Ola Elvestuen (V) [11:38:36]: Det arktiske området er blitt en stadig viktigere arena for internasjonal politikk – dette samtidig som norsk politikk i Arktis i for stor grad blir sett på som en del av den regionalt fokuserte nordområdepolitikken, og dermed mister noe av sitt internasjonale fokus. Norge trenger en arktisstrategi der Svalbard er en sentral del.

Norges politikk i Arktis er basert på bærekraft og lavspenning. Dette har vært vellykket ved at Norge har hatt en synlig profil og sterk tilstedeværelse på de områder hvor spesielt stormaktene har hatt sine strategiske interesser. Skal Arktis fortsatt være preget av lavspenning, må Norges rolle som aktør ikke bare opprettholdes, men videreutvikles i takt med det internasjonale samfunns strategiske interesser.

Spydspissen i Norges arktiske politikk har vært vår aktivitet på Svalbard og i Longyearbyen basert på forskning og undervisning, romvirksomhet, reiseliv og kulldrift. De tre første områdene er i vekst, mens kulldriften nå er på vei ut som den viktigste bærebjelken for en allsidig bosetting, med de utfordringer som det innebærer. Dette vil i løpet av relativt kort tid få konsekvenser for longyearbysamfunnet langt utover kulldriften isolert som virksomhet.

De overordnede målene i svalbardpolitikken for Norge er en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, bevaring av ro og stabilitet i området, bevaring av områdets særegne villmarksnatur og opprettholdelse av norsk samfunn på øygruppen. Det er bred politisk enighet om disse målene, som har ligget fast i lang tid. Historien har vist at en forvaltning av øygruppen etter disse målene har vært vellykket. En viktig målsetting er å sikre norsk tilstedeværelse gjennom en robust og livskraftig bosetting i Longyearbyen.

I den løpende forvaltning vil det imidlertid på Svalbard – som i Norge for øvrig – gjøre seg gjeldende ulike kryssende hensyn, f.eks. når det gjelder nærings-, miljø- og verneinteresser. Svalbard har en unik natur- og kulturarv som norske myndigheter har et særskilt ansvar for å bevare. Beskyttelse av naturmiljøet er derfor en av de lange linjer i norsk svalbardpolitikk, og all næringsvirksomhet, ressursutnytting og forskning skal skje innenfor de rammer hensynet til bevaring av Svalbards naturmiljø og kulturminner setter. Samtidig er det et mål å opprettholde norske samfunn på øygruppen, og det må derfor legges til rette for aktivitet som sikrer dette. Den overordnede svalbardpolitikken gir tilstrekkelig fleksibilitet og robusthet både når det gjelder avveining av ulike hensyn, og for utviklingen for øvrig på øygruppen.

Klimaendringene gir også nye muligheter for Svalbard, samtidig som saken om kulldriften gir spesielle utfordringer, siden det nettopp er en lavere kullpris internasjonalt som nå gjør at vi får en helt spesiell utfordring på Svalbard.

Vi har fem store oppgaver på Svalbard. Den første er en effektiv suverenitetshåndhevelse med det det innebærer av ressursovervåking, med tilstedeværelse av kystvakt, med et fokus på sysselmannens ressurser, med et fokus på det det også innebærer av søk og redning for et veldig stort og komplisert og utsatt område.

Den andre store oppgaven er bevaring av områdets særegne villmarksnatur. Svalbard har en internasjonalt viktig og verdifull natur- og kulturarv som Norge har et særskilt ansvar for å bevare. Dette ble understreket også i forrige stortingsmelding om Svalbard, der det heter at Norge har et moralsk ansvar for å bevare noen av Europas siste villmarker.

Beskyttelse av naturmiljøet er en av de lange linjene i norsk svalbardpolitikk. Dette er også grunnlaget i Svalbardtraktaten, som har bestemmelser om ivaretakelse av Svalbards naturmiljø, og allerede da traktaten trådte i kraft i 1925, ble den da sterkt reduserte bestanden av svalbardrein fredet. Siden er det opprettet flere verneområder, som dekker mer enn halvparten – langt mer enn halvparten – av Svalbards landområder og territorialfarvann.

I dag er bevaring av Svalbards særegne villmarksnatur et av hovedmålene for norsk svalbardpolitikk, og det er norsk politikk at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser. Siden forrige stortingsmelding har dette blitt omsatt i praksis gjennom nytt og moderne miljøregelverk og opprettelse, som sagt, av en rekke nye verneområder.

Den kanskje største utfordringen i dag er å opprettholde longyearbysamfunnet som et livskraftig lokalsamfunn. Opprettholdelse av et livskraftig lokalsamfunn på Svalbard krever en kritisk masse. I dag bor det om lag 2 100 mennesker i Longyearbyen. Drøye 2 000 er allerede i underkant av hva som anses som tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde et moderne samfunn på 78 grader nord. Det er viktig å beholde Longyearbyen som et familiesamfunn der man har et variert tilbud over lang tid.

De økonomiske problemene i Store Norske gjør at svalbardpolitikken settes på prøve. Dette er en nasjonal utfordring, og den oppstår samtidig som betydningen av norsk næringsaktivitet og tilstedeværelse på Svalbard kanskje er viktigere enn noen gang. Den sterkt økende interessen for Arktis gjør betydningen av Norges posisjon viktigere i både et lokalt, nasjonalt og globalt perspektiv.

Spørsmålet er likevel ikke om kulldriften skal avvikles, men på hvilken måte. Det er vanskelig å se for seg at vi i en verden hvor vi skal nå klimamålene, hvor vi skal nå togradersmålet, ikke får en situasjon der det er mer enn nok av kull, og vi ønsker å benytte mindre og mindre av den. Det er vanskelig å se for seg at det ikke blir en permanent situasjon med lave kullpriser, noe vi må forholde oss til og forberede oss på.

