Tove-Lise Torve (A) [13:13:46]: Regjeringen har i begge Soria Moria-erklæringene lagt rammene for en aktiv og helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Vi er på vei mot målet om å forebygge bedre, reagere raskere, oppklare mer og rehabilitere bedre.

Kriminalomsorgen har en viktig plass i justispolitikken. Kriminalomsorgen gjennomfører straffen den straffedømte er idømt av domstolene. De fleste av oss har en mening om både straffenivå og hvordan straffen bør sones.

I et historisk perspektiv har utviklingen i straffegjennomføringen vært revolusjonerende – fra gapestokker og henrettelser på folkefulle torg til dagens moderne kriminalomsorg hvor selve straffen er frihetsberøvelsen, mens man samtidig bruker anledningen når straffen sones, til endringsarbeid og rehabilitering av den straffedømte til et liv uten kriminalitet.

Da jeg ble valgt inn i justiskomiteen for snart tre år siden, fattet jeg raskt interesse for kriminalomsorgen. Jeg nærmest slukte det jeg kunne komme over av litteratur, og jeg har brukt mye tid på å besøke kriminalomsorgen.

Jeg husker at den første boka jeg lånte på biblioteket her på Stortinget, var boka «Dette står jeg for» av Inger Louise Valle. Hun var statsråd for Arbeiderpartiet i perioden 1971–1980 og var i seks av disse årene justisminister. På mange måter kan vi si at hun var den moderne kriminalomsorgens mor og skal ha den politiske hovedæren for den kriminalomsorgen vi har i dag.

Jeg leste selvsagt også St.meld. nr. 37 for 2007–2008 Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn. Meldingen er et resultat av et imponerende arbeid, gjennomført av mange gode krefter. Spesielt lagt merke til var tidligere justisminister Knut Storbergets innsats og engasjement. Sluttresultatet som den rød-grønne regjeringen la fram, ble veldig godt mottatt, både faglig og politisk. Det sterke fokuset på endringsarbeid, rehabilitering og tilbakeføring skapte store forventninger til oppfølgingen av meldingen.

Det er nå godt og vel tre år siden stortingsmeldingen ble behandlet i Stortinget. Det er denne meldingen som er bakgrunnen for min interpellasjon i dag.

Jeg har som sagt brukt mye tid på å besøke kriminalomsorgen. Det jeg har sett og hørt, er rett og slett imponerende. De ansatte i kriminalomsorgen og deres samarbeidspartnere gjør en meget god jobb og fortjener veldig stor honnør.

I dag er det slik at de fleste fengsel har tilbud om utdanning, opplæring og diverse aktivitetstilbud, fengslene har helseavdelinger og tilbyr programvirksomhet som f.eks. sinnemestring – for å nevne noe.

Jeg har fått flere eksempler på hvor viktig det er med innhold i soningen. En historie som gjorde sterkt inntrykk på meg, var en ungdom som hadde ramlet ut av videregående skole på grunn av rus. Rusen og lediggangen medførte sammen med mange andre uheldige omstendigheter at han begynte å begå kriminalitet. Han fikk flere smådommer, og til slutt resulterte det i en lengre fengselsstraff.

Denne unge mannen fikk gjennom dedikerte ansatte i fengselet troen på at han kunne komme seg ut av den kriminelle løpebanen. Mens han sonte, fikk han hjelp til sine rusproblem, gjorde seg ferdig med videregående utdanning og tok fagbrev i bilfaget. Og ikke nok med det, han fikk tilbud om jobb i det bilverkstedet han hadde praksis hos under frigangen.

Fast jobb medførte at han kunne skaffe seg egen bolig. Dermed ble utgangspunktet for denne unge mannen et helt annet enn om han kun hadde sittet i fengsel og skammet seg, uten tilbud om innhold i soningen. Faren for tilbakefall til det gamle rusmiljøet og den kriminelle løpebanen ble gjennom innholdet i soningen atskillig mindre.

Dessverre går det ikke like bra med alle. Men utsiktene med innhold i soningen er mye bedre enn uten. Den felles nordiske tilbakefallsstudien som ble gjennomført i 2010, som ble kalt RETUR, viste at Norge har lavest tilbakefall til ny kriminalitet to år etter endt soning, med 20 pst. tilbakefall. Jeg både håper og tror at den forholdsvis lave tilbakefallsprosenten som denne undersøkelsen viser, er et resultat av innholdet i soningen.

Å satse på en god kriminalomsorg er en god investering, ikke bare for de straffedømte og deres familier, men også for samfunnet. Det er også mye god offeromsorg i en faglig god kriminalomsorg. Det er slett ingen motsetning. Å satse på kriminalomsorgen er rett og slett kriminalitetsforebyggende.

Jeg var nylig på besøk i Trøgstad fengsel i Østfold. Det er et fengsel med lavere sikkerhet med 90 innsatte. Det var et svært interessant og lærerikt besøk. I fjor åpnet de et servicetorg med sosialkurator, Nav-veileder, tilbakeføringskoordinator og andre viktige aktører som bl.a. konfliktråd.

Fengselet har også egen rusmestringsenhet hvor bl.a. sosialmedisinsk poliklinikk yter tjenester. Fengselet organiserer tilbakeføringsarbeidet etter en egen modell med et samhandlingsforum som har sterkt fokus på tverrfaglig samarbeid med tanke på endringsarbeidet hos de innsatte. Kontaktbetjentrollen står også sterkt.

Målet er å få flest mulig av de innsatte motivert og engasjert til å berede grunnen for et liv uten kriminalitet etter løslatelse. Måten de jobbet på ved Trøgstad fengsel, er helt i tråd med stortingsmeldingen Straff som virker.

Ved Trøgstad fengsel fikk jeg også en tilbakemelding jeg har fått ved veldig mange av de andre besøkene jeg har hatt i kriminalomsorgen: Det foregår mye godt tilbakeføringsarbeid på hverdagene på dagtid. Men i helgene og på kveldstid er bemanningen marginal. Da får fengselsbetjentene stort sett kun prioritert sikkerhetsrutiner og de nødvendige gjøremålene.

De fleste synes dette er beklagelig, fordi de innsatte ofte ønsker å prate om utfordringene de har i livet og hvordan de skal komme seg videre når det blir litt roligere rundt dem, altså på kveldstid og i helgene.

Dette får ikke betjentene gjort på grunn av ressurssituasjonen. Det ligger derfor et potensial for å gjøre et enda bedre tilbakeføringsarbeid enn i dag dersom budsjettrammene til ordinær drift hadde vært større. Dette mener jeg regjeringen må legge seg på minne med tanke på arbeidet med statsbudsjettene framover. Økte driftsbudsjett til kriminalomsorgen er kriminalitetsforebyggende arbeid som samfunnet samlet sett vil tjene på.

