Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:06:17]: Landbruksministeren har vært en aktiv landbruks- og matminister denne høsten og har i sine første måneder kommet med budskap som av næringen har blitt mottatt med både glede og bekymring.
Mitt ønske med å løfte denne debatten er bl.a. å gi statsråden en anledning til å utdype et av områdene der den varslede politikken fra regjeringen har blitt møtt med uro i næringen, nemlig jordvern. Samtidig gir denne interpellasjonsdebatten Stortinget en arena til å gi uttrykk for sitt standpunkt rundt et tema som ikke bare er viktig for oss, men som også er viktig og avgjørende for framtidige generasjoner.
Et av de første budskapene som landbruks- og matministeren kom med, var et ønske om dialog med næringen og forutsigbarhet for landbruket – et godt budskap for en ny statsråd. Det siste om forutsigbarhet er et godt gjenkjennelig budskap fra samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre.
I tillegg til dette har statsråden vært tydelig på at det er et mål å øke selvforsyningsgraden og få til økt matproduksjon. Dette er ambisiøse mål som det er bred enighet om i Stortinget. Et enstemmig storting uttrykte – i forbindelse med statsbudsjettet – støtte til målene om økt selvforsyningsgrad og økt matproduksjon.
Når landbruks- og matministeren og Stortinget har lansert slike ambisiøse mål, må det få konsekvenser for politikkutviklingen. For å nå målene om økt matproduksjon og økt selvforsyningsgrad kreves det større bevissthet om ivaretakelse av norske interesser. Den største forutsetningen for landbruk er naturlig nok bruk av land.
Her er vi i kjernen av debatten. Jordbruksarealet i Norge minker. Under 3 pst. av Norges totalareal er dyrket jord. På verdensbasis er 10,7 pst. av totalarealet dyrket jord. Vi ligger vesentlig lavere enn land vi kan sammenlikne oss med, og er blant de landene med lavest prosentandel i Europa.
De siste ti årene har 680 000 dekar fulldyrket mark blitt borte til andre formål. Ifølge SSB ble det rapportert en samlet irreversibel godkjent omdisponering av 330 000 dekar dyrket jord etter plan- og bygningsloven og jordloven i Norge i perioden fra 1976 til 2012. Det er ca. så lenge som både statsråden og jeg har levd. Dette er store tall, men hvor mye er det egentlig? 330 000 dekar tilsvarer det tettstedsarealene i kommunene Oslo, Bergen og Trondheim til sammen utgjør. I 2012 ble det i alt omdisponert 11 200 dekar dyrket og dyrkbar jord til andre formål enn landbruk.
De siste månedene har det kommet avklaringer i flere store saker knyttet til omdisponering. Blant annet har regjeringen åpnet for omdisponering av 70 dekar i Vestby for bygging av ny IKEA på Delijordet, omdisponering av 1 050 dekar i Sør-Trøndelag for byutvikling av Trondheim samt omdisponering i Os kommune. Disse sakene løfter en debatt om hva som skal ha forkjørsrett i saker der ulike samfunnshensyn står opp mot hverandre. Debatten handler ikke om å forby omdisponering. Det er av og til tvingende nødvendig å tillate omdisponering av matjord for å sikre andre viktige og vitale samfunnsinteresser. Men ut fra resultatene av politikken må vi med jevne mellomrom spørre oss hvem som skal ha hvilken adgang til å omdisponere i hvilket omfang.
Det er dessverre slik at matjord er den beste jorden å bygge på for både infrastruktur og nybygg, da jorden ofte allerede er plan. Derfor blir stadig samfunnsinteresser satt opp mot hverandre, og dyrket mark er gjerne taperen. La meg sitere fra Landbruks- og matdepartementets brev til Miljøverndepartementet av 25. november 2013 om Delijordet:
«… har LMD kommet til at vi nå anbefaler at lokale næringsinteresser får prioritet foran nasjonale interesser i å ivareta matjord».
Departementet sier sågar at den jorden vi her snakker om, er «svært verdifull dyrket mark».
Vi vet at nedbygging av matjord er en irreversibel prosess. Matjord som har blitt bygd ned, kan sjelden tas i bruk igjen til matproduksjon. Det vi snakker om her, er jorder som består av fruktbare jord- og/eller moldlag på åkrer og enger, og som er grunnlaget for matproduksjon. Vi vet at dannelsen av noen få centimeter med matjord kan ta fra flere hundre til tusenvis av år. Dette er kunnskap som en regjering som heiser kunnskapsfanen høyt, bør legge seg på minne, og denne kunnskapen bør få betydning når vedtak skal fattes.
Jorden er et av de viktigste premissene for norsk landbruk. Norsk landbruk er blant verdens mest innovative og nyskapende og er en av næringene med størst produktivitetsvekst. I tillegg er det en gjensidig avhengighet mellom jordbruket og næringsmiddelindustrien. Matindustrien er blant landets største industrigrener både i verdiskapning og sysselsetting. Den sysselsetter om lag 48 000 personer, noe som utgjør om lag hver femte ansatt i industrien. Den består av over 2 000 bedrifter, med stor geografisk spredning, og er dermed en viktig bidragsyter til sysselsetting i hele landet. Verdiskapningen er stor, og produksjonsverdien i matindustrien var i 2012 på hele 170 mrd. kr.
Nettopp denne industrien er avhengig av et levedyktig norsk landbruk. Derfor kreves det en aktiv, god og forutsigbar politikk for å sikre vekst og økt verdiskapning. For å bedre, eller i hvert fall opprettholde, norsk landbruks konkurransekraft er det avgjørende at vi verner om det viktigste driftsgrunnlaget for norsk matproduksjon, nemlig jorden.
Landbruket har hatt en produktivitetsvekst på 6 pst., kontra 1,5 pst. i andre næringer. Det er imponerende, og det skyldes hardt arbeid, kloke hoder og innovasjon. Samtidig skades produktiviteten i landbruket når de mest lønnsomme arealene tas ut av drift. Selv med en rasjonalisering i landbruket er det en feilslått politikk først å legge ned de mest effektive og lønnsomme delene av landbruket.
Det er ikke alltid bare samfunnsinteressene som står opp mot hverandre i spørsmål om omdisponering. Det kan også være nasjonale interesser mot lokale interesser. Landbruks- og matministeren har valgt å støtte seg til lokale prosesser og har gitt uttrykk for at hun ønsker et sterkere lokaldemokrati. Vi i Kristelig Folkeparti er også varme tilhengere av lokaldemokratiet og ønsker at det i beslutninger som har lokal interesse, skal tilstrebes gode lokale prosesser. Men i noen saker, der det nasjonale fellesskapets interesser står i strid med lokale interesser, kan det være avgjørende med nasjonale retningslinjer og nasjonal styring. Slik jeg og Kristelig Folkeparti ser det, kan dette gjelde områder som miljø, klima, store infrastrukturprosjekter, strandsoneproblematikk og liknende. Vi mener det også må gjelde jordvern. Omdisponering av matjord handler ikke bare om lokale beslutninger der en setter etablering av ny næring, infrastruktur eller byutvikling opp mot landbruk. Det handler også om ivaretakelse av driftsgrunnlaget for neste generasjoners matproduksjon. For meg handler dette litt om å være visjonær politiker – og samtidig realpolitiker– som verdsetter jordens verdi.
Det er ikke bare i Norge diskusjonen om matjord går. Den går også i EU. Europakommisjonen har de siste årene kommet med rapporter som viser at det er viktig å ta vare på matjorden vår.
I 2004, for ti år siden, fastsatte Bondevik II-regjeringen nye omdisponeringsmål, som innebar at vi ikke skal omdisponere mer enn 5 700 dekar. Vi nærmer oss målet, men vi trenger en statsråd som står opp hver eneste dag med dette fokuset, hvis vi skal nå målet vårt. Derfor er mitt spørsmål: I de sakene som nå har vært oppe i media – Trondheim og Vestby – har statsråden sagt at det gis ingen blankofullmakt til norske kommuner om å bygge ned god matjord. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Hvilke virkemidler vil statsråden bruke for å sikre at vi når omdisponeringsmålet som er satt?