Selv om det er kullreserver på Svalbard, er det sånn at med den produksjonen som nå er i Svea Nord og i Lunkefjell, vil ressursen – selv med redusert produksjon – være oppbrukt i 2023, og man må over på nye områder. Fra Venstres side kan vi ikke se at det skulle være noe grunnlag for å gå inn i de andre områdene, som er Ispallen eller Operafjellet, for å utnytte og videreutvikle driften i en situasjon hvor man må forvente en lav oljepris. Selv om man her kan gjøre noen tiltak for å få en høyere kvalitet på kullet slik at man kan bruke dette til industriformål, er det likevel sånn at det vil være en stor del som også må brukes til energiformål. Ut fra den markedssituasjonen vi står overfor og målet med internasjonal klimapolitikk, må vi forberede oss på hvordan vi skal gjennomføre en endring på Svalbard som gjør at vi opprettholder bosettingen i Longyearbyen som et variert samfunn, samtidig som vi tar inn over oss de endringene som må komme. Store Norske, som har store eiendommer på Svalbard og driver en omfattende virksomhet, vil uansett måtte være sentral i en slik omstilling.

Svalbard er også viktig som en forskningsplattform. Svalbard er den mest forskningsintensive delen av Norge og også den mest internasjonale. Forskere har i flere hundre år søkt til Svalbard, som i nyere tid er blitt lett tilgjengelig kommunikasjonsmessig, og kan tilby gode levevilkår for kortere eller lengre opphold. De siste tiårene er det investert store ressurser i tung infrastruktur for forskning og overvåkning, dels fra norsk side og dels ved internasjonal innsats. I den situasjonen Svalbard er i nå, er det viktig å fortsette satsingen både på utdanning og på forskning, og også på kommunikasjons- og romsatsingen som er på Svalbard.

Det kanskje viktigste punktet er å se på muligheter for Svalbard som et internasjonalt infrastrukturknutepunkt. Svalbard er blant de områder i verden som er under størst påvirkning av klimaendringer. Samtidig er områdene generelt preget av økende aktivitet. Tendensen de senere år viser at skipstrafikken i de arktiske områdene øker. En redusert isutbredelse vil føre til at området blir lettere tilgjengelig for ferdsel og annen virksomhet. For Svalbard gjelder dette særlig skipstrafikk og cruiseturisme, men også de mulighetene som ligger i å ha en flyplass og en tilgjengelighet så langt nord, som ikke finnes noe annet sted i verden.

Det er viktig at Svalbard og Spitsbergen utnytter de mulighetene som er for å etablere ikke bare Longyearbyen, men også Svalbard som helhet som et knutepunkt for logistikkvirksomhet og søk og redning.

For å avslutte: Vi har hatt tre bærebjelker i virksomheten på Svalbard som har vært grunnleggende viktig: turisme, kullvirksomhet, forskning og utdanning. Kull er på vei ut. Vi må gjøre mer ut av logistikkvirksomheten. (presidenten klubber). For å avslutte: Jeg tror dette også er viktig for å opprettholde den målsettingen i politikken om at det må gjøres til et konsekvent lavspenningsområde internasjonalt (presidenten klubber igjen).

Presidenten: Da er tiden definitivt ute.

Statsråd Anders Anundsen [11:49:09]: Interpellasjonen er meldt til utenriksministeren, men besvares av meg som justis- og beredskapsminister fordi jeg også har æren av å være svalbardminister og koordinerer regjeringens svalbardpolitikk.

Jeg har lyst til å takke for interpellasjonen og ikke minst for et svært godt, reflektert og balansert innlegg fra interpellantens side nå nettopp. Interpellanten gikk igjennom mange av de fordelene og mange av de utfordringene som Svalbard har. Jeg skal si litt mer om det i mitt innlegg.

Tidligere er det lagt frem fire helhetlige stortingsmeldinger om Svalbard: St. meld. nr. 39 for 1974–75, St. meld nr. 40 for 1985–86, St. meld nr. 9 for 1999–2000 og St. meld. nr. 22 for 2008–2009. Meldingene har således vært fremmet med en viss regelmessighet opp gjennom tidene for å fange opp den utviklingen Svalbard er i på de tidspunktene, og gi grunnlag for en fortsatt stabil og forutsigbar svalbardpolitikk.

Jeg må si jeg er veldig stolt over og fornøyd med å kunne fortelle Stortinget at regjeringen nylig har besluttet å komme med en ny svalbardmelding, nettopp fordi det skjer så mye på Svalbard nå, og det er avgjørende at vi ser dette i sammenheng. Meldingene er helhetlige, i den forstand at de tar for seg hele svalbardpolitikken – alle sider ved svalbardpolitikken – og vurderer disse opp mot hovedmålene. Det er lang tradisjon for disse gjennomgangene, og det har vist seg at dette er en god måte å sikre en stabil og langsiktig forvaltning av Svalbard på. Spørsmålet om regjeringens strategi for videreutvikling av Longyearbyen vil således være et av de viktigste temaene når regjeringen legger frem denne stortingsmeldingen.

Så berører interpellanten en rekke viktige forhold som er helt naturlige diskusjoner underveis i et slikt meldingsarbeid. De overordnede målene for svalbardpolitikken har ligget fast i lang tid, som interpellanten var inne på. De ble stadfestet ved Stortingets behandling av St. meld. nr. 40 for 1985–86 og ved behandlingen av senere meldinger og de årlige svalbardbudsjettene. Jeg har lyst til bare å minne om hva målene er. Det er fem konkrete mål:

• konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten

• korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd

• bevaring av ro og stabilitet i området

• bevaring av områdets særegne villmarksnatur

• opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen

Det er bred tilslutning til disse målene. Jeg finner det naturlig å ta utgangspunkt i disse målene også i de drøftelsene som skal foretas i meldingen.

Interpellanten peker også på at dersom Arktis fortsatt skal være preget av lav spenning, må Norges rolle som aktør videreutvikles. Det er jeg enig i.

Jeg vil også her understreke at svalbardpolitikken består av en avveining mellom en rekke politikkområder – alt fra sikkerhetspolitikk til utenrikspolitikk, klima og miljø og nærings-, ressurs- og forskningspolitikk. For å få til en så god avveining som mulig mellom ulike politikkområder er det viktig for meg å sikre en godt forankret og inkluderende prosess. Det er viktig å se hele bredden i sammenheng og vurdere muligheter og utfordringer.

