Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arne L. Haugen (A) [16:48:27]: (ordfører for saken): Jeg skal få legge fram næringskomiteens innstilling til Prop. 89 L for 2012–2013 om endringer i reindriftsloven, som innebærer at dagens ordning med områdestyrer avvikles, og at områdestyrenes oppgaver overføres til fylkesmennene. Reindriftsstyret videreføres som i dag, og skal sikre samisk medvirkning også i den offentlige forvaltningen av reindriften.

Komiteen er samstemt i å anbefale den endringen som regjeringen foreslår. Høyre har et endringsforslag til § 1 i loven, som jeg regner med de vil gjøre rede for selv.

Det er grunn til å merke seg at Sametinget er sterkt kritisk til den måte konsultasjonene med departementet er gjennomført på. Sametinget ser også behov for at den offentlige forvaltningen av reindriften bedres og styrkes, men er kritisk til lovforslaget slik det nå framstår. Sametinget er av den oppfatning at departementet ikke har fulgt konsultasjonsprosedyrene og er kritisk til evalueringsarbeidet som departementet begrunner forslaget med. Sametinget konkluderer med å be om at saken stoppes, og at det blir satt i gang et nytt arbeid for å utrede den framtidige organiseringen av reindriften.

Da næringskomiteen la proposisjonen ut til åpen høring, var det ingen som meldte seg. Som saksordfører tok jeg derfor kontakt med sametingspresidenten for å høre om det var interesse for et uformelt møte for å drøfte lovforslaget og andre forhold som kunne ha med det å gjøre. Jeg ble henvist til Ellinor Jåma i Sametingsrådet med ansvar for reindriftsspørsmål. Vi avtalte et møte den 29. april, som jeg også inviterte de andre medlemmene i næringskomiteen til å delta på. Det er viktig å understreke at dette er et uformelt møte. I noen medier er dette omtalt som konsultasjoner. Det er viktig å understreke at Stortinget ikke har konsultasjoner, det er det forvaltningen som har – etter nærmere regler. I møtet ble det igjen oppfordret til å stoppe saken og sende den tilbake til regjeringen.

Jeg minner igjen om at målet med de endringene som nå skjer, er å rydde opp i den offentlige forvaltningen av reindriften. I forrige periode vedtok Stortinget endringer i reindriftsloven – med hovedfokus på den indre organiseringen av reindriften – og som i realiteten innebar at reindriftsutøverne selv fikk ansvaret for denne organiseringen, bl.a. å beslutte bruksregler og øvre reintall, som skal sikre en reindrift som er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Det er når reineierne selv ikke gjør dette at forvaltningen må sette i verk tiltak i regi av reindriftsstyret. I den proposisjonen som da ble behandlet, ble det ikke tatt stilling til den offentlige – eller skal vi si statens – forvaltning av reindriften.

Bakgrunnen for de endringene som nå foreslås i denne proposisjonen, er resultat fra flere evalueringer av den offentlige forvaltningen av reindriften etter år 2000. I NOU 2001:35 Forslag til endringer i reindriftsloven peker lovutvalget særlig på utfordringer med habilitet, at reindriftsforvaltningen er for isolert fra annen forvaltning, og at den har vanskelig for å bygge opp tilstrekkelig kompetanse. I 2010 ble det iverksatt både en internevaluering og en omdømmeundersøkelse.

Komiteen støtter de endringer i reindriftsloven som regjeringen nå foreslår. Hensikten med lovendringen er å forenkle og effektivisere forvaltningen, harmonisere og inkludere denne forvaltningen med annen offentlig forvaltning, og å tydeliggjøre forvaltningsstrukturen.

Endringen fører også til at reindriften blir en del av det øvrige samfunnet, ikke på siden av det. Jeg tror samspillet med øvrig forvaltning vil ha inkluderende effekt i forhold til reindriftssamiske problemstillinger.

I proposisjonen sier departementet at de vil ta initiativ til etablering av en form for regionale fora som skal bidra til dialog mellom reindriften og offentlige myndigheter, og at disse blir etablert innen endringene i den offentlige forvaltningen trer i kraft.

Jeg tror det er et klokt initiativ.

Torgeir Trældal (FrP) [16:53:28]: Fremskrittspartiet støtter regjeringens forslag og synes det er bra at man lager nye regler for å prøve å få det til å fungere bedre. Det er slik at når man lager regler, er det også viktig at man følger dem. Litt av problematikken når det gjelder reindrift, er at man har reglene, men man følger dem ikke opp. Riksrevisjonen har hvert eneste år kommet med kritiske merknader til hele feltet hvor man ikke klarer å følge opp.

Jeg vil gjerne sitere fra den siste undersøkelsen fra Riksrevisjonen om bærekraftig reindrift i Finnmark, Dokument 3:14 for 2011–2012:

«Reindriftsloven og de årlige reindriftsavtalene er de sentrale virkemidlene for å nå målene om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Undersøkelsen viser at virkemiddelbruken ikke har sikret en bærekraftig reindrift.»