Statsråd Sylvi Listhaug [10:16:32]: Innledningsvis ønsker jeg å takke for interpellasjonen. Representanten Hjemdal retter oppmerksomheten på en viktig sak.
Jeg registrerer at jordvernspørsmålet har fått betydelig oppmerksomhet siden jeg tiltrådte som statsråd. Det har nok sammenheng med de to innsigelsessakene som ikke var avgjort av den forrige regjeringen på grunn av intern uenighet, og som derfor måtte sluttbehandles av denne regjeringen.
Både Vestby-saken og Trondheim-saken fikk betydelig oppmerksomhet i årets valgkamp. Jeg har som statsråd hele tiden vært tydelig på at klarsignal i disse sakene var valgkampløfter fra både Høyre og Fremskrittspartiet, og sånn sett i realiteten avklart fra vår side før jeg tiltrådte statsrådsposten. For meg har det vært viktig å følge opp løftene fra valgkampen. Jeg har samtidig signalisert klart at min anbefaling i disse to sakene på ingen måte innebærer noen blankofullmakt til norske kommuner om å bygge ned matjord.
I vår politiske plattform sier vi at vi vil ta vare på god matjord, men balansere mot storsamfunnets behov. Vi ønsker også å arbeide for en høyest mulig selvforsyning av mat ut fra beredskapshensyn.
Også i et internasjonalt perspektiv er dette en viktig sak. Vi blir stadig flere mennesker, og flyttestrømmene fortsetter å gå fra bygdene til byer og tettsteder, både her hjemme og ute. Det gir press på dyrket mark. Vi har altså de samme utfordringene nasjonalt som globalt. Til tross for dette har det aldri vært produsert mer mat enn de siste årene nasjonalt og internasjonalt.
Hovedformålet med landbrukspolitikken skal være en kostnadseffektiv landbruksproduksjon. Dette er noe næringskomiteen også har kommentert i sin innstilling til budsjettet, Innst. 8 S for 2013–2014:
«Komiteen viser til at det er bred enighet om at norsk landbruk skal ha fokus på økt matproduksjon med intensjon om økt selvforsyning. Dette har blitt trukket frem av både den rød-grønne regjeringen og Solberg-regjeringen.»
Det står videre:
«Komiteen viser til at en voksende befolkning, økt omdisponering og færre bruk resulterer i at det nå må produseres mer per bruk og dekar dyrket mark.»
Alle disse målene tilsier at det er viktig med god arealplanlegging for i størst mulig grad å verne matjord.
Jeg mener også det er viktig å rette oppmerksomheten mot selve utnyttingen av jordbruksarealene. Vi må sørge for høyest mulig produksjon på de arealene vi har til disposisjon. På mine rundreiser i landet den siste tiden har jeg fått klare meldinger om at den høye andelen leiejord er en hemsko i så henseende. En stadig større del av det som produseres, produseres på leiejord. Ikke alle er interessert i å forvalte den jorda som leies, like godt som den de eier. Det er jo sånn at det er vanlig ikke å vaske leiebilen – man tar ikke så godt vare på det man ikke eier selv. Grøfting og drenering blir bedre ivaretatt på den jorda man eier, og det har også vært en tendens til at arealet skrumper ved bortleie, mens det øker når eieren driver selv.
Derfor mener jeg at vi er nødt til å gjøre noe med regelverket, f.eks. når det gjelder fradelingsbestemmelsene i jordloven. Det er viktig både å ta vare på mest mulig matjord og samtidig se på muligheten for at den jorda som faktisk finnes, blir av bedre kvalitet, for å øke produksjonen.
Selv om utgangspunktet er et ønske om å holde omdisponeringstallene lave, mener jeg at en nullvisjon er helt urealistisk på dette området. Fordi mye av den dyrkede marka befinner seg der utbyggingspresset er størst, vil det i disse områdene være mange andre samfunnsinteresser som trenger arealer. Denne regjeringen er som sagt opptatt av å balansere jordvernet mot andre samfunnshensyn. Også under den rød-grønne regjeringen foregikk det en betydelig omdisponering av dyrket mark – f.eks. godkjente den forrige regjeringen en omdisponering av 400 dekar matjord i Trondheim til næringsareal, slik at bl.a. REMA 1000 kunne bygge nytt sentrallager. Dette stiller kritikken mot at IKEA får bygge på 70 dekar, i et underlig lys.
Plan- og bygningsloven er det viktigste virkemiddelet vi har i dag for å forvalte arealene og ta vare på matjorda. Først og fremst mener jeg det blir viktig å få kommunene til å gjøre en god jobb med sine arealplaner. Denne regjeringen har stor tro på lokaldemokratiet og mener det er lokalt man kjenner sine utfordringer best.
Det er viktig at kommunene har gode fagmiljøer og høy kompetanse. Da vil de også være i stand til å utarbeide kvalitativt gode arealplaner. Dette vet vi er en utfordring i noen kommuner.
Også av hensyn til jordvernet trenger Norge større og mer robuste kommuner. En kommunereform er et av de viktigste grepene for å få til en bedre arealplanlegging. Jeg er derfor glad for at regjeringen er i gang med å planlegge en kommunereform. I store kommuner vil det være mulig å vurdere store arealer under ett, og det vil være flere områder tilgjengelig med sikte på utbygging. I store kommuner vil det også være mulig å bygge opp store og gode fagmiljøer.
Etter min vurdering er kommunene en nøkkelfaktor i arbeidet med å ivareta dyrket mark. Jeg vil derfor ta et initiativ overfor KS med sikte på en dialog om hvordan dyrket mark kan ivaretas i kommuneplanleggingen på en enda bedre måte enn i dag.
Denne regjeringen er opptatt av å bygge landet. Dette gjelder både veier, jernbane og boliger. Vi ønsker ikke at offentlige reguleringer unødvendig skal forsinke eller fordyre dette. Innsigelser fra mange ulike statlige myndigheter kan være en utfordring i så måte. Derfor er jeg opptatt av at nasjonale hensyn, som vern av matjord, klargjøres tidlig i planprosessen. Jeg ønsker å bidra til økt bevissthet om betydningen av å komme tidlig på banen. Greier vi dette når det gjelder vern av matjord, tror jeg det kan være et godt bidrag til å holde omdisponeringen nede.
Denne regjeringen ønsker et sterkt jordvern. Samtidig har samfunnet et ansvar for å legge til rette for at det kan bygges boliger. Et av de store temaene de siste årene har vært høye boligpriser i og rundt de store byene og tettstedene. Dette er en konsekvens av at det bygges for få boliger i forhold til etterspørselen. Derfor må det legges til rette for at det kan bygges flere boliger i pressområder, men det bør også bygges tettere og høyere.
Samfunnet har også behov for en utbygging av jernbane og veier framover, og det nye politiske flertallet har ambisiøse planer på dette området. Dette vil også i noen grad føre til behov for å bygge ned matjord. Samfunnet har behov for å legge til rette for næringsareal, som gjør det mulig å bygge opp nye arbeidsplasser.
Det viktigste grepet for å holde nedbyggingen av matjord på et så lavt nivå som mulig er å gjennomføre en kommunereform som gir større og mer robuste kommuner. På denne måten får en sett større arealer i sammenheng. I dag konkurrerer nabokommuner om å tiltrekke seg innbyggere og næringsliv. Større kommuner kan også gjøre det lettere å tiltrekke seg arealplanleggingskompetanse og bygge opp gode fagmiljøer.
For meg som landbruks- og matminister er det avgjørende å sikre ressursgrunnlaget for matproduksjonen. Derfor er jordvern viktig.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:24:49]: Jeg vil takke statsråden for hyggelige ord om at dette er en viktig debatt.
Det er stor enighet i både storting og regjering om at vi skal øke matproduksjonen. Jeg vil si at en av de to viktigste innsatsfaktorene for økt matproduksjon er nettopp det vi nå diskuterer: et strengt jordvern. Den andre viktige innsatsfaktoren er at vi har noen som ønsker å være bonde i dag og bonde i morgen – og at noen også i neste generasjon vil være bonde.
Det å ha et stort og sterkt fokus på jordvern er avgjørende hvis vi skal nå vår ambisiøse målsetting om 1 pst. økning de neste 20 årene.
