Dag Terje Andersen (A) [12:53:01]: Min interpellasjon til arbeids- og sosialministeren, egentlig, vil altså bli besvart av finansministeren. Det synes jeg er greit. Finansministeren er jo lederen for det politiske partiet som klarest har en politikk som vil i en annen retning, en retning som vil bygge ned den norske modellen og heller overlate mer av styringen til markedskreftene.

Norge er et land som er kjent for at vi har små forskjeller på folk i forhold til de fleste land i verden. Uten tvil er det hovedårsaken til at vi i en lang rekke år er kåret av FN til verdens beste land å bo i.

Når vi på denne måten er et annerledesland, er det et resultat av mange års utvikling og politiske valg som har motvirket forskjeller. Lønnspolitikk, skattepolitikk og velferdspolitikk har virket sammen for å oppnå det politiske målet om at det skal være små forskjeller på folk i dette landet.

Lønnsoppgjørene i Norge er preget av sentrale kollektive avtaler. Denne oppgjørsformen har vært helt avgjørende for å fordele verdiskapingen på en jevnere måte mellom arbeid og kapital enn i de fleste land i verden. Den har også sørget for lik utvikling i hele landet, fordi sentrale kollektive avtaler fører til likere lønnsutvikling enn kun individuelle lokale avtaler. Partene har også bidratt med stort samfunnsansvar ved å vise moderasjon når det har vært nødvendig for landet. Et godt eksempel på det er årets oppgjør, der partene i frontfaget var enige om et moderat oppgjør, men også om å tvinge regjeringa til å hjelpe bedriftene som har problemer, med et bedre permitteringsregelverk.

Økningene i lederlønninger, både i det offentlige og i privat næringsliv, bidrar til å øke forskjellene. Det gjør også sosial dumping, som undergraver lønninger i flere yrker. På grunn av mangelfull innsats mot sosial dumping vil vi få mange flere med inntekt det er vanskelig å leve av, også i Norge. Den negative utviklingen stimuleres ytterligere av regjeringa, som fjerner kollektiv søksmålsrett, fjerner likebehandlingskravet i vikarbyråer, ser ut til å akseptere ansettelser uten lønn mellom oppdrag og ikke minst åpner adgang til midlertidige ansettelser uten at det er i midlertidig jobb. Summen av dette er mindre trygge arbeidsforhold og press nedover på allerede dårlig betalte jobber.

Skattepolitikken er avgjørende for å utjevne forskjeller. Et progressivt skattesystem der de som har best råd, bidrar med mest til fellesskapet, har vært en suksess for omfordelingen i Norge. I denne stortingsperioden har vi sett at regjeringa og stortingsflertallet har brukt handlingsrommet i budsjettet til å gi skattelette til dem som har mest fra før. Til tross for fallende inntekter fra oljesektoren har regjeringa valgt å redusere skatteinntektene på en måte som øker forskjellene i landet.

Regjeringas påstand om at lettelser i formuesskatten er vekstfremmende, savner faglig grunnlag. Finansdepartementets egenbestilte rapport fra Menon viser til at lette i formuesbeskatning er lite effektivt for å skape aktivitet. Det samme viser Scheel-utvalgets beregninger, som jo var utgangspunktet for debatten som akkurat nå er avsluttet her i salen. Allikevel fortsetter regjeringa å styrke personøkonomien mest for dem som har mest, og forskjellene øker.

Velferdspolitikken er kanskje den delen av den norske modellen som flest utlendinger ser på som typisk norsk. Gjennom en sikker finansiering via skattesystemet har vi skaffet bærekraftig grunnlag for felles velferd. Helsetjenestene i Norge har i all hovedsak vært offentlig finansiert, tjenestene skjer i offentlig regi i samarbeid med gode krefter i ikke-kommersielle, ideelle organisasjoner. Det skal hjelpe alle, uavhengig av status og personlig økonomi. Gjennom regjeringas iver etter å la kommersielle aktører få tilgang til oss pasienter som et lukrativt marked er dette prinsippet i ferd med å bli undergravd.

Også kommersialisering av skoleverket vil gi større forskjell i tilbudet. Fellesskolen lærer folk med forskjellig bakgrunn samarbeid og respekt. Det er godt for samarbeidet senere i livet, og det bidrar til like muligheter for alle. Få tiltak er mer målrettet dersom man ønsker å øke forskjellen på folk, enn å undergrave fellesskolen.