Her ser man også at det ikke har fungert slik som det er ment. Jeg siterer videre:

«Videre viser undersøkelsen at virkemidlene i liten grad er samordnet for å sikre en effektiv virkemiddelbruk, og at dette får konsekvenser for måloppnåelsen.

I henhold til reindriftsloven skal det utarbeides bruksregler med øvre reintall. Bruksregler er en forutsetning for at bestemmelser om øvre reintall og beitebruk kan følges opp. Landbruks- og matdepartementet har i for liten grad lagt til rette for at bruksreglene er blitt utarbeidet i tråd med reindriftsloven.»

Med andre ord – en krass kritikk av regjeringen og matministeren. Og videre:

«Undersøkelsen viser at det har tatt fire og et halvt år å utarbeide bruksregler med øvre reintall. Videre viser undersøkelsen at Reindriftsstyret og Statens reindriftsforvaltning ved oppstart av saksbehandlingen i forbindelse med fastsettelse av øvre reintall manglet avklaringer fra Landbruks- og matdepartementet knyttet til saksbehandlingen.»

Igjen noe som gjør at det er vanskelig å få dette til å fungere. Sitatet fortsetter:

«Undersøkelsen viser at det øvre reintallet i liten grad er fastsatt med bakgrunn i alle årstidsbeitene, slik reindriftsloven forutsetter. Et reintall som ikke er tilpasset årstidsbeitene, vil ikke være økologisk bærekraftig. Det er derfor behov for at distriktene utarbeider bruksregler også for vintersiidaene, slik reindriftslovens § 60 gir adgang til, og at neste generasjons bruksregler for sommerbeitene tar hensyn til beitekapasiteten for alle årstidsbeitene.

For å få til reintallsreduksjon skal det utarbeides reduksjonsplaner. Undersøkelsen viser at verken Landbruks- og matdepartementet, Reindriftsstyret eller Statens reindriftsforvaltning har utarbeidet planer eller strategier for hvordan reduksjonsplanene skal utarbeides og følges opp. Landbruks- og matdepartementet må sørge for at Statens reindriftsforvaltning sikrer at siidaene utarbeider reduksjonsplaner, og at disse følges opp. Departementet har heller ikke sørget for at de virkemidler som finnes i reindriftsloven og i reindriftsavtalen, er blitt brukt i tilstrekkelig grad, herunder bruk av sanksjoner for å sikre at målet om bærekraftig reindrift realiseres.

Videre viser undersøkelsen at beitebruk i liten grad er avklart i distriktenes bruksregler. Manglende avklarte beiterettigheter gjør dette arbeidet vanskelig. Arbeidet med å avklare beiterettighetene, blant annet i domstolene, må ikke være til hinder for arbeidet med å redusere reintallet i henhold til bruksreglene.»

Selv om nå næringen selv snakker om å gå til retten for å stoppe reduksjonen, så sier man at sidaene ikke må være til hinder i arbeidet med å redusere reintallet. Reintallet gjør at vi i dag har en økologisk krise – nesten katastrofe – i Finnmark. Enkelte plasser er det som å være i en ørken. Områder er antagelig allerede ødelagt i et titall år framover – i store deler av Vest-Finnmark, og det er på vei til å bli stadig verre nedover i systemet.

Det hjelper ikke – med respekt å melde – å endre reglene og stramme inn hvis vi ikke viser evne til å gjøre noe og gå inn med de sanksjonene vi har i dag, med å ilegge bøter og gjøre andre ting for å få ned reintallet. Det har ikke statsråden gjort. Han har selv gått ut og sagt – for nesten et år siden – at det fort måtte tas ut over 30 000 rein for at man skulle få en bærekraftig drift og hindre dyretragedier. Men det har ikke skjedd noe siden den gang, så jeg utfordrer statsråden i dag i sitt innlegg til å fortelle litt om hvor langt han er kommet, og om når han er i mål.

Frank Bakke-Jensen (H) [16:58:00]: Til å være en forholdsvis liten næring – hvis vi måler den i produsert volum – er reindriftsnæringen hyppig debattert fra denne talerstolen. Grunnen er nok at det er en viktig næring for Norge, tatt i betraktning at den er en viktig kulturbærer for det samiske folk.

Reindriften har en utfordrende tilværelse i møte med et samfunn der ting endrer seg fort, i møte med et samfunn der bosetningsmønster endres, der næringsmønster endres, og der man faktisk – sagt litt banalt – skal konkurrere om arbeidskraft og de gode hodene også i denne næringen.

Vi har i de siste årene fått levert mange evalueringsrapporter som har sett på reindriften. Man har sett på reindriftsforvaltningen og på styringen. Jeg skal ikke som representanten Trældal gi meg til å sitere fra alle rapportene. Det er ikke nødvendig. En av de siste rapportene var en intern evaluering av den offentlige forvaltningen av reindriftsnæringen, og det var assisterende fylkesmann i Finnmark, Tor Stafsnes, som ledet utvalget.