Det er heller ingen i denne sal som noen gang har tatt til orde for en nullvisjon med tanke på omdisponering, men det er et samlet, stort, flertall for at vi ikke skal omdisponere mer enn 5 700 dekar. Vi har altså en stor jobb å gjøre for bare å nå det omdisponeringsmålet. Så en nullvisjon er ikke realistisk, men vi bør holde på omdisponeringsmålet.
Også jeg er enig i at man i kommunene skal ha mer kunnskap når det gjelder det å planlegge godt, og at man skal tenke stort også om dette. Men jeg blir nok litt urolig når statsråden, landbruks- og matministeren, som er ansvarlig for dette området, peker på kommunereformen, og at en kommunereform er det viktigste tiltaket for å bevare matjord. Jeg tror det er andre tiltak som er enda viktigere enn den påtenkte kommunereformen på akkurat dette området. Men det er bra at statsråden vil ta initiativ overfor KS når det gjelder et møte – det er en bra ting.
Når statsråden snakker om utnyttelse av arealet og så går over til leiejord, er det en problematikk som statsråden har vært opptatt av. Jeg er like mye opptatt av hvilke tiltak statsråden vil legge på bordet i forbindelse med at vi utnytter arealet som i dag allerede er der, på en bedre måte. Vi vet at det hele tiden må nye tiltak til her – og bedre støtteordninger, kanskje – for at arealet blir utnyttet best mulig. Statsrådens viktigste oppgave for å ta vare på matjord tror jeg er å sørge for at arealet blir drenert, og at arealet blir brukt, men tiltak som statsråden og hennes departement sitter på, er langt viktigere enn dem kommunalministeren – og regjeringen, på et eller annet tidspunkt senere – skal legge til rette for senere gjennom en kommunereform.
Jeg utfordrer her på hvilke tiltak du vil komme med på dette området.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Presidenten: Presidenten vil minne representanten Line Henriette Hjemdal om at all tale skal rettes til presidenten.
Statsråd Sylvi Listhaug [10:28:09]: Jeg er helt enig med representanten Hjemdal i at det å ha omdisponeringsmål er viktig. Det er også viktig å gjøre alt vi kan for å nå dem.
Jeg er helt enig i at det er viktig å være en visjonær politiker, men samtidig er det slik at for å få resultater må en også fokusere på realpolitikken. Det er klart at den utbyggingen som f.eks. står foran oss nå på jernbanesiden – som både jeg og representanten Hjemdal er helt enige om behovet for, og der det nye politiske flertallet har lagt inn langt mer ressurser og har en langt mer ambisiøs målsetting – vil bety at presset på matjorda øker.
Det at vi er en befolkning i vekst, er også noe som vi må ta inn over oss som realpolitikere. Jeg mener at vi skal gjøre alt vi kan for at de nye boligene, for at det nye næringsarealet og for at jernbane- og veiutbyggingen innenfor forsvarlige rammer skal bygges på annen grunn enn matjord. Det må være en målsetting som vi må ha.
Når det gjelder kommunereform, mener jeg den er et kjempeviktig grep. Det vet jeg fra i hvert fall der jeg kommer fra på Vestlandet. Der er det veldig små kommuner som konkurrerer om de samme innbyggerne og om de samme bedriftene, for å få dem til å etablere seg der, og dermed driver arealplanlegging over et totalt sett lite område, som kanskje ikke er det gunstigste. Vi ser det også på Romerike – Lillestrøm som sentrum har massevis av kommuner rundt seg – hvis en hadde gjort grep, ville en kunne ha utnyttet arealet på en bedre måte. Vi vet at i en del kommuner mangler de arealplanleggere, de mangler kompetanse til å gjøre dette viktige arbeidet. Å få større kommuner gjør det enklere å bygge opp fagmiljø, og det er enklere å få tak i arbeidskraft som har den rette kompetansen.
Så er jeg også helt enig med representanten Hjemdal i at det å utnytte jorda bedre er kjempeviktig. Der har vi viktig arbeid innenfor forskning. Bioforsk er en veldig viktig aktør på dette området, og for så vidt også Skog og landskap, men Bioforsk er de som utvikler nye kornsorter, ser på hvordan vi kan få økt produksjon på de arealene vi har, ser på det genetiske materialet og gjør en stor jobb med tanke på at vi nettopp har lyktes så langt med å få økt produksjon på mindre areal.
Knut Storberget (A) [10:31:15]: Aller først vil jeg takke interpellanten for å reise en slik interpellasjon. Det er det Stortinget er til for, nettopp å drøfte denne type utrolig viktige spørsmål på generell basis. Enhver representant for ethvert parti i denne sal vet at hvis man begir seg inn i enkeltsaker rundt omkring i det ganske land når det gjelder omdisponering, vil vi antakelig ikke oppnå de målsettingene som Stortinget tidligere også har uttrykt er ønskelig når det gjelder jordvernet. Enkeltsakene må vi la dem som skal håndtere dem, få håndtere.
Det er helt åpenbart etter min mening at vi også i framtida vil stå overfor situasjoner hvor matjord vil bli omdisponert, fordi det er kryssende hensyn. Det innrømmer også vi fra Arbeiderpartiet glatt. Men det betyr ikke at man bør forsterke innsatsen for å forhindre at vi nå får en omvendt kurs med hensyn til omdisponering enn det vi faktisk har sett i løpet av de siste årene. Dette er et av de mest verdifulle godene vi står overfor. Dyrka og dyrkbar mark utgjør omtrent 3 pst. av landarealet i Norge. Likevel vet vi at vi i løpet av de siste 50 år har hatt en omdisponering på nærmere 1 mill. dekar, slik at det har vært en tid i Norge hvor man har valgt å prioritere veldig hardt når det gjelder spørsmålet om det å ta vare på matjorda. I så måte er det gledelig å se at man har en mulighet til å snu en sånn utvikling i en annen retning. I perioden fra 2005 til 2011 – ikke helt tilfeldig valgt – ble det i gjennomsnitt omdisponert ca. 7 500 dekar dyrka mark. Vi vet at tallene i tidligere perioder var betydelig høyere, nærmest det dobbelte. Det var en omdisponering fra mellom 11 000 til 14 000 dekar i perioden 1999 til 2004.
Grunnen til at jeg tar opp disse tallene, er at det er mulig å snu denne utviklinga, og en slik trend som vi har sett i løpet av de siste årene, bør landbruksministeren bidra til fortsetter. Det er det jeg oppfatter er kjernen i interpellasjonen, og det som bekymrer meg, er at statsråden ikke svarer på det interpellanten spør om. Jeg er glad for at statsråden, og det skal hun ha honnør for, sier at hun ikke har gitt noen blankofullmakt når det gjelder dette. Jeg er også av den oppfatning at politisk har det ikke vært uttalt fra denne sal at man skulle ha noen nullvisjon – så vi er enige om det – samtidig som man ikke gir blankofullmakt, det er veldig viktig. Men jeg oppfatter landbruksministerens rolle i en regjering som å være den personen som er pådriveren for at man fortsetter den positive utviklinga som den rød-grønne regjeringa faktisk klarte å få i stand, at omdisponeringa blir mindre og mindre år for år. Det er oppgaven, og når man da blir spurt om hva slags type virkemiddel man har inn mot dette, opplever jeg at statsråden ikke svarer på det, utover rene betraktninger om at det er viktig å ta vare på matjorda.
Jeg vil utfordre statsråden til på slutten av debatten nettopp å være mer konkret. Hva kan man tenke seg? Er det aktuelt å tenke i de baner som den rød-grønne regjeringa tenkte i, at man faktisk brukte planinstrumentet mye tydeligere, enten det gjaldt Nasjonal transportplan, kommuneplaner, de signaler som kommer fra departementet, lovgivning eller andre typer virkemidler, for å forhindre at vi nå får en annen kurs i omdisponeringa enn det vi har sett i løpet av de siste årene? Da trenger vi mer enn det vi hørte fra statsråden i sted etter min mening.
