Olemic Thommessen (H) [10:12:48]: Nå i formiddag, faktisk kanskje akkurat i dette øyeblikk, er det ganske friske forhandlinger mellom Canal Digital, ved Telenor, og TV 2. Spørsmålet er om partene havner i retten. I så fall vil Telenor saksøke TV 2 og staten i det spørsmålet som vi nok forutså da vi diskuterte TV 2-avtalen for et par år siden, nemlig at det å gi et gode og ikke ha en klar adressat for regningen ofte er et krevende utgangspunkt.

Jeg håper vi skal lande denne saken på en god måte. Jeg mener TV 2-avtalen var et viktig og riktig grep og støtter regjeringen i det. Men det finnes et landskap utenfor denne avtalen, det omkringliggende landskapet som handler om hvordan tv distribueres, og der er det mange uklarheter. Mange av de problemstillingene denne saken mellom Canal Digital og TV 2 omfatter, illustrerer dette på en god måte.

Kabel-tv-markedet må ha som utgangspunkt at det gir forbrukerne – altså tv-seerne – det best mulige tilbud. Dette fordrer en bærekraftig kabelbransje og gode innholdsleverandører, og de må være organisert i et fungerende marked som ivaretar tv-seernes valgmuligheter både når det gjelder produktet, og når det gjelder hvilke leverandører de ønsker å ha.

Et godt innholdsmessig tilbud til tv-seerne sikres gjennom å ha slagkraftige enheter på det internasjonale markedet, og det sikres gjennom at vi i Norge makter å ha en god innovativ innholdsindustri. Norsk produksjon skal sikre at vi har en god kulturell hjemmebane. Den representerer viktig næringspolitikk – medieinnhold og underholdningsindustri er en av verdens sterkest voksende næringer, det er også verdt å ha med seg – og ikke minst: Norsk produksjon er høyt verdsatt hos seerne.

I dag bremses dette av kabelselskapenes driftskonsepter, der innhold og transport selges som ett abonnement. Dette legger veien åpen for at kabeleieren også kan forsyne seg noe av den verdiskapingen innholdsleverandøren står for. Pengene går altså delvis til den som eier kabelen og stabler sammen pakken, ikke bare til den som produserer innholdet. Der ligger også noe av kjernen i dagens sak: Hvem er det som skal sitte igjen med profitten, og hvor ligger delingspunktet mellom innhold og transport?

Høyres politiske mål er å stimulere innholdsleverandørene gjennom størst mulig tilgjengelighet til markedet – altså til seerne – og derigjennom bidra til vekst og innovasjon. Dette betyr en målsetting om størst mulig åpenhet og nettnøytrale løsninger. Regjeringens politikk for eventuelt å styrke dette er ikke lett å få øye på.

Samtidig er tv-seerne også avhengig av et godt kabelnett som når flest mulig, har høy driftssikkerhet og har den best mulige teknologiske kvalitet. Kabelnettutbygging er dyrt, og i dag ønsker forbrukerne fibernettløsninger til en rekke formål. Dette er en utbygging et moderne samfunn er avhengig av, og det at vi er langt fremme, betyr en viktig konkurransefordel for Norge som nasjon.

Dette betyr at vi må ha en kabelbransje med god lønnsomhet, langsiktige rammebetingelser og med et tilstrekkelig antall aktører til at et fungerende marked kan utvikles. Dette har gått rimelig bra i Norge. Vi må si at vi i dag er brukbart dekket, men markedet etterspør større kapasitet og sterkere utbygging i årene som kommer.

Høyres utgangspunkt er at kabelnettbransjen først og fremst bør konsentrere seg om teknologiske løsninger og produkter knyttet til transport av tjenester, Internett, telefoni og tv, og til alle de tjenestene vi ikke har kommet på ennå.

Den tredje forutsetningen, ved siden av innhold og transport, er at vi må ha et fungerende marked, altså konkurranse, og at kundene har et fritt valg av tjenester.

Når det gjelder det frie valget av tjenester, er pakketilbudene koblet til abonnement, en begrensning Høyre gjerne vil bli av med. Utviklingen går vår vei, i den forstand at leverandørene nå i økende grad konkurrerer om valgfrihet innenfor egen pakke, men dette er bare en halv seier. Så lenge forbrukeren ikke kommer seg ut av pakken og kan hente tilbud også fra andre leverandører, er vi ikke i mål. Eksempelet har vi i dagens sak, der TV 2 Zebra ikke vil være tilgjengelig for Canal Digitals seere dersom Canal Digitals opplegg gjennomføres. For øyeblikket kan vi her i Stortinget heller ikke glede oss over TV 2 Nyhetskanalen, som er tatt av midt under disse forhandlingene – kanskje ikke verdens hyggeligste hilsen til forbrukerne og tv-seerne.