Ideen med det skattebaserte velferdssamfunnet er at vi alle skal yte etter evne og få hjelp etter behov. I forbindelse med den økte arbeidsledigheten har regjeringa gått motsatt vei. Da regjeringa i sitt første statsbudsjett, for 2014, altså høsten 2013, varslet økt ledighet, var svaret at vi for første gang i historien fikk redusert innsatsen i form av et redusert antall tiltaksplasser. Regjeringa strammet også inn permitteringsregelverket samtidig som ledigheten økte for første gang i historien. Det er en del av den norske solidaritetstenkningen at vi alle, også bedriftseiere, betaler skatt, men så stiller vi til gjengjeld opp for næringslivet når de møter utfordringer. Bedriftsintern opplæring er en annen slik ordning der man kan bruke en periode med lite etterspørsel til å øke kompetansen. Men regjeringa nekter å endre regelverket, selv om det åpenbart ville sette oss i bedre stand til å konkurrere i framtida.

Også på andre velferdsområder har regjeringa valgt å kutte, selv om de bruker mer penger enn noen gang. De som mister jobben som følge av konkurs, får garanti for lønn i en kortere periode enn de fikk før.

Regjeringa har kuttet i barnetillegget for uføre. Forskjellige poster som hjelpestønad, hjelpemidler, gravferdsstønad og andre ordninger ble ikke prisjustert i fjor – totalt et kutt på over 137 mill. kr. for svake grupper.

De arbeidsledige har også fått kutt. 1 380 mrd. kr har regjeringa strammet inn på ytelsene til dem som er arbeidsledige. Selv om regjeringa gir mye i skattelette, skal noen også betale mer i skatt. De som mister jobben og får sluttvederlag, skal nå betale skatt av det, 60 mill. kr skal regjeringa kreve inn fra dem. Og de som pendler, skal betale mer i skatt, selv om regjeringa snakker om viktigheten av mobilitet i arbeidslivet.

Den norske modellen har vakt forundring i mange land. Den har ikke bare ført til små forskjeller i forhold til i andre land, den har også gitt gode økonomiske resultater. Det viser seg at små forskjeller, like muligheter til utdanning og aktivt samarbeid i og med næringslivet er bra for omstilling og verdiskaping. OECD har også kommet fram til det. I sin rapport «In It Together: Why Less Inequality Benefits All» fra mai 2015 dokumenterer de at økte forskjeller også skader veksten i økonomien.

Til tross for dette velger altså regjeringa ganske systematisk en politikk som øker forskjellene. De såkalte vekstfremmende skattelettene har så langt gitt som resultat at vi nå har til behandling et revidert budsjett der skatteinntektene går ned og oljepengebruken øker – igjen.

Samtidig ser vi at arbeidsledigheten øker. Statistisk sentralbyrå kan dokumentere at inntektsforskjellene øker. Forskjellene i formuer øker, og antall sosialhjelpsmottakere øker.

På landsmøtet til Fremskrittspartiet i 2013 gikk Siv Jensen til gjentatte angrep på den norske modellen. Det nye i situasjonen er at hun dessverre har fått med seg Høyre og støttepartiene på den linja. Nå ser vi resultatene. På samme måte som i Reagans USA, Thatchers Storbritannia og i Sverige under Reinfeldt ser vi at den økonomiske liberalismen gir større forskjeller, høy ledighet og et mindre solidarisk samfunn. Det kommer også til å gi dårligere vekst og dårlige økonomiske resultater.

The Economist hadde i 2013 en analyse der de utropte den nordiske modellen til «The next supermodel». Men i stedet for å utvikle den videre følger Siv Jensen sitt politiske forbilde Margaret Thatchers oppskrift for tilbakegang. Det er synd for folk flest, og det er til skade for landet.

Marit Nybakk hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Siv Jensen [13:02:51]: Det er regjeringens mål at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Høy sysselsetting, universelle velferdsordninger og et godt utbygget utdannings- og helsesystem har bidratt til færre fattige og en jevnere inntektsfordeling i Norge enn i andre land.

Likevel er det mennesker som står utenfor viktige sosiale arenaer, bl.a. på grunn av dårlig økonomi og dårlige levekår. Regjeringen vil tette hullene i sikkerhetsnettet for grupper som i dag faller igjennom, og sikre bedre vilkår særlig for barn som vokser opp i fattige familier. Barns rett til en trygg oppvekst er grunnleggende.

