Trine Skei Grande (V) [12:05:36]: Så lenge det har funnes turister, har turistene reist til Norge for å se på norsk natur. Hva er det som er spektakulært og spesielt med norsk natur? Det er ikke fjellene våre. De er ikke spesielt høye, de er ikke spesielt imponerende og forskjellig fra andre. Mange andre land kan skilte med høyere fjell enn våre. Det spesielle med våre fjell er at de kommer rett opp av vannet. Det spesielle med norsk natur er fjordene våre, på måten kysten har blitt laget av Vårherre, og på måten vi har klart å vise fram at norsk natur er spesiell. Det ene ordet som er med på å gjøre norsk natur spesiell, er «fjordene». Det er faktisk så spesielt at dette ordet er det internasjonale ordet, nemlig «fjords».

Jeg har merket meg at statsråden faktisk har vært på studietur før denne interpellasjonen. Det syns jeg er veldig positivt. Det er bra at statsråden gjør jobben sin ordentlig før han møter i Stortinget.

Mange steder er det gjort en stor jobb med å rydde opp etter miljøbrudd som er gjort tidligere i norsk historie, spesielt fra norsk industri. Vi har gjort en enorm jobb i Norge med å rydde opp etter industri som har forurenset rundt seg. Det har vært gjort veldig mange forbedringer. Det har også vært gjort forbedringer på norsk havbunn og i norske fjorder, men vi vet fortsatt så lite om tilstanden i norske fjorder at Artsdatabanken satte norske fjorder på rødlista, fordi vi mangler data. Vi mangler det store perspektivet på hvordan vi skal ta vare på dem, og veldig mye av situasjonen er ikke registrert.

Det har vært mange kilder til forurensing av norske fjorder, og det meste av det har skjedd de siste 50 årene. Sjøl om mye av utslippene ikke er noe som direkte kobles til mennesker, tas mye av utslippene rett inn i næringskjeden, noe som kan påvirke både formeringsevne og immunsystem og føre til økt dødelighet for mange dyr.

TBT, et bunnstoff som tidligere ble brukt på båter, vet vi fortsatt fins i norsk natur i store mengder og påvirker norsk natur også i dag. Det samme gjelder PCB-ene og PAH-ene, som er østrogenhemmende, og som kan være kreftframkallende.

Mennesket har ikke direkte kontakt med alle sedimentene langt nede i fjorden, men vi ser at det vi tar opp i oss gjennom næringssystemet, kan påvirke både organer i mennesket, nervesystemet og immunforsvaret og kan føre til kreftdiagnoser. Derfor driver mange fortsatt en kamp for å få rensket opp i sine fjorder, slik som Venstre-folk f.eks. jobber for å få renset Karmsundet, som er en byfjord, og som har hatt mange utslipp i seg over lang tid. Det er faktisk så ille at Mattilsynet fraråder folk å spise fisk fra bestemte områder, fraråder f.eks. å spise lever fra fisk, fordi PCB-ene blir tatt opp i næringskjeden, lagres i fettet i fisken og gjør lever fra fisk farlig å spise. PAH-ene, som er med på å gjøre skjell uspiselig, gir oss ikke mulighet til å nyte naturens gleder. Dette har negativ påvirkning på både fiske, oppdrett og turisme – ja, også på skipstrafikken vår, for det at man skal hindre oppisking av sedimenter, fører til at man ikke kan bruke havnene så effektivt som man kunne gjort.

Så til dagens store utfordring, som er gruvedrift. Gruvedrift er både arealkrevende, krever store mengder ferskvann og produserer enorme mengder avfall. Vi kan klare å finne nye måter å utvinne på i framtida som gjør at vi kan gjøre det på bedre måter, men med dagens teknologi er det veldig få prosent av massen som faktisk brukes, og vi har mange sånne prosjekter.

Det mest kjente vi har hatt, er Titania Gruver, som har brukt Jøssingfjorden i Sokndal som deponi. Sydvaranger Gruve bruker Bøkfjorden ved Kirkenes, vi har Nussir og Rana Gruber, og vi har Nordic Mining i Førdefjorden. Felles for alle disse er at de har planer om – eller de har faktisk allerede satt i gang med – å dumpe avfallet i en nasjonal laksefjord. Disse fjordene skal i utgangspunktet være beskyttet mot forurensning.

Forutsetninga for søknad om ny gruvedrift i Repparfjorden i Finnmark og Engebøfjellet i Førdefjorden er at man skal få lov til å ha sjødumping av både masse og kjemikalier, som også var en forutsetning for jerngruva i Kirkenes, med utslipp til Bøkfjorden.

I de fleste land i verden er det forbud mot dumping av gruveavfall i hav og fjorder – i tråd med bl.a. London-konvensjonens viktige internasjonale forbud mot å dumpe industriavfall fra land i havet. Norge stiller seg da i den eminente rekken av følgende land som tillater denne typen deponi: Norge, Tyrkia, Filippinene, Indonesia og Papua Ny-Guinea. Alle andre land i verden har faktisk forbud mot dette.

