Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olemic Thommessen (H) [13:00:00]: (ordfører for saken): I en så mangefasettert sak, som gjennom så mange år har vært gjenstand for betydelig debatt og mange synspunkter i det offentlige rom, fremstår det som noe velsignet ukomplisert når vi nå endelig har kommet til selve saksbehandlingen i Stortinget, selv om vi snakker om et – i alle fall i kulturbudsjettsammenheng – meget betydelig investeringsbeløp.

Det er bred oppslutning. Alle unntatt Fremskrittspartiet støtter opp om de konklusjoner og det fremlegg regjeringen har kommet med. Min tillit til byråkratiet i Kulturdepartementet er i denne sammenheng meget stor. Slik sett etterspør vi heller ikke en kanskje mer omfattende proposisjon, noe man kunne ha tenkt seg i en sak som denne. Det er jo – oppriktig talt – en ganske tynn, liten flis å sitte og bla i når man skal bruke 5 327 mill. kr. Men, som sagt, jeg har all grunn til å tro at både Kulturdepartementets medarbeidere og Finansdepartementets medarbeidere, som nok har arbeidet med dette, har levert på en måte som gjør at Stortinget kan føle seg trygg på at dette er i gode hender.

Det er dessverre slik at fra Høyres side synes vi nok ikke at regjeringen i hele det løpet som har vært, har håndtert dette med like gode hender. Det vi sikter til, er det som opposisjonen i Stortinget har opplevd som en manglende inkludering og et manglende initiativ til å trekke opposisjonen inn, og forankre denne saken bredere politisk. Fra Høyres side har vi vært opptatt av at det burde vært en bredere og mer forberedt debatt i Stortinget enn det blir når det reises spørsmål til en statsråd, eller når det er interpellasjonsdebatter, som jo er uforberedte debatter. Vi burde på en helt annen måte hatt en kvalifisert debatt knyttet til selve tomten på Vestbanen.

Vi snakker altså om et bygg i en betydelig størrelsesorden som skal huse nasjonens estetiske kulturarv i kanskje flere hundre år – hva vet jeg – i alle fall i et langt tidsperspektiv. Da burde vi hatt en gjennomgripende debatt om f.eks. hvorvidt den fredede bygningsmassen på tomta burde ha ligget som en premiss i arkitektkonkurransen. Mitt standpunkt til det er kjent, og det er at det burde den ikke. Vi burde hatt en arkitektkonkurranse der en hadde stått friere i valg av uttrykk. Dette går mest på det ytre. Når det gjelder det indre, har jeg tillit til at vi snakker om tilstrekkelige kapasiteter til å gi bygningen den kapasitet og den kvalitet som Nasjonalmuseet trenger og fortjener.

Det har også vært en omfattende debatt om den bygningsmassen som Nasjonalmuseets forskjellige avdelinger flytter fra, og i særdeleshet om Nasjonalgalleriets gamle bygg. Høyre hadde i det lengste håpet at det forslaget som nå er blitt fremlagt, hadde inneholdt en konkret innarbeidelse av den gamle bygningsmassen. Det konstaterer vi nå ikke er tilfellet. Det betyr, realpolitisk, at fremtiden for Nasjonalgalleriets gamle bygning er nokså åpen når det gjelder bruk, selv om jeg håper vi alle kan være enige om at bruken må ses i sammenheng med det som i lang tid har vært byggets intensjon og byggets plass i norsk kulturhistorie.

Men dette til side ved denne anledning. Vi støtter at vi nå kan komme i gang med Nasjonalmuseet, og jeg tror vi i Norge kan gratulere hverandre med at vi får satt et stort kulturprosjekt ordentlig på sjøen.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Kåre Simensen (A) [13:05:24]: I dag gjør vi et viktig vedtak – når vi vedtar at Norge skal få et nytt nasjonalmuseum. Mange har sett fram til denne dagen. Men det er vel heller ikke til å underslå at mange synes det har tatt altfor lang tid. Vi skal ikke legge skjul på at uenighetene om plassering, omfang og organisasjonsmodell har vært mange og sterke. Det må vi legge bak oss.