Når det gjelder konkurransesituasjonen, altså forbrukernes reelle valgmuligheter mellom kabelleverandører, er dette et krevende kapittel. Så vel forbrukerrådet som forbrukerombudet har gjentatte ganger påpekt store mangler. Pakkene, og ikke minst «bundlingen», altså kombinasjonsløsninger mellom telefoni, Internett og tv gjør dette uoversiktlig og skaper høye terskler for det alminnelige publikum med hensyn til å skifte leverandør.

Dette har flere ganger vært tema her i Stortinget, og regjeringen satte etter lang tid først ned Sønneland-utvalget, så et utvalg under forbrukerombudet, som begge hadde dette som tema. Man skulle utrede hvordan tv-distribusjonen skulle foregå, og hva som var forbrukernes posisjon i det markedet. Begge har for lang tid siden levert sine innstillinger uten at noen av de forslagene som fremkom, er tatt til følge.

Særlig skuffende er det at regjeringen har gjort det klart at Sønneland-utvalgets forslag om en forbrukerportal ikke blir noe av – angivelig fordi det er for komplisert. Forbrukermyndighetene har laget gode forbrukerportaler innenfor andre områder. Høyres utgangspunkt er at man i det minste burde ha prøvd en slik portal, eller gjennomført en pilot, før man hadde sendt saken til papirkurven.

Høyre noterer seg også at heller ikke noen av de andre forslagene som disse to ekspertutvalgene kom med, er tatt til følge.

Blant annet foreslår Sønneland-utvalget systematisk å arbeide for innføring av én standard for å sikre åpne løsninger ved mottak av internettbaserte tilbud. Forslaget bygger på å arbeide mot en åpen standardisert teknologi og tilgang for innholdsleverandører på objektive og ikke-diskriminerende vilkår.

Etablering av en partssammensatt gruppe som har til oppgave å følge konkurransen i tv-markedet, var også en idé man burde reflektere over.

Utviklingen går i Høyres retning. Kabeleierne åpner for større valgfrihet, og Post- og teletilsynet har nylig åpnet Telenors fibernett for andre operatører. Det er altså positive tegn i utviklingen, og jeg ser frem til å høre statsrådens betraktinger rundt disse spørsmålene.

Oppsummert vil jeg likevel forsøke å ta ut noen konkrete problemstillinger som jeg håper statsråden vil gå nærmere inn på:

For det første gjelder det spørsmålet om regjeringen mener det er behov for å styrke forbrukernes, altså tv-seernes, stilling når det gjelder valg av leverandør. Er regjeringen enig med Forbrukerrådet og Forbrukerombudet i at dette er så komplisert at konkurransen reelt sett ikke fungerer? Hva tenker i så fall regjeringen å gjøre med den saken? Jeg viser da til Sønneland-utvalgets forslag, som så langt ser ut til å være lagt i skuffen.

For det andre vil det være interessant å høre hva regjeringen tenker om blandingen av kabelselskapenes produkt, altså blandingen av transport av signaler og leveranse av innhold, om det er en god løsning på sikt eller det er et spor man burde arbeide seg ut av. Hvis det siste er tilfellet, er spørsmålet hvordan man tenker seg en langsiktig politikk som skal gi oss noen svar og noen retningslinjer for dette. Det finnes ikke noen kortsiktige gode løsninger som gir en enhetlig oppskrift, men det er allikevel et poeng å se det lange perspektivet.

En siste problemstilling knytter seg til det pålegget Post- og teletilsynet har kommet med til Telenor, der man åpner fibernettene for andre leverandører. Det er en god idé. Spørsmålet er hvorfor ikke også andre regionale aktører, typen Altibox, også burde åpne sine nett. De er også dominerende aktører i sine regionale sammenhenger.

Da ser jeg frem til en god debatt rundt disse spørsmålene.

Statsråd Hadia Tajik [10:23:01]: Interpellanten har bedt om eit svar på korleis eg vil sikre god innovasjon i det digitale området og vareta forbrukaranes stilling i denne marknaden. Det er ei svært samansett problemstilling. I tillegg til mediepolitikken får problemstillinga følgjer for fleire andre statsrådars ansvarsområde. Blant anna kjem temaet inn på forbrukarpolitikken, IKT-politikken, næringspolitikken og reguleringa av elektronisk kommunikasjon. Sidan interpellasjonen er retta til meg, vil eg i all hovudsak svare for dei verkemidlane som eg sjølv rår over.

Interpellanten viser til tvisten mellom TV 2 og Canal Digital Kabel-TV. Tvisten dreier seg om kor stort vederlag Canal Digital skal betale til TV 2 for å formidle TV 2s kanalar i kabel. Når partane, som her, ikkje er einige, kan dei sende saka til Kabeltvistnemnda. Denne nemnda er oppretta av Kulturdepartementet, men opptrer elles heilt uavhengig av departementet. Kabeltvistnemnda har behandla denne saka, og den eine parten har ikkje villa godta nemndas avgjerd. Forbrukaren er ein uskuldig tredjepart i saka.

Eg vil for ordens skuld opplyse om at Canal Digital Kabel-TV har trekt staten ved Kulturdepartementet inn i tvisten. Påstanden er at Kabeltvistnemndas vedtak er ugyldig. Det inneber at departementet er part i saka.

Eg har forstått at forhandlingane har gått trått. Departementet vil i dag ta kontakt med partane for å få ei utgreiing, og i den grad Kulturdepartementet kan bidra til ei løysing, med omsyn til dei mange forbrukarane som er ramma, vil me veldig gjerne gjere det.

Interpellanten viser til Sønneland-utvalet. Denne arbeidsgruppa vart sett ned av departementet i 2009. Arbeidsgruppa skulle vurdere tiltak som kan gi tv-sjåarane auka valfridom og mangfald. Hovudspørsmålet dei skulle sjå på, var om tilbydarane av betalingsfjernsyn bør verte pålagde å tilby enkeltkanalar. I sine vurderingar la arbeidsgruppa vekt på at sjåarane jamt over er tilfredse med tilbodet dei har. Arbeidsgruppa viste òg til at den teknologiske utviklinga vil gi meir mangfald og valfridom på sikt. I tillegg peikte gruppa på at eit påbod om å tilby kanalar enkeltvis òg ville ha som føresetnad ei form for prisregulering. Det ville vere komplisert å få til.

Ei samla arbeidsgruppe stilte seg bak desse vurderingane, og departementet slutta seg til gruppas konklusjon i budsjettproposisjonen for 2013.

Arbeidsgruppa leverte sin rapport for litt under to år sidan. Eg meiner at me allereie no ser mange teikn til at gruppas meining om den teknologiske utviklinga og verknadene ho ville ha på mange sin valfridom, slår til. I dag kan publikum velje mellom mange alternative medieplattformer: Fjernsyn over kabel og satellitt har vore tilgjengeleg i fleire tiår. Fjernsyn over fiber har gitt ytterlegare konkurranse mange stader. Det digitale bakkenettet for fjernsyn stod ferdig i november 2008. 98 pst. av husstandane kan ta inn signal frå dette nettet.

Fornyingsdepartementet har nyleg gjennomført ei utgreiing om breibandsdekninga i Noreg. Utgreiinga viser at 85 pst. av befolkninga kan velje mellom minst tre tilbydarar som leverer hastigheiter over 4 megabit pr. sekund. Utbreiinga av breiband kombinert med eit stort tal på nye tilbydarar av strøymetenester betyr at publikum i praksis har fått ei fjernsynsplattform meir.

Konkurransen på tilbodssida vil disiplinere dei etablerte aktørane. Det vil føre til auka valfridom for den enkelte. Utviklinga i marknaden går i retning av at aktørane tilbyr meir fleksible pakkeløysingar, mindre pakkar og val av enkeltkanalar og program.

Innovasjon og aukande konkurranse bidreg til auka innhalds- og ytringsmangfald. Samtidig styrker det forbrukarane si stilling.

Ei rekkje aktørar tilbyr no fjernsyn strøymt via breiband, og fleire nye er i ferd med å etablere seg i den norske marknaden. Unge har mindre etablerte sjåarvanar og er raskare til å ta i bruk ny teknologi. I aldersgruppa 15–29 år har ifølgje TNS gallup 41 pst. kopla fjernsynsapparatet til Internett. Kva ein bruker fjernsynsapparatet til, varierer nok ein god del. Men mange nyttar seg av strøymetenester over nett i stova. Terskelen for å ta slike tenester i bruk er truleg òg låg.

Arbeidsgruppa foreslo to konkrete tiltak: Ein tv-portal som kan gi informasjon om tilboda i marknaden, og ei permanent partssamansett gruppe som kan følgje konkurransen og den teknologiske utviklinga i marknaden. Departementet har gjort greie for korleis desse forslaga vil verte følgde opp i budsjettproposisjonen for 2013.

Me går ikkje vidare med arbeidsgruppas forslag om å opprette ein tv-portal. Det ville vere krevjande å utvikle ein tv-portal som kan gje forbrukarane presis og anvendeleg informasjon om tilboda i marknaden. Arbeidsgruppas rapport viser dessutan at to av tre er nøgde med dei fjernsynstilboda dei har. Vidare oppgav berre 1 pst. at manglande informasjon var årsaka til at dei ikkje hadde bytt tilbydar. Dette peiker i retning av at kostnadene ved å drive ein portal, neppe vil svare til nytten.

Departementet ser heller ikkje behov for ei permanent partssamansett gruppe. Offentlege myndigheitsorgan som Post- og teletilsynet og Medietilsynet har ansvar for å følgje opp desse områda. Eg meiner det er betre å kalle inn offentlege og private aktørar etter behov, for å drøfte konkurransen og den teknologiske utviklinga i marknaden.

