Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte begrenset til fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
Steinar Gullvåg (A) [14:31:39]: (ordfører for saken): Jeg registrerer at det i kjølvannet av Stortingets behandling av skipsarbeidsloven har oppstått en debatt om kjønnsnøytrale begreper, ettersom sjømenn i lovens forstand fra nå av må finne seg i å være arbeidstakere til sjøs. Nå tror jeg for øvrig at sjømenn vil fortsette å være sjømenn i de fleste sammenhenger. Med det fokus som vi har hatt på likestilling i løpet av de siste dagene, håper jeg imidlertid at de «gravide sjømennene» forsvinner for evig og alltid med dagens vedtak i Stortinget.
Når sjømannsloven nå erstattes av skipsarbeidsloven, er det ganske ufortjent at den offentlige oppmerksomheten om loven knytter seg til en kosmetisk fornyelse. Skipsarbeidsloven er sjøfolkenes arbeidsmiljølov – i erkjennelse av at arbeidsforholdene til sjøs er så vidt spesielle at en lov som gjelder til lands, ikke uten videre kan overføres til sjøfarten, selv om hovedhensikten med den lovrevisjonen som har funnet sted, nettopp er å gjøre arbeidsmiljøloven og skipsarbeidsloven så like som mulig.
Skipsarbeidsloven, som nå erstatter sjømannsloven, representerer en betydelig forbedring av sjøfolks rettigheter. Eksempel på dette er et styrket stillingsvern, utvidet rett til permisjon og innføring av vern for varslere.
En av de endringene som nok også vil bli lagt merke til, er at aldersgrensen, eller rettere sagt vernet mot oppsigelse på grunn av alder, flyttes fra 62 til 70 år. Det hindrer naturligvis ikke at partene i arbeidslivet av helse- og sikkerhetsmessige grunner kan avtale tidligere avgangsalder.
Da 62-årsgrensen ble innført, var det for å sikre eldre sjømenn en verdig avslutning på et langt yrkesliv på sjøen. Etter hvert har dette imidlertid blitt en tvangstrøye som også rammer dem som i dag har både lyst og helse til å stå om bord etter fylte 62 år. Nå kan de i likhet med arbeidstakere på land fortsette i arbeid etter den tid. Jeg forutsetter for øvrig at skipsarbeidslovens aldersgrenser i fortsettelsen justeres i takt med arbeidsmiljølovens aldersgrenser, når det blir aktuelt.
Bortsett fra på to områder er det relativt bred enighet om skipsarbeidslovens ulike paragrafer. Men det er ikke uten betydning at Fremskrittspartiet skiller lag med de andre partiene i synet på rederienes arbeidsgiveransvar, og at både Høyre og Fremskrittspartiet avviser innføringen av et administrativt gebyr ved brudd på skipsarbeidslovens bestemmelser. Det bidrar til å så ytterligere tvil om norske sjøfolks arbeidsforhold, rekrutteringen til sjømannsyrket og den maritime næringens arbeidsvilkår dersom velgerne setter Erna Solberg og Siv Jensen til å styre landet etter valget i september.
På den ene siden står Høyre, som vil begrense nettolønnsordningen for sjøfolk etter den såkalte kompetansemodellen og samtidig innføre NIS på kysten. Det vil i sin tur føre til at norske rederier flagger ut, sender norske sjøfolk på land og erstatter dem med lavtlønnede asiatiske mannskaper. På den andre siden står Fremskrittspartiet, som vil utvide og lovfeste nettolønnsordningen, men som motsetter seg solidaransvar, og som vil innføre nasjonal minstelønn om bord i norske skip. Fremskrittspartiet sier rett ut at mange av de tiltakene regjeringen har fremmet, strider mot sentrale overordnede prinsipper som fri konkurranse og organisasjonsfrihet.
Høyre har i likhet med andre partier skjønt at arbeidsgiveransvaret til sjøs nå er helt annerledes enn den gang sjøfolk var ansatt i et rederi som både drev og eide skipet. I dag rekrutteres og ansettes sjøfolk i ulike former for bemanningsselskaper og leies ut til det rederiet som driver skipet, men som ikke nødvendigvis eier skipet. Det er derfor regjeringen, med støtte av et bredt flertall i Stortinget, innfører et solidaransvar som gjør rederiet ansvarlig for sjøfolks lønns- og arbeidsforhold, selv om det egentlige arbeidsgiveransvaret ligger et annet sted.
Men poenget er at sjøfolks lønns- og arbeidsvilkår settes på spill med uvisst utfall den dagen – og stadig mot formodning – Høyre og Fremskrittspartiet skal forhandle om et regjeringsgrunnlag. Derimot er det ganske klart at de to partiene vil reversere dagens vedtak om å gi Sjøfartsdirektoratet som håndhevingsmyndighet adgang til å utstede et administrativt gebyr ved brudd på skipsarbeidsloven. Dermed svekkes sjøfartsmyndighetenes mulighet for å sanksjonere ved brudd på loven.
En samlet komité foreslår at arbeidsgiver til enhver tid skal opplyse arbeidstakerne om bord om hvem som til enhver tid er rederiet, og hvilke plikter som etter loven tilligger rederiet. Slike opplysninger skal foreligge skriftlig. Dette har særlig betydning dersom det er aktuelt å gjøre solidaransvar gjeldende. Sammen med rederiets «påse-plikt», altså plikten til å påse at bemanningsforetak etterlever lovens forpliktelser, har solidaransvaret en preventiv hensikt. De som etterlever loven, har intet å frykte. De som ikke gjør det, kan gjøres økonomisk ansvarlig for det.
Det er naturligvis ikke enkelt for sjøfolk å hevde sin rett overfor et bemanningsselskap i ett land, innleid av et driftsselskap i et annet og et rederi i tredjeland. Derfor må det føyes til at annet lovverk også kan komme til anvendelse når økonomiske krav skal gjøres gjeldende. Sjøloven har bestemmelser om sjøpanterett, dvs. at arbeidstakere til sjøs kan reise krav om pant i et skip ved manglende utbetaling av lønn, overtid, feriepenger, kostgodtgjørelse og erstatning for uberettiget oppsigelse eller avskjed. Dette er prioriterte krav dersom sjøpanteretten anvendes.
Sjømannsorganisasjonene, LO og Unio har tatt til orde for at skipsarbeidslovens bestemmelser om solidaransvar må utvides til å gjelde stillingsvernet, omtrent på samme måte som i sjøloven. På den annen side er skipsarbeidslovens solidaransvar på enkelte punkt mer omfattende enn i landbasert virksomhet, nettopp fordi arbeidsforholdene til sjøs er så vidt spesielle.
Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti mener internasjonal handel med arbeidskraft, med inn- og utleie i flere ledd, gjør det nødvendig å se nærmere på slik virksomhet i internasjonal sammenheng. Det er helt klart at denne virksomheten øker faren for sosial dumping, og at den bidrar til å undergrave et organisert arbeidsliv. Internasjonal sjøfart er ikke noe unntak i så måte – snarere tvert imot.
Nærings- og handelsdepartementet har derfor varslet at det vil følge utviklingen på dette området meget nøye, og at en skal vurdere nærmere regler for inn- og utleie.
Flertallet ber om at departementet i denne sammenheng også vurderer solidaransvarets omfang, herunder altså stillingsvernet.
Arbeidstakere til sjøs skal som hovedregel sikres fast ansettelse, som på land. Arbeidsgiverne kan imidlertid ha behov for å ansette arbeidstakere på midlertidig basis. Som i arbeidsmiljøloven pålegges arbeidsgiver nå en årlig drøftingsplikt ved bruk av midlertidige ansettelser. Det er grunn til å anta at en drøftingsplikt i seg selv vil redusere bruken av midlertidige ansettelser.
Sluttelig vil jeg anføre at det også innføres drøftingsplikt ved oppsigelse, og at en arbeidstaker som innkalles til drøftingsmøte, vil ha behov for å møte sammen med tillitsvalgt. Da er det også naturlig at det stilles krav om kollektive drøftinger i større nedbemanningsprosesser.
Et kontroversielt punkt i lovarbeidet har vært retten til å stå i stilling mens forhandlinger pågår eller verserer for domstolene. Ikke minst har arbeidstakerorganisasjonene vært opptatt av dette. Og her er det unektelig forskjell på et skip og en hvilken som helst arbeidsplass på land. Komiteens flertall har i likhet med departementet landet på et kompromiss, dvs. at en oppsagt arbeidstaker skal ha en ubetinget rett til å stå i stilling mens forhandlinger pågår, men at arbeidstakeren ikke har samme rett under en rettsprosess, med mindre retten etter krav fra arbeidstaker slår fast at det er klart urimelig at arbeidsforholdet ikke opprettholdes under sakens behandling.
Jeg anbefaler hermed komiteens innstilling.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:42:02]: Sjømannsloven blei vedtatt i 1975. Sidan den gongen har arbeidslivet vore i endring, også til sjøs. Resultatet av denne utviklinga har ført til eit utval som har sett på ei harmonisering av sjømannsloven og arbeidsmiljøloven, som no er blitt til skipsarbeidsloven.
Skipsarbeidsloven tar opp i seg mykje av dei same reglane som arbeidsmiljøloven. Framstegspartiet meiner det er viktig å ha gode og trygge arbeidsvilkår, også for dei som arbeider til sjøs, og har støtta fleire av endringane. Likevel har Framstegspartiet påpeikt at mange av tiltaka som regjeringa har fremma, strir mot sentrale og overordna prinsipp som fri konkurranse og organisasjonsfridom. Ordningane representerer også eit offentleg inngrep i den frie avtaleretten og partanes ansvar for lønnsdanning. Spesielt gjeld dette tiltaket for allmenngjering.
Det er derfor nødvendig å presisera at Framstegspartiet har fremma eit eige forslag om å utgreia ei nasjonal minstelønn som eit alternativ til allmenngjering og som eit tiltak mot uønskte arbeidsvilkår i den norske arbeidsmarknaden.
Skipsarbeidsloven har også fått ein eigen «varslarparagraf». Framstegspartiet er fornøgd med at det no blir tatt inn ein varslarparagraf i den nye loven. Då regjeringa i juni 2006 fremma forslag til endringar i arbeidsmiljøloven for å sikra at personar som varsla om ulovlege forhold i arbeidslivet, skulle varslarar få eit betre vern. Myndigheitenes grunngiving for innføringa av varslarparagrafen var at ein ønskte meir varsling. Varsling verkar positivt for demokratiet, samfunnet og verksemdene. Likevel ser vi at dagens varslarparagraf i all hovudsak verkar mot sin hensikt, både som følgje av utforming og som følgje av den manglande etterlevinga av intensjonane bak. Framleis er det varslarar som har dårleg vern, trass i at regjeringa har sagt det motsette.
Framstegspartiet er bekymra for at det er mange forhold som det ikkje blir varsla om, fordi belastninga ved å stå fram faktisk blir altfor stor, og at vernet overfor varslaren ikkje blir noko av.
Framstegspartiet fremma derfor i 2011 eit forslag om å setja ned eit utval for å evaluera korleis varslarparagrafen verka. Det har i så måte ikkje skjedd så mykje, og framleis opplever varslarar at det medfører eit stort ubehag å seia frå om kritikkverdige forhold i arbeidslivet. Dagleg har vi kontakt med varslarar som eigentleg ønskjer å varsla, men som ikkje tør.
Framstegspartiet har tatt til orde for å få ei nettolønnsordning også her i landet, og har foreslått dette i samband med revidert nasjonalbudsjett i år.
Vi har også registrert at organisasjonane for sjøfolk meiner at den maritime næringa treng ei nettolønnsordning. I regjeringas forslag til statsbudsjett for 2013 blei det foreslått å setja av 1 600 mill. kr til sysselsetjingstiltak for norske sjøfolk. Dette beløpet blei også foreslått i statsbudsjettet for 2012. Dersom ein tar med den årlege lønns- og prisveksten i samfunnet, inneber dette ein reell nedgang i løyvinga til sysselsetjinga av sjøfolk. Regjeringa sa i budsjettproposisjonen at grunnen til dette er at ein ønskjer å avgrensa veksten innanfor dette området.
Refusjonsordninga er svært viktig for dei reiarlaga dette gjeld, all den tid desse opererer i ein internasjonal marknad der mange av dei landa vi konkurrerer med, har betydeleg betre ordningar enn det vi har i Noreg. Mens ein frå norsk side har valt ei refusjonsordning avgrensa opp til 198 000 kr, har fleire av dei landa vi konkurrerer med, valt ein modell med ei rein nettolønnsordning.
Framstegspartiet meiner no at det må setjast i verk eit arbeid som har som siktemål å lovfesta ei fullverdig nettolønnsordning for sjøfolk, slik at ein er sikra ei betre konkurranseevne overfor dei landa vi konkurrerer med, og som samtidig gir næringa større føreseielegheit. Derfor meiner vi at det bør jobbast internasjonalt for å avskaffa denne forma for næringssubsidiar. Fram til det kan oppnåast einigheit på dette området, bør også Noreg ha ordningar som er konkurransedyktige, av omsyn til sysselsetjing av norske sjøfolk.
Skipsarbeidsloven tar også opp bruken av innleidd arbeidskraft og midlertidig tilsetjing. Framstegspartiet har blitt skulda av både regjeringa og LO for å rasera arbeidslivet, fordi vi vil ha fleire arbeidstakarar inn i ordinært arbeid. Framstegspartiet har heile tida påpeikt at hovudregelen for tilsetjing skal vera fast tilsetjing, og at regelen for midlertidig tilsetjing skal vera som den er i dag, fire år. Men vi har også sagt at vi ønskjer at det må vera rom for å bruka midlertidig tilsetjing for at utsette grupper skal ha ei moglegheit til å kunna få komma inn på arbeidsmarknaden, slik at dei òg får arbeidserfaring og får bygd sin eigen CV.
Dersom dette er å rasera arbeidslivet, synest eg dei som påstår det, bør spørja alle dei som står på utsida, som ikkje føler det slik. Det må vera betre å bli lønna av ein arbeidsgivar utanfor enn innanfor Nav.
I sjøfarten er det sjølvsagt ulike behov for midlertidig tilsette. I sjøfarten har arbeidsgivar behov for å kunna tilpassa arbeidsstokken ved svingingar i arbeidskraftbehovet. I bl.a. fiskeri er sjølve verksemda svært sesongprega, og i innanriksflåten er det store sesongvariasjonar i behovet for visse kategoriar arbeidstakarar.
Også sjøfolk blir pensjonistar, og sjømannsloven gir høve til å seia opp ein arbeidstakar med alder som grunngiving i den augneblinken vedkommande fyller 62 år. Skipsarbeidsloven opnar opp for at stillingsvernet skal gjelda til inntil fylte 70 år. Framstegspartiet støttar denne endringa og meiner at alder aleine ikkje er grunnlag for å seia opp ein arbeidstakar. Framstegspartiet har derfor tidlegare fremma eit forslag om å gi arbeidstakarar ei moglegheit til å stå i arbeid til fylte 75 år.
Hovudregelen i pensjonstrygda for sjøfolk er slik at sjøfolk som har opparbeidd seg minst 150 månaders fartstid, har rett til sjømannspensjon frå fylte 60 år, eventuelt 62 år, dersom dei framleis er i arbeid. Når aldersgrensa for sjøfolk blir auka frå 62 år til 70 år, vil dette måtta få konsekvensar for pensjonsordninga.
Ved endringa om å heva aldersgrensa for sjøfolk er det ikkje tatt høgd for at pensjonstrygda for sjøfolk må gjennomgåast, basert på aldershevinga og dei konsekvensane dette vil få for sjøfolks pensjon. Framstegspartiet har derfor foreslått ein slik gjennomgang for å få utgreidd konsekvensane av endringa.
Eg tar til slutt opp Framstegspartiets forslag.
Presidenten: Representanten Laila Marie Reiertsen har tatt opp de forslag hun refererte til.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:48:41]: Norge er en sjøfartsnasjon med lange og stolte tradisjoner, noe vi ikke minst fikk dokumentert i den fremragende NRK-serien «Vår ære og vår makt».
