Trine Skei Grande (V) [10:56:00]: Jeg har tatt opp dette temaet mange ganger, med mange ulike vinklinger. I Stortinget har vi ofte brukt mye tid, energi og ressurser på at de som opplever ikke å få egne barn, skal få muligheten til å gjøre det medisinsk. Derfor mener jeg at det også er vår plikt å verdsette sterkt de voksne som har så mye ekstra omsorg at de er villige til også å adoptere barn. Det er en stor innsats for fellesskapet, for samfunnet, for de barna, og jeg syns at vi som storsamfunn ikke er dyktig nok til å verdsette den jobben som de foreldrene gjør.

Vi har i dag et system med sterk kontroll før man får bli adoptivforeldre. Det er bra. Det er bra at vi sikrer rettssikkerheten til de barna som kommer, og at vi sikrer den tryggheten de trenger i sin oppvekst. Men til gjengjeld er det liten, ja av og til ingen, oppfølging knyttet til de foreldrene som da ofte får en ekstra krevende omsorgssituasjon.

I Vårt Land i dag skriver en anonym adoptivmamma om hvordan hun opplevde å møte det norske hjelpeapparatet da hun opplevde å få en ganske krevende omsorgssituasjon med to femåringer. Hun forteller om manglende støtte, manglende oppfølging. Og sjøl om vi her har skrevet de riktige rundskrivene til det norske systemet, fungerer det ikke alltid sånn. Eller som hun skriver i artikkelen:

«Da jeg viste til rundskrivet og forklarte at jeg ønsket en forberedende samtale, svarte helsesøster at hun var kjent med rundskrivet, men at jeg måtte skjønne, at «det hadde de ikke tid til».»

Folk må få hjelp. Vi har i dag ganske stor kunnskap om hvor viktig den første tida er i et barns liv, hvor viktig det er å bygge relasjoner med voksne, hvor viktig det er å ha opplevd trygghet, hvor viktig det er for å kunne påvirke psyken også senere i livet. Disse familiene får mye mindre oppfølging enn dem med biologiske barn, som også har utfordringer. Adopsjonsforums undersøkelse viste at ni av ti kommuner ikke hadde noen som helst oppfølging av de adoptivfamiliene de har. Når vi bruker så mye ressurser av vårt støtteapparat for å kontrollere at disse familiene er i stand til å gjøre jobben sin, må vi også kunne bruke litt av vårt faglige støtteapparat til å gjøre dem i stand til å gjøre den jobben så godt som overhodet mulig.

Vi har en del kunnskap om utfordringer som adoptivbarn får senere i livet. Folkehelseinstituttet gjennomførte i 2013 en undersøkelse som viste at de scoret lavere på kognitiv kompetanse, og at de hadde dårligere skoleprestasjoner enn normalbefolkninga. Det var også en høyere forekomst både av psykiske lidelser og av atferdsvansker, og man var hyppigere i kontakt med psykisk helsevern. Man ser også en hyppighet når det gjelder alkohol- og rusmisbruk, og også når det gjelder sjølmord og sjølmordsforsøk. En undersøkelse som NRK i september i år videreformidlet fra dansk forskning, viste også at forekomsten av psykisk sykdom blant adopterte barn er mye høyere enn hos andre.

Dette er også barn som opplever suksesser og mange gleder, og som gir mange gleder til folk rundt seg. Men med all den kunnskapen vi har om kontakten mellom foreldre og barn og hvor viktig de første dagene er i et liv, sitter vi også med nok kunnskap til å vite at disse barna trenger en ekstra oppbakking. I 1999 gjennomførte Statistisk sentralbyrå en vurdering av koblinga mellom barn i barnevernet og adopsjon. Det viste seg at i aldersgruppa 7–12 år var det knapt registrert adopterte barn innenfor barnevernet. Men i aldersgruppa 13–17 år ser man en dramatisk økning.

Dette henger også sammen med noe av den andre kunnskapen vi har. Da jeg var skolebyråd i Oslo, var det en stor diskusjon om at vi i Oslo hadde mange barn med sterke krigsopplevelser eller barn av foreldre med sterke krigsopplevelser. De ble omtalt som de «tikkende bombene» i Oslos gater. Da gjennomførte PP-tjenesten i Oslo en grundig undersøkelse av hele gruppa av barn med krigsopplevelser og barn av foreldre med sterke krigsopplevelser. Den undersøkelsen viste også at de aller fleste barna fungerte helt normalt som alle andre, inntil man kom i 13–17-årsalderen. Da inntraff det som vi kjenner som posttraumatisk stress hos mange voksne, nemlig at man får konsentrasjonsvansker, og at utfordringer på skolen blir enda større fordi skolen stiller større krav til en når man når tenårene og puberteten.