Utvalget konkluderer – i korthet – med at reindriftsforvaltningen hadde organisert seg på en måte som stort sett handlet om å få pulverisert ansvar. Reindriften var i en vanskelig situasjon, men det var nesten umulig å gå inn i forvaltningen og finne ut hvem som i utgangspunktet hadde ansvar for problemene som forelå. Sånn kan vi ikke ha det. Vi skal derfor gi honnør til statsråden og regjeringen som kommer med et forslag, som kommer med endring – som ser dette, og sier at ting må gjøres.

Etter min mening er det ikke riktig så mørkt som Trældal sier, at det ikke har skjedd noe. For, med all respekt, regjeringen har de siste fire årene tatt grep, og det har skjedd ting også innenfor reindriften. Det går bare litt sakte, og jeg skal forsøke å komme med gode råd om hvordan man kunne fått opp tempoet.

En forvaltning som i utgangspunktet ikke fungerer slik vi vil den skal gjøre, kombinert med en reindriftslov som har en litt kronglete formålsparagraf, gjør dette vanskelig, og reintallet er et godt eksempel. Da vi på slutten av 1980-tallet innførte kvoter, sa vi ikke til fiskerne: Vær så god, her er 100 000 tonn. Kan ikke dere finne ut hvor mange fisk dere skal ha på hver båt? Men det er nesten det vi har gjort når det gjelder reindriften. Vi har sagt at man må finne et bærekraftig antall, og at man må bli enige seg imellom. Og det gjør det litt vanskelig.

Formålsparagrafen i reindriftsloven sier at reindriften er pålagt å drive bærekraftig – økonomisk bærekraftig, økologisk bærekraftig og kulturelt bærekraftig. For en næring som har et så stort kulturelt ansvar som reindriften har, blir dette veldig vanskelig. Derfor har vi i Høyre sagt at vi er nødt til å prioritere. Hvis det skal være mulig å styre etter målene, er vi nødt til å gå inn og prioritere i formålsparagrafen. Derfor fremmer Høyre et forslag om at økologisk bærekraft skal være prioritert foran økonomisk bærekraft og kulturell bærekraft.

Vår begrunnelse er at det kulturelle ansvaret reindriftsnæringen har, bygger på gamle tradisjoner med hensyn til reinmerke og for at neste generasjon skal ha så og så mange rein. Det gjør det – i en situasjon som i dag – nesten umulig å få en sunn næring. Det er for reindriften som det er for landbruket og fiskeriene: Teknologien utvikler seg. Man kan gjøre mer jobb med færre folk. Man kan ha flere dyr med færre ressurser. Man kan altså gjøre næringen mer moderne, mer ressurseffektiv. Med ressurseffektiv mener jeg også at man etterhvert kan ha færre folk. Der ligger «hunchen» som Høyre vil påpeke her. Derfor fremmer vi et forslag som sier at § 1 første ledd i reindriftsloven skal lyde som følger:

«For det samiske reinbeiteområdet skal loven legge til rette for en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift med basis i samisk kultur, tradisjon og sedvane til gagn for reindriftsbefolkningen selv og samfunnet for øvrig, og hvor økologisk bærekraft skal være overordnet økonomisk og kulturell bærekraft. For å nå disse mål skal loven gi grunnlag for en hensiktsmessig organisering og forvaltning av reindriften. Reindriften skal bevares som et viktig grunnlag for samisk kultur og samfunnsliv.»

Etter Høyres mening er det slik at hvis vi ikke gjør disse prioriteringene, vil vi heller ikke evne å gi reindriftsnæringen rammevilkår som gjør at man kan utvikle en sunn næring. Den økologiske bærekraften må være der. Hvis ikke rakner de to andre.

Jeg tar opp det forslaget som Høyre har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Frank Bakke-Jensen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Alf Egil Holmelid (SV) [17:03:26]: Reindriftsnæring er ei viktig næring både økonomisk og kulturelt, og det er derfor viktig å leggje grunnlag for ei reindrift som er økonomisk, kulturelt og økologisk berekraftig.

Proposisjonen som blir behandla i dag, handlar om endringar i reindriftslova og forvaltingsregimet for reindrifta. Som det går fram av proposisjonen, er dette ei sak som har ei lang forhistorie, og det har kome fram ulike syn i forarbeidet til lovendringa. Regjeringa foreslår å avvikle områdestyra og overføre oppgåvene til fylkesmannsembetet. Formålet er å effektivisere og forenkle forvaltinga av reindrifta og få på plass ein tydelegare forvaltingsstruktur. Dette kan også bidra til at reindriftsforvaltinga blir del av eit større fagleg miljø.

Reindriftsstyret, med dagens system for oppnemning, vil bli ført vidare som i dag. Reindriftsstyret blir klageorgan for vedtak etter reindriftslova fatta av Fylkesmannen. Den samiske medverknaden i den offentlege forvaltinga av reindrifta er viktig for suksessen til den omlegginga som no er foreslått. Det blir også lagt opp til at reindriftsforvaltinga i Alta held fram som før under namnet Statens reindriftsforvaltning.