Når stortingspresidenten senere i dag slår klubba i bordet, er en over 40 år lang prosess over. Vi kan alle se fram til at konturene av et nytt og spennende bygg vil prege det gamle Vestbaneområdet. Det blir et svært spennende bygg. Ikke bare skal vi samle tre av institusjonens fire deler under ett tak – det nye nasjonalmuseet vil ikke minst også gi fantastiske muligheter til å formidle et bredt spekter av visuell kunst.

Så har vi som bor noen mil utenfor Oslo sentrum, store forhåpninger om at nybygget vil bedre Nasjonalmuseets grunnlag for å være en ressurs for resten av landet, på det visuelle kunstfeltet og på andre områder.

I museumsmeldingen som Stortinget vedtok for en tid siden, ble museenes samfunnsoppdrag sterkt vektlagt. Nasjonalmuseets samfunnsoppdrag skal – og må – gjelde for hele landet. Også i det perspektivet er dagens vedtak viktig. Det er ingen tvil om at det ligger mange, store tilleggsverdier i det som vil bli det nye nasjonalmuseet på Vestbanen. Det må bli et museumsbygg for hele nasjonen – på samme måte som operahuset har skapt nye muligheter for Oslo og Norge.

Det skal investeres mye penger – vi snakker om noen milliarder kroner før bygget står ferdig. I tillegg er det behov for store statlige driftstilskudd hvert år. Det vil nok være mange sterke meninger – både for og imot slike store investeringer. Det skulle bare mangle. Men jeg tror merverdien av slike investeringer ikke bare skal måles i kroner og øre. Jeg tror det er svært viktig å fokusere på at slike investeringer må ses i et bredere og mer langsiktig samfunnsregnskap. Jeg er overbevist om at for nasjonen Norge og dens innbyggere vil slike investeringer gi en økt merverdi av vår felles sosiale og kulturelle kapital. Den verdien må, etter mitt syn, veie tungt i et prosjekt som dette.

Jeg vil i likhet med saksordføreren gratulere oss alle med dagen. Jeg ser fram til den dagen da snoren til vårt nye nasjonalmuseum skal klippes av en rød-grønn kulturminister. Måtte det bli gjort av den sittende kulturminister!

Ib Thomsen (FrP) [13:08:28]: Nasjonalgalleriet er et kulturminne, i ordets fyldigste betydning. Bygningen er et av landets fremste arkitektoniske monumenter og en enestående og synlig fortelling om nasjonsbygging og kunstens betydning. Å tømme denne bygningen for dens innhold er kulturminnevandalisme. Bygningen og samlingen er ett.

Fremskrittspartiet støtter det forslaget til løsning for Nasjonalmuseet som lenge har vært skissert: Et nytt museum for samtidskunst bygges på Vestbanen. Det betyr ikke at man skal kunne tømme det gamle galleriet. Nasjonalgalleriets særlige klenodium, Munch-salen slik Munch selv var med på å skape den, må bevares og kunne studeres også i framtiden, sammen med den kunsten som dette museet er skapt for.

Jeg registrerer at det er dyp splittelse i fagmiljøene når det gjelder framtiden for Nasjonalgalleriet. Den er altså uavklart. Det har diskusjonen vist – både når det gjelder sammenhengen mellom kunsten og bygningen, og når det gjelder bygningens egnethet for oppbevaring av kunst i moderne tid.

Nasjonalgalleriet er en viktig del av vårt lands historie. Det finnes ikke et nasjonalgalleri i hele Europa som har forlatt en tilsvarende bygning for å flytte inn i et moderne nybygg. Det har vært satset på utvikling og tilrettelegging i den historisk viktige bygningen, noe man velger i resten av verden. Også i Norge bør man erkjenne behovet for å føre denne delen av historien med seg inn i framtiden og ta ansvaret for at dette kan skje.

Det nye nasjonalmuseets romprogram burde kunne reduseres om Nasjonalgalleriet organisasjonsmessig opprettholdes som visningssted for våre historiske samlinger. Nødvendige midler til å oppgradere Nasjonalgalleriet bør da bli frigjort – noe vi mener det da hadde vært rom for. En slik løsning mener jeg vil være kostnadsbesparende. Oslo vil være en rikere by om de enkelte delene av Nasjonalmuseet får tre fram med den enestående bygningens særtrekk. Slik vil Oslo bli mer interessant å leve og bevege seg i. Galleriet er et sentralt arkitekturmonument i Norge, i tillegg til å være en sentral norsk museumsbygning som er knyttet til formidlingen av den fantastiske billedkunsten.

