Odd Omland (A) [17:31:10]: Bakgrunnen for denne interpellasjonen er å fokusere på mineralnæringen og hvordan vi kan tilrettelegge for norsk bergindustri. Bergindustrien er en næring som har en tusen år lang tradisjon her i landet.

Næringen har alltid vært en viktig faktor i samfunnsutviklingen, og gruvedriften har skapt arbeidsplasser som har lagt grunnlag for både små og store lokalsamfunn rundt om i landet. Næringen har også lagt grunnlag for en teknologisk utvikling som har vært viktig for utvikling av andre næringer.

Jeg tror at mange ikke er klar over at produkter fra bergindustrien inngår i nesten alt vi omgir oss med i hverdagen. Stein og foredlet stein finner vi i forskjellige varianter i svært mange bruksartikler, alt fra mobiltelefoner og til og med i matvarer. Det er stor etterspørsel etter disse mineralene, som vi er så heldige å ha i våre fjell.

Næringen har derfor store muligheter for å være en vekstnæring som kan bidra til næringsutvikling og arbeidsplasser rundt om i hele landet også i framtiden.

Arbeiderpartiet er et industriparti og for oss har bergindustrien en naturlig plass i diskusjonen om hva Norge skal leve av i framtiden, også med tanke på det grønne skiftet som vi står overfor.

Den rød-grønne regjeringen satte helt fra starten av mineralnæringen på den politiske dagsordenen. En ny og moderne minerallov erstattet fem andre lover da den trådte i kraft i 2010. Dette var et viktig skritt for å forenkle regelverket på mineralfeltet og skape oversiktlige og forutsigbare rammebetingelser i mineralnæringen.

Saksordfører Arne L. Haugen fra bergverksbygda Løkken sa den gangen:

«Når det gjelder de ufattelige verdiene i berggrunnen, så har i altfor stor grad tilfeldighetene rådet. Det må vi få slutt på. Disse verdiene må også forvaltes bærekraftig og til befolkningens beste.»

Dette er jeg veldig enig i.

Den nye mineralloven var en god start, og tidligere næringsminister Trond Giske fulgte opp med en egen mineralstrategi som ble lagt fram i mars 2013. En fokuserte her på hvordan man kunne legge til rette for mer verdiskaping i næringen.

Bergindustrien driver imidlertid på ikke-fornybare ressurser, og dette stiller ekstra krav til både myndighetene og næringsutøverne. Det er også en kjensgjerning at gruvedrift har gitt miljøproblemer rundt om i landet. For å skape vekst i næringen må vi sikre at norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige og aktivt søke framtidsrettede løsninger.

Denne interpellasjonen ble levert inn tre dager før tillatelsen ble gitt til Nordic Mining vedrørende fjorddeponi fra Engebøfjellet. Jeg må si jeg er glad for at regjeringen har tatt en beslutning her, og jeg forutsetter selvsagt at beslutningen er basert på gode faglige vurderinger.

Jeg håper imidlertid at ikke denne interpellasjonen skal bli en debatt for eller mot sjødeponi, men om hvordan vi skal løfte denne næringen og ta i bruk de store ressursene som er i norske fjell, for dette er ressurser som vi og resten av verden trenger. Med det nye lovverket og Direktoratet for mineralforvaltning har vi fått en mer hensiktsmessig forvaltning på plass.

Vi må få i stand at en forutsigbar og effektiv saksbehandling skal være en rettesnor for både statlig, regional og kommunal praktisering av regelverket overfor næringen. Gjennom mine ti år som ordfører i Kvinesdal så jeg godt at det var et økende behov, og at kommunen må være på hugget for å tilrettelegge.

Vi må sikre at vi fortsetter å kartlegge mineralene vi har rundt oss i hele landet, og her gjenstår fortsatt mye arbeid.

I årets revidert nasjonalbudsjett ser vi eksempler på en regjering med lite forutsigbarhet. I NGUs kartleggingsprogram kuttes det med 5 mill. kr i år. I 2010 ble MINN – programmet for kartlegging av mineralressurser i Nord-Norge – gitt en langsiktig bevilgning på 100 mill. kr over fire år, og i 2014 kom det i tillegg 10 mill. kr til en oppstartsbevilgning til kartlegging også i Sør-Norge.

NGU sier at de ikke lenger har den forutsigbarheten de hadde i perioden 2010–2014, hvor prosjektene kunne planlegges i hele perioden. Kuttet i RNB vil ifølge NGU medføre dårligere progresjon og koster i tillegg penger. Kontrakten må avsluttes og vil medføre økt byråkrati, og nye kontrakter vil bli dyrere. Det regjeringen gjør i RNB, vitner ikke om en vilje til å prioritere næringen.

Etter at Stoltenberg-regjeringen fikk på plass den nye mineralloven og mineralstrategien, ble Norge rangert på 10. plass av det anerkjente kanadiske forskningsinstituttet Fraser Institute, som hvert år rangerer over 100 land etter hvor attraktive de er for mineralnæringens internasjonale investormarked.

Etter at den blå-blå regjeringen overtok, ser vi nå at Norge i fjor falt fra 10. til 18. plass på denne rangeringen. I Sverige og Finland, som er nr. 1 og nr. 2 på denne rankingen, er undersøkelsene nesten komplette, mens vi i Norge har en dekning av geofysisk data på 75 pst. i Nord-Norge og kun 32 pst. i Sør-Norge.

Bakgrunnen for nedgraderingen av Norge er nok som næringen selv sier, at til tross for at den sittende regjeringen utropte mineralnæringen til et viktig satsingsområde, venter vi fortsatt på konkrete tiltak – ikke minst kanskje når det gjelder prosess og forutsigbarhet. Nå har vi riktignok fått en avgjørelse i Engebø-saken, men jeg spør om regjeringen har andre planer for næringen.