Det er ikke tatt endelig stilling til når meldingen blir lagt frem, men det blir selvfølgelig vurdert i samråd med berørte departementer. Jeg vil likevel nevne – ikke minst basert på de problemstillingene som interpellanten skisserer i sitt innlegg – at arbeidet med en slik melding er omfattende, og at det nettopp er satt i gang. Vi har imidlertid gitt arbeidet høy prioritet, og meldingen vil bli lagt frem for Stortinget så snart det lar seg gjøre.

Interpellanten tar også opp noen forhold rundt kulldriften på Svalbard. Vi er kjent med den situasjonen som Store Norske nå befinner seg i, hvor de har gjennomført en stor bemanningsreduksjon og lagt frem en egen plan for hvordan driften må legges om for fremtiden. Dette er forhold som følges opp av næringsministeren i eiersporet, på ordinær måte. Men samtidig er det viktig å ha med seg det perspektivet som interpellanten også berørte, nemlig at Store Norske har hatt og har en veldig viktig rolle i lokalsamfunnet i Longyearbyen. Den aktiviteten Store Norske genererer, har ført til mye aktivitet langt utover selve kulldriften. Avledet virksomhet – eksempelvis entreprenørvirksomhet – i Longyearbyen påvirkes også negativt av den omleggingen og den situasjonen som Store Norske nå er i. Det vil igjen få konsekvenser for lokalsamfunnets tjenestetilbud når det gjelder barnehage, skole og mye annet. For å klare å opprettholde et levedyktig og livskraftig Longyearbyen er vi avhengig av å ha en kritisk masse, slik at vi kan få de fundamentale tilbudene som lokalstyret i dag tilbyr. Derfor er det også viktig å sikre et helhetlig blikk på de mulighetene som Svalbard og svalbardsamfunnene har når det gjelder de utfordringene som nå avtegner seg.

Spørsmålet om fremtidig kulldrift på Svalbard må også berøres i en slik melding. Det er imidlertid viktig å huske at en eventuell slutt på norsk kulldrift på Svalbard ikke betyr at det er slutt på kulldrift på Svalbard. Men dette er krevende spørsmål, som vi må komme tilbake til i meldingen.

Det samme gjelder fremtidig energiforsyning i Longyearbyen. Det er nå gjennomført en oppgradering av kraftverket, som i dag er kullbasert. Selv om kullkraftverket nå vil ha en mulig levetid på opp til 25 år lenger, mener regjeringen at det er viktig å komme i gang med en løsning for fremtidens energiforsyning nå. Da er det nødvendig å se på hvordan ny teknologi kan brukes for å sikre Longyearbyen en miljøvennlig og fremtidsrettet kraftforsyning. Derfor har regjeringen allerede satt i gang dette arbeidet. Vi vil sette ned en arbeidsgruppe som skal se på de mulighetene som foreligger nå og i fremtiden, for å få frem miljøvennlige alternativer til kullkraft – gjerne også for å stimulere til et kompetansemiljø på Svalbard knyttet til en fremtidig arktisk miljøvennlig energiforsyning, som kan få betydning langt utenfor Norges grenser.

I krevende tider har lokalsamfunnet i Longyearbyen også tidligere funnet ny kraft for å løse vanskelige situasjoner. Jeg må si at jeg på mine besøk til Longyearbyen og Svalbard lar meg imponere over den kraften som ligger i lokalmiljøet, og den evnen de har til å finne nye, kreative og konstruktive næringsveier – for å være kreative og sikre Longyearbyen og svalbardsamfunnenes fremtid.

Dette engasjementet vil i seg selv være et viktig bidrag i arbeidet med meldingen. Blant annet arbeides det nå videre på planleggingsstadiet med fullføring av et større kaianlegg. I dag er kaia relativt kort, hvilket skaper store utfordringer når cruiseskip skal anløpe Longyearbyen. Det er utarbeidet en ny næringsplan, som virkelig kan gi reiselivsnæringen et puff. Det er viktig å legge til rette for videreutvikling av turisme som næringsvei, samtidig som vi må sikre de naturverdiene som er på Svalbard, på en tilfredsstillende måte.

Kunnskap er også en viktig pilar i utviklingen av svalbardsamfunnene. UNIS er en helt sentral aktør og er internasjonalt ettertraktet. Samfunnet i Ny-Ålesund er også en svært viktig forskningsarena. Det er fortsatt potensial for å videreutvikle kunnskap som et viktig element i svalbardfremtiden.

Jeg synes dette er en god interpellasjon. Jeg synes det er bra at Stortinget nå får anledning til å gi noen innspill i forbindelse med det arbeidet som vi har satt i gang med en ny svalbardmelding. Jeg imøteser de videre diskusjonene om utviklingen på Svalbard – både underveis i arbeidet med den kommende stortingsmeldingen og ikke minst i oppfølgingen av den.

Ola Elvestuen (V) [11:57:26]: Jeg vil takke for statsrådens innlegg og setter veldig pris på at vi nå får en ny svalbardmelding. Jeg tror også at det i den meldingen er helt nødvendig å trekke opp det med Svalbards rolle som et logistikksentrum. Det er viktig hvordan det kan videreutvikles. Etter hvert som Arktis’ rolle internasjonalt blir viktigere, vil også Svalbards rolle bli viktigere, og mulighetene vil også bli større. Jeg tror det er helt avgjørende for å bygge opp under den lavspenningspolitikken som vi ønsker, at vi har et søk- og redningssystem, at vi har en ressursforvaltning, at vi har en robusthet i aktiviteten vår på Svalbard som mange er interessert i at opprettholdes. Mange land har en interesse av at Norge gjennomfører og driver så godt som mulig, og dette er også et grunnlag for en lavspenningspolitikk i Arktis.