Norge er ikke upåvirket av internasjonale trender som trekker i retning av økte forskjeller. Teknologisk utvikling og økende automatisering endrer krav til kompetanse i arbeidsmarkedet. Som Produktivitetskommisjonen har redegjort for, kan dette gi en økt polarisering i arbeidsmarkedet, hvor etterspørselen etter og lønningene til arbeidstakere med lav kompetanse faller, mens etterspørselen etter og lønningene til arbeidstakere med høy kompetanse øker. Dette trekker i retning av økte lønnsforskjeller og økte kapitalinntekter.

Vi ser også at den høye arbeidsinnvandringen til Norge de siste ti årene påvirker lønnsdannelsen. Nyere forskning finner at innvandringen fra Øst-Europa etter EU-utvidelsen i 2004 har bremset utviklingen i lønningene i flere næringer. Effekten er størst i bygge- og anleggsnæringen. Den høye flyktningstrømmen til Norge kan også skape utfordringer for den norske lønnsdannelsen. Hvis det blir svært mange som ikke har eller ikke klarer å oppnå en produktivitet som forsvarer de laveste lønningene i arbeidsmarkedet, vil det dels utfordre bærekraften i velferdsmodellen og dels presse lønningene nedover.

Skal vi motvirke disse trendene og redusere forskjellene på lengre sikt, må vi sørge for et godt fungerende arbeidsmarked hvor flest mulig kan delta. Et fleksibelt arbeidsmarked, god makroøkonomisk styring, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og koordinert lønnsdannelse bidrar til dette. Videre må vårt utdanningssystem gi barn og unge god og relevant kompetanse. Skattesystemet og støtteordningene må utformes slik at de understøtter verdiskaping og høy deltakelse i arbeidslivet. Integrering av innvandrere i arbeidsmarkedet er også svært viktig. Integreringsprogrammer, norskopplæring, utdannelse og effektiv kartlegging av kompetanse er sentrale faktorer.

Utformingen av skattesystemet bidrar også til å redusere forskjeller, og det skal det fortsatt gjøre. Men det er først og fremst ved å finansiere utdanning, helse og omsorg og folketrygden at skatter og avgifter bidrar til utjevning av inntekts- og forbruksmuligheter i Norge. Om lag tre fjerdedeler av utjevningen fra markedsinntekt til disponibel inntekt skjer gjennom overføringer. I tillegg kommer verdien av de offentlige tjenestene. Bidraget fra utformingen av skattesystemet er derfor relativt beskjedent. Slik er det i de fleste land som har et omfattende skattefinansiert velferdssystem.

Den fremste utfordringen for Norge nå er å skape nye, lønnsomme arbeidsplasser i privat konkurranseutsatt sektor. For å ivareta vårt velferdsnivå er det behov for ny aktivitet som kan bidra til høy sysselsetting og høy samlet verdiskaping.

Regjeringens økonomiske politikk bidrar til dette, både gjennom tiltak for å trekke opp veksten i norsk økonomi på kort sikt og gjennom å gi gode rammebetingelser for fremtidig vekst. I dagens situasjon er pengepolitikken den første forsvarslinjen i møte med svakere konjunkturer. Kronen har svekket seg markert, og sammen med lavere lønnsvekst har det bidratt til en vesentlig styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen til norsk næringsliv. Budsjettpolitikken brukes nå i tillegg aktivt for å dempe tilbakeslaget som følger av lavere oljepris. I revidert nasjonalbudsjett foreslår regjeringen nye, målrettede tiltak for å motvirke arbeidsledighet i områder som er særlig hardt rammet. I tillegg foreslås økte utgifter til integrering.

Samtidig må den økonomiske politikken støtte opp under nødvendige omstillinger i norsk økonomi. Lavere vekstbidrag fra norsk sokkel er en varig strukturell endring. Statens viktigste rolle nå er å bidra til at arbeidskraften raskt kan flyttes fra oljerelaterte næringer til annen konkurranseutsatt virksomhet og ikke til offentlig sektor.

For å møte de strukturelle utfordringene vil regjeringen derfor jobbe for gode rammebetingelser for næringslivet, med et enklere og mer vekstfremmende skattesystem, bedre infrastruktur og en kompetent arbeidsstyrke. Det vil styrke næringslivets konkurransekraft. Konkurransedyktige bedrifter vil skape større verdier og trygge arbeidsplasser for fremtiden. Jeg er glad for at et bredt flertall i finanskomiteen, inkludert Arbeiderpartiet, har blitt enig om en skattereform, med betydelige lettelser til norsk næringsliv, som vil bidra til det.

