Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:03:43]: (ordfører for saken): De lovendringene vi i dag skal vedta i pasient- og brukerrettighetsloven vil bidra til å klargjøre hvilken adgang helse- og omsorgstjenesten har til å fatte vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi overfor pasienter og brukere som helt eller delvis mangler samtykkekompetanse.

Helse- og omsorgstjenestene har i liten grad tatt i bruk slik teknologi i dag, og en vesentlig årsak er nok de strenge kravene som stilles med hensyn til personvern i bl.a. personopplysningsloven. Her heter det om samtykke at det skal være en frivillig, uttrykkelig og informert erklæring fra den registrerte om at han eller hun godtar behandling av opplysninger om seg selv. At det skal foreligge informert samtykke, betyr i praksis i denne sammenheng at helse- og omsorgspersonell skal forsikre seg om at pasient og bruker har forstått hva han eller hun sier ja til. Spesielt når det gjelder personer med ervervet kognitiv svikt og demenstilstander, kan det være en stor utfordring å forsikre seg om at budskapet er forstått og akseptert. Vi vet også at dagsformen til enkelte med denne type diagnose kan variere, og at det derfor nærmest løpende må foretas en vurdering av vedkommendes samtykkekompetanse.

Danmark har hatt gode erfaringer med å endre på sitt lovverk, slik at pasienter med helt eller delvis manglende samtykkekompetanse har kunnet få tilbud om lokaliseringsteknologi så sant pasienten ikke motsetter seg dette. En slik endring er åpenbart en viss svekkelse av den mer rigide formuleringen om informert samtykke, men her er det viktig å se på hva som kan være i brukerens interesse. Resultatene i Danmark er at pasienter og brukere har fått en økt selvstendighet, økt trygghet, økt livskvalitet, større sosial deltakelse og økt mobilitet. Dette illustrerer etter min oppfatning at velferdsteknologi – brukt på riktig måte – innebærer godt personvern gjennom å styrke den enkeltes mulighet til å ivareta sitt eget privatliv. SINTEF-rapporten Trygge spor fra 2013 viser til ulike prosjekter i Norge som kommer fram til mange av de samme erfaringene som det en har sett i Danmark.

Undertegnede var med på å fremme et representantforslag i vårsesjonen 2012 om å få på plass endringer i det norske lovverket i tråd med det som var gjort i Danmark. I juni i fjor tok Helsedirektoratet til orde for lovendringer slik vi hadde foreslått, og i fjor høst sendte så regjeringen ut lovendringsforslaget på høring. Jeg merket meg at helseministeren i desember karakteriserte vårt forslag og debatten rundt det som et oppvarmingsband i forhold til den konserten regjeringen skulle stå for i denne saken. Når en ser på saksgangen, minner vel heller regjeringens lovendringsforslag nå om et postludium til det representantforslaget vi fremmet.

Jeg er glad vi nå får et samlet storting med på disse lovendringene. Det er en samlet komité som står bak de vesentligste merknadene i denne saken. Komiteen viser til at ny teknologi kan være til støtte både for pasienter, brukere, pårørende og ansatte i helse- og omsorgssektoren. Det understrekes imidlertid at teknologi aldri kan erstatte menneskelig kontakt og omsorg, men at det vil være et viktig supplement i et helhetlig helse- og omsorgsperspektiv.

De personvernmessige utfordringene drøftes også i innstillingen. Selv om lovverket til en viss grad åpner for bruk også overfor pasienter som motsetter seg det, er dette meget strengt regulert, og komiteen understreker viktigheten av å benytte tillitskapende tiltak. Komiteen framholder også at det må gjøres både faglige og etiske avveininger om teknologibruk i hvert enkelt tilfelle, og det stilles strenge krav til datalagring.

Jeg vet at det er mange tjenesteytere der ute som har ventet på denne lovendringen, men jeg vil oppfordre alle til å sette seg godt inn i de kravene som stilles for å ta i bruk teknologien. Jeg vet at noen tror at det nå skal spares store penger gjennom å utstyre alle demente med en GPS, og at man så skal sitte på et vaktrom og følge med på lysende prikker på en skjerm. Slik er det ikke, og slik kommer det ikke til å bli. Vi får nå mulighet til å redusere de over 1 000 ressurskrevende leteaksjonene som iverksettes hvert år, og spare pasienter og pårørende for bekymringer og lidelser.