Problemet nå er at vi har dårlig tid. Det skjer en stor nedbemanning på Store Norske akkurat nå. Det er vel allerede nedbemannet med 90 mann pluss, og det drives med sterkt redusert drift. Når man nå har bedt om et lån fra staten på 450 mill. kr, har dette til dels ett element som er veldig positivt, nemlig å etablere et nytt selskap, med forkortelsen SNU, som skal se på omstillingsmuligheter, se på hvordan man kan bruke Store Norskes store aktivitet for å bidra til en omstilling – men med 50 mill. kr. For 400 mill. kr ligger det til grunn at man skal opprettholde den sterkt reduserte aktiviteten – og det er snakk om 2015, 2016 – i påvente av en høyere kullpris og muligheten for igjen å drive lønnsomt.

Det kan reises tvil om den muligheten egentlig er der, med de forventede kullprisene. Det er i hvert fall viktig at man her har en nøye vurdering av dette, og hvordan det faktisk kan slå ut. Og selv om man får til en ny lønnsomhet, er tidsperspektivet uansett kort. For Lunkefjell og Svea Nord er det i beste fall fram til 2023, kanskje bare 2019, og selv med nye områder er perspektivet bare fram mot 2030.

Statsråd Anders Anundsen [12:00:44]: Innspillet om et logistikksenter er et kjempegodt innspill, som er en naturlig del av den oppfølgingen vi kommer til å ha i forbindelse med arbeidet med svalbardmeldingen. Jeg har også lyst til å understreke at på tross av at Store Norske nå har nedbemannet med bortimot 90 personer, som egentlig er fase 2, for det ble gjennomført en nedbemanning for ikke lang tid tilbake også – det er vel bortimot 60 av disse personene som har fast bopel i Longyearbyen, og det påvirker selvfølgelig hele lokalsamfunnet – synes jeg likevel det er interessant å merke seg det engasjementet som er i lokalsamfunnet for å sikre nødvendig omstilling, og for å bidra til at man skal klare å finne alternativer.

Det er, som interpellanten er inne på, økt skipstrafikk i dette området. Det stiller også krav til at vi har en god SAR-beredskap. Nå har SAR-beredskapen på Svalbard blitt vesentlig forbedret den siste tiden. Det er to fullverdige Super Puma-redningshelikoptre der, som er en vesentlig forbedring av tidligere beredskap. Det er også på plass et nytt sysselmannsskip, i tillegg til at det er en ny operasjonssentral hos Sysselmannen, som samlet sett gjør at vi har en beredskap på Svalbard som er svært, svært god. Det er nødvendig med den økte skipstrafikken som vi ser.

Så kan ikke jeg gå inn og vurdere de konkrete forholdene og spørsmålene rundt Store Norske. Det er næringsministeren som følger opp de omstillingsplanene i eiersporet. Men jeg er helt overbevist om at en samlet sett, når en kjenner på engasjementet både på Svalbard og i det politiske miljøet i Norge, vil finne gode løsninger for å sikre at vi vil ha et levekraftig, godt og sterkt miljø i Longyearbyen også fremover.

Jeg tror heller ikke at vi skal undervurdere det arbeidet som vi har satt i gang knyttet til fremtidig energiforsyning i Longyearbyen. Det vil kunne ha et potensial til å utvikle teknologi og kompetanse, som også kan være en attraktiv – jeg hadde nær sagt – levevei for deler av den infrastrukturen og det arbeidet som gjøres der.

Så på tross av at det er noen skyer i horisonten, tror jeg at det er mange muligheter i den situasjonen som nå foreligger, og jeg er veldig opptatt av at vi i fellesskap, fordi svalbardpolitikken er et område hvor det er veldig stor politisk enighet, skal finne de løsningene som gjør at vi sikrer en levekraftig Longyearbyen i tiden fremover, uavhengig av kulldriftens skjebne.

Ingalill Olsen (A) [12:03:43]: En interpellasjon om Svalbard og framtiden for Svalbard er en fin anledning for Stortinget til å debattere nettopp framtiden for øygruppen.

Arbeiderpartiet står fast på de mål som ble trukket opp for svalbardpolitikken i St.meld. nr. 22 for 2008–2009: Det skal være en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten over øygruppen og en korrekt overholdelse og etterlevelse av Svalbardtraktaten fra norsk side. Det er viktig at det fortsatt er ro og stabilitet i området, og at den særegne villmarksnaturen ivaretas. Norsk suverenitet på øygruppen skal opprettholdes.

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 gir Norge «den fulle og uinnskrenkede suverenitet» over Svalbard. Svalbardloven av l7. juli 1925 slår fast at Svalbard er en del av kongeriket Norge.

Svalbardsamfunnet har i hovedsak hatt fire bein å stå på: kullutvinning, forskning, utdanning og reiseliv. Gjennom disse pilarene har svalbardsamfunnet også blitt et familiesamfunn hvor det har vært godt både å bo og å arbeide. Fallet i kullprisen og nedbygging av Store Norske Spitsbergen Kulkompani får konsekvenser for gruvedriften og for resten av svalbardsamfunnet. Regjeringen har meldt at de ikke vurderer å endre den statlige eierstrukturen i Store Norske. Det er Arbeiderpartiet tilfreds med, og vi forventer at eierskapet ligger fast, at det ikke rokkes ved, og at regjeringen vurderer et bredt spekter av virkemidler for å møte den krevende situasjonen som svalbardsamfunnet står overfor knyttet til Store Norskes nedbemanning.

Øygruppen er et unikt naturlandskap, og en næring som turisme er viktig, men har sin klare vekstbegrensning. Store deler av Svalbard består av uberørt natur, og det er begrenset hvor mange turister Svalbard kan ta imot uten at det påvirker naturen i negativ retning. Videre krever både bosetting, fiskerivirksomhet og turisme tilfredsstillende sikkerhet knyttet til bl.a. søk og redning. I dette området ser vi klimaendringene først, med vintre uten igjenfrosne fjorder der det tidligere har ligget is. I går hørte jeg et intervju i radioen med havforskere som forsket på polare arter i sjø, noe som var mulig å gjøre fordi Kongsfjorden ved Ny Ålesund ikke hadde vært frosset de ti siste årene.