Jeg kommer også selv fra en sjøfartsby, fra Porsgrunn i Telemark, og har vokst opp med sjøfolk og sjømenn som en viktig yrkesgruppe. For øvrig er det verdt å nevne at det som har skapt mest engasjement i lokalpressen hjemme, er hvorvidt det fortsatt skal være lov å bruke begrepet «sjømann». Selv om det er fornuftig at man har en mer moderne og kjønnsnøytral betegnelse i lovverket, er jeg helt sikker på at Stortinget er enig i at om folk fortsetter å si «sjømann» seg imellom, kan vi helt fint leve med det.
Det er mange gode tiltak i den proposisjonen som legges frem i dag. Derfor støtter Høyre også de aller fleste tiltakene som regjeringen legger frem. Forslagene om aldersgrenser, om samordning med – eller i hvert fall tilnærming til – arbeidsmiljøloven, å gjøre det lettere å varsle, å gjøre velferdsordningene mer tilgjengelige og styrke velferdsordningene m.m., alt dette er det bred enighet om i komiteen, og det er veldig bra.
Et viktig punkt for Høyre har også vært å lytte til partene i arbeidslivet – både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Det er veldig gledelig å kunne konstatere at det også mellom partene er enighet om de tiltakene som er lagt frem – i hvert fall de aller fleste. Begge parter har måttet gi noe, mens de har fått seire på andre områder. Det kan kanskje være en lærdom når vi legger merke til at dette er en proposisjon fra Næringsdepartementet. Det kunne kanskje være en lærdom også for andre departementer Arbeiderpartiet styrer, f.eks. Arbeidsdepartementet, hvor man i veldig mange saker eklatant velger å se bort fra trepartssamarbeidet og ensidig lytter til én part og dermed legger frem tiltak som ofte er polariserende, og som ikke har bred støtte.
Jeg har også lyst til å understreke at en annen grunn til at Høyre er enig – ved siden av den vekten vi legger på at partene har kommet frem til enighet om mange av disse tiltakene – er at det er viktig å ha med seg at situasjonen i skipsfarten er spesiell. Det er rett og slett et litt annet arbeidsliv til sjøs enn på land. Det er også grunnen til at vi f.eks. trenger en egen arbeidsmiljølov for sjøfarten. Men den særskilte situasjonen i skipsfarten, f.eks. ansettelsesforholdene, gjør at det også er naturlig for Høyre i denne sammenhengen å støtte et solidaransvar for rederiene. Og jeg legger med glede merke til at Rederiforbundet er enig i – de har iallfall blitt enige – at det er en fornuftig ordning i denne sammenhengen.
Jeg har lyst å bruke de siste minuttene mine på å klargjøre en del punkter:
Høyre har ikke foreslått å oppheve fartsområdebegrensningene i NIS. Det man har foreslått, er å sette ned et utvalg for å se på begrensningene i NIS. Når man setter ned et utvalg, er ikke det fordi man kjenner konklusjonen på forhånd. Det er fordi man ikke er sikker på hva konklusjonen burde bli. Det er helt åpenbart at det å behandle i NIS alle mulighetene for å ansette utenlandsk personell på utenlandsk lønn og utenlandske arbeidsvilkår som man ikke har i dag, også har store problemer ved seg. Når man setter ned et slikt utvalg – hvordan man enn gjør det – er det naturlig at man lytter til partene, også ansatteorganisasjonene.
Arbeiderpartiet og min gode kollega Steinar Gullvåg gjentar i sak etter sak at Høyre er motstander av administrative gebyrer. Det er vi ikke. Administrative gebyrer har vi i dag. For eksempel kan Datatilsynet og Luftfartstilsynet ilegge slike. Det er også derfor Høyre skriver i merknaden:
«Høyre mener det rimelig å ha samme regler for overtredelsesgebyr i skipsarbeidsloven som i arbeidsmiljøloven.»
Men – og her er Høyres kritikk – ordningen med overtredelsesgebyrer har i de siste årene vokst ukontrollert, uten at Stortinget har fått seg fremlagt en sak hvor man diskuterer det grundig og lager noen felles retningslinjer. I over ti år har vi ventet på Justisdepartementets oppfølging av NOU 2003: 15 Fra bot til bedring.
Senest for et par uker siden var statsråd Anniken Huitfeldt her og bekreftet at Arbeidsdepartementet og regjeringen mente at det fortsatt skulle komme en sak til Stortinget, som en oppfølging av denne NOU-en. Høyre har ikke prinsipielt noen problemer med overtredelsesgebyrer. Derfor er det også naturlig for oss å si at det skal være de samme reglene i skipsarbeidsloven som i arbeidsmiljøloven. Men vi vil ikke ukritisk gå inn for nye gebyrer så lenge Stortinget ikke har fått seg forelagt en grundig og god gjennomgang av saken, slik som regjeringen har lovet i de åtte årene den har sittet. Regjeringen skal slippe å få skylden for de to årene før det.
Til slutt har jeg lyst å adressere punktet om minstelønn, for der er jeg respektfullt uenig med mine gode venner i Fremskrittspartiet. Jeg og Høyre synes at et godt prinsipp i Norge er at lønnsdannelsen skal være fri. Det å ha en politisk bestemt lønn bryter med prinsippet om fri lønnsdannelse, og det bryter med det helt elementære prinsippet om at lønn er noe som fremforhandles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, eventuelt mellom de organisasjonene man har delegert dette arbeidet til.
Minstelønn har dessuten en del praktiske problemer ved seg, fordi det er fryktelig vanskelig å sette nivået riktig. Setter man en minstelønn for høyt, kan man risikere at flere arbeidstakere blir konkurrert ut, og at det rett og slett forsvinner arbeidsplasser. Setter man en minstelønn for lavt, risikerer man at man gir en slags offentlig sanksjonert lav lønn, som arbeidsgivere med loven i hånd kan betale ut. Da er det bedre å holde på prinsippet om fri lønnsdannelse som hovedregel i norsk arbeidsliv.
Jeg legger for øvrig merke til at representanten Gullvåg for en tid tilbake var ute i Stavanger Aftenblad og snakket om allmenngjøring til sjøs. Om det skyldtes representanten eller journalisten, våger ikke jeg å si noe om, men reportasjen ga i hvert fall et villedende inntrykk. Det kunne se ut som om representanten Gullvåg lovet norske sjøfolk at det skulle komme allmenngjøring til sjøs. Så viste det seg da regjeringen la frem sin handlingsplan mot sosial dumping, at det slett ikke var tilfellet. Det regjeringen skulle gjøre, var å utrede hvorvidt det var mulig å ha allmenngjøring til sjøs. Å utrede om det er mulig, har Høyre sagt er en god idé. Kunnskap har sjelden skadet noen. Men da er det villedende hvis det fester seg et inntrykk av at dette er noe regjeringspartiene går for, og noe som skal gjennomføres.
Karin Andersen (SV) [14:57:00]: SV er glad for at denne saken kommer, og at vi får på plass et mer likestilt vern for det som fra nå av skal hete skipsarbeidere. I likhet med representanten Røe Isaksen, har også jeg registrert den litt opphetede debatten om navnet. Jeg vil også si at fra vår side er det helt i orden om noen fortsatt har lyst å kalle seg sjømann, men i lovens tekst er det greit at det står som det står.
SV slutter seg fullt og helt til saksordførerens innlegg, og jeg ser ingen grunn til å måtte gjenta det.
Vi ser på det som skjer i dag, ikke bare som ønskelig, men som helt nødvendig. Vi har sett behovet for denne typen økt vern på land, og det er helt åpenbart at det er behov for denne typen tiltak og et styrket stillingsvern og en utvidelse av rettigheter også for sjøfolk.
Det er gledelig at det er bredere enighet i denne saken enn i en del andre saker om disse temaene. Det synes jeg er fint. Jeg synes også det er bra at Fremskrittspartiet og særlig Høyre nå legger sine prinsipielle synspunkter og motstand mot en del av de tiltakene vi har innført mot sosial dumping, i skuffen. Det er viktig, fordi det handler om at man ser nødvendigheten og ønskeligheten av å bruke tiltakene, og at man ikke har en prinsipiell uenighet om det. Det synes jeg er bra.
Men jeg er tilsvarende forundret over den skarpe ordbruken når disse tiltakene har vært anvendt på andre områder i arbeidslivet, der det viser seg å være helt nødvendig å ha det for å sikre arbeidstakerne de rettighetene vi mener at de skal ha, og som er lovfestet i arbeidsmiljøloven eller tariffestet i tariffavtaler. Og der har allmenngjøringsinstituttet vært et svært viktig virkemiddel, fordi det er riktig – som også representanten fra Høyre sier – at vi ønsker et system der det er partene i arbeidslivet som fastsetter lønnsnivåene. Det ønsker vi å beholde. Derfor ønsker vi at allmenngjøringsinstituttet skal være der for å sikre de sektorene, der man risikerer lønnsdumping og lønnsnedslag, der partene ikke klarer å bli enige, eller der det kan bli et stort innslag av sosial dumping.
Derfor er det viktig at regjeringen i den nye handlingsplan 3 mot sosial dumping peker på at det er viktig å få utredet muligheten for allmenngjøring også i skipsfarten. Men det er partene i arbeidslivet som tar opp en sak om allmenngjøring. Det er ikke noe en regjering ensidig innfører på noe område uansett, det er opp til partene.
Helt konkret er det bruken av administrative gebyrer det er stor diskusjon om. Jeg mener det er helt nødvendig at vi bruker det instrumentet. Og jeg mener det nå er litt opp til opposisjonen, som er veldig imot dette, å påvise at det har hatt noen særlig uheldig virkning. Tvert imot er dette tiltak som settes inn for å motvirke brudd på norsk lov og brudd på tariffavtaler, og at de som driver på uærlig vis, skal få konkurransefortrinn.
I dag er det ekstremt lønnsomt å drive med sosial dumping, derfor må de tilsynene som har myndighet på dette området, ha mulighet til å bruke gebyrer mer enn de gjør i dag, nettopp for å motvirke ulovligheter. Oppfører man seg i henhold til loven, har man ingenting å frykte.
Så sier også Høyre at det virker som om vi ensidig lytter til den ene part i andre saker, men ikke i denne. Jeg er glad for at partene i denne saken har vært mer enige. Kanskje har det også noe å gjøre med at partene i denne saken har sett situasjonens alvor tydeligere, og vært tydeligere på at man ønsker å beholde norske lønns- og arbeidsvilkår – ikke bare på land, men også til sjøs. Det mener jeg er en styrke for saken. Jeg må si at jeg har reagert på at arbeidsgiversiden i Norge har vært så kritisk til en del av tiltakene mot sosial dumping på land – nettopp fordi tiltakene er til for å beskytte de ærlige bedriftene.
Laila Dåvøy hadde her overtatt presidentplassen.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:02:20]: Skipsarbeidsloven, sjøfolkas arbeidsmiljølov, er en svært viktig lov for kystpartiet Senterpartiet.
I dette korte innlegget vil jeg fokusere utelukkende på stillingsvernet.
Kystnasjonen Norge har gode rammebetingelser for skipsfarten. Skipsfartens rammebetingelser er knyttet til verft og GIEK-ordninga, sjøfolkas lønnstilskudd og null i selskapsskatt for rederiene. Det gjelder milliarder. Ordninga har vært vellykket, den har skapt optimisme – det er en samfunnskontrakt med rettigheter og plikter.
Det vi nå snakker om, er forholdene for sjøfolka – forhold som går på jambyrdighet mellom mennesker, mellom folk. Hva som skjer i arbeidslivet, er avgjørende viktig for jambyrdigheten generelt. Det er viktig for oss å slåss for Samholds-Norge, derfor er denne loven viktig.
Hva skjer? Jo, funksjoner splittes opp mellom rederi og formelle arbeidsgivere, og faren for å pulverisere arbeidsgiveransvaret er til stede. Dersom arbeidsgiveransvaret er uklart, kan flere aktører vri seg unna vanlige plikter, enten det gjelder forhold til lovverk, avtaler eller daglige oppgaver.
I utenriksfarten er en splitting av arbeidsgiveroppgavene i praksis fast regel. Det er tre selskaper: skipseiende selskap, kommersielt rederi og bemanningsselskap eller crewing-selskap.
I innenriks sjøfart har man fram til nå vært ansatt i det kommersielle rederiet. Men utviklinga går i retning av splitting. Et nytt eksempel er hurtigruta, med Trygve Hegnar som stor eier, som for øvrig har sikret store statsbevilgninger til selskapet, hvor en går inn for ansettelse i egne selskap utenfor det tradisjonelle driftsrederiet. Problemet er at bemanningsselskapet oftest ikke rår over kommersielle verdier, økonomi eller avgjørelsesmakt når det gjelder de driftsoperative vurderingene, noe som er avgjørende for skipet som arbeidsplass. En formell arbeidsgiver kan i liten grad håndtere vanlig arbeidsgiveransvar, stillingsvern og andre forhold som er viktige for arbeidssituasjonen om bord.
Regjeringa foreslår solidaransvar for rederiene. Det er bra. Men det er et avgrenset solidaransvar, som ikke sikrer sjøfolka godt nok. Etter forslaget skal rederiets solidaransvar stoppe ved lønn, feriepenger og noen andre avgrensede økonomiske krav. Det innebærer at andre krav mot arbeidsgiver som følge av tilsettingskontrakt eller annet rettsgrunnlag ikke kan gjøres gjeldende. Erstatningskrav i samband med eksempelvis oppsigelse, diskriminering og varsling kan dermed ikke kreves av rederiet – dette på tross av særtrekk i skipsfarten, som at arbeidsgiver ikke har instruksjonsrett på arbeidsplassen. Bemanningsselskapene står bare for det formelle arbeidsgiveransvaret. Årsaken til oppsigelse vil dessuten ofte skyldes forhold i det driftsansvarlige rederiet, ikke forhold hos bemanningsselskapet.
Det er gledelig at en samlet komité mener at bruk av bemanningsselskap, formidlingsselskap og crew-selskap av ulik karakter bidrar til å utvanne arbeidsgiveransvaret. Derfor er det et minstekrav at arbeidstaker må vite hvem som til enhver tid er rederiet. Særlig er det viktig for å gjøre gjeldende solidaransvaret, og dermed pliktene for rederiet etter § 2-4. Derfor sier ny lov § 2-2 tredje ledd annet punktum at arbeidsgiver har alminnelig plikt til å opplyse overfor arbeidstaker hvem som til enhver tid er rederiet.
Det er en samlet komité som gjør loven bedre på dette punkt, og det er bra.
Sjømannsorganisasjonene tar til orde for å utvide solidaransvaret utover det som ligger i regjeringas forslag til ny skipsarbeidslov. Sjømannsorganisasjonenes standpunkt er ny § 2-4 tredje ledd:
«Rederiet er solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for de økonomiske krav arbeidstaker som har sitt arbeid på skipet har etter loven eller etter forskrift gitt med hjemmel i loven eller etter ansettelsesavtalen.»
Senterpartiet er enig i dette, men det har ikke vært mulig å få flertall for denne forbedringa av loven. Vi fikk bare forbedringa i § 2-2 tredje ledd, som en samlet komité var enig om.
Det er imidlertid viktig å påpeke at alle partiene, unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, sier at en ber departementet i samband med vurdering av regler for innleie også vurdere solidaransvarets omfang, herunder stillingsvernet. Det er vesentlig at det skjer. Vi trenger solide rederier som tenker langsiktig. Det er det rederiskatten er bygd på: den samfunnskontrakten overfor ansatte og det norske flagg, med rettigheter og plikter. Derfor er det vesentlig at rederiene viser at de følger opp dette. Det er avgjørende for de gunstige rammebetingelsene som rederiene har med base i Norge.
Steinar Reiten (KrF) [15:07:32]: Det er svært gledelig at arbeidstakere på skip i dag får et styrket vern gjennom den nye skipsarbeidsloven. Arbeidsforhold på skip har sine særegne forhold som medfører at loven ikke bør, eller kan, sammenfalle helt med arbeidsmiljøloven, men loven skal likevel gi et godt og tilstrekkelig vern for arbeidstakere på skip.