Jeg var glad da Riksantikvaren varslet at de hadde fredet Nasjonalgalleriet som en del av kulturarven – både bygningens eksteriør og interiør. Det var en gledens dag. Siden har man hørt lite om framtiden til galleriet. Nasjonalgalleriet er ifølge Riksantikvaren en viktig monumental bygning med stor symbolverdi, og som mange mennesker har et nært forhold til. Bygningen har vært Norges fremste utstillingssted for norsk kunst gjennom tidene. Jeg vil understreke at Nasjonalgalleriet springer ut av de nasjonale strømningene på 1800-tallet og har vært sentral i utviklingen av norsk kunst og kultur. Dette skal nå forlates.

Fredningen er et godt utgangspunkt for den videre forvaltningen av galleriet. Galleriet rommer landets største offentlige samling av malerier, tegninger og skulpturer og en spesielt god samling av norsk nasjonalromantisk malerkunst.

Prosjektet ved det nye Nasjonalmuseet har vært skadelidende under en mangelfull politisk prosess. Flyttingen av prosjektet fra Tullinløkka til Vestbane-tomten skjedde etter hemmelige forhandlinger mellom Oslo kommune og den daværende kulturministeren. Regjeringspartiene som nå sitter i Stortinget, har satt dette ut i livet uten å ta Stortinget med på diskusjon om saken.

Nasjonalgalleriet står sentralt i historien om formidling av kunst i Norge, og bygningens tradisjoner som kunstarena bør videreføres.

Jeg ønsker å fremme forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [13:13:36]: Jeg skal også ta opp et forslag – det er viktig.

Jeg syns også dette er en gledens dag – at vi er kommet så langt at vi nå får fattet et vedtak om et nytt nasjonalmuseum, sjøl om jeg er enig med mange talere før meg som syns at prosessen har vært noe broket, og at man ikke har hatt en veldig inkluderende holdning. Men når man har en veldig ansvarlig og kulturopptatt opposisjon, får man igjennom sånne vedtak som det man gjør her i dag.

Jeg har bare noen innvendinger, og har lyst til å presentere forslagene våre.

Dette er en svær investering for Norge. Dette er et stort bygg og et viktig bygg. Jeg må få benytte anledningen til å si at jeg ikke syns det er et veldig spennende bygg. Når man bruker så mye penger som det her er snakk om, hadde jeg egentlig forventet at man skulle få en arkitektur som virkelig ga noe tilbake til byen og til landet, og som kunne være noe som folk skulle kunne ha på postkortene sine etter besøk i Norge. Jeg syns ikke at det arkitektkonkurransen har brakt fram, er noe å ha på postkortene, sjøl om det sikkert er et godt fungerende museum fra innsida. Det syns jeg er leit. Jeg mener at man skal respektere arkitektkonkurranser og kommer ikke til å opptre sånn som Oslo Arbeiderparti har opptrådt i Oslo når det gjelder arkitektkonkurransen for et annet museum, som jeg regner med at salen er kjent med.

Min andre innvending er at det er et ganske lite museum i forhold til de store samlingene og de store kulturuttrykkene man skal forvalte. Det tror jeg er et problem som man fort vil komme til å møte, i hvert fall når det er lagt opp til en så liten lagringskapasitet.

Det er klart at dette blir fantastisk både for kuratorer som skal lage utstillinger, og i hvert fall fantastisk for alle dem som jobber med å forvalte disse samlingene. De har i dag ganske kummerlige arbeidsvilkår i de anleggene vi har.