Jeg stiller meg tvilende til om større kommuner alene vil være svaret for å ta vare på matjorda i Norge. Det er jeg meget spent på om vil være tilfellet, og jeg er redd for at hvis regjeringa baserer sin matjordpolitikk på bare det ene tiltaket at man skal ha større kommuner, vil den positive utviklinga vi har sett når det gjelder det å ta vare på matjorda i løpet av de siste årene, snu. Så her trenger vi en statsråd som er mer på banen og er mer konkret enn det vi har hørt så langt i debatten.
Gunnar Gundersen (H) [10:36:20]: Til siste taler vil jeg si at jeg synes statsråden svarte meget godt. Jeg synes bevisstheten rundt dette er ganske høy rundt omkring i samfunnet, og den stiger. Det tror jeg er hovedgrunnen bak de trendene som også Storberget pekte på, og jeg synes som sagt at statsråden allerede har gitt ganske gode svar.
Jordvernproblematikken dreier seg egentlig om å ta vare på det produksjonsgrunnlaget vi har for mat. Det er en ganske sammensatt problemstilling, men det er en problemstilling med veldig god målsetting, for det dreier seg om evighetsperspektivet opp mot samfunnets mer kortsiktige behov. Det er klart at det bør være gjenstand for politisk debatt, og de fleste av oss opplever vel som sagt at bevisstheten rundt dette øker. Regjeringserklæringen er veldig klar, der står det:
«Ta vare på god matjord, men balansere jordvernet mot storsamfunnets behov. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av leiejordsproblematikken og agronomien i norsk landbruk med tanke på bedre avkastning på eksisterende arealer.»
Man peker altså på, som jeg sa, at dette er en mer sammensatt problemstilling.
Jeg synes at jordverndiskusjonen har lett for å bli veldig spisset. Som jeg sier, for det første er det ikke en veldig dramatisk utvikling i Norge. Siden 1992 og fram til i dag er det 3 pst. av arealet som har gått ut av produksjon, men det skyldes ikke bare nedbygging, det skyldes også nedlegging. Da står vi med en gang overfor to problemstillinger. Den ene er at i deler av landet er aktiviteten rett og slett for lav til at man klarer å opprettholde det arealet man har. Folk flytter derfra, og arealet blir ikke utnyttet. I andre deler av landet er aktiviteten så høy at man faktisk må omdisponere arealer.
Derfor mener jeg at leiejordsproblematikken er uhyre viktig, som statsråden påpekte. Jeg vil si det litt populistisk, at man vasker ikke leiebilen når man leverer den fra seg. Det sier noe om holdningen til det å leie kontra å eie, og jeg mener at et av de viktigste grepene i en næring som åpenbart har store behov for omstrukturering på eierskapssiden, vil være å løse opp i begrensningene på eiendomsmarkedet i landbruket. Det vil være en helt sentral løsning også på en del av det vi diskuterer her. Det går på å opprettholde en høyere produksjon på de arealene vi har, og som vi kommer til å skulle ha. Andre løsninger er f.eks. grøftetilskuddet, som Høyre har slåss for lenge. Vi vet at mye norsk jord er vassjuk og ikke produserer optimalt. Vi vet også at det er mulig å flytte matjord hvis man gjør det riktig. – Jeg ser at tidligere statsråd ikke er helt enig i det, men det er faktisk rapporter som har konkludert med at hvis du gjør det grundig og riktig og skiller de forskjellige matjordlagene, er det mulig. Det er mulig du ikke opprettholder full produksjon, men i hvert fall er det en løsning som bør vurderes. Jeg noterer meg at IKEA faktisk har tatt det initiativet selv. Det viser bare at bevisstheten ute er ganske stor rundt dette, og at mange ønsker å bidra.
Jeg tror også statsråden har et veldig godt poeng med kommunereform. Jeg tror at det å få større kommuner, få større kompetanse ute i kommunene, som vet hvordan man kan angripe denne problemstillingen, vil alle være tjent med. Så også der bør vi holde et høyt trykk på nettopp den type reformer.
Jeg synes debatten er viktig, og – som jeg sa – det er å veie evighetens perspektiv opp mot samfunnets mer kortsiktige behov. Selvfølgelig skal det være gjenstand for en nærmest kontinuerlig debatt. Men det er mange aspekter ved diskusjonen – og det er også mange veier til Rom. Så dette er nok sikkert ikke siste gang vi diskuterer dette. Men jeg synes statsråden ga gode svar, og bevisstheten i regjeringen er høy rundt akkurat disse problemstillingene.
Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:41:08]: Jeg vil også takke interpellanten for å sette fokus på et viktig område som gjelder utviklingen av samfunnet og hvordan vi ønsker at samfunnet skal se ut i framtida.
La meg først slå fast, som også både statsråden og representanten Gunnar Gundersen har gjort: Denne regjeringen har klare ambisjoner for jordvernpolitikken. Vi har programfestet i den politiske plattformen veldig klart at vi ønsker å ta vare på god matjord. Vi er opptatt av beredskap og vil arbeide for høyest mulig selvforsyning. Men vi har også klare mål om å legge til rette for en kostnadseffektiv matproduksjon. Dette er viktig for denne regjeringen. Vi ønsker faktisk at vi skal ha et landbruk i Norge, vi ønsker at vi skal ha dyrkbar jord i Norge, vi ønsker at vi skal ha god matjord å kunne drive et landbruk på.
Men så er vi også klar over, som det har vært nevnt her, at samfunnet er i utvikling. Samfunnet utvikler seg stadig, og vi er avhengig av å kunne bygge ut områder både til infrastruktur, til boliger og til næringsformål. Dette må balanseres opp mot jordvernet.
Statsråden var inne på kommunesammenslåing og kommunereform. Som representanten Storberget var inne på, er ikke det den eneste løsningen – det er én av mange løsninger. Det er faktisk viktig å høre på hva en del kommuner sier. Det har vært klart uttrykt at det ikke er sikkert at de hadde brukt den jorda de gjorde oppe i Trondheim, hvis det hadde vært større kommuner. Det er også interessant å merke seg hva ordfører Hillestad i Re kommune sier, at da de fikk kommunesammenslåingen mellom Ramnes og Våler, var det viktig for jordvernet og arealforvaltningen. Jeg minner om at Re kommune er en senterpartistyrt kommune.
Som en har vært inne på, har denne interpellasjonen kommet opp bl.a. på grunn av de arealfordelingene som ble gjort både i Vestby og Trondheim. Det er viktig for denne regjeringen å ta vare på det lokale initiativet, som også representanten Storberget var inne på. Nå er denne regjeringen faktisk mer opptatt av det enn den forrige regjeringen. Den forrige regjeringen har jeg inntrykk av var mer opptatt av å vise at den var sjef. Denne regjeringen vil lytte til hva de lokale sier, selv om det i Trondheim var det lokale Arbeiderpartiet og SV som sa ja til kommuneplanen. Jeg synes det er viktig å ta med seg at vi også lytter til hva disse partiene sier lokalt, for det er tross alt en lokal avgjørelse.
Den rød-grønne regjeringen tillot i forbindelse med forrige kommuneplan i Trondheim en nedbygging av 400 dekar jord til næringsformål. Det var etter at det lokale initiativet var bestemt. Det er greit å ta med seg det også i betraktningen.
Interpellanten var opptatt av også de samfunnsmessige behov. Interpellanten skriver i sitt spørsmål:
«Den kraftigste nedbyggingen skjer i de regionene som forvalter landets beste matjord. Det er ingen grunn til å anta at denne trenden vil snu, da det er i disse regionene at også utbyggingspresset øker mest.»
Det er vi helt enig i. Og hun skriver:
«Det er gjentatte ganger slått fast at matjorda må vernes mot ytterligere nedbygging, for å nå målet om økt matproduksjon med hensikt å øke selvforsyningsgraden.»
I Nasjonal transportplan, som ble lagt fram av den rød-grønne regjeringen, legges det opp til å omdisponere ca. 600 dekar per år til vei og jernbane. Det er fristende, med et lite glimt i øyet, å spørre interpellanten, Line Henriette Hjemdal, om hun vil motsette seg, og da stemme imot, at det benyttes matjord til å bygge dobbeltspor på jernbanen fram til Halden.