Regjeringa satser på gruvedrift som en ny framtidsnæring i Norge. Det kan gi mange muligheter. Vi er ikke kritiske til det, men et ukritisk ja til norsk gruvesatsing betyr også at man skal ha en massiv dumping av gruveavfall med tilhørende giftige kjemikalier i norske fjorder. Både Havforskningsinstituttet og Noregs Fiskarlag har vært sterkt kritiske til denne dumpinga. Og sjøl om næringsministeren har uttalt at norske fjorder og hav er veldig dype, så det er god plass, er det er en tilnærming jeg håper ikke miljøvernministeren har, sjøl om en aldri vet med denne regjeringa hvilken statsråd som har hvilken tilnærming.

Effektene av gruveavfall i fjordøkosystemet kan være mange. Det legger seg på havbunnen, bunndyrene kveles, og man får en uproduktiv havbunn i mange år. I Bøkfjorden slippes f.eks. avfallet ut på veldig grunt vann under en sterk tidevannsstrøm, noe som gjør at finpartiklene spres over hele fjordsystemet.

For å få god økonomi i prosjektene krever gruvedrift at man bruker kjemikalier for å få den beste kvaliteten på produktet, som Magnafloc av ulike typer og Lilafloc. Forskere vet ikke hvilke store følger dette kan ha, men det har kommet mange bekymringsmeldinger når det gjelder bruken av disse stoffgruppene. Man er bekymret for at de ikke brytes ned, og at de vil finnes i naturen i rikelige mengder framover.

På statsrådens bord ligger det nå planer fra Sydvaranger Gruve om å komme i gang med produksjonen, og de slipper allerede ut store mengder kjemikalier og gruveavfall til Bøkfjorden. Selskapet Nordic Mining ønsker å få tilgang til å deponere i Førdefjorden og Nussir i Repparfjorden.

I Førdefjorden i Sogn og Fjordane har det vært innsigelser fra Fiskeridirektoratet, noe som foreløpig har stoppet utslippssøknaden. Kvalsund kommune behandler for tida en reguleringsplan for Nussir ASA. Bedriften vil slippe ut giftig kobberavfall i Repparfjorden i Vest-Finnmark.

I utgangspunktet har de norske fjordene et nasjonalt og internasjonalt vern mot forurensning. Av nasjonale lover skal Grunnloven § 110 b, havressursloven, naturmangfoldloven og forurensningsloven verne det ytre miljø mot forurensning, begrense forurensing og sikre miljøkvalitet for alle – også for dem som kommer etter oss. De nasjonale laksefjordene har et særskilt vern, fordi det er et internasjonalt ansvar å ta vare på den transatlantiske laksestammen. Men i dette tilfellet holder det åpenbart ikke. Vi i Venstre mener at Klif bør lage retningslinjer for gruveindustrien for hvordan kjemikalier skal miljøtestes. Hvis man ikke har nok dokumentasjon til å miljøkarakterisere kjemikaliene, må føre-var-prinsippet gjelde – og kjemikaliene ikke brukes.

I en ny utredning fra Miljødepartementet som heter «Et Norge uten miljøgifter», NOU 2010:9, kan det meldes om disse kriteriene og hvordan «en mer slagkraftig kjemikalieforvaltning» – som det heter – skal oppfylle regjeringas ønske om at utslipp av miljøutgifter skal stanses innen 2020.

Det må være kontakt mellom liv og lære. Vi mener at fjordene våre ikke skal være en avfallsplass for gruveindustrien. Fjordene skal være bærekraftige – brukes av fellesskapet etter gode marine økosystemer.

Statsråd Erik Solheim [12:15:57]: Det er bare å slutte seg til interpellanten når hun starter sitt innlegg med å si at fjordene er det mest spesielle i norsk natur. Vi har også mye annet å by på, men vi har ingen annen attraksjon med en sånn internasjonal oppmerksomhet og som er så særegen for Norge. Vi er dessuten et av få land i verden som har slike fjorder, og dermed har vi selvsagt et helt særlig ansvar for å ta vare på dem på en god måte. Hvor sterkt de står globalt, kom fram i National Geographics undersøkelse for ikke lenge siden. Norske fjorder var i tetsjiktet – på linje med den kinesiske mur, Grand Canyon, Galápagos og pyramidene i Egypt, altså en av ultraattraksjonene på jordkloden. Så dette er noe av det flotteste som finnes.