Til liks med interpellanten er eg oppteken av digital innovasjon og forbrukarane sine interesser. Mediemarknadene er prega av høg innovasjonstakt. Utbreiinga av breiband inneber at nær sagt alle husstandar som ynskjer det, kan motta fjernsynsinnhald frå eit aukande tal på tilbydarar. Auka konkurranse verkar disiplinerande på tilbydarane. Dei er avhengige av fornøgde kundar. Me ser no at norske kringkastarar møter konkurranse frå nye kategoriar aktørar som Netflix og HBO, og distributørane møter konkurranse frå andre distribusjonsplattformer. Vinnarane i dette er publikum, som nyter godt av eit stadig breiare tilbod.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Olemic Thommessen (H) [10:30:52]: Det var vel kanskje ikke så meget overraskende i statsrådens innlegg. Jeg synes det er synd at regjeringen så åpenbart slår seg til ro med at alt er bra, når vi ser at det faktisk er et behov for å ta tak i iallfall noen viktige hovedproblemstillinger, som jeg var inne på innledningsvis.

Når det gjelder forbrukernes stilling, har man altså – for å si det forsiktig – nokså forskjellige oppfatninger om dette. Der mente statsråden at det ikke var noe sterkt forbrukerbehov for å finne ut av hvordan man skulle kunne skifte leverandør. Det er nok et nokså annerledes inntrykk enn det Forbrukerrådet og Forbrukerombudet sitter med. Det har vært veldig tydelige krav på forbrukersiden om at terskelen for å skifte leverandør er høy, rett og slett fordi «bundling», altså kombinasjonen av tjenester og f.eks. avtalesystemet knyttet til borettslag og andre historier bakover i tid for kabelnett, gjør det komplisert å skifte. Man har altså forbrukerportaler innenfor banktjenester, innenfor forsikring, altså på finansområdet, og så skulle det være så mye mer komplisert å gjøre det på det feltet vi nå diskuterer. Det er vanskelig å forstå.

Det andre som jeg hadde håpet å få et litt tydeligere signal på, er spørsmålet om man tenker seg at det i fremtiden skal være en litt tydeligere arbeidsdeling mellom det å produsere innhold og det å transportere innholdet, altså det konseptet som mange av dagens kabelleverandører – for ikke å si nesten alle kabelleverandører – har, nemlig at de egentlig selger et innhold og så får man transporten attpå. Det gjør at man får en skjev inngang i dette. Den diskusjonen vi nå står oppe i, bokstavelig talt, med Canal Digital, handler om dette. Hvilken pris skal betales, og hva er det egentlig man betaler for?

På lang sikt er det viktig for norsk innholdsindustri at de faktisk ikke kommer i klem, der de loppes for de pengene som de rettmessig har fortjent på det å produsere innholdet. Man må ha et kabelregime som er mest mulig nøytralt, mest mulig åpent, og som har størst mulig valgfrihet. Det er det som vil virke innovativt på markedet.

Det er riktig, som statsråden sier, at utviklingen går den veien. Men det er ingen grep i det politiske systemet eller i det offentlige regimet som regulerer dette, som faktisk staker ut kursen og gjør den veien enklere.

Statsråd Hadia Tajik [10:34:09]: Til liks med representanten Thommessen er eg oppteken av behovet til forbrukarane. Det var òg noko av resonnementet bak at ein sette ned eit utval som Sønneland-utvalet. Som deira arbeid viste, er det ikkje haldepunkt for å anta at behovet til forbrukarane ikkje er tilstrekkeleg vareteke sånn som situasjonen er, og sånn som han ligg an til å utvikle seg vidare.

Eg registrerer òg til ein viss grad av undring at det nettopp er representanten Thommessen som formulerer seg sånn som han gjer når det gjeld denne problemstillinga. Det er jo tradisjonelt ikkje eit konservativt standpunkt at ein treng eit aktivt statleg inngrep for at marknaden skal fungere på best mogleg måte. Når me har vurdert forslaga frå bl.a. Sønneland-utvalet og lagt til grunn deira eiga vurdering, har det vore vår vurdering at forslaga vil føre til dårleg bruk av offentlege pengar og auka byråkrati. Vår regjering meiner at marknaden er ein dårleg herre, men ein utmerkt tenar, og at dette er ei sak der det stort sett viser seg at marknaden fungerer til det beste for forbrukarane. Då er det ikkje like stort behov for statlege inngrep.

Så tek representanten Thommessen opp forholdet mellom innhald og transport. Til det vil eg seie at det er dyrt å rulle ut kabel, ikkje minst er det dyrt å rulle ut fiber. Han som prøver å gjere det utan samtidig å tilby eit attraktivt innhald, vil ikkje møte publikum og forbrukarane sine ønsker, og vil dermed heller ikkje ha noko grunnlag for sin innsats.

Gunn Karin Gjul (A) [10:36:26]: Jeg vet ikke om jeg skal gratulere interpellanten, eller om jeg bare skal konstatere at det er en veldig spesiell «timing» på denne interpellasjonen. Vi vet at i dag tidlig gikk det ut på nyhetene – noe som også har vært nevnt både av interpellanten og av statsråden – at en halv million tv-abonnenter nå har mistet tilgangen til TV 2 Nyhetskanalen og TV 2 Filmkanalen. Det illustrerer hvor sårbare tv-seerne er i et distribusjonsmarked, og det er nettopp det som er kjernen også i interpellasjonen.