Her ser vi igjen at barn som har sterke opplevelser, får de samme utfordringene enten de er adoptivbarn eller de er barn med annen bakgrunn. Når de første leveårene har vært ekstra krevende, må man ha et apparat som hjelper de barna, spesielt når de kommer i tenårene. Vi må også ha et apparat som hjelper disse foreldrene til å ha gode måter å jobbe på, for å hjelpe barna også gjennom barneårene.

I Danmark har man en modell der man både har rådgiving til adoptivfamiliene ved hjemkomst, med både psykolog og terapeut, med en svært lav egenandel – altså et ordentlig lavterskeltilbud for dem som adopterer. Det er særlig rådgiving i forbindelse med reisen ned for å hente barna og med hvordan overtakelsen skal gjøres på en god måte.

Venstre er fornøyd med at vi gjennom budsjettsamarbeidet har klart å øke adopsjonsstøtten til 1 G. Vi mener også at vi burde ha gjort det enklere å få til adopsjon og ville gjerne igjen ha løftet flere av forslagene fra Hove-utvalget. Men det jeg ønsker å ta opp med statsråden her i dag, er alle de som møter utfordrende dager både når de skal hente, når de skal øke tilknytninga til sine barn, og når de skal hjelpe sine barn gjennom både barndom og ungdomstid. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvordan kan vi øke det støttesystemet, sånn at foreldrene får muligheten til å gjøre den jobben de er godt motivert til, nemlig å være foreldre?

Statsråd Solveig Horne [11:04:00]: Jeg har aller først lyst til å takke representanten Trine Skei Grande for å ta opp denne viktige problemstillingen, som berører adoptivfamilier som har adoptert barn fra utlandet. Jeg har selv lest artikkelen i Vårt Land i dag, som berører meg både som mor og som statsråd med ansvar for dette feltet.

Antallet internasjonale adopsjoner går stadig ned, ikke bare i Norge, men også i andre land. Barnas alder ved internasjonal adopsjon øker, og vi vet også at flere barn som adopteres til Norge, har behov for spesiell støtte. Samtidig er det viktig å huske at barn som er adoptert fra utlandet, ikke er en ensartet gruppe.

En kunnskapsoppsummering fra Folkehelseinstituttet i 2013 viser at utenlandsadopterte gjennomgående skårer lavere på kognitiv kompetanse og har dårligere skoleprestasjoner.

Når det gjelder utenlandsadopterte barns utvikling, er det mangelfull kunnskap om psykisk helse og psykiske plager. I en dansk undersøkelse rapporteres det at adopterte barn rammes oftere enn deres jevnaldrende av psykiske sykdommer. Det er ikke foretatt en tilsvarende undersøkelse i Norge.

Adoptivfamilier og adoptivbarn med utfordringer tilbys i dag tjenester innenfor det eksisterende tjenesteapparatet i kommunene, slik som helsestasjoner, pedagogisk-psykologisk veiledningstjeneste, familiesentre og barnevern. Det gis også hjelp fra barne- og ungdomspsykiatrien. Det tilbys i utgangspunktet ikke noe særskilt bistand tilpasset adoptivbarn og deres familier, men de skal som alle andre gis et godt tilbud i det eksisterende tjenesteapparatet tilpasset sine særskilte behov.

Ansatte i adopsjonsorganisasjonene har formidlet tilbakemeldinger fra adoptivforeldre om at kompetansen på adopsjon er varierende fra kommune til kommune.

Adopsjonsorganisasjonene har også utarbeidet flere brosjyrer til hjelp for adoptivfamiliene selv og instanser og hjelpeapparatet som kommer i kontakt med familiene. Tidligere har organisasjonene hatt noen lokale tilbud til sine medlemmer, som temakvelder, småbarnstreff og sosiale aktiviteter. Organisasjonene har også hatt rådgivningstjenester. Tjenestene har fungert som lavterskeltilbud og vært ment å gi både råd og veiledning til familier som trenger det, men også å formidle kunnskap om adopsjon til faginstanser og hjelpeapparatet. Jeg er kjent med at det har vært vanskelig for adopsjonsorganisasjonene å opprettholde slike tilbud, fordi antall utenlandsadopsjoner har gått ned. Det har også vært tilstramninger i økonomien.