Det er synd at representanten Dag Terje Andersen ikke var til stede og fulgte skattedebatten som nettopp ble avsluttet i Stortinget, hvor jeg merket meg et retorisk skifte fra Arbeiderpartiets side i synet på skattlegging av norske bedrifter og norske arbeidsplasser. Den enigheten er viktig. Men det blir altså ikke mer riktig når Dag Terje Andersen gjentar og gjentar og gjentar en gal påstand om at det regjeringen har brukt mest penger på, er å redusere skattene, eller at regjeringens viktigste oppgave i kampen mot arbeidsledigheten er å redusere skattene. Det er gale påstander.

Regjeringen har brukt mesteparten av det økte handlingsrommet på alt annet enn skattereduksjoner – men jeg vedstår meg i tillegg hver eneste reduksjon vi har gjennomført, som grunnlag for å styrke vekstevnen til norsk økonomi og norsk næringsliv. Det er helt nødvendig at vi har et konkurransedyktig skattesystem, men i møte med økende ledighet er det de konkrete, raskt virkende tiltakene som har størst effekt. Nettopp derfor styrket vi innsatsen i budsjettet i høst med 4 mrd. kr, målrettet til Sør- og Vestlandet, og forsterket dette ytterligere med nesten 1 mrd. kr i forbindelse med revidert budsjett.

Man må klare å gjøre flere ting samtidig, både løse en del av de kortsiktige utfordringene med godt tilpassede virkemidler og løse de betydelige omstillingsutfordringene norsk økonomi har, gjennom skattesystemet, gjennom økte investeringer, gjennom satsing på forskning og utvikling og, ikke minst, gjennom helt nødvendige forbedringer av vårt utdanningssystem. Vi må sørge for at fremtidens arbeidstakere har tilstrekkelig kompetanse for å møte de kravene som vil bli stilt fra et stadig mer spesialisert arbeidsliv.

Dag Terje Andersen (A) [13:10:46]: Jeg kan forsikre statsråden om at jeg fulgte med på skattedebatten. Som statsråden er kjent med, går det an å gjøre det fra kontoret. Jeg synes det var litt synd at representanten Marianne Marthinsen ikke hadde mulighet til å være til stede, for hun fortjener stor honnør for måten hun og hennes folk utviklet Arbeiderpartiets alternativ til det som regjeringa la fram, noe som er til forveksling likt det som ble kompromisset til slutt.

Jeg vedstår meg dette hver gang vi som parti er med på å lage brede kompromisser: Jeg mener det er en viktig del av samfunnsstyringen i Norge at skattesystem, pensjonssystem eller andre viktige, store saker ikke blir gjenstand for endring ved eventuelle regjeringsskifter – jeg vedstår meg det fullt ut.

Det er heller ikke noen ny erkjennelse for Arbeiderpartiet at vi skal ha næringsvennlig beskatning. Selv om statsråden ikke har fått det med seg, er dette en lang tradisjon i Arbeiderpartiet, delvis ved det alternativet vi nå la fram, og ikke minst ved at det faktisk var vi, da vi satt i regjering, som først reduserte selskapsbeskatningen og satte ned Scheel-utvalget, som la grunnlaget for den nåværende behandlingen.

Et annet spørsmål når en er enig om skattesystem, er at det fortsatt kan komme til å være uenighet om skattenivå i diskusjonene framover.

Så er det riktig som statsråden sier, at det er en rekke internasjonale trender som drar i retning av større forskjeller. Ikke minst har Thomas Piketty veldig klart påvist det, både når det gjelder fordeling av inntekt, og ikke minst når det gjelder fordeling av formue, at verden snart er tilbake til den primitive fordelingen som var på slutten av 1800-tallet. Det er derfor vi stiller spørsmålet om hva vi kan gjøre politisk for å motvirke det. Det er det som er spørsmålet – ikke å la humla suse eller å la utviklingen skje med større forskjeller, men faktisk å sette inn politiske vedtak for å motvirke større forskjeller. Da blir jeg litt forvirret av statsråden, for hun sa innledningsvis i sitt innlegg – der hun pekte på mange trender som jeg kan være helt enig i at er utfordrende for landet, spørsmålet er hvordan man møter dem – at vi fremdeles skulle være et land med små forskjeller. Det som er så forvirrende, er at statsråden sier det, men hele tiden legger fram forslag som øker forskjellene, som vi nå også begynner å se i statistikk – selv om ting er litt forsinket, og det tar litt tid før ny politikk får gjennomslag. Nå ser vi at forskjellene øker, at forskjellene i formue øker, og at antallet sosialhjelpsmottakere øker. Da er spørsmålet: Vil statsråden være med på å gjøre noe med det, eller vil hun bare konstatere?