Landbruks- og matdepartementet vil også invitere Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund til å vere med og utvikle rammene for samisk og reindriftsfagleg medverknad i dei nye reglane for forvaltinga.

Departementet ser det som heilt avgjerande at det saman med Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund blir utvikla gode rutinar for samisk og reindriftsfagleg medverknad i ei ny, regional forvalting. Som ordførar for saka var inne på, trur vi det er eit godt grep å leggje til rette for at Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund blir aktivt trekte med i den vidare prosessen for å finne gode samarbeidsrelasjonar som kan gje omlegginga som no er gjort, god forankring og god legitimitet blant dei som blir berørte av omlegginga.

Irene Lange Nordahl (Sp) [17:06:12]: Proposisjon 89 L om endringer i reindriftsloven innebærer en avvikling av ordningen med områdestyrer og overføring av områdestyrenes oppgaver til fylkesmannsembetene.

Senterpartiet støtter denne endringen, og vi mener at dette vil være en fornuftig endring av reindriftsloven.

Jeg vil i denne sammenheng vise til at det er en særskilt utfordring innenfor dagens forvaltningssystem at reindriftsforvaltningen er en forholdsvis liten forvaltning uten tilknytning til annen offentlig forvaltning. Over tid har en sett at dette kan skape problemer med hensyn til bl.a. habilitet og kompetanseoppbygging.

Hensikten med de endringene som nå gjøres, er å få en mer oversiktlig og effektiv forvaltning, som kan inngå i et bredere faglig miljø, og som samlet sett gir kompetansemessige gevinster.

Overføringen av områdestyrets myndighet til fylkesmennene forutsettes å skje parallelt med en administrativ overføring av områdekontorene til fylkesmennene. Fylkesmannen vil dermed bli den statlige, regionale fagmyndigheten i den offentlige forvaltningen av reindriften, jf. også Fylkesmannens tilsvarende rolle på landbruksområdet og for øvrig også på miljøområdet.

Kontorene blir lokalisert der de er i dag. Reindriftsforvaltningen i Alta forutsettes opprettholdt som før. Den har nå skiftet navn til Statens reindriftsforvaltning.

Når det gjelder Reindriftsstyret, er dette på linje med områdestyrene et kollegialt organ hvor Landbruks- og matdepartementet i dag oppnevner fire medlemmer og Sametinget tre medlemmer.

Landbruks- og matdepartementet vil fortsatt ha det overordnede faglige ansvaret for den offentlige forvaltningen av reindriften.

Samisk medvirkning og reindriftsfaglig kunnskap vil også være viktig i en ny forvaltningsmodell. Det har flere av talerne her henvist til. Jeg viser for øvrig til at departementet har sagt at de vil invitere Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund til å være med og utvikle rammene for samisk og reindriftsfaglig medvirkning i en ny regional forvaltning.

Det er ikke er oppnådd enighet med Sametinget gjennom konsultasjonsordningen om de endringer som nå gjøres, og Sametinget har bedt om at saken utsettes til høsten 2013 for å få tid til å gjennomføre nye konsultasjoner.

I likhet med resten av komiteen støtter imidlertid Senterpartiet at det nå må fattes en beslutning om hvordan statens forvaltning av reindriften skal organiseres, og vi støtter de endringer i reindriftsloven som er foreslått i proposisjonen.

Steinar Reiten (KrF) [17:08:59]: Reindriftsloven sammen med reindriftsavtalen, som vi skal debattere i neste sak, har som hovedformål å sikre at reindriftsnæringen er økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig.

Jeg har merket meg at hensikten med endringene vi nå debatterer, er å få en mer oversiktlig og effektiv forvaltning som kan inngå i et bredere faglig miljø, som samlet sett gir kompetansemessige gevinster. Det er positivt, og noe KrF støtter.

Jeg vil likevel understreke at en så omfattende omorganisering av reindriftsforvaltningen som dette lovforslaget innebærer, kan bli opplevd som en inngripen i samiske tradisjoner og samisk kultur. De foreslåtte endringene i reindriftsloven har møtt sterk motstand i Sametinget og andre representative organer for samisk reindrift. Derfor må lovendringen etter vår mening gis en dypere og mer omfattende begrunnelse enn bare effektivisering av forvaltningen. Kristelig Folkeparti har sterke og klare formuleringer i sitt program om anerkjennelse av samene som urbefolkning, med de nasjonale og internasjonale forpliktelser det innebærer for den norske staten.

Når vi velger å støtte forslagene til endring av reindriftsloven, er en viktig del av vår begrunnelse at vi ser nødvendigheten av å ta grep som sikrer at reindrift forblir en hjørnestein i samisk kultur også i framtiden. Det forutsetter en bærekraftig driftsform der beitetrykk og antall dyr ikke overstiger bæreevnen til naturgrunnlaget. Det forutsetter også at seriøse og hardt arbeidende aktører i reindriftsnæringen får trygge og forutsigbare rammevilkår. Og det forutsetter ikke minst et godt og avklart samspill mellom reindriftsnæring og annen arealkrevende næringsvirksomhet.

