye Aker sykehus skal bygges.

Som en forstår ut fra mitt svar, mener jeg det må være hva som er hensiktsmessig, og hva som tjener formålet, nemlig å få på plass et nytt lokalsykehus på Aker av den størrelse og med den kapasitet som det er behov for, som må være styrende for hvilken utbyggingsform som velges. Ønsker private ideelle som Lovisenberg Diakonale Sykehus og Diakonhjemmet Sykehus å bidra i slike planer, er det naturlig at de presenterer sine muligheter for dette for Helse Sør-Øst, og at Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus da gjør en samlet vurdering av hva som tjener hensikten med utbyggingen av et nytt sykehus på Aker best.

Michael Tetzschner (H) [14:36:52]: Jeg takker statsråden for svaret. Det inneholdt flere opplysninger som det var god grunn til å glede seg over, for det første at man har utviklingsplaner – og ikke avviklingsplaner – for sykehusdriften på Aker sykehus. Det er positivt i forhold til det som var hele psykologien og oppfatningen av dette området under forgjengerne til helsestatsråden, uten at jeg behøver å nevne Arbeiderparti-statsrådene ved navn. Så det er notert som et «statement», som man kan bygge på, og som er positivt. Det andre jeg merket meg som også var positivt, var at man så for seg nye oppgaver lagt til våre diakonale sykehus. Det velger jeg å tolke som en positiv holdning til hva disse kan drive med og bidra til i utbyggingen av helsetjenestene i vår by og vår region.

Når det gjelder selve ansvaret for konkrete utbyggingsoppgaver, la jeg merke til at statsråden var noe mer forbeholden og viste til at man må følge anbudsreglement osv. Jeg er jo heller ikke for at man skal foreta direkte tildelinger hvis det ikke er tillatt etter konkurranseloven, men man kan altså bruke de mulighetene man tross alt har, til å bringe inn andre impulser enn de som nødvendigvis befinner seg i helsestatsrådens umiddelbare nærhet. Og det er flere måter å gjøre dette på.

Jeg vil også minne om fordelen som disse sykehusene nå har ved at de er oppe i utbyggingsoppgaver som har gitt dem kompetanse til å forestå større initiativer av anleggsmessig karakter, utover det driftsmessige, som vi vet at de allerede håndterer på en god måte. Dernest er det også dette med at den daglige styringsstrukturen i disse organisasjonene ofte gir fordeler ut fra et styringsperspektiv. Jeg skjønner jo selvfølgelig at investeringssiden innen de styringsmodellene vi har for spesialisthelsetjenesten, må rammefastsettes av staten, og også at innretningen må fastsettes ut fra nasjonale føringer, men jeg vil oppfordre statsråden til å se nærmere på hvordan man nå også kan bringe inn privat kapital og private ideer når det gjelder investeringer.

Statsråd Bent Høie [14:40:06]: Takk for tilbakemeldingen. Jeg er helt enig i at det er en veldig positiv utvikling vi nå ser i Oslo-området knyttet til hva som skal være det fremtidige sykehustilbudet, der gamle ideer og løsninger om ett stort sykehus i Oslo er forlatt, og at vi nå har besluttet hvordan strukturen skal være, og at det nå jobbes effektivt for å oppnå det som er målsettingen, som også innebærer et stort akuttsykehus på Aker. Så er det helt klart at de to eksisterende diakonale sykehusene vil få større og utvidede oppgaver, ikke minst knyttet til å være enda mer komplette lokalsykehus for de seks bydelene som de allerede har ansvaret for.

Så er vi i en situasjon der Helse Sør-Øst ønsker en god og rask framdrift på planleggingen og utviklingen av det nye sykehuset på Aker. I en slik sammenheng mener jeg at de må vurdere hvilke løsninger som tjener den hensikten best. Fra min og regjeringens side er det ingen tilbakeholdenhet ideologisk eller politisk med å velge samarbeidsløsninger med private og ideelle utbyggere. Det er viktig, selvfølgelig, at en da forholder seg til det lovverket og regelverket og føringer som er på det området.

En så stor etablering som det nye akuttsykehuset på Aker vil måtte kreve et anbud etter reglene for offentlig anskaffelse og kan ikke bare innebære en utvidelse av eksisterende avtaler en har med disse virksomhetene. Men det mener jeg først og fremst er en vurdering av hvilke modeller en velger å bruke, som må ligge i Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus. Det er selvfølgelig en fordel å ha et mangfold av ulike løsninger å drøfte på dette området også, og det er noe jeg er opptatt av skal ivaretas også videre.