Jeg har sett hvor brutalt og raskt Alzheimer kan ramme også personer som er yngre enn meg, og jeg har sett hvilken glede en tidligere overlege jeg kjente, hadde av sin GPS da han ble rammet av demens. Lovverket blir nå klargjort, og det vil begrense den utstrakte og ofte ulovlige bruk av låste dører ved våre institusjoner. Jeg ser fram til at en rekke pasienter og brukere nå vil få en helt annen frihet og mestringsfølelse, og jeg har tro på at det også kan bidra til å forsinke progresjonen i utvikling av demens. Jeg vet at det derfor er mange som ønsker denne lovendringen velkommen.

Så ser jeg at Venstre har omdelt et forslag i salen til denne saken, som går på samtykke fra nærmeste pårørende når det gjelder personer over 18 år. Jeg regner med at Venstre selv vil argumentere for det synet.

Håkon Haugli (A) [12:08:17]: Det er bred enighet om denne saken, og det ser ikke ut som det blir noen stor debatt i dag. Det betyr ikke at saken er uviktig – tvert i mot. Saksordfører Gåsvatn har på en helt utmerket måte redegjort for hva dette handler om, og hvor viktig det vil være for omsorgstrengende og deres pårørende. Det handler om trygghet, frihet og mestringsfølelse.

Arbeiderpartiet ser fram til en bred debatt om nye metoder og ny teknologi i omsorgen, herunder også varslings- og lokaliseringsteknologi, når vi behandler Meld. St. 29 for 2012–2013 om morgendagens omsorg. Vi er glad for den brede tilslutningen regjeringens lovforslag har fått, og samtidig opptatt av at ny teknologi aldri kan erstatte menneskelig kontakt. Den må alltid være et supplement, den må alltid tas i bruk på en måte som ikke gir falsk trygghet, og den må alltid brukes på en måte som er i den omsorgstrengendes interesse. Dette kommer vi, som sagt, tilbake til ved behandlingen av omsorgsmeldingen 17. juni.

Inger Johanne Bjørnstad (V) [12:09:27]: Komiteen har kommet med en enstemmig tilråding, og Venstre er enig i det aller meste i innstillingen og i lovforslaget. Jeg har på vegne av Venstre likevel lagt fram et forslag om en liten justering, og dette vil jeg komme tilbake til.

Det er etter min oppfatning særlig to forhold som er viktige med denne lovendringen. Det ene er at ny teknologi kan tas i bruk på nytt område, og at det blir tatt i bruk på en slik måte at det skaper ryddige og trygge forhold omkring bruken. Jeg må minne om at det ikke bare er eldre mennesker som rammes av en form for demens. Min mor var så vidt over 60 år og så omtrent ut som jeg gjør nå, da hun ble rammet. Hun var sprek og rask og så ikke det minste forvirret ut, men hun ble taus. Min far måtte passe godt på. Da han døde, kunne hun ikke bo hjemme lenger. Den gangen, på 1980-tallet, innebar det låste dører. Pasientene måtte følges når de var utendørs, og dersom ingen hadde tid, kom de ikke ut.

Selv om man i dag ikke låser dørene, er likevel begrensningene og engstelsen der. Jeg er meget glad for at vi i dag har muligheten til å gi disse menneskene noe av friheten tilbake, at de ikke må være avhengige av at noen har tid til å følge dem, for å komme ut. For pårørende som har brukere boende hjemme hos seg, gir dette også en form for frihet – frihet fra den stadige angsten for at den kjære skal ta seg en tur og ikke komme tilbake. Jeg har så mye tro på folk – både pårørende hjemme og ansatte på sykehjemmene – at dette ikke blir noen sovepute, men en mulighet til å skifte fokus, til å ta fokus vekk fra angsten for hva som kan skje og over til å se personen. Da er det viktig å ha tydelige regler for bruken. Det er helt nødvendig for at tiltaket skal kunne virke etter hensikten. Vi må føle trygghet for brukeren eller pasienten, men også for at informasjonen kun brukes til det som er nødvendig for pasienten.