Det å bygge en nasjon er å legge stein på stein. Det Nasjonalgalleriet vi har i dag, har vært en viktig del i nasjonsbygginga av Norge. Når det gjelder både synet på byutvikling, på utvikling av kunstinstitusjoner og på utvikling av hus, mener jeg at man må kunne ta med seg den tradisjonen og den historien man har, inn i en ny tid. Man må kunne binde gammel arkitektur sammen med ny. Derfor har jeg ikke vært enig i Høyres standpunkt at man skal rive Vestbanen. Vestbanen må gjerne være en del av et nytt bygg uansett hvordan man utformer det. Jeg syns heller ikke at man skal forlate Nasjonalgalleriet og si at det nå ligger åpent i markedet og nærmest kan bli et kjøpesenter eller hva som helst fordi man ikke har noe forhold til lenger. Dette er en viktig del i nasjonsbygginga av Norge – det er et viktig hus, det er en viktig bevilgning som har vært gitt fra dette rom for å få til denne viktige delen i nasjonsbygginga av Norge.

Det er litt smått å tro at man skal kunne kalle seg en kulturnasjon og så flytte fra så viktige bygg. Det er litt smått med tanke på at et museum er noe som bare er i ett bygg. Det er som om man da man bygde Tate Modern i London, skulle ha lagt ned Tate. Det mener jeg er en feil tankegang. Jeg mener at gamle bygg gjerne kan være utstillingslokaler sammen med alle andre. Jeg mener ikke at man skal frede bilder, slik at bare bilder med gullrammer skal henge i ett hus, mens moderne kunst skal være i et annet. Men Nasjonalgalleriet gir unike muligheter til framsyningsplass – både av ny og gammel kunst, og gjerne i møte dem imellom – som kan gi muligheter for Norge framover til å være en litt mer spennende kunstnasjon å besøke.

Vi har lagt ned et forslag om at vi støtter dagens innstilling, men vi ønsker at Nasjonalgalleriet skal være en del av Nasjonalmuseet også i framtida og en del av de utstillingslokalene som man skal kunne bruke framover.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Hadia Tajik [13:18:12]: Når Stortinget i dag behandlar kostnadsramma for eit nybygg på Vestbanen for Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, er det ein viktig merkedag for eit prosjekt som det har vore arbeidd med sidan det samorganiserte Nasjonalmuseet vart etablert 1. juli 2003. Før den tid vart det i fleire tiår arbeidd med ulike planar, som alle hadde det til felles at dei stranda.

I det lange historiske perspektivet vil nybygget på Vestbanen fullføre ein visjon som professor Lorentz Dietrichson målbar så tidleg som i 1887, då han som styreleiar gjorde opp status for Nasjonalgalleriet for perioden 1882–1887 i det som den gongen var ein ny bygning. Dietrichson, som vert rekna som grunnleggjar av Kunstindustrimuseet, skriv i oversynet sitt at han har eit mål om å arbeide for «Dannelsen av et nationalmuseum for kunst og kultur.»

Han grunngjev eit felles museum ved å vise til at det å sjå ulike visuelle kunstuttrykk i samanheng har ein kunstfagleg verdi i seg sjølv. Han meiner det skapar større respekt for kunsten og gjer studiet av visuell kunst meir interessant. Vidare seier han at det å føre dei ulike samlingane saman i eitt samla museum vil ha «en ikke uvæsentlig betydning for kunstsansens udvikling i et land».

Langt på veg vil Dietrichson sin visjon finne eit konkret og handfast svar i det planlagte nybygget på Vestbanen.

Eg konstaterer at ein samla komité står bak mange av dei substansielle merknadene til prosjektet og det faktum at Nasjonalmuseet har behov for betre bygningsmessige rammevilkår for den samla verksemda si. Vidare er eg glad for at det er eit breitt fleirtal i komiteen som støttar forslaget til vedtak om ei kostnadsramme på 5,3 mrd. kr rekna i prisnivå juli 2013. Det gjev grønt lys for eit prosjekt som vil sikre Nasjonalmuseet svært gode driftsforhold når museet kan ta nybygget i bruk i 2019.

Først og fremst vil eit kunstinteressert publikum få tilgang til større delar av dei omfattande samlingane i museet. Det er mogleg fordi utstillingsarealet i nybygget er nær dobbelt så stort som det arealet museet disponerer i dag. Det store utstillingsarealet gjer det mogleg for museet å skape varierte utstillingar. Det gjeld både dei faste utstillingane og skiftande utstillingar. Ikkje minst er den store «Alabasthallen» eit stort framsteg med tanke på varierte og skiftande utstillingar, anten dei har omfattande eller små format.