I lang tid har norsk reindriftsforvaltning ikke fungert tilfredsstillende, og både næring, natur og dyr har vært skadelidende av at det ikke har blitt tatt tak i vanskelige problemstillinger.

Beitetrykket har vært urovekkende i store deler av beiteområdene, og mange dyr har lav slaktevekt som følge av dårlige beiteforhold. Deler av næringen sliter med fastlåste konflikter, og internkontrollen har vært dårlig. Det er, og har alt for lenge vært, en stor utfordring at reindriftsnæringen ikke har vært tilstrekkelig økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig. Formålet med reindriftsloven er nettopp å sikre at næringen lever opp til disse viktige bærekraftpilarene. De endringene vi diskuterer nå, er et steg i riktig retning.

Samtidig er det ikke alle endringene som er helt uproblematiske. Jeg har merket meg at overføringen av områdestyrenes myndighet til fylkesmennene blir forutsatt å skje parallelt med en administrativ overføring av områdekontorene til fylkesmennene.

Fylkesmannen vil dermed bli den statlige regionale fagmyndigheten i den offentlige forvaltningen av reindriften, slik Fylkesmannen har en tilsvarende rolle på landbruksområdet for øvrig og på miljøområdet.

Kristelig Folkeparti frykter at det kan oppstå en uheldig dobbeltrolle når Fylkesmannen blir tillagt innsigelseskompetansen i saker om iverksetting av tiltak ved uenighet mellom grunneier/bruksberettiget og reindriften, samtidig som Fylkesmannen er meklings- og klageinstans i arealplansaker. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti at den varslede evalueringen etter tre år også skal innbefatte en gjennomgang av hvorvidt en slik interessekonflikt har vært en utfordring.

Jeg har også merket meg innvendingene fra Sametinget når det gjelder konsultasjonsprosedyrene i denne saken, at Sametinget er av den oppfatning at informasjon har kommet for sent, og at Sametinget har blitt utelatt av prosessen.

Sametinget er, og skal være, regjeringens fremste premissleverandør i samiske spørsmål. I 20 år har Sametinget spilt en sentral rolle både i det samiske miljøet og overfor befolkningen generelt. Det er avgjørende at samarbeidsformene og dialogen mellom Sametinget og regjeringen fungerer godt.

Jeg vil understreke at det er viktig at storting og regjering bestreber seg på en fortsatt god dialog med Sametinget. For at det skal skje, er det i første omgang viktig at regjeringen følger opp sine intensjoner om å etablere regionale reindriftsfora som en kompetanseressurs og møteplass for drøfting av overordnede reindriftsfaglige problemstillinger. Jeg merker meg at regjeringen vil ta initiativ til at slike regionale fora er etablert før endringene i reindriftsloven trer i kraft.

Kristelig Folkeparti forventer at alle aktører vil bidra positivt til etableringen av regionale reindriftsfora som en viktig arena for dialog mellom myndigheter og reindriftsnæring.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:13:32]: Den offentlige forvaltningen av reindriften har i lengre tid hatt oppmerksomhet. Konkret har dette dreid seg om hvorvidt forvaltningen er god og effektiv nok i forhold til de oppgaver som skal ivaretas. Eller for å si det med andre ord: om forvaltningen som verktøy i arbeidet med å legge til rette for en bærekraftig reindrift, er utformet på en hensiktsmessig måte.

I lyset av den utviklingen som har funnet sted og de utfordringene man nå står overfor, har både undersøkelser og evalueringer avdekket behov for endringer i selve organiseringen av forvaltningen av reindriften. Det er behov for en mer samordnet og helhetlig regional forvaltning. Dette gjelder ikke minst i arealspørsmål, som er blant de største utfordringene reindriften i dag står overfor.

Det er på den bakgrunn regjeringen har foreslått at ordningen med områdestyret avvikles, og at områdestyrenes oppgaver overføres til fylkesmannsembetene.

Jeg er glad for at komiteen og debatten i dag så klart uttrykker støtte til dette. Det er her tale om viktige og nødvendige endringer som etter mitt syn vil legge til rette for en effektiv og framtidsrettet forvaltning av reindriften. Den nye forvaltningen vil gi kompetansemessige gevinster i et bredt faglig miljø.

Det er også grunn til å understreke at områdestyrene har vært en viktig aktør og gjort et godt arbeid. Det er først og fremst behov for organisatoriske grep som er bakgrunnen for endringsforslaget. Overføring av områdestyrenes myndighet til fylkesmennene forutsetter å skje parallelt med en administrativ overføring av områdekontorene til fylkesmennene. Fylkesmannen vil dermed bli den statlige regionale fagmyndigheten i den offentlige forvaltningen av reindriften. Fylkesmannen blir nå en svært tydelig aktør for ivaretakelse av reindriftens interesser i en situasjon hvor reindriften stadig blir mer presset.