Som representanten var inne på, har Hove-utvalget, som foretok en nærmere drøfting av de mange ulike sidene ved adopsjon, også behandlet etterfølgende støtte til adoptivfamilier i NOU 2009:21 Adopsjon – til barnets beste. Hove-utvalget understreket viktigheten av å sikre adoptivbarna og deres familier tilgang til de tjenestene de har behov for. I utredningen tok de også opp behovet for kompetanseutvikling innen de ulike tjenestene, bl.a. i form av et kompetanseløft i barnehager, skoler og helsestasjoner, pedagogisk personale og hjelpeapparatet ellers. Dette var for å sikre at adoptivbarn og deres familier får oppfølging av personer med særlig kunnskap om adopsjon.

To av adopsjonsorganisasjonene, Adopsjonsforum og InorAdopt, har utredet behovet for et kompetansesenter for adopsjon, og de leverte i mai 2013 et forslag om et nasjonalt kompetansesenter.

Det har blitt iverksatt tiltak for å forbedre situasjonen. I 2013 ga Helsedirektoratet ut et rundskriv om helseundersøkelser av adopterte. Rundskrivet retter seg mot hjemkomstundersøkelser, fastlegens ansvar og helsestasjons- og skolehelsetjenestens ansvar. Her gir Helsedirektoratet råd i tilknytning til hjemmebesøk og helsekontroller, men også psykisk helse og psykososiale problemstillinger. Når rundskrivet blir fulgt opp, kan det avhjelpe en del utfordringer adoptivfamilier har møtt i det ordinære hjelpeapparatet, og det kan føre til at adoptivfamilier lettere kommer inn i «systemet». Rundskrivet gir også en del informasjon som en må være klar over når en jobber med adoptivfamilier. Det er fortsatt for tidlig å konkludere med hensyn til hvilken effekt rundskrivet har fått, men når vi leser det anonyme innlegget som var i Vårt Land i dag, ser vi nok at det er en del svikt i systemet.

Adopsjonslovutvalget ble oppnevnt i 2012 til å foreta en fullstendig og prinsipiell vurdering av adopsjonsinstituttet. I NOU 2014:9 Ny adopsjonslov har Adopsjonslovutvalget også vurdert oppfølging av adopsjonsfamilier etter adopsjon. Etter Adopsjonslovutvalgets syn er imidlertid den mest umiddelbare utfordringen til adoptivfamiliene ikke fraværet av et kompetansesenter, men fraværet av kompetanse om adopsjon hos de nærmeste hjelpetjenestene. Siden Adopsjonslovutvalgets mandat var å gi en vurdering av hva adopsjonsloven bør inneholde, gikk utvalget ikke særlig inn på forslaget om kompetansesenter.

Adopsjonslovutvalget peker på flere forhold som kan gjøre at adopsjonsfamilier møter på særlige utfordringer. Tjenesteapparatet i kommunene har ikke god nok kunnskap om behovene til enkelte utenlandsadopterte barn og deres familier, og at de har utfordringer som en er nødt til å se på. Utvalget peker også på at en stadig økende andel av utenlandsadopterte barn har behov for spesiell støtte.

Adopsjonslovutvalget har foreslått at familier som har adoptert barn fra utlandet, får en lovfestet rett til oppfølging av rådgivere med særlig kunnskap om adopsjon og terapeutisk erfaring. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet skal etter forslaget ha ansvaret for rådgiverne og for å gi disse nødvendig opplæring og veiledning. Utvalget foreslår at retten til oppfølging skal gjelde i tre år etter adopsjonen. Utvalget legger til grunn at utgangspunktet bør være rett til inntil ti timers veiledning. Ifølge Adopsjonslovutvalget taler også reduksjonen i antallet adopsjoner for en slik særordning, fordi kunnskap om adopsjon og adopsjonsspesifikke utfordringer blir redusert i det alminnelige hjelpeapparatet. Adopsjonslovutvalget legger til grunn at en slik ordning vil koste om lag 6,8 mill. kr årlig når det gjelder selve rådgivningen. I tillegg kommer kostnader til faglig veiledning og faglige samlinger for rådgiverne og kostnader for å administrere ordningen.

Adopsjonslovutvalgets utredning har nå vært på bred høring. Høringen ble avsluttet nå i vår, og nå holder vi på med å vurdere hvordan forslagene skal følges opp.