Kristelig Folkeparti har i det vesentlige støttet forslaget fra regjeringen. Bakgrunnen for det er at det har blitt tatt hensyn til de særskilte forholdene som er en del av arbeidssituasjonen for arbeidstakere om bord på skip.
Den nye loven bidrar til å fremme stillingsvernet for disse arbeidstakerne, samtidig som en sikrer nødvendig fleksibilitet for skipsfarten og for fiskerinæringen.
For å opprettholde og skape arbeidsplasser i skips- og fiskerinæringen er det avgjørende at regelverket tar hensyn både til fleksibilitet på arbeidsgiversiden og til tilstrekkelig vern for arbeidstakeren for å sikre forutberegnelighet.
Når det gjelder retten til å stå i arbeid ved oppsigelse, må loven ta hensyn til at arbeidsplassen er et 24-timerssamfunn. Det er derfor av avgjørende betydning at denne retten som utgangspunkt ikke strekker seg lenger enn mens forhandlingene pågår, og ikke gjennom hele rettsprosessen, slik arbeidsmiljølovens bestemmelser legger til grunn. Hensynet til alles sikkerhet må stå i høysetet.
Kristelig Folkeparti er svært opptatt av at arbeidslivet skal kunne kombineres med familielivet. Derfor er det svært viktig at det nå blir vedtatt en utvidelse av arbeidstakere på sjøen sin rett til permisjon. En forutsetning for at foreldre skal kunne ha arbeid på sjøen, er at de bl.a. får rett til fri ved barns sykdom og en utvidet rett til fødselspermisjon.
Skal arbeidstakervernet for sjøfolk reelt bli styrket, er det avhengig av at det foreligger avklarte regler rundt ansvarsplassering. Det er derfor positivt at rederiets solidaransvar nå blir presisert ved at de får ansvar for å påse at arbeidsgiver overholder sine forpliktelser.
Skipsarbeidere vil ved loven som blir vedtatt i dag, få et vern som medfører at sjøfolk får tilsvarende rettigheter som andre arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven. Det er Kristelig Folkeparti veldig glad for. Kombinasjonen mellom verneregler for arbeidstakere og fleksibilitet for arbeidsgivere er sentralt for å få et bærekraftig arbeidsliv på sjøen.
Helt til slutt: Jeg har merket meg at en gammel, overbevist kommunist, Jon Michelet, har fnyst i full offentlighet over at det godt innarbeidede begrepet «sjømann» nå blir forandret til «skipsarbeidstaker». På den ene siden er det helt på sin plass å innføre likestilling i begrepsbruken om arbeidstakere om bord på skip. Det faller seg selvsagt ikke naturlig for en dyktig kvinnelig skipsoffiser å omtale seg selv som sjømann.
På den andre siden har nok den gode Jon Michelet et poeng. Det blir liksom ikke samme sus over det hvis vi i framtiden skal snakke om «den norske skipsarbeidstakerkirken i New Orleans», eller om «norsk skipsarbeidertakerforbund». Ordet «sjømann» har nå engang en spesiell klang i det norske språket. Men det nye begrepet blir vel en tilvenningssak.
Jeg skal holde meg hard og stemme for lovens overskrift og loven i sin helhet – slik vi vanligvis gjør – også i denne saken. Men i respekt for generasjoner av norske sjømenn vil nok den røde knappen være noe mer fristende enn vanlig når vi skal votere over siste del av lovvedtaket denne gangen.
Statsråd Trond Giske [15:11:24]: Utkastet til skipsarbeidslov skal erstatte den nåværende sjømannsloven av 1975. Selv om sjømannsloven har vært gjenstand for enkelte endringer siden den ble vedtatt, er det siden den gang ikke foretatt noen fullstendig revisjon av sjøfolks arbeidsrettslige vern. Samtidig har det arbeidsrettslige vernet for arbeidstakere på land blitt styrket i denne perioden, særlig ved vedtakelse av ny arbeidsmiljølov i 2005.
Et hovedhensyn ved utformingen av skipsarbeidsloven har derfor vært å se hen til de rettigheter som øvrige arbeidstakere har etter arbeidsmiljøloven, og så langt som mulig bringe sjøfolks rettigheter opp på det samme nivået.
Samtidig er det særskilte forhold som gjør seg gjeldende ved å arbeide til sjøs, noe som både tilsier at arbeidslivet til sjøs fortsatt bør reguleres av en egen lov, og at lovgivningen bør inneholde tilstrekkelig fleksibilitet og tilpasninger til skipsfartens og fiskeflåtens behov.
Ved utforming av loven er det også viktig å ta hensyn til at vesentlige deler av den norske flåten er konkurranseutsatt, i første rekke utenriks skipsfart og offshore. Dersom regulering av drift under norsk flagg blir vesentlig forskjellig fra drift under utenlandsk flagg, kan man risikere at norsk flagg velges bort – med dertil tap av norske arbeidsplasser.
Lovutkastet som regjeringen har lagt fram, innebærer både en forbedring av stillingsvernet og en utvidelse av rettigheter som samlet sett gir en vesentlig styrking av sjøfolks stilling. Samtidig medfører lovforslaget at konkurranseevnen til norske skip i utenriksfart i det alt vesentlige opprettholdes.
Jeg vil nå kort peke på de viktigste trekkene ved den nye loven.
Utviklingen av stillingsvernet har gått i et langsommere tempo enn for øvrige arbeidstakere. Her gir lovutkastet flere forbedringer. Blant annet foreslås det å styrke fortrinnsretten, herunder fortrinnsrett for deltidsansatte, samt at det foreslås en plikt til å informere om ledige stillinger i virksomheten. I lovutkastet foreslås det å videreføre dagens hovedregel om fast ansettelse. Det foreslås imidlertid innført en drøftingsplikt ved bruk av midlertidige ansettelser samt at arbeidstakere som har vært ansatt i minst fire år, har krav på fast ansettelse.
Sjøfolk har i dag bedre rettigheter enn øvrige arbeidstakere ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom eller skade. Rederier har tilsvarende en større økonomisk byrde i slike situasjoner enn arbeidsgivere på land. Det foreslås å opprettholde denne særrettigheten for sjøfolk, men samtidig begrense arbeidsgivers lønnsplikt til ett år fra uførheten oppsto. Videre foreslås det innført en rett for sjøfolk til å fortsette i stillingen ved tvist om hvorvidt en oppsigelse er ulovlig.
Sjømannsloven inneholder ikke regler om vern av varslere. Selv om jeg kan se at de særlige hensynene som gjør seg gjeldende ved at skipet er et 24-timerssamfunn, er det etter min vurdering riktig å innføre tilsvarende bestemmelser om ekstern varsling som den som finnes i arbeidsmiljøloven.
Lovutkastet innebærer også en modernisering og klargjøring av prosessreglene etter mønster av arbeidsmiljøloven, med egne bestemmelser om rett til å kreve forhandlinger, søksmålsfrister, fristforlengelse og oppfriskning, og om rettens behandling av tvister om arbeidsforhold i Norge.
Målsettingen om at flere skal arbeide lenger, har gjort det nødvendig å vurdere om sjømannslovens 62-årsgrense bør heves. Rettspraksis viser også at lovbestemte aldersgrenser må ligge innenfor adgangen til å gjøre unntak fra forbudet mot aldersgrenser etter EUs rammedirektiv. Etter min oppfatning bør den generelle aldersgrensen heves til 70 år, samtidig som det uttrykkelig åpnes for at lavere grenser kan følge av annet grunnlag innenfor rammen av det EU-rettslige diskrimineringsforbudet.
En annen viktig styrking av rettigheter i loven gjelder permisjonsrettigheter. Rett til permisjon er et viktig gode i et moderne arbeidsliv. Permisjonsrettigheter er særlig viktig for å kunne tilpasse deltakelse i arbeidslivet til familieliv og omsorgsforpliktelser, og de har sånn sett en likestillingsside.
Ansvarsplassering har ved utformingen av loven vært et av de mest sentrale, og samtidig vanskeligste, spørsmålene. Utgangspunktet i lovutkastet – som etter dagens sjømannslov og arbeidsmiljøloven – er at det er arbeidsgiver som primært er ansvarlig for å sørge for at lovens krav oppfylles overfor arbeidstaker. Samtidig er det slik innenfor skipsfarten at arbeidsgiver ikke alltid vil være den samme som den som driver skipet.
Både internasjonale forpliktelser og det forhold at den driftsansvarlige har ansvaret for de vesentlige risikofaktorene på skipet og faktisk sett utøver styring og kontroll med arbeidstakerne om bord, tilsier at ansvar også må plasseres hos det driftsansvarlige rederiet.
For det første foreslås en plikt for rederiet til å påse at arbeidsgiver overholder sine plikter etter loven og arbeidsavtalen.
For det andre foreslås det å gjøre rederiet solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for økonomiske rettigheter som følger av loven, kapittel 4.
Solidaransvaret må ses i sammenheng med innleie av arbeidskraft. I lovutkastet foreslås det ingen begrensninger i adgangen til innleie, noe et samlet utvalg heller ikke har foreslått. Fra utvalgets side ble det konkludert med at skipsfartens organisering av virksomheten innebærer at innføring av slike regler ville kunne medføre betydelige konsekvenser. Vi skal følge utviklingen på området og vurdere innføring av slike bestemmelser dersom situasjonen tilsier det.
Vedtakelsen av skipsarbeidsloven vil være en milepæl for tusenvis av sjøfolk. Den innebærer den største reformen av arbeids- og levevilkår til sjøs på nesten 40 år.
Else-May Botten (A) [15:16:58]: Skipsarbeidsloven, som vi i dag skal vedta, erstatter den nåværende sjømannsloven fra 1975. Det har vært gjort enkelte endringer i den tidligere sjømannsloven også, men det er ikke foretatt noen fullstendig revisjon av sjøfolks arbeidsrettslige vern.
Det arbeidsrettslige vernet for arbeidstakere for øvrig har blitt styrket i denne perioden, med ny arbeidsmiljølov i 2005. Et hovedhensyn med utformingen av skipsarbeidsloven har vært å sammenligne de rettigheter som øvrige arbeidstakere har etter arbeidsmiljøloven, og så langt som mulig bringe sjøfolks rettigheter opp på samme nivå.
Samtidig er det særskilte forhold som gjør seg gjeldende ved å arbeide til sjøs. Det tilsier at arbeidslivet til sjøs fortsatt bør reguleres av en egen lov, og at lovgivningen bør inneholde tilstrekkelig fleksibilitet og tilpasninger til skipsfartens og fiskerinæringens behov.
Lovforslaget som i dag vedtas, innebærer både en forbedring av stillingsvernet og en utvidelse av rettigheter, som samlet sett gir en vesentlig styrking av sjøfolks stilling. Samtidig medfører lovforslaget at konkurranseevnen til norske skip i utenriksfart opprettholdes. Det innføres nå en heving av pensjonsalderen for sjøfolk fra 62 år til 70 år, slik at de som vil, kan jobbe lenger. I loven utvides og klargjøres også folks permisjonsrettigheter. Vi styrker nå arbeidstakernes rett til drøfting med, og informasjon fra, arbeidsgiver. Rederiet er solidarisk ansvarlig for at alle om bord får den lønnen de har krav på.
Lovutvalget kom med en enstemmig innstilling om at tittelen «sjømann» i lovteksten byttes ut med «arbeidstaker». Det er nok den siden av revideringen som har fått mest oppmerksomhet i media – som det tidligere har vært sagt her. Mange synes at det i det maritime Norge er uhørt at man ikke skal kunne kalle seg sjømann lenger. Nå er det ikke slik at vi kommer med sanksjoner overfor dem som kommer til å kalle seg sjømann framover. Vi får en kjønnsnøytral, ny terminologi som er mer inkluderende for kvinnelige sjøfolk, for det skal ikke lenger hete «gravid sjømann», som det nå gjør i lovteksten, § 13. En juridisk tekst skal være så entydig og nøytral som mulig. Derfor mener jeg denne endringen er en tilpasning til det moderne arbeidslivet vi har, hvor kvinner like gjerne som menn jobber som sjøfolk. Om de ønsker å bruke tittelen «sjømann» om seg selv, er det fortsatt fullt mulig. Ordet «sjømann» har vært en hedersbetegnelse, og den historiske betydningen av det er det ingen som vil ta bort.
Vi regulerer resten av arbeidslivet som arbeidstager og arbeidsgiver. Dermed er det, når vi har en gjennomgang i 2013, helt naturlig å omtale også arbeidslivet til sjøs på samme måten.
Bendiks H. Arnesen (A) [15:20:08]: Skipsfartsnæringen har alltid ligget mitt hjerte nært, og det gleder meg derfor at yrkene knyttet til denne næringen gradvis har blitt mer sidestilt med andre yrker.
På mange måter har regel- og lovverket for denne gruppen arbeidstakere vært på siden av andre yrkesgrupper. Derfor synes jeg det er uheldig at diskusjonen om de kjønnsnøytrale begrepene har overskygget alt det andre viktige for sjøfolkene som ligger i denne saken. I yrkeslivet ellers har de jo klart å finne kjønnsnøytrale yrkesbenevnelser, og jeg er sikker på at både fylkesmann, lensmann og sysselmann vil bli avløst med tiden.
Jeg gleder meg uansett stort over at flere kvinner nå jobber både på dekk og i maskinen, og både som offiserer og i andre typer stillinger om bord. Jeg er ikke i tvil om at det er forbedringen i arbeidstakernes rettigheter generelt og for skipsfarten spesielt som har gitt denne fine effekten.
Samfunnet og likestillingen går framover også i skipsfartsnæringen, og det skal vi være glad for. Tiden med ett og to års fravær fra hjemmet for sjøfolk er heldigvis forbi, og familiefolk til sjøs har fått et mer normalt familieliv.
Hovedgrunnen til at Norge har vært og er en stor skipsfartsnasjon, er i første rekke vår nærhet til havet og de meget dyktige sjøfolkene som Norge har fostret gjennom mange, mange generasjoner. Det er dette fortrinnet vi først og fremst må ta vare på.
For meg virker det som om opposisjonen i dag har mange fine ord om skipsfartens betydning og om viktigheten av å ha norske sjøfolk, men når det kommer til helheten, spriker opposisjonens politikk i alle retninger. Dette er ikke bra for skipsfartsnasjonen, for skipsfartsnæringen og for dem som planlegger en framtid i disse yrkene. Dette synes jeg at saksordføreren beskrev på en god måte i sitt innlegg.
Jeg synes også denne mangelen på helhetlig maritim opposisjonspolitikk beskrives godt i siste nummer av sjøfolkenes medlemsblad – Maritime Logg. Her framgår det da også naturlig nok at sjøfolkenes organisasjoner har størst tillitt til den rød-grønne politikken.
Selv om komiteen har funnet sammen i deler av denne saken, vet vi at dersom det skulle bli et annet stortingsflertall til høsten, vil mye av den maritime politikken kunne settes i spill. Det har ikke skipsfartsnasjonen Norge på noen måte råd til.
Jeg ser i avisene at skipsreder John Fredriksen mener at shipping er døende i Norge av kompetansegrunner, men at han vil komme hjem til Norge igjen dersom høyrepartiene, med partileder Solberg i spissen, får styringen etter høstens valg. Min påstand er at denne skipsrederen snakker mot bedre vitende, men at det nok er hans vegring mot å bidra til fellesskapet her i Norge som er hovedgrunnen til at han sier det han sier.
Jeg synes det er trist at den maritime kompetansen i Norge blir snakket ned på en slik måte. Dette burde vi kunne ha oss frabedt. Dette er noe norske sjøfolk skal merke seg, fordi det i aller høyeste grad angår dem og deres yrkesstolthet.
Steinar Gullvåg (A) [15:24:35]: Jeg har merket meg at flere av de representantene som har tatt del i denne debatten, har sammenlignet sjømenn og fylkesmenn. La meg da få lov til å bemerke at jeg ikke er like sikker på om graviditet er like aktuelt for den sistnevnte yrkesgruppen.