Geir Pollestad (Sp) [10:45:43]: Jeg vil takke representanten Hjemdal for interpellasjonen. Hun nevnte innledningsvis enkelte grep som statsråden har tatt, som har skapt glede i landbruksnæringen. Det er for meg litt uklart hvilke grep det er snakk om. Det er iallfall ikke snakk om de grepene hun har tatt for jordvernet.
Tilgang til arealer for å produsere mat er en knapphet. Det er snakk om en ikke-fornybar ressurs. Det gjør at vi må være restriktive med å bygge ned matjord.
Vi er i ferd med å nå målene som ble satt av Bondevik II-regjeringen, og som er videreført i landbruksmeldingen. Dette har skjedd fordi den forrige regjeringen hadde en fast og restriktiv politikk på mange områder som berørte jordvernet. Mange innsigelser ble fremmet av jordvernhensyn, og en kommuniserte en tydelig forventning til kommunene om å være restriktive.
Senterpartiet mener vi må ha mål som går utover dette, og vi mener vi må sette oss et nytt mål, på 3 000 dekar. Hvordan kan en nå et slikt mål? Senterpartiet ønsker å grunnlovfeste jordvernet. Jordvern må prioriteres tyngre i planprosesser. Blant annet er det behov for å gi jorda et sterkere vern enn utmark. Innholdet i de statlige planretningslinjene er viktig, og vi må styre veksten bedre. Utbygging av vei og jernbane er ett virkemiddel – og et statlig ansvar – for å styre veksten.
Det har blitt framstilt fra talerstolen fra enkelte representanter i Fremskrittspartiet som om det nærmest ikke er rom for noen omdisponering. Selv Senterpartiet ser at noe er det behov for, og med 3 000 dekar vil det fortsatt være rom for dobbeltspor til Halden.
Det er først når en kommer i situasjoner der en må bygge ned matjord, at kompenserende tiltak kan gjennomføres. Flytting av matjord kan virke attraktivt, men er altså kun et alternativ når det ikke er mulig å bevare matjorda og arealet, og det er omstridt om dette er et relevant og mulig tiltak.
Regjeringen skriver i plattformen at jordvern må balanseres mot storsamfunnets behov. Da er det nokså spesielt når en opplever at et svensk møbelutsalg trumfer hensynet til framtidig matproduksjon. Det er også interessant å registrere at IKEA selv tar jordvernet mer alvorlig enn regjeringen. Men det er garantert at våre etterkommere vil være mer opptatt av areal til å dyrke sin egen mat på enn et varehus for salg av møbler. Jeg vil utfordre landbruksministeren til å gi noen eksempler på storsamfunnets behov som er mindre viktige enn jordvern, når en vet at hensynet til IKEA var et av storsamfunnets behov som gikk foran hensynet til matproduksjon.
Kristelig Folkepartis engasjement er prisverdig, men partiet bærer også et betydelig ansvar for den politikken som føres av regjeringen. Jeg håper at vi framover kan få samlet et bredt flertall på Stortinget som er villig til å sette hensynet til framtidige generasjoner foran de kortsiktige profitthensynene.
I forbindelse med de konkrete sakene som har vært omtalt, registrerte jeg en statsråd som sa at vedtaket var gjort med tungt hjerte. Samtidig ser vi at partifellene feirer vedtaket med champagne. Da er det viktig å presisere at landet styres av vedtak. Framtiden skapes av vedtak, ikke krokodilletårer.
Ola Elvestuen (V) [10:50:12]: Jeg vil også først gjerne takke representanten Hjemdal for å ha reist interpellasjonen. Nå har Venstre et representantforslag liggende i Stortinget som også går på å få en helhetlig jordvernplan, så Stortinget vil få rikelig anledning til å diskutere dette temaet også senere.
Som flere har pekt på, utgjør dyrket mark kun 3 pst. av Norges areal. Siden den andre verdenskrigen har det vært omdisponert ca. 1,2 millioner dekar dyrket og dyrkbar mark i Norge. Det er et paradoks at mye av den dyrkede marka som er omdisponert, også er av den beste matjorda vi har, ganske enkelt fordi det var der den beste jorda var, man slo seg ned, og det er der den beste jorda er, de fleste også bor. Man har en utvikling hvor man får en fortetting, og hvor man får en byvekst og et endringspress. Det forsterker nettopp behovet for å ha en helhetlig jordvernplan og en tydelig nasjonal politikk på dette området. For dette er irreversible endringer. Når matjorda er bygget ned, er den borte. Det å flytte matjord er ingen løsning. Det er i beste fall en nødløsning. Det er mange problemer med å få det til å fungere. Diskusjonen om flytting av matjord må heller ikke bli et argument for å kunne bygge der det i dag er matjord. Det er kun noe som til en viss grad kan rette opp det som går i feil retning.
Alle er enige om at det er nødvendig å ha en god infrastruktur, og at vi må bygge ut jernbane og veier. Der er det dilemmaer i forhold til jordvern. Men samtidig er det sånn at når man skal gjøre enkeltvedtakene omkring jordvern, må ikke jordvern og den nasjonale politikken bare bli summen av enkeltsaker. Viktige nasjonale interesser kan gjøre at man må bygge ned matjord, men, som det også ble påpekt, IKEA er ikke en viktig nasjonal interesse. I disse sakene må man ha en tydelig politikk hvor det er de nasjonale interessene, med jordvern, som må gå foran.
Så henger jordvernet – nettopp fordi det er nedbygging i sentrale områder hvor det ofte er et press i forhold til vekst – nøye sammen med den storby- og bypolitikken som staten og regjeringen må føre. For det er klart at i forbindelse med dette, at man har en fortetting i de etablerte tettstedene og de etablerte byene, er det viktig at man har en utbygging av jernbanen, og hvis man fører en god politikk på det området, er det i liten grad nødvendig å omdisponere matjord for å få til mer boligbygging. Hvis man er tydelig på den politikken, at man klarer å holde stramme prosesser når det gjelder byutvikling, og når det gjelder etablering og utvikling av tettsteder omkring de jernbanestrekningene som man har, og omkring den kollektivtrafikken som man har, unngår man i veldig stor grad nedbygging av matjord.
Så jeg vil bare understreke på nytt at det er behov for en nasjonal jordvernplan. En kommunereform er viktig på mange områder, det kan også føre til at man får bedre overordnet planlegging lokalt, men at en kommunereform i seg selv skal være en løsning når det gjelder å ivareta matjord, mener jeg er en illusjon. Det fritar oss ikke fra det nasjonale ansvaret og den nasjonale politikken som vi er nødt til å føre for å unngå at det bygges ned landbruks- og jordbruksarealer unødvendig i Norge.
Rasmus Hansson (MDG) [10:54:51]: Jeg vil slutte meg til dem som takker interpellanten og Kristelig Folkeparti for å ha tatt et veldig viktig initiativ. Miljøpartiet De Grønne deler åpenbart bekymringen for utviklingen av nedbygging av matjord i Norge. Norge har, som samtlige talere i denne debatten har påpekt, usedvanlig små arealer av den ressursen som jo er selve grunnlaget for menneskelig sivilisasjon. Samtlige partier og samtlige regjeringer har gjennom tiår etter tiår hatt som mål og forpliktelse å begrense nedbyggingen av matjord i Norge. Det er ingen politisk uenighet om nødvendigheten av å gjøre det. Derfor er det et stort paradoks, som det er veldig viktig å ta med seg i denne debatten, at mens det har vært målsettingen, og mens partier som har vært sterkt opptatt av jordvern i sitt politiske program, har sittet med regjeringsmakt, har nedbyggingen av matjord fortsatt nærmest uten stopp. Det er veldig bra at det har vært en oppbremsing i nedbyggingen de siste årene, men nedbyggingen fortsetter altså. Og enhver kan regne ut hva som vil være konsekvensene av at denne utviklingen fortsetter i mange flere tiår.
Effektivisering i landbruket er bra, diskusjoner om kommunereformer er bra, men ingen av disse tingene kan eller må brukes til å kamuflere det faktum at nedbyggingen av en mer eller mindre uerstattelig ressurs fortsetter. Og det er uforsvarlig og uansvarlig av en nasjon som Norge på lang sikt å basere seg på stadig større import av den maten vi trenger, og å basere seg på en utvikling som gjør landbruket til en stadig mer presset og stadig vanskeligere næring å leve av for dem som er i den næringen.