Svalbard er allerede et internasjonalt forskningsområde, og ingenting tilsier at det skal bli mindre attraktivt å forske i dette området. Beliggenheten egner seg utmerket til atmosfæriske studier. Norge har også et særlig ansvar for å utvikle kunnskap om polare områder, og det ble gjort en stor forskningsinnsats generert av det internasjonale polaråret 2007–2009. UNIS, universitetet på Svalbard, har ca. 450 studenter på ulike kurs hvert år, med en fordeling på 50 pst. norske og 50 pst. utenlandske studenter. Det er et unikt tilbud av ulike arktiske studier og et bidrag til å øke kompetansen om det arktiske området, og det er en oppfølging av Norges forpliktelser på Svalbard.

Når antall sysselsatte i gruvene på Svalbard går ned, er det enda viktigere at regjeringen styrker de andre virksomhetene på Svalbard. For Arbeiderpartiet er et velfungerende svalbardsamfunn viktig for at vi skal ha en tydelig tilstedeværelse på Spitsbergen. Ministeren har nå varslet en ny svalbardmelding. Arbeiderpartiet ser fram til å diskutere dette viktige strategiske området for Norge framover også.

Frank Bakke-Jensen (H) [12:08:33]: Jeg må få rette en takk til interpellanten for å ta opp et tema som både i tid og tematisk er veldig viktig. Det er et viktig tema både geopolitisk og sikkerhetspolitisk, samtidig som vi – når vi drar inn svalbardlokalsamfunnet – også kommer helt ned på lokalpolitikk og næringspolitikk i en sånn debatt.

Arktis er det stedet der vi enklest konkretiserer klimautfordringene, samtidig som vi der også står nærmest paradokset om at utfordringer også gir muligheter. Det er litt av bakgrunnen for at jeg synes dette er en veldig riktig og viktig interpellasjon.

Hvilke muligheter har man i Arktis? Jeg skal ikke dra opp alle de meldingene som har vært – det har det vært greit redegjort for her. Forskning er en viktig del av hverdagen i svalbardsamfunnet, og forskningsinnsatsen kan man på mange måter øke. Vi har også meldinger som har sagt at vi ikke er flinke nok til å utnytte den forskningsinfrastrukturen som allerede er til stede der oppe. Det er altså muligheter til å forske mer, sist vist gjennom Riksrevisjonens gjennomgang av denne aktiviteten. Vi behandlet vel det her i Stortinget i fjor høst.

Så til lokalsamfunnet: Som medlem av næringskomiteen treffer jeg ofte representanter fra lokalstyret som er ute og jobber næringspolitisk for lokalsamfunnet sitt. De har presentert strategier for reiseliv, de har presentert næringsstrategier for oss, de har presentert en ny havnestrategi. De ser framover, de ser de utfordringene som vi diskuterer her. Lokalpolitisk vil jeg derfor her nevne at dette er et aktivt samfunn, og jeg opplever dem som både framoverlente og offensive når det gjelder de utfordringene som dras fram.

Når vi framover får en svalbardmelding, som statsråden gledelig meldte her, tror jeg vi skal passe på også å engasjere lokalsamfunnet i en del av den jobben. De gjør mye riktig. De skaper allianser – jeg registrerer at lokalstyret har inngått samarbeidsavtale med Mo industripark fordi man der finner et miljø som hjelper dem å tenke industrielt framover. Reiselivsaktørene på Svalbard har utarbeidet en strategi for hvordan de skal jobbe med de store. De er blant de dyktigste i norsk reiseliv til å utnytte et lokomotiv som Hurtigruta i forhold til å skape et kvalitativt godt reiseliv, et markedsrettet reiseliv og et reiseliv man kan tjene penger på. Det er altså et næringsliv og et lokalstyre der oppe som er veldig bra.

Fra regjeringens arbeid skal vi også nevne endringene man gjorde i svalbardmiljøloven for å gi lokalstyret større selvråderett over arealene der oppe for å kunne tenke videre og tenke nyere for på den måten ta større grep om egen hverdag.

Avslutningsvis vil jeg igjen takke interpellanten for denne muligheten. Jeg tror at i den situasjonen svalbardsamfunnet er nå, er det viktig at vi får disse debattene også i Stortinget. Det tror jeg også de setter pris på i nord. Og så vil jeg igjen uttrykke min glede over at det blir en svalbardmelding. Jeg tror få ting er viktigere å gjøre akkurat nå enn det.

Gerd Eli Berge (Sp) [12:12:33]: Eg vil òg takka interpellanten for å reisa eit viktig spørsmål til debatt i stortingssalen. Spørsmålet er viktig både for å belysa korleis Noreg hevdar suverenitet, og for å belysa korleis me forvaltar det ansvaret me har for området.

Det er, som det er sagt her, brei semje i denne salen om hovudmåla i svalbardpolitikken. Måla skal liggja fast, og historia har vist at forvaltinga etter dei måla har vore vellukka. Korleis me opptrer i Arktis og på Svalbard er viktig for å hevda suverenitet, men me møter også på vanskelege avvegingar. Kryssande omsyn som miljø, industri og det å hevda suverenitet møter kvarandre. Som interpellanten påpeikar, kan ein på generell basis seia at svalbardsamfunnet står på tre viktige føter: gruvedrift, kunnskap og forsking – og i tillegg kjem turisme.

Eg vil òg gjerne starta med å seia at eg ser det som uaktuelt å innføra tiltak som vil svekkja busetnaden på Svalbard. Store Norske har over mange år vore heilt avgjerande for busetnaden på Svalbard. Dei har òg levert gode resultat og pløgd pengar inn i statskassa. Men som interpellanten heilt rett påpeikar: Kol er ein viktig del av historia, men ikkje av framtida. Ikkje berre på verdsbasis er det problematisk med utvinning av kol, men også fordi det skjer i eit av dei mest sårbare naturområda i verda. Når ei eventuell endring av kolproduksjonen på Svalbard kan skje, er vanskeleg å seia. Nyskaping er difor viktig for å nå dei måla me må ha. Den delen av busette personar som er knytte til gruvedrift, er òg fallande.