Det var i grunnen representanten Røe Isaksens bemerkning om allmenngjøring som gjorde at jeg tillater meg å bemerke at allmenngjøring er et institutt som vi bruker for å lovfeste tariffer når det er nødvendig. Når regjeringen sier at den ønsker å vurdere allmenngjøring av tariffene på sjøfartsområdet, er det fordi mye taler for at det er nødvendig å få regulert lønnsdannelsen gjennom en allmenngjøringslov.
På samme måte antar jeg det er når Høyre ønsker å utrede NIS på kysten: Jeg antar at man ønsker å utrede det fordi Høyre mener det er aktuelt å innføre NIS i deler av eller i hele norsk innenriks sjøfart. Men jeg forstår godt at Høyre ønsker å utrede konsekvensene av en slik innføring. For oss andre er de ganske åpenbare.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:26:47]: Det er jo i og for seg prisverdig at regjeringen ønsker å utrede. Jeg tror at noe av grunnen til at regjeringen ønsker å utrede allmenngjøring til sjøs, og formulerer seg på den måten, er at man møter betydelige juridiske problemer ved å innføre en allmenngjøringsordning– slik som vi har i enkelte bransjer på land – til sjøs, bl.a. fordi Norge der er bundet av en del internasjonale avtaler som vi ikke har i landbasert industri. Det eneste jeg konstaterte, var at i det oppslaget i Stavanger Aftenblad hvor representanten Gullvåg var med – han tok seg godt ut også på bildet, sommerfrisk og fin – var det etterlatt et inntrykk av at dette var noe regjeringen skulle gjøre. Ja, det ble nærmest fremstilt som om dette var regjeringens politikk, og at de ville komme med forslag om det, mens regjeringen da legger frem et forslag om noe helt annet, nemlig om å utrede konsekvensene. Da har enten journalisten overdrevet, eller så har representanten tatt munnen for full.
Så må jeg si at det er litt spesielt å bli anklaget for at det spriker i opposisjonen, når en representant fra regjeringspartiene brukte en dobbeltside i Dagens Næringsliv på å fortelle at han ville stemme imot regjeringens eget forslag. Vi er da fire partier i opposisjonen som er enige om nesten alt i denne meldingen, men ikke om absolutt alt. Det er nå én ting. Vi skal nok helt sikkert klare å bli enige om dette feltet også. Men at regjeringspartiene skal anklage opposisjonen for å sprike når de ikke engang selv klarer å holde seg samlet, synes jeg mildt sagt er spesielt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 18.
Votering i sak nr. 18
Presidenten: Under debatten er det satt fram i alt tre forslag. Det er forslagene nr. 1–3, fra Laila Marie Reiertsen på vegne av Fremskrittspartiet.
Forslag nr. 1 lyder:
«Lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven)
§ 2-6 skal lyde:
(1) Den som har sitt arbeid om bord, har rett til å klage på forhold vedrørende skipstjenesten og arbeidsforholdet for øvrig. Klagen fremsettes overfor arbeidsgiver. Er arbeidsgiver ikke rederiet, skal arbeidsgiver i nødvendig utstrekning konsultere rederiet før klagen avgjøres.
(2) Rederiet skal sørge for at klager blir tilstrekkelig undersøkt, og skal etablere prosedyrer for rettferdig, effektiv og rask behandling av klager.
(3) Gjengjeldelse mot den som fremsetter klage i samsvar med etablerte prosedyrer, er forbudt. For øvrig gjelder § 2-7 tilsvarende.
4) Departementet kan gi forskrift om retten til å klage, herunder om:
a) behandling og avgjørelse av klagen om bord på skipet,
b) prosedyrer for klagebehandling hos arbeidsgiver, og i rederiet.»
Forslag nr. 2 lyder:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en avklaring om at arbeidstaker til sjøs som mottar arbeidsavklaringspenger, kan arbeide på land når arbeidet ikke kan tilrettelegges til sjøs. »
Forslag nr. 3 lyder:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en gjennomgang av Pensjonstrygden for sjøfolk, og forslag om en revidert ordning for fremtiden, basert på endret aldersgrense i skipsarbeidsloven og de konsekvenser dette må få for sjømannspensjonen.»
Votering:
Forslagene fra Fremskrittspartiet ble med 72 mot 22 stemmer ikke bifalt.(Voteringsutskrift kl. 20.20.27)Komiteen hadde innstilt til Stortinget å gjøre slikt vedtak til
lov
om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip
(skipsarbeidsloven)
Kapittel 1 Innledende bestemmelser
§ 1-1 Lovens formål
Lovens formål er:
a. å sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet til sjøs,
b. sammen med skipssikkerhetsloven å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon og full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet,
c. å legge til rette for tilpasninger i arbeidsforholdet knyttet til den enkelte arbeidstakers forutsetninger og livssituasjon,
d. å gi grunnlag for at arbeidsgiver og arbeidstakerne selv kan ivareta og utvikle arbeidsmiljøet i virksomheten i samarbeid med arbeidslivets parter og med nødvendig veiledning og kontroll fra offentlig myndighet,
e. å bidra til et inkluderende arbeidsliv.
§ 1-2 Lovens virkeområde
(1) Loven får anvendelse for arbeidstaker som har sitt arbeid om bord på norsk skip. Kapittel 8 til 10 får også anvendelse for andre som har sitt arbeid om bord på norsk skip.
(2) Loven gjelder ikke for arbeidstaker som:
a. bare arbeider om bord mens skipet ligger i havn,
b. gjør tjeneste på Forsvarets skip, med unntak av sivilt personell på skip befraktet av Forsvaret.
(3) Departementet kan gi utfyllende forskrifter til første og annet ledd, herunder om:
a. i hvilken utstrekning loven ikke får anvendelse på arbeidstaker som utfører arbeid som etter sin karakter ikke utgjør en del av skipets ordinære drift,
b. i hvilken utstrekning loven skal gjelde for arbeidstaker som omfattes av tjenestemannsloven,
c. hva som etter loven er å anse som skip,
d. hvorvidt og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for arbeidstaker som har sitt arbeid om bord på annen innretning i sjøen enn skip, og utenlandsk skip så langt folkeretten tillater det og skipet befinner seg i Norges territorialfarvann, herunder i Svalbards eller Jan Mayens territorialfarvann.
§ 1-3 Ufravikelighet
(1) Loven kan ikke fravikes ved avtale til ugunst for arbeidstaker, med mindre det er særskilt fastsatt i loven eller i forskrift gitt med hjemmel i loven.
(2) For arbeidstaker som har sitt arbeid om bord på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS) fastsetter NIS-loven § 8 første ledd om og i hvilken utstrekning loven kan fravikes.
Kapittel 2 Arbeidsgiverens og rederiets plikter mv.
§ 2-1 Arbeidsgiveren
Med arbeidsgiveren menes i denne lov den som har ansatt arbeidstaker for arbeid om bord på skip.
§ 2-2 Arbeidsgiverens alminnelige plikter og ansvar
(1) Arbeidsgiveren skal sørge for at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven og arbeidsavtalen blir overholdt, bortsett fra i tilfeller der rederiet i loven er pålagt å sørge for dette.
(2) Arbeidsgiveren er ansvarlig overfor egne arbeidstakere for at de får oppfylt de økonomiske krav og rettigheter de har etter arbeidsavtalen og etter bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.
(3) Er arbeidsgiveren en annen enn rederiet, har arbeidsgiveren plikt til å medvirke til at rederiets plikter etter § 2-4 første og tredje ledd blir overholdt. Videre plikter arbeidsgiveren skriftlig å underrette arbeidstakeren om hvem som til enhver tid er rederiet og hvilke plikter rederiet har etter § 2-4.
§ 2-3 Rederiet
(1) Med rederiet menes i denne lov den som i henhold til skipssikkerhetsloven § 4 er å anse som rederi.
(2) Departementet kan gi forskrifter om hvem som skal anses som rederi etter første ledd.
§ 2-4 Rederiets alminnelige plikter og ansvar mv.
(1) Er arbeidsgiveren en annen enn rederiet, har rederiet plikt til å påse at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller i arbeidsavtalen blir overholdt overfor arbeidstaker som har sitt arbeid på skipet.
(2) Rederiet skal sørge for at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven blir overholdt der det er særskilt fastsatt.
(3) Rederiet er solidarisk ansvarlig med arbeidsgiveren for utbetaling av lønn, feriepenger og de økonomiske krav arbeidstaker som har sitt arbeid på skipet har etter bestemmelsene i lovens kapittel 4 eller i forskrifter gitt i medhold av dette kapitlet.
(4) Den som på vegne av rederiet mottar opplysninger om arbeidsgivers forhold i medhold av bestemmelsen her, har taushetsplikt. Opplysningene kan bare benyttes til å sikre eller undersøke at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven eller i arbeidsavtalen blir overholdt overfor arbeidstaker som har sitt arbeid på skipet.
(5) Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
§ 2-5 Arbeidstakerens krav mot rederiet
(1) Arbeidstakeren må fremme skriftlig krav overfor rederiet i henhold til § 2-4 tredje ledd senest innen seks måneder etter kravets forfallsdato. Rederiet skal betale kravet innen tre uker etter at kravet er kommet frem.
(2) Rederiet kan nekte å dekke kravet dersom arbeidstakeren visste at forutsetningen for arbeidsoppdraget var at lønn mv. ikke skulle dekkes av arbeidsgiver.
(3) Solidaransvaret gjelder ikke krav som omfattes av lønnsgarantiloven og forskrifter gitt i medhold av loven når det er åpnet konkurs hos arbeidsgiver.
(4) Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
§ 2-6 Varsling om kritikkverdige forhold
(1) Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i rederiet eller hos arbeidsgiver. Klage på skipstjenesten og arbeidsforholdene for øvrig fremsettes etter § 9-7.
(2) Arbeidstakerens fremgangsmåte ved varslingen skal være forsvarlig. Arbeidstaker har uansett rett til å varsle i samsvar med varslingsplikt eller fastsatte rutiner for varsling. Det samme gjelder varsling til tilsynsmyndigheter eller andre offentlige myndigheter.
(3) Arbeidsgiveren og rederiet har bevisbyrden for at varsling har skjedd i strid med denne bestemmelsen.
§ 2-7 Vern mot gjengjeldelse ved varsling
(1) Gjengjeldelse mot arbeidstakere som varsler i samsvar med § 2-6 er forbudt. Dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse i strid med første punktum, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren eller rederiet sannsynliggjør noe annet.
(2) Første ledd gjelder tilsvarende ved gjengjeldelse mot arbeidstaker som gir til kjenne at retten til å varsle etter § 2-6 vil bli brukt, for eksempel ved å fremskaffe opplysninger.
(3) Den som er blitt utsatt for gjengjeldelse i strid med første eller andre ledd, kan kreve oppreisning uten hensyn til arbeidsgivers eller rederiets skyld. Oppreisning fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til partenes forhold og omstendighetene for øvrig. Erstatning for økonomisk tap kan kreves etter alminnelige regler.
>Kapittel 3 Ansettelse mv.
§ 3-1 Krav om skriftlig arbeidsavtale
(1) Det skal inngås skriftlig arbeidsavtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Den skal inneholde opplysninger om forhold av vesentlig betydning i arbeidsforholdet.
(2) Skriftlig arbeidsavtale skal foreligge snarest mulig, og senest ved tiltredelse av tjenesten om bord.
(3) Arbeidstakeren har rett til å la seg bistå av en tillitsvalgt eller annen representant både ved utarbeidelse av og ved endringer i arbeidsavtalen.
(4) Departementet kan gi forskrift om:
a. minimumskrav til innholdet i den skriftlige avtalen,
b. kontraktsformular,
c. unntak fra annet ledd når det er nødvendig på grunn av særlige forhold utenfor partenes kontroll,
d. krav til endring av arbeidsavtalen eller til skriftlig informasjon til arbeidstaker ved endringer i arbeidsforholdet.
§ 3-2 Ansettelse med prøvetid
(1) Prøvetid på inntil seks måneder kan avtales skriftlig.
(2) Har arbeidstakeren vært fraværende fra arbeidet i prøvetiden og dette ikke skyldes arbeidsgiveren, kan prøvetiden forlenges med en periode som tilsvarer lengden av fraværet. Forlengelse kan bare skje dersom arbeidsgiver har orientert arbeidstaker skriftlig både om adgangen til forlengelse ved ansettelsen og om forlengelsen innen utløpet av prøveperioden.
§ 3-3 Informasjon om ledige stillinger i virksomheten
Arbeidsgiver skal informere arbeidstakerne om ledige stillinger i virksomheten.
§ 3-4 Midlertidig ansettelse
(1) Arbeidstaker skal ansettes fast. Avtale om midlertidig ansettelse kan likevel inngås:
a. for et bestemt tidsrom, for en bestemt reise eller for arbeid av forbigående varighet, når arbeidets karakter tilsier det,
b. for arbeid som utføres i stedet for en annen eller andre (vikariat),
c. for praksisarbeid.
(2) En arbeidstaker som har vært midlertidig ansatt i mer enn ett år, har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratreden senest en måned før dette tidspunktet. Varselet skal anses for å være gitt når det er kommet fram til arbeidstakeren. Dersom fristen ikke overholdes, kan arbeidsgiveren ikke kreve at arbeidstakeren fratrer før en måned etter at varsel er gitt.
(3) Midlertidige arbeidsavtaler opphører ved det avtalte tidsrommets utløp eller når det bestemte arbeidet eller arbeidet av forbigående varighet er avsluttet, med mindre annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale. En arbeidstaker som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn fire år etter første ledd bokstav a og b, skal anses som fast ansatt slik at reglene om oppsigelse av arbeidsforhold kommer til anvendelse. Ved beregning av ansettelsestid etter andre punktum skal det ikke gjøres fradrag for arbeidstakers fravær.
(4) Arbeidsgiver skal minst én gang per år drøfte bruken av midlertidige ansettelser etter denne bestemmelsen med de tillitsvalgte.
§ 3-5 Virkninger av ulovlig midlertidig ansettelse
(1) Dersom det foreligger brudd på bestemmelsene i § 3-4, skal retten etter påstand fra arbeidstaker avsi dom for at det foreligger et fast arbeidsforhold eller at arbeidsforholdet fortsetter. I særlige tilfeller kan retten likevel, etter påstand fra arbeidsgiver, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom den etter en avveining av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter.
(2) Ved brudd på bestemmelsene i § 3-4 kan arbeidstakeren kreve erstatning. Erstatningen fastsettes i samsvar med § 5-11 annet ledd.
§ 3-6 Fortrinnsrett til ny ansettelse
(1) Arbeidstaker som er sagt opp på grunn av virksomhetens forhold, har fortrinnsrett til ny ansettelse i virksomheten, med mindre det gjelder en stilling vedkommende ikke er kvalifisert til.
(2) Fortrinnsretten gjelder også:
a. arbeidstaker som er midlertidig ansatt, og som på grunn av virksomhetens forhold ikke får fortsatt ansettelse. Denne bestemmelsen gjelder likevel ikke arbeidstaker i vikariat,
b. arbeidstaker som har akseptert tilbud om redusert stilling i stedet for oppsigelse.
(3) Fortrinnsretten gjelder ikke dersom arbeidsgiver er avhengig av å foreta ansettelse straks, og arbeidstaker ikke kan varsles eller tiltre i tide.
(4) Fortrinnsretten gjelder bare arbeidstaker som har vært ansatt i virksomheten i til sammen 12 måneder i de siste to årene.
(5) Fortrinnsretten gjelder i ett år fra oppsigelsesfristens utløp eller fra opphør av midlertidig ansettelse.
(6) Fortrinnsretten faller bort dersom arbeidstaker ikke har akseptert tilbud om ansettelse i en passende stilling senest 14 dager etter at tilbudet ble mottatt.
(7) Har flere fortrinnsrett til en stilling, skal arbeidsgiver følge de regler for utvelgelse som gjelder ved oppsigelse på grunn av driftsinnskrenkning eller rasjoneringstiltak.
§ 3-7 Fortrinnsrett for deltidsansatte
(1) Deltidsansatte har fortrinnsrett til utvidet stilling fremfor at arbeidsgiver foretar ny ansettelse i virksomheten.
(2) Deltidsansatte har fortrinnsrett til utvidet stilling fremfor at arbeidsgiver foretar ny ansettelse i virksomheten.