Statsråd Siv Jensen [13:14:08]: La meg først si at enigheten knyttet til skattereformen som har fremkommet i Stortinget i dag, i det alt vesentlige er basert på de forslagene regjeringen la frem for Stortinget. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet slutter seg til det. Det representanten Andersen har rett i, er at dette først og fremst er en debatt om system, ikke en debatt om nivå … (lyset går i salen) – det ble mørkt her nå, president, det kan vel være frykten for et mulig regjeringsskifte som gjorde at lyset gikk, hva vet jeg?

La meg kommentere spørsmålet om hva vi skal gjøre for å motvirke økte forskjeller. For det første er det ikke økende forskjeller i Norge. Jeg vil bare tilbakevise den påstanden. Norge er et land med små forskjeller, og vi skal fortsette å være et land med små forskjeller. Grunnen til at vi klarer det, er altså den brede enigheten vi har i Norge om at vi skal ha bredt anlagte skattefinansierte velferdsordninger. Forutsetningen for at vi skal klare å opprettholde det, er at vi har et bredt sett med bedrifter som betaler skatt, som er lønnsomme, som går godt, og som er villig til å ansette flere. Det er altså en helt avgjørende forutsetning for et land med små forskjeller at folk er i jobb. Derfor må vi gjøre det vi kan for å kvalifisere innbyggerne våre til å delta i et stadig mer spesialisert arbeidsmarked, og vi må selvsagt legge til rette for at det skapes nye bedrifter og nye arbeidsplasser rundt omkring i det ganske land, særlig i en tid da vi vet at den samlete sysselsettingen knyttet til olje- og gassrelatert næringsliv vil gå ned.

Så er det helt riktig at OECD har laget en rapport om økte forskjeller. Det er all mulig grunn til å bekymre seg for dette, og det er nettopp derfor vi jobber i internasjonale fora – for også å se hva vi kan gjøre internasjonalt, ikke minst med skatteregelverket, hindre overskuddsflytting og stoppe skatteregler som gjør det mulig å unndra seg beskatning ved å flytte overskudd og flytte fra land til land. Der har det vært gjort et godt stykke arbeid som stadig flere land slutter seg til, og det vil være et viktig bidrag til at også land som i dag er lavskatteland, eller som ikke har et godt fundert skattesystem, får muligheten til å dra nytte av potensielle skatteinntekter som ellers forsvinner, eller blir unndratt beskatning. Det er mange forhold å ta hensyn til også internasjonalt, men her hjemme handler det om å sikre grunnlaget for fortsatt ivaretakelse av mange av de velferdsordningene som det er bred politisk enighet om. Skal vi klare det, må vi altså sørge for økonomisk vekst. Da må vi sørge for at vi har bedrifter som er lønnsomme, og som kan betale skatt.

Presidenten: Presidenten beklager både at lyset gikk – det er nå forøvrig kommet tilbake – og at det er en forsinkelse på datasystemet på presidentens bord, det preger oss litt.

Rigmor Aasrud (A) [13:17:32]: Aktiv deltakelse i arbeidslivet er med på å redusere ulikheter i Norge. Vi har en lang og viktig tradisjon med at arbeidstakere og arbeidsgivere er viktige bidragsytere til et velordnet arbeidsliv – et samarbeid som mange andre land misunner oss.

Vi ser resultatet, nå sist ved at lønnskravene var moderate, og at partene så at det var behov for å gjøre grep for at bedrifter som ser at de har muligheter for nye oppdrag i framtiden, kan permittere i en lengre periode enn det dagens lovverk tilsier. Og vi ser at nært samarbeid mellom partene og myndighetene er nøkkelen til et av verdens mest velordnede arbeidsliv.

Men så er det sånn at systemet utfordres. Flere og flere utsettes for et arbeidsliv som ikke følger de standarder vi er vant med, og som er riktige. Fellesbetegnelsen sosial dumping får stadig nytt innhold. Kreativiteten er stor. Et eksempel på denne kreativiteten er fast ansettelse uten fast lønn. En må stå til disposisjon for arbeidsgiver, men en får bare lønn når det er oppdrag.