Så skjønner alle at andre samfunnsmessige hensyn er vesentlige faktorer, men vi kan altså ikke holde opp å ta hensyn til det grunnfaktum at nedbyggingen fortsetter med den typen politiske målsettinger som er nå. Da er det interessant at både statsråden og nærmest samtlige representanter som har hatt ordet i denne debatten, distanserer seg fra en nullvisjon og slår fast at en nullvisjon for jordtap er urealistisk. Miljøpartiet De Grønne er uenig. Vi mener at det eneste mulige er en nullvisjon for jordtap. Det er ikke noe annet alternativ enn å gjøre det klart og forpliktende at matjordtapet i Norge skal stanse. Og da er det interessant, som mange allerede har påpekt, at IKEA, som selvfølgelig ikke burde få bygge i Vestby, i det minste har en langt mer offensiv og langt mer konkret jordvernpolitikk enn det både denne regjeringen har og det foregående regjeringer har hatt, fordi de har forpliktet seg til å erstatte i hvert fall matproduksjonen – jeg er ikke helt klar over om det innebærer arealet – som deres utbygging innebærer.
Som mange har påpekt, er det ikke enkelt å erstatte matjord, men det er heller ikke umulig å erstatte matjord. De virkemidlene vi nå må se på, er en nullvisjon, en reell nullvisjon for tap av matjord i Norge, kombinert med avgifter knyttet til de tilfellene hvor utbygging faktisk må skje, som øremerkes til ny matjord og krav om erstatningsareal.
Så har mange påpekt de store mulighetene som ligger i mer fornuftig arealdisponering av alle de andre hensynene som er årsaken til at vi taper matjord. En nullvisjon for tap av matjord er ikke urealistisk. Det som er urealistisk, er en videreføring av en politikk som notorisk fører til at vi stadig taper mer matjord.
Else-May Botten (A) [10:59:50]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp.
Samfunnsutviklingen er i stadig endring, sa representanten Ørsal Johansen fra Fremskrittspartiet. Når man tenker litt over det, var Norge for 100 år siden faktisk et fattig land. Bosettingen var helt annerledes, og vi levde av å produsere egen mat. Men så fikk vi industrialiseringen, vi flyttet inn mot byene, og vi fikk det presset som er med tanke på det. Det har gitt oss den utfordringen som vi faktisk står oppi i dag.
Hvorfor er det så farlig å ta denne dyrkbare jorda? Jo, for om vi skal ha en matproduksjon som matcher denne selvforsyningsgraden, som alle er enige om, trenger vi denne dyrkbare jorda, og vi trenger å utnytte den godt, som interpellanten sa. Men da trenger vi også å se på hva slags type dyrkbar jord vi har. Den er også forskjellig, så det er viktig å ta med det i debatten. Spesielt krevende er det å få tilstrekkelig dyrket mark som passer til å produsere korn, poteter og grønnsaker. Den gjentagende kollisjonen er at det trengs flere boliger i byene, samtidig som vi trenger å produsere mer mat til en økende befolkning. Det er derfor en svært viktig oppgave for oss som politikere å ta det ansvaret vi har knyttet til å finne løsninger som greier å ivareta begge deler.
Men er ikke også statsrådens løsning – at større kommuner skal bestemme selv – med på å bidra til at vi fra sentrale myndigheter fraskriver oss ansvaret og gir utfordringene til våre lokale representanter rundt omkring i kommunene? Det er vanskelig å være ordfører og stå oppi et press på boligmarkedet og samtidig ta dette nasjonale ansvaret for dyrket mark. Det er en krevende oppgave. Jeg tror at statsråden må være mye tydeligere og gi mye tydeligere signal om hva som skal være rettesnor for dem som står oppi det til hverdags.
Med landets begrensede areal for matproduksjon utgjør dyrket og dyrkbart areal 3 pst. av landets totale areal, som det ble sagt tidligere. Det viser at det er helt nødvendig med et sterkt jordvern. En helhetlig plan rundt framtidens jordvern, som har blitt tatt opp av Venstre, er en sak som er viktig å vurdere framover. De beste beslutningene gjøres ved å ha et kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag for å legge en sånn type plan og legge rammene. Norsk institutt for skog og landskap gir nå ut et nytt kart som gir oversikt over hvor den dyrkbare jorda faktisk ligger. Det er et godt verktøy å bruke om regjeringen faktisk er opptatt av å ha kunnskapsbaserte vedtak.
Som representanten Storberget sa i sitt innlegg, har utviklingen etter 2005 med hensyn til omdisponering av dyrket jord vært på et betydelig lavere nivå sammenlignet med tiårsperioden i forkant. I 2012 var det ifølge KOSTRA-tallene fra SSB omdisponert 6 567 dekar dyrket jord til andre formål enn landbruk. Det er den lavest registrerte omdisponeringen av dyrket jord siden registreringen startet i 1976. Det er altså 42 pst. lavere enn snittet for tiårsperioden før jordvernmålet ble satt for første gang, i 2004. Målet slik det er i dag, er å begrense omdisponeringen av dyrket jord til under 6 000 dekar per år. I tillegg er det vist til at man skal ta i bruk egne statlige planleggingslinjer for jordvern.
For å stramme inn på omdisponeringen ble det i forrige periode sendt ut brev til kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn der vektleggingen av et sterkt jordvern ble presisert. Fylkesmannen har fått innsigelsesmyndighet etter avvikling av fylkeslandbruksstyret. Vi i Arbeiderpartiet mener det er viktig at jordvernet er vektlagt i nasjonale forventninger til kommuner og fylker. Derfor ble det i den nye plan- og bygningsloven innført flere virkemidler for å styrke jordvernet. I Nasjonal transportplan fra 2009 ble hensynet til jordvern inkludert for første gang.
Som et resultat av en strengere jordvernpolitikk omdisponeres stadig mindre areal dyrket mark. Tiltakene har derfor virket, men det er fortsatt nødvendig med et sterkere jordvern. Så når statsrådens svar er større kommuner, blir mitt spørsmål til statsråden egentlig: Hva er beskjeden til de kommende større kommunene når det gjelder retningslinjer, virkemidler, mål og ansvarsområder? Hva skal de forholde seg til?
Nils Aage Jegstad (H) [11:04:54]: Jeg vil takke interpellanten for interpellasjonen. Det er en viktig interpellasjon. Jordvern er noe vi alle er opptatt av, og jeg har brukt mye av mitt politiske liv til å snakke om jordvern. Men jeg vil også takke statsråden for svarene, for jeg synes mange av de punktene hun nevner, er med på å trekke dette ned på et praktisk og godt nivå.
Det er ikke slik at vi kan se bort fra det som forfedrene våre har gjort. Ettersom jeg sitter i transport- og kommunikasjonskomiteen, synes jeg det var rimelig å ta ordet i denne saken, for det er vel ikke noe som har ført til så mye omdisponert dyrket mark som nettopp infrastrukturutbygging. Da man f.eks. bestemte seg for å legge landets hovedflyplass til Gardermoen, var det et enormt inngrep, ikke bare i naturområdet – med tanke på det store vannreservoaret som ligger under Gardermoen – men det var også et betydelig press på den dyrkede marka som ligger rundt hovedflyplassen. Men det var et samfunnsmessig vurdert tiltak som man ønsket å gjøre, ikke minst for å styrke næringslivet i de tilstøtende fylkene og kommunene.
Det andre er at vi faktisk har en infrastruktur som ligger der. Med det tempoet vi i Norge har for å bygge jernbane, tror jeg jeg ganske klart tør si at å tro at man i noe særlig omfang skal legge jernbane noe annet sted, ikke er tenkelig. Vi har også en klimautfordring som gjør at vi faktisk må prøve å få flere til å reise kollektivt. Da er jernbane et viktig element. Knutepunktene som i dag ligger langs jernbanesporene i Akershus og andre fylker, er sentrum for selve satsingen på kollektivtransport. Det presser arealene rundt disse gamle sentrene, som stort sett ligger i landbruksområder. Den avveiningen mellom infrastruktur, økt kollektivtransport og økt boligbygging rundt knutepunktene og jordvern er en avveining vi hele tiden må ta hensyn til, og som vi ikke kommer bort fra. Så kan man selvfølgelig lure på om IKEA er en nasjonal interesse, men samtidig er altså 70 dekar heller ikke noe stort i nasjonal sammenheng. Det er noe som heter lokalt selvstyre, som da til syvende og sist måtte telle her.