Det finnes 1 190 navngitte fjorder i Norge, fra grensen til Russland i Varangerfjorden til grensen til Sverige med Ringdalfjorden ved Halden. Kyststrekningen måles til 83 000 km. Det er to ganger rundt jorda ved ekvator. Ikke bare er fjordene vakre – de har også vært helt sentrale i norsk identitet og bevissthet. Nasjonalromantikken, f.eks., har jo mye av sitt opphav i fjordene. Tenk bare på Tidemand og Gudes maleri «Brudeferden i Hardanger».

Jeg tror ikke det vil være noen uenighet i Stortinget om fjordenes plass, verken globalt eller når det gjelder deres turistmulighet eller deres betydning for norsk identitet og selvfølelse.

Så etterspør interpellanten en strategi for å ta vare på fjordene. Den strategien må nødvendigvis bestå av en serie enkeltelementer, fordi fjordene er utsatt for press og trusler fra ulike hold. Jeg skal prøve å gå igjennom de viktigste av dem.

Det området der vi har hatt stor suksess, er når det gjelder å begrense industriforurensing. Går man noen tiår tilbake, var det klart den viktigste påvirkningen på norske fjorder. Nå er den drastisk redusert. Jeg mener det er mye å lære også fra den prosessen hvis man går tilbake og ser: Hva var det som faktisk skjedde da man på 1960- og 1970-tallet reduserte og etter hvert nærmest stoppet industriforurensningen? Slik jeg ser det, var det tre ting. Det var sterk politisk styring. Politikerne gikk inn og styrte industrien, satte klare mål. Industrien sluttet å finne unnskyldninger for hvorfor de ikke skulle gjøre noe, men brukte isteden sin skaperkraft og kreativitet på å utvikle teknologi som løste problemet. Og det var en opinion som krevde av både politikere og næringsliv at de handlet – med Frederic Hauge hengende i pipene og mange andre gode innslag i så måte. Det var kombinasjonen av dette som løste det problemet. Jeg tror det samme vil gjelde på de fleste andre miljøområder også i framtiden. Man trenger offentlig regulering, kreativiteten fra privat sektor og en sterk opinion.

Selv om det i dag ikke er nye, store industriforurensningskilder, er det fortsatt et stort arbeid med opprydding i gamle synder. I havnene i Kristiansand, Oslo og Stamsund har det vært gjort mye. Oppryddingen i Tromsø havn fullføres i år. Men arbeidet med å rydde opp i de betydelige industriforurensninger som ligger fra tidligere i norske fjorder og langs kysten ellers, vil fortsette.

Så er lakselus og rømming fra oppdrettsnæringen vesentlige påvirkningsfaktorer og trusler mot norske fjorder. På dette området har det også skjedd mye positivt. Det er jo en dramatisk redusert rømming fra norske anlegg, men samtidig har biomassen økt så mye at antall fisk som faktisk rømmer, likevel har holdt seg høyt, selv om prosentandelen stadig går ned. Men målet her må være å komme ned i null når det gjelder rømming, og også fjerne påvirkningen fra oppdrettsanlegg når det gjelder lakselus. Ny luseforskrift med strengere krav til telling, hyppigere rapportering og en grense for maksimalt tillatt antall lakselus er viktige tiltak i så måte. Situasjonen er bekymringsfull på dette området.

Så er skipsfarten en viktig påvirkningskilde, ikke minst de to grunnstøtingene i Oslofjorden, med «Full City» utenfor Langesund og «Godafoss» på Hvaler. Selv om oljemengden som kom fra begge, var relativt begrenset, var det betydelige skader, og det var en svær jobb å rydde opp i det. Ikke minst viste «Godafoss» vanskelighetene med oppryddingsarbeid i islagte farvann. Så det er en påminnelse om hvor alvorlig oljeutslipp vil være i arktiske strøk.

Statens oljeverndepoter er oppgradert, og flere kystvaktfartøy er utrustet med oljevernmateriell. Men vi kan aldri ha nok oppmerksomhet – tror jeg – på faren for skipsuhell og grunnstøtinger, og dermed oljeutslipp.

Et viktig positivt tiltak her, som kom i den første forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten i 2007, var etablering av seilingsleder mellom Vardø og Røst, som er godkjent av FNs internasjonale skipsfartsorganisasjon, International Maritime Organization, og som bringer seilingen lenger ut, og dermed gir mindre påvirkningsfare for fjordene. Slike seilingsleder er også på plass utenfor Vestlandet og Sørlandet, og det tvinger de store fartøyene lenger vekk fra kysten.

Jordbruk er også nevnt av interpellanten. Vår vurdering er at det i dag ikke generelt er et stort problem for vannkvaliteten i fjordene, men at jordbruket også bidrar til den samlede påvirkning. Derfor er det også viktig å få ned den påvirkningsfaktoren. Regjeringen legger fram en stortingsmelding ganske snart, der avrenning og tiltak på det området vil bli omtalt.