Noen synes å mene at det er arbeidstakerne som har skylden for dette – ikke de norske, men de utenlandske. Det er etter Arbeiderpartiets mening å ha feil fokus. Det må være helt klart at arbeidstakere som kommer til Norge for å arbeide, skal ha samme lønns- og arbeidsbetingelser som de norske. Det hviler et stort ansvar på enkeltpersoner, på bedrifter og på det offentlige systemet for å få til nettopp det.

Stoltenberg-regjeringen la fram tre handlingsplaner mot sosial dumping – tre, fordi kreativiteten er større enn det storting og regjering ser for seg når planer og lovverk vedtas. Men hva har skjedd etter regjeringsskiftet? Har det blitt noen nye initiativer de tre årene Siv Jensen har vært finansminister? Ja, det har kommet nye forslag, men det er forslag som svekker arbeidet mot sosial dumping:

• Arbeidsmiljøloven er svekket på vesentlige punkter.

• Ordningen med kollektiv søksmålsrett er fjernet. Det svekker arbeidet mot sosial dumping nettopp fordi de kollektive ordningene bidrar til mer felles innsats enn om enkeltpersoner må prøve saker for rettsapparatet.

• Likebehandlingskravet er borte.

• Flere jobber blir midlertidige, og det krever ingen nærmere forklaring at en med midlertidig jobb står svakere overfor en arbeidsgiver med arbeidsmetodikk som ligger langt unna de vernebestemmelsene som det norske lovverket aksepterer.

Ett område er bra, og vi er glade for at samarbeidspartiene har bidratt til at arbeidet med å opprette flere sentre mot arbeidslivskriminalitet har blitt en realitet. Det er en god oppfølging av det arbeidet som ble påbegynt gjennom de tre handlingsplanene mot sosial dumping som ble vedtatt tidligere.

Men i en situasjon der vi har nådd den høyeste ledigheten på 23 år, er det grunn til å være bekymret – selvsagt for alle dem som mister jobben, men situasjonen er med på å forsterke en utvikling med større forskjeller mellom folk. I tillegg kan høy ledighet forsterke utfordringene med sosial dumping. Derfor er det grunn til å forvente mer av en regjering som gikk til valg på omkvedet om nye ideer og nye løsninger. På dette området har vi verken sett nye ideer eller nye løsninger. Vi har bare sett skyhøy ledighet.

Jonas Gahr Støre (A) [13:22:04]: Aldri har verden bekjempet fattigdom så effektivt som i de siste tre tiårene. Mellom 1982 og 2012 ble 600 millioner mennesker løftet ut av fattigdom bare i Kina. Globaliseringen har gjort store deler av verden mye rikere, og mange av målene vi satte oss i 2000, som å halvere ekstrem fattigdom, ble nådd. Politikk nytter, innsats nytter.

Samtidig er det et slående trekk i vår tid at mens forskjellene mellom land er redusert, har forskjellene innad i nesten alle land økt. I flere land har forskjellene i inntekt og formue økt dramatisk de siste 30 årene. De aller rikeste er blitt voldsomt mye rikere, oftest med en villet politikk med store skattekutt til de aller rikeste. Samtidig har ledigheten bitt seg fast på et høyt nivå i mange land. En stor del av jobbene som har kommet til, har ikke gitt fast arbeid eller sikker inntekt. Siden midten av 1990-tallet er bare halvparten av alle nye jobber i OECD-området vanlige, faste jobber – en utvikling som i seg selv bidrar til voksende ulikhet.

Norge har lenge vært et unntak. Vi startet vår moderne historie med et samfunn av ganske likestilte og selvstendige bønder og arbeidsfolk. Vår velferdsstat er bygget på en idé om å utjevne forskjeller. Arbeiderbevegelsen er den samme. Gjennom hele vår historie har arbeid til alle vært jobb nr. én. Arbeid sikrer frihet for den enkelte, det sikrer likhet mellom grupper i samfunnet, og det sikrer sterke bånd mellom det fellesskapet som Norge utgjør.

Slikt ordner seg ikke selv. Det er en historisk lærdom at det trengs en aktiv, utholdende og viljesterk politikk for å sikre at ulikheten i et så globalisert samfunn som vårt, ikke skal vokse. Det virker sterke krefter på vårt samfunn som må møtes med motkrefter, med politikk.