(3) Fortrinnsretten er betinget av at arbeidstaker er kvalifisert for stillingen og at utøvelse av fortrinnsretten ikke vil innebære vesentlige ulemper for virksomheten.
(4) Fortrinnsrett etter § 3-6, med unntak av annet ledd bokstav a, går foran fortrinnsrett for deltidsansatte.
§ 3-8 Virkninger av brudd på reglene om fortrinnsrett
(1) Dersom retten kommer til at en arbeidstaker med fortrinnsrett skulle ha vært ansatt i en bestemt stilling, skal retten etter påstand fra vedkommende avsi dom for ansettelse i stillingen, med mindre dette finnes urimelig.
(2) Ved brudd på reglene om fortrinnsrett kan arbeidstaker kreve erstatning. Erstatningen fastsettes i samsvar med § 5-11 annet ledd.
§ 3-9 Bruk av arbeidsformidlingsvirksomhet
(1) Arbeidsgiver som benytter seg av arbeidsformidlingsvirksomhet, skal dokumentere at denne virksomheten oppfyller krav som er stilt i eller i medhold av arbeidsmarkedsloven.
(2) Departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om arbeidsgivers dokumentasjon.
Kapittel 4 Lønn mv.
§ 4-1 Beregning av lønn
(1) Lønn løper fra og med den dagen som er fastsatt i arbeidsavtalen, men senest fra og med den dagen arbeidstaker tiltrer tjenesten.
(2) Skal lønn beregnes pr. dag når den er avtalt med et bestemt beløp pr. måned, utgjør en dags lønn 1/30 av månedslønnen.
(3) Er lønnen satt til et bestemt beløp for en reise, og denne varer kortere enn forutsatt, har arbeidstaker krav på hele beløpet, med mindre annet er avtalt. Varer reisen lenger enn forutsatt, har arbeidstaker krav på et forholdsmessig tillegg, med mindre annet er avtalt.
(4) Denne bestemmelsen får ikke anvendelse for beregning og utbetaling av lott for arbeidstaker på fiske- og fangstfartøy.
§ 4-2 Utbetaling av lønn og feriepenger
(1) Utbetaling av lønn skal skje minst én gang i måneden. Utbetaling av feriepenger skjer i henhold til ferieloven og lov 6. juni 1972 nr. 43 om ferie for fiskere.
(2) Arbeidstaker har rett til månedlig skriftlig oppgave over tilgodehavende og utbetalte beløp, med angivelse av lønn, tilleggsutbetalinger og eventuelle trekk.
(3) Arbeidstaker kan kreve fast månedlig overføring via bank av hele eller deler av sitt tilgodehavende til husstandsmedlemmer eller andre.
(4) Departementet kan gi forskrift med nærmere krav til gjennomføring av kravene i denne bestemmelsen, herunder fastsette særregler for fiskeri og fangst.
§ 4-3 Trekk i lønn og feriepenger
(1) Trekk i lønn eller feriepenger kan ikke gjøres med mindre:
a. det er hjemlet i lov,
b. det er fastsatt i tariffavtale,
c. det på forhånd er skriftlig avtalt, eller
d. det gjelder erstatning for skade eller tap som arbeidstaker i forbindelse med arbeidet forsettlig eller grovt uaktsomt har påført virksomheten, og arbeidstaker skriftlig har erkjent erstatningsansvar, eller dette er fastslått ved dom, eller arbeidstaker rettsstridig fratrer sin stilling.
(2) Trekk i lønn eller feriepenger etter første ledd bokstav c og d skal begrenses til den del av kravet som overstiger det arbeidstaker med rimelighet trenger til underhold for seg og sin husstand.
(3) Før trekk i lønn eller feriepenger etter første ledd bokstav d foretas, skal arbeidsgiver drøfte grunnlaget for trekket og beløpets størrelse med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte eller to representanter valgt av arbeidstaker, med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det.
§ 4-4 Lønn ved sykdom og skade
(1) Arbeidstaker som er arbeidsufør som følge av sykdom eller skade, har rett til lønn så lenge arbeidsforholdet består.
(2) Retten til lønn faller bort i den utstrekning arbeidstaker har rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 eller tilsvarende ytelse etter utenlandsk trygdeordning. Retten til lønn faller under enhver omstendighet bort 12 måneder fra uførheten oppstod. For arbeidstaker som ikke omfattes av reglene om rett til sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8 og som heller ikke mottar tilsvarende ytelse fra trygdeordning i sitt hjemland, faller retten til lønn bort 16 uker fra arbeidsuførheten oppstod.
(3) Retten til lønn faller bort dersom skaden eller sykdommen er svikaktig fortiet ved ansettelsen, eller er pådratt forsettlig etter ansettelsen.
(4) Denne bestemmelsen får ikke anvendelse for arbeidstaker på fiske- og fangstfartøy med mindre det er avtalt løpende tidslønn.
§ 4-5 Lønn ved skipsforlis
(1) Er arbeidstaker sagt opp fordi skipet ved sjøulykke er gått tapt eller er blitt umulig å reparere, har arbeidstaker krav på lønn så lenge vedkommende er arbeidsledig, men ikke ut over en måned etter oppsigelsesfristens utløp.
(2) Denne bestemmelsen får ikke anvendelse for arbeidstaker på fiske- og fangstfartøy med mindre det er avtalt løpende tidslønn.
§ 4-6 Rett til fri hjemreise
(1) Ved opphør av arbeidsforholdet fra arbeidsgivers side skal arbeidsgiver sørge for arbeidstakers hjemreise til bosted og dekke utgifter til dette og til nødvendig underhold. Det samme gjelder når:
a. arbeidstaker som har vært ansatt i seks måneders sammenhengende tjeneste i utenriksfart hos samme arbeidsgiver eller på samme skip,
b. midlertidig ansettelse etter § 3-4 opphører,
c. gravid arbeidstaker har fått permisjon etter §§ 7-2 eller 7-4,
d. arbeidstaker har rett til å fratre tjenesten om bord etter § 9-5,
e. skipet er gått tapt ved sjøulykke eller blitt umulig å reparere,
f. arbeidstaker på grunn av sykdom, skade eller andre medisinske grunner ikke lenger er i stand til å utføre sine arbeidsoppgaver,
g. arbeidsgiver er insolvent eller av andre grunner ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser overfor arbeidstaker,
h. arbeidstaker er suspendert.
(2) Er arbeidstaker gitt avskjed etter reglene i § 5-14, kan arbeidsgiver kreve at arbeidstaker selv dekker arbeidsgivers utgifter etter første ledd.
(3) Departementet kan gi nærmere forskrift om retten til fri hjemreise, herunder om:
a. hjemreise til annet sted enn bosted,
b. kortere opptjeningstid enn seks måneder etter første ledd bokstav c der særlige forhold foreligger,
c. særlige regler for arbeidstaker som ved ansettelsestidspunktet var under 18 år,
d. innholdet av arbeidstakers rettigheter ved hjemreisen,
e. statens plikt til å sørge for hjemreise og dekke utgiftene der arbeidsgiver unnlater å gjøre det, samt statens rett til refusjon fra arbeidsgiver for pådratte utgifter,
f. unntak for arbeidstakere på fiske- og fangstfartøy.
§ 4-7 Rederiets garantiplikt
(1) Rederiet skal sørge for at det blir stilt garanti for bestemte ytelser til arbeidstaker som ikke er omfattet av norske trygdeordninger eller av EØS-avtalens trygdeforordning, og som:
a. arbeider om bord på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister, eller
b. er ansatt i tjeneste hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord på skip i utenriksfart, registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR).
(2) Rederiet skal også sørge for at det blir stilt garanti for bestemte ytelser til arbeidstaker som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomheten om bord på turistskip, registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS), og som omfattes av EØS-avtalens trygdeforordning.
(3) Departementet kan gi nærmere forskrifter om:
a. hvem som kan stille garantier,
b. dokumentasjon for at nødvendig garanti foreligger,
c. omfang og innhold av garantiene,
d. virkningen av at garantier ikke er stilt eller er opphørt,
e. garantistens og statens regresskrav i arbeidsgivers konkursbo,
f. anmerkning av garanti i skipsregisteret.
§ 4-8 Rederiets inntreden i arbeidstakers rettigheter
Har rederiet dekket arbeidstakers krav på lønn mv. i anledning arbeidstakers arbeid på skipet, trer rederiet inn i arbeidstakers rettigheter i tilknytning til slike krav, herunder arbeidstakers sjøpanterett etter sjøloven § 51.
Kapittel 5 Opphør av arbeidsforhold
§ 5-1 Drøfting før beslutning om oppsigelse
(1) Før arbeidsgiver fatter beslutning om oppsigelse, skal spørsmålet så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker og med arbeidstakers tillitsvalgte, med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det. Både grunnlaget for oppsigelsen og eventuell utvelgelse mellom flere arbeidstakere av hvem som skal sies opp, skal drøftes.
(2) Vurderer arbeidsgiver å gå til oppsigelse av minst ti arbeidstakere uten at oppsigelsene er begrunnet i de enkelte arbeidstakeres forhold, skal det innledes drøftelser med arbeidstakernes tillitsvalgte. Drøftelsene skal omhandle muligheten for å unngå oppsigelser eller redusere antallet, og tiltak for å minske skadevirkningene av oppsigelsene for arbeidstakerne. Arbeidsgiver skal så tidlig som mulig gi tillitsvalgte relevante opplysninger skriftlig.
§ 5-2 Oppsigelsesfrister
(1) Den gjensidige oppsigelsesfristen er én måned. For skipsfører er den gjensidige fristen likevel tre måneder. Oppsigelsesfristen regnes fra dato til dato.
(2) Har arbeidstaker vært ansatt i minst fem år sammenhengende i virksomheten når oppsigelsen gis, er den gjensidige oppsigelsesfristen minst to måneder. Har arbeidsforholdet vart i minst ti år sammenhengende, er den gjensidige oppsigelsesfristen minst tre måneder.
(3) Er arbeidstaker skriftlig ansatt med en bestemt prøvetid, er den gjensidige oppsigelsesfristen 14 dager.
(4) Arbeidstaker som er permittert uten lønn i forbindelse med driftsinnskrenkning eller driftsstans, kan si opp arbeidsavtalen med en frist på 14 dager regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt av arbeidsgiver.
(5) Dersom skipet har gått tapt ved sjøulykke eller blitt umulig å reparere og dette gjør det nødvendig å avslutte arbeidsforholdet, er arbeidsgiverens oppsigelsesfrist én måned. For oppsigelse av skipsfører er oppsigelsesfristen likevel tre måneder.
(6) Oppsigelsesfristene i første, annet og tredje ledd kan fravikes ved skriftlig avtale. Kortere frister kan likevel bare avtales i tariffavtale eller etter at oppsigelse har funnet sted. En avtalt oppsigelsesfrist kan uansett ikke være kortere for arbeidsgiver enn for arbeidstaker.
§ 5-3 Formkrav ved oppsigelse
(1) Oppsigelse skal skje skriftlig.
(2) Oppsigelse fra arbeidsgivers side skal leveres til arbeidstaker personlig eller sendes i rekommandert brev til arbeidstakers oppgitte adresse. Er arbeidstaker i arbeid om bord, skal oppsigelsen hvis mulig leveres arbeidstaker personlig. Oppsigelsen skal anses for å ha funnet sted når den er kommet frem til arbeidstaker.
(3) Oppsigelsen skal inneholde opplysninger om:
a. arbeidstakers rett til å kreve forhandling og reise søksmål etter §§ 6-1 og 6-2,
b. arbeidstakers rett til å fortsette i stillingen etter § 5-10,
c. de frister som gjelder for å kreve forhandling, reise søksmål og for krav om å fortsette i stillingen,
d. fortrinnsrett etter § 3-6, dersom oppsigelsen er begrunnet i virksomhetens forhold,
e. hvem som er arbeidsgiver og rett saksøkt i en eventuell tvist.
(4) Dersom arbeidstakeren krever det, skal arbeidsgiver skriftlig oppgi de omstendigheter som påberopes som grunn for oppsigelsen.
§ 5-4 Virkninger av formfeil ved oppsigelse
(1) Dersom arbeidsgivers oppsigelse ikke er gitt skriftlig eller ikke inneholder opplysninger som nevnt i § 5-3 tredje ledd og arbeidstaker går til søksmål innen fire måneder etter at oppsigelsen fant sted, skal oppsigelsen kjennes ugyldig, med mindre det er åpenbart urimelig.
(2) Er oppsigelsen mangelfull, kan arbeidstakeren kreve erstatning. Dette gjelder selv om arbeidstakeren ikke krever dom for ugyldighet eller slik dom ikke blir avsagt, jf. første ledd. Erstatningen fastsettes i samsvar med § 5-11 annet ledd.
§ 5-5 Oppsigelsesvern i arbeidsavtaler med bestemt prøvetid
(1) Blir arbeidstaker som er ansatt på bestemt prøvetid sagt opp, må oppsigelsen være begrunnet i arbeidstakers tilpasning til arbeidet, faglige dyktighet eller pålitelighet. Oppsigelse må være gitt innen utløpet av prøvetiden.
(2) Bestemmelsen i første ledd innskrenker ikke arbeidsgivers rett til å si opp arbeidstaker etter § 5-6.
§ 5-6 Vern mot usaklig oppsigelse
(1) En arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.
(2) Skyldes oppsigelsen driftsinnskrenkning eller rasjonaliseringstiltak, er den ikke saklig begrunnet dersom arbeidsgiver har annet passende arbeid å tilby arbeidstaker. Ved avgjørelse av om en oppsigelse har saklig grunn i driftsinnskrenkning eller rasjoneringstiltak, skal det foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker.
(3) Registrering av et skip i norsk internasjonalt skipsregister (NIS) gir alltid saklig grunn til oppsigelse dersom arbeidsgiver ikke har annet passende arbeid å tilby arbeidstaker.
(4) Overdragelse av en samlet virksomhet er ikke i seg selv saklig grunn for oppsigelse fra tidligere eller ny arbeidsgiver. Ved oppsigelse fra ny arbeidsgivers side skal det ved vurderingen av om oppsigelsen er saklig legges vekt på om begrunnelsen også ville kunne anses saklig om overdragelsen ikke hadde funnet sted.
§ 5-7 Oppsigelsesvern ved sykdom eller skade
(1) En arbeidstaker som er helt eller delvis borte fra arbeidet på grunn av sykdom eller skade, kan ikke av denne grunn sies opp i de første 12 månedene etter at arbeidsuførheten inntrådte.
(2) Oppsigelse som finner sted innenfor det tidsrom arbeidstakeren er vernet mot oppsigelse etter denne paragraf, skal anses å ha sin grunn i arbeidsuførheten, dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig.
(3) En arbeidstaker som vil påberope seg oppsigelsesvern etter denne paragraf, må innen rimelig tid gi varsel om grunnen til fraværet. Om arbeidsgiver krever det, må det samlede fraværet bekreftes ved legeattest.
§ 5-8 Oppsigelsesvern ved svangerskap og etter fødsel eller adopsjon
(1) Arbeidstaker som er gravid, kan ikke av den grunn sies opp. Oppsigelse som finner sted mens arbeidstaker er gravid, skal anses å ha sin grunn i dette forholdet dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. Graviditeten må dokumenteres ved legeattest dersom arbeidsgiver krever det.
(2) Arbeidstaker som har permisjon etter §§ 7-2 til 7-6, kan ikke sies opp av disse grunner. Er arbeidstaker lovlig oppsagt til fratreden i permisjonstiden, er oppsigelsen gyldig, men oppsigelsestiden legges til permisjonstiden.
§ 5-9 Oppsigelsesvern ved militærtjeneste mv.
(1) Arbeidstaker kan ikke sies opp på grunn av permisjon etter § 7-11.
(2) Oppsigelse som finner sted umiddelbart før eller innenfor det tidsrom arbeidstaker er vernet mot oppsigelse etter denne paragraf, skal anses å ha sin grunn i dette forhold, dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig.