Et annet vesentlig poeng jeg har registrert etter mine besøk i kriminalomsorgen, er den store, varierende tilgangen på faglærte fengselsbetjenter. Noen fengsel har alle fengselsbetjentstillingene besatt av betjenter med fengselsskole, mens andre fengsel har mange ansatte uten etatsutdanning. Tilbakemeldingen er at mangel på faglærte går ut over kvaliteten på tilbakeføringsarbeidet. Det er viktig med riktig kompetanse, også hos de ansatte i kriminalomsorgen.

Jeg er glad for at vi kan sette kriminalomsorgen på dagsordenen i Stortinget gjennom denne interpellasjonsdebatten. Og jeg håper og tror på en god og konstruktiv debatt hvor Stortinget viser vilje til å bidra i det videre arbeidet med å gjennomføre intensjonene i stortingsmeldingen som ble behandlet her i denne sal i april 2009.

Gjennom min interpellasjon til statsråden stiller jeg et veldig åpent spørsmål, som gir forventninger om mange svar. Spørsmålet er allerede referert, men jeg kan gjenta det: Hvordan er St.meld. nr. 37 for 2007–2008 fulgt opp og implementert i kriminalomsorgen og hos de aktuelle samarbeidspartene? Jeg ser fram til svaret fra statsråden, og jeg ser fram til debatten.

Statsråd Grete Faremo [13:22:51]: Først vil jeg få takke for spørsmålet. Det gir meg anledning til å snakke om noe vi har lagt mye engasjement og arbeid i de siste tre åra. Hovedpunktene i St.meld. nr. 37 for 2007–2008, Straff som virker, var det bred politisk enighet om, og jeg er glad for å si at mye er fulgt opp allerede, andre områder jobbes det med. Framdriften i oppfølgingen har vært sikret gjennom mer enn 23 arbeidsgrupper og prosjekter, saksbehandling, utredninger og informasjon. Det har vært arbeidet med lovgivning, fagutvikling, kapasitet, personalutvikling og organisering. Det sier seg selv at jeg – innenfor rammen av 10 minutter – ikke kan rapportere om alt. Jeg forstår også spørsmålet slik at det viktigste å få svar på er arbeidet med tilbakeføringsgarantien.

Først vil jeg imidlertid dvele litt ved kriminalomsorgens største utfordring de siste åra, avvikling av soningskøen. Det er helt sentralt for bruk av straff som virkemiddel at straffegjennomføringen kommer raskt etter pådømmelse, bl.a. for å starte arbeidet med tilbakeføring til samfunnet umiddelbart. Vi anså soningskøen for avviklet i 2009, da den var på under 400 dommer. Så opplevde vi igjen en økning i køen, og sommeren 2011 var det over 1 400 dommer i kø. Kriminalomsorgen har imidlertid klart å snu denne utviklingen, og køen ligger nå rett under 800 dommer. Jeg vil fortsatt prioritere dette arbeidet, og køen skal reduseres ytterligere.

For å få til en straff som virker, må tilbakeføringsgarantien realiseres. Garantien skal sikre tilbud om bolig, utdanning/opplæring, arbeid, sosiale tjenester, helse- og rusbehandling, økonomisk rådgivning og nettverk – alt sammen grunnleggende behov som må dekkes for å kunne leve et liv som de fleste av oss tar for gitt.

En viktig faktor for å realisere tilbakeføringsgarantien er tilbakeføringskoordinatorene. Stortinget har bevilget midler til 25 tilbakeføringskoordinatorer, som skal samordne kriminalomsorgens egen innsats med samarbeidende etaters innsats slik at det blir ett, forsterket løp for hver innsatt og domfelt. Tilbakeføringskoordinatorene skal etablere samarbeidsavtaler med og rutinebeskrivelser overfor kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og ideelle organisasjoner.

Det har i mange år vært jobbet med god tilbakeføring. Det er i dag skole-, primærhelsetjeneste-, bibliotek- og prestetjenestetilbud i alle fengsler av en viss størrelse. Flere steder er etatene samlet på egne servicetorg i fengslene. Hvis kriminalomsorgen skal klare å gjennomføre de ambisiøse planene for tilbakeføring, er det helt sentralt at arbeidet starter med en grundig kartlegging av domfeltes situasjon. En viktig del av oppfølgingen av meldingen har derfor vært å etablere et nytt IKT-basert kartleggingssystem. Utprøving av det nye kartleggingssystemet starter i disse dager i Halden fengsel og ved Østfold friomsorgskontor. Planen er at systemet skal etableres i resten av landet neste år.

Kapasitet har i mange år vært kriminalomsorgens største utfordring. Kapasitet er imidlertid ikke bare et spørsmål om kvantitet – god tilbakeføring krever egnede lokaler og et riktig antall plasser med ulike soningsalternativer i fengsler og friomsorgskontorer. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning utarbeider for tiden et forslag til kapasitetsplan med enhetsstruktur på nasjonalt nivå. I planen vurderes det hvordan kapasiteten i kriminalomsorgen bør settes sammen for å dekke framtidig kapasitetsbehov og legge til rette for en straffegjennomføring etter intensjonene i stortingsmeldingen. Det vurderes også hvor enhetene bør lokaliseres med hensyn til bl.a. innsattes hjemsted, og hvor store enhetene bør være for å sikre et godt innhold i straffegjennomføringen. I tillegg inngår det en vurdering av enhetenes bygningsmessige tilstand og hvordan fengslene bør være utformet for å tilfredsstille kravene til moderne straffegjennomføring. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning tar sikte på å overlevere forslag til plan til Justisdepartementet i løpet av første halvår i år. Det er også iverksatt en utredning, såkalt KS1, av alternative konsepter for fengselskapasitet i Vestfold, Telemark, Buskerud og Agderfylkene.

En forutsetning for god tilbakeføring er at de ansatte i kriminalomsorgen har tilfredsstillende kompetanse, et område som også ble behandlet i St.meld. nr. 37. Justisdepartementet anmodet NOKUT, som er forkortelsen for Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, om å evaluere fengselsbetjentutdanningen ved KRUS med tanke på at den kan inngå i en fagkrets som leder fram til en bachelorgrad i universitets- og høyskolesystemet. Søknaden ble innvilget nå i februar. Dette bidrar til en høyning av den faglige kvaliteten i straffegjennomføringen. Et annet, meget bredt anlagt kompetansehevingstiltak er det såkalte Kompetanseløftet. Alle som har vært ansatt i kriminalomsorgen i fem år eller mer, må delta i et toukers kompetansehevingskurs. På dette kurset undervises det også om tilbakeføringsgarantien, både som politisk ambisjon og i praksis.