Så er interpellanten opptatt av gruvedrift. Det er jeg også. Jeg var i Sogn og Fjordane for to dager siden – jeg kan gjerne se det som en studietur i forkant av denne interpellasjonen – og fikk presentert Nordic Minings prosjekt med et stort depot i Førdefjorden. Dette er nå til behandling i Miljødepartementet, så jeg kan ikke si noe om det utover det generelle: Selvsagt må alle andre alternativer enn fjorddeponi utredes på en skikkelig måte. Det må vurderes, og det må være helt sikkert at det ikke er mulig å ha landdeponi. Det må også være helt sikkert at det ikke er mulig å føre massen tilbake til der den tas ut. Interpellanten sier at det er bare en liten prosent som brukes, og – slik jeg oppfattet det – i Engebøfjellet vil det være 4 pst. av massen som vil bli brukt. 96 pst., i maksimale tilfeller, vil i så fall gå i fjorden, med mindre man finner annen anvendelse for den massen, i byggeprosjekter eller på et annet område.

Det er også riktig, som interpellanten sier, at det er ganske få land i dag som praktiserer deponi til havs eller i fjorder. Det er ikke så mange land som har et eksplisitt forbud mot det, men det er et lite antall land som har et eksplisitt forbud mot fjorddeponi. Men det er veldig mange flere land som ikke praktiserer det. Vi har hatt en gjennomgang ved hjelp av våre ambassader, slik at vi har full oversikt over den globale situasjonen, som jeg selvsagt gjerne deler med Stortinget, med hensyn til hvor utbredt fjorddeponi er. Men hovedbildet er at det er få land som faktisk bruker fjorddeponi i dag. Norge har, som Stortinget vel vet, brukt det i betydelig skala tidligere, og en viktig del av erfaringsgrunnlaget for en beslutning om Førdefjorden må også være å se på hvordan disse fjorddeponiene har fungert. Er de f.eks. stabile, eller må man regne med at mye av massen, når det kommer til stykket, blir virvlet opp i vannet?

Strategien er å ta tak i alle disse enkeltfaktorene som påvirker norske fjorder. Men vi har også fått en modernisert plan- og bygningslov, vi har fått naturmangfoldloven og vannforskriften. Alt dette er store, vesentlige grep som påvirker situasjonen i fjordene. Gjennom naturmangfoldloven har vi definert kystlynghei som en naturtype som skal gis særlig beskyttelse. Vi har satt i gang arbeidet med den undersjøiske naturen. 17 områder er det sendt ut oppstartsmelding for med hensyn til nasjonal marin verneplan.

Når det gjelder vannforskriften, er den en iverksettelse av EUs vanndirektiv. Vi er allerede i gang med å beskrive tilstanden for alt vann i Norge. Det arbeidet skal være ferdig i 2012. Da får vi en sammenstilt kunnskap om miljøtilstanden, selvfølgelig ikke bare i fjordene, men om vannkvaliteten i Norge totalt sett. Det vil i den sammenheng bli utarbeidet vannforvaltningsplaner i alle våre elleve vannregioner, slik at vi skal være sikre på at det i 2015 foreligger planer for alle vannforekomstene.

Selv om dette kan være litt abstrakte administrative tiltak, har det, når det kommer til stykket, en veldig stor praktisk betydning for den faktiske vannkvaliteten i fjorder og ellers.

Jeg må til slutt si at både Trondheimsfjorden og indre Oslofjord er områder hvor vannkvaliteten er blitt vesentlig mye bedre. Trondheimsfjorden er, sammen med Tanafjorden, den viktigste laksefjorden i Norge. Jeg vil i forbifarten også nevne at jeg var i Finland i forrige uke og nå er blitt enig med finnene om forhandlinger om en overenskomst om Tana og en forvaltning av laksen i Tana. Dette har selvfølgelig også betydning for fjordene. Men Trondheimsfjorden har fått en vesentlig bedre vannkvalitet, bl.a. ved opprydding av sedimentene i Killingdal-området. Når det gjelder Oslofjorden, som jeg personlig selvfølgelig kjenner enda bedre, selv om jeg en gang representerte Sør-Trøndelag på Stortinget, er det en dramatisk forbedring. Da jeg var guttunge, var ikke situasjonen noe i nærheten av hva den er nå. Det har over tid vært en dramatisk forbedring av vannsituasjonen i Oslofjorden. Det er mye mer attraktivt å bade og bruke fjorden nå enn hva det en gang var.

Trine Skei Grande (V) [12:26:24]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Så vil jeg si at jeg tror nok at vi har en lik tilnærming til fjorder og identitet. Man kan tenke seg hvor mange nordmenn det er som definerer sin geografiske tilhørighet ut fra hvilken fjord man tilhører, så det er en ganske stor del av den norske identiteten. Og det er helt klart at veldig mye har blitt bedre mange steder. Spesielt som Oslo-borger ser man at den jobben som er gjort med Oslofjorden, er betydelig.