Jeg har vært opptatt av at Norge skal følge forpliktelsene i Haagkonvensjonen av 1993 om internasjonal adopsjon. Adoptivfamiliene som har adoptert barn fra utlandet, skal følges opp på en god måte etter at de har kommet hjem. Det er viktig å ha tilstrekkelig kunnskap om behovene til disse barna og deres familier og arbeide bredt med de utfordringene som de møter. Det skal nå, som jeg var inne på, vurderes hvordan Adopsjonslovutvalgets forslag skal følges opp. Spørsmålet om etterfølgende oppfølging av adoptivfamiliene inngår i dette arbeidet, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med oppfølgingen av denne NOU-en.

Trine Skei Grande (V) [11:12:36]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Det er helt tydelig at statsråden har forstått utfordringa som ligger i dette, sjøl om det nesten hørtes ut som om statsråden ba om hjelp i budsjettprosessen for å få de siste pengene på plass.

Jeg er helt enig når statsråden sier at dette ikke er en ensartet gruppe. Dette er en gruppe som både sprer mye glede og som skaper mye kjærlighet i det norske samfunnet, så det er fantastisk det som skjer rundt mange av dem også. Men mange av feltene innen hele barneomsorgen vår er ganske kompetansekrevende, og en må ha mye spesialkompetanse. Derfor er jeg skeptisk med hensyn til å tro at alle på grunnplanet vårt skal ha spesialkompetanse til å kunne rådgi adoptivforeldre. Og som statsråden sjøl sa, er det mange grupper det er ganske få av innenfor et geografisk område, og det å tro at alle helsesøstre skal ha spesialkompetanse på rådgivning for disse gruppene, er kanskje litt overambisiøst.

Samtidig som vi ser utfordringene knyttet til adopsjon, ser vi også at vi får stadig flere enslige mindreårige inn til Norge. I dag ser vi av tall hvordan Sverige, som har vært gode på å finne fosterhjem, har en betraktelig lavere utgift knyttet til enslige mindreårige enn hva det norske systemet har. Jeg har snakket med mange enslige mindreårige, og jeg besøkte i sommer alle de byene som har tatt imot mange, og møtte mange av dem. Hvis det er én ting som alle enslige mindreårige sier til meg at er øverst på deres ønskeliste, så er det norsk mamma. Det å ha omsorgspersoner som er faste, det å ha noen som kan forklare den kulturelle konteksten du er i – alt dette er ganske krevende. Det å ha faste rammer knyttet til omsorgen blir viktig også for denne gruppa. Kanskje kunne noe av den kompetansen som vi klarer å bygge opp i noen miljøer på adopsjonsbarn, også brukes for denne gruppa, og kanskje kunne vi ha brukt mer av den omsorgen også i nye måter å tenke på.

Jeg er glad for at dette rundskrivet fins. Jeg er glad for at statsråden har dette engasjementet. Men egentlig er mitt spørsmål om statsråden ba om at Venstre skulle få inn disse 6 mill. kr på budsjettet, eller om hun tror at hun klarer å kjempe dem inn sjøl for å skape noen fagmiljøer som kan løfte hele dette feltet, som også kommer til å angå flere områder framover.

Statsråd Solveig Horne [11:15:52]: Nå er det vel bare et par dager siden vi var ferdig med den ene budsjettbehandlingen, så nå er vi godt i gang med 2017-budsjettet. Jeg er sikker på at de borgerlige partiene klarer å finne fram til enighet og gode forslag som kan hjelpe dem som trenger det.

La meg først bare ta det som representanten var innom – oppslaget i Dagbladet i dag – det med den svenske og den norske modellen. Det er veldig vanskelig å sammenligne de to modellene, for i Sverige er alle enslige mindreårige fra 0 til 18 år i omsorgssenter ute i kommunene, mens her i Norge er de under 15 år under barnevernet, og koster rundt 2 mill. kr. De andre, fra 15 til 18 år, ligger under Justisdepartementet, og har lavere kostnader. Derfor er det vanskelig å sammenligne. Men vi er nødt til, med det store antallet enslige mindreårige som kommer nå, å tenke nytt når det gjelder bosetting av disse. Vi ser at det er 37 kommuner i dag som bosetter enslige mindreårige under 15 år, men det fins en familie i alle kommuner som kan og vil bli fosterfamilie for de barna. Jeg er veldig glad for at det nå er mange familier som har kontaktet Bufetat for å melde sin interesse for å bli fosterfamilie, så jeg har håp om at vi skal kunne klare å finne en familie for flere barn.