I Norge kan vi ha en sterk arbeidsinnvandring fordi vi har sterke fagforeninger og et godt organisert arbeidsliv, som kjemper for anstendighet og mot sosial dumping – men bare da. Vi kan ha et arbeidsliv hvor mange bytter jobb, fordi vi har en velferdsstat som kan hjelpe folk til å få nye sjanser dersom de sies opp – men bare da. Og vi kan ha et samfunn hvor det er bra for alle at noen lykkes og tjener gode penger, fordi vi har et skattesystem hvor de med sterkest skuldre også bærer den tyngste børa – men bare da. Likhet krever aktiv politikk.

Norge har lenge vært et unntak i en verden av økt ulikhet og høy ledighet, men det vil være historieløst å tro at den særstillingen kan tas for gitt. I land etter land ser vi at økende forskjeller er gift for samfunnet. Sosialdemokrater er mot ulikhet på et politisk og moralsk grunnlag, men advarsler mot ulikhet og urettferdighet kommer nå fra tunge faginstanser uten politisk forankring.

I sin siste rapport om ulikhet konkluderer OECD uten forbehold med at økende ulikhet skader langsiktig økonomisk vekst. OECD anslår at økende ulikhet alene reduserte den økonomiske veksten i et gjennomsnittlig OECD-land mellom 1990 og 2010 med nesten 5 pst. De peker spesielt på at den kraftige økningen i antall ansatte på deltid eller midlertidige kontrakter har bidratt sterkt til økende ulikhet og lavere vekst.

OECD er ikke alene om å advare mot økende ulikhet som en del av vår tids største utfordring. Verdensbanken gjør det, World Economic Forum gjør det, og Det internasjonale pengefondet og det britiske magasinet The Economist gjør det. De er ikke sosialdemokratiske tenketanker. Dette er faginstanser som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringens statsråder kan lytte til uten å få rødskjær i kinnene.

Samstemte analyser og advarsler hjelper likevel ikke stort. De sier de er for små forskjeller, men de fører en politikk som øker den. Og de fjerner motkrefter som var ment å bremse trykket i retning av mer ulikhet, mer sentralisering og mindre anstendighet.

Den viktigste endringen, satsingen i budsjett etter budsjett, er såkalt vekstfremmende skattelettelser. Det er et ordspill som villeder. Skattekuttene fremmer ifølge SSB ikke vekst. De virker ifølge SSB ikke effektivt for å bekjempe ledighet. De har minimalt å si for det viktigste for å beholde forskjellene små – arbeid til alle. Derimot er disse lettelsene et kirurgisk presist virkemiddel for å øke forskjellene i inntekt og formue mellom de aller rikeste i Norge og resten. Det er fakta. Det kan leses rett ut av en tabell i statsbudsjettet hvert eneste år.

Problemet med regjeringens politikk er derfor ikke først og fremst at den er passiv for å bekjempe forskjeller. Problemet er at den aktivt forsterker den. Arbeids- og skattepolitikken som øker forskjellene, føyer seg inn i et større bilde der små og store beslutninger fra denne regjeringen trekker i samme retning. Fra ett år til det neste gjør ikke det Norge til et land med store forskjeller mellom folk. Vi blir ikke USA, eller Sverige for den saks skyld, på ett år. Men over flere år med regjeringens politikk setter det likhetslandet Norge på en ny og farlig kurs. Noe viktig ved oss som folk, ett av våre fineste og mest vellykkede trekk som samfunn, svekkes dermed. Og det er det verdt å arbeide mot.

Dag Terje Andersen (A) [13:27:25]: La meg begynne med å si at å arbeide for bedre internasjonalt samarbeid for at de pengene som skal komme til beskatning, faktisk kommer til beskatning, er vi enige om. Det er et viktig arbeid, men vi må gjøre ting nasjonalt, og når statsråden sier at det er bred enighet om at det skal være små forskjeller i Norge, blir jeg nok en gang forvirret. Jeg har hatt gleden av å bli bedt om å holde foredrag om den norske samfunnsmodellen i ganske mange land i verden. Da har ofte – i hvert fall Høyres, ja, sågar Fremskrittspartiets deltakere i delegasjonen – sagt at dette er representativt for en felles tenkning i Norge. Til og med Fremskrittspartiets representanter har noen ganger sagt det.