Jan Bøhler (A) [14:42:47]: Jeg vil takke statsråden for et godt innlegg.

I denne saken har det vært bred politisk enighet blant partiene i Oslo, hvor vi alle har pekt på befolkningsveksten i Oslo og Akershus, som hvis man summerer den, i gjennomsnitt ligger på 25 000 i året og etter prognosene vil gjøre det i årene framover også. Vi har vært bekymret for at planleggingen av lokalsykehuskapasiteten har bygd på rapporter fra Sintef – først en som kom i 2007–2008 – som sa at man trengte mindre lokalsykehuskapasitet i området. Det førte til at man ikke lenger brukte Aker som lokalsykehus, men bygde opp Samhandlingsarena Aker og annen aktivitet der. En ny rapport fra Sintef i 2014 holdt fortsatt på at man kunne greie seg med den kapasiteten man hadde, samt noe utvidet bruk av Lovisenberg og Diakonhjemmet. Men med etterspørselen fra en befolkning som øker med 25 000 i året, i forhold til hva man ellers i landet har av kapasitet, var det grunn til stor bekymring blant oss politikere her lokalt. Særlig når vi etter at den siste bydelen var faset over til Ahus fra 1. januar 2011, så at man allerede vinteren 2014/2015 ikke hadde plass til alle på Ahus, men måtte sende pasienter alternativt til Diakonhjemmet, Lovisenberg, Ullevål eller Ahus, begynte diskusjonen om kravet om at man måtte få opp et nytt lokalsykehus på Aker, virkelig å få enda større tyngde.

Det var gledelig da vi på et debattmøte den 25. april 2016 opplevde at Bjørn Erikstein, direktøren for Oslo universitetssykehus, for første gang sa at han ville bygge nytt lokalsykehus på Aker. Men det var lenge uklart hvor fort det ville skje. Det ble sagt at først skulle man bygge det store, nye sykehuset på Gaustad, først kom det bare psykiatridel på Aker, osv. – det kunne ta 20–30 år før det ble noe nytt lokalsykehus på Aker.

Det var veldig gledelig da Helse Sør-Øst kom ut med klarere beskjeder. Jeg kan sitere Dagsavisen fra 8. februar, der direktøren i Helse Sør-Øst sier at man skal søke om lån til bygging på Aker i løpet av ett år. Deretter ville det ta fem–seks år å bygge et nytt sykehus der. At de nå sier at de ser for seg å ha ferdig et nytt lokalsykehus i tidsrommet 2025–2027, er, slik jeg bedømmer det, å sette full fart i dette byggeprosjektet. De har også sagt at det nå ikke lenger snakk om at man først skal bygge et psykiatribygg osv., nå ser man at man må prioritere somatikken – det trengs flere lokalsykehus innen somatikk i Oslo-området – høyere og parallelt med de andre byggeprosjektene, minst.

Det vi kan si om Helse Sør-Øst, er at de har høy kompetanse på byggeprosjekter. Statsråden viste til at de nå har gjennomført et stort byggeprosjekt i Østfold, og de har også kompetanse fra mange andre sammenhenger. Det er viktig for Helse Sør-Øst, i de vedtakene og det de har lagt opp til av planer for lokalsykehusdekning i Oslo, at Lovisenberg og Diakonhjemmet, som statsråden var inne på, kan få en større egendekning med tanke på de seks bydelene de har lokalsykehuspasientansvar for. Tallene fra Helse Sør-Øst forteller at Lovisenberg i dag har 29 pst. egendekning, og at Diakonhjemmet har 44 pst. egendekning. Det er mye lavere enn det som er det normale for lokalsykehus ellers i landet, noe statsråden også var inne på. Det fører til at pasienter som sogner til de lokalsykehusene, blir sendt forskjellige steder når de skal behandles for plager som man ikke har behandlingsdekning for på de sykehusene.

Jeg er enig med statsråden og Michael Tetzschner i at Lovisenberg og Diakonhjemmet er gode sykehus, men hovedoppgaven bør være å jobbe med egendekning, slik at det nye lokalsykehuset på Aker, det nye sykehuset på Gaustad, Lovisenberg og Diakonhjemmet sammen kan gi en bedre lokalsykehustjeneste til alle innbyggerne i Oslo så fort som mulig. I mellomtiden vil Lovisenberg og Diakonhjemmet spille en stor rolle i å avlaste Ahus fram mot 2025.