Til det med adoptivbarn og deres familie. Vi ser at antallet går ned, men det har også blitt eldre barn, og noen av de barna har spesielle utfordringer. Alle som er foreldre, vet at når man skal bli foreldre for første gang, kan det by på utfordringer, og kanskje har de som er adoptivforeldre, ekstra utfordringer, som det er viktig at vi ivaretar.

I det som nå har vært ute på høring, er det bred tilslutning til flere av de forslagene som foreligger fra Adopsjonslovutvalget. Det er enkelte oppfølgingsspørsmål som jeg har bedt direktoratet om å undersøke, og det er hvilke behov adoptivfamiliene har, og på hvilke tidspunkt behov oppstår. Vi har også bedt om informasjon om innholdet i de adopsjonsforberedende kursene, om noe kan være relevant for dem i de problemstillingene, og også om Helsedirektoratets nye rundskriv kan ha avhjulpet situasjonen.

Det etterspørres også informasjon om hva som eventuelt fins av andre tilbud som kan avhjelpe adoptivfamilienes behov, fra f.eks. lokale fosterhjemstjenester, organisasjoner o.l. De spørsmålene har jeg bedt direktoratet ha en gjennomgang på, og får svar på det i desember i år, om kort tid, og det også vil danne grunnlaget for den videre oppfølgingen av Adopsjonslovutvalgets NOU.

Arild Grande (A) [11:19:13]: La meg først gi ros til interpellanten for å fremme en viktig interpellasjon og ta opp et spørsmål som angår mange av oss, og som Stortinget i flere sammenhenger har vært opptatt av å bidra til bedre løsninger på.

Jeg deler bekymringen som representanten Skei Grande gir uttrykk for når det gjelder de ekstra utfordringene som adoptivbarn opplever, og om det finnes tilstrekkelig kompetanse i kommunene for å møte disse og gi god nok og tilstrekkelig hjelp til dem som har utfordringer.

Jeg tror nok også at mange adoptivforeldre opplever nettopp det som Skei Grande beskriver, at det er et voldsomt apparat i forkant av en adopsjon, men når den først er gjennomført, blir man i stor grad overlatt til seg selv. Historien som det refereres fra i Vårt Land i dag, viser med all tydelighet at dette er noe som mange opplever. Heldigvis ser vi også i det innlegget at man forteller at det har gått bra, tross de utfordringene som har vært. Det viser at det bor veldig mye i de menneskene som åpner opp hjemmet sitt, og som gir av sin tid og sine ressurser for å gi barn og unge en trygg og god oppvekst. Det er godt å se at så mange ønsker å være adoptivforeldre til tross for at vi ser at mange opplever utfordringer knyttet til den hverdagen de møter.

Så er jeg enig i at vi trenger mer kunnskap om de særskilte utfordringene som adoptivbarn opplever. Det er gjort et arbeid på det, men det er ingen tvil om at det også i Norge kan gjøres en ekstra innsats for å styrke innhentingen av kunnskap om disse utfordringene.

For alle barn som bor i Norge, er det viktig med rask og god hjelp når foreldre varsler om utfordringer. Og jeg vil fra denne talerstolen uttrykke en klar forventning fra Stortinget om at kommunene, barnehagene, skolene, helsepersonell, alle som er satt til å ha et ansvar på vegne av våre barn, tar det ansvaret og følger opp når det varsles om utfordringer.

Utfordringer må fanges opp så tidlig som mulig, og det må gis riktig hjelp. Det handler ikke nødvendigvis om flere rundskriv og flere regler, for jeg tror at på mange områder har Stortinget og skiftende regjeringskonstellasjoner opp igjennom gjort en stor jobb for å prøve å bidra. Men det det til syvende og siste koker ned til, er muligheten for å ha nok personell med nok tid og med riktig kompetanse ute i kommunene til å kunne fange opp og tilby den nødvendige hjelpen. Da er det viktig at vi fokuserer på at kommunene blir satt i stand til å ansette nok folk til å tilby hjelp til foreldre og til barn.