§ 5-10 Rett til å fortsette i stillingen
(1) Ved tvist om et arbeidsforhold lovlig er brakt til opphør etter reglene i § 5-6, kan arbeidstakeren fortsette i stillingen så lenge forhandlinger pågår etter § 6-1.
(2) Har arbeidstakeren reist søksmål innen de frister som følger av § 6-2, kan retten etter krav fra arbeidstakeren bestemme at vedkommende skal fortsette i stillingen under sakens behandling dersom den finner det klart urimelig at arbeidsforholdet ikke opprettholdes i dette tidsrommet.
§ 5-11 Virkninger av usaklig oppsigelse
(1) Finner retten at oppsigelsen er i strid med §§ 5-5 til 5-9, skal oppsigelsen kjennes ugyldig dersom arbeidstakeren krever det. I særlige tilfeller kan retten likevel, etter påstand fra arbeidsgiver, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom den etter avveining av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter.
(2) Arbeidstaker kan kreve erstatning dersom oppsigelsen er i strid med §§ 5-5 til 5-9. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten finner rimelig under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgivers og arbeidstakers forhold og omstendighetene for øvrig.
§ 5-12 Opphør av arbeidsforhold grunnet alder
(1) Arbeidsforholdet kan bringes til opphør når arbeidstaker fyller 70 år. Lavere aldersgrense kan følge av annet grunnlag når grensen er saklig begrunnet og ikke uforholdsmessig inngripende, jf. § 10-3 annet ledd.
(2) Arbeidstaker har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratreden. Fratreden kan tidligst kreves seks måneder etter den første dag i måneden etter at varslet er kommet frem til arbeidstaker.
(3) Før varsel gis skal arbeidsgiver så langt det er mulig innkalle arbeidstaker til en samtale, med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det.
(4) Arbeidstaker som ønsker å fratre, har en tilsvarende varslingsfrist på en måned, likevel slik at kravet til skriftlighet ikke gjelder.
(5) Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
§ 5-13 Suspensjon
(1) Er det grunn til å anta at arbeidstakeren har gjort seg skyldig i forhold som kan medføre avskjed etter § 5-14 og virksomhetens behov tilsier det, kan arbeidsgiver pålegge arbeidstakeren å fratre arbeidsforholdet mens saken undersøkes.
(2) Suspensjonen skal straks oppheves dersom vilkårene etter første ledd ikke lenger er til stede. Suspensjon utover tre måneder må være begrunnet i forholdets særlige art.
(3) Frem til suspensjonen opphører, beholder arbeidstakeren sin lønn.
(4) Bestemmelsene i §§ 5-1 første ledd, 5-3 og 5-11 gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 5-14 Avskjed
(1) En arbeidstaker kan gis avskjed med påbud om øyeblikkelig fratreden dersom vedkommende har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen.
(2) Ved avskjed gjelder §§ 5-1 første ledd og 5-3 tilsvarende.
(3) Er avskjeden urettmessig, skal retten kjenne den ugyldig dersom arbeidstakeren krever det. I særlige tilfeller kan retten likevel, etter påstand fra arbeidsgiver, bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre dersom den etter avveining av partenes interesser finner at det vil være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Retten kan også bestemme at arbeidsforholdet skal opphøre når den finner at vilkårene for saklig oppsigelse er til stede.
(4) Arbeidstakeren kan kreve erstatning dersom avskjeden er urettmessig. Erstatningen fastsettes i samsvar med § 5-11 annet ledd.
§ 5-15 Fratredelseshavn ved arbeidsforholdets opphør
(1) Dersom oppsigelsesfristen utløper eller en midlertidig ansettelse opphører mens skipet er i sjøen, gjelder arbeidsforholdet til skipet kommer i havn.
(2) Arbeidsforholdet opphører ikke i havner som bare anløpes for å bunkre, bringe i land syke og skadede og heller ikke ved andre uforutsette, kortvarige anløp av hensyn til de ombordværendes, skipets eller lastens sikkerhet.
§ 5-16 Attest
(1) En arbeidstaker som fratrer etter lovlig oppsigelse har krav på skriftlig attest fra arbeidsgiver. Attesten skal inneholde opplysninger om arbeidstakers navn, fødselsdato, hva arbeidet har bestått i og om arbeidsforholdets varighet.
(2) Bestemmelsen i første ledd begrenser ikke arbeidstakerens rett til å kreve en mer utførlig attest i arbeidsforhold hvor dette er sedvane og ikke annet er fastsatt i tariffavtale.
(3) En arbeidstaker som er gitt avskjed har også krav på attest, men arbeidsgiveren kan uten nærmere angivelse av grunnen opplyse i attesten at arbeidstakeren er gitt avskjed.
Kapittel 6 Tvister om arbeidsforhold
§ 6-1 Rett til å kreve forhandlinger
(1) En arbeidstaker kan kreve forhandlinger med arbeidsgiver dersom det gjøres gjeldende at:
a. en oppsigelse eller avskjed er ulovlig,
b. lovens regler om fortrinnsrett er brutt,
c. en midlertidig ansettelse eller suspensjon er ulovlig,
d. forhold nevnt i bokstav a til c gir rett til å kreve erstatning,
e. en nektelse av permisjon er ulovlig.
(2) Krav om forhandlinger må fremsettes skriftlig til arbeidsgiver innen to uker fra:
a. oppsigelsen eller avskjeden fant sted,
b. arbeidsgiver avslo krav fra arbeidstaker om fortrinnsrett til ny stilling eller permisjon,
c. arbeidstaker fratrådte ved tvist om det har foreligget ulovlig midlertidig ansettelse,
d. suspensjonens opphørstidspunkt.
(3) Arbeidsgiver skal sørge for at forhandlingsmøte blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet er mottatt.
(4) Arbeidsgiver kan kreve forhandlinger med arbeidstaker dersom arbeidstaker reiser søksmål eller underretter arbeidsgiver om at søksmål vil bli reist uten at forhandlinger har vært holdt. Krav om forhandlinger må fremsettes skriftlig så snart som mulig og senest to uker etter at arbeidsgiver er underrettet om at søksmål er eller vil bli reist. Arbeidsgiver skal sørge for at forhandlingsmøte blir holdt. Er søksmål reist, skal arbeidsgiver skriftlig underrette retten om at forhandlinger vil bli holdt. Arbeidstaker plikter å møte til forhandlingene.
(5) Arbeidstaker og arbeidsgiver har rett til å la seg bistå av rådgiver under forhandlingene. De skal være sluttført senest to uker etter datoen for det første forhandlingsmøtet, med mindre det er enighet om å fortsette. Det skal settes opp protokoll, som skal underskrives av partene og deres rådgivere.
(6) Departement kan gi forskrifter om forhandlinger, herunder om:
a. forhandlingssted,
b. utgiftsdekning for arbeidstaker til reise og opphold,
c. forhandlinger ved norsk utenriksstasjon,
d. protokollformular.
§ 6-2 Søksmålsfrister
(1) Med mindre partene i den enkelte sak er enige om en lengre frist, er søksmålsfristen åtte uker ved:
a. tvist om oppsigelse og avskjed,
b. brudd på lovens regler om fortrinnsrett,
c. tvist om det har foreligget ulovlig midlertidig ansettelse eller suspensjon.
(2) Krever arbeidstakeren bare erstatning, er søksmålsfristen seks måneder.
(3) Søksmålsfristen regnes fra forhandlingenes avslutning. Er forhandlinger ikke holdt, regnes fristen fra de tidspunktene som fremgår av § 6-1 annet ledd.
(4) Det er ingen søksmålsfrist ved oppsigelse eller avskjed dersom formkravene i § 5-3 første, annet og tredje ledd ikke er oppfylt.
(5) Retten kan bestemme at arbeidsforholdet skal fortsette etter § 5-10, dersom søksmål med krav om dette reises innen åtte uker fra tidspunktet for arbeidstakers fratreden eller fra forhandlingenes avslutning.
§ 6-3 Fristforlengelse og oppfriskning
(1) Ved tvist om en oppsigelses rettmessighet ved fravær som omhandlet i § 5-7 løper fristene for å kreve forhandling eller gå til søksmål fra det tidspunkt forbudet mot oppsigelse etter § 5-7 første ledd opphører.
(2) Ved oppsigelse under fravær på grunn av barns eller barnepassers sykdom etter § 7-8 eller fravær på grunn av pleie av nære pårørende etter § 7-9, forlenges fristen for å kreve forhandlinger eller gå til søksmål med det antall dager arbeidstaker var fraværende etter at oppsigelsen fant sted.
(3) Oppfriskning av søksmålsfristene kan kreves etter bestemmelsene i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14.
§ 6-4 Tvister i Norge om arbeidsforhold
(1) I forbindelse med søksmål om rettigheter og plikter etter denne lov kan retten også behandle krav om oppgjør av lønn og feriepenger. Det samme gjelder andre krav som står i sammenheng med eller kommer i stedet for det kravet søksmålet gjelder, dersom det ikke vil være til vesentlig ulempe for behandlingen av saken. Rettens avgjørelse etter forrige punktum kan ikke angripes.
(2) Mekling i forliksråd finner ikke sted for krav som er gjenstand for forhandlinger etter § 6-1 eller krav som nevnt i denne paragrafs første ledd.
(3) Ved søksmål som omfattes av § 6-2 første og annet ledd, skal retten påskynde saken mest mulig og om nødvendig beramme den utenom tur.
(4) Under hovedforhandling og under ankeforhandling i lagmannsrett settes retten med to meddommere oppnevnt etter forslag fra partene. Foreligger ikke forslag innen den frist dommeren har bestemt, eller blir flere saksøkere eller saksøkte ikke enige om noe felles forslag, kan dommeren oppnevne meddommere etter domstolloven § 94.
(5) Retten kan likevel settes uten meddommere, dersom partene og retten er enig i at meddommere er unødvendig.
§ 6-5 Tvister i utlandet om arbeidsforhold
(1) Tvist om arbeidsforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver eller mellom arbeidstaker og rederiet mens skipet er i utlandet må ikke bringes inn for utenlandsk myndighet.
(2) Tvist etter første ledd kan forelegges norsk utenrikstjenestemann. Utenrikstjenestemannen avgjør saken etter å ha innhentet partenes forklaringer. Avgjørelsen kan innen seks måneder bringes inn for retten i Norge. I tvist om avskjed eller oppsigelse kan utenrikstjenestemannen ikke avgjøre saken, men kan forberede og lede forhandlinger etter § 6-1.
(3) Departementet kan gi forskrifter om behandling av tvister etter annet ledd.
Kapittel 7 Rett til permisjon
§ 7-1 Svangerskapskontroll
Arbeidstaker som er gravid, har rett til fri fra arbeidet med lønn i forbindelse med svangerskapskontroll, dersom slik kontroll ikke med rimelighet kan finne sted utenfor arbeidstiden. Fraværet skal arrangeres slik at det ikke er til vesentlig ulempe for skipets drift.
§ 7-2 Svangerskapspermisjon
Arbeidstaker som er gravid, har rett til permisjon når svangerskapet har vart i seks måneder.
§ 7-3 Omsorgspermisjon
(1) Faren har i forbindelse med fødselen rett til to ukers permisjon for å bistå moren. Bor foreldrene ikke sammen, kan retten til permisjon utøves av en annen som bistår moren.
(2) Adoptivforeldre og fosterforeldre har rett til to ukers permisjon i forbindelse med at omsorgen for barnet overtas. Dette gjelder ikke ved stebarnsadopsjon eller hvis barnet er over 15 år.
§ 7-4 Fødselspermisjon
Etter fødselen skal moren ha permisjon de første seks ukene, med mindre hun fremlegger legeattest om at det er bedre for henne å komme i arbeid.
§ 7-5 Foreldrepermisjon
(1) Foreldre har rett til permisjon etter at barnet er født i til sammen 12 måneder, medregnet permisjon etter reglene i §§ 7-2 og 7-4. Foreldrene har uansett rett til permisjon i det tidsrom det ytes foreldrepenger fra folketrygden.
(2) Hver av foreldrene har i tillegg til permisjon etter første ledd rett til 12 måneder permisjon, som må tas ut umiddelbart etter foreldrenes permisjon etter første ledd. Arbeidstaker som har delvis permisjon etter § 7-6 har likevel ikke rett til permisjon etter dette leddet.
(3) Rett til permisjon etter første ledd kan utøves av en annen som har omsorg for barnet, dersom ikke begge foreldrene har omsorg for barnet. Arbeidstaker som er alene om omsorgen for barnet har rett til to års permisjon etter annet ledd.
(4) Adoptivforeldre og fosterforeldre har rett til permisjon etter reglene i denne paragraf når omsorgen for barnet overtas. Det samme gjelder arbeidstaker som har eller får tildelt foreldreansvar når den andre av foreldrene dør, og som har hatt mindre enn vanlig samvær med barnet. Retten til permisjon gjelder ikke ved stebarnsadopsjon eller hvis barnet er over 15 år.
§ 7-6 Delvis permisjon
(1) Permisjon etter §§ 7-2, 7-4 og 7-5 første ledd kan tas ut som delvis permisjon.
(2) Delvis permisjon baseres på skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Arbeidstakers ønske om hvordan uttaket av permisjon skal gjennomføres, skal oppfylles med mindre dette medfører vesentlige ulemper for arbeidsgiver. Arbeidstaker har rett til å la seg bistå av en tillitsvalgt eller annen representant. Avtale om delvis permisjon kan endres eller opphøre når særlige grunner gjør det nødvendig.
(3) Delvis permisjon må tas ut innenfor en tidsramme på tre år.
§ 7-7 Varslingsplikt
Permisjon etter §§ 7-2 til 7-6 skal varsles arbeidsgiver snarest mulig og senest en uke i forveien ved fravær utover to uker, senest fire uker i forveien ved fravær utover 12 uker og senest 12 uker i forveien ved fravær utover et år. Oversittelse av fristene medfører ikke at arbeidstaker må utsette permisjonen, dersom permisjon er nødvendig på grunn av forhold som arbeidstaker ikke hadde kjennskap til ved fristens utløp.
§ 7-8 Barns og barnepassers sykdom
(1) Arbeidstaker som har omsorg for barn, har rett til permisjon ved barnets sykdom og tilhørende legeundersøkelse og ved sykdom eller tilsvarende permisjon hos den person som har det daglige tilsynet med barnet.
(2) Arbeidstaker som har omsorg for barn, har også rett til permisjon i forbindelse med barnets opphold ved helseinstitusjon eller etter utskriving, og ellers når barnet har nedsatt funksjonsevne eller sykdom eller skade som er svært alvorlig eller langvarig.
(3) Bestemmelsene i første og annet ledd kan fravikes i tariffavtale for skip i utenriksfart registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR).
(4) Departementet kan gi forskrift om slik permisjon, herunder om omfanget av permisjonen og for hvilke barn retten til permisjon gjelder.
§ 7-9 Omsorg for og pleie av nære pårørende
(1) En arbeidstaker som pleier nære pårørende i hjemmet i livets sluttfase, har rett til permisjon. Arbeidstakeren har også rett til permisjon for nødvendig omsorg for nære pårørende.
(2) Bestemmelsene i første ledd kan fravikes i tariffavtale for skip i utenriksfart registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR).
(3) Departementet kan gi forskrift om slik permisjon, herunder om:
a. hvilke personer som skal anses som nære pårørende,
b. omfanget av permisjonen,
c. dokumentasjon av nødvendig omsorg,
d. varslingsplikt.
§ 7-10 Utdanningspermisjon
(1) Arbeidstaker som har vært i arbeidslivet i minst tre år og som har vært ansatt hos arbeidsgiver de siste to årene, har rett til hel eller delvis permisjon i inntil tre år for å delta i organisert utdanningstilbud.
(2) Bestemmelsene i første ledd kan fravikes i tariffavtale for skip i utenriksfart registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR).
(3) Departementet kan gi forskrift om utdanningspermisjon, herunder om:
a. krav til utdanningstilbudets innhold,
b. forhold hos arbeidsgiver som gir rett til å nekte permisjon,
c. rett til ny utdanningspermisjon,
d. varsel til arbeidsgiver om bruk av retten til permisjon,
e. varsel fra arbeidsgiver om at vilkårene for permisjon ikke anses oppfylt,
f. unntak fra retten til permisjon for visse arbeidsgivere.