Så opplevde vi altså på landsmøtet til Fremskrittspartiet i 2013 at statsråd Jensen ikke mindre enn ti ganger sa at den norske modellen står i veien for det norske folk, og på forskjellige måter angriper den norske modellen. Og det er jo den politikken vi nå ser. Som representanten Gahr Støre akkurat var inne på, er det én ting å si at man er for små forskjeller, men når en fatter vedtak som fører til større forskjeller, og ikke motvirker de kreftene som øker forskjellene, er det helt feil det statsråd Jensen sa i sitt forrige innlegg, da hun sa at lønnsforskjellene i Norge ikke øker. Jo, de gjør det. Statistisk sentralbyrå dokumenterer det.

Når det gjelder formuene i Norge, øker forskjellene, og antall sosialhjelpsmottakere i Norge går opp. Det er et faktum som bekrefter det vi har advart mot, i den politikken som regjeringen nå fører.

Det er ingen uenighet om at vi trenger økonomisk vekst. Det er uenighet om måten å få til økonomisk vekst på – vi mener faktisk at aktive arbeidstakerorganisasjoner og arbeidstakere med innflytelse i bedriftene er et av våre konkurransefortrinn, og vi er derfor veldig skeptisk til dem som reduserer innflytelsen til partene i arbeidslivet. Jo, vi er for økonomisk vekst. Det var jo grunnen til at vi førte en politikk i forrige periode som gjorde at det ble 350 000 nye arbeidsplasser i Norge og to tredjedeler av dem i privat sektor – ikke skapt av regjeringa, men skapt under de rammevilkår som regjeringa la til rette for, i all hovedsak vekst i sysselsettingen i privat sektor. Derfor blir tesen om vekstfremmende skattelette så hul, fordi alle faglige råd sier at det ikke virker, at resultatene viser i de land som har prøvd det, at det ikke virker, og at de tallene vi fikk fra Statistisk sentralbyrå i går, viser at sysselsettingen i Norge nå har gått ned med 10 000. Da er det på tide å velge en ny kurs for å ta vare på det norske samfunnet.

Statsråd Siv Jensen [13:30:47]: Jeg må si at det er ganske drøyt når representanten Andersen avslutter sitt innlegg med å si at vi trenger en ny kurs for å ta vare på det norske folk. Dette er en av de mest konstruerte debatter jeg opplever at Stortinget har hatt på lang tid. Det er altså ikke noen uenighet i denne sal om at vi skal ta vare på et samfunn med små forskjeller, men det kan hende at vi er uenige om hvilke virkemidler som skal til for å løse de utfordringene norsk økonomi nå står oppe i. Det er ikke hugget i stein at Arbeiderpartiet er det partiet som har alle svar på de utfordringene Norge står oppe i, og det er altså en grunn til at mange ønsket seg et regjeringsskifte i 2013, fordi man mente at etter åtte år med en rød-grønn regjering tok man ikke på alvor de utfordringene norsk næringsliv sto overfor og ville møte i tiden som kommer.

Så må jeg si at jeg synes det er helt formidabelt underlig at Arbeiderpartiet nå argumenterer imot mulighetene for vekstfremmende skattelettelser. Da man med Arbeiderpartiet i spissen la frem grunnlaget for handlingsregelen i 2001, ble det understreket at et av de områdene man nettopp skulle bruke det økte handlingsrommet knyttet til oljepenger på, var vekstfremmende skattelettelser. Det mente i hvert fall Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs ledelse. Det er veldig vanskelig å få øye på at Arbeiderpartiet mener det samme i dag, men de mente det altså den gang.

Når rapport, på rapport, på rapport dokumenterer de dynamiske virkningene av skattereduksjoner, er det ganske bemerkelsesverdig at Arbeiderpartiet hopper fullstendig bukk over de effektene og over de erfaringene vi gjorde oss fra skattereformen i 1992, men jeg skjønner at de debattene som går nå om dagen i forhold til tiltak og virkemidler for å bekjempe arbeidsledigheten, for Arbeiderpartiet først og fremst handler om retorikk og veldig lite om tiltak og virkemidler. Jeg har til gode å se at Arbeiderpartiet har fremmet et eneste forslag av betydning utover det regjeringen allerede har lagt frem, men det de fremmer hver eneste dag, er tom, innholdsløs retorikk, og det mener jeg ikke er verdig i den situasjonen vi står i nå. Nå handler det om å løse de utfordringene vi har på kort sikt, og det handler om å omstille norsk økonomi på lengre sikt. Da må vi evne å bruke flere virkemidler samtidig, og det gjør denne regjeringen.

Presidenten: Da er sak nr. 3 ferdigbehandlet.