Jeg håper at det kan være enighet om dette, og at vi slipper en dragkamp mellom partiene om hva som skal være løsningen her. Hensikten med å få bygd dette fortest mulig skulle være ivaretatt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:48:13]: La meg aller først takke interpellanten for en utmerket interpellasjon og for et utmerket spørsmål til helsestatsråden. Jeg var nesten 100 pst. fornøyd med svaret, men ikke helt.

Aker sykehus har vært et hjertebarn for Fremskrittspartiet i alle år, helt tilbake til 2009–2010, da vi fremmet et representantforslag her i stortingssalen, men ikke fikk støtte for det fra noen. Vi hadde nok retorisk støtte fra representanten Bøhler, særlig i mediene, men det var altså ikke noe ønske om å bevare Aker den gangen. Nå er vedtaket blitt en realitet – vi får et nytt Aker sykehus, og sykehusstrukturen for Oslo er vedtatt. Nå er det bred enighet om det, og det er positivt. Da leverer regjeringen til glede for innbyggerne – og også for representanten Bøhler, vil jeg anta. Men det kan ta unødvendig lang tid, og det vil selvsagt bli dyrt.

Og det er antydet, i motsetning til det representanten Bøhler sier, at det kan være mer enn 15 år til man kan ta nye Aker i bruk og ta imot pasienter. Det vil få konsekvenser. Det vil bety at man i disse årene vil måtte vedlikeholde og opprettholde dagens tjenestetilbud – det som nå er tilgjengelig. Det vil også kreve mer finansiering av eksisterende infrastruktur og gjøre prosessen til Aker eventuelt er på plass om 15–17 år, dyr. Så mye tid mener jeg at vi ikke har, og jeg synes man skal gå raskere frem, som representanten Tetzschner også antyder.

Det at vi kan åpne Aker tidligere, og sågar mange år tidligere, dersom vi får til en annen finansieringsform ved private og ideelle aktører, vil også være bedre for pasientene. Men da må man sette politisk ideologi på båsen og innbyggerne og pasientene først. For det vil være innbyggerne og pasientene som vinner. Oslo by vil vinne, det offentlige vil vinne, helsevesenet vil vinne, og forhåpentligvis vil de ideelle og private aktørene vinne. Det eneste som vil tape, som den har tapt mange ganger før, er sosialistisk, gammeldags ideologi. Det heter seg at man ikke skal tjene penger på syke pasienter, man skal ikke tjene penger på barn, man skal ikke tjene penger på andre tjenester for innbyggerne, men man kan altså tjene penger f.eks. på mat og på alle andre tjenester for innbyggerne. Men der setter man tydeligvis grensen for det å hjelpe innbyggerne med å få de beste tjenestene. Da skal man ikke tjene penger.

Jeg har fartet mye rundt i Oslo by, og jeg har ennå ikke møtt en eneste innbygger eller velger som er imot å få bedre helsetjenester på grunn av finansieringsformen. Jeg tror faktisk ikke det finnes noen, bortsett fra sosialister, som har en ideologi om at de ikke skal bruke private aktører. Vi kan spare statens lånebudsjetter, vi trenger ikke være avhengige av årlige statsbudsjetter, dersom vi får til en slik ordning med private og ideelle aktører som nevnt av representanten Tetzschner.

Det er veldig flott hvis statsråden kan bruke konkurranseprinsippet. Det er helt i orden at man bruker det lovverket som gjelder, men det hindrer jo ikke at statsråden kan ta initiativ til å få klarlagt hva som ligger på bordet: Hva kan legges på bordet av konkrete tilbud? Hvor raskt kan det gå? Har de finansieringen i orden? Kan de drifte? Osv. Det bør man ha klarlagt. Som det for så vidt er undersøkt på annet vis, er det mulig, men jeg vil gjerne ha statsråden til å komme på banen og være en del av en prosess som gjør det mulig.

Så er det også ganske vesentlig: Når regjeringen består av to partier og begge partiene ønsker dette, får vi håpe at regjeringen er så positiv at den tar dette initiativet – med hensyn til alt lovverk som ligger der, selvsagt – men jeg håper at det blir gjort.