Eit viktig poeng med nybygget er at samlingane til Nasjonalmuseet vil få vesentleg betre tryggingsvilkår både i utstillingsareala og i magasina. Hendingar både her heime og i utlandet viser at eit kunstmuseum må leggje svært stor vekt på tiltak som sikrar samlingane mot innbrot, skadeverk eller andre skadar.

Mange av oss vil meine at det er ein kunstfagleg kvalitet at visuelle kunstuttrykk innanfor ulike sjangrar og frå ulike epokar kan opplevast i eitt og same bygningskompleks, saman med dei moderne kunstuttrykka. Museet programmerer utstillingane slik at dei innarbeidde sjangrane sjølvsagt skal kunne opplevast kvar for seg. Samstundes legg bygget godt til rette for at museet på ein heilt annan måte enn før kan vise kunsthistoriske samanhengar på tvers av dei tradisjonelle sjangeromgrepa.

Det er no nesten 130 år sidan Lorentz Dietrichson formulerte visjonen om eitt samla nasjonalmuseum for visuell kunst. Når Stortinget no vedtek kostnadsramma for nybygget på Vestbanen, kjem det avgjerande grunnlaget på plass for å sikre at Nasjonalmuseet i fleire generasjonar framover vil få gode rammevilkår for å dele dei rike samlingane sine med oss alle saman. Med atterhald om at Stortinget vil vedta dette og vedtek regjeringa sitt forslag i revidert nasjonalbudsjett, vil dei 60 mill. kr som ligg der, gjere det mogleg å klargjere området som det nye Nasjonalmuseet då skal byggjast på. Det ser eg fram til.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H) [13:23:34]: Jeg kan nok heller ikke stille i utsikt at jeg vil komme til å være en bidragsyter til det fremtidige Nasjonalmuseets økonomi gjennom postkortkjøp. Der stiller jeg likt med Trine Skei Grande. Men jeg har lyst til å understreke at Høyres utgangspunkt ikke var at Vestbanen nødvendigvis skulle rives. Høyres utgangspunkt var at fredningen ikke skulle være en premiss i arkitektkonkurransen. Man kunne vel tenke seg at arkitekter hadde syntes det var flott å bygge videre på den gamle jernbanen og ha det som en del av en totalitet. Men når det ligger som en premiss, er meldingen til de deltakende arkitektene klar, nemlig: Lever noe som underordner seg den bygningsmassen som allerede er der! Og det er akkurat det vi har fått. Vi har fått et gigantisk bygg som underordner seg vår gamle – og for mange kjære – jernbanestasjon. Spørsmålet er om det er de riktige dimensjoner å sette opp mot hverandre i forhold til det bygget vi snakker om.

Så til selve forslaget fra Venstre. Dette er jo et forslag som Høyre også har hatt, som vi har stor sympati for, men som vi tror det ikke vil være riktig å gå inn for nå, rett og slett fordi vi opplever at de forslagene vi fremmer i Stortinget, bør være forpliktende for oss også under andre omstendigheter. Realiteten nå er at det er prosjektert et nytt bygg helt uavhengig av tanken om at den gamle bygningen for Nasjonalgalleriet skulle være innarbeidet i prosjektet. Det betyr jo at de kostnadene som skal til for å oppfylle dette vedtaket, dreier seg om et meget betydelig beløp. Nøyaktig hvor stort har vært diskutert, men vi snakker i alle fall kanskje om mellom 1,5 og 2 mrd. kr. Å legge det på toppen av de investeringene vi nå snakker om i Oslo, mener jeg er en sak som i så fall bør diskuteres nærmere enn bare rett over bordet i form av et forslag som Venstre nå fremmer. Det betyr ikke nødvendigvis at vi er avvisende til det. Dette er jo en tanke som vi har båret med oss i flere år. Det er viktig for oss at Nasjonalgalleriets gamle bygg blir satt inn i en sammenheng som absolutt rimer med det som er Venstres forslag. Men at den eneste opsjonen skal være å organisere dette som en del av Nasjonalmuseet i fremtiden, er nok et stadium som jeg opplever blir passert i denne sakens behandling.

