Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Kjersti Toppe til helse- og omsorgsministeren, vil bli tatt opp av representanten Per Olaf Lundteigen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:31:28]: «Helse- og omsorgsminister Bent Høie skriv følgjande i ein kronikk i Bergens Tidende den 20. november, same dag som Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019) blei fremma: «I dag spesialiserer kirurgene seg på ulike deler av kroppen. En kirurg som er spesialist på mage og tarm, opererer ikke hjerter. En kirurg som er spesialist på hjerner, opererer ikke knær.»
Kan statsråden gjera greie for kva tid kirurgane gjorde dette, det vil seie at same kirurg opererte hjerne og kne, og meiner statsråden slik argumentasjon er rett folkeopplysning?»
Statsråd Bent Høie [12:32:17]: Jeg er glad for at representanten Toppe, som opprinnelig stilte dette spørsmålet, er opptatt av folkeopplysning. Det er jeg også. Derfor er det et mål for meg å formulere meg slik at også de uten legeutdanning og kjennskap til helsetjenesten forstår hva jeg mener.
Jeg har omtalt spesialiseringen innen kirurgifaget i en kronikk i Bergens Tidende. Der slo jeg fast at kirurger som er spesialister på ett område, ikke utfører operasjoner på et annet. For å forklare dette skrev jeg at en kirurg som er spesialist på hjerner, ikke opererer knær.
Representanten spør meg om noe slikt har funnet sted. Som det framgår av kronikken, finner det ikke sted i det hele tatt. Jeg har imidlertid latt meg fortelle at bartskjærere og feltskjærere kan ha utført både amputasjoner og enkelte tvilsomme inngrep i hodeskaller. Det skjedde i så fall for flere hundre år siden. Representanten og jeg er nok enige om at det har hevet kvaliteten på pasientbehandlingen at leger, og etter hvert kirurgene, erstattet både feltskjærerne og bartskjærerne.
At kirurgien har blitt mer spesialisert, innebærer at vi kan behandle sykdommer og skader det tidligere ikke fantes behandling for. Det hever også kvaliteten på pasientbehandlingen. Men vi må bruke kirurgenes kompetanse på en klok måte.
Ved 14 av våre små sykehus utføres det i gjennomsnitt ett akuttkirurgisk inngrep om dagen. Skal sykehusene i framtiden ha full beredskap for dette ene inngrepet, krever det minst en ortoped, en mage-tarm-kirurg, en urolog og en gynekolog på vakt døgnet rundt. Det er ikke klok bruk av høy kompetanse etter mitt syn.
I kronikken i Bergens Tidende skrev jeg ikke bare om operasjoner av hjerner og knær. Jeg skrev at spesialiseringen innen kirurgifaget gjør det stadig mer krevende å opprettholde akuttkirurgi ved de minste sykehusene. Jeg skrev også at vi trenger både de små og de store sykehusene i framtiden, men at vi er nødt til å fordele oppgavene dem imellom på en klok måte. Det gleder meg at representanten ikke stiller spørsmål ved noe av dette. Jeg velger å tolke dette som en støtte for min analyse.
Det er positivt at politikere er opptatt av folkeopplysning og retorikk. I debatten om sykehusenes framtid blir det etter mitt syn litt for ofte brukt retoriske virkemidler som skaper frykt framfor forståelse. Selv foretrekker jeg det siste.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:34:50]: Det var et omfattende svar, og som statsråden vet, har også vi representanter kort tid, og derfor prøver vi å ha presise spørsmål.
Det forventes at statsråden er av de fremste ledere innenfor helsevesenet vårt, og for å få respekt og ha en naturlig autoritet må en leder framstå med ærlig argumentasjon – ikke dikte opp en fortelling som lekfolk skal forledes til å tro på. Det som statsråden nå sier, at det som står om at en kirurg som er spesialist på hjerner, ikke opererer knær, er noe som gjaldt for flere hundre år siden. Det er ikke dagens situasjon.
Mitt enkle spørsmål er da: Beklager statsråden sin uttalelse, bl.a. i Bergens Tidende, som forleder folk til å tro at det som var situasjonen for flere hundre år siden, også er situasjonen i Norge i dag?
Statsråd Bent Høie [12:36:00]: Nei, jeg har absolutt ingenting å beklage, for det som står i min kronikk, er helt korrekt. Kirurger som er spesialister på hjerner, opererer ikke knær. Dette er faktisk med på å bidra til å skape forståelse i befolkningen for den utfordringen vi står i, nemlig at spesialiseringen innenfor medisinen gir oss utfordringer når det gjelder hvordan vi skal sikre og opprettholde en desentralisert sykehusstruktur med god kvalitet i framtiden. Så dette er god folkeopplysning.
Men jeg skriver det på en sånn måte at også de som ikke har dyp innsikt i helsetjenesten eller er leger selv, skal kunne forstå poenget. Det tror jeg absolutt er tilfellet. Nasjonal helse- og sykehusplan handler nettopp om å være ærlig og tydelig på de utfordringene vi står i, og jeg hadde håpet at det skulle være mer av det i denne diskusjonen. Jeg registrerer at enkelte andre i veldig stor grad ønsker å spille på frykt og redsel, i stedet for å føre en faktabasert diskusjon.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:37:07]: Hvor enkelte andre er hen, vet jeg ikke, men det regner jeg med at statsråden kan verifisere.
Det som er kjernen i dette, er at det skapes et inntrykk som er feilaktig. Hvis vi går til sakens kjerne, er det vel sånn at bare om lag én av ti som blir innlagt og vurdert av kirurger, blir operert. Det er mange forstuelser som en kirurg vurderer uten å operere, for det er ikke brudd. Det er mange vondt-i-magen-tilfeller som en kirurg vurderer, uten at det foretas en operasjon. Det er et faktum som fagfolk som står i tjeneste i dag, forteller oss når vi tar kontakt med virkeligheten. Og det er veldig spesielt at det faktumet – i folkeopplysningas navn – ikke meddeles av statsråden, i et tema som er så vesentlig.
Mitt spørsmål er: Er statsråden av den mening at det er misvisende å telle operasjoner for å vise fram det en kirurg gjør på vakt?
Statsråd Bent Høie [12:38:11]: Nei, det er ikke misvisende i det hele tatt, for som jeg sa i mitt opprinnelige svar: Det er å opprettholde en bred akuttkirurgisk beredskap – så lenge jeg oppfattet at representanten er helt enig med meg i beskrivelsen av at en kirurg ikke er én type kirurg lenger. Selv om representanten selv snakker om kirurgi som om det er en generell betegnelse, er det altså ikke det. Den virkeligheten oppfatter jeg at Senterpartiet ikke har noen særlig påtrengende interesse av å drive folkeopplysning om.
Når man har behov for opptil tre til fire ulike spesialiteter i kirurgifaget for å opprettholde en vaktberedskap på et sykehus, er det ikke uinteressant hva de tre til fire spesialitetene gjør – med de ressursene og den kompetansen som det krever – i løpet av døgnet, med tanke på de langsiktige utfordringene helsetjenesten står overfor.