Olaug V. Bollestad (KrF) [14:52:31]: For noen måneder siden fattet flertallet i denne salen et vedtak der vi ba regjeringen om å fastslå et mål om vekst i andelen av den samlede helse- og omsorgssektoren som skal være organisert og drevet som ideell virksomhet, og på egnet måte legge fram for Stortinget en plan med kortsiktige og langsiktige tiltak for å oppnå dette. Dette var et svært viktig vedtak om å sette et nasjonalt mål om vekst i ideell sektor. Jeg ser fram til å behandle denne planen for oppfølgingen av nettopp denne målsettingen. For denne målsettingen forutsetter at det offentlige, på både stats- og kommunenivå, aktivt arbeider for å ta vare på de ideelle aktørene vi har, og å takke ja til nye og gode initiativ.

Målet om vekst i de ideelles andel forutsetter at det offentlige tar i bruk de mulighetene som ligger i det nye regelverket for offentlige anskaffelser og offentlig støtte, med et mål om å videreføre og øke den andelen de ideelle organisasjonene har av tiltak på helse- og omsorgsfeltet. Muligheten for gode innkjøp i tråd med politiske mål om vekst i ideell andel er på plass i anskaffelsesloven. Det sikret vi i denne salen da lovbehandlingen ble vedtatt.

I Oslo har Kristelig Folkepartis bystyrerepresentant Erik Lunde på forbilledlig måte foreslått et tallfestet mål, og det er nå vedtatt av flertallet i bystyret i Oslo at en ønsker å øke de ideelle aktørenes posisjon i Oslos velferdstjenester. Bystyret har bedt byrådet om å innføre et mål om at om lag 25 pst. av institusjonsplassene i helse- og omsorgssektoren skal være organisert og drevet som ideell virksomhet innen 2025, så sant dette ikke får vesentlige negative konsekvenser for kommunens eget tjenestetilbud. Bystyret ber byrådet bruke handlingsrommet så langt det er mulig, for å gi ideelle aktører en forrang foran kommersielle når eksisterende kontrakter med private driftere løper ut, eller når nye kontrakter skal inngås om drift av tjenester i helse- og omsorgssektoren.

Dette er et eksempel til etterfølgelse for alle landet kommuner. Det holder ikke med festtaler; vi må ha forpliktende politikk og konkrete tiltak og bruke de mulighetene som foreligger. Dette gjelder ikke bare kommuner, dette gjelder også på nasjonalt nivå. Vi har et felles mål om vekst i den ideelle sektorens andel av drift av tjenester i helse- og omsorgssektoren. Kristelig Folkeparti mener det er viktig å gripe de sjansene som byr seg, for å utvikle akkurat den tjenesten, og nå ligger denne tjenesten rett foran oss, i Oslo.

Ketil Kjenseth (V) [14:56:12]: Aller først: Takk til representanten Tetzschner for å løfte opp en viktig diskusjon. Det er en diskusjon som er særlig viktig for Oslo, men den har også betydning for resten av landet. Befolkningsutviklingen i Oslo er gledelig, og det vil bli behov for flere helsetjenester med en større befolkning.

Til forskjell fra andre deler av landet, har Oslo også en veldig vekst i den unge befolkningen. Det tilsier at en også må bygge ut tilbudet til dem. Andre deler av landet står overfor en utfordring med en veldig aldrende befolkning, og det må tilpasses deres behov.

Når det gjelder den nasjonale diskusjonen, er anledningen til å bygge et nytt lokalsykehus i Oslo viktig også fordi vi kan lære for andre, framtidige investeringer. Vi skal investere mye også i andre deler av helsesektoren i andre deler av Norge. Vi står foran en betydelig utvikling i teknologien, men vi står også overfor utfordringer knyttet til ledelse og organisering av de store offentlige sykehusene vi har i Norge. Til det er det mulig å lære av mindre sykehus, men også å lære en annen type investering, eierskap og organisering.

Som representanten Bollestad fra Kristelig Folkeparti var inne på, er også Venstre positiv til ideelle aktører, som både en mulig investor og en mulig drifter av sykehus. Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo bruker jeg ofte som et eksempel. De er det største lokalsykehuset, men blir av mange også regnet som et av de beste sykehusene i landet. Bedre er altså alltid mulig, som Canadas liberale statsminister sier det.