Statsråd Hadia Tajik [13:26:41]: Det har kome opp ein del spørsmål i debatten som eg gjerne vil respondere på.

Det eine er sagt av representanten frå Venstre, at det kan hende at storleiken på magasina og på bygget er litt for liten. Eg vil understreke at i internasjonal samanheng, kanskje særleg i europeisk samanheng, er det nye Nasjonalmuseet eit ganske stort museum, og alle arealberekningane har vore gjorde i samarbeid med Nasjonalmuseet.

Så er representanten frå Høgre uroleg for kva ein vil gjere med det gamle Nasjonalgalleriet – korleis det vil verte brukt i framtida. Eg vil minne om at det ikkje vil vere mogleg å ta i bruk Nasjonalgalleriet for andre formål før tidlegast 2020, noko som gjev oss om lag sju år på å finne ein god bruk av Nasjonalgalleriet. Og eg føler meg veldig trygg på at det vil me kunne klare å gjere.

Så har det òg vore reist kritikk av prosessen i seg sjølv, og då har eg behov for å seie følgjande: Regjeringa har fått gjennomført planlegging og prosjektering av nybygget på Vestbanen i samsvar med det regimet som Stortinget har slutta seg til når det gjeld store, statlege investeringsprosjekt. Regjeringa sette i gang ei konseptvalutgreiing som vart kvalitetssikra – såkalla KS1 – før regjeringa bestemte seg for konseptet. Det skjedde i februar 2009. Deretter gjennomførte Statsbygg arkitektkonkurranse og fullførte eit forprosjekt med ekstern kvalitetssikring – såkalla KS2 – før regjeringa no har lagt saka fram for Stortinget med forslag til bindande kostnadsramme.

Når det gjeld Vestbane-prosjektet, vil eg minne om at Stortinget i budsjettproposisjonen for 2009 vart orientert om at dersom kvalitetssikring av det pågåande utgreiingsarbeidet gav grunnlag for å gå vidare med eit utbyggingsprosjekt på Vestbanen, ville det verte lyst ut arkitektkonkurranse om prosjektet så snart som mogleg. Konkurransen vart sett i gang i mars 2009. I vedlegget til proposisjonen ligg det eit oversyn over dokument, interpellasjonar og spørsmål der utbyggingsprosjektet har vore tema for kommunikasjon mellom regjering og storting.

Kort oppsummert: Den prosessen som ein har hatt for det nye Nasjonalmuseet, har vore i tråd med det Stortinget har slutta seg til for store, statlege investeringsprosjekt.

Trine Skei Grande (V) [13:29:39]: Når man har hatt flertallsmakt lenge nok, begynner man å utvikle et spesielt syn på hva som er riktig med hensyn til vedtaksrunde. Da gjelder det bare å få vedtakene gjort etter boka. Det å ha inkluderende prosesser, og faktisk også ha med opposisjonen, ligger ikke i den «boka» for styring og vedtak.

Det er sant at dette har vært diskutert mange ganger her i salen, men aldri på regjeringas initiativ. Det har alltid, som statsråden gjorde rede for, blitt tatt opp fordi vi har løftet det i interpellasjoner og spørsmål – så det er sagt.

Det andre poenget er at det er knyttet en prislapp til oppussing av Nasjonalgalleriet som det har vært stilt viktige spørsmål ved. Også representanten Olemic Thommessen har stilt viktige spørsmål om dette, så det at man i dag avviser å stemme for det fordi man aksepterer noe man sjøl har stilt spørsmål ved tidligere i debatter, finner jeg er en litt underlig argumentasjon. Det er bare snakk om et prinsipp om at dette bygget skal være med som en del av Nasjonalmuseet – og som en del av utstillingslokalene – også framover. Formen – hvilken måte dette gjøres på, hvilken måte det da må istandsettes på – og hvilke kriterier man legger for dette, har ikke vi tatt stilling til. Men jeg tror det har vært veldig beroligende for prosessen at vi i dag får et vedtak om at Nasjonalgalleriet bør være en del av det nye Nasjonalmuseet. Jeg syns også det hadde vært spennende kulturpolitisk å få muligheten til å vise fram kunst i både et nytt og et gammelt rom.