Det tredje er at når man snakker om dette, er det heller ikke helt uvesentlig å peke på at det er en interessekonflikt mellom vern og vern. Det er faktisk slik at markaloven beslaglegger et areal på 850 km2 i Akershus. Det er like mye som de syv Follo-kommunene til sammen. Det er også et tankekors, for det som skjer, er at andre verneinteresser har en mye kraftigere lovbeskyttelse. I noen grad – jeg skal ikke overdrive det – presses utbyggingen ut på dyrket mark, fordi andre verneinteresser teller mer. Det er også et element i det hele.
Jeg tror også at dette med kommunestrukturen faktisk er et element. Da tenker jeg ikke i det store. Jeg mener at kommunestrukturen, å få bedre og færre kommuner, er viktigst rundt de store byene, hvor befolkningsveksten er størst og arealknappheten kommer til syne. Faktisk er de 850 km2-ene like stort som Follo. På det arealet har vi altså syv kommuner. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om – litt i tvil er jeg – at om de syv kommunene hadde vært én kommune, hadde man aldri funnet på å lokalisere IKEA til Vestby i det hele tatt. Man ville lagt det et helt annet sted, mer sentralt i Follo. Presset på dyrket mark er enormt, fordi vi har en sterk vekst, vi har behov for stadig nye boliger, og vi må bygge tettere.
Til slutt: Jeg tror heller ikke at dette med flytting av jord er grepet. Det kan fort bli en sovepute. Men én ting skal man ta inn over seg: Det er med på å øke prisen på dyrket mark. Hvis man har et krav om å måtte flytte og gjenvinne dyrket mark, vil det også bli en høyere inngangsbillett til å ta i bruk den dyrkede marka.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:09:53]: Vi har et 200-årsjubileum, og da har jeg lyst til å ta salen med meg inn i bildet bak meg, av Oscar Wergeland. Mange av oss har sittet og sett på det bildet i mange timer, og ikke alltid på taleren. Hvis man ser på bildet, ser man at vinduet bakerst i salen er åpent. Hva er det man gjør utenfor vinduet som er åpent? Man pløyer landet. Det er en hest der, og det pløyes. Symbolikken i bildet som Oscar Wergeland malte, var at nå var det en ny vår og nye tider. Den eneste handlingen i bildet, utenom den politiske, er at man dyrker den dyrkbare jorda. Symbolikken er videre Grunnlovens far som står og leser opp Grunnloven og snur seg og ser inn i vårt storting: Nå har vi lagt grunnlaget, vi har laget Grunnloven, og nå skal dere forvalte arven videre. Det eneste som er i bildet utenom politikken – det konstitusjonelle – er jord: grunnlaget for liv, grunnlaget for mat og grunnlaget for sivilisasjon, som Rasmus Hansson så klokt sa.
Sett ut fra de 200 årene: Hvilken generasjon politikere har hatt størst frihet og mest ressurser? Det er vi. I løpet av 200 år er det ikke noe storting som har hatt så store ressurser til å ta kloke valg, for vi tømmer en ikke-fornybar ressurs i et kjempetempo. Det varer noen år til, så vil den ressursen minke. Hva bruker vi den økonomiske handlefriheten til? Det er det valget vi som skal styre Norge de neste fire årene, har. Skal vi bruke handlefriheten vi har, til å bygge ned en fornybar ressurs når vi pumper opp en ikke-fornybar? Eller skal vi bruke den friheten vi har, til å ruste landet bedre for kommende generasjoner?
Da må vi tenke litt internasjonalt. Hva er situasjonen internasjonalt? Tror vi det blir mer stabilitet i verdens matvareforsyning om 50–60 år, eller tror vi det blir mer ustabilitet? Alle fakta tilsier at det kommer til å bli mer ustabilitet. FN har anslått at det i 2050 skal være 9,3 milliarder mennesker i verden. Det er anslått at man må øke verdens matvareproduksjon med ca. 70 pst. innen 2050 på grunn av flere mennesker og på grunn av at flere begynner å spise mer som oss i Kina og i India. Det er en enorm utfordring.
Bakteppet for dette er at vi går inn i en tid med mer ustabilt klima som gjør at det blir vanskeligere å produsere mat. Vi kommer til å bli flere mennesker, flere kommer til å spise bedre i Kina, India og den typen land, og klimaet blir mer ustabilt. Konsekvensen av det er at det vi har sett de siste fem–seks årene, at det at det blir mer og mer ustabile matvarepriser, kommer til å bli forsterket – ikke det motsatte. Da er spørsmålet hva som er det kloke valget. Er det kloke valget å si at nå er vi inne i en fase der vi skal liberalisere jordbrukspolitikken og gjøre det lettere å bygge IKEA eller andre typer kjøpesentre? Eller vil vi gjøre det motsatte? Jeg er helt overbevist om at våre barn og barnebarn vil takke oss for hver gang vi tør å si nei til å bygge f.eks. nye kjøpesentre.
Beredskapspolitikk handler om å tørre å tenke det utenkelige. Akkurat nå er det utenkelig for oss at vi skal få problemer med matforsyningen, akkurat som det var utenkelig at det skulle skje et stort terrorangrep i Oslo sentrum. Men beredskap handler om å tørre å tenke det utenkelige. Blir det uro rundt maten, blir det uro rundt alt. Derfor er det forunderlig at statsråden bruker nesten all sin tid på å si at det er kommunene som skal ta alle hensyn når det gjelder jordvernet. Selvfølgelig er matsikkerhet et nasjonalt ansvar, og selvfølgelig bør statsråden i Landbruks- og matdepartementet være den fremste forsvarer av at vi skal kunne overlate det vi nå forvalter, i litt bedre stand enn da vi tok over. Da er det å ta vare på jorda den klokeste investering av alt.
For meg og Senterpartiet handler jordvernpolitikk ikke om at det er mer økonomisk gunstig å bygge ned jorder på kort sikt, men det handler om å tenke langsiktig, om beredskap og om hvilke behov det kan være i det norske samfunnet om 50, 60 eller 100 år. Vi vet at det kommer til å bli mer ustabilitet rundt matforsyning, og da bør vi ta vare på vår matjord og vår mulighet til å produsere mat, ikke bygge den ned. Dette handler om å tenke på hva som lønner seg i et generasjonsregnskap, ikke hva som lønner seg i et kvartalsregnskap. Derfor må vi samle oss i Stortinget og klare å stoppe det ønsket regjeringen har om å liberalisere den politikken.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:15:03]: For Senterpartiet har jordvern alltid vært viktig, og det skjønner man kanskje også i dag. Jeg tror det er mange senterpartister som er lei seg for å ha tapt saker lokalt i kommunestyrer når det gjelder jordvern. Jeg vil derfor også takke interpellanten for at problemstillinga nok en gang reises i Stortinget – ikke minst basert på de siste forslagene fra regjeringa som vi allerede har hørt om.
Jeg har likevel lyst til å gjøre problemstillinga ytterligere aktualisert via en debatt vi hørte i går. I går var det en sak, som vi alle vet, om stortingsrepresentant Navarsetes engasjement for å få lagt nye E16 i tunnel forbi Lærdal. Både kommunestyret i Lærdal og fylkestinget i Sogn og Fjordane har anbefalt å bygge en tunnel, bl.a. for å spare den begrensede flekken med matjord som finnes i dalen. Det var interessant å høre på programmet Aktuelt på NRK i går. Der var det en debatt mellom representanten Kolberg og representanten Tetzschner, der sistnevnte var opprørt over at fagetatens forslag, altså Statens vegvesen, ble forkastet til fordel for et dyrere alternativ med tunnel. Saken er i seg sjøl sikkert av interesse, men det jeg syntes var virkelig interessant, var uttalelsene fra representanten Tetzschner, som sa at bygging av denne tunnelen var en feilinvestering. Jeg hørte altså representanten fra Høyre mente at å spare matjord i et land der vi produserer på under 2,8 pst. av landarealet, er feil. Det ble også av den samme representanten sagt at en tunnel, der vi altså sparer matjord, er en flott løsning.