Det er meget uheldig å slippe folk rett ut fra lukkede fengsler. St.meld. nr. 37 tok til orde for at ubetinget fengselsstraff så vidt mulig skal gjennomføres gjennom en gradvis overgang fra fengsel til full frihet. Hensikten er å oppnå en mykere overgang til samfunnet. Det er også et mål at ingen skal gjennomføre straff under strengere sikkerhetsnivå enn nødvendig.

Meldingen tok videre til orde for økt bruk av straffegjennomføring i samfunnet, både i form av alternative straffereaksjoner som samfunnsstraff, Narkotikaprogram med domstolskontroll og program mot ruspåvirket kjøring og alternative gjennomføringsformer for ubetinget fengselsstraff, som straffegjennomføring i behandlingsinstitusjon og hjemmesoning med og uten elektronisk kontroll.

Elektronisk kontroll ble etablert som et prøveprosjekt i 2008, og er i dag et tilbud i ti fylker med en total kapasitet på 215 plasser. I fjor ble over 1 000 saker gjennomført med elektronisk kontroll, og bruddandelen er svært lav. Ordningen er et tiltak for å øke kvaliteten i straffegjennomføringen, gjennom å gi domfelte mulighet til å ivareta sine sosiale og økonomiske forpliktelser under straffegjennomføringen og dermed bidra til å redusere tilbakefall til ny kriminalitet. Ordningen er nettopp evaluert av Kriminalomsorgens utdanningssenter. Det er for tidlig å si noe sikkert om tilbakefall etter gjennomføring med elektronisk kontroll, men det er hyggelig å registrere at rapporten viser et tilbakefall på kun 10 pst., og at de domfelte opplever at straffen bidrar til å unngå å falle ut av samfunnet.

Jeg ønsker å legge ytterligere til rette for økt bruk av elektronisk kontroll og vil informere Stortinget om at det denne våren vil bli fremmet lovforslag om å etablere bruk av elektronisk kontroll som varetektssurrogat i Norge.

Jeg tror ikke at dette vil innebære noen stor reduksjon i antallet varetektsinnsatte i fengsel, men det vil være et velegnet alternativ i enkelte saker.

Forholdene for barn av innsatte og domfelte skal bedres. Jeg ønsker å sende et lovforslag til Stortinget til høsten om å lovfeste kriminalomsorgens ansvar overfor domfeltes barn, herunder etablere en funksjon som barneansvarlig i alle fengsler og friomsorgskontorer.

Kriminalomsorgen er i stadig endring. De siste årene har vi sett en betydelig økning i andelen utenlandske innsatte, som gir utfordringer når det gjelder språk, kommunikasjon og kulturforståelse, men også oppmerksomhet rundt likeverd. Det er grunnleggende å ha nok og riktig personell til å løse et samfunnsoppdrag i stadig endring. Meldingen bebudet at det skal utarbeides en bemanningsrapport med analyse av forventet avgang av personell og årsaker til dette, og nåværende og framtidig kompetansebehov i kriminalomsorgen. Andre etaters tjenester vil også få konsekvenser for kriminalomsorgens eget bemanningsbehov. Det er valgt ut noen fengsler der ressursbruk og oppgaver skal studeres nærmere som grunnlag for en bemanningsrapport.

Jeg har valgt å omtale noen sentrale utviklingsområder. Det er mange andre viktige områder det arbeides med i oppfølgingen av meldingen. Eksempler på det er etableringen av 13 rusmestringsenheter, behovet for tolketjenester, soningsforhold for kvinnelige innsatte, nye forskningsstrategier, arbeidsdriften i fengslene og bruken av såkalt «restorative justice» i kriminalomsorgen.

Til slutt vil jeg framheve at Norge har – som også interpellanten var inne på – den laveste tilbakefallsprosenten i Norden, på rundt 20 pst. Dette forteller oss at tiltakene og måten vi straffer på, faktisk virker. De aller fleste domfelte går tilbake til en kriminalitetsfri tilværelse etter endt straffegjennomføring.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Tove-Lise Torve (A) [13:32:33]: Jeg vil starte med å takke statsråden så mye for gode svar på mitt store og åpne spørsmål. Det er tydelig at det jobbes både intensivt og målrettet for å sette intensjonene i stortingsmeldingen Straff som virker, ut i livet. Det er betryggende.

I mitt hovedinnlegg fikk jeg ikke tid til å gi oppmerksomhet til friomsorgen. Som vi alle vet, har friomsorgen en veldig viktig rolle, med tanke på de alternative straffereaksjonene utenfor fengselet.

Friomsorgen gjennomfører samfunnsstraff og påser at prøveløslatte overholder fastsatte vilkår og gjennomfører betinget dom med promilleprogram, og følger opp personer som er prøveløslatt fra forvaring, underlagt sikring i frihet eller gjennomfører straffen i egen bolig. I tillegg utføres personundersøkelser på oppdrag.

Ifølge stortingsmeldingen sier vi at samfunnet er best tjent med at det blir flere som blir idømt straff gjennom samfunnsstraffen. Men i praksis har vi registrert at det har vært en nedgang i bruk av samfunnsstraff. Det ville vært interessant å få vite hvorfor utviklingen går i motsatt retning av de vedtatte politiske målsettingene. Kan noe av forklaringen ligge i at påtalemyndigheten og domstolene rett og slett ikke er bevisste nok på den muligheten som ligger i det å be om personundersøkelser fra friomsorgen og idømming av samfunnsstraff?

Et annet moment jeg ønsker å ta opp i debatten i dag, er vilkårene ved prøveløslatelse. Prøveløslatelse er som kjent en integrert del av fullbyrdelsen av fengselsstraffen, og ved brudd på vilkårene må friomsorgskontorene sende bruddmelding til regionen, som etter sin saksbehandling sender begjæring om omgjøring til domstolene. Deretter berammer tingretten saken og gir en dom på gjeninnsettelse, som sendes til kriminalomsorgen. Så kalles domfelte inn til soning. I praksis kan det faktisk ta flere måneder fra bruddet til domfelte er tilbake i fengselet.

Dette er etter min mening uheldig overfor en gruppe domfelte, siden umiddelbare og konsekvente reaksjoner ved brudd sannsynligvis er det tiltaket som har best effekt med tanke på å hindre tilbakefall til ny kriminalitet. Ordningen kan også medføre at prøveløslatelsen, som et viktig utslusingsverktøy, benyttes mindre enn forutsatt på grunn av den tiden det tar å få vedkommende gjeninnsatt i fengsel ved gjentatte brudd. Jeg mener vi bør se nærmere på rutinene som gjør at gjeninnsettelsene ikke tar så lang tid ved brudd.

Det hadde vært interessant å høre om statsråden vil se nærmere på denne problemstillingen.

Statsråd Grete Faremo [13:35:54]: Spørsmålene fra interpellanten illustrerer bredden i utfordringene som kriminalomsorgen har, og også hvorfor denne meldingen i sin tid var så viktig. Så vi må ikke slippe av syne verken helheten eller de enkelte elementene som er med på å gjøre vår kriminalomsorg til det jeg vil si er en av verdens beste.

Når det gjelder samfunnstjeneste, har vi løpende oppmerksomhet rundt det, og vi ser med noe bekymring at dette fortsatt ikke synes å være en reaksjonsform som benyttes i henhold til dens fulle potensial. Jeg har derfor også før fra denne talerstolen – om jeg husker rett, sagt at jeg er innstilt på å gå i dialog med påtalemyndigheten rundt dette. Når vi ser på tallene for inneværende år, ligger vi omtrent på samme nivå som i fjor. Ambisjonen må være å se om dette er en reaksjonsform som egner seg for et større antall enn i dag.

Spørsmålene knyttet til vilkår rundt både prøveløslatelse, brudd og gjeninnsettelse illustrerer hvor viktig det er at vi klarer å få til en rask og sømløs samhandling mellom de ulike aktørene som er involvert i dette spørsmålet. Når det gjelder både dette området og innsatte som sliter med rusproblemer, tror jeg en av de viktigste utfordringene for oss er å søke å finne, om mulig, bedre løsninger på dette enn hva vi har klart så langt.

Jeg føler at vi med det tverretatlige samarbeidet som er skapt, og også med bruk av ny teknologi og stadig bedre samhandling også innenfor justissektoren selv, går stadige steg i riktig retning. Noen ganger føles de kanskje for små, men vi må ha en ambisjon om å sikre at vi gjør disse tingene sammen, og uten unødvendige forsinkelser, til beste for den det gjelder. Det å gjøre opp en straff og komme videre i livet er viktig for den enkelte straffedømte.

Anna Ljunggren (A) [13:39:10]: Jeg vil begynne med å takke interpellanten for å sette kriminalomsorgen på dagsordenen i Stortinget.

Kriminalomsorgens viktigste oppgave er å sette de innsatte i stand til å takle livet utenfor murene den dagen de har sonet ferdig dommen. Det er avgjørende, både for den enkelte og for samfunnet for øvrig.

Utdanning og arbeidstrening i fengslene er en helt sentral del av dette arbeidet. Mange har behov for å fullføre ungdomsskolen eller videregående skole. Svært få tar fag på høyskoler eller universitet, men det er noen. Det er krevende, fordi den allerede begrensede Internett-tilgangen ikke åpner for en mulighet til å besøke plattformer som man kanskje har behov for i studiet sitt. Dette gjelder innsatte på høy sikkerhet. Innsatte på lav sikkerhet har store muligheter til både å fullføre grunnskoleutdanningen sin og få den kompetansen de vil trenge i samfunnet utenfor, og å ta emner på høyere nivå så lenge fengselet har gode samarbeidsrelasjoner med videregående skoler i nærheten av fengselet.

Noen av de innsatte trenger hjelp til sinne- og rusmestring, til å legge om tankegangen eller til å rydde opp i økonomien. Det har de i dag muligheten til i mange av landets fengsler.

Det er, sånn som jeg ser det, behov for en tettere oppfølging etter ferdig sonet dom enn det som gis i dag. Nav i kommunene som vedkommende skal tilbakeføres til, har et spesielt viktig ansvar for at livet utenfor murene ikke fører til feiltrinn som igjen fører en tilbake bak murene.

Det er grunn til å tro at kvinnelige straffedømte i Norge ikke har et likeverdig soningstilbud som det som tilbys straffedømte menn. Det er tilbakemeldingen fra ansatte, inkludert de tillitsvalgte, men også de innsatte. Vi vet at kvinner har andre behov under soning enn menn. Det er relativt få fengsler i dag som tar imot kvinner. Det fører til at kvinnene ofte må reise lenger vekk fra familie, barn og nettverket sitt enn det menn må. Det kan medføre vanskeligheter med å opprettholde nære relasjoner, spesielt med tanke på den kontakten som de bør ha med sine eventuelle barn.

Mange kvinner soner i fengsel sammen med menn, og dette er problematisk, bl.a. fordi flere av disse kvinnene har en traumatisk oppvekst, hvor de har vært utsatt for både vold og seksuelt misbruk av menn. De kan bli utsatt for utidig og belastende press fra de mannlige innsatte, noe som er veldig uheldig med den bakgrunnen de kanskje har. Målet med soningen må nettopp være å kunne tilby disse kvinnene å få bearbeidet traumene fra misbruk og lære dem å sette grenser for egen kropp og egen seksualitet.

Det er i dag få fengsler hvor kvinnene slipper å sone sammen med menn. Det er også et dårligere tilbud til kvinner med tanke på progresjon i soningen. Muligheten for kvinnene til å få en sømløs soning må være at de flyttes fra fengsler med høy sikkerhet til fengsler med lavere sikkerhet og videre til overgangsbolig. Det er mye mindre mulighet for dette for kvinner enn for menn, og det er jo nettopp fordi det er få fengsler som kun har soning for kvinner.

Innholdet i soningen i de fengslene som har begge kjønn, er også lite tilpasset kvinner. Arbeidstilbudet består ofte av mekanisk arbeid og trearbeid. Kvinner og menn er også sammen i f.eks. arbeidsdriften eller på skole, noe som i seg selv kan vise seg å være problematisk.

Jeg ser fram til det videre arbeidet med kriminalomsorgen og også med kapasitetsplanen, som justisministeren var inne på i sitt innlegg. Det er mange som ønsker en sånn plan velkommen. Det var også tilbakemeldingen jeg fikk på mitt siste fengselsbesøk i Mosjøen fengsel på fredag. Det er behov for en gjennomgang av kapasitetsbehovet. Ønsker vi at en skal sone nærmest mulig hjemstedet, er det behov for omorganisering. Vi må også ha en gjennomgang av dagens kapasitet og kommende behov for kvinner som soner i norske fengsler.

Åse Michaelsen (FrP) [13:43:55]: Fremskrittspartiet deler interpellantens ønske om å få avklart hva som har blitt gjort fra regjeringens side for å følge opp de ulike forslagene og tiltakene i stortingsmeldingen. At det ønskes å gi signaler videre til Finansdepartementet i forbindelse med budsjettet, skjønner jeg også godt.

Vi ønsker gjerne å ta en titt på både innhold og kvalitet innenfor kriminalomsorgen. For her tror vi ikke at det bare er glans og gloria, selv om mye bra har skjedd siden stortingsmeldingen ble lagt fram og vedtatt.

Innholdet i soningen har bare blitt viktigere og viktigere. Rehabilitering, rusmestring og fokus på den enkelte innsattes evne til å lykkes er viktig. Men det er også andre områder en bør ha større fokus på. La oss ta f.eks. soningskøene. I innstillingen fra komiteen i 2009 vises det til at man har fått ned køene fra ca. 3 000 til under 500.

I dag ser vi at køene har vokst, selv om det har vært igangsatt alternative soningstiltak, som hjemmesoning, samsoning, framskutt løslatelse og andre tiltak som vi i Fremskrittspartiet er imot.

Kapasiteten i våre fengsler er sprengt, og jeg vil påstå at det har skjedd store endringer fra da meldingen ble lagt fram i 2008 og til nå, i 2012. Kriminalitetsbildet og de innsattes bakgrunn har endret seg vesentlig. Det er en prekær mangel på lukkede soningsplasser og varetektsplasser, og det haster med å finne en løsning, da det går ut over rettssikkerheten og tryggheten, og det går ikke minst ut over folks tillit til det offentlige når kriminelle i dag slippes ut på gaten fordi det ikke er plass å oppdrive.

Videre ser vi at det blir påpekt et betydelig behov for oppgradering av eksisterende bygningsmasse innenfor kriminalomsorgen. Er en ny sluse på plass i Skien fengsel? Nei. Er flere plasser i ungdomsenheten i Bjørgvin fengsel ferdig? Nei. Hva med Oslo fengsels skrikende behov for oppgradering – hvor langt har vi kommet der? Vi har fått et nytt fengsel, Halden fengsel. Men hva har skjedd ellers rundt om i landet? Vi vet at det er skrikende behov for nye fengsler rundt om i landet. Dette tok også representanten Anna Ljunggren til orde for. Blant annet ser vi at bygningsmassen ved fengslene i Drammen og Kristiansand ikke er holdbar til bruk for dagens soning, da plassene ligger på toppen av høyblokker, uten utvidelsesmuligheter. Her må regjeringen igangsette utredning av nye fasiliteter.

Vi fremmet i forbindelse med denne meldingen i 2008 forslag om at det måtte bygges 300 nye lukkede fengselsplasser. Men dette forslaget fikk kun Fremskrittspartiets stemmer – synd, for ellers hadde kanskje situasjonen i dag vært helt annerledes. Dette hadde kunnet gjøre en forskjell, for nå ser vi polititjenestepersonell kjøre land og strand rundt for å finne ledig plass.

Når det gjelder tilbakeføringsgarantien, var vi helt enig med regjeringen i intensjonene som ble lagt fram i meldingen. Men vi var skeptiske til om garantien ville gjøre noen forskjell, all den tid det ikke syntes som om regjeringen ville følge opp med tilstrekkelig med midler. Det ser vi nå heller ikke har skjedd i stor grad.

Nå har jeg ikke tenkt å gå inn på de enkelte punktene i meldingen fra 2008, men jeg kommer ikke forbi KRUS. Det var en enstemmig komité som den gangen viste til at fengselsbetjentenes rolle i straffegjennomføringen er viktig. Det ble påpekt av en enstemmig komité at metode og tiltak må følges opp med tilfredsstillende bemanning i de ulike fengslene. Har dette blitt gjort? Vi mener nei. Antallet ufaglærte som i dag jobber innen kriminalomsorgen, er økende. De ansatte som jobber innen dette feltet, har en hverdag som i større og større grad utsetter den enkelte for både fysisk og psykisk vold. Beleggsprosenten er på bortimot 100, og antallet på jobb per skift er for lavt.

Økningen av utenlandske kriminelle som soner i norske fengsler, har vært så stor at vi nå er oppe i ca. 60 pst. i Oslo fengsel, og det er et landsgjennomsnitt på ca. 35 pst. Det er klart at dette setter de ansatte på prøve, når det gjelder både språk, kultur og annet. Selv om vi i Fremskrittspartiet nå endelig ser at regjeringspartiene har lyttet til oss og tatt inn over seg det vi har sagt i flere år, nemlig nødvendigheten av og fordelen ved å lage egne avdelinger og egne fengsler for kriminelle utlendinger, går det for sent.

Nå gjenstår det bare for meg å påpeke behovet for å få en stortingsmelding, ikke om kriminalomsorg, men om offeromsorg.

Anders B. Werp (H) [13:49:14]: Også undertegnede har lyst til å understreke og frambringe en takk til interpellanten for at hun med denne interpellasjonen gir oss anledning til å diskutere et viktig tema som det er en stund siden Stortinget har hatt mulighet til å debattere bredt, slik det ligger an til i denne interpellasjonen.

Som nyvalgt til Stortinget og ny i justiskomiteen høsten 2009 var det påfallende – og en særdeles positiv erfaring for undertegnede – å møte medarbeidere i alle ledd i kriminalomsorgen, fordi det engasjementet de viste med hensyn til det samfunnsoppdraget de har fått, og som de har påtatt seg, imponerte og inspirerte. Det er naturligvis en oppgave for oss også politisk å legge til rette for at det engasjementet får både en retning og et resultat som vi alle ønsker.

Det dreier seg om straff og rehabilitering – straff som en reaksjon fra samfunnet på uakseptable handlinger. Straffen er også et signal som skal føre til at en forhåpentligvis ikke gjentar – eller at andre ikke begår – samme straffbare handling. Så dreier det seg naturligvis om rehabilitering for å legge til rette for at vedkommende som har vært straffet, ikke skal begå nye straffbare handlinger. Det er en sammenheng som er inngangen for Høyre i justispolitikken, og som mange i andre partier her på Stortinget nok også vil kjenne seg igjen i.

Men det mangler jo ikke på utfordringer i kriminalomsorgen. Vi har en utvikling med hensyn til soningskøen som gir grunn til bekymring. Det er viktig med raske overganger fra etterforskning og påtale til dom, men det er også viktig med en rask overgang fra dom til soning. Desto lenger den overgangen varer, desto større vakuum – om man kan kalle det det – vil den straffedømte oppleve. Forskning og erfaring tilsier at desto lenger ventetiden blir, desto større er faren for ny kriminalitet.

Men det er særlig to utfordringer i tillegg til soningskøen jeg vil peke på.

Som foregående taler, representanten Michaelsen, påpekte, har vi nå en situasjon i norske fengsler hvor hver tredje innsatte er utenlandsk statsborger. For Høyre er det viktig at vi adresserer det mer effektivt enn i dag. Med det mener vi at vi må gjøre mer for at de som kommer fra utlandet og har begått kriminalitet i Norge, i større grad enn i dag forhindres fra å etablere nettverk mens de er i Norge, og særskilt når de soner dom i norske fengsler.

Vi har over lang tid i flere omganger framhevet betydningen av å få egne avdelinger eller endog egne fengsler for utenlandske statsborgere i norske fengsler. Vi imøteser med stor interesse det som bl.a. skjer på Ullersmo i den anledning. Men dette burde vært gjort tidligere, og vi ser også betydningen av at det burde vært gjort i større grad. Dette må også kobles til avtaler om soningsoverføring, slik at utenlandske statsborgere med dom i Norge i større grad enn i dag soner den dommen i sitt hjemland.

Det andre elementet jeg vil peke på, er at vi ønsker et større fokus på frivillige organisasjoner i rehabiliteringen, slik at vi kan få bedre kapasitet i rehabiliteringen, større og bredere kompetanse, og at vi også kan få de gode resultatene vi hører om når det gjelder den frivillige innsatsen i rehabiliteringen.

Vi merker oss også med glede statsrådens omtale av barn og unge i fengslene, og er glad for at det jobbes videre med det. Det er viktig.

Dermed takker jeg for muligheten til å gi noen bidrag fra Høyres side i en viktig interpellasjonsdebatt.

Akhtar Chaudhry (SV) [13:54:31]: La meg først takke interpellanten for å ha gitt anledning til – som flere tidligere har sagt – å debattere og diskutere et meget viktig tema som vi jobber daglig med i komiteen, men som Stortinget ikke har hatt anledning til å debattere så bredt som vi i dag kan gjøre og bør gjøre.

Jeg er stolt over å være en del av et flertall i denne salen som i løpet av de siste syv årene har trukket opp en ny kurs når det gjelder kriminalomsorgen i vårt land. Vi har med kriminalomsorgsmeldingen – St.meld. nr. 37 for 2007–2008 Straff som virker – lagt normalitetsprinsippet til grunn for straffegjennomføring i Norge. Vi har påpekt at det er rehabiliteringen som er det viktigste når et menneske er så uheldig at han eller hun må sone bak murene. Tilbakeføringsgarantien er en av de viktigste komponentene i straffegjennomføringen, for vi vet at de som blir dømt, kommer tilbake. Da er det viktig at vi gjør det vi kan for at når vedkommende kommer tilbake, er han eller hun et bedre menneske og en bedre nabo enn den gangen han eller hun ble fengslet. I det er rusmestring et viktig moment. Utdanningsmulighetene er viktige. Vi har gjennomført og faktisk sørget for at det for første gang i landets historie er tilgang til bibliotek for alle fengsler, og at arbeidstrening gjøres i fengslene. Jeg har selv besøkt en del fengsler, bl.a. Halden fengsel, som gir fantastiske arbeidstreningstilbud til de innsatte.

Justiskomiteen besøkte for et år siden USA. Jeg husker en replikk fra en av våre samtalepartnere som hadde 40 års erfaring fra ledende posisjoner i kriminalomsorgen i USA. Vedkommende sa: Dere har absolutt ingen ting å lære av oss – tvert imot. Jeg er stolt over at vi har en kunnskapsbasert og ikke en hevnbasert kriminalomsorg i Norge. Det er også tilnærmet enighet rundt dette i Stortinget.

For å nå de målene som vi har trukket i kriminalomsorgsmeldingen, er det viktig at vi har motiverte medarbeidere og ansatte i fengslene. Der er jeg litt bekymret. Jeg er bekymret for at mennesker som ikke har utdannelse fra kriminalomsorgsskolen, øker. Det betyr ikke at de ikke er viktige, at de ikke er nyttige, at de ikke har gode kvalifikasjoner med seg. Det har de absolutt, men vi er nødt for å tilse at denne ubalansen ikke blir for stor. Hvis vi ønsker å nå våre mål, er vi avhengig av at våre ansatte er med oss og ikke mot oss, og at det er en glede for dem å gå på jobb hver eneste dag. Det er da de kan gjøre jobben for å nå målene.

Jeg ser også at en god del mennesker som sitter inne, har et annet morsmål enn norsk. Det er folk som skal ut av landet etter at de har sonet sin dom, og det er mennesker som skal komme tilbake til et eller annet sted – til Grønland, til Herøy eller til Finnmark. Da er det viktig at vi kommuniserer med dem, at vi har en dialog med dem. Alle innsatte har rett til en individuell rehabiliteringsplan, og da må det være en dialog. De må kunne forstå hva som sies i disse samtalene. Jeg er bekymret for at tolkemulighetene ikke er så optimale som de burde vært. Det er avgjørende for at rehabiliteringsplan lages og gjennomføres på en god måte.

Så er jeg veldig enig med representanten Ljunggren i at veldig mange kvinner har veldig dårlige soningsforhold. Jeg er helt enig i at i mange av disse landene har særlig kvinner – men det gjelder for øvrig også menn – vært utsatt for seksuelle overgrep og andre typer overgrep fra menn. Når de skal gjennomføre sin straff sammen med menn, er det krevende for dem. Jeg regner med – og er helt sikker på – at statsråden ser på dette.

Jenny Klinge (Sp) [13:59:53]: Kriminalpolitikk er meir enn straff, og straff er meir enn hemn. Det grunnleggjande formålet med straff er å hindre uønskt åtferd og å styre borgaranes åtferd i ønskt retning.

Eit viktig delmål med straff er å rehabilitere, rehabilitere til eit verdig og samfunnsnyttig liv. Skal målet om eit liv fritt for kriminalitet etter avslutta soning bli oppfylt, må soninga fyllast med eit hensiktsmessig innhald.

I ein rettsstat har lovbrot ein konsekvens, og konsekvensen skal altså ha eit formål. Det er nettopp innhaldet i soninga som gjer stortingsmeldinga, Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn, så viktig. Meldinga beskriv, som mange har vore inne på, korleis fengselsstraff kan bli vegen ut av ein kriminell kvardag og føre til eit betre liv.

Kriminalomsorga er eit av mange område der det frivillige arbeidet også utgjer eit viktig bidrag, f.eks. ved å byggje nettverk for innsette medan dei gjennomfører straffa, òg etter at dei blir lauslatne. Å opprette sosiale nettverk som kan hjelpe den straffedømde etter lauslatinga er eit viktig bidrag for å hindre tilbakefall til ny kriminalitet. Nettverksbygging har òg vore prioritert av fleire av dei frivillige organisasjonane. Eg meiner det må vere eit opplagt mål å styrkje dette endå meir i åra som kjem. Dei viser eit stort og ekte engasjement. Også tidlegare innsette bidreg, noko som er med på å hjelpe dei, trur eg, til å fortsetje eit liv fritt for kriminalitet.

Eg er glad for at regjeringa har kartlagt kva slags nettverkstiltak som finst i kriminalomsorgsregionane, med mål om at fleire innsette skal få eit slikt tilbod. Tilbodet strekkjer seg ikkje berre til den enkelte innsette, men også til ungane til dei innsette og andre pårørande og dei tilsette i kriminalomsorga.

Eg må seie litt om elektronisk kontroll. Soning med elektronisk kontroll har gitt svært gode resultat og viser at alternativ soning har god effekt. Soningskøane er stadig ei ufordring i kriminalomsorga, og for å handtere dette problemet er elektronisk kontroll og andre alternative tiltak fornuftig.

Både det å sitje i fengsel og det å sone med elektronisk kontroll utanfor eit fengsel er tap av fridom. Det siste er ikkje ei liksomstraff, som det kan verke som om somme parti meiner. Resultatet er viktigast: å få tilbakefallsprosenten lågast mogleg ved hjelp av tilpassa straff.

Eg ser gjerne at regjeringa fortset å innføre straffegjennomføring med elektronisk kontroll i fleire fylke, slik Agder-fylka og Akershus blei inkluderte i årets budsjett. Ei soning med elektronisk kontroll finst no i ti fylke, og den samla kapasiteten til denne soningsforma blir med dette 215 plassar.

Dei små fengsla ligg mitt hjarte nær. Sjølv har eg sett bl.a. ved Hustad fengsel og Mosjøen fengsel at smått absolutt kan vere godt, også i kriminalomsorga. Små fengsel gir kortare transportavstandar for politiet, moglegheit for tilpassing til den enkelte innsette og eit godt samspel med lokalmiljøet.

Vi kan ikkje akseptere at det ikkje er likeverdige tilbod for alle som sonar i norske fengsel, men vi søkjer å finne løysingar, slik at alle innsette kan få den hjelpa dei treng for å bli rehabilitert og til å endre åtferd.

Eg er stolt av å vere ein del av ein regjeringskonstellasjon der vi klarer å halde blikket fast festa på at målet er å førebyggje og rehabilitere heller enn å straffe.

Eg vil avslutte med å seie at interpellanten, Tove-Lise Torve, viser eit prisverdig engasjement for kvaliteten på og innhaldet i kriminalomsorga.

André Oktay Dahl (H) [14:04:02]: Da kan jeg godt si at jeg er stolt over å være i en opposisjon som hver dag sørger for at regjeringen prøver å holde alle de enighetspunktene, det vi var enige om i St. meld. nr. 37, sånn at det er et bredt politisk flertall som står bak.

Representanten Chaudhry stjal egentlig poenget mitt om New York innledningsvis. Jeg husker også veldig godt hvordan han sa at vi hadde ingenting å lære. Det sier jo litt om vi har lyktes med ganske mye i norsk kriminalomsorg. Samtidig må man jo trekke fra litt for kjentfolk, med tanke på at man i USA har et system hvor mye er på delstatsnivå. Vi kan også la oss inspirere av en god del programmer som fungerer i amerikansk politikk i noen delstater, så det er nok ikke så svart-hvitt som det ble presentert i det møtet, som representanten hørte på samme måte som oss andre.

Jeg synes interpellanten på en veldig god måte har redegjort for den brede enigheten og forståelsen som vi har i norsk og nordisk politikk også på dette feltet. Tross stor medieoppmerksomhet er vi enige om grunnprinsippene for kriminalomsorgen. Men jeg har et par kommentarer til det gode innlegget fra interpellanten.

Når det gjelder tilbakefall, bør vi også gå litt bak den statistikken. Går man nøyere inn, ser man at vi har hatt en annen statistikkføring når det gjelder trafikkriminalitet, enn man f.eks. har i Sverige. Siden det også er målt over en toårsperiode, f.eks. for sedelighetsforbrytelser, hvor det er større avstand mellom gjerningene, viser tallene bak at det kan være større prosentvis tilbakefall for sedelighets- og også grove voldsforbrytelser. Så når vi skryter av tallene, skal vi kunne gjøre det, men også ta det forbeholdet at det er viktig å bruke dem edruelig, slik at vi ikke tror vi er bedre enn det vi er når det gjelder tilbakefall for all type kriminalitet, ikke minst den groveste volden og sedelighetskriminaliteten vi ser.

Høyre er spent på kapasitetsplanen. Spørsmålet for Høyre er hvordan Stortinget helt konkret skal involveres i behandlingen av den, for der må det nødvendigvis bli lagt noen klare føringer for mange år fremover. Vi må prioritere mellom ulike prosjekter, og vi må ha en klar formening om hva trendene kommer til å bli – ikke bare ett eller to år frem i tid, men mange år fremover. Jeg håper statsråden kan redegjøre for hvordan Stortinget skal bli involvert, for jeg tror det er fornuftig at Stortinget blir involvert – ikke som et sandpåstrøingsorgan, men som en sparringpartner for kapasitetsplanen.

Det leder over på mitt neste poeng, at fagutdannede slutter. Kriminalomsorgens Yrkesforbund har ganske grelle statistikker som viser at det er svært mange som jobber veldig kort tid i kriminalomsorgen, og så begynner i helt andre yrker. Vi er nødt til å ha en tanke om hvordan vi skal beholde flere av de fagutdannede, for vi har heller ikke, verken personmessig eller samfunnsmessig, råd til at vi lar såpass godt kompetent personale jobbe i kun kort tid med det de er utdannet til.

Vi ønsker mer forskning på kriminalomsorgen, for det er veldig mye preg av synsing: Hva fungerer? Hva fungerer ikke?

Selv om ikke jeg skal instruere Riksrevisjonen til å foreta en liten gjennomgang, hadde det vært greit om vi snart fikk noen riksrevisjonsrapporter om hva som skjer og ikke skjer når det gjelder pengebruk også i kriminalomsorgen, for det vellet av programmer og tiltak som gjennomføres, skjer ikke alltid etter en helt klar tanke. Det melder en god del ansatte, og også organisasjonene, i kriminalomsorgen.

Det ble vist til at enkelte partier har vært skeptiske til bruk av elektronisk kontroll. Det stemmer. Høyre har vært skeptisk og har ønsket at det reserveres for ungdom, men med de utfordringene vi har på kapasitetssiden nå, og ikke minst erkjennelsen av at flere har gode resultater med det – og det er definitivt ikke noe kjære mor å gå rundt med den på leggen og følges opp på den måten som gjøres – er vi i Høyre åpne for å vurdere økt bruk av elektronisk kontroll. Samtidig er vi der også nødt til å stille spørsmål ved statistikken når det gjelder tilbakefall, for hvem er det som i utgangspunktet er plukket ut til å få elektronisk kontroll? Er det folk som er ressurssterke, eller er det kanskje folk som ikke er fullt så ressurssterke? Vi må se på statistikken der.

Representanten Werp har nevnt utenlandske kriminelle. Vi ønsker at man bruker EØS-midler til å kjøpe kapasitet i utlandet, ikke bare innhold i soning, og håper at vi snart kan få en klargjøring av hvor regjeringen står i det spørsmålet.

Helt til slutt: likestilling. Ja, det er utrolig viktig det representanten Ljunggren tar opp når det gjelder kvinner og menn i fengsler. Men da er det grunn til å huske på at ikke alle kvinner, ikke alle menn, er heterofile. Noen er lesbiske eller homofile. Det er ikke slik at det bare er kvinner som er ofre og utsettes for overgrep eller annet i fengsel, eller før de kom dit – man må også huske på det når man snakker om de utsatte som trenger andre soningstilbud for å slippe traumatiske opplevelser.

Tove-Lise Torve (A) [14:09:29]: Takk til deltakerne i debatten for mange gode og reflekterte innlegg.

Det er veldig godt å få bekreftet at vi står i lag om intensjonene med St.meld. nr. 37 for 2007–2008 Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn, og at det er en politikk vi skal videreføre tverrpolitisk. Prinsippet om at alle skal kunne gjøre opp for seg og få en ny mulighet i livet etter at man har begått en kriminell handling, er utrolig viktig, og vi vet at rehabilitering er veien å gå.

Noen få ord om soningskøene, som mange har vært inne på: Vi husker alle at soningskøen var rundt på 3 000 da de rød-grønne tok over i 2005, og at soningskøen nærmest var avviklet i 2009, som statsråden var inne på. Det har nå steget litt, men er nå på vei ned igjen – på under 800 dommer.

Fremskrittspartiet viser til at da man behandlet denne stortingsmeldingen, foreslo de 300 nye fengselsplasser. Det var helt sikkert et godt forslag. Jeg må bare minne representanten Åse Michaelsen om at kapasiteten siden de rød-grønne overtok, har økt med 800 plasser. Skulle man ha avviklet elektronisk kontroll, som Fremskrittspartiet ønsker, ville det faktisk per i dag gått tapt 215 soningsplasser.

Jeg er veldig glad for signalene fra Høyre, som ser at det med elektronisk kontroll kan være en veldig effektiv og rehabiliterende soningsform. De signalene er jeg veldig glad for.

Jeg er helt enig med representanten fra Høyre når det gjelder det å bruke statistikken uten å reflektere over at det har gått kort tid i forhold til RETUR, den nordiske tilbakefallsstudien. Vi vet at den skal gjentas, og man holder på med å forbedre kriteriene, slik at man blir mest mulig lik i alle de landene.

Til slutt noe om de utenlandske innsatte: Det er en utfordring som vi ikke bare har i Norge. Alle de nordiske landene har mange utlendinger i sine fengsler, det har man i Europa for øvrig også. Det er, som vi alle vet, en konsekvens bl.a. av stor nød i enkelte deler av Europa og verden for øvrig, og at vi har åpne grenser. Derfor har vi også veldig stor interesse av å slutte oss til de soningsoverføringsavtalene som EU har innført.

Helt til slutt: Vi fra Arbeiderpartiet er stolte over det vi har fått gjennomført i kriminalomsorgen, men vi er ikke fornøyd, vi vil videre, og vi vil ligge tett på i forhold til det å prioritere kriminalomsorgen.

Statsråd Grete Faremo [14:12:54]: Jeg vil også få benytte anledningen til å takke interpellanten for initiativet og for den gode debatten. For å kommentere noen av de spørsmål som har kommet opp, så la meg med en gang ta spørsmålet om soningsforhold for kvinner. Vi har mer enn 23 arbeidsgrupper som har vært i sving knyttet til oppfølgingen av meldingen, og det er slik at vi dette halvåret nedsetter en arbeidsgruppe som kartlegger innsatte og domfelte kvinners soningsforhold. De vil også få i oppgave å legge fram forslag som kan bidra til at domfelte og innsatte kvinner kan tilbys like gode forhold som mannlige innsatte og domfelte. Det er gledelig at vi har få kvinner som begår kriminalitet, og at vi derfor har få kvinner i våre anstalter. Men de skal kunne tilbys like gode soningsforhold som menn.

Til spørsmålet om utlendinger i fengsel er det riktig at vi de siste årene har sett en sterk økning i antall utenlandske innsatte i norske fengsler. Regjeringen ønsker at utlendinger som begår kriminalitet, skal kunne pågripes, pådømmes og sendes ut av landet så raskt som mulig. Vi har derfor, som det også har vært referert til, intensivert arbeidet for at utenlandske innsatte raskt skal kunne overføres til hjemlandet for fortsatt straffegjennomføring. Med de overføringene vi fikk til i fjor, har vi sett en økning over år på dette området, og vi vil jobbe med sikte på at denne trenden skal fortsette. Det arbeidet som er etablert ved Ullersmo, er også en viktig del av helheten knyttet til soning for utlendinger.

Det kan noen ganger være interessant å gå litt tilbake i tid. Undersøkelsen som Statistisk sentralbyrå gjorde i 1987, viste at halvparten av dem som ble kjent skyldige i en forbrytelse, faktisk pådro seg en ny reaksjon i løpet av de neste fem årene i frihet.

Så når vi nå har en tilbakefallsprosent på 20 pst, viser dette at vi er på rett vei. Men vi skal videre, ikke minst med kompetansehevende tiltak og også med kapasitetsplanen, som det er referert til flere ganger.

Presidenten: Dermed er sak nr. 10 ferdigbehandlet.