Derfor er det interessant å diskutere hvordan vi organiserer en investering, både for å få til det best mulige og for at andre skal få mest mulig og best mulig, og hvor det er tilgang til de ideelle aktørene og de eventuelle private investorenes kapital. Oslo har selvfølgelig en annen tilgang, en annen mulighet og et annet lys på seg når det kommer til muligheten for å skaffe tilgang til kapital. Men jeg er ikke så opptatt av den diskusjonen. De mulighetene finnes.

Det jeg er opptatt av, er at vi organiserer driften til også å skape den lærende sykehusorganiseringen i Norge. Vi er ikke i mål med å organisere framtidas helsesektor. Så det å bruke slike muligheter til å skape innovasjon, læring, bedre organisering og bedre utnyttelse av kunnskap og kapasitet er viktig. Jeg har tidligere, i tilsvarende debatter, pekt på muligheten for å peke ut et foretak eller et sykehus med et spesielt ansvar for psykiatri. Det er ikke sikkert at det skal være Aker, men vi må lete etter slike muligheter for å peke ut noen til å ha en ledertrøye på mer enn somatikken. Utfordringene i sykdomsbildet tilsier det, men også at vi har investert mindre i psykiatri i Norge enn vi har gjort i somatikken. Vi trenger kunnskapsutviklingen, vi trenger å prioritere annerledes for å få til kvaliteten og kompetansen i den delen av helsesektoren også.

De ideelle aktørene bringer med seg mye god behandling, mye god kompetanse og mye kunnskap om organisering. Men det kan også være at det innenfor deler av et slikt nytt sykehus kan finnes private aktører som er villige til å være med på å investere, men da må vi diskutere om de skal få anledning til å være med å drifte.

Så offentlig–privat samarbeid innenfor sykehussektoren og helsesektoren er av mange grunner viktig å diskutere. Men det er selvfølgelig også viktig å diskutere avgrensingene for hvor langt vi slipper til de private og de ideelle aktørene innenfor denne sektoren framover. Fordelen med prosjekter som Aker er at de ikke er altfor store. Det er ikke altfor mange oppgaver som skal løses i et slikt sykehus, og derfor er det interessant å diskutere om man skal gi dem ansvar innenfor noen avgrensede oppgaver.

Tove Karoline Knutsen (A) [15:01:15]: Jeg tar ordet til et kort innlegg fordi jeg stusset veldig over interpellantens første innlegg, der han mener at Arbeiderpartiet ikke vil støtte de ideelle aktørene i velferdssektoren. Da må interpellanten ha fulgt veldig dårlig med, for vi har stemt med både Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, og jeg tror også Venstre, og dermed helt annerledes enn Høyre og Fremskrittspartiet, når det gjelder å løfte ideelle, både i forhold til EØS-anskaffelsesregelverket og i andre saker som har vært fremmet her i Stortinget, bl.a. det Dokument 8-forslaget som representanten Bollestad snakket om.

Jeg vil bare forsikre interpellanten og andre om at vi har i vår politikk – Arbeiderpartiet har i sin politikk – å styrke de ideelle og de offentlige aktørene. Og hvorfor vil vi gjøre det? Jo, fordi vi ser at hvis ikke blir det slik at de private kommersielle presser ut de ideelle aktørene. Det fikk jeg høre mange ganger allerede den først perioden jeg satt på Stortinget – i familie- og kulturkomiteen. Der hadde vi utallige møter med de ideelle, som så at de mer og mer tapte terreng for kommersielle aktører. Derfor er det så viktig at vi bruker det regelverket vi har, og finner alle muligheter for å gjøre særskilte avtaler med ideelle aktører. Det gjorde vi også på vår vakt, bare for å nevne det.

Grunnen til at vi vil det, er først og fremst at vi ønsker at alt som bevilges av offentlige penger, skal gå til kjerneoppgavene. Ideelle aktører pløyer et eventuelt overskudd tilbake til kjerneoppgavene, noe det offentlige også skal gjøre, og derfor står ideelle i en særstilling. Derfor ønsker Arbeiderpartiet å løfte de ideelle aktørene. Det har vi vist hver eneste gang og ved hver eneste anledning vi har hatt disse sakene oppe i Stortinget.

Det var bare det som lå meg veldig sterkt på hjertet.