§ 7-11 Militærtjeneste mv.
(1) En arbeidstaker har rett til permisjon ved pliktig eller frivillig militærtjeneste eller lignende allmenn vernetjeneste. Det samme gjelder ved frivillig tjenestegjøring av til sammen 24 måneders varighet i styrker organisert av norske myndigheter for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner, hvis arbeidstaker snarest mulig etter å ha inngått bindende avtale om tjenestegjøring i slike styrker varsler arbeidsgiver om dette.
(2) En arbeidstaker som ønsker å fortsette i stillingen etter tjenestegjøringen, skal varsle arbeidsgiver før tjenesten begynner. Arbeidsgiveren plikter ikke å ta arbeidstakeren tilbake i arbeid før en måned etter mottak av varsel om fra hvilken dag arbeidstakeren kan gjenoppta arbeidet.
§ 7-12 Offentlige verv
(1) En arbeidstaker har rett til permisjon i det omfang det er nødvendig for å oppfylle lovbestemt møteplikt i offentlige organer.
(2) Bestemmelsene i første ledd kan fravikes i tariffavtale for skip i utenriksfart registrert i norsk ordinært skipsregister (NOR).
Kapittel 8 Rederiets og skipsførerens omsorgsplikter
§ 8-1 Omsorgsplikt ved sykdom og skade
(1) Rederiet skal sørge for forsvarlig sykepleie, herunder legehjelp, legemidler og underhold, om bord eller i land, dersom den som har sitt arbeid om bord er blitt syk eller er kommet til skade. Vedkommende skal så vidt mulig undersøkes av lege, dersom det er grunn til å tro at sykdommen eller skaden innebærer fare for vedkommende selv eller andre om bord. Må det anses påkrevet, skal vedkommende bringes i land.
(2) Rederiets plikt til å sørge for sykepleie varer så lenge vedkommende er i tjeneste om bord. Er vedkommende fortsatt syk eller skadet ved fratreden, gjelder det samme i inntil 16 uker etter fratreden, med mindre vedkommende er medlem av folketrygden eller en tilsvarende offentlig trygdeordning i sitt hjemland som overtar forpleiningsplikten.
(3) Rederiet skal sørge for at omsorgen overtas av norsk utenrikstjenestemann, dersom den som har sitt arbeid om bord blir etterlatt i utlandet på grunn av skade eller sykdom. Er dette ikke praktisk mulig, skal rederiet sørge for at det på annen måte skaffes forsvarlig pleie, og underrette de nærmeste pårørende dersom vedkommende ber om det.
(4) Skipsføreren skal medvirke til gjennomføringen av omsorgsplikten etter denne paragraf.
(5) Departementet kan gi forskrifter om det nærmere innhold og omfang av omsorgsplikten etter denne paragraf.
§ 8-2 Omsorgsplikt ved dødsfall og begravelse
(1) Rederiet skal sørge for underretning til nærmeste pårørende og for begravelse eller hjemsendelse av båren, dersom den som har sitt arbeid om bord dør mens vedkommende:
a. er i tjeneste om bord,
b. har rett til sykepleie etter § 8-1,
c. er under reise for rederiets eller arbeidsgiverens regning.
(2) Skipsføreren skal medvirke til gjennomføringen av omsorgsplikten etter denne paragraf.
§ 8-3 Omkostningsdekning
Omkostninger som rederiet eller skipsføreren pådrar seg ved gjennomføring av sine plikter etter §§ 8-1 og 8-2, kan rederiet kreve dekket av arbeidsgiver. Arbeidsgiver kan kreve dekning av omkostningene hos folketrygden eller hos tilsvarende offentlig ordning i arbeidstakers hjemland, så langt dette følger av de relevante reglene.
§ 8-4 Erstatning for eiendeler
(1) Går eiendeler som tilhører den som har sitt arbeid om bord tapt eller blir skadet, er rederiet erstatningsansvarlig. Dette gjelder likevel ikke for gjenstander som vedkommende bærer på seg. Ansvaret kan lempes under hensyn til vedkommendes eget forhold og omstendighetene for øvrig.
(2) Departementet kan gi utfyllende bestemmelser til første ledd.
§ 8-5 Eiendeler som etterlates om bord
(1) Rederiet skal sørge for å ta vare på og eventuelt ettersende eiendeler som den som har sitt arbeid om bord, etterlater når vedkommende forlater skipet ved arbeidsforholdets opphør eller på et annet tidspunkt.
(2) Ting som ikke tåler oppbevaring eller forsendelse, eller som ikke kan oppbevares uten vesentlig omkostning eller ulempe, kan rederiet la selge. Tilsvarende gjelder dersom den som har sitt arbeid om bord, ikke innen ett år etter at vedkommende forlot skipet har fremmet krav om å få eiendelene utlevert.
(3) Skipsføreren skal medvirke til gjennomføringen av omsorgsplikten etter denne paragrafen.
Kapittel 9 Skipstjenesten
§ 9-1 Kontrolltiltak
(1) Rederiet kan bare iverksette kontrolltiltak overfor den som har sitt arbeid om bord, når tiltaket har saklig grunn i arbeidsforholdet og det ikke innebærer en uforholdsmessig belastning for arbeidstaker.
(2) Rederiet plikter så tidlig som mulig å drøfte behov, utforming, gjennomføring og vesentlig endring av kontrolltiltak i virksomheten med de tillitsvalgte.
(3) Personopplysningsloven gjelder for rederiets behandling av opplysninger om arbeidstakere i forbindelse med kontrolltiltak, med mindre annet er fastsatt i denne eller annen lov.
(4) Departementet kan gi nærmere forskrifter til bestemmelsen, herunder om kravene til informasjon om kontrolltiltak og om jevnlig evaluering av slike tiltak.
§ 9-2 Rett til å ta med eiendeler om bord
(1) Den som har sitt arbeid om bord, kan i rimelig omfang ta med seg ting til personlig bruk. Vedkommende må ikke bringe om bord narkotika eller andre farlige giftstoffer, eller ta med våpen eller ammunisjon uten tillatelse fra skipsføreren.
(2) Ved mistanke om at noe ulovlig er brakt om bord, kan mulige tilholdssteder undersøkes i nærvær av vedkommende.
§ 9-3 Skipsførerens plikter ved alvorlige forbrytelser om bord
(1) Dersom skipet ikke er i norsk havn, skal skipsføreren ved alvorlig straffbar handling om bord, snarest mulig foreta undersøkelse, sikre bevis og ta opp forklaring. Dette gjelder likevel ikke hvis handlingen er begått på et fremmed lands territorium og etterforskes av stedets myndigheter.
(2) Inntil relevante myndigheter kan ta seg av saken, kan skipsføreren iverksette tiltak og anvende maktmidler som er nødvendige og forholdsmessige for å sikre kontroll med den som har begått handlingen.
(3) Departementet kan gi forskrift om tiltak og maktmidler etter første og annet ledd.
§ 9-4 Rett til å gå i land i fritiden
Den som har sitt arbeid om bord, har rett til å gå i land i sin fritid under skipets opphold i havn. Dette gjelder likevel ikke dersom skipets forhold gjør det nødvendig at vedkommende blir om bord. I så fall har vedkommende krav på passende godtgjøring.
§ 9-5 Rett til å fratre
(1) Den som har sitt arbeid om bord, har rett til å fratre dersom:
a. skipet ikke oppfyller krav i skipssikkerhetsloven eller i forskrift fastsatt i medhold av loven til teknisk, operativ og personlig sikkerhet, og manglene klart utgjør en fare for skipet eller for de som har sitt arbeid om bord,
b. rederiet unnlater å etterkomme krav om besiktelse i henhold til skipssikkerhetsloven § 43 femte ledd bokstav c og forskrifter fastsatt i medhold av den bestemmelsen,
c. skipet mister retten til å føre norsk flagg,
d. det foreligger krig eller krigslignende forhold i farvann der skipet skal seile eller i havn som skipet er bestemt for,
e. det i havn som skipet er bestemt for, foreligger en epidemisk sykdom med omfattende utbredelse, eller betydelige helseskadelige miljøforurensninger,
f. vedkommende er ansatt for en bestemt reise, og reisen blir vesentlig endret.
(2) Fratreden kan skje før avreise fra havn eller i første havn skipet anløper etter at vedkommende ble kjent med forholdet.
§ 9-6 Bestemmelser som skal være tilgjengelige
(1) Rederiet skal sørge for at denne lov, skipssikkerhetsloven og relevante internasjonale konvensjoner er tilgjengelige om bord, sammen med tilhørende forskrifter.
(2) Kopi av arbeidstakers arbeidsavtale og av tariffavtale som utgjør en del av arbeidsavtalen, skal likeledes være tilgjengelige om bord. Det samme gjelder kopi av kontrakt for andre som har sitt arbeid om bord.
§ 9-7 Rett til å fremsette klage
(1) Den som har sitt arbeid om bord, har rett til å klage til rederiet på forhold vedrørende skipstjenesten og arbeidsforholdet for øvrig. Er rederiet ikke vedkommendes arbeidsgiver, skal rederiet i nødvendig utstrekning konsultere arbeidsgiver og kan eventuelt overlate til denne å behandle og avgjøre klagen i første omgang.
(2) Rederiet skal sørge for at klager blir tilstrekkelig undersøkt, og skal etablere prosedyrer for rettferdig, effektiv og rask behandling av klager.
(3) Gjengjeldelse mot den som fremsetter klage i samsvar med etablerte prosedyrer, er forbudt. For øvrig gjelder § 2-7 tilsvarende.
(4) Departementet kan gi forskrift om klage til rederiet, herunder om:
a. behandling og avgjørelse av klagen om bord på skipet,
b. prosedyrer for klagebehandling i rederiet.
(5) Den som har sitt arbeid om bord, kan også klage til tilsynsmyndigheten på forhold som angitt i første ledd. Departementet kan gi forskrift om slik klage, herunder om:
a. hvem klage kan fremsettes overfor,
b. klagen først skal behandles av rederiet,
c. hvilke klager tilsynsmyndigheten kan behandle og avgjøre,
d. saksbehandlingen for øvrig,
e. vedtak fra tilsynsmyndigheten kan påklages videre,
f. klage fra arbeidstaker på utenlandsk skip.
Kapittel 10 Vern mot diskriminering
§ 10-1 Forbud mot diskriminering
(1) Direkte og indirekte diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon eller alder er forbudt.
(2) Trakassering og instruks om å diskriminere personer av grunner nevnt i første ledd, anses som diskriminering.
(3) Bestemmelsene i dette kapittel gjelder tilsvarende ved diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt.
(4) Ved diskriminering på grunn av kjønn gjelder likestillingsloven.
(5) Ved diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn gjelder diskrimineringsloven om etnisitet.
(6) Ved diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne gjelder diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
(7) Ved diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk gjelder diskrimineringsloven om seksuell orientering.
§ 10-2 Hva kapitlet omfatter
(1) Bestemmelsene i dette kapittel gjelder alle sider ved arbeidsforholdet, herunder:
a. utlysing av stilling, ansettelse, omplassering og forfremmelse,
b. opplæring og annen kompetanseutvikling,
c. lønns- og arbeidsvilkår,
d. opphør.
(2) Bestemmelsene i dette kapittel gjelder tilsvarende for rederiets valg og behandling av personer som har sitt arbeid om bord.
(3) Bestemmelsene i dette kapittel gjelder tilsvarende for innmelding i og deltakelse i en arbeidstaker-, arbeidsgiver- eller yrkesorganisasjon. Dette gjelder også for fordeler som slike organisasjoner gir sine medlemmer.
(4) Bestemmelsene i dette kapittel får ikke anvendelse ved forskjellsbehandling som skyldes medlemskap i arbeidstakerorganisasjon for så vidt gjelder lønns- og arbeidsvilkår i tariffavtaler.
§ 10-3 Unntak fra forbudet mot diskriminering
(1) Forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, anses ikke som diskriminering etter loven her.
(2) Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, er ikke i strid med forbudet mot indirekte diskriminering, diskriminering på grunn av alder eller diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt.
(3) Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om rekkevidden av unntaket fra forbudet mot aldersdiskriminering i annet ledd.
§ 10-4 Innhenting av opplysninger ved ansettelse
(1) Arbeidsgiver må ikke i utlysing etter nye arbeidstakere eller på annen måte be om at søkerne skal gi opplysninger om hvordan de stiller seg til politiske, religiøse eller kulturelle spørsmål eller om de er medlemmer av arbeidstakerorganisasjoner. Arbeidsgiver må heller ikke iverksette tiltak for å innhente slike opplysninger på annen måte.
(2) Forbudet i første ledd gjelder ikke dersom innhenting av opplysninger om hvordan søkerne stiller seg til politiske spørsmål eller om de er medlemmer av arbeidstakerorganisasjon er begrunnet i stillingens karakter, eller det inngår i formålet for vedkommende virksomhet å fremme bestemte politiske syn og arbeidstakers stilling vil være av betydning for gjennomføringen av formålet. Dersom slike opplysninger vil bli krevet, må dette angis i utlysingen av stillingen.
(3) Arbeidsgiver kan heller ikke innhente opplysninger som angitt i likestillingsloven § 18, diskrimineringsloven om etnisitet § 17 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 16.
§ 10-5 Positiv særbehandling
Særbehandling som bidrar til å fremme likebehandling er ikke i strid med bestemmelsene i dette kapittel. Særbehandlingen skal opphøre når formålet med den er oppnådd.
§ 10-6 Opplysningsplikt
Arbeidssøker som mener seg forbigått i strid med bestemmelsene i dette kapittel, kan kreve at arbeidsgiver skriftlig opplyser om hvilken utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet den som ble ansatt har.
§ 10-7 Forbud mot gjengjeldelse
Det er forbudt å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor arbeidstaker som har fremmet klage eller på annen måte tatt opp sak om brudd på bestemmelsene i dette kapittel, eller som har gitt uttrykk for at slik sak kan bli fremmet. Forbudet gjelder ikke dersom arbeidstaker opptrer grovt uaktsomt.
§ 10-8 Bevisbyrde
Dersom den som har sitt arbeid om bord eller arbeidssøker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering i strid med bestemmelse i dette kapittel eller at det er gjort bruk av gjengjeldelse i strid med § 10-7, må arbeidsgiveren eller rederiet sannsynliggjøre at det likevel ikke har funnet sted slik diskriminering eller gjengjeldelse.
§ 10-9 Virkningene av brudd på diskrimineringsforbudet
(1) Den som er blitt diskriminert i strid med § 10-1, eller utsatt for gjengjeldelse i strid med § 10-7, kan kreve oppreisning og erstatning uavhengig av om arbeidsgiveren eller rederiet kan bebreides for diskrimineringen. Erstatningen skal dekke økonomisk tap som følge av diskrimineringen. Oppreisning for ikke-økonomisk skade fastsettes til det som er rimelig ut fra skadens omfang og art, partenes forhold og omstendighetene for øvrig.
(2) Bestemmelser i tariffavtaler, arbeidsavtaler, reglementer, vedtekter mv. som er i strid med dette kapittel, er ugyldige.
Kapittel 11 Informasjon og drøfting
§ 11-1 Plikt til informasjon og drøfting
(1) I virksomhet som jevnlig sysselsetter minst 50 arbeidstakere, skal arbeidsgiver informere om og drøfte spørsmål av betydning for ansettelsesforholdene med arbeidstakernes representanter.
(2) Bestemmelsene i dette kapittel kommer til anvendelse for passasjerskip og for skip i fart på innsjøer og elver.
(3) Departementet kan gi forskrift om beregningen av antall arbeidstakere i virksomheten.
§ 11-2 Gjennomføring av plikten til informasjon og drøfting
(1) Plikten til informasjon og drøfting omfatter:
a. informasjon om den aktuelle og forventede utvikling av virksomhetens aktiviteter og økonomiske situasjon,
b. informasjon og drøfting om den aktuelle og forventede bemanningssituasjonen i virksomheten, inkludert eventuell fare for innskrenkninger og de tiltak arbeidsgiver vurderer i den forbindelse,
c. informasjon og drøfting om beslutninger som kan føre til vesentlig endring i arbeidsorganisering eller ansettelsesforhold.