Noreg har i alle år vore tydeleg på at Svalbard er norsk område, det følgjer bl.a. av Svalbardtraktaten. Ei svært uheldig hending hadde ein difor i fjor vår då det blei spørsmål om eigarskap til norsk eigedom på Svalbard. Ein såg ein situasjon der ein større eigedom kunne bli seld til utlandet. Rett nok er synet på offentleg eigarskap delt i denne salen, men dersom eigedomen hadde blitt seld til utlandet, hadde det berre vore uttrykk for svært dårleg politisk handverk frå norske myndigheiter si side.

Til no har Longyearbyen vore eit gruvesamfunn. I framtida vil Longyearbyen bli eit viktig strategisk knutepunkt i Arktis, med flyplass, hamn og eit velfungerande lokalsamfunn. Det vil også vera eit samfunn som den norske staten har investert, og vil investera, store summar i. Det er difor positivt at Store Norske sjølv tek initiativ til ny næringsverksemd gjennom eit nytt utviklingsselskap.

Når det gjeld utviklinga av Arktis, er ein avhengig av langsiktige planar som sikrar at det er føreseieleg for næringane, og som gjer at ein hevdar suverenitet over området i uoverskodeleg framtid.

Senterpartiet ser i møte den varsla nye stortingsmeldinga om Svalbard, og me ser at det hastar med å koma i gang med omstillingstiltak, slik som interpellanten har påpeika.

Rasmus Hansson (MDG) [12:16:23]: Jeg vil også takke interpellanten Elvestuen for å ta opp et viktig tema på et viktig tidspunkt. Jeg vil vise til at Miljøpartiet De Grønne allerede har lagt fram et forslag som er til behandling i næringskomiteen om å iverksette en utredning om en bærekraftig framtid – med strek under bærekraftig – for svalbardsamfunnet og avvikle kulldriften på Svalbard. Det er derfor bra å høre at regjeringen legger opp til å komme med en ny stortingsmelding om Svalbard, og det er godt å notere seg at både interpellanten, representanten for Senterpartiet og til dels andre gjør det klart at kull ikke er en del av Svalbards framtid.

Når det gjelder kommende stortingsmelding, vil det være en sterk oppfordring fra Miljøpartiet De Grønne at den stortingsmeldingen nå faktisk tar tak i det som helt åpenbart veldig lenge har vært framtidsutsiktene for Svalbard, som ikke er å tviholde på kulldrift, som ikke er å insistere på at det er et eller annet utenrikspolitisk magisk knyttet til kulldrift som gjør det spesielt egnet for å opprettholde bosetting, og som offensivt går løst på den opplagte oppgaven det er å videreutvikle det norske svalbardsamfunnet til et verdensledende bærekraftig polarsamfunn. Det er nemlig veldig mulig. Da jeg var på Svalbard første gang, i 1978, var Svalbard et 100 pst. kullsamfunn. Det gikk ikke an å få kjøpt noe som helst der, det gikk ikke an å få et sted å bo, og det fantes ikke noe annet enn kulldrift. Det eneste unntaket var at man kunne få kjøpt øl på huset, og når man fikk kjøpt øl på huset, fikk man tilbake monopolpenger som det sto «Store Norske Spitsbergen Kulkompani» på.

Siden det har det norske svalbardsamfunnet blitt mer enn dobbelt så stort og har fått en mye, mye større nasjonal og internasjonal betydning. Den utviklingen som har skjedd på Svalbard de siste 30 årene, er et helt ugjendrivelig bevis på at dette samfunnet klarer seg helt strålende med mindre og mindre og etter hvert ikke kulldrift. Så la oss nå bli ferdige med denne fullstendig antikverte debatten om at det norske svalbardsamfunnet er avhengig av kull. Det norske svalbardsamfunnet er avhengig av å komme seg over i en bærekraftig utvikling – og det litt kvikt. Derfor er det også veldig interessant at Store Norske har bedt om en støtte på 450 mill. kr, hvorav 400 mill. kr skal gå til å opprettholde kulldrift og 50 mill. kr til å videreutvikle nye næringer. Den enkle og opplagte løsningen i første omgang er å snu de beløpene opp ned. Start nå, med et tydelig signal om at det skal gjøres omstillinger på Svalbard. Så kan man diskutere om Store Norske er den beste aktøren, men det er i hvert fall en aktør som er etablert på Svalbard, og som kan bruke midler til det de bør brukes til, nemlig å skape framtida og ikke opprettholde fortida.

Svalbard har en unik posisjon internasjonalt som polarsamfunn generelt og som forskningssamfunn spesielt, og det er den posisjonen som er kjent og respektert i det internasjonale samfunnet. Folk får stort sett sjokk når de oppdager at det i tillegg eksporteres kull til et EU som vi samtidig oppsøker for å fortelle dem at de må holde opp å bruke kull slik at de kan kjøpe norsk gass. Dette er ikke en god del av den norske svalbardprofileringen. Den gode delen er forskningen, turismen, forvaltningen, kunnskapen og kjærligheten til Arktis. Derfor ser jeg fram til en stortingsmelding og en debatt i Stortinget som endelig tar fatt i det framtida må bestå av på Svalbard, og at man benytter den sjansen som nå endelig er oppstått i Stortinget, hvor det tydeligvis er i hvert fall mange partier og mange representanter som erkjenner at denne veien må vi gå, og som tar på alvor at det som skal skje, er skjedd, nemlig at fossile energibærere begynner å falle i pris av diverse årsaker – inklusiv en positiv fornybar utvikling – og at det ikke er der vi skal investere verken politikk eller penger.

Eirik Sivertsen (A) [12:21:12]: Jeg gleder meg over varselet om en ny stortingsmelding om Svalbard. Jeg er glad for at regjeringen har iverksatt dette litt fortere enn man ville ha gjort hvis man skulle fulgt den periodiske syklusen som har vært. Statsråden begrunnet det med at utviklingen skjer fort, og da er det også bra at man snur seg rundt.

Kulldrift på Svalbard vil åpenbart være et av de spørsmålene som drøftes. Og la meg bare slå fast at utvinning av kull for eksport og deretter energiforbrenning ikke er en langvarig løsning for Svalbard. Det oppfattes det å være bred enighet om i denne salen.