Jeg er også glad for at komiteen slutter seg til forslaget om en ny forvaltningsmodell for reindriften. Det haster rett og slett med å få dette på plass, bl.a. for å skape ro og forutsigbarhet i forhold til de ulike interessene som på forskjellige måter blir berørt. Departementet har vært svært bevisst på at hensynet til samisk innflytelse og medvirkning må bli ivaretatt på en god måte også i den nye forvaltningsmodellen. Det foreslås derfor etablert regionale fora som skal bidra til en systematisk dialog mellom offentlige myndigheter og reindriften. Her må det også nevnes at det forutsettes generelt at det etableres gode rutiner for kontakt og dialog med Sametinget og de ulike aktørene i reindriften. Dette er et arbeid departementet vil ta sterkt del i og overvåke nøye for å sikre at etablering og oppfølging skjer i tråd med de klare intensjonene som her gjør seg gjeldende. Sametinget og NRL er invitert til å delta i dette arbeidet.

For øvrig vil det sentrale reindriftsstyret bestå. Her har Sametinget oppnevningsmyndighet for tre medlemmer og Norske Reindriftssamers Landsforbund, NRL, forslagsrett. Her skal det også være aktive reindriftsutøvere blant medlemmene. Dette bidrar til, som komiteen har merket seg, å sikre samisk medvirkning i den offentlige forvaltningen av reindriften.

Jeg vil gi uttrykk for det beklagelige i at det gjennom konsultasjonene ikke ble oppnådd enighet med Sametinget og Norske Reindriftssamers Landsforbund. Det ble gjort forsøk på å imøtekomme Sametingets og NRLs krav på enkelte områder, men det var ikke tilstrekkelig til at man kom til et omforent forslag. Regjeringens forslag er justert noe i lys av konsultasjonene, og jeg er sikker på at vi nå får en god og effektiv forvaltningsmodell som skal bidra til at vi når de reindriftspolitiske målene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [17:17:25]: Jeg har det siste halvannet året blitt kontaktet av flere reindriftssamer som er innforstått med at reintallet må ned for å få en reduksjon i antallet rein. De får da et problem i sidaene. Jeg har et eksempel: Hvis man har 1 000 rein i en sida, og så har man en aktør som er advokat i Oslo, man har en aktør som er soldat i Afghanistan, og man kan ha en aktør som kanskje sitter på et sykehjem fordi man er nådd den alderen. Da blir problemstillingen til reindriftseierne: Hvis de skal ned i antall rein og blir tatt på den totale rammen, har man ikke nok rein for dem som driver i sidaene, til å leve og drive bærekraftig.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil man vurdere en lovendring hvor man sier at de som får konsesjon i sidaene, faktisk skal være aktive drivere?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:18:26]: Når det gjelder spørsmålet til Torgeir Trældal, har det vært et langsiktig arbeid for å klare å ta tak i den felles utfordringen vi ser med et for høyt antall rein i forhold til beitegrunnlaget. I forrige stortingsperiode vedtok vi en reindriftslov som gjorde at vi fikk nye virkemidler for å ta tak i problemet og kunne også sette makt bak virkemidlene hvis vi ønsket det. Vi kommer ikke til å ta initiativ til noen nye lovendringer eller nye regelverksendringer nå. Vi er opptatt av å følge opp det lovverket som Stortinget selv vedtok i 2007–2008, og sette det i verk. Jeg tror det viktigste er at vi nå tverrpolitisk står sammen om en felles målsetting om å få en mer økonomisk, økologisk og bærekraftig reindrift. Da må reindriftstallet ned, og det er det vi ønsker å følge opp. Derfor ønsker vi ikke å ta inn den typen nye elementer i den diskusjonen.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:19:35]: Mitt spørsmål blir: Hvordan vil statsråden definere begrepet «kulturell bærekraft», slik det skal forstås i reindriftsloven § 1 første ledd?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:19:55]: Jeg skal være forsiktig med å gi en tydelig definisjon på tre linjer på det. Det som er viktig, er at vi i nesten all politikk har ulike politiske målsettinger.

Når det gjelder reindriften, har vi jo en målsetting om at det skal være økonomisk bærekraftig å drive med det. Det ser vi at er en utfordring nå. Vi sier at vi har en målsetting om at det skal være økologisk bærekraftig, og det henger jo sammen med det økonomiske. Når vi får et stort press på ressursene, blir økologien dårligere, og økonomien også dårlig.

Når det gjelder den kulturelle bærekraften, vet vi jo alle at reindriften og det ene urfolket vi har i Norge, er svært tett koblet sammen. Når vi da utformer reindriftspolitikken, må vi ta hensyn til de tradisjoner, den historie og det unike i at vi har et urfolk i Norge. Det vil være mange ulike hensyn som man må ta som en del av den totale reindriftspolitikken, men til sjuende og sist er også reindriften en næring, og den må behandles som en næring.

Steinar Reiten (KrF) [17:21:06]: Det var interessant og positivt at statsråden i sitt innlegg la så stor vekt på dette med regionale reindriftsfora som skal på plass.

Regjeringen sier i selve proposisjonen følgende:

«Departementet vil ta initiativ til at dette er etablert innen endringene trer i kraft.»