Jeg kan jo nevne at under den rød-grønne regjeringen ble det satt av øremerkede midler til det som ble nesten tusen nye stillinger innenfor barnevernet. Det gjør kommunene i stand til bedre å fange opp alle barn som har utfordringer, og tilby rask og god hjelp. Jeg er også glad for å se at Venstre og Kristelig Folkeparti i budsjettavtalen med regjeringen har fått på plass flere midler til nettopp det samme, å få flere stillinger innenfor barnevernet også framover, sånn at den viktige opptrappingen som ble startet, kan videreføres. Det er jeg overbevist om kan være med og bidra til at flere får riktig hjelp.

Jeg tror kommunene er de nærmeste til å vurdere behovet for de barna som bor i den enkelte kommune. Derfor er det viktig at kommunene har tilstrekkelig økonomi til å ha nok personell i barnehager, i skoler og på helsestasjoner til å kunne fange opp ungene når de har bruk for hjelp. Derfor er det også viktig at vi i statsbudsjettet foreslår tilstrekkelige rammer for Kommune-Norge til å håndtere disse utfordringene framover.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [11:24:37]: Takk til interpellanten, som reiser eit viktig tema.

Ein opplever at gruppa som adopterer, er ei litt taus gruppe. Dei står på i sin lengsel etter barn og sitt ønske om å gi eit lite menneske omsorg. Når dette er oppnådd, blir dei på ein måte overlatne til seg sjølve. Dei ropar ikkje høgt. Er det fordi dei ikkje har behov, er dei så positivt overvelda over gleda over eit barn, eller er dei så ressurssterke at dei meistrar det meste når det gjeld sin familiesituasjon?

Eg kjenner godt ein familie som har adoptert. Eg beundrar deira langsiktige tru på å koma gjennom nålauget, slik at alt var klart for adopsjon. Det gjekk fleire år, og det var mykje tårevåt frustrasjon. Men da dei endeleg kunne henta heim den vesle jenta si, var nesten alt dette gløymt. Denne familien er ressurssterk på alle måtar, noko ein kan kjenna att hos fleire adoptivfamiliar, og det er klart at desse da står sterkare ved ulike utfordringar i livet.

Det gjorde det heller ikkje verre for denne familien at mor er helsesøster og far er lege. Det er klart at små utfordringar fekk ikkje veksa seg større, nettopp fordi ressursane var hos dei sjølve og var klare til å bli løyste. Det blei ein ekstra ressurs i kommunen, der mora var tilsett for å kunna hjelpa også andre adoptivforeldre. Spesielt når det gjaldt barnets helse, men også når det gjaldt andre ting, visste ein kor ein skulle føra andre vidare i systemet – dette også der pappaen som lege kunne hjelpa andre innan hans område.

Det er klart at slik er det ikkje for alle. Men det har fått meg til å tenkja at sjølvhjelp til vidarehjelp er viktig overfor denne gruppa. Eg veit også at adopsjonsorganisasjonane er svært flinke til å kontakta og bli kontakta av adoptivfamiliane sjølve.

Men tilbake til ein av dei adoptivfamiliane som eg kjenner. Dei såg, og ser, den gode nytta dei kan gjera ved å vera til hjelp for fleire – det å samla andre adoptivforeldre i ulike ressursgrupper, noko som også Adopsjonsutvalet har peikt på i utgreiinga si, og som dei ulike adopsjonsorganisasjonane er gode på allereie i dag.

Men mens vi ventar, kan kommunane gjera ein del. Mange har gode ressurspersonar som med små midlar kan gi god hjelp og støtte til andre i eigen kommune. Men det er viktig at desse ressurspersonane får moglegheit til å gi denne støtta, vera til stades i ulike fora og driva informasjon og samhandling, ikkje berre overfor andre adopsjonsfamiliar, men like mykje overfor samfunnet generelt. For det er mange instansar som ikkje har god nok kunnskap om adoptivfamiliane og deira utfordringar, enten det gjeld sjølve adopsjonssituasjonen, eller det gjeld den viktige etter-adopsjonssituasjonen – det vera seg innan helse, skule, barnehage, jobb eller nærmiljø.

Eit anna viktig moment er kartlegging etter adopsjon, for å førebyggja best mogleg vidare, for nettopp å bringa den gode hjelpa i kommunane vidare til adoptivforeldre. Vi må også hugsa at svært mange adoptivforeldre adopterer meir enn éin gong. Da er det viktig å læra av den første gongen, slik at oppfølging blir varetatt enda betre ved seinare adopsjonar, både for den enkelte familien og for andre.

Så kanskje ein adopsjonskontakt ved helsestasjonen er ein stad å begynna, der ein har eiga erfaring, sit med kunnskap og ikkje minst er villig til å dela og rettleia adoptivfamilien vidare i livet. Kanskje må vi starta der.