Så er det noe med hvordan man ser dette på kort og mellomlang sikt. Jeg tror vi må leve med en stund til at det foregår kulldrift på Svalbard. Men forhåpentligvis vil man også lykkes med arbeidet med hvordan man kan bruke dette mer som et tilsetningsstoff bl.a. i stålindustrien enn til forbrenning.

Vi må være oppmerksom på at fortsatt er det et kullkraftverk på Svalbard. Det skal være varmt vann og varme i husene på Svalbard også i overskuelig framtid. Jeg merket meg at statsråden sa at det er en av de delene som skal adresseres i stortingsmeldingen. Det er jeg veldig glad for. Så håper vi at vi finner en løsning på det. Men inntil vi finner en løsning, er det ingen som har kommet opp med noe bedre forslag.

Store Norske er et veldig viktig selskap på Svalbard. Det er nesten heleid av staten. De driver med kulldrift, og de driver også med så mye annet. Blant annet utfører de viktige samfunnsoppdrag når det gjelder å drifte svalbardsamfunnet med en del infrastruktur. Det er et veldig viktig moment som gjør at vi ikke bare kan sitte med hendene i fanget og la selskapet gå over ende. Det er derfor viktig for Arbeiderpartiet å varsle at vi er positive til å gi støtte til selskapet, slik at man kommer seg gjennom den kneika. Vi er derimot ikke veldig positive til å drive og subsidiere kulldrift, så eventuelle lån og andre former for støtte må det knyttes betingelser til om omstilling og utvikling, slik linjene i debatten i salen her i dag har vært. På kort sikt må også selskapet settes i stand til å starte den utviklingen, og da kan f.eks. lån, garantier eller andre tilskudd fra staten være viktig.

Forskningsinfrastrukturen, mulighetene for forskning på Svalbard, har blitt trukket fram av flere. Jeg er helt enig i at Svalbard har unike forutsetninger. En av grunnene til at man har unike forutsetninger, er at man har god infrastruktur så langt nord som man ikke har noen andre steder i verden. Det er lett å komme seg til Svalbard. Vi har også bygd opp en veldig god forskningsinfrastruktur først og fremst ved Kings Bay. Og så er det riktig, som representanten Frank Bakke-Jensen påpekte, at Riksrevisjonen har påpekt at denne infrastrukturen ikke utnyttes godt nok. Når vi samtidig vet at vi investerer i en ny antenne for Kartverket i Ny-Ålesund – vi vil i 2017–2018 få et nytt forskningsskip som er betydelig større enn det som nå er frosset inn i isen nord for Svalbard og bedriver forskning der – er det åpenbart at det finnes potensial for mer forskning, ikke bare norsk forskning, men internasjonal forskning.

Den andre grunnen til at det er interessant å drive forskning i Arktis, er selvfølgelig at klimaendringene merkes fortest der, og de merkes med dobbel effekt – med noen variasjoner mellom regionene.

Avslutningsvis noen ord om fred og stabilitet, som flere har vært inne på. Norge har gjennom mange år vært veldig aktiv i den internasjonale arktiske politikken, først og fremst gjennom Arktisk råd. Etter at Arktis kom på kartet til mange stater, har mange land utviklet sin arktiske strategi. I Norge har vi valgt å benevne det som en nordområdestrategi. Det som kjennetegner og som er felles for alle strategiene, er nettopp ønsket om fred og stabilitet i regionen. Det er ingen ting som tilsier at det ikke skulle være det. Det har vi et felles mål om. Vårt nordområdediplomati, som førte fram til en knesetting av prinsippet om at det er havretten som gjelder, er et viktig bidrag i så måte. Alle statene i Arktisk råd og observatørene har sluttet seg til at det er havretten som gjelder i området, som nesten alle har nevnt i debatten. La meg avslutte med å fastslå at Svalbard er en del av norsk territorium. Det er en øygruppe som ligger litt nordvest for fastlandet, men det er altså norsk territorium.

Regina Alexandrova (H) [12:26:26]: Først vil jeg takke interpellanten for et meget godt innlegg og for å ta opp viktige spørsmål knyttet til Svalbard. Det har kommet mange gode innspill fra talerstolen her i dag.

Jeg skal snakke om sikkerhet og beredskap. Som flere har nevnt, er nordområdene Norges viktigste sikkerhetspolitiske interesseområde. Tilstedeværelse i nord er derfor en av de viktigste nasjonale oppgavene for Forsvaret. Sivilt-militært samarbeid er helt nødvendig for å sikre ressursgrunnlaget på Svalbard. Det er bred enighet om målene for svalbardpolitikken på Stortinget. Linjen med en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten, korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd, bevaring av den særegne villmarksnaturen i områdene og opprettholdelse av et norsk samfunn på øya ligger fast.

Klima- og miljøarbeidet i nordområdene er viktig for Norge, og det er viktig med en helhetlig, langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturressursene. Klima og miljø må forvaltes på en bærekraftig måte, og områdets miljøverdier må ivaretas gjennom økt samarbeid i et område med gradvis mer aktivitet.

Kystvakta gir viktige bidrag til redningsberedskap, oljevernberedskap, fiskerikontroll og andre sivile oppgaver. Gjennom målrettede inspeksjoner i områder med fangst og fiske har Kystvakta en viktig betydning når det gjelder effektiv overvåking, relevant tilstedeværelse og ressursforvaltning i og rundt Svalbard. Kystvakta er en bærebjelke i beredskapsarbeid og utgjør en stabilitetsskapende faktor i våre ressursrike og strategisk viktige havområder.

Modernisering og oppgradering er viktig for å beholde operativitet i og rundt Svalbard. I april 2014 åpnet en ny helikopterhangar for Sysselmannens helikoptertjeneste på Svalbard. Samtidig ble de daværende redningshelikoptrene byttet ut med to nye store helikopter, Super Puma. De to redningshelikoptrene vil kunne rykke ut samtidig dersom det skjer en stor ulykke. De vil kunne hente opptil 18 personer hver i en radius på 120 nautiske mil. Helikoptrene har nytt søkeutstyr, bedre kommunikasjonsutstyr og sikkerhetsutstyr.