Jeg er bekymret for denne tilnærminga, ikke minst på vegne av jordvernet. Vi er alle for at vi trenger bedre veier og bedre togtraseer enn vi har i dag. Jeg er derfor glad for at den rød-grønne regjeringa la strengere restriksjoner i Nasjonal transportplan og i andre statlige føringer som har vært nevnt her i dag, for å ta hensyn til matjord allerede ved planlegging av bl.a. veitraseer og jernbanetraseer. Jeg forventer at dette blir fulgt opp framover – uansett regjering.
Vi ser likevel at det mange steder – også i min egen hjemkommune, der det i disse dager går med store arealer med matjord – er veier planlagt for over ti år sida, som ikke bygges før nå. Det gjør vondt i sjela når man ser at de store arealene som legges under asfalt, legges der for godt. Omdisponering er for sjelden diskutert i en slik sammenheng. Jeg synes det som representanten Jegstad tok opp, var fornuftig i så måte. Driftsgrunnlaget for gardbrukerne forsvinner, og produksjonen av mat vil gå ned hvis man fortsetter sånn. Det er derfor veldig viktig at vi lærer av de feilene som er gjort tidligere, og tar mye større hensyn til matjord enn tidligere. I en tid der vi vet at store land kjøper opp arealer i andre land for å produsere mat til egen befolkning, er matjord viktigere enn noen gang, som representanten Slagsvold Vedum sa.
Dette Stortinget skal i denne perioden stemme over et grunnlovsforslag som er fremmet bl.a. av undertegnede. Dette forslaget har til hensikt å gi matjorda samme vernet i Grunnloven som viktige miljøhensyn har i dag. Da får vi kanskje en ny utfordring når det gjelder vern og vern, som nevnt tidligere. Men i dag har Norge kun 1,67 dekar fulldyrket mark per innbygger. Til sammenligning er det tilsvarende tallet 2 pst. på verdensbasis. Det er en knapp ressurs vi prater om.
Jeg er bekymret for framtidas matproduksjon, og etter gårsdagens uttalelser i Aktuelt på NRK er jeg ytterligere bekymret. Etter min mening trenger vi flere folk i distriktene – ikke færre, som enkelte tidligere stortingsrepresentanter har tatt til orde for. Vi trenger flere som er i nærkontakt med matjord og matproduksjon, og som ser og skjønner verdien av det å ta vare på jord.
Etter debatten i går er jeg bekymret over holdninga som enkelte partier ser ut til å ha til denne begrensede ressursen. Jeg håper jeg tar feil, og jeg håper at de holdningene jeg hørte i går, ikke er gjengs for alle representantene i regjeringspartiene. Vi har ikke stemt over grunnlovsforslaget ennå, så jeg håper det fortsatt er tid til å få tenkt seg grundig og godt om, og at også regjeringspartiene stemmer for et grunnlovsvern av matjorda.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:20:03]: Takk for en god interpellasjonsdebatt og stor deltagelse. Det viser at engasjementet rundt vern av matjord er stort her i Stortinget. Takk for mange gode innlegg.
Problematikken rundt det å ta vare på matjord er sammensatt. Det er det ingen i denne debatten som har vært uenig i. Men det er også slik at den beste jorden er den som blir bygd ned først. Den beste matjorden er under sterkest press, både fordi den er best fordi den har vært dyrket lengst, og også fordi den kanskje beste jorden i de fleste tilfeller ligger rundt de store byene våre. Der er presset størst – på boligutbygging, på infrastruktur, på næringsutvikling. Til det må vi også si at rundt de store byene våre ligger noen av våre beste kornåkrer, og det dreier seg om matkorn.
Jeg har fått en utfordring fra representanten Ørsal Johansen når det gjelder intercityutbygging til Halden. Den er ganske enkel å kvittere ut: Jeg vil ha dobbeltspor og InterCity til Halden, og derfor må jeg være supertøff og veldig restriktiv i alle andre saker som gjelder jordvern. Hvis jeg skal kunne si ja til det, må jeg si nei til mye annet. Det har jeg ingen problemer med å si, og det har jeg gått til valg på. Så er også det sagt her.
Det jeg synes er urovekkende, er at regjeringen tenker å skyve det som burde vært et nasjonalt anliggende, over på kommunene og gi dem et større ansvar – slik jeg hører statsråden si – gjennom kommunereformen. Det er for meg urovekkende signaler og signaler jeg ber om at statsråden og regjeringen tenker nøye gjennom, for vi har veldig lite matjord som vi kan la gå til andre ting. Da må vi også ha en nasjonal politikk på det, det må være et nasjonalt anliggende, og det bør egentlig – som jeg sa i min innledning – være noe som en ansvarlig statsråd tenker på hver eneste dag når hun går til arbeid: Hva kan jeg gjøre i dag for å bevare matjord?
La meg gi noen innspill til hva hun kan tenke på: Man kan lage en hjemmel i jordloven om vern av matjord. Man kan stille krav om nydyrking av omdisponible arealer, eller man kan stille strengere krav når det gjelder prissetting av jord. Det er noen forslag som statsråden kan ta med seg inn i det arbeidet.
Jeg takker på slutten av denne interpellasjonsdebatten for godt engasjement. Dette er første gang i denne perioden, men ikke siste.
Statsråd Sylvi Listhaug [11:23:14]: Takk for en god debatt. Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i at jeg har sendt urovekkende signaler. Tvert imot har jeg sendt signaler om at vi overfor kommunene kommer til å fokusere på at det skal legges stor vekt på ansvaret for matjorda. Jeg kommer som sagt til å jobbe med KS. Jeg ønsker å invitere til å møte ordførerne og ta opp dette temaet nettopp for å fastslå at det med ny regjering ikke er noen blankofullmakt til å bygge ned matjord. Det kommer selvfølgelig til å være et nasjonalt ansvar også videre å sørge for at vi har god og nødvendig matjord i landet.
Det er også grunn til å minne om at det bygges ned matjord, men at det samtidig også er sånn at det gis tillatelse til nydyrking – faktisk i større grad enn det som går til omdisponering. 11 000–12 000 dekar blir nydyrket hvert eneste år.
Jeg må bare innom representanten Pollestad, som sa at et svensk møbelhus trumfer jordvern. Da er det fristende å si at i den forrige stortingsperioden var det sånn at sentrallageret til Rema 1000 i Trondheim trumfet jordvern. Det jeg regner med det handler om, er det at kommunene må ha muligheten til å drive næringsutvikling og til å utvikle seg, og det er hensyn man selvfølgelig må ta når man skal behandle denne typen saker.
Jeg synes også det er interessant å høre representanten Storberget. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet fokuserer stort på jordvern. Vi vet at da de styrte alene på 1990-tallet, var nedbyggingstakten for dyrket mark over det dobbelte av det den er i dag.
Det var også spørsmål om vi vil gå inn for mer lover, regler og overstyring av kommunene. Denne regjeringen ønsker mindre statsstyring, ikke mer. Vi ønsker å legge til rette for at kommunene skal få økt makt, fordi vi har tro på lokalpolitikerne våre. Men det er viktig at vi som politikere selvfølgelig sender signaler om hva som er politikken på nasjonalt hold.
Vi vet at den forrige regjeringen hadde en høring ute som hadde å gjøre med sterkere vern i jordloven. Det valgte man ikke å gå videre med. Man hadde altså åtte år på seg til å komme med slike bestemmelser dersom man mente det var viktig.
Jeg vil vise til at de fem kommunene som bygde ned mest jord i perioden 2005–2012, var Sola, Trondheim, Melhus, Sandnes og Fredrikstad. Felles for alle disse kommunene er at det er skikkelige pressområder – de er blant de største pressområdene i landet – så det er også viktig å ta med seg. Men jeg mener at en kan bli flinkere til å bygge høyere og tettere, og det kommer jeg til å fokusere på framover.
Presidenten: Da er sak nr. 1 ferdigbehandlet.