Sjøl om valgmulighetene har blitt betydelig større, er det mange forbrukere som fremdeles ikke har muligheten til å manøvrere seg ut av en slik situasjon, og ikke minst den akutte situasjonen som har oppstått i disse dager. Spesielt hvis man bor i et borettslag, tar det litt tid før man kan komme seg ut av det.

Høyres Olemic Thommessen reiser i interpellasjonen spørsmål om hvordan vi kan sikre forbrukernes rettigheter på en god måte i et sånt tv-marked. Jeg mener at vi i det tilfellet som har oppstått i dag ikke minst med tanke på TV 2, har vært framsynt i Stortinget, og statsråden har vært framsynt og foretatt de nødvendige reguleringene. Da staten inngikk ny avtale med TV 2 i 2009, ble det også foretatt en regulering av distribusjonen i kabelnettet. Vi vet at i desember 2010 kom det en kongelig resolusjon hvor man vedtok en forskriftsendring til kringkastingsloven § 4-2, som sa:

«Kabeleier plikter også på markedsmessige vilkår å formidle fjernsynssendingene til den kringkaster som myndighetene har utpekt til å ivareta særskilte allmenne hensyn.»

For å være sikker på at forskriften ble fulgt opp, har staten etablert en egen institusjon som skal håndtere tvister knyttet til vederlaget for distribusjon i kabelnettet, nemlig Kabeltvistnemnda. Mekanismen for å løse nettopp en konflikt som dette har altså myndighetene laget spilleregler for. Men jeg konstaterer at disse spillereglene ikke blir respektert, og det hadde vi faktisk forventet da disse reglene kom på plass. I Norge har vi faktisk tradisjon for at vi følger lover og forskrifter uansett hvor uenige vi er i dem. Sjølsagt er det et problem at disse reglene og forskriftene ikke blir fulgt, men det største problemet er jo kundene, og vi er nødt til å sikre at kundene får det tv-tilbudet de ønsker. Men det er også her viktig at partene nå viser et samfunnsansvar, og jeg håper inderlig at partene i denne konflikten nå setter seg ved forhandlingsbordet igjen – det har også blitt signalisert fra statsrådens side at det vil hun ta et initiativ til – og at man finner gode løsninger for norske tv-seere.

Denne interpellasjonen illustrerer også at mediebransjen er preget av raske og omfattende endringer, de fleste av dem med utgangspunkt i den teknologiske utviklingen. Digital teknologi har gjort det både billigere og lettere å produsere og distribuere medieinnholdet over flere medieplattformer, og vi vet at utbredelsen av bredbåndstilkoblingen har gitt oss en fantastisk kvalitet og kapasitet, som gjør at Internett i større grad blir en plattform både for tv-titting og for andre avanserte medietjenester.

Jeg bare tenker: Hvem ville for fem år siden trodd at smarttelefonen skulle bli en så viktig medieleverandør for oss at vi nå bruker den til både å lese nettaviser og se filmer og nyhetssendinger? Det forteller egentlig at hver gang vi har denne debatten i Stortinget, blir vi hengende litt etter, for vi har på en måte ikke fantasi til å forestille oss hvordan mediehverdagen vår faktisk kommer til å se ut om bare kort tid. Derfor er jeg veldig enig i de vurderingene statsråden har gjort, både når det gjelder Sønneland-utvalget, og når det gjelder det å sette ned et partssammensatt utvalg, for her har faktisk forbrukerne allerede et godt tilbud. Markedet regulerer det godt, men det er også fastsatt noen stolper for hvordan vi skal regulere markedet gjennom både kringkastingsloven, Medietilsynet og Post- og teletilsynet, slik at vi også i framtida gir kundene et godt tv- og medietilbud.

Ib Thomsen (FrP) [10:41:54]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp denne viktige saken, og han treffer virkelig godt i forhold til dagens virkelighet. Hvor viktig denne diskusjonen om tv-signaler er, når vi ser oss rundt i verden, vet jeg ikke, men jeg beklager at TV 2-kanalene blir borte fra kundene. Det er en utvikling som ikke er bra.

Det inntrykket jeg har fått fra pressen, er at det er et hatforhold mellom de to store aktørene innenfor Medie-Norge, og det virker lite profesjonelt. Vi kan ikke ha det slik at en stor distributør som flere steder er monopolist i kabelmarkedet, bruker sin makt til å slå av tv-sendingene til en av kanalene som har konsesjon for å tilby landsdekkende tv.

Det kan virke som om Canal Digital og Telenor utviser en maktarroganse overfor kundene sine. Canal Digital legger skylden på TV 2, TV 2 legger skylden på Canal Digital, og seerne blir skadelidende.