Det er snakk om organer uten beslutningsmyndighet, men som har en viktig konsultativ funksjon. Vi er kommet opp i en situasjon der det på en måte er en tillitskrise mellom Sametinget på den ene siden og staten på den andre. Kan statsråden si noe om hvordan en ser for seg framdriften i dette, hvordan en kan få en god dialog med etablering av fora?

Så står det, som punkt fem i lovforslaget:

«Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.»

Når tror statsråden at disse konsultative organene kan være på plass, slik at loven kan tre i kraft?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:22:01]: Jeg opplever representanten Reitens spørsmål slik at han har respekt for den situasjonen som nå er for mange av dem som er i reindriften. Det økonomiske utkommet for mange som driver med rein i dag, er for lavt, og det er krevende. Når de ser de forslagene som er her, kan det oppleves dramatisk for enkeltutøvere.

Det som er hovedutfordringen vår som myndighet, er jo at det som kan framstå rasjonelt for én, i sum blir feil – altså det som man definerer som «allmenningens tragedie». Den ordningen som Reiten spør om, er delvis et resultat av den prosessen vi har hatt med Sametinget, der ikke vi kom helt i mål – men altså: Man gir og tar. Et konstruktivt utkomme av det er at vi skal prøve å ha denne typen regionale fora.

Jeg skal vel være forsiktig nå med å gi et konkret svar på det, men vi må jo prøve å få det på plass så fort som mulig, og jeg håper at vi kan ha en tett og god dialog med Sametinget, så vi får det på plass – for alle ville være best mulig tjent med dialog når vi skal følge opp de vedtakene som Stortinget gjør.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:23:23]: Da jeg i innlegget mitt sa at vi faktisk har sett en utvikling i denne saken de siste fire årene, så mente jeg det. Det er sånn at tidligere statsråd Brekk jobbet godt med denne saken. Det vi har opplevd i dag, er faktisk en liten bråstopp. Hvis det er sånn at vi i § 1 i reindriftsloven har et så rundt og omtrentlig forhold til målsettingen med loven, kommer vi aldri i havn med det vi har sagt vi skal gjøre når det gjelder reindriften.

Økologisk bærekraft kan vi måle på mange måter. Det kan vi måle på produktivitet i flokken: Hvor mange kalver er det – hva er kalveprosenten i en flokk? Det sier noe om økologisk bærekraft. Vi kan måle det på kalvevekt: Hvor mye klarer en reinkalv å legge på seg på et år? Det sier noe om den økologiske bærekraften. Økonomisk bærekraft er ganske enkelt – vi kan finne ut om det er mulig å tjene penger på det vi holder på med.

Men hvis vi ikke tar oss jobben med å definere hva som skal være kulturell bærekraft, vel, da står vi der med det problemet at det kanskje er fem brødre som skal overta flokken etter en far, og alle skal ha like rettigheter. Kanskje er det sånn at man blir nødt til å dele, kanskje er det sånn at det er så mange aktører at man kommer ned på bare små flokker – ikke økonomisk bærekraftige flokker. Men hvis kulturell bærekraft skal være at bare du er same, så skal du kunne få lov å drive med reindrift, går det ut over de to andre bærekraftbegrepene.

Vi har holdt på med denne problemstillingen i 20 år i norsk politikk, og vi kommer ikke noe lenger hvis vi ikke tar oss jobben med å finne ut hvordan vi skal styre etter de tre målene. Hvis vi kommer til et veikryss og det er tre veier, må vi på et eller annet vis kunne velge en vei. Da må vi også ha klart for oss hvordan vi skal klare å velge den veien vi gjerne vil. Nå er det faktisk sånn at vi har en tredelt bærekraftformulering, der vi ikke har tatt oss jobben med å definere det siste punktet.

Altså: Når statsråden er så klar på at han ikke aner hva som ligger i begrepet «kulturell bærekraft», vel, da har vi en jobb å gjøre for at vi skal kunne vedta denne loven.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:25:52]: Er det noe debatten om norsk reindrift har vært mye preget av, er det store og sterke ord, men lite handling. Jeg opplevde representanten Frank Bakke-Jensens innlegg nå som et innlegg med store og sterke ord – han prøver å gjøre polemikk ut av en viktig og krevende problemstilling.

Den rød-grønne regjeringens politikk på dette området er at vi har lagt en vei for å få reindriften på en riktigere retning. Vi har tro på at vi skal gjøre det sammen med Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund, NRL, for det er sammen med Sametinget og NRL at vi kan få det til. Men så har vi sett at det er nødvendig også å få på plass et nytt lovverk. Vi gjorde det med den nye reindriftsloven i 2007, og vi gjør det nå i dag med en ny forvaltningsmodell der vi også har mulighet til å bruke sanksjoner når det trengs.

Når det gjelder hvordan vi skal definere kulturell bærekraft, mener jeg at vi skal gjøre det sammen med Sametinget og NRL – diskutere det. Men det er umulig å diskutere norsk reindrift hvis man ikke tar hensyn til at det er et urfolk vi snakker om, og at reindriften er sterkt knyttet sammen med den livsformen det folket har hatt i generasjoner.