Vi utfordret i fjor næringen med tanke på å sende oss en liste over de ti viktigste grepene politikerne kan ta for å stimulere til økt aktivitet og vekst i næringen. Listen gir mange innspill, og jeg håper at statsråden vil vurdere dem. Næringen vektlegger bl.a. behovet for forutsigbarhet, og at utfallssikkerheten bør øke tidligere i prosessen. Næringen ønsker også å få kartlagt potensielle mineraler ved oppstart av store bygge- og infrastrukturprosjekter, og at det vurderes hensynssoner rundt mineralressursene.

Videre må en videreutvikle Direktoratet for mineralforvaltning som en sterk aktør for forvaltning av mineralske ressurser, og de må gis tilstrekkelige ressurser for å være en viktig aktør inn mot kommuner og industri.

Samtidig understreker de at det er viktig å sikre kompetanse og utvikling av ny kunnskap. Institutt for geologi og bergteknikk ved NTNU spiller en viktig rolle i den forbindelse, og næringen er opptatt av å gi dem nasjonalt ansvar for utdanning av bergingeniører. Gjennom yrkesfag må vi også sikre relevant fagutdanning og lærlingtilbud innen relevante linjer. Et spennende innspill er også å etablere et eget forskningsprogram med vekt på bærekraftig drift. Jeg tar også opp problematikken med å bidra til å sikre geologisk kompetanse på regionalt nivå, og at man tar et initiativ overfor Sametinget vedrørende mineralloven.

Dette var noen av innspillene jeg kom med, og jeg ser fram til videre debatt og ministerens kommentar.

Statsråd Monica Mæland [17:40:40]: Regjeringen er opptatt av å tilrettelegge for verdiskaping i hele Norge. Næringslivet i Norge trenger flere ben å stå på, og vi skal ha et mangfoldig næringsliv både i byene og i distriktene i landet vårt. Mineralnæringen er en viktig del av norsk næringsliv – med stort potensial – som gir arbeidsplasser i hele landet.

I dag er det en krevende situasjon for deler av bransjen i Norge. Flere mineraler og metaller har lavere priser enn tidligere. Noen råvarer, som jern, har sunket kraftig i pris sammenlignet med situasjonen for ett–to år siden. Mineralprisene er imidlertid betydelig høyere nå enn det de var for bare ti år siden. Befolkningsveksten i verden tilsier også at det vil være et stort behov for mineraler også framover. Regjeringen har derfor god tro på mineralnæringens fortsatte langsiktige bidrag til verdiskapingen i Norge.

Representanten Omland viser til at Stoltenberg-regjeringen fikk på plass en ny minerallov og en mineralstrategi. Representanten påpeker at Fraser Institute i sin årlige rangering av mineralvennlige land og regioner plasserte Norge som nummer ti på listen i 2013, men det var faktisk før mineralstrategien ble lagt fram. Så plasserer de Norge på 18. plass i 2014.

Det er noen ting det er verdt å merke seg om Fraser-undersøkelsen. For det første er både 10. plass og 18. plass på en liste med 100 land og regioner ganske gode plasseringer. Det er også en del tilfeldigheter i plasseringen fra år til år, bl.a. fordi undersøkelsen er basert på en spørreundersøkelse der det ikke er kjent hvilken kunnskap de som svarer, har om rammeverket i Norge. Sånn sett er undersøkelsen kanskje mer å betrakte som en omdømmeundersøkelse enn en vurdering fra informerte mineralaktører av hvor godt rammeverket for mineralutvinning i Norge er.

Regjeringen mener mineralnæringen kan føre til økt aktivitet og økt sysselsetting i mange deler av Norge. Vi vet at det er store verdier i norske fjell, og mineralnæringen er et viktig satsingsområde for regjeringen.

Velfungerende kommunal og regional planlegging er en av de viktigste rammebetingelsene for mineralnæringen. Regjeringen er derfor godt i gang med å forenkle og effektivisere planprosessene for å sikre gode rammebetingelser for næringslivet, slik at det blir både raskere, billigere og enklere å bygge.

Flere forenklinger i plandelen av plan- og bygningsloven trådte i kraft ved årsskiftet. Da ble det f.eks. vedtatt nye veiledende tidsfrister for å sikre raskere behandling av innsigelsessaker. Fristene sikrer mer effektive prosesser fram til endelig planvedtak. Det er også gjort forenklinger i regelverket for konsekvensutredninger.

God håndtering av innsigelser har vært en utfordring i flere år, og innsigelser har ofte ført til lange utsettelser og uforutsigbarhet for planlagte prosjekter. Regjeringen har bedt fylkesmenn og andre innsigelsesmyndigheter arbeide for at saker løses på et tidligere tidspunkt. Det skal videre kun fremmes innsigelser der det er nasjonale eller regionale interesser, og det lokale selvstyret skal vektlegges.

Regjeringen arbeider med ytterligere forenklingstiltak for mer effektive planprosesser og tar sikte på å fremme lovendringer både i år og til neste år.

Kartlegging av mineralressurser er av stor betydning for letevirksomheten i regi av private selskaper, og dermed den langsiktige vekstevnen for mineralnæringen. Regjeringen har videreført den geofysiske kartleggingen av mineralressurser i Nord-Norge og i Sør-Norge.