Kjersti Toppe (Sp) [11:28:40]: Takk til interpellanten, som tar opp ei veldig viktig problemstilling.

Eg òg har lese Vårt Land i dag, der det var eit lesarinnlegg frå ei kvinne som ville vera anonym, men som skildra veldig godt korleis ein har opplevd dette, og korleis ho og familien søkte hjelp og der dei gjekk til alle slags kommunale instansar – alt frå familiesenter, PPT, barnevern. Dei kunne ikkje koma til BUP, for då måtte dei ha ein diagnose. Ho stilte opp både hos fastlegen og på helsestasjonen med dette skrivet frå Helsedirektoratet, retningslinjene, utan at ho fekk nokon respons på det. Så det var ein veldig beskrivande situasjon om korleis ein kan oppleva dette i dag.

Så tar ho òg opp i innlegget det som er ein del av vurderinga, om vi skal gjera som i Danmark, å ha eit statleg kompetansesenter, ei sånn PAS-ordning, som gir spesialisert oppfølging av familiar i etterkant av adopsjon. Og det er vel litt av diskusjonen i dag. Eg høyrer at statsråden seier at vi treng ikkje eit kompetansesenter, men vi treng kompetanse. Ingen er jo ueinig i det. Spørsmålet er korleis ein får den kompetansen ut i dei tenestene som er der ute, der som folk bur.

Ein er einig om at i dag har vi meir systematisert og grundig oppfølging før adopsjon enn kva tilfellet er etter adopsjon, og det er slik at kva slags kompetanse du eventuelt vert møtt med i hjelpeapparatet, kva slags hjelp du får, er avhengig av kvar du bur. Ein erkjenner heller ikkje fullt ut at adopterte barn frå utlandet har større behov for oppfølging; eg les at opp mot 30–40 pst. kan ha behov for ei slik oppfølging. Da er problemet at dei tilboda som vert gitt, verken er landsdekkjande eller koordinerte med andre tilbod, at det altså er meir eller mindre tilfeldig.

Så er det jo Adopsjonsforum, som på ein måte har stått for dette. Dei har hatt lokalavdelingar, og dei har arrangert ulike temakveldar osv. for å kunne følgja opp adoptivfamiliane.

Så har det vore diskutert her, både Adopsjonslovutvalget og Hove-utvalget, om kva tiltak som er viktig å setja i verk, og statsråden seier òg at regjeringa skal koma med regjeringa si oppfølging av Adopsjonslovutvalget og dei tiltaka som vert anbefalte der. Eg ser at eitt forslag er obligatorisk adopsjonsførebuande kurs. Eg ser òg at begge utvala understrekar behovet for kompetanseløft i barnehage og skule, helsestasjonar osv.

Så tilbake til dette med om vi skal ha eit nasjonalt kompetansesenter. Eg er einig med statsråden i at det viktigaste er at ein får kompetansen ut der ein er, og da synest eg at Adopsjonslovutvalgets forslag om eit lovfesta krav på oppfølging frå Bufdir sine rådgivarar kanskje er ein annan veg å gå. Men det er jo da, synest eg, eit paradoks at det finst retningslinjer frå Helsedirektoratet, som kom i 2013, som den mora som skreiv i Vårt Land i dag, viser til. Ho kom med desse retningslinjene på kontoret, og dei aner ikkje eigentleg kva dette er for noko, og ho vart avfeia med at dette har i så fall ikkje vi tid til.

Så det finst kompetanse, det finst retningslinjer, men dei vert ikkje implementerte der ute. Så ein må på ein eller annan måte sørgja for at helsetenestene og dei andre tenestene der ute vert klare over kva som er retningslinjene, og at ein gjer ein innsats for at det rett og slett vert kjent der ute, det som trass alt finst av retningslinjer på dette området i dag.

Elles ser eg fram til oppfølginga frå regjeringa si side på denne utfordringa.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Trine Skei Grande (V) [11:33:42]: Jeg vil takke dem som har vært med i debatten, sjøl om det var litt leit at det ikke var flere, for jeg tror at dette er et tema som mange er opptatt av.