Michael Tetzschner (H) [15:03:57]: Jeg vil begynne med å takke mine medrepresentanter for stor interesse for temaet ved å delta i debatten. Dog vil jeg fremheve at representanten Bøhlers innlegg var mer preget av kunnskap om lokale forhold i Oslo enn kanskje det foregående innlegget. Hvis vi skal begynne med representanten Knutsen, får vi jo si at Arbeiderpartiet i mange sammenhenger aksepterer – ja til og med omtaler i rosende ordelag – de ideelle leverandører, enten det gjelder helsetjenester eller omsorgstjenester. Men grunnen til at jeg pekte på tidligere statsråder fra Arbeiderpartiet når det gjelder en sykehussak i Oslo, er nettopp at Strøm-Erichsen hadde sin fulle hyre med å finne ut av hvordan helsekartet skulle tegnes i Oslo. At det nå tegnes annerledes, er til stor glede også for Arbeiderpartiets representanter i denne salen – det har jeg registrert.

Det er også en liten påminnelse om at Knutsens partifeller – selv om Oslo kommune som fylkeskommune nå ikke lenger har noe ansvar for spesialisthelsetjenesten som sådan – sammen med sine samarbeidspartnere fra Rødt og SV driver og forbyr tjenesteytere som leverer f.eks. barnevernstjenester eller omsorgstjenester for barn. Så Arbeiderpartiets praksis i Oslo gir bekymring utover det at de av og til i erklæringsplaner vil si at de er positive til andre enn statlig eide leverandører.

Jeg tror statsråden har merket seg at det er en positiv beholdning av denne debatten, og det er at Stortinget har en positiv forventning om den revitalisering som nå skjer av sykehusområdet på Aker, og at man der får etablert et nytt og bedre tilbud for byens befolkning. Det ser vi frem til. Samtidig er det sider ved driftshverdagen og grensesnittet mellom helseforetakssystemet og de ideelle og de private leverandørene som gjør at man skal være klar over at i de ikke-statlig drevne organisasjonene ser man at man blir brukt som en kapasitetsregulator og ikke alltid blir behandlet på lik linje med statens egne sykehus. Men det kan altså en klok politisk ledelse gjøre noe med.

Statsråd Bent Høie [15:07:08]: Jeg konstaterer etter debatten både at det er bred politisk enighet om det nye framtidige målbildet for hvordan sykehusstrukturen skal se ut i Oslo, og at det ikke er noen særlig ideologiske eller politiske motforestillinger å spore mot også å bruke samarbeid med ideelle for å løse offentlige helseoppgaver. Det er begge vurderinger som jeg selvfølgelig deler.

Det som må være viktig, er at løsningen tjener formålet – nemlig å gi pasientene en god behandling. Og når det gjelder spesielt Aker sykehus, at en også får en framdrift i saken som er i tråd med planen i Helse Sør-Øst. Som jeg informerte om i mitt innlegg, jobbes det nå godt for en hurtig framdrift i både utviklingen av det nye sykehuset på Aker og utbyggingen på Gaustad.

Det er viktig for meg å understreke at med de planene som nå foreligger, vil ikke det nye sykehuset på Aker være et lite sykehus i norsk sammenheng. Det vil være et relativt stort akuttsykehus, et av de større i landet. Det sier også noe om størrelsen på dette arbeidet. Det gjør, som jeg også sa i mitt innlegg, at det må ikke oppfattes som at en bare kan utvide eksisterende avtale med disse to ideelle sykehusene til også å omfatte det nye sykehuset på Aker. Det vil være behov for nyanskaffelse. Det vil i tilfelle være en anskaffelse på flere milliarder, og selv om en har et anskaffelsesregelverk som legger til rette for å kunne ha en annen behandling av ideelle aktører, er det heller tvilsomt om en sånn anskaffelse kunne ha blitt reservert for kun ideelle aktører.

Det som kjennetegner ideell sektor, er at det er en del av frivillig sektor. Og det som kjennetegner frivillig sektor, er at den er både fri og villig. Det betyr at hvis det er ideelle aktører som mener at de kan løse oppgaven raskere, billigere og bedre enn det offentlige gjør innenfor sine rammer, er det fullt mulig å presentere planer og prosjekter for Helse Sør-Øst. Helse Sør-Øst tror jeg har oppfattet veldig klart at fra nåværende regjering vil det ikke være politiske begrensninger knyttet til å vurdere en slik utbyggingsform. Det styrende vil som sagt være hva som tjener saken, hva som er best økonomisk, og hva som tjener framdriften for utbygging av et nytt sykehus på Aker.