Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:06:34]: Næringskomiteen har nettopp kommet hjem fra komitéreise i Brasil. Vi avsluttet turen med to dager som gjester hos Denofa, som baserer sine produkter på non-GMO – basert på soyabønner som ikke er genmodifisert. Vi opplevde enestående fokus og omfattende kontroll i alle ledd, fra soyabønnene ble høstet i Brasil, og fram til ferdig melprodukt i Norge. På denne måten kan forbrukerne være trygge på at produktet er trygt.

Ingen genmodifiserte organismer er foreløpig godkjent til mat i Norge. De multinasjonale selskapene Monsanto og Bayer CropScience har søkt om å få selge to typer genmodifisert mais og en type raps. Disse er forskjellige fra vanlig mais og raps ved at de tåler sprøytemidler. Bayer CropScience står bak en genmodifisert maissort som tåler et sprøytemiddel som er så helseskadelig at det er forbudt i Norge. Årsaken er at dette sprøytemiddelet kan gi akutte og kroniske skadevirkninger på hjerne, på forplantningsevne og på foster i pattedyr, inkludert menneske. Den andre maisen og rapsen, fra Monsanto, er genmodifisert, så de tåler selskapets mestselgende sprøytemiddel.

Norge har en restriktiv politikk på GMO-området. Å godkjenne GMO-mais og GMO-raps til mat og fôr vil derfor være noe helt nytt i Norge, og det vil bryte en viktig barriere som sikrer norske forbrukere GMO-fri mat.

Jeg vil anta at utenriksministeren og jeg ikke har særlig lik garderobe, men det er i hvert fall én ting vi har til felles: Våre garderobeskap inneholder begge en T-skjorte med påskriften «Jeg elsker genteknologiloven», gitt av Nettverk for GMO-fri mat og fôr til politikere med et klart mål om å avverge at Norge for første gang vil importere genmodifisert mat.

Det er god grunn til at vi begge elsker genteknologiloven. Det er nemlig den som forplikter oss til å legge vesentlig vekt på også andre kriterier enn helse og miljø, nemlig etikk, bærekraft og samfunnsnytte, i vurderingen av om GMO-er skal bli godkjent i Norge.

Miljøvernministeren har på skriftlig spørsmål fra representanten Laila Dåvøy og en rekke andre representanter svart at «de aktuelle søknadene inneholder i liten grad informasjon som belyser våre», dvs. Miljødepartementets, «omfattende vurderingskriterier» på disse områdene. Miljøvernministeren viser videre til at Miljøverndepartementet har etterspurt ytterligere informasjon fra søkerne om etiske forhold og produktenes bidrag til bærekraftig utvikling og samfunnsnytte. Søkerne har ikke bidratt med informasjon som belyser saken. Jeg tar meg derfor den frihet å benytte den øredøvende stillheten til å belyse disse vurderingskriteriene.

Samfunnsnytten av den genmodifiserte maisen er lik null. Den endrede egenskapen hos den genmodifiserte maisen har ingen anvendelse her hos oss, da sprøytemiddelet er forbudt. Økt bruk av skadelige sprøytemidler er ikke et bidrag til bærekraftig utvikling. Det er heller ikke etisk uproblematisk å tillate import av produkt som er så skadelige å produsere at vi ikke tillater produksjon i Norge.

Bioteknologinemnda er tilnærmet enstemmig – 15 stemmer mot 1 – med hensyn til at de tre søknadene ikke oppfyller genteknologilovens krav. Videre er det bred motstand mot GMO i Norge. Rundt 30 organisasjoner, inkludert alle bondeorganisasjonene, en rekke miljø- og solidaritetsorganisasjoner samt Forbrukerrådet, Nei til EU og Coop Norge Handel har gått imot godkjenning av disse GMO-ene. Den brede motstanden står i kontrast til stillheten på den andre siden. Ingen aktører har sagt offentlig at de vil ha disse GMO-ene.

Regjeringen har fått gode innspill fra vurderingskriteriene fra andre instanser og burde ha tilstrekkelig med kunnskap til å avvise de aktuelle GMO-ene. Jeg er glad for at regjeringen i Soria Moria II-erklæringen skrev at regjeringen vil

«stå fast på det unntaket som vi fikk i EØS-avtalen om at det er norske myndigheter som avgjør hvilke genmodifiserte produkter som kan utsettes, markedsføres og selges i Norge. Vi skal videreføre en restriktiv holdning.»

Dette ble også fulgt opp i landbruksmeldingen, der det står: Regjeringen vil

«fokusere på produksjonsmetoder som anses som trygge og vise aktsomhet når ny teknologi tas i bruk, herunder videreføre en restriktiv GMO-politikk.»

Den slår også fast følgende:

«Utsettingsdirektivet, som omhandler regelverk for utsetting av levende GMO, er innlemmet i EØS-avtalen med tilpasninger som gjør at Norge kan ta hensyn til bærekraft, etikk og samfunnsnytte ved eventuell nasjonal godkjenning av GMO.»

Følger regjeringen opp sin egen politiske plattform om den blir den første regjeringen som godkjenner genmodifisert mat? Det er spørsmålet.

Genmodifiserte organismer er omstridt over hele verden, og en rekke land har vedtatt midlertidig eller permanent forbud mot bestemte genmodifiserte produkt. I Ungarn f.eks. har landets nye grunnlov innført en egen bestemmelse om at alle har rett til sunn mat som er fri for GMO. Moratoriet mot genmodifiserte planter og dyr i Sveits fra 2005 ble i 2010 forlenget i ytterligere tre år. Tyskland og Frankrike har forbudt dyrking av GMO. India innførte moratoriet mot genmodifiserte auberginer i 2010. Et nei vil derfor følgelig ikke gjøre Norge til et annerledesland, men snarere være i tråd med hva mange andre myndigheter beslutter.

Spørsmålet blir da hvilket handlingsrom vi har, hvilket handlingsrom vi ønsker oss, og hvordan vi akter å bruke det. I WTO-sammenhengen reguleres handlingsrommet i all hovedsak av Generalavtalen for toll og handel, GATT, og bestemmelsen i artikkel XI:1 om forbud mot å etablere importbegrensninger. Da bestemmelsene ikke gjelder landbruks- og fiskeriprodukter, vil ikke en norsk importbegrensning av GMO-raps og GMO-mais stride mot WTO-avtalen. Det er imidlertid et vilkår at importlandenes produksjon av den varen det etableres importbegrensninger for – i dette tilfellet GMO-mais og GMO-raps – er relativt ubetydelig. I og med at Norge verken produserer GMO-mais eller GMO-raps, skal ikke dette by på noe problem. Det er ikke et generelt forbud mot GMO Norge vil innføre, kun mot tre sorter GMO.

Vil utenriksministeren si seg enig i at WTO-avtalen i dette tilfellet gir Norge full frihet til å følge godkjenningskriterier i genteknologiloven? Å godkjenne GMO-mais til mat og fôr vil være noe helt nytt i Norge, og det vil bryte en viktig barriere og gjøre det vanskelig for landbruket å forbli GMO-fritt, slik ønsket er fra en samlet næring og fra forbrukerne.

Jeg vil derfor avslutte med å gjenta spørsmålet i interpellasjonsteksten: Hvilke tiltak vil utenriksministeren iverksette for å opprettholde Norges restriktive GMO-politikk i det internasjonale handelsregimet?

Jeg ser fram til utenriksministerens svar.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:15:56]: La meg først få lov til å oppklare en åpenbar misforståelse: Jeg tror det er få likheter mellom garderobene til interpellanten og utenriksministeren, men den ene likheten hun påpekte, har jeg nå fått brakt på det rene gjelder utviklingsministeren. Han har det fellestrekket. Jeg har foreløpig ikke den æren, men det kan kanskje bli rettet opp.

Siden genteknologiloven ble vedtatt i 1993 – i tråd med Stortingets ønsker – har Norge ført en restriktiv politikk med hensyn til utsetting, markedsføring og salg av genmodifiserte organismer, GMO-er. Dette er en politikk som trolig er blant de strengeste i verden, og regjeringen har ingen planer om å endre denne politikken – la meg slå det fast.

Det normale forløpet for godkjenning av nye produkter i EØS er at når en vare er godkjent i én del av EØS-området, er den også godkjent for bruk i resten av EØS-området. Dette gjelder ikke uten videre for GMO-er.

EUs utsettingsdirektiv, som er en del av EØS-avtalen, regulerer markedsføring og utsetting av levende GMO, herunder også dyrking. Ved søknader om godkjenning av en GMO vil det foretas en vitenskapelig risikovurdering av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, EFSA. Hvis omsetning av organismen godkjennes, vil den i prinsippet kunne kjøpes og selges i alle land innenfor EØS-området. Hvert land har imidlertid anledning til å bruke direktivets sikkerhetsklausul og reservere seg mot en slik omsetning dersom de mener at produktet utgjør en risiko for helse eller miljø.

Det har vært – og er – viktig for regjeringen å sikre grunnlaget for vår restriktive GMO-politikk. Derfor fikk vi på plass en tilpasningstekst da utsettingsdirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen. Dette betyr at vi kan gjøre en egen norsk vurdering i henhold til genteknologiloven utover den vurderingen som er gjort i EØS, og loven pålegger oss å vurdere etikk, samfunnsnytte og bærekraftig utvikling, i tillegg til helse- og miljørisiko.

Utsettingsdirektivet, som omhandler markedsføring og utsetting av levende GMO, har vært en del av EØS-avtalen siden EØS-avtalens iverksettelse. Det arbeides nå i tillegg med innlemmelse av en annen rettsakt, forordningen om genmodifisert mat og fôr. Denne forordningen regulerer godkjenning av mat og fôr som består av, inneholder eller er produsert fra genmodifiserte organismer. Vi er ennå ikke ferdige med forhandlingene med EU om innlemmelse av denne forordningen. På norsk side har vi kommet til at innholdet i forordningen i hovedsak samsvarer med gjeldende norsk regelverk.

Men – og dette vil jeg understreke – vårt prinsipielle utgangspunkt er at vedtak fattet av EU-organene i disse sakene ikke skal ha direkte virkning i Norge. Vi har derfor foreslått at forordningen tilpasses i tråd med de rammer Grunnloven setter. I forhandlingene med EU har vi derfor fremlagt forslag til tilpasningstekst som bygger på den tilpasningen vi har fått til utsettingsdirektivet. Det er imidlertid klart at det vil stilles strenge krav til vitenskapelig begrunnelse for norske forbud. Men adgangen til å vektlegge etikk, bærekraft og samfunnsnytte – i tråd med genteknologiloven – vil gi et bredere grunnlag for forbud av formerings- eller spiredyktig GMO.

Det er en kjensgjerning at norsk opinion er meget skeptisk til bruk av GMO i Norge. Regjeringens restriktive praksis harmonerer godt med denne holdningen.

La meg gjenta at regjeringen vil videreføre følgende etablerte praksis, som vi også oppfatter har bred støtte i Stortinget: Utsetting eller annen bruk av GMO-er er forbudt i Norge dersom det etter grundige, selvstendige norske vurderinger konkluderes med at det foreligger risiko for miljø- og helsemessige skadevirkninger. Det skal vurderes om utsetting eller annen bruk er etisk forsvarlig, og det skal legges vesentlig vekt på om utsettingen har samfunnsmessig nytteverdi og er egnet til å fremme en bærekraftig utvikling. Regjeringen vil videreføre denne praksisen selv om GMO-ene skulle være tillatt i EØS-området for øvrig.

Regjeringen har for tiden flere søknader om godkjenning av GMO-er under behandling. Representanten Andersen Eide viser til søknader om godkjenning av to maislinjer og en rapslinje. La meg understreke at dette er søknader om utsetting, dyrking og bruk av GMO-er til fôr, og ikke søknader om godkjenning til bruk i mat, menneskeføde. Det er ikke fattet endelig beslutning i disse sakene, som forberedes av Miljøverndepartementet i henhold til genteknologiloven.

Representanten reiser spørsmål om hvilke tiltak jeg vil iverksette for å opprettholde Norges restriktive GMO-politikk i det internasjonale handelsregimet, og det spørsmålet ble gjentatt i interpellantens innlegg. Som ansvarlig for at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser bl.a. på handelsområdet, anser jeg det som svært viktig at de tiltak som Norge innfører, er i samsvar med våre forpliktelser – herunder både EØS- og WTO-avtalen.

Avtaleverket i WTO gir mulighet til å forby GMO-er i Norge som innebærer helse- og/eller miljørisiko. Det er også adgang til å benytte føre-var-prinsippet og å innføre midlertidige tiltak. Det er opp til medlemslandene – i dette tilfellet Norge – selv å bestemme hvilket beskyttelses- eller risikonivå vi ønsker å legge oss på. Det kreves av oss at vi er konsistente, ikke-diskriminerende i gjennomføringen, og at beslutningen er basert på vitenskapelig grunnlag.

Etter regjeringens vurdering kan en restriktiv GMO-politikk ivaretas side om side med våre internasjonale handelsforpliktelser. I de tilfeller der det etter grundige vitenskapelige vurderinger konkluderes med at det ikke foreligger risiko for helse eller miljø i Norge ved utsetting eller bruk av en GMO, kan imidlertid et eventuelt forbud by på utfordringer i forhold til WTO-regelverket. Vi kan da komme i den situasjonen at vi vil kunne tape en sak for et eventuelt panel i WTO.

I slike tilfeller vil det eneste mulige grunnlaget være GATT-avtalens artikkel XX(a), som gir adgang til å innføre tiltak som er nødvendig for å beskytte offentlig moral. Det er ikke åpenbart hva som ligger i begrepet «offentlig moral», og dette har vært lite prøvet i WTO. Et WTO-panel har uttalt at offentlig moral omfatter et samfunns eller en nasjons rådende oppfatning av hva som er rett og gal atferd, og dette kan avhenge av kulturelle, etiske og religiøse verdier. Selv med denne rettesnoren er det ikke åpenbart hvilke konkrete situasjoner som vil omfattes av et slikt begrep. De tvistesakene som til nå har berørt denne problemstillingen, har dreid seg om gambling og grenser for ytringsfrihet.

Vi erkjenner at vi står overfor et dilemma i disse sakene. På den ene siden har vi i Norge et sterkt behov for å beskytte miljøet og naturen mot genmodifiserte organismer, også der det ikke nødvendigvis er lett å dokumentere at det foreligger identifiserbare farer for skade på helse eller miljø. Derfor har vi en meget streng genteknologilov og en restriktiv praksis i tråd med denne. Samtidig står vi overfor internasjonale forpliktelser som setter grenser for hva som er tillatt av handelsrestriksjoner.

Men Norge er, som et åpent og sterkt eksportavhengig land, avhengig av at handelsregelverket blir fulgt av WTOs medlemmer, og det er i norsk interesse å ha forutsigbare og objektive rammer for handel og økonomisk aktivitet. I slike tilfeller må vi altså foreta en helhetlig vurdering av norske interesser.

Jeg vil avslutningsvis få gjenta det jeg sa da jeg begynte mitt svar: Norge har en politikk med hensyn til utsetting, markedsføring og salg av genmodifiserte organismer som er en av de strengeste i verden. Regjeringen vil gjøre sitt ytterste for å videreføre denne politikken, også innenfor det internasjonale handelsregimet.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:23:23]: Jeg vil takke utenriksministeren for svaret som vi har fått. Som utenriksministeren var inne på, er genteknologiloven innarbeidet i EØS-avtalen. Samtidig forhandles det nå i Brussel på en tilpasningstekst, knyttet til EØS-forordningen om mat og fôr.

Når en GMO er prosessert, vil denne i Norge bli godkjent under matloven, som forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet og Mattilsynet. Det som blir ansett som særlig positivt med matloven, er at fôrforskriften har et forbud mot alle GMO-er som inneholder intakte antibiotikaresistensgener. EU har ikke et slikt forbud. Det er derimot klassifisert antibiotikaresistens-DNA i ulike farlighetsgrader. I harmoniseringsprosessen er det derfor en fare for at Norges generelle forbud mot GMO som inneholder intakte antibiotikaresistensgener, ikke blir videreført. Den norske matloven har i dag i fôrvareforskriften forbud mot å tilvirke, importere og framby fôrvare som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens, der disse genenene er tilført ved genmodifisering og kan påvises i sluttproduktet. Stortinget har også tidligere gitt klare føringer til regjeringen om arbeidet for internasjonalt forbud på dette området.

Slik jeg leser det, gir internasjonale handelsforpliktelser nasjonalt handlingsrom til å avslå dyrking og import av GMO. Genteknologiloven er innarbeidet i EØS-avtalen, slik at Norge står fritt til å avgjøre hvilke genmodifiserte produkt som kan utsettes, markedsføres og selges her til lands. Også Verdens handelsorganisasjon, WTO, gir stater lov til å ta hensyn til miljø og etikk ved importbegrensninger. Det gjør at behandlingen av den aktuelle maisen og oljerapsen står og faller på politiske veivalg. Vil utenriksministeren si seg enig i at en restriktiv GMO-politikk innebærer å holde norsk mat GMO-fri? Hva vil utenriksministeren gjøre videre for å opprettholde forbudet i den norske fôrvareforskriften ved norsk innlemmelse av EU-forordningen om mat og fôr?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:26:23]: Bare litt på det formelle: Det er vel ikke slik at genteknologiloven er innarbeidet i EØS-avtalen, den anses å være i tråd med EØS-avtalens bestemmelser. Men det er nå en detalj fordi det forutsetter vi at norsk lovverk er, i henhold til våre internasjonale forpliktelser, enten det er EØS eller WTO.

Jeg kan egentlig svare på spørsmålet veldig enkelt med at jeg tror regjeringen har akkurat den samme holdningen som det brede stortingsflertallet har, som er – etter vårt anslag – en av de mest restriktive i verden. Vi mener vi har et godt grunnlag for det både i nasjonal lovgivning og per i dag i det som også gjelder i internasjonal lovgivning. Men det gjelder å følge nøye med på det, for det er i vår interesse at den lovgivningen vi har utført på disse områdene, lar seg forsvare i de internasjonale organene vi deltar i, og i henhold til de internasjonale avtalene vi er forpliktet på. Da er det slik at vi må, så langt råd er, bygge på vitenskapelige fakta knyttet til innholdet i de enkelte GMO-ene. Så kan vi – slik jeg la vekt på i mitt innlegg – også få en utfordring med å argumentere for dette i forhold til offentlig etikk og moral. Jeg valgte å være åpen på det i mitt innlegg, at i forhold til enkelte av disse konkrete sakene kan vi få større utfordringer enn i andre, bl.a. i forhold til WTO-regelverket.

Når det gjelder EU, vet vi jo der at det gjør seg gjeldende ulike syn, og det er ganske sterke motsetninger mellom ulike land ut fra hvilke forutsetninger de har på landbrukssiden og på industrisiden, og hvilke holdninger som gjør seg gjeldende i opinionen. Men jeg vil velge å tro at veldig langt på vei vil det være tilstrekkelig mange som deler det norske grunnsynet på dette spørsmålet, til at vi kan arbeide også med dem og forsøke å gjøre det til en del av vår aktive europapolitikk når det gjelder EUs egen arbeidsform.

Oppsummeringsmessig har vi til hensikt å opprettholde et meget strengt regime, kanskje blant de strengeste i verden. Vi ønsker å gjøre det ved å følge de prosessene som er i det nærmeste området for oss, nemlig EØS, sørge for at våre posisjoner lar seg godt forsvare innenfor WTO, og så være i forkant av det som måtte være av utvikling av nytt regelverk, som i noen tilfeller er ganske teknisk, men hvor det å ha en ganske formulert grunnholdning, som vi har på dette området, er en god kompassnål for norske holdninger i disse diskusjonene.

Arne L. Haugen (A) [12:29:12]: Jeg vil takke interpellanten for at hun setter dette temaet på dagsordenen. Det er ingen tvil om at genmodifisering er både et vanskelig og et kontroversielt tema, og det er et tema som reiser en del prinsipielle spørsmål.

Jeg synes utenriksministerens redegjørelse her var både grundig og utfyllende og viser at regjeringen håndterer dette på en betryggende måte. Blant de sakene som nå er til behandling her i landet, er hvorvidt det skal gis tillatelse til import av genmodifisert mais. Det er et produkt som Direktoratet for naturforvaltning i 2008 godkjente i Norge til prosessering, mat og fôr. Dette vil innebære at maislinjene godkjennes til bruk som all annen mais, bortsett fra til dyrking. Disse genmodifiserte linjene har fått innsatt gener som gjør dem sprøytemiddeltolerante. Jeg har merket meg at det er mange som står på barrikadene mot innføring av genmodifisert mais her i landet. Jeg har selv hatt møte med Nettverk for GMO-fri mat og fôr, som består av 16 organisasjoner, bl.a. Bondelaget og Naturvernforbundet. Jeg ser at motstanderne har stor støtte i deler av befolkningen.

Vi har her i landet en praksis med at genmodifiserte organismer risikovurderes grundig før de eventuelt godkjennes for import eller dyrking. Det er Vitenskapskomiteen for mattrygghet som gjør det på oppdrag fra Mattilsynet og DN, for deretter å gi en endelig anbefaling til departementene. Norske vedtak skal fattes i medhold av genteknologiloven, som gir oss adgang til å legge vesentlig vekt også på andre kriterier enn helse og miljø, nemlig etikk, bærekraft og samfunnsnytte.

Jeg har merket meg at utenriksministeren sier at et eventuelt norsk forbud mot genmodifisert mais blir vurdert nøye opp mot internasjonale forpliktelser og avtaler. WTO-avtalen stiller krav om at eventuelle handelshindrende tiltak skal være basert på en vitenskapelig vurdering av helse- og miljørisiko. Jeg merker meg at utenriksministeren slår fast at etter regjeringens vurdering kan en restriktiv GMO-politikk ivaretas side om side med våre internasjonale handelsforpliktelser. Det er viktig for et lite land som Norge med en åpen økonomi.

Jeg må innrømme at jeg personlig er sterkt skeptisk til GMO. Fra Arbeiderpartiets side har vi inntatt en restriktiv holdning til genmodifisert mat, og det er en politikk som videreføres. Men jeg er ikke enig med Kristelig Folkeparti dersom de mener at det haster med å fatte en avgjørelse i denne konkrete saken med mais. Jeg synes det er viktig at vi tar den tiden vi trenger for å fatte en avgjørelse på dette feltet.

Jeg slutter meg til den positive beskrivelsen Andersen Eide også har til næringskomiteens besøk i Brasil i forrige uke, der vi fikk inngående beskrevet situasjonen for å skaffe Norge tilgang på GMO-frie produkter. Det er åpenbart, slik jeg ser det, at alle de store matproduserende land i verden nå i stor grad går over til å produsere genmodifiserte produkter. Norges muligheter til å unngå genmodifiserte produkter i framtiden vil derfor bli utfordret. Brasil er et av de landene som har størst eksport av landbruksprodukter, men bare 20 pst. er GMO-frie. I forhold til det landets totale produksjon representerer 20 pst. selvsagt enorme volumer, men likevel er det denne andelen som er vår mulighet, og som vi må arbeide aktivt med.

Hvorvidt GMO skal tillates eller ikke, er muligens ikke et dilemma som skal avgjøres en gang for alle med et enkeltvedtak, men at det tas forsvarlige beslutninger fra sak til sak på basis av de faglige rådene som gis – at risiko for miljø og helse må vurderes opp mot en eventuell nytteverdi på hvert saksområde etter en grundig gjennomgang, slik det gjøres nå.

Jeg tror det kan være behov for mer forskning på dette området.

Det er et tankekors at det nå vises til at landbruk over hele kloden har utfordringer, og at en milliard av verdens folk sulter. Det er kanskje et av de største etiske dilemmaer verden står overfor.

Denne debatten må vi ta, derfor er denne interpellasjonen viktig. Målet er vi alle enige om: at vi vil ha en bærekraftig matproduksjon for å sikre trygg mat til norske forbrukere.

Torgeir Trældal (FrP) [12:34:34]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp en viktig sak, en sak som ikke har vært så aktuell for folk flest i Norge. Når det gjelder kompetanse på GMO ute blant forbrukerne, tror jeg personlig det også er viktig at man prøver å drive forebyggende arbeid i skoleverket, forklare hva GMO er, og hvordan det fungerer. Jeg tror at dersom man spør folk flest, folk på videregående skole, om dette, har de ikke hørt hva GMO er. Her har vi en viktig ting.

Jeg er ikke enig i det Kristelig Folkeparti sier om at det haster, som også Haugen sa. Jeg synes faktisk utenriksministeren svarte veldig godt, bl.a. det han presiserte med hensyn til WTO-forhandlingene. Det er det det går på hele veien, at det vi gjør, må være faglig og kunnskapsrikt. Der vil jeg be om at man kanskje legger inn muligheter for å forske mer for å bli bedre på dette. Hvis man skal bruke det mot WTO, som utenriksministeren sier, er det viktig å kunne dokumentere dette med forskningsrapporter.

Hvis man går til EU-rapporten om GMO, sier den at ingen skadelige virkninger av genmodifiserte organismer, GMO, er påvist. Man vet også at i dag er det ingen vitenskapelige bevis som assosierer GMO med høyere risiko for miljøet eller mat- og fôrtrygghet enn for vanlige planter og organismer. Det sier den også noe om. Man sier også i EU-rapporten at GMO er et viktig verktøy i kampen mot global fattigdom og manglende matsikkerhet i verden. Om ikke vi tar dette inn til Norge, må vi også se på at GMO kan være en mulighet for å få økt matproduksjon. Der mener jeg Norge kan gå foran og være en primus motor og forske og se på om dette er skadelig eller ikke. Det må ikke bli slik at det er en religiøs overbevisning om at dette er galt, for det kan også være bra for å få mer matproduksjon og få den til å fungere.

Jeg tror også det er viktig at hvis man eventuelt vil løsne på dette gjennom å begynne med dyrefôr, som ministeren var inne på, kunne man kanskje åpne for dyrefôr, men ikke for menneskeføde. Det er viktig å ha informasjon og kunnskap og kunne forsvare dette faglig. For vi må bare ta inn over oss at vi er en del av Europa, og vi vil også kunne tilpasse oss det Europa gjør.

Hvis vi eventuelt finner ut at vi skal la dette komme inn i det norske markedet, tror jeg det er veldig viktig at vi får merking. Vi har fått kritikk i Norge for at vi har dårlig merking, f.eks. når det gjelder kylling. Og se bare på tilsetning av vann – hvor mange prosent vann er tilsatt? Hva inneholder den maten vi kjøper? Der har EU kommet lenger enn oss. Det viktige er at man har sporbarhet og merking, og at forbrukeren til enhver tid vet hva han eller hun får i seg.

Så jeg støtter det som utenriksministeren sier, og det man har kommet fram til med forhandlinger, at vi går for kunnskap. Hvis vi får forskning som tilsier at dette ikke er farlig, bør man kunne gå inn på en faglig måte og vurdere om det kan være en mulighet også å slippe dette inn i Norge. Inntil videre synes jeg for så vidt utenriksministeren svarte godt på det.

Svein Flåtten (H) [12:38:47]: Representanten skal ha stor ros for å ta opp kanskje et av de største dilemmaer som er i ferd med å komme når det gjelder produksjon av mat, nemlig bruken av GMO. Jeg synes debatten så langt har vist hvilke viktige dilemmaer vi står overfor her når det gjelder helse, miljø, etikk, samfunnsnytte og bærekraft.

Jeg tror at den norske befolkningen og forbrukerne, som det også har vært pekt på her, er veldig opptatt av dette. Kanskje kan kunnskapen være mangelfull, men slik er det jo ofte hos forbrukerne, at kunnskapen til å begynne med er mangelfull. Nettopp derfor tror jeg det er viktig å bruke tid på dette området.

Vi har en restriktiv lovgivning, hvor vi har muligheter til selv å påvirke innenfor de avtaler vi har med andre land. Men det er heller ingen tvil om det er viktig å holde orden på og håndtere på en riktig måte de handelsforbindelser vi har både i EU og EØS og overfor WTO. Når utenriksministeren snakker om hvilke konsekvenser som kanskje kan dukke opp f.eks. om våre egne avgjørelser ikke skulle bli godkjent av WTO, om man skulle komme i det han kaller et panel, og hvor man bruker begrepet «offentlig moral», skal en spørre seg: Hva er offentlig moral i denne sammenhengen? Jeg tror at offentlig moral veldig fort kan dreie seg om en verden som mangler mat, og som regjeringen i sin egen landbruksmelding har understreket sterkt mangler mat, og at vi må ta vårt ansvar – at det trengs større avlinger, at det trengs et mer lønnsomt landbruk, ikke bare i Norge, men over hele verden, og at det selvsagt trengs større motstand mot plantesykdommer, slik at flere mennesker kan ernæres, og det samme ved f.eks. å gjenvinne tapt land. Det er et etisk dilemma og et spørsmål om offentlig moral. En skal heller ikke se bort fra at i en fremtid vil også Norge kunne være i en sånn situasjon at en utvikling av genteknologien kanskje kan hjelpe norsk landbruk.

Men jeg tror det er om å gjøre å skynde seg svært langsomt i denne sammenhengen. For vi må vite hva vi gjør, og selv om avgjørelsene i disse enkeltsakene har tatt lang tid, vil heller ikke jeg kaste meg på denne vognen med å kritisere dette, i hvert fall ikke under forutsetning av at jeg vet at det gjøres en jobb for å finne ut hva som ligger i det, og hva som kan komme i fremtiden.

Jeg tror vi – i hvert fall for Høyres vedkommende – står igjen med at ja, vi har et dilemma når det gjelder våre internasjonale forpliktelser. Dem må vi passe på. Så har vi et handlingsrom som vi skal bruke til beste for den norske befolkningen, til beste for den matsikkerheten som vi er opptatt av. Og så har vi liksom over det hele den etiske forpliktelsen, den offentlige moralen, som går på at verden på sikt kanskje vil forandre seg i en retning som gjør at også vi må se på om nye metoder som kan være sikre, etter hvert må testes ut, og om det kan være holdbart også for oss.

Alf Egil Holmelid (SV) [12:43:26]: Først vil eg takke representanten Rigmor Andersen Eide for å ta opp ei viktig og svært alvorleg sak – å manipulere med genane i levande organismar kan få store konsekvensar for livet på jorda. I dag har vi lite oversikt over langtidskonsekvensane av det som no er i ferd med å skje.

Noreg har vore eit føregangsland i arbeidet med å sikre ei miljømessig berekraftig utvikling, heilt frå Gro Harlem Brundtland leidde den internasjonale kommisjonen som la vekt på ei berekraftig utvikling. Derfor er det viktig at vi vidarefører den restriktive linja når det gjeld GMO, som Noreg har ført hittil. Når vi veit så lite om langtidskonsekvensane, må vi ha svært gode grunnar for å akseptere genmodifiserte organismar, og vi må vere heilt sikre på at det vi gjer, er berekraftig og etisk forsvarleg. Naturen er komplisert, og det tek ofte lang tid før vi ser konsekvensane av det vi gjer.

Det er dei store internasjonale såkornprodusentane som pressar fram utviklinga av GMO, bl.a. for å få kontroll over verdas kornproduksjon. Dei har spesielt satsa på å utvikle korn som toler giftige sprøytemiddel. Eit av dei kornslaga som ein ønskjer innført til Noreg, er modifisert for å tole eit sprøytemiddel som er så giftig at det ikkje er tillate her i landet. Det kan vel knapt seiast at det finst sterke argument for å godkjenne den typen produkt i Noreg, når vi ikkje kan akseptere konsekvensar av bruken av det produktet.

Også GMO som er modifisert for å tole mindre giftige sprøytemiddel, har store negative langtidskonsekvensar. Næringskomiteen var nyleg i Brasil. Der såg vi på industriell produksjon av soya og mais. Der fekk vi oppleve at også bruk av det som blir rekna som lite giftige sprøytemiddel, har langtidseffektar som gjer at jorda blir øydelagd på sikt. Det har ført til at ein del produsentar, bl.a. i USA, har gått bort frå genmodifiserte såkorn og mais nettopp for å sleppe å bruke så mykje sprøytemiddel, sjølv om det er godkjende sprøytemiddel. Så der ser vi at langtidsverknadene av noko som blir oppfatta som uskuldig, faktisk er slik at produsentane sjølve går bort frå genmodifisert såkorn. Her er eitt av mange eksempel på at vi ikkje har visst nok om konsekvensane når vi har teke det i bruk.

Etter norsk lov skal kvar enkelt GMO vurderast med omsyn til miljø og helse. I tillegg er det lagt vekt på at vi skal kunne vurdere etiske forhold, berekraft og samfunnsnytte som sjølvstendige vurderingskriterium. Bioteknologinemnda meiner, som det har blitt sagt før her i dag, at dei tre produkta som er aktuelle å vurdere no, ikkje tilfredsstiller den norske lovgivinga.

Ingen GMO-ar er så langt godkjende for bruk i Noreg. Det er ein praksis som det i Soria-Moria-erklæringa er lagt vekt på skal vidareførast. Det er ingen grunn til å endre på den praksisen. Enkelte har uttrykt uro for at vi kan kome i konflikt med WTO i forhold til dei restriksjonane som vi har lagt på GMO. Då er det viktig å vere klar over at i tillegg til miljø og helse, som er objektive vurderingar til ein viss grad, og som kan gjerast på vitskapleg basis, har vi også moglegheit til å leggje vekt på etikk og berekraft. Det er ei vektlegging som er viktig å ta med i dei vidare vurderingane. Då er det interessant å merke seg at firma ikkje bryr seg om å informere om etikk og berekraft når dei blir spurde om det. Så er det også viktig å merke seg at det er veldig mange andre land som har ein streng praksis når det gjeld GMO, bl.a. er det fleire land som har moratorium. Så det faktum at det er fleire andre land som har ei streng lovgiving, bl.a. moratorium, burde tilseie at det ikkje burde vere nokon fare for å kome i konflikt med WTO ved å vidareføre den praksisen som vi har ført hittil, og som er forankra i Soria Moria-erklæringa.

Erling Sande (Sp) [12:48:22]: Senterpartiet deler motstanden mot utsetjing, import og omsetjing av genmodifiserte organismar. Eg er glad for at denne interpellasjonen gir moglegheit til å setje saka på dagsordenen.

Noko av det viktigaste for oss er at vi kan levere denne jorda vidare til etterkommarane våre i minst like god stand som vi sjølve overtok ho i. Til den forvaltinga må vi bruke all den kunnskapen vi har. Vi må få fram ny kunnskap og kanskje viktigast, når vi ikkje har nok kunnskap, må vi vise aktsemd, vi må vere føre-var.

Ei av dei største utfordringane verda står overfor, ikkje berre no, men også i framtida, er matkrisa. Allereie no er det slik at ein milliard menneske går svoltne til sengs kvar dag. I 2050 skal vi etter berekningane vere meir enn ni milliardar menneske på denne jorda. Alle har krav på og rett til nok, trygg og næringsrik mat.

Mattryggleik er noko av det mest grunnleggjande i eit samfunn – òg i Noreg i dag. I dag passerer vi fem millionar innbyggjarar i landet vårt. I 2030 kan vi vere ein million innbyggjarar meir. Desse skal ha mjølk til frukosten, pålegg på brødskiva, middagsmat osv.

Etter Senterpartiets syn er ikkje genmodifiserte matvarer den beste løysinga på desse utfordringane. Farane ved utsetjing av genmodifiserte organismar i naturen er store, og kunnskapen vår om det er framleis liten. Vi veit ikkje nok om kva effektar GMO vil ha på naturen eller på folk si helse. Omsynet til negative effektar på helse og miljø tilseier strenge krav også i laboratorieverksemd på desse organismane.

Så er det heller ikkje noko folkekrav, korkje nasjonalt eller internasjonalt, å liberalisere dette lovverket. Nokre store internasjonale selskap pressar på for ei liberalisering, mens massane av forbrukarorganisasjonar, landbruksorganisasjonar, miljøorganisasjonar er sterkt imot. Også norske forbrukarar er imot dette. Representanten Trældal viste til at det ikkje var mange på vidaregåande som visste kva GMO var. Vel, det trur eg er feil. Eg trur det kanskje er der ein vil lære mest om kva GMO er, men det er uansett viktig også å opplyse meir og ha meir kunnskap på dette feltet. Det er eg einig i.

Heldigvis er det få funn av genmodifisert materiale på den norske marknaden, men på verdsmarknaden er GMO-frie råvarer stadig vanskelegare å finne. Derfor er det viktig for Senterpartiet at regjeringa påverkar utviklinga i EUs regelverk, slik at ein får minst mogleg innblanding av GMO i tradisjonelt GMO-frie innsatsvarer. Mellom anna blir det jobba for ei nullgrense når det gjeld innblanding i såfrø. Det er i dag slik at ingen GMO-vekstar er godkjende for dyrking i Noreg, og for Noreg er det derfor viktig med merking av GMO-varer på den internasjonale marknaden.

Vi har, som utanriksministeren gjorde greie for, eit restriktivt lovverk og ei restriktiv haldning til desse produkta. Det meiner vi i Senterpartiet er viktig at vi held fast ved. Der er Soria Moria-erklæringa tydeleg. Vi ynskjer frå Senterpartiets side at regjeringa fører ein aktiv og tydeleg politikk med omsyn til avvising av GMO – ikkje berre i arbeidet gjennom EØS-avtalen, men også i forum som WTO og FN.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:52:25]: Utvikling av ny teknologi gir oss noen fantastiske muligheter, men det gir oss også noen utfordringer. Det bør derfor være et grunnprinsipp for oss at det er etikken som bør styre teknikken, og ikke omvendt.

På dette feltet som vi diskuterer i dag, vet vi fremdeles lite om skadevirkningene knyttet til GMO. I vurderingen av helserisiko er det store sprik mellom forskerne. Noe av den uavhengige forskningen indikerer at det er forskjell mellom GMO og ikke-GMO. For eksempel sier Gro Ingunn Hemre ved Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning at fôringsforsøkene de har gjort, viser at mais genmodifisert til å produsere insektgift kan ha en negativ virkning på vekst og immunforsvar hos fisken, men at det er behov for mer forskning før en kan konkludere.

Professor Per Brandtzæg ved Rikshospitalet sier følgende:

«Vi vet at de siste 10 årene har forekomsten av allergi økt kraftig i USA og Australia, samtidig som befolkningen spiser stadig mer genmodifiserte mais- og soyaprodukter. Jeg ser det som sannsynlig at det er en sammenheng her, men det må selvsagt bevises vitenskapelig.»

Det er nettopp denne usikkerheten som er en av hovedårsakene til den brede enigheten i Stortinget om at man skal ha en føre-var-holdning til genmodifiserte produkter, og en av grunnene til at regjeringen har et uttalt mål, bl.a. gjennom Soria Moria-erklæringen, om at det skal føres en restriktiv politikk på området. Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig i dag har understreket at det også skal være veien videre.

I tillegg til de store usikkerhetsmomentene om hvilken helserelatert påvirkning GMO vil ha på det norske folk, må også det solidariske hensynet til land der man dyrker GMO-produkter som tåler sterke sprøytemidler, tas i betraktning. Representanten Andersen Eide gjorde rede for noen av de helsekonsekvensene som finnes ved de sprøytemidlene som tas i bruk. Befolkningen i disse jordbruksområdene blir utsatt for flysprøyting med ugressmiddel, og det er funnet helseskader hos lokalbefolkningen relatert til sprøytemidlene.

Disse GMO-ene er nettopp resistente mot sprøytemidler som er forbudt i Norge, på bakgrunn av de helserelaterte skadevirkningene de har. Kan vi da tolerere at Norge gjennom sin import gir legitimitet til bruk av sprøytemidler som skader lokalbefolkningen, mennesker og dyr i de landene vi importerer fra? Skal en giftfri hverdag kun være forbeholdt oss?

Da statsråd Lars Peder Brekk hadde sitt lyttemøte på Sørlandet angående landbruksmeldingen, var et av de kraftigste innleggene fra en ung jente som utfordret landbruket til å stå veldig mye mer på barrikadene mot genmodifisert mat, men kom også med en klar henstilling til regjeringen. Jeg tror hun uttalte det ønsket som jeg også ønsker for meg selv. Jeg ønsker å være sikker på at maten jeg spiser, er trygg. Jeg ønsker også at maten jeg spiser, skal være etisk forsvarlig. Derfor mener jeg og Kristelig Folkeparti at vi må ta usikkerheten knyttet til GMO på alvor og benytte oss av de mulighetene vi har gjennom genteknologiloven og de internasjonale avtalene, til å reservere oss mot GMO-produkter.

Trine Skei Grande (V) [12:56:34]: Jeg vil også takke interpellanten for å løfte en så viktig problemstilling.

Venstre har, senest for noen måneder siden, stilt spørsmål til regjeringa om framdriften i disse sakene fordi det har store perspektiver over seg, sjøl om det ikke er noe som vi går og tenker over til daglig. Derfor er det viktig å få kunnskap, det er viktig å få bredde i kunnskapen, og det er viktig at vi også utvikler merkeordninger som gjør at når vi som forbrukere skal handle i dette markedet, både har kunnskap og et merkeordningssystem som gjør at vi kan velge også ut fra disse indikatorene.

Det virker som det er bred enighet om å holde føre-var-prinsippet høyt, for det kan ha stor rekkevidde. Vi har i dag snakket om organismer som er resistente mot ulike sprøytemiddel, men det er også sånn at det også kan føre til store virkninger for de organismene som lever rundt. Vi kan få utviklet ugress som har den samme motstandsdyktighet som det produktet som har blitt utviklet med GMO. Det kan også oppstå resistens og GMO-endringer hos insekter, som kan påvirke avlinga, og det kan gå over til beslektede organismer. Hvis man får en genmodifisert mais, kan man få andre maissorter som kan få de samme endringene. Det kan føre til økt ubalanse i naturen. Sjøl om noen også er utviklet for å øke produksjonen på mindre areal – som har gode hensikter ved seg – kan det føre til andre ikke-tilsiktede hensikter. Derfor er det viktig å få kunnskap om dette. Det er viktig å forske på det. Det er viktig å få til merkeordninger, slik at vi som forbrukere kan velge. Det er også viktig å holde føre-var-prinsippet gjennom hele prosessen. Venstre er nok blant de mest restriktive på dette feltet, men det er viktig å ha kunnskap før vi drar konklusjoner.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [12:59:01]: Jeg vil takke alle som har holdt innlegg i denne viktige debatten, og for svarene som har kommet fra utenriksminister Gahr Støre. Som det kommer fram her, er vi alle enig om at målet for norsk landbruk bl.a. er bærekraftig matproduksjon. Vi er heldigvis enig om det meste, om at det er føre-var-prinsippet som gjelder med tanke på GMO. Men jeg vil nok si at jeg opplever meg selv som litt mer utålmodig enn de fleste med hensyn til å få fram en avgjørelse. Jeg mener at dersom helse, miljø, samfunnsnytte, bærekraft og etikk skal være viktige vurderingskriterier, vil den store usikkerheten knyttet til GMO om akkurat disse kriteriene gjøre det uaktuelt å godkjenne disse GMO-ene – vi snakker om tre stykker.

Dette må gjøre det mulig å konkludere, og jeg hører som sagt at de andre partiene ikke er fullt så utålmodige som meg. Jeg mener at vi selvfølgelig skal ha kunnskap – vi skal fundere det vi mener, på kunnskap og fakta. På den måten haster det ikke å komme med en avgjørelse, men det at det bør være så enkelt med en avgjørelse ut fra disse kriteriene, gjør at det er utrolig at det har tatt så lang tid. Så min utfordring og min oppfordring til utenriksministeren er at her bør det skje en fortgang, for dette er en viktig sak.

Takk for debatten!

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:01:20]: La meg få takke interpellanten for å ha stilt et spørsmål som er viktig, aktuelt og godt, og også takke for en god debatt.

Jeg tror vel at det vi har hørt i salen i dag, viser at vi er helt samlet om hovedsaken i den restriktive politikken Norge i dag fører: betydningen av å ha en restriktiv linje, føre-var-holdningen og betydningen av kunnskap. Kunnskap tror jeg er viktig på to områder. Som vi har vært inne på, er det viktig at vi har god kunnskap for å ta avgjørelser på et område som er i teknologisk utvikling, som jeg oppfatter at det er bred enighet om. Det er også viktig på det feltet som kanskje er viktigst for mitt fagområde, nemlig måten vi kan forsvare våre interesser på i internasjonale organisasjoner opp mot et internasjonalt regelverk. Det er kunnskap som må ligge til grunn for måten vi argumenterer for våre saker på. Jeg tror vi har fått tydeliggjort at på den ene siden er det et regelverk som gjelder med hensyn til om det kan være til skade for miljø, natur, mennesker. Så er det det andre, det litt mer brede feltet, som går på etikk og moral. Men på begge områder er det viktig å ha en godt gjennomtenkt politikk.

Representanten Skei Grande sa at Venstre hadde den strengeste linjen. Det er ikke lett å si hvem som er strengest her nå, for jeg oppfatter at alle i grunnen har vært enige om én streng linje, og som interpellanten sa, går kanskje diskusjonen litt på taktikken med hensyn til hvorvidt dette haster. Jeg konstaterer at vi i dag opprettholder et robust regelverk og en robust praksis. Det er det vi ønsker. Da blir det en vurdering hva som haster i forhold til det. Vi har i alle fall fra regjeringens side lagt opp til å ta den tiden vi trenger for å kunne ta gode beslutninger.

Så vil jeg til sist bare si at representanten Flåtten var inne på et poeng som jeg tror vi også skal ha med oss, for dette er en debatt som lett blir en global debatt. Det går selvfølgelig på den situasjonen at sult er et fenomen i verden, og at det kommer til å bli diskusjoner om hvordan man kan produsere mer mat med mindre energi og på et mer utsatt landbruksområde verden rundt. Det er ikke noe som direkte berører norske forhold på kort sikt, men vi er en del av den internasjonale sammenhengen og må også være med i den debatten. Men jeg tror det er et viktig bidrag i den debatten at vi har et strengt regelverk, og at det er et regelverk som lar seg presentere og argumentere for i internasjonale sammenhenger.

Takk for en god debatt!

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.