En velfungerende, kunnskapsbasert og kompetent mineralforvaltning er et nødvendig grunnlag for en verdiskapende og bærekraftig mineralnæring. Vi fortsetter derfor også videreutviklingen og styrkingen av Direktoratet for mineralforvaltning. I statsbudsjettet for 2015 ble budsjettet styrket, og i regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett for 2015 foreslår vi en ytterligere styrking.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i to innsigelsessaker i 2014 og 2015 godkjent reguleringsplaner for mineralutvinning både i Nussir og Ulveryggen i Kvalsund kommune i Finnmark, og i Engebøfjellet i Naustdal kommune. For Nussir er ennå søknad om utslippstillatelse til behandling, mens Nordic Mining også har fått utslippstillatelse som innebærer bruk av sjødeponi. Den siste saken viser at det er mulig å drive mineralnæringen i Norge innenfor miljøforsvarlige rammer. Vi har bl.a. for første gang satt vilkår i en utslippstillatelse knyttet til sjømattrygghet.

Internasjonale virksomheter innenfor mineralnæringen har merket seg Engebø-saken, norske myndigheters positive holdning og at norsk forvaltning baserer slike beslutninger på fakta og grundige utredninger. Det er positivt for den internasjonale tiltroen til Norge som mineralnasjon. Jeg mener det er tydelig at denne regjeringen leverer resultater også på mineralområdet.

Odd Omland (A) [17:46:20]: Først vil jeg takke ministeren for svaret. Det hun sier om planprosesser, er viktig. Jeg ser fram til at det vil komme en sak om dette, men jeg føler også at en kunne ha vært mer konkret i forhold til det en sa i regjeringserklæringen om å satse på denne næringen. Jeg viser igjen til det en gjør med tanke på f.eks. kartlegging, og som skaper frustrasjon.

Strategien for 2013 var et godt måldokument. Men som Trond Giske sa under framleggelsen, krever han konkret handling og en aktiv næringspolitikk for næringen. Så spørsmålet blir hva regjeringens vil bruke av konkrete virkemidler overfor denne næringen. Vil ministeren sørge for en langsiktig og forutsigbar finansiering av den resterende kartleggingen? Og har ministeren tenkt å følge opp det som næringen oppfatter som et skrivebordsvedtak – at direktoratet har fått mulighet på vegne av kommunene til å overta den kommunale planprosessen, men at det er få kommuner som benytter seg av det, og at direktoratet da ikke har ressurser til det?

Geologisk kompetanse i regionene, som jeg var inne på, er et viktig punkt, og også at ministeren ville ta et initiativ overfor Sametinget og sammen med næringen vedrørende mineralloven, sånn at en kan se om en kan få til løsninger i det området.

Framover vil de store byene vokse markant, samtidig som det er varslet en stor vei- og jernbaneutbygging og behovet for byggeråstoffer som pukk, grus og tilslag vil være enormt, og det må utvinnes nær der det brukes. Kommunene som planmyndighet må ta høyde for dette i sin arealplanlegging. Gjør regjeringen noe for å øke bevisstheten og kompetansen på akkurat det området?

Så vil jeg også gjenta spørsmålet som jeg hadde i en spørretime, der ministeren ikke var til stede: Vil regjeringen videreføre det som ligger til den mineralstrategien som ble lagt fram av den forrige regjeringen?

Statsråd Monica Mæland [17:49:09]: For å begynne med slutten så oppfatter jeg – og det har jeg også uttrykt – at hovedinnholdet i den strategien den forrige regjeringen la fram, har vi vært enig i, og den følger vi opp. Derfor blir det ikke lagt fram noen ny strategi for mineralnæringen.

Det næringen savner, og det næringen mangler, er enklere rammebetingelser, enklere planer og gjennomføringskraft. Denne regjeringen har, i motsetning til den forrige regjering, forenklet planprosessene. Det har vi gjort, og det kommer vi til å gjøre videre. I tillegg har vi tatt avgjørelser. De har vært vanskelige. Det er avgjørelser som krever grundig gjennomgang, stor kunnskap, men man må faktisk ta avgjørelsene. Det har vi gjort. Og det mener jeg er det aller viktigste signalet til næringen, at vi sier ja når vi mener det er grunnlag for det, og at vi gjennomfører de beslutningene vi mener er riktige. Jeg oppfatter at denne regjeringen har vært svært tydelig overfor mineralnæringen på at dette er en næring vi satser på, og som vi har tro på.

Så er det skjedd noen endringer i budsjettdokumentene knyttet til kartlegging og det å øke direktoratets evne til å håndtere planprosessen. Begge deler er kjempeviktig for næringen. Men vår konkrete vurdering – og den må vi ta i hvert budsjett og i revidert – er at når vi ser at det er grunnlag for økte ressurser til direktoratet, ja så foretar vi en endring. Jeg oppfatter ikke at dette skaper stor uforutsigbarhet, men vi foretar en konkret vurdering som nettopp skal komme næringen til gode.

Helga Pedersen (A) [17:51:04]: Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? Det er et sentralt spørsmål i samfunnsdebatten og i framtidsdebatten. I all ydmykhet har heller ikke jeg svaret på det i dag.

Det vi vet, er at vi må skape framtidens arbeidsplasser samtidig som vi løser klimakrisen og andre miljøutfordringer. Her både kan og bør mineralnæringen i Norge ha og ta en plass. For i landet vårt har vi rike mineralressurser, vi har høye miljøstandarder, og vi har kunnskaps- og miljøteknologimiljøer som kan settes i arbeid for å utvikle næringen videre og gjøre den til en del av det grønne skiftet. For det er sånn at når vi snakker om de nye løsningene som skal gjøre vårt samfunn mer klimavennlig, som elbiler, nye togsett, vindmøller, gassferger osv., osv., trengs det metaller og mineraler i større eller bittesmå kvanta.

Norge har en ambisjon om å være i front på klimateknologi, og vi er storforbrukere av mange materielle goder i global sammenheng. Det er i den sammenhengen vi må sette mineralnæringen i Norge.

Jeg har hørt det bli sagt at vi må si nei til gruveprosjekter fordi vi må satse på det miljøvennlige. Vel, skal vi satse på miljø, må også Norge ta sin del av ansvaret for å utvinne de ressursene til en høy standard både når det gjelder arbeidstakerrettigheter og miljø. Ved å være aktiv på dette området kan også vi være med og utvikle teknologi og sette standarder som kan komme andre land til gode.

Mineralnæringen er også en veldig viktig del av Norges nordområdesatsing. I Nord-Norge har man store forhåpninger til framtidig verdiskaping i mineralnæringen. Nordland og Finnmark fylkeskommune har hver for seg og sammen jobbet med å utvikle sine mineralstrategier og ha en bred offentlig debatt om det.

Under forrige regjering kom mineralloven og mineralstrategien på plass. Og spørsmålet nå, som jeg fortsatt ikke synes jeg har fått helt svar på, er: Hva vil regjeringen gjøre videre? Det har over tid vært en felles tverrpolitisk enighet om at det er nødvendig å avveie ulike hensyn mot hverandre før man f.eks. sier ja eller nei til gruveprosjekter. Miljø og reindrift opp mot arbeidsplasser er en typisk og viktig avveining.

Det har også over tid vært en felles tverrpolitisk erkjennelse av at det tar for lang tid å få gjort nødvendige avklaringer. Særlig Høyre og Fremskrittspartiet var tydelige på det før valget i 2013. Da het det at man skulle gå fra dialog til handling i nord. Gjennomføringskraft var et mantra. Og nå er det «omstilling» som er det nye ordet. Men det virker på en måte som om regjeringen ikke har det særlig travelt med å gjøre disse ordene om til politisk handling.

Jeg er veldig glad for at Engebø-prosjektet har fått sin avklaring. Den samme avklaringen forventer jeg at regjeringen kommer med på Nussir, der Høyre og Fremskrittspartiet har lovet en rask avklaring. Det har gått to år etter valget, og jeg spør derfor næringsministeren: Når kan man forvente en endelig avklaring på det prosjektet?

Det andre konkrete spørsmålet jeg har til næringsministeren, er: Etter at den rød-grønne regjeringen brukte 100 mill. kr på kartlegging over en 2–3-årsperiode, hva ser dagens regjering for seg når det gjelder videre kartlegging av våre rike naturressurser?

Ove Bernt Trellevik (H) [17:55:19]: Det er svært kjekt at interpellanten Odd Omland set norsk konkurransekraft og spesielt konkurransekrafta til mineralnæringa på dagsordenen.

Eg må seia det at det er litt ambisiøst når interpellanten gjev inntrykk av å meina at det er den sittande regjeringa som skal ha skulda for at gruvelandet Noreg har falle på ei internasjonal rangeringsliste. Eg forstår det slik at Arbeidarpartiets representant er bekymra for investeringslysta til internasjonale investorar i Noreg på grunn av gruvepolitikken og annan politikk her i landet. Mange i Arbeidarpartiet har hevda at det å ha utanlandske investorar, er å selja Noreg. Slik er det ikkje. Slik eg oppfatta Omland, er det kjekt å høyra at han òg ser at dette ikkje handlar om å selja Noreg.

Eg har nyleg besøkt mineral- og gruveselskapet Omya. Det er eit stort internasjonalt konsern som også har verksemd i Noreg. Konsernet sjølv hevdar at den norske delen av selskapet ikkje kunne ha eksistert utan å vera ein del av eit stort internasjonalt konsern. Me treng utanlandske eigarar også i Noreg. Det er godt å høyra at Omland er oppteken av det, dersom eg oppfatta han rett.

Då eg besøkte dette internasjonale konsernet i førre veke, fortalde dei at dei må produsera dyre og kostnadskrevjande produkt i Noreg – det gjev dei høgaste marginane. Billige gruveprodukt er det heilt umogleg å produsera i Noreg. Det er ofte slik at konkurransekraft er resultat av politikk over tid, eller vedtak som endrar konkurransekrafta over natta. Selskapets representantar meinte at det generelle kostnadsnivået i Noreg er svært høgt, men også svoveldirektivet som nyleg vart innført, gjev norske eksportørar, som er avhengige av bruk av skip, vesentleg høgare kostnader enn mange av konkurrentane. Noreg har særdeles høge avgifter på skipsfart, og skipsfarten slit i konkurransen med tungtransport på både jernbane og veg.

Gruvenæringa her i landet har også openberre konkurranseulemper samanlikna med dei gruvelanda som ikkje er omfatta av svoveldirektivet på same måten. Enkelte land som har vore omfatta av dette svoveldirektivet, har justert avgiftene sine innanfor andre delar av avgiftssystemet – som f.eks. Finland – og det har gjort at dei har oppretthalde rangeringa si. Kalkproduksjonen i Noreg har f.eks. gått vesentleg tilbake, medan andre mineral og produkt har hatt ein sterk auke.

Då eg spurde Omya direkte kva som kan betra konkurransekrafta til mineralnæringa og investeringslyst til eigarane i Noreg, var svaret å få ned avgiftene og kostnadene for sjøtransport. Det å skapa betre lønsemd for industrien skapar igjen større interesse og betre omdømme blant investorar. Her har nok Arbeiderpartiet sjølv også bidratt til ein svikt.

Me kan merkja oss at regjeringa også på dette området har arbeidd både målretta og systematisk slik at skipsfarten kan verta meir konkurransedyktig. Her er det gjort svært mange gode tiltak, etter det eg forstår, og det er meir i vente innanfor denne bransjen, slik at det kan hjelpa mineralnæringa til å betre konkurransekrafta.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Oskar J. Grimstad (FrP) [17:58:54]: Som interpellanten skriv, blei Noreg rangert på ein 10. plass av det anerkjente kanadiske forskingsinstituttet Fraser Institute, som kvart år rangerer over 100 land etter kor attraktive dei er for mineralnæringas internasjonale investormarknad. At vi dalte frå 10. til 18. plass, er ikkje ei god retning, men det er faktisk, som næringsministeren seier, ikkje noka dårleg plassering. Det er ei retning som ikkje er god, men vi er blant dei 20 beste, og det skal vi vere glade for. Det gir oss iallfall ei moglegheit til framleis å kunne vere i denne viktige bransjen.

Grunnen til dette er faktisk at ein i for stor grad har latt miljøinteressene fått presentere scenario som ikkje stemmer med realitetane, og gir eit bilde av ein politisk risiko som påverkar Noregs omdømme som mineralnasjon, og kanskje særleg for investorar, som føler at investeringane er å sjå på som svært usikre. Spesielt har sjødeponiet vore politisk diskutert og blitt beskrive svært negativt, som om ein øydelegg alt liv i fjorden – Førdefjorden er blitt eit eksempel på ein slik påstand. Trass stor og detaljert kartlegging og eit betydeleg forarbeid med fokus på miljøpåverknadene, der Miljødirektoratet set klare krav og ikkje minst sterke krav med omsyn til utsleppa, lever desse påstandane vidare. Alternativet vi har, er landdeponi, der vi har erfaring bl.a. frå Røros:

«Fra et miljøperspektiv er Røros et eksempel på hvordan det ikke skal gjøres, sier Rolf Arne Kleiv, professor i mineralteknikk ved NTNU.»

Avrenning frå landdeponiet, som er verna, fører ei sur og tungmetallhaldig avrenning til Glomma, der kopariona er øydeleggjande for egg og fiskeyngel.

For Engebøfjellet og Førdefjorden er sjødeponi den beste løysinga. Den konklusjonen er basert på mineral og metallar som skal utvinnast, produksjonsprosess, og kva for kjemikaliar som blir brukte. Til slutt blir dette målt opp mot dei strengaste miljøkrav. Det viser at ein evner å sjå den enkelte utvinningsstaden på ein slik måte at ein vel den prosessen og den deponiløysinga som er miljømessig forsvarleg.

Så eit nytt sitat:

«Kjemisk sett er det fordeler med at overskuddsmassene blir liggende i saltvann hvor det er lite oksygen og stabil pH-verdi. Hvis du skal deponere masser som inneholder sulfider, er det en stor fordel med sjødeponi, sier Rolf Arne Kleiv.»

Så til spørsmålet om vi eigentleg treng drifta i Engebøfjellet. Mineralet som skal utvinnast, er rutil, som er samansett av titan og oksygen, og er eit svært viktig mineral. Titan blir brukt i flyindustrien, i romfartsindustrien, til å lage kunstige hoftekular, kne og andre kroppsdelar som vi som eit velferdssamfunn er svært avhengige av. Skal ikkje vi ta vårt ansvar som forbrukarar og stå for ei gruvedrift av materiale som vi er svært avhengige av, men overlate det til andre land med heilt andre og dårlegare miljøkrav enn våre? Rutil er vi avhengige av i mange produkt, som måling, mat, medisinar, tannkrem osv., og vi har som nasjon eit sjølvstendig forsyningsansvar. Vi har med andre ord også eit moralsk ansvar for å ta i bruk dei naturgitte ressursane som finst, og det under eit regime med strenge, men føreseielege miljøkrav, slik at både industrien og investorar kan føle seg trygge på at satsing på mineralnæringa er trygg og føreseieleg, når ein etterlever dei konsesjonskrava som er bestemde.

Nordic Mining er eit selskap som har venta lenge på konsesjon frå regjeringa, også den raud-grøne. Om vi kan gå ut frå at Arbeidarpartiet er føreseieleg og unngår politisk spel, men går for gode prosjekt for næringa, vil ho ha ei stor framtid. Noreg er eit land med store mineralførekomstar, og med nokre av verdas strengaste miljøkrav har vi alle føresetnader for å kunne løfte denne næringa i tråd med verdas behov for mineral, og det på ein berekraftig måte. Mineralnæringa vil bidra til mangfald og verdiskaping og viktige mineral som dette landet og alle velferdssamfunn treng.

Ola Elvestuen (V) [18:03:47]: Mineralnæringen har en lang historie i Norge og kommer til å ha en lang historie også i årene framover, som en viktig næringsvei, men det er også sånn at det medfører noen dilemmaer å ha en mineralnæring. Det er en ikke-fornybar ressurs, og det er klart at mange av de prosjektene vi har, innebærer store naturinngrep. Det gjør det både der ressursene hentes ut, og ved deponeringene av avfallet.

Det har vært nevnt tidligere – nå ønsker riktig nok interpellanten ikke å ha en diskusjon om Førdefjorden og Repparfjorden, som er de aktuelle sakene nå, men det må allikevel nevnes. Norge er et av ytterst få land som fortsatt driver med sjødeponering av gruveavfall. I Førdefjorden er det snakk om at en får en fylling av fjorden, ikke at den legges permanent død. Men det er 3 km² hvor man fyller opp med 150 m masse. Det er klart at det vil endre grunnforholdene i fjorden, og det vil i årene framover endre dette varig. I Repparfjorden er det tilsvarende en problemstilling med strømforholdene som er der, om massene i det hele tatt vil bli liggende innenfor den reguleringsplanen som faktisk er lagt.

Dette handler ikke bare om disse enkeltsakene. Det handler også om hvilket regelverk vi har for å håndtere de deponiene vi har, når aktiviteten tar slutt. Det kan, som det er nevnt tidligere, være dårlige priser på en del mineraler akkurat nå, bl.a. som det har vært på jern. Og man må se på, dersom aktiviteten f.eks. i Sør-Varanger igjen skulle ta slutt, om det da er bygget opp nødvendige oppryddingsfond for å ta seg av deponiene i etterkant. Det mener jeg er et ansvar som vi i fellesskap har, å sørge for at vi også innenfor mineralnæringen har de nødvendige ressursene for å ivareta de problemene som måtte være der når aktiviteten opphører. Det er klart det er viktig å ha generelt strenge miljøkrav på dette feltet – som vi er stolte av at vi har innenfor oljenæringen – og Norge må ta mål av seg å ha de strengeste miljøkravene internasjonalt.

Jeg synes også, til sammenlikning med oljenæringen, vi må se på om vi sørger for at nok av verdiene innenfor de mineralressursene vi har, blir igjen i landet. Bør vi også på dette feltet ha en naturressursskatt som sørger for at det faktisk blir nok verdier igjen i Norge?

Mineraler er en ikke-fornybar ressurs. Internasjonalt er det riktig at vi – også innenfor det grønne skiftet – har behov for mange nye mineraler og metaller i forbindelse med nye produkter, som el-biler, som også er den nye grønne næringen. Men det er også en kjensgjerning at vi står overfor en internasjonal ressursknapphet som gjør at vi må tenke hele økonomien annerledes. Det må vi gjøre, og det må vi gjøre internasjonalt, slik at vi utnytter ressursene bedre. Vi må gå fra en lineær økonomi til en mer sirkulær økonomi, der vi får gjenbruk av de metallene og mineralene som vi henter opp. Da må vi også se på den teknologien vi i dag har. Hvis regjeringen f.eks. går hele veien og gir oss en utslippstillatelse – nå ligger det et forslag til Stortinget om at vi ikke skal gjøre det i Repparfjorden – er vi teknologisk så godt rustet at vi mener det er riktig å deponere avgangsmassene i Repparfjorden? Det er klart at en stor del ressurser også vil bli deponert i fjorden. Det er vel anslått at 1 400 tonn kobber hvert år vil være en del av sjødeponiet. Det er 588 tonn krom, og det er 240 tonn nikkel. Dersom man tillater at dette deponeres, vil det også gi mindre muligheter i framtiden til å hente ut mer av ressursen etter hvert som man får en teknologisk utvikling.

Fra Venstres side mener vi at dersom det er nødvendig med sjødeponi, både i Førdefjorden og i Repparfjorden, viser det at dette fortsatt ikke er modne prosjekter. Ressursene blir ikke borte. Da må vi vente med å gi tillatelse – vente til vi også har en teknologi som gjør at vi kan deponere avgangsmasse på en forsvarlig måte, uten å legge det i fjorden.

Else-May Botten (A) [18:09:09]: Jeg vil takke interpellanten for å løfte dette temaet. Ut ifra diskusjonen så langt her i salen, er vi veldig enig i at dette er en næring for framtiden, og at det er viktig å legge til rette for denne.

Den rød-grønne regjeringen kom med den nye mineralloven og en egen mineralstrategi, og det er bra at statsråden nå følger opp denne strategien. Men kanskje trengs det enda tydeligere signal, ut ifra den takt og tone som foregår i utviklingen i næringen. Her må man henge på.

Skal man bygge opp under vekstpotensialet som er i mineralnæringen, er det viktig å ha dialog med næringen, og det er viktig å ha en aktiv næringspolitikk som bygger opp under en sånn type næringsutvikling.

Store investeringer skal gjøres når man enten skal starte helt på scratch i en sånn type prosjekt eller utvikle eksisterende anlegg. Dette krever forutsigbarhet i rammebetingelsene og store økonomiske investeringer. Hvis man går inn i en saksbehandling som gir usikkerhet om antall år man skal gjennom saksbehandlingen og om hvilke rammer man har, vil det være krevende for investorene å tore å satse. Risikoen blir større. Vi er inne på noe riktig når vi nå sier at forutsigbarhet om saksbehandling er viktig, og at man må se på hvordan denne kan reduseres.

Når vi snakker om Engebø-prosjektet, var dette en sak som startet i 2007. Det er klart at dette er ganske mange år. Hvordan skal vi ta lærdom av det som har skjedd der når det gjelder saksbehandling, og hvordan har man kommet fram til de utredningene man har? Jeg tror vi får en diskusjon framover når det gjelder sjødeponi og landdeponi. Men hvorfor ikke ta denne type konsekvensutredninger i starten, om både landdeponi og sjødeponi, sånn at man har det faktagrunnlaget som trengs, som man uansett må komme med i løpet av saksbehandlingen, og legge opp til en rask og kunnskapsbasert saksbehandling? Dette blir viktig framover.

Vi har fått signaler fra næringen om at det er behov for økt geologisk kunnskap på det regionale nivået, som det ble sagt av interpellanten. Da er det også viktig at vi sikrer Institutt for geologi og bergteknikk ved NTNU, sånn at vi har et nasjonalt tilbud der for bergingeniører. Vi trenger nye inn i denne næringen. Vi trenger å være offensive når det gjelder rekruttering. Jeg tror at miljøfokuset som vi har nå, den teknologiske utviklingen av dette og nye forskningsprosjekter vil være med å bidra til at flere ønsker seg inn i næringen fordi man ser et potensial, man ser at det er en spennende næring for framtiden.