I tillegg har vi en viktig og uvurderlig ressurs på Andøya med Orion-fly ved 333-skvadronen. Orion er et langtrekkende maritimt patruljefly og er en viktig ressurs og bidragsyter til bl.a. suverenitetshevdelse i norsk farvann og med søk og redningstjeneste. Orion har kapasitet til tilstedeværelse over lang tid og med søk over store områder.

Disse samlede kapasitetene er med på å styrke søk- og redningsberedskapen ytterligere og bidrar til økt sikkerhet og økt beredskap på og rundt Svalbard.

Ola Elvestuen (V) [12:30:18]: Først vil jeg takke for debatten og for det store engasjementet i saken og interessen for både Arktis og nordområdene og Svalbard spesielt.

Jeg tror vi skal legge til grunn at Svalbard er inne i en dramatisk situasjon, først og fremst på grunn av klimaendringene og nettopp det faktum at det er i Arktis at temperaturendringene jo blir størst, med den dramatikken som ligger i det. Men disse endringene gir også noen muligheter. Jeg er glad for at vi nå får en svalbardmelding. Ut fra debatten tror jeg det er et godt grunnlag for å ha en bred enighet om hovedlinjene i norsk svalbardpolitikk også i årene framover, med både forskning og utdanning og turisme, men også for å legge vekt på å bygge opp Svalbard som et logistikksentrum med de mulighetene det jo gir for å få et mer variert næringsliv i årene framover på Svalbard.

Jeg tror vi skal ta med oss at det egentlig gjelder å handle raskt både med investeringer i havna og hvordan vi kan videreutvikle flyplassen, og også det som statsråden tar opp, se på mulighetene, altså se på energisystemet. Det er ingen grunn til å vente med å igangsette en konseptvalgutredning for Svalbard som et lavutslippssamfunn. Det er en prosess som lokalstyret selv fint kan håndtere. Det tar den tiden det tar, men det er viktig å komme i gang med den jobben, der en også selvfølgelig ser på kullkraftverket med CO₂-håndtering, men også ser på andre muligheter for å gjøre Svalbard til et lavutslippssamfunn.

Det er også viktig å videreføre det CCS-prosjektet, CO₂-håndteringsprosjektet, som er på Svalbard, som er et eget forskningsprosjekt, der oljeselskapene er tungt inne, og i en situasjon hvor oljeselskapene kutter sine utgifter, er det fare for at dette prosjektet blir dårligere finansiert nå framover. Det er viktig at det videreføres for Svalbards del, men også for å utvikle CCS internasjonalt.

Vi må ta inn over oss den brå endringen som nå kommer. Det ble utarbeidet en strategisk næringsplan for Svalbard av Svalbard Næringsforening så sent som i fjor. I fjor hadde man ett scenario som de anså som lite sannsynlig – det ble sett på av NIBR – med en dramatisk reduksjon i kulldriften på Svalbard. Nå er vi der. Det denne rapporten viser, er at man trenger en dobling av antall studenter og samtidig en dobling av antall ansatte i reiseliv og forskning og utdanning for å veie opp for reduksjonen i kulldriften. Det viser at vi trenger å handle raskt. Vi må komme igjen med mange tiltak nå. En videre oppstart med en subsidiering av kulldriften er for Venstre ikke noe alternativ.

Statsråd Anders Anundsen [12:33:41]: La meg først få takke for en svært god og samlende debatt som viser at Stortinget i stort har felles utgangspunkt når det gjelder viktigheten av å videreutvikle Longyearbyen og Svalbard.

Jeg tror nok at vi må ta inn over oss at de for så vidt er vant til og godt forberedt på omstillingsarbeid på Svalbard, men jeg tror nok, som interpellanten var inne på, at omstillingen nå kommer mye raskere enn det som var utgangspunktet. Det var lagt opp til at en over tid kunne se på videreutvikling av ulike næringstyper osv., men det er klart at den situasjonen som vi nå ser, vil tvinge frem en raskere omstilling enn det som nok var utgangspunktet. Derfor er jeg veldig glad for at alle som har vært der oppe, har uttrykt støtte til at det nå kommer en ny stortingsmelding om Svalbard som kan vurdere disse spørsmålene i helhet. Det er mange departement som vil være involvert i det arbeidet, og det er viktig at vi sikrer den nødvendige forankringen for det arbeidet som der gjøres.

Jeg er også glad for at dette blir tatt godt imot, til tross for at det egentlig er en fremskyndig av det som normalt ville vært fremleggelsesfase for en ny stortingsmelding om Svalbard. Men vi mener det er viktig, og det forstår jeg Stortinget er enig i, at vi tilpasser oss den situasjonen som faktisk er der, og at vi legger så godt til rette som vi kan gjøre for å sikre en videreutvikling av Longyearbyen, men også av de andre svalbardsamfunnene. Der er det kommet mange gode innspill, ikke minst innspill som viser at det er et godt grunnlag for det arbeidet vi nå skal igangsette. Jeg har lyst til å si at i en sånn situasjon er det viktig å ta hensyn til innspill som kommer fra ulike aktører, som kan tenke seg en fremtid på Svalbard. Det kan være helt nye ting som vi i utgangspunktet ikke har tenkt ut i dag. Det å være kreativ og konstruktiv for å se hvordan vi kan bidra til å opprettholde både Longyearbyen og de andre svalbardsamfunnene, er veldig viktig.

Og så er jeg veldig glad for at Stortinget har dette glødende engasjementet for Svalbard. Svalbard er en utrolig viktig – strategisk viktig – del av Norge. Det er viktig for norske interesser, og det er viktig at vi klarer å legge forholdene til rette for at vi fortsatt har levekraftige lokalsamfunn på Svalbard. Det er noen utfordringer nå, det er noen skyer i horisonten, men jeg er helt overbevist om at det jeg etter hvert, etter å ha vært på Svalbard noen ganger, kaller svalbardånden, vil bidra til at vi kommer til å lande dette på en god måte.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 3 avsluttet.