Så ønsker ikke jeg å komme med en lettvint definisjon over bordet for på en måte å kunne score politiske poeng på det. Vi har i veldig mange saker i Norge, og ikke minst i spørsmål som gjelder urfolk, ulike målsettinger, og så er det avveininger. Den beste måten vi skal klare å få ned reintallet på, er at vi har sanksjoner som denne regjeringen gjennomfører, samtidig som vi har en tett dialog, og at vi har respekt for at reindriften står overfor noen spesielle utfordringer også kulturelt. Hvis vi ikke har den respekten, vil konfliktnivået bli enda høyere. Vi trenger ikke et høyere konfliktnivå – vi trenger handlekraft og dialoger.

Presidenten: Representanten Frank Bakke-Jensen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:27:47]: Det skal holde.

Det er faktisk sånn at statsråden enda en gang går opp og bekrefter det jeg hevdet i mitt innlegg.

Det er ikke sånn at den lovgivende forsamling skal vedta en lov, og så skal en statsråd ta med seg et begrep ut og bli enig med Sametinget og reindriften om hva som skal ligge i det begrepet. Hvis begrepet ikke er ferdig definert når man kommer til Stortinget med loven, har man ikke gjort jobben.

Torgeir Trældal (FrP) [17:28:25]: Jeg har et spørsmål til statsråden.

Det han sier, er at man har sanksjoner. Da er mitt spørsmål til statsråden, som jeg håper han svarer på: Når brukte dere de sanksjonene? Så vidt jeg vet fra opplysninger jeg har fått, er det ikke brukt noen sanksjoner ennå for å slå ned på det. Da er spørsmålet: Når er det brukt – og hvis det eventuelt ikke er brukt, hvorfor ikke?

Så sier man også man er veldig opptatt av at man vil ha en enighet med Sametinget. Men nå har jo Sametinget hele tiden hevdet at de ikke vil gå inn i dette med reintall – de vil altså ikke være en del av det. Da lurer jeg på: Hvordan skal du ha en dialog med en part som Sametinget, som selv har sagt at de ikke vil være del av det? Skal du tvinge dem til å prate med deg?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:29:23]: Til representanten Trældal: Jeg brukte jo en stor del av innleggene mine, både det første og det andre, til nettopp å beskrive den veien vi nå har lagt opp, med at vi fikk på plass en ny reindriftslov i forrige stortingsperiode, og vi har nå et reindriftsstyre som fatter vedtak – og prosessen går sin gang.

Men det må jo være en prosess, det må jo være en forutsigbarhet. Norge er et land basert på lovstyre. Vi oppfølger de vedtakene som Stortinget har gjort. Det er det reindriftsforvaltningen nå gjør. Nå har vi gitt virkemidlene.

Vi har sett at de virkemidlene man har hatt før, ikke har vært gode nok, og nå har man tydelige virkemidler. Det har selvfølgelig også ført til større uro, for man ser nå at man mener alvor med det man har sagt.

For liksom å legge godsida til – som er litt klokt, og som vi gjør i Prøysen-land – hørte jeg Frank Bakke-Jensen i det første innlegget sitt si at Høyre var fornøyd med at man begynte å se handling innenfor reindriftspolitikken – at det skjer både handling og tiltak, og at det går rett vei. Så får vi tillate oss at det er en uenighet om hvor viktig det er at en har med uttrykket «kulturell bærekraft». Men jeg mener at det er viktig, for det er en dimensjon vi er helt avhengig av. Skal man lykkes med reindriftspolitikken, mener jeg vi må ha respekt for at det er en helt særegen kultur, og at det er et urfolk, med de utfordringer det gir.

Presidenten: Torgeir Trældal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Trældal (FrP) [17:31:11]: Jeg utfordrer statsråden på nytt. Jeg stilte spørsmål: Har det vært brukt sanksjoner – i så fall hvor? Dersom det ikke har vært brukt sanksjoner – hvorfor ikke? Dette har nå pågått i åtte–tolv år. Man har hele tiden hevdet at man skal bruke sanksjoner for å få det ned, og statsråd Slagsvold Vedum har gått ut og sagt at det er over 30 000 rein som må tas ned for at det skal være bærekraftig, og for at man skal kunne ha en måte å drive på, at ikke alt blir ørken. Så jeg spør statsråden på nytt. Kan han være snill og svare på mine spørsmål?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [17:31:57]: Til representanten Trældal: Jeg gjentar igjen at det ikke er noen «quick fix», men gjennom det lovarbeidet det rød-grønne flertallet gjorde her i forrige stortingsperiode, er det nå opp til meg – gjennom lovverk og en prosess. Nå er vi midt inne i den prosessen, og det har blitt fattet vedtak denne vinteren som har skapt reaksjoner. Nå skal den prosessen følges opp. Da får vi håpe at mest mulig løser seg, og så får vi se hvilke sanksjoner som er nødvendige i etterkant.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.