Det er jo ikke sånn at Nasjonalgalleriet ikke fungerer som utstillingslokale i dag. Det er forholdsvis mange som de siste dagene har besøkt Munch-utstillingen, og jeg tror de har følelsen av å være på et fungerende galleri. Vi må se på det som en del av de nasjonale byggesteinene vi skal ta vare på. For meg handler dette om det samme som å skulle flytte storting eller slott til en ny lokalitet og så bare legge det gamle brakk, uten noen mening om hva man skal gjøre med dem. Jeg mener at Nasjonalgalleriet har en rolle som nasjonal byggestein, og det kan vi ikke kimse av. Vi må faktisk ha en plan for hvordan vi skal gjøre dette videre. Jeg mener at vi i dag burde ha sagt at det må være en del av det nye Nasjonalmuseet.

Olemic Thommessen (H) [13:32:22]: Jeg har kanskje bare 1 minutt?

Presidenten: Nei, som saksordfører har representanten adgang til å ta ordet så mange ganger han vil, og han får 3 minutter hver gang – uten at det ligger noen oppfordring i det.

Olemic Thommessen (H) [13:32:31]: Ingenlunde! Jeg har heller ikke tenkt å trette Stortinget med å drøye dette for lenge.

Jeg har bare en merknad til statsrådens kommentar om prosessen. Nei, vi har intet å utsette på den formelle prosessen med hensyn til de statlige investeringsprosjektene.

Men det er, som representanten Skei Grande var inne på, et poeng at da tomten ble valgt, skjedde det som resultat av en forhandling mellom herrene Lae og Giske i et lukket rom. Det var aldri noen forberedt sak for Stortinget som inviterte til en grundig debatt om spørsmålet den gangen – om Utenriksdepartementets planlagte bygg. Siden har premissene for det endret seg, men den gangen var det en del av dette – også omfanget av en fredning eller en mulig «avfredning» av de bygningene som der ligger.

Det har aldri vært en gjennomdrøftet problemstilling, det har aldri vært behandlet på en ordentlig måte, og Stortinget har aldri vært invitert til en debatt om dette. Ved siden av å være et irritasjonsmoment for Stortinget er dette dessverre også årsaken til at vi har hatt en arkitektkonkurranse som jeg tror har hatt dårligere rammebetingelser enn den kunne hatt dersom vi hadde hatt en ordentlig gjennomgang av dette.

Så er jeg helt enig i de resonnementene som representanten Skei Grande hadde om Nasjonalgalleriets gamle bygg. Det er helt riktig at jeg også har stilt spørsmål ved kostnadsrammene vi snakker om. Men enten vi velger det ene eller det andre alternativet snakker vi om meget betydelige beløp. Det gjør at man må ha en annen og mer grundig inngang til det spørsmålet enn det det er mulig å få til i Stortinget i dag.

Presidenten: Neste taler er statsråd Hadia Tajik, som etter Stortingets forretningsorden på samme måte som saksordføreren også har anledning til å ta ordet flere ganger.

Statsråd Hadia Tajik [13:34:51]: Det er sagt frå denne talarstolen at ein ikkje har involvert Stortinget fordi regjeringa har vore oppteken av å gjere ting etter boka. Eg har ikkje tenkt å prøve å gjere ting utanom boka. Eg er veldig trygg på at kritikken vil vere mykje sterkare i ein sånn situasjon.

Det er òg sagt at den informasjonen ein har fått om det nye Nasjonalmuseet, ikkje har vore på initiativ frå regjeringa. Det er ikkje riktig, dette har det vore greidd ut om i budsjettproposisjonar ved fleire anledningar.

Men eg vil gjerne rose den interessa som òg opposisjonen har vist ved ulike anledningar, og det engasjementet dei har vist for det nye Nasjonalmuseet på ulike område. Så respekterer eg òg behovet for ei partipolitisk markering omkring desse spørsmåla. Men eg gler meg over at det er ei så pass brei oppslutning om det som er eit viktig kunst- og kulturbygg i Noreg. Det vil gje fantastiske moglegheiter for dei samlingane me har i dag, og for dei samlingane me kjem til å få.

Eg trur det er mange som set pris på at me har ei så brei oppslutning om eit så stort og viktig bygg i norsk samanheng.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.