Telenor sier at selskapet lenge har forsøkt å forhandle seg fram til en avtale med TV 2 om den nye grunnpakken, uten å komme i mål. Telenor og Canal Digital opplever at TV 2 med dette velger å straffe kundene sine. Hvem blir skadelidende? Jo, det er seerne.

Krangelen mellom distributøren og fjernsynsselskapet er beklagelig. Jeg forstår at Canal Digital ønsker å gjøre om grunnpakken sin, og det kan være en god idé. Da legger man fram prinsippet om valgfrihet for å kunne få en pakke som er tilpasset barnefamilier, en pakke som er tilpasset enslige, en pakke som er tilpasset unge, en pakke som er tilpasset eldre – ja: valgfrihet. Dette må være framtiden. Når vi har et digitalt nett, bør det være plass til å tilpasse disse pakkene. Men valgfriheten er viktig. Det er nemlig TV 2 som har tatt listen og ønsker alle sine kanaler distribuert, og det synes jeg er viktig. Men jeg synes også det er beklagelig at søsterkanalene forsvinner, og dette styres fra Canal Digital og Telenor.

Vi her på Stortinget opplever nå at Nyhetskanalen er borte, og det gjelder mange flere rundt omkring i hele landet, noe som kan oppleves som sensur. Hvem utøver denne sensuren? Jo, det er store selskaper som styres av staten. Vi kan ikke ha det slik at en stor distributør som er monopolist i kabel-tv-markedet, bruker sin makt på denne måten.

Vi har en regjering som ønsker å vise handlekraft. Vi har i dag hørt statsråden si at hun ønsker å innkalle partene, og det mener jeg er helt riktig. Regjeringen har et særskilt ansvar her. Regjeringen har jo gitt TV 2 konsesjon til å være allmennkringkaster og til å distribuere det de produserer. Regjeringen er også storeier av Telenor og har makt innenfor det store selskapet, som også distribuerer allmennkringkasteren. Regjeringen har også et ansvar overfor Kabeltvistnemnda, som den har nedsatt, så her har regjeringen et særskilt ansvar som jeg synes det nå er positivt at statsråden tar inn over seg og gjør noe med.

Striden mellom Telenor, Canal Digital og TV 2 går flere år tilbake og virker veldig fastlåst. Derfor trenger vi en regjering som går inn og rydder opp.

Tvisten ble i desember behandlet i den regjeringsoppnevnte Kabeltvistnemnda, men aktørene aksepterer ikke slutningen og varsler at saken kan komme for retten. Det virker som at hvis man ikke gjør noe her, er man på vei dit. Det er godt at vi i Stortinget ikke lenger diskuterer hvorvidt vi skal ha farge-tv eller flere kanaler, eller hvorvidt vi skal ha reklame på tv, men at vi nå diskuterer hvordan det skal distribueres.

Jeg håper statsråden kan rydde opp i denne konflikten på seernes vegne.

Olov Grøtting (Sp) [10:46:59]: Det er mange innganger til denne debatten – også utover dagens uenighet mellom TV 2 og Canal Digital. Jeg vil heller se på mulighetene som ligger i den digitale revolusjon, for den digitale tidsalderen er over oss, og vi har alle her i salen blitt en slags digitale innvandrere. Dagens barn og unge, derimot, er digitalt innfødte. De forventer seg en utvikling på det digitale området som ingen av oss ville finne på å drømme om.

Innovasjonen på det digitale medieområdet er derfor et høyst relevant tema som regjeringen lenge har jobbet bevisst med. Det er bred enighet om at innovasjon og konkurransen i markedet framover vil bli drevet fram av fjernsynsinnhold via bredbånd. Norge ligger godt an, bredbåndspolitikken har de siste ti årene i hovedsak vært basert på en markedsbasert og teknologinøytral tilnærming.

Én viktig faktor for at tv-seerne skal dra nytte av internettbaserte tv-tjenester, er utbygging av bredbånd med høy kapasitet. Myndighetene har gitt tilbyderne ansvar for å sørge for en størst mulig kommersiell dekning. Det har vært helt avgjørende for den brede dekningen vi har oppnådd på forholdsvis få år. Dersom kabelnettene blir pålagt å åpne for konkurrerende operatører, er det risiko for at det blir mindre attraktivt med utbygging av høykapasitets bredbånd via kabelnettene. I noen områder har det vært for kostbart å bygge ut på kommersielt grunnlag. I perioden 2006–2010 er det derfor bevilget i underkant av 1 milliard statlige kroner til bredbåndsformål. Disse midlene har bidratt til at over 100 000 innbyggere som trolig ellers ikke ville fått noe tilbud, har fått et bredbåndstilbud. Det har ikke lyktes meg å finne en tilsvarende satsing i Høyres forslag til statsbudsjett, noe som kan tyde på at interpellantens eget parti ikke er like opptatt av at folk også framover skal ha mulighet til selv å få velge om de skal ta inn tv gjennom bakkenett, kabel, satellitt, fiber eller – kanskje først og fremst på sikt – via Internett.