Vi har tidligere sett at når barnevernskontor skal prioritere og godkjenne fosterforeldre, tar det veldig lang tid. Det er en forståelig prioritering på et hvilket som helst barnevernskontor – skal en prioritere å hjelpe noen som har store problemer i den familien de bor i, eller skal en bruke ressurser på å godkjenne en familie, om den er perfekt. Litt av det samme ser vi her, at det er veldig lett å prioritere der det er akutt, og der det er krise, mens det å forberede folk på jobben de skal gjøre, det å gi dem rettledning så det ikke blir noen krise, det å gi støtte og faglig råd og veiledning er vanskeligere å prioritere i hjelpesystemet vårt. Dette er familier som på forhånd er ressurssterke – det har de fått stempel på at de er – og det å bruke noen ressurser på å gi dem oppbakking for å gjøre jobben sin bra er mye, mye bedre enn å begynne å reparere den dagen det har gått galt.

Så det er helt tydelig at dette rundskrivet ikke fungerer sånn som vi hadde tenkt det, sjøl om det ikke har fungert lenge, og da må vi se om vi må organisere fagmyndighetene våre på en annen måte. Dette er familier vi vet er i stand til å gjøre seg nytte av faglig veiledning, og da er utfordringa at vi gir dem den faglige veiledninga, så de får til å fungere som de gode foreldrene de går inn i dette med et stort ønske om å være.

Jeg håper at engasjementet til statsråden når ut i systemet. Så tror jeg vi må erkjenne at barnevernets oppfølging av familier, familievern – hele dette området – er ganske faglig sammensatt og bredt. Og den førstelinjetjenesten vi har i dag, kan ikke utnytte maksimalt all den fagkompetansen som fins, og kunne være rettleder på alle deler av dette området. Så her må vi nok ha noen som spesialiserer seg, og noen som kan noe om akkurat de gruppene og har fagkunnskapen til å gi dem de virkemidlene som gjør at de får til å gjøre jobben sånn som de ønsker å gjøre den.

Statsråd Solveig Horne [11:36:32]: Jeg takker også for debatten.

Det siste som representanten tok opp nå, kunne vi sikkert hatt en ny god debatt om, om hvor viktig det er å ha trygge familier, trygge foreldre som skaper trygge barn, og ikke minst hvor viktig det er at vi må jobbe forebyggende, komme tidlig inn og hjelpe de familiene som har utfordringer. Vi vet at det er viktig å bygge barn i stedet for å reparere når de er voksne. Så vi er helt enige om hvor viktig det er med det arbeidet. Det arbeidet foregår ute i en kommune, og det er da viktig at kommunene og de ansatte som jobber i de enkelte tjenester, både har kompetanse og kunnskap om å se de familiene som har litt ekstra utfordringer, som trenger at vi er der og har et støtteapparat.

Adoptivfamilier er, som flere har vært inne på, ofte ressurssterke familier som kan stille opp på helsestasjonen med rundskriv i hånda og si at her er det faktisk dere som har en plikt til å gi meg veiledning og hjelp. Når vi har et rundskriv som kommunene er pliktige til å følge, er det også viktig at de ansatte der er klar over dette, og har kunnskap og kompetanse om det. Når rundskrivet blir fulgt, vet vi at det kan avhjelpe en del utfordringer som adopsjonsfamilier har, og det at de blir møtt i det ordinære hjelpeapparatet, kan også føre til at de lettere kommer inn i systemet. For alle barn – om de er adoptert eller er født her i Norge – har rettigheter som skal følges opp, og de har også rett til at det eksisterende tjenesteapparatet er tilpasset deres særskilte behov, og det er noe vi er pliktige til å følge opp.

Så er jeg veldig glad for at denne regjeringen med god støtte fra både Venstre og Kristelig Folkeparti har klart å øke tilskuddet til helsestasjoner, skolehelsetjenesten og psykologer ute i kommunene med over 667 mill. kr for neste år. Det er også kommet inn ekstra øremerkede 100 mill. kr for neste år til helsestasjonene. Det også er med på å gi de ansatte ute i kommunene både tid og kunnskap til å kunne følge opp de familiene på en bedre måte.

Så er jeg også glad for at vi har klart å øke det kommunale barnevernet. Helseministeren har jobbet med en primærhelsemelding, som er viktig, og ikke minst er det også en ungdomshelsestrategi på trappene.

Dette har vært en god debatt om et viktig tema. Nå ligger det et forslag fra Adopsjonslovutvalget som regjeringen nå jobber med å følge opp, i tillegg til de høringsinnspillene som har kommet inn i forbindelse med høringsrunden. Så jeg ser fram til en videre debatt om et viktig tema også i framtida.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 4 avsluttet.