(2) Informasjon etter første ledd bokstav a skal skje på et passende tidspunkt. Informasjon og drøfting etter første ledd bokstav b og c skal skje så tidlig som mulig.
(3) Informasjonen skal gis slik at det er mulig for arbeidstakernes representanter å sette seg inn i saken, foreta en passende undersøkelse, vurdere saken og forberede eventuell drøfting. Drøftingen skal bygge på informasjon fra arbeidsgiver, finne sted på det nivå for ledelse og representasjon som saken tilsier og skje på en måte og med et innhold som er passende. Drøftingen skal gjennomføres slik at det er mulig for arbeidstakernes representanter å møte arbeidsgiveren og få et grunngitt svar på uttalelser de måtte avgi. Drøfting etter første ledd bokstav c skal ta sikte på å komme fram til en avtale.
§ 11-3 Fortrolige opplysninger
Dersom virksomhetens behov tilsier at bestemte opplysninger ikke bør gis videre, kan rederiet pålegge arbeidstakernes representanter og eventuelle rådgivere taushetsplikt. Arbeidsgiver kan i særlige tilfeller unnlate å gi informasjon eller gjennomføre drøfting dersom det på det aktuelle tidspunktet åpenbart vil være til betydelig skade for virksomheten at opplysningene blir kjent.
§ 11-4 Fravik
Bestemmelsene i dette kapittel gjelder så langt ikke annet følger av tariffavtale eller annen lovgivning.
Kapittel 12 Tilsyn og sanksjoner
§ 12-1 Tilsyn og sertifisering
(1) Det føres tilsyn med loven etter bestemmelsene i tredje ledd.
(2) Kongen fastsetter hvem som skal ha tilsynsmyndighet etter loven.
(3) For tilsyn og sertifisering gjelder det som er bestemt i skipssikkerhetsloven §§ 13, 41 annet og tredje ledd, 43 til 46 og 48.
§ 12-2 Forvaltningstiltak
For forvaltningstiltak gjelder det som er bestemt i skipssikkerhetsloven §§ 49 til 52.
§ 12-3 Overtredelsesgebyr
(1) Dersom noen som har handlet på vegne av arbeidsgiveren, har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av §§ 3-1, 3-3, 3-4 fjerde ledd, 3-9, 4-2, 4-3 tredje ledd, 5-16, kapittel 7 eller kapittel 11, jf. § 2-2 første ledd, kan tilsynsmyndigheten ilegge arbeidsgiveren overtredelsesgebyr.
(2) Dersom noen som har handlet på vegne av rederiet, har overtrådt bestemmelser gitt i eller i medhold av §§ 9-1 annet ledd eller 9-7, jf. § 2-4 annet ledd, eller en bestemmelse gitt i eller i medhold av noen av bestemmelsene som nevnt i første ledd, jf. § 2-4 første ledd, kan tilsynsmyndigheten ilegge rederiet overtredelsesgebyr.
(3) Overtredelsesgebyr etter første og annet ledd kan ilegges selv om ingen enkeltperson har utvist skyld.
(4) Ved avgjørelsen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr og ved utmåling av gebyret skal det særlig legges vekt på:
a. hvor alvorlig overtredelsen er,
b. om overtredelsen kunne ha vært forebygget gjennom interne systemer eller ved instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak,
c. om overtredelsen er begått for å fremme arbeidsgiverens eller rederiets interesser,
d. om arbeidsgiveren eller rederiet har hatt eller kunne oppnådd noen fordel ved overtredelsen,
e. om det foreligger gjentakelse,
f. arbeidsgiverens eller rederiets økonomiske evne.
(5) Skipssikkerhetsloven §§ 55 fjerde ledd og 57 gjelder tilsvarende.
(6) Departementet kan gi utfyllende forskrifter til bestemmelsen.
§ 12-4 Straff
Med bøter eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som på vegne av arbeidsgiveren eller rederiet forsettlig eller grovt uaktsomt lar en arbeidstaker være ansatt på vesentlig andre vilkår enn de som fremgår av loven, forskrifter gitt i medhold av loven eller tariffavtale som gjelder for arbeidstakeren. Ved vurderingen av om en overtredelse av første punktum er vesentlig, skal det særlig legges vekt på overtredelsens omfang og virkninger og graden av utvist skyld.
Kapittel 13 Øvrige bestemmelser
§ 13-1 Ikrafttredelse
Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. De enkelte bestemmelser kan settes i kraft til ulik tid.
§ 13-2 Endringer i andre lover
Fra det tidspunkt loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover:
1. I lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn skal § 1 annet ledd bokstav b lyde:
b) Skip under 100 tonnasjeenheter/registertonn brutto som er innført i norsk skipsregister, dersom rederiet samtidig disponerer større skip som går inn under bokstav a, og arbeidstakerne om bord er fast ansatt i rederiet etter bestemmelser i skipsarbeidsloven med rett og plikt til å tjenestegjøre på samtlige av rederiets skip,
2. I lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd skal § 2 første ledd bokstav e tredje punktum lyde:
Likeledes har rederen rett til å få godtgjort av arbeids- og velferdsetaten utlegg til begravelse etter reglene i folketrygdloven dersom han etter skipsarbeidsloven § 8-2 første ledd har måttet bekoste begravelsen.
§ 8 første ledd skal lyde:
Bestemmelsene i skipsarbeidsloven §§ 3-1 fjerde ledd, §§ 3-3 til 3-8, § 4-2 tredje ledd, § 4-6 første ledd bokstav a, § 5-1 annet ledd, § 5-2 første ledd annet punktum, annet og tredje ledd, § 5-3 annet og tredje ledd bokstav a til d, § 5-4, § 5-6 annet og fjerde ledd, § 5-7, § 5-9, §§ 5-10 og 5-12, §§ 6-1 til 6-3, §§ 7-2 og 7-3, §§ 7-5 til 7-12, § 8-4 og kapittel 11 kan fravikes i tariffavtale.
§ 12 annet ledd bokstav d skal lyde:
Om opptak av forklaring gjelder skipsarbeidsloven § 9-3 første ledd tilsvarende for passasjerer.
6. I lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd skal § 8-24 tredje ledd bokstav c lyde:
c) permisjon etter skipsarbeidsloven §§ 7-2 til 7-5, 7-8 og 7-9, eller
7. I lov 10. juni 2005 nr. 40 om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal § 1 annet ledd nr. 10 lyde:
10 Skipsarbeidsloven kapittel 10, med unntak av §§ 10-1 tredje ledd og 10-9.
8. I lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet gjøres følgende endringer:
§ 1 skal lyde:
§ 1 Lovens formål
Loven skal trygge liv og helse, miljø og materielle verdier ved å legge til rette for god skipssikkerhet og sikkerhetsstyring, herunder hindre forurensning fra skip, sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø og trygge arbeidsforhold om bord på skipet, samt et godt og tidsmessig tilsyn.
Kapittel 4 overskriften skal lyde:
Kapittel 4 Arbeidsmiljø og personlig sikkerhet
§ 21 første ledd skal lyde:
Et skip skal ha nødvendige innretninger og utstyr og det skal treffes slike sikkerhetstiltak og andre forholdsregler som er nødvendige for å unngå eller redusere fare for liv og helse og sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for dem som har sitt arbeid om bord.
§ 22 skal lyde:
§ 22 Tilrettelegging og utføring av arbeidet om bord
Arbeidet om bord skal tilrettelegges og utføres slik at hensynet til liv, helse og arbeidsmiljø blir ivaretatt på en god og hensiktsmessig måte. Ved tilretteleggingen skal det tas hensyn til den enkeltes forutsetninger for å kunne utføre arbeidet på en måte som er sikkerhetsmessig forsvarlig.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om de kravene som stilles etter første ledd for å unngå eller redusere farer forbundet med arbeidet eller for å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, herunder om:
a) kartlegging av farene og iverksettelse av hensiktsmessige tiltak,
b) nødvendige tiltak til opplæring og øvelse samt instruksjon av dem som har sitt arbeid om bord,
c) tilgjengelighet av hensiktsmessig sikkerhets- og verneutstyr,
d) plikt til å informere og drøfte farer forbundet med arbeidet og sikkerheten med dem som har sitt arbeid om bord,
e) tilrettelegging av arbeidssituasjonen for dem som har sitt arbeid om bord for å gi mulighet for variasjon, for faglig og personlig utvikling og for selvbestemmelse,
f) nødvendig informasjon, medvirkning og kompetanseutvikling under omstillingsprosesser,
g) tiltak for å sikre et godt psykososialt arbeidsmiljø,
h) plikt til å samarbeide med andre om arbeidsmiljøet om bord,
i) plikt til å legge forholdene til rette for varsling.
Ny § 22 a skal lyde:
§ 22 a Sertifikat for arbeids- og levevilkår
Et skip skal ha sertifikat for arbeids- og levevilkår som dokumentasjon på at skipet på tidspunktet for utstedelsen tilfredsstiller krav til arbeids- og levevilkår fastsatt i eller i medhold av denne lov og skipsarbeidsloven.
Sertifikatet utstedes av tilsynsmyndigheten eller den departementet bestemmer og skal til enhver tid være tilgjengelig om bord. Sertifikatet kan inneholde særskilte vilkår.
Departementet kan gi forskrift om krav til sertifikatet, herunder om:
a) hvilke skip som skal være utstyrt med sertifikat,
b) utstedelse, gyldighet og vilkår,
c) erklæring om samsvar med relevante konvensjoner for skip og fiskefartøyer,
d) adgang til å fravike kravene i første og annet ledd,
e) anerkjennelse av utenlandske sertifikater.
§ 25 annet ledd annet punktum oppheves.
Overskriften i § 27 skal lyde:
§ 27 Legemidler og rett til behandling av syke
Ny § 28 a skal lyde:
§ 28 a Arbeidsgiverens plikter etter dette kapitlet
Er arbeidsgiveren en annen enn rederiet, skal vedkommende medvirke til at skipet har et fullt forsvarlig arbeidsmiljø etter reglene i dette kapittel.
Departementet kan gi nærmere forskrift om kravene som stilles til arbeidsgiveren etter første ledd, herunder om plikt til å samarbeide med andre om arbeidsmiljøet om bord.
§ 29 første ledd bokstav a skal lyde:
§ 29 annet ledd bokstav a skal lyde:
a) skipet har nødvendige innretninger og utstyr og at det er truffet nødvendige sikkerhetstiltak og andre forholdsregler for å sikre liv, helse og et fullt forsvarlig arbeidsmiljø for de som arbeider om bord, jf. § 21 og forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen,
§ 30 første ledd bokstav b skal lyde:
§ 41 tredje ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift eller inngå avtale om at tilsyn eller tilsynsmyndighet i enkelttilfeller eller på avgrensede områder kan overlates til private eller til utenlandske eller internasjonale myndigheter.
§ 43 skal lyde:
§ 43 Tilsynet med norske skip
Det skal føres tilsyn med norske skip, herunder med arbeidsvilkår og arbeidsmiljø for dem som har sitt arbeid om bord.
Departementet kan i forskrift bestemme at tilsyn ikke skal finne sted helt eller delvis, med mindre Norges folkerettslige forpliktelser er til hinder for slikt unntak.
Tilsynet etter første og annet ledd kan omfatte forhold som nevnt i skipsarbeidsloven og i kapittel 3, 4, 5 og 6 i denne loven og skal ha som formål å bringe på det rene om de kravene som fremgår i eller i medhold av disse lovene, er oppfylt.
Rederiet har plikt til å be om tilsyn etter første ledd når dette er nødvendig for å oppfylle krav i eller i medhold av skipsarbeidsloven eller denne lov.
Departementet kan gi forskrifter om tilsynet, herunder om:
a. hyppighet, innhold og omfang, herunder besiktelse,
b. den praktiske gjennomføringen, herunder besiktelse,
c. rett for den som har sitt arbeid om bord til å kreve tilsyn, herunder besiktelse.
§ 44 første ledd skal lyde:
Det kan foretas tilsyn av utenlandske skip, herunder med arbeidsvilkår og arbeidsmiljø for dem som har sitt arbeid om bord.
§ 45 skal lyde:
§ 45 Plikt til å medvirke til tilsynet
Rederiet, arbeidsgiveren, skipsføreren og andre som har sitt arbeid om bord skal medvirke til tilsynet etter dette kapittel, og skal blant annet:
a. gi alle opplysninger som er nødvendige for utøvelsen av tilsynet,
b. utlevere skipsbøker, rapporter, tegninger og annet materiale.
Plikt til medvirkning som nevnt i første ledd påhviler også andre, så langt slik medvirkning ikke kommer i strid med deres taushetsplikt i henhold til lov eller avtale.
Tilsynsmyndigheten skal til enhver tid ha adgang til skipet og rederi- og arbeidsgiverkontorer.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om innholdet, omfanget og gjennomføringen av medvirkningen og om tilsynets adgang til skipet og rederi- og arbeidsgiverkontorer.
§ 46 første ledd skal lyde:
Rederiet, arbeidsgiveren og skipsføreren skal yte bistand til utenlandske og internasjonale tilsynsmyndigheter på en slik måte og i et slikt omfang som følger av Norges folkerettslige forpliktelser.
§ 49 skal lyde:
§ 49 Pålegg om tiltak
Er krav som følger av lov eller forskrift ikke etterkommet, kan tilsynsmyndigheten pålegge rederiet eller arbeidsgiveren å gjennomføre nødvendige tiltak innen en bestemt frist.
Er pålegg ikke etterkommet innen den fastsatte tidsfristen, kan det iverksettes tiltak som nevnt i § 50 til § 54.
Departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om rederiets og arbeidsgiverens plikt til å gjennomføre tiltak etter første ledd.
§ 50 første ledd første punktum skal lyde:
Hvis rederiet eller eventuelt arbeidsgiveren ikke har etterkommet et pålegg etter § 49 innen den fastsatte fristen, kan tilsynsmyndigheten treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre at pålegget blir etterkommet.
§ 50 annet ledd annet punktum skal lyde:
Ved fastsettelse av tvangsmulktens størrelse skal det blant annet legges vekt på viktigheten av rettigheter og hensyn til sikkerhet, miljø og arbeidsmiljø som pålegget skal ivareta og kostnadene med å oppfylle pålegget.
§ 51 første ledd skal lyde:
Hvis rederiet eller arbeidsgiveren ikke etterkommer pålegg etter § 49 eller betaler gebyrer i henhold til § 48 innen den fastsatte tidsfristen, kan tilsynsmyndigheten trekke tilbake relevante sertifikater.
§ 52 første ledd bokstav a og b skal lyde:
a) skipet ikke oppfyller krav i lov eller forskrift til teknisk, operativ eller miljømessig sikkerhet eller til arbeidsmiljø og personlig sikkerhet, og manglene klart utgjør en fare for de interessene som vedkommende krav er satt til å beskytte,
b) det foreligger alvorlige brudd på bestemmelser i skipsarbeidsloven eller i forskrifter gitt i medhold av den,
Ny § 71 a skal lyde:
§ 71a Rett til å fremsette klage og vern mot gjengjeldelse
For rett til å fremsette klage gjelder det som er bestemt i eller i medhold av skipsarbeidsloven § 9-7.
Presidenten: Det voteres først over komiteens innstilling til kapittel 12 § 12-3.
Fremskrittspartiet og Høyre har varslet at de vil stemme imot.
Votering:
Komiteens innstilling til kapittel 12 § 12-3 ble bifalt med 57 mot 37 stemmer.(Voteringsutskrift kl. 20.20.55)Presidenten: Det voteres så over komiteens innstilling til de øvrige paragrafer under kapittel 12 samt kapitlene 1-11 og 13.
Votering:
Komiteens innstilling til de øvrige paragrafer under kapittel 12 samt kapitlene 1-11 og 13 ble enstemmig bifalt.Presidenten: Det voteres over lovens overskrift og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet ble enstemmig bifalt.Presidenten: Lovvedtaket vil bli ført opp til andre gangs behandling i et senere møte i Stortinget.