Den rød-grønne regjeringens satsing på det digitale medieområdet har vært vellykket. Norge scorer høyt på nær sagt alle referansemålinger for digitalisering og innovasjon av infrastruktur i Europa. I en rapport om bredbåndsdekning utarbeidet for FAD konkluderer konsulentbyrået Nexia med at bredbåndsdekningen i Norge trolig vil fortsette å øke i de neste årene – dette som en følge av regjeringens offensive politikk på området.

Senterpartiet er opptatt av at vi skal ha framtidsrettede bredbåndsløsninger. Dette framstår som en kritisk infrastrukturinvestering for nasjonen, om Norge skal ta mål av seg til å bli en ledende kunnskapsnasjon og hindre framvekst av digitale klasseskiller basert på geografi og sosial tilhørighet. Dette har regjeringen tatt på største alvor, og dette vil Senterpartiet og de rød-grønne fortsatt ta ansvar for i tida framover.

Trine Skei Grande (V) [10:50:36]: Jeg vil også begynne med å takke interpellanten for å løfte et viktig tema. Jeg skjønner at mange er forundret over at temaet er aktuelt, men det oppfattes faktisk som ganske aktuelt for forbrukerne der ute – ikke bare i dag, men også veldig mange andre dager.

Det er tydeligvis vanskelig for regjeringa å skjønne hva problemet er, så jeg skal symbolisere det med følgende lille, sanne historie fra min mor.

Min mor er 81. Hun har ikke bredbånd, men hun har tv – en tv hun kikker mye på, i hvert fall når det er nyheter. På den har hun bare Canal Digital som hun kan velge i. Hun har valgt følgende viktige kanaler: NRK1, NRK2, TV 2 og Nyhetskanalen. Det er de fire hun vil ha – punktum finale. Hun vil ikke ha noen flere – tross datterens ønske om flere når hun er på besøk. Det betaler hun en fast sum for. En dag ringte det en ung mann og tilbød henne veldig mange flere kanaler for en lavere pris enn det hun betalte for de kanalene hun allerede hadde. Min mor takket høflig nei, men ba om å få den lavere prisen på de færre kanalene hun allerede hadde – noe som ble bryskt avvist. Hvis man skulle ha pakken, måtte man ha hele pakken, ellers måtte man betale mer.

Dette symboliserer hva som er problemet. Problemet her er at kundene ikke har noen som helst makt. Det er klart at Arbeiderpartiet har lært seg et fint mantra om at markedet ikke er en god herre, men en god tjener. Det er jeg i og for seg enig i. Men som liberaler mener jeg at man skal ha en aktiv stat for å få til et marked som er i balanse. For hvis noen har for mye makt i et marked, så fungerer ikke markedet. Hvis det er sånn at forbrukerne ikke lenger har makt i et marked, ja, da fungerer ikke markedet. Hvis det er sånn at min mor ikke har noe å stille opp med, når hun vil betale en lavere pris for færre kanaler enn hun må for flere kanaler, så er det noe som er grunnleggende galt med hele markedssystemet.

Jeg er enig med regjeringa når den sier at vi politikere er dårlige til å velge de teknologiske løsningene for framtida. Så klart! Men det betyr jo ikke at vi ikke skal sørge for at markedet faktisk fungerer, og at det fungerer på en god måte – også for de enkelte borgerne. Grunnen til at vi har en stor bredbåndsutbygging er jo at vi har aktive forbrukere, som faktisk ønsker å ha det inn i husene sine, og som betaler for å få det inn i husene sine. Det er ikke sånn at vi våkner opp en dag og plutselig har en massiv bredbåndsutbygging på grunn av regjeringa – noe som vi ikke visste at vi i det hele tatt ønsket. Dette skjer fordi norsk næringsliv og norske forbrukere etterspør det. Og hvis vi skal ha et fungerende, godt marked også når det gjelder tilbud på innholdssida, må vi sørge for at de markedsmekanismene fungerer. Det syns jeg ikke regjeringa gjør i dag. Og jeg er redd for at veldig mange opplever at de får dårlige tilbud til dårlige priser og får lite makt over det tilbudet de har, fordi vi ikke har noen mekanismer som sørger for at forbrukerne har noe makt i dette markedet.

Olemic Thommessen (H) [10:54:13]: Statsråden var forbauset over at Høyre tok opp denne saken, for man trodde ikke vi var ute etter så mange reguleringer. Hun har misforstått hvis hun tror at dette er et rop om reguleringer. Nei, dette er et rop om det som representanten Skei Grande var inne på, nemlig betingelsene for å ha et fungerende marked. Bredbånd har vært utbygget stykkevis og delt med prisverdig innsats fra utbyggerne. Det er forståelig at man har måttet jobbe med forskjellige typer forretningskonsepter for å få dette til å gå opp. Men denne utbyggingen som er stykkevis og delt, er det jo ikke sikkert gir den beste inngangen til det som må være de langsiktige målene. Det som i alle fall er Høyres utgangspunkt for et langsiktig mål, er at vi har en visjon om et godt utbygget bredbåndssystem, som er mest mulig åpent, og som har den største mulige nettnøytralitet i seg, slik at brukerne kan velge fritt – både til forbruk og også i innovasjonssammenheng. Den innovasjonskraften som man vil gi innholdsindustrien, hvis man hadde en større åpenhet i dette systemet, er betydelig.