En sånn næring setter tydelige fotavtrykk når det gjelder miljøet, det er det ingen tvil om. Vi må ha sterke ambisjoner for at vi skal være i front der, det synes jeg er viktig.

Jeg ser at representanten Grimstad ikke er i salen lenger, men han snakket om at det var håp for næringen om Arbeiderpartiet ga forutsigbare rammebetingelser. Det er jo positivt at han ønsker at vi skal sitte i regjering, men jeg tror det er viktig at vi klarer å ha en forutsigbarhet uansett hvem som sitter i regjering, og at vi er samstemte om hvilke rammebetingelser nettopp denne næringen skal ha.

Avslutningsvis litt om innkjøpsordningen når det gjelder dagens innkjøpsregelverk: Det er viktig å åpne opp for å ivareta det kulturpolitiske aspektet ved å bruke norsk stein til signalbygg. Dagens regelverk sier kanskje mer om selve innkjøpsprosessen enn om hva som skal kjøpes. Er det mulig, når vi nå diskuterer offentlige anskaffelser ellers, næringsminister, kanskje også å se på hvordan man kan rette trykket overfor bl.a. Statsbygg, når det gjelder hva man gjør av bestillinger når man skal ha denne type materialer?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [18:14:01]: Eg vil takke interpellanten for å reise ein diskusjon som er viktig i ein norsk setting. Det som overraskar meg i diskusjonen, er at ein ikkje tek høgd for den svært tydelege utviklinga som har vore i mineralbransjen dei siste åra. Norske mineralprosjekt er heilt avhengige av høg metallpris for å vere lønsame, og det er ikkje høg pris for tida. Det er låge metallprisar som no gjer at investorar skyr unna mineralleiting.

For litt over eit år sidan bestemte gruveselskapet Store Norske seg for å leggje ned dotterselskapet sitt, Store Norske Gull. Selskapet hadde drive med gulleiting i Finnmark, Troms og Svalbard, men på grunn av økonomiske utfordringar med koldrift på Svalbard, som vi har diskutert i denne salen tidlegare, valde dei å leggje ned kolselskapet og leggje det ut for sal, men ingen ville kjøpe det. Han som var dagleg leiar i selskapet, Morten Often, uttalte da: – Det er låge metallprisar for tida, og det er ein del vanskar med å få sett i gang prosjekt. Derfor er investeringsviljen i denne typen verksemd ikkje spesielt god for tida.

Ifølgje bransjeorganisasjonen Norsk Bergindustri er ikkje Store Norske Gull eit enkeltståande tilfelle. Dei får ei rekkje tilbakemeldingar om lunken interesse for å investere i nettopp mineralbransjen. Låge metallprisar over tid blir trekt fram som hovudforklaringa, ifølgje Norsk Bergindustri. Dette biletet, med låge prisar og få som ønskjer å investere, rimar svært dårleg med enkelte politikarar si framstilling av mineralnæringa som Noregs framtid, og da spesielt Nord-Noregs framtid. Pådrivarane har slett ikkje teke høgd for at dette er næringar som er sårbare for prisendringar. Biletet enkelte teiknar av mineralbransjen som ei stor framtidsnæring, er etter mi meining ei stor avsporing. Bransjen slit med å finansiere mineralleiting. Låge metallprisar er årsaka. Det viser at mineralprosjekt berre er liv laga i Noreg når prisane er svært høge, og eg vil seie at den førre og den noverande regjeringa si satsing på mineralnæringa skjedde på eit utruleg tynt grunnlag. Ein tok utgangspunkt i dei høge prisane i eitt år, i 2011, og så rekna ein med at det kom til å fortsetje. Men går ein berre nokre år fram, ser ein at prisane er heilt annleis no enn dei var i 2011.

Så er spørsmålet: Er det å samle mange stortingspolitikarar til diskusjon om gruvenæringa eit uttrykk for at dette er ei viktig næring for Noreg å satse tungt på framover? Eg trur ikkje det. Dette er ei næring som gjev svært lite igjen, på grunn av svært gunstige rammevilkår, på grunn av den situasjonen dei er i internasjonalt. Svært lite av verdiar blir lagde igjen lokalt. Svært lite av verdiar blir lagde igjen i landet. Og svært mange av dei som jobbar i denne industrien, er utlendingar som ofte flyr inn og flyr ut. 50 pst. av dei som jobbar i gruva i Kirkenes flyr inn og ut, dei er ikkje busette der eingong. Dette er plattformsamfunn vi er i ferd med å utvikle, der lite av verdiar blir lagde igjen i lokalsamfunna. Ein må sjå igjennom heile ramma for denne næringa, ikkje nødvendigvis berre for å gjere det meir lukrativt for Noreg å ha desse næringane her, men rett og slett for å sjå korleis vi kan klare å sikre at det blir varige arbeidsplassar, varige verdiar, som blir lagde igjen i lokalsamfunna. Og dette er ikkje noko som går ut over miljøet, med tanke på dei diskusjonane vi har rundt det.