Jeg synes det er gjort godt rede for disse problemstillingene i innstillingen. Venstre har likevel behov for å tydeliggjøre grunnlaget for å ta i bruk dette tiltaket, slik at misforståelser kan unngås.

Jeg har selv vært pårørende og mener det både er riktig og viktig at en innhenter pårørendes samtykke når en skal innføre bruk av tekniske innretninger for å spore en pasient.

Å innhente informasjon fra nærmeste pårørende om hva pasienten eller brukeren ville ha ønsket, forekommer meg å være noe hypotetisk. Jeg foreslår derfor at følgende setning tas inn som andre setning i første avsnitt:

«Der det er mulig skal det innhentes samtykke fra pasientens nærmeste pårørende.»

Likeledes strykes siste setning i andre avsnitt.

Med dette tar jeg opp Venstres forslag.

Presidenten: Da har representanten Inger Johanne Bjørnstad tatt opp det forslaget som hun refererte til.

Statsråd Jonas Gahr Støre [12:12:46]: Det er fristende å si at de tar i bruk ny velferdsteknologi utenfor stortingssalen – for alle aldersgrupper, får vi håpe. (Støy fra demonstranter på utsiden av Stortinget.)

Presidenten: Presidenten tenkte på det samme.

Statsråd Jonas Gahr Støre [12:12:55]: Det lovforslaget som Stortinget nå har til behandling, vil legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten kan tilby varslings- og lokaliseringsteknologi til omsorgstrengende uten samtykkekompetanse. Det vil bidra til bedre velferd, mer trygghet og bedre oppfølging av de tjenestene vi gir fra helsevesenets side.

På sitt beste er bruk av teknologi et hjelpemiddel til økt livskvalitet. Nylige studier som det har vært vist til, f.eks. prosjektet Trygge spor, der SINTEF har vært forskningspartner, viser at bruk av GPS-løsninger har gitt økt trygghet for den omsorgstrengende, for pårørende og for personalet. Flere pårørende melder at bruk av GPS har gjort det lettere å håndtere hverdagen, slik at en bruker kan bo lenger hjemme. Det rapporteres om at bruk av slik teknologi har gitt bruker større frihet til å gå på tur etter eget ønske, og mange pårørende opplever det som en stor avlastning og som fravær av tvang.

Studiene viser også at GPS kan være et hjelpemiddel som bidrar til fysisk aktivitet ved at personer med orienteringssvikt kan fortsette å gå på tur. Personalet rapporterer at de har fått økt bevissthet om og forståelse for viktigheten av fysisk aktivitet også for personer med demens. Mange brukere og pårørende gir uttrykk for at bruk av GPS gir bedre muligheter til å mestre hverdagen og fortsette å leve et selvstendig liv, på tross av utviklingen av sykdom og funksjonssvikt.

Derfor er jeg veldig glad for at en samlet komité slutter seg til lovforslaget. Jeg tror dette forslaget gir trygghet til dem som måtte oppleve at teknologi kan være noe som gir utrygghet. Som komitéen er jeg opptatt av at ny teknologi ikke skal erstatte menneskelig kontakt, men være et supplement til personlig hjelp, tradisjonelle hjelpemidler og tilrettelegging av bomiljø. Videre er det viktig at teknologibruken er forsvarlig, slik at den ikke gir falsk trygghet. Bruk av ny teknologi skal alltid være i den omsorgsstrengendes interesse. Disse hensynene er, etter min mening, godt ivaretatt gjennom lovforslagets vilkår og merknader i lovproposisjonen.

Utviklingen av velferdsteknologiske løsninger gir nye muligheter for helse- og omsorgstjenesten, og jeg er sikker på at det kommer til å være en viktig del av svaret på hvordan denne tjenesten kan løse sine oppgaver i årene som kommer. For å utnytte disse mulighetene må det legges til rette for at tjenesten i større grad kan ta slike teknologiske løsninger i bruk.

I Meld. St. 29 for 2012–2003, Morgendagens omsorg, er det varslet at det skal etableres et nasjonalt program for utvikling og implementering av velferdsteknologi i helse- og omsorgstjenesten. I tillegg har vi allerede i revidert nasjonalbudsjett foreslått å bevilge 55 mill. kr til et program for utvikling og innføring av slik teknologi og innovasjon, så vi er på god vei.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.