Så har unge mennesker vært nevnt, og da har jeg lyst til å spørre: Hva tror man unge mennesker ville ønske seg i dette? Jo, unge mennesker vil jo nettopp ønske seg en god valgmulighet. De vil jo nettopp ønske seg ikke å være innelåst i én leverandørs pakke, men å kunne arbeide seg fra redaksjonssted til redaksjonssted. Det er jo ikke slik at innholdet forsvinner fordi om man ikke er eier av innholdet.

Så helt konkret: Jeg vil jo minne om at Sønneland-utvalget også ga et klart signal i retning av dette, nemlig der man pekte på behovet for standardiserte løsninger og fri tilgang for innholdsleverandører på objektive og ikke-diskriminerende vilkår, som nettopp går på hvordan man vil utforme mer åpne nettløsninger. Det er også Høyres tanke.

Så til forbrukerportalen. Jeg kan fortsatt ikke forstå at det skal være så vanskelig å få til. Kanskje er ikke de helt yngste brukerne så avhengige av den. Men jeg tror at moren til Trine Skei Grande og ganske mange med henne faktisk ville vært svært avhengige av å ha en slik ordning.

Så til slutt til det partssammensatte utvalget: All erfaring fra mediepolitikken viser at vi er bakpå i utviklingen fordi vårt system er for tregt. Vi trenger nytenkning rundt hvordan dette skal fungere, og igjen er regjeringen ute av stand til å komme med nye grep og nye ideer og løsninger.

Statsråd Hadia Tajik [10:57:34]: Eg takkar for debatten. Eg forstår representanten Ib Thomsens engasjement for forbrukarane. Det kom tydeleg til uttrykk òg i hans innlegg da han beskreiv konflikten mellom Canal Digital og TV 2. Eg vil berre ha sagt at eg ikkje stiller meg bak alle karakteristikkane som er gjeve. Departementet mitt vil i dag ha kontakt med partane for å få informasjon om status – om mogleg framdrift. Og i den grad me kan bidra til ei løysing – av omsyn til forbrukarane – vil me gjerne gjere det.

Trine Skei Grande var inne på fleire ting i sitt innlegg. Blant anna oppfatta eg innlegget slik at Skei Grande er av den oppfatninga at breibandsdekninga utelukkande er kommersielt driven fram. Det er delvis riktig. Me har i stor grad overlate til tilbydarane å sørge for størst mogleg kommersiell dekning. I nokre område har det vore for kostbart å bygge ut kommersielt, og i perioden 2006–2010 har staten derfor løyvd i underkant av 1 mrd. kr til breibandsformål. Det er midlar som har bidratt til at over 100 000 innbyggarar, som truleg elles ikkje ville fått noko tilbod, har fått eit breibandstilbod. Det er ein politikk som har bidratt til at Noreg scorar høgt på nær sagt alle referansemålingar for digitalisering og innovasjon av infrastruktur i Europa.

Så er det ein del av poenga som er tatt opp av representanten Olemic Thommessen. I dag vert det investert betydelege summar i nye fibernett, og det er viktig å bevare investeringsinsentiva. Me har fungerande system for regulering av sterk marknadsposisjon i elektroniske kommunikasjonsnett. Det er Post- og teletilsynet som regulerer marknadene for elektroniske kommunikasjonstenester etter reglane i Ecom-lova. Post- og teletilsynet kan, etter ei grundig vurdering av konkurransen i ein marknad, pålegge tilbydarane med sterk marknadsstilling konkrete forpliktingar. Til dømes kan Post- og teletilsynet pålegge ein sterk marknadsaktør å gje konkurrentar tilgang til eigne nett på gjeve vilkår. Eit eksempel på det er Telenor, som sidan 2009 er pålagt – kort fortalt – å gi andre breibandstilbydarar tilgang til koparaksessnettet på nærmare bestemte vilkår. Post- og teletilsynet har nyleg varsla eit vedtak som vil pålegge Telenor tilsvarande forpliktingar òg for fibernettet. Post- og teletilsynet og Samferdselsdepartementet har tidlegare lagt til grunn at det er konkurranse på sluttbrukarnivå mellom Canal Digital og Get, og konklusjonen var derfor at det ikkje er behov for å opne kabelnetta.

Folk sine moglegheiter til sjølve å velje kva teledistributør dei skal nytte seg av, har aldri vore større enn i dag – dei fleste kan velje om dei vil ta inn fjernsyn gjennom bakkenettet, kabel, satellitt eller fiber. I tillegg ser me at fjernsyn via Internett kjem for fullt.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.