Kva kan vere ein interessant mineralstrategi for Noreg i så fall? I Japan har dei starta eit prosjekt som heiter Urban Mining. Det var på grunn av kinesarane sin marknadsposisjon i mineralnæringa – posisjonen når det gjeld mineral på verdsmarknaden. På grunn av konflikten omkring desse øyene som er mellom Japan og Kina når det gjeld sjeldne mineral, ville dei halde dette tilbake frå Japan – eit land utan særleg mykje mineral sjølv, bygd på vulkanar. Da begynte Japan med det dei kalla «urban mining». «Urban mining» handlar om å utnytte dei eksisterande minerala som finst i søpla i byane, og dei fann ut det faktisk var meir mineral der enn dei ville kunne finne og utvinne på tradisjonelt vis ved å gå laus på eit fjell.

Urban mineraldrift kan også vere interessant for Noreg – eit land som har andre omsyn å ta, og andre næringar som er vel så interessante og burde fortene merksemd frå fleire stortingsrepresentantar enn klubbenæringar.

Odd Omland (A) [18:19:20]: Først: Jeg er glad for en god debatt og for at så mange har vært med og deltatt. Jeg tolker debatten sånn at de aller fleste her ønsker å være med på å løfte denne næringen framover. Jeg vil også minne om at det vil være med og bidra til det grønne skiftet.

Jeg deler ikke representanten Fylkesnes’ syn på at dette ikke også er en viktig framtidsnæring for Norge. Som representanten Helga Pedersen var inne på, må også Norge ta sin del av ansvaret når det gjelder miljøet. Verden vil trenge disse ressursene framover.

Til Trellevik vil jeg bare si at den referansen jeg viste til og synspunktet i forhold til Frasers statistikk, er et uttrykk for det næringen selv har kommet med av bekymringer. Jeg tror også vi skal ta inn over oss at vi gjør tiltak som kan være med og fremme denne viktige næringen framover.

Derfor blir det interessant å følge dette videre når vi nå alle – iallfall regjeringspartiene og samarbeidspartiene og vi – er enige om at denne næringen er viktig. Da blir jo virkemidlene ut fra hva som legges inn i budsjettene framover. Jeg er også glad for at ministeren sier at hun skal følge videre den strategien som regjeringen Stoltenberg har lagt fram.

Så er det også sånn – det har jeg ikke vært inne på – at restråstoffet er en ting som vi bør ha med i tankene videre, også i forhold til norsk naturstein, som representanten Else-May Botten var inne på.

Jeg vil også minne om at mineralnæring er noe langt mer enn bare gruvedrift. Behovet som vi ser for ny infrastruktur, vil bli enormt framover.

Med dette takker jeg for debatten, og ser fram til at vi følger opp denne viktige næringen videre framover.

Statsråd Monica Mæland [18:22:16]: Jeg vil også takke for interpellasjonen. Dette er et viktig tema, og langt på vei opplever jeg at det er stor enighet mellom interpellantens parti og regjeringen om viktigheten av og potensialet i denne næringen.

Bare et par ting som er blitt sagt i debatten. Når det gjelder Sametingets forhold til mineralloven, er det slik at mineralloven er vedtatt av Stortinget. Det er Stortinget som vedtar lover, men de gjør det her etter konsultasjon med Sametinget. Denne regjeringen har foreslått en økning i Sametingets grunnbevilgning på 1 mill. kr nå i RNB. Det er bl.a. for at Sametinget skal kunne ivareta sine interesser i spesielle saker.

Representanten Pedersen stilte spørsmål ved denne regjeringens gjennomføringskraft. Det tror jeg faller på sin egen urimelighet. Vi har tatt en avgjørelse i Engebø-saken. Når det gjelder Nussir, ligger den til behandling i Miljødirektoratet, og jeg kan selvsagt ikke kommentere dag og tidspunkt for en avgjørelse der. Den tar de når de er klar for det, og når de mener at de har det nødvendige grunnlag for å fatte en avgjørelse. Men en avgjørelse kommer.

Representanten Elvestuen sier noe som er viktig, og som vi må være ærlige på, og det er at mineraldrift har konsekvenser, og de konsekvensene er vi nødt til å være nøye på. Derfor er dette krevende avgjørelser. Vi skal ta kunnskapsbaserte avgjørelser, men mineralnæring og veldig mye industri har konsekvenser. Det må vi ikke stikke under en stol.

Når det gjelder sjødeponi, er vi nødvendigvis ikke enige på det punkt. Det er omdiskutert. Norge har lang erfaring med sjødeponi. Vi mener å ha tatt en grundig beslutning på dette punkt.

Når det gjelder opprydding etterpå, er det slik at mineralloven gir hjemmel til Direktoratet for mineralforvaltning for å kunne kreve sikkerhet hos virksomheter for bl.a. opprydding etterpå. Det er en oppgave direktoratet skal følge opp.

Jeg oppfatter at vi er enige om det potensialet næringen har. Jeg oppfatter at vi er enige om at det er behov for forenklinger og forbedringer i planregelverket. Det jobbes det med. Det er gjort en god del, men vi jobber fortsatt med dette. Så trenger vi fortsatt kartlegging, og derfor fortsetter det i omtrent samme form som under den forrige regjering. Vi trenger kompetanse. Og hva gjelder innkjøpsreglene, som ble tatt opp av representanten Botten, jobber vi nå med å gjennomføre forenklinger. Det er mitt mål at det skal vi få til, slik at man kan få flere innovative innkjøp på vegne av det offentlige, for det trenger vi.

Til representanten Fylkesnes: Det er slik at jeg behørig kommenterte prisene på mineraler. De er betydelig lavere nå enn for to år siden. På den annen side er de betydelig høyere enn det de var for ti år siden. Og det er slik at verden fortsatt trenger mineraler. Så vi tror det er et potensial, men vi er veldig ærlig på at prisutviklingen har vært bekymringsfull for deler av næringen.

Presidenten: Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.