Men jeg har noen utfordringer til statsråden som er konkrete. Jeg hadde ikke ventet at han skulle konkludere når det gjaldt gruvetillatelsene i dag, men noen prinsipper kan vi diskutere.

Den ene utfordringen er å bruke føre-var-prinsippet når det gjelder kjemikaliebruken. Én ting er å plassere store masser nede i fjordene. Noe annet er å tilføre de samme fjordene store mengder kjemikalier – også kjemikalier vi har lite kunnskap om. Det er den første utfordringa.

Den andre går på om ikke laksefjordene våre skal ha et spesielt vern, at de skal vernes ekstra når man skal vurdere dette opp mot gruvedrift.

Den tredje er om statsråden deler næringsministerens syn om at fjordene våre er så dype. Dette ligner litt på – jeg tror jeg diskuterte det med statssekretæren til statsråden her om dagen – 1960-tallets syn om at man kunne slippe ut hvor mye man ville gjennom pipene, bare pipene var høye nok. Det er litt av den samme holdninga næringsministeren har til fjordene – så lenge de er dype nok.

Til slutt: Jeg må si at når man jobber med disse prosjektene, blir man litt deprimert over tilnærminga og når det gjelder hva distriktsutvikling er, for det er nærmest det å sprenge fjell, legge dem i fjorder og ødelegge naturgrunnlaget mange steder som blir sett på som den store frelsen for arbeidsplasser og distriktsutvikling. Men vi vet i dag at dette er en litt gammeldags måte å se på distriktsutvikling på. Varig bygging og varige arbeidsplasser – det varige framover – dreier seg nettopp om å bygge på de naturressursene man har, og de naturlige fortrinnene man har. Hvis man ikke klarer å utnytte noe på et sted, f.eks. naturlige mineraler, på en måte som på lang sikt også kan ta vare på stedet på en bærekraftig måte, er det en ganske kortvarig måte å tenke arbeidsplasser på, en kortvarig måte å tenke vekst på. SV og Venstre har i hvert fall hatt tradisjon for å tenke at distriktsutvikling er noe langsiktig, noe man bygger over tid, og der man tenker på bærekraftig utvikling som et grunnlag for å tro at man skal klare å bygge en framtid sammen.

Statsråd Erik Solheim [12:29:30]: Vi forenes utvilsomt i vår kjærlighet til norske fjorder.

Så kommer interpellanten med tre konkrete utfordringer. Den ene er føre-var-prinsippet. Føre-var-prinsippet er en etablert del av norsk naturforvaltning og vil selvfølgelig være en del av behandlingen av Engebøfjellet-saken, slik det er en del av behandlingen av alle andre saker.

Så spør hun om laksefjord. Det at en fjord er en laksefjord, er et ekstra moment i enhver sak, men jeg tror utgangspunktet vårt er at alle norske fjorder skal tas godt vare på. De har alle sammen fiskebestander av forskjellige slag, så la oss ta godt vare på alle fjordene. Men selvfølgelig er det et ekstra moment hvis en fjord er laksefjord.

Interpellanten siterer min gode kollega, Trond Giske, som har sagt at alle norske fjorder er dype. Til det må jeg si at som geografikunnskap står det vel til en sekser. Jeg tror det er korrekt geografikunnskap – Trond har fulgt godt med i geografitimene – fjordene er dype. Så er det det politiske spørsmål: Hvilken konklusjon trekker man av at fjordene er dype? Jeg vil bare legge til: Ja, fjordene er dype, men havbunnen er viktig, uansett om det er dypt eller grunt.

Vi har mange viktige havområder i Norge også, på store dyp. Mariano-programmet har vist oss hvilken enorm rikdom og fantastisk skjønnhet – kunstverk nærmest – som finnes på havbunnen, så havbunnen skal vi ta vare på. Det mest omstridte temaet i Førdefjorden er jo hvorvidt de massene som eventuelt blir plassert der, vil ligge stabilt der eller kunne komme i bevegelse i vannet. Det spørsmålet avklares ikke ved dybden alene.

Marianne Marthinsen (A) [12:31:36]: Som oppvokst på tjukkeste Østlandet var jeg faktisk ganske voksen før jeg kom til Vestlandet og fikk oppleve det spektakulære fjordlandskapet vi har her i landet. Det kan ta pusten fra noen hver, og jeg skjønte plutselig hvorfor f.eks. Geirangerfjorden er en av de mest besøkte turistattraksjonene vi har. Jeg gjorde meg kanskje også noen tanker om hvorfor jeg hadde besøkt så mange andre land før jeg oppsøkte dette.

Det å holde fjordene våre i miljømessig stand er selvfølgelig et stort ansvar, så jeg vil takke interpellanten fordi hun tar opp en rekke av de forholdene som potensielt kan true miljøet i våre fjorder.

Forholdet til oppdrettsnæringen, med det som følger av rømningsfare, lakselus og genetisk utvanning, har jeg tenkt å la ligge i akkurat denne debatten, utover å påpeke at vi har et helt spesielt ansvar for å ta vare på den nordatlantiske villaksen gjennom internasjonale konvensjoner vi har signert. Det er et ansvar vi tar, og som vi må ta, alvorlig, og de innstrammingene som har skjedd overfor oppdrettsnæringen, har vært helt nødvendige. Men dette er ting som vi til stadighet er innom i egne stortingsdebatter, som går på det temaet, så jeg tenkte derfor å si noe om et par av de andre temaene som interpellanten tar opp.

Heldigvis er det slutt på den tiden da man kunne bruke fjordene som søppelkasse. Det er helt riktig, som interpellanten påpeker, at det er tatt grep både for å regulere utslipp fra industrien og for å rydde opp i gamle synder.

Vi har historisk sett hatt en tendens til å lokalisere tungindustri helt innerst i norske fjorder. Det gjør at vi fortsatt sliter med altfor høye verdier av tungmetaller i flere fjorder. Smelteverk, båtbyggerier og skipsverft har tradisjonelt hatt store utslipp, og jeg mener at vi har god grunn til å være stolte i Norge over at vi relativt tidlig, sammenliknet med andre land, begynte å regulere næringen vår og begynte å stille miljøkrav. Forurensningsloven er fortsatt en av de viktigste lovene vi har.

I dag er det sjønære deponier og utlekking av sedimenter som bidrar mest til metallforurensningen i norske fjorder. Opprydding av sedimenter er i gang. Det er veldig viktig.

Den siste tiden har spørsmål rundt gruvedrift blitt aktuelle igjen. Det er ingen tvil om at gruvedrift vil gi verdiskaping og arbeidsplasser, og at det er noe vi ønsker. Regjeringen har til og med lagt fram en egen mineralstrategi.

Så er det heller ikke forbudt i Norge med fjorddeponi – det er riktig. Men man må ha tillatelse, og vi må vite hva vi gjør. Vi må vite at det er miljømessig forsvarlig, hvis vi gjør det. Det er ikke bare lett når ulike fagmiljøer sier ulike ting, så jeg er opptatt av at vi nå får riktig kunnskap på bordet. All den tid det er usikkerhet, må føre-var-prinsippet ligge til grunn. Der er naturmangfoldloven klar.

Det er uansett en forutsetning for gruvedrift at man kan få lønnsomhet i prosjektene, uten at fjordene våre blir alvorlig skadelidende. Det tror jeg vi kan slå fast at det er brei enighet om.

Interpellanten spør om en strategi for bærekraftig bruk av fjordene. De siste årene har det skjedd et veldig tydelig skifte i norsk naturforvaltning – bort fra forvaltningen av en enkelt art eller ett enkelt verneområde til en mye mer økosystembasert tilnærming. En alge, en fiskesort eller en spesiell bunnplante er ikke nødvendigvis veldig interessant i seg selv – i hvert fall ikke hvis man ikke er biolog, og det er ikke jeg. Det er først og fremst interessant fordi disse artene fyller en rolle i en helhet.

Ministeren sa en del om utviklingen som har skjedd på lovsiden de siste årene. Det er det all grunn til å framheve. Norge har nå et av de mest oppdaterte og moderne lovverk i verden på biomangfoldsområdet. Med naturmangfoldloven ble den økosystembaserte måten å tenke på en bærebjelke i lovverket vårt, og det er veldig bra. Vi fikk nye virkemidler gjennom prioriterte arter og utvalgte naturtyper. Det er altså tiltakets effekt på et helt økosystem som skal vurderes etter naturmangfoldloven.

Det er også denne type helhetstankegang som skal ligge til grunn for de vannforvaltningsplanene som nå jobbes fram, og som skal være klare i 2015.

Jeg er veldig glad for at denne type helhetstankegang også har sterke støttespillere i andre partier i Stortinget, og at vi dermed får debatter som denne i stortingssalen. Så takk for det!

Oskar J. Grimstad (FrP) [12:36:25]: Interpellanten har rett i at det i dag finst fleire kontroversielle saker som angår miljøstandarden i norske fjordar. Fleire av dei akutte forureiningsproblema som følgje av giftutslepp frå industri har vi begynt å rydde opp i, men nye utfordringar er også komne fram.

Samtidig er det også slik at nye tiltaksmetodar er tekne i bruk, og det blir forska for å løyse problema knytte til dei tidlegare uheldige utsleppa. Som eksempel på dette kan nemnast at eit sterkt forureina område utafor Fiskerstrand Verft, på 11 000 m², blei dekt med suspendert biokalk frå Hustadmarmor og i tillegg med aktivt kol. Biokol frå Hustadmarmor blir i dag brukt bl.a. til vassreinsing og kalking av vassdrag, der det er problem med forsuring. Prosjektet OPTICAP er eit spennande prosjekt som kan bidra til løysingar på mange utfordrande forureiningar av sjøbotnen.

Når utgangpunktet er å gi utsleppsløyve til f.eks. gruvedrift, må ein kunne gå inn og eksplisitt sjå på kor eigna den enkelte fjorden er for å kunne deponere slam. Etter Framstegspartiets meining blir det feil på eit generelt grunnlag å drive passivt arealvern framfor aktivt artsvern, noko vi også åtvara mot då naturmangfaldlova blei vedteken.

Der det er mogleg, bør vi seie ja takk til begge delar – næringsaktivitet basert på berekraft som tek vare på den spesifikke arten som kan vere utfordra, samtidig som ein seier ja til aktivitet som skapar nye arbeidsplassar og gir distrikta ny, sårt påkravd verdiskaping, som også må prioriterast. Vi veltar oss i dag i ein oljerikdom i ein slik grad at vi ikkje nyttar det som kunne gitt velferd og alternative arbeidsplassar i distrikta.

Når det gjeld utslepp frå jordbruk og ikkje minst utslepp frå gruvedrift, f.eks. i Bøkfjorden og Førdefjorden, er det eksempel på at ein må gå inn og sjå om ein kan leggje til rette for denne typen aktivitet. Det er eit faktum at norske fjordar er spesielle, og vi har mange av dei profilert i reiselivssamanheng. Det er vi svært stolte av. Sjølv bur eg i ein del av inngangen til Storfjorden, som endar opp nettopp i Geiranger. Ingen har jo tankar om å øydeleggje ein slik fjord basert på ikkje-berekraftig aktivitet anten han er knytt til bergverk eller noko anna.

Men vi har altså 1 190 fjordar frå Finnmark til Østfold. Då må vi kunne gå inn og konkret vurdere den enkelte søknaden. Av dei eksempla interpellanten nemnde i sitt innlegg, er fleire i distrikt der moglegheitene til alternativ verdiskaping er få – om nokon i det heile. Fjorddeponi er veleigna enkelte stader grunna svært djupe fjordar.

Spesielt når det gjeld gruvedrift, veit vi at utsleppa raskt legg seg på botnen, og dei treng ikkje i seg sjølve å vere skadelege for livet i fjorden, anna enn akkurat i det området der dei blir deponerte. Endåtil kan ein gi utsleppsløyve for delar av året, unnateke den tida då yngel trekkjer ut i havet i desse viktige laksefjordane.

Moglegheitene er mange, men etter Framstegspartiets meining blir det feil å gå inn for passivt arealvern som verkemiddel der ein kunne setje i verk tiltak som er areal- og artspesifikke for å oppnå same resultat.

Nikolai Astrup (H) [12:40:27]: I likhet med forrige taler bor jeg også innerst i en fjord, Oslofjorden. Den er heldigvis ryddet opp i, takket være bl.a. et byråd som tar miljøutfordringene alvorlig.

La meg først få lov til å takke interpellanten for at hun har reist viktige tema som mange av oss er opptatt av.

Interpellanten er innom flere viktige poeng. Det er mange ulike aktiviteter som bidrar til å forurense hav og fjorder.

Ta f.eks. cruisetrafikken: Utslipp av partikler til luft er en kjent problemstilling, som først og fremst må løses ved å legge til rette for landstrøm. Men også havet blir forurenset. Gråvann fra dusj, vask og oppvask slippes rett ut i fjordene. Studier har vist at gråvannet fra cruiseskip inneholder de farligste miljøgiftene, deriblant bromoform, cyanid, naftalen, fluorantren, karbontetraklorid og toluen – presidenten holdt følge med det? – i vann og luft. Noen av disse stoffene er svært kreftfremkallende.

Kloakk er en annen forurenser. I våre vakreste vestlandsfjorder går kloakken fra 20 000 mennesker, hele 67 anlegg, nærmest urenset ut i fjorden og har ikke blitt revidert av myndighetene på flere år. Ti anlegg slipper kloakken urenset ut i fjorden, to renser kloakken biologisk, og 55 separerer slammet fra resten av kloakken. I Flåm, med rundt 600 000 besøkende turister, blir kun slammet filtrert, resten slippes urenset ut i fjorden. Samtidig vet vi at kloakk er en av de største kildene for tungmetaller i ikke-industrialiserte omgivelser og innebærer utslipp av sulfater, nitrater og en ukjent mengde miljøgifter som tungmetaller i havnebassenget. Avløpsvannet fører til nedslamming og overgjødsling av fjordene. Flåm-bassenget har tidligere vært et eldorado for kveitefiske, noe som ikke er sett på flere år. En mulig årsak kan være avløpsvannet. Så hvilke krav vil statsråden stille til norske kommuner for å få bukt med denne utfordringen?

Alle i denne salen er sikkert enige om viktigheten av å opprettholde og styrke naturkvaliteten i norske fjorder og havnebasseng. Men vi skal ikke måles på enighet i ord, men på hva vi gjør i praksis.

Sannheten er at miljøvernministeren har nedprioritert dette området år for år.

I 2008 foreslo regjeringen en betydelig reduksjon i bevilgningen til opprydningstiltak i norske fjorder og havnebasseng. 70 mill. kr – eller to tredjedeler av det opprinnelige budsjettforslaget for 2008 – forsvant.

Begrunnelsen var i og for seg god nok. Det ville ta tid å kartlegge omfanget av opprydningen og kvalitetssikre kostnadene før vedtak om tiltak kunne fattes, men det ble forsikret om at bevilgningene ville trappes kraftig opp i 2010/2011. Det ble da gjentatt i budsjettene for 2009 og 2010 at innsatsen skulle settes inn fra 2011, og da ville man måtte legge til grunn betydelige kostnader for opprydningen.

Har så statsråden fulgt opp sine egne anbefalinger i budsjettene for 2011 og 2012? Tvert om – det kan virke som om statsråden har resignert fullstendig i dette spørsmålet.

I 2010 bevilget regjeringen 111 mill. kr til opprydningstiltak. I 2011 ble posten kuttet til 83 mill. kr. Den store satsingen ble til kraftig kutt. I 2012 fortsatte nedtrappingen – eller avviklingen – av bevilgningene til opprydning i giftige sedimenter i fjorder og havnebasseng.

Som et foreløpig bunnivå – ved siden av en halvering av bevilgningen til vern av skog i Norge – er dette et godt eksempel på at statsråden ikke er opptatt av det klassiske naturvernet i Norge.

Statsråden svarer gjerne på kritikk med at han blir hyllet i utlandet. Her vet vi bedre.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:44:40]: Først vil jeg takke interpellanten Skei Grande for å sette en viktig sak på dagsordenen – en viktig og dagsaktuell debatt.

Fjordene våre er våre fremste reklameplakater, og dem må vi ta vare på. Vi har en lang kystlinje i Norge. Vi vet at kysten og fjordene våre påvirkes av fiske, overgjødsling eller biologisk endring, som introduksjon av nye arter.

Vi ser også at vi har et problem med overgjødsling langs Skagerrakkysten og i enkelte fjorder på Sørvestlandet. Vi får høyere sjøtemperatur, og sammen med overgjødslingen har det ført til at sukkertaren er i ferd med å forsvinne mange steder. Dette vil igjen få konsekvenser for fisk og andre dyr som lever og gjemmer seg blant sukkertaren.

Den siste tiden har vi fått et større fokus på mineraluthenting i landet. Dette kan gi verdiskaping gjennom arbeidsplasser, og det er en viktig debatt å ta. Men mineraluthenting kan også gi noen miljøutfordringer hvis ikke vi legger til grunn at miljøhensyn skal veie tungt når ulike hensyn skal avveies.

I går fikk jeg svar på et skriftlig spørsmål fra statsråd Giske. Det dreier seg om villakselver og gruvedrift. Han skriver:

«Tillatelse til gruvedrift skal bare gis dersom nytten av tiltaket vurderes som større enn ulempene.»

Han skriver videre:

«For utvinning av mineralressurser ved kysten, vil sjødeponi være et aktuelt alternativ, da det normalt er mindre kostnadskrevende enn deponering på land.»

På den ene siden skal nytte være høyere, og på den andre er det kostnadene. Jeg er i alle fall glad for at representanten for Arbeiderpartiet – det samme partiet som undertegnende statsråd i dette brev – så tydelig i sitt innlegg sier at det er et føre-var-prinsipp som må legges til grunn for de avveiningene som skal tas innenfor dette området. Kristelig Folkeparti deler den bekymringen som interpellanten tar opp, knyttet til fjorddeponiene både i Bøkfjorden og i Førdefjorden.

Statsråden sa i sitt innlegg til interpellanten at han er bekymret for rømming av oppdrettsfisk og lakselus. Det er en bekymring jeg deler. Vi har et lakseoppdrett som er i sterk vekst her i landet. Det er en ønsket vekst, men den er bare ønskelig hvis den kan være bærekraftig – og det må være en forutsetning for at vi skal klare å ta vare på fjordene våre. Da må det utvikles ny kunnskap. Vi må få forbedring i teknologien, og vi må ha mer robuste operasjoner for å mestre lusesituasjonen i framtiden bedre enn det vi gjør i dag.

Statsråden sa videre i sitt innlegg til interpellanten at vi har en suksesshistorie fra 1960- og 1970-tallet når det gjaldt å begrense forurensning fra industrien. Ja, det er og var en suksesshistorie, for vi klarte å gjøre noe. Men vi har en stor oppryddingsjobb når det gjelder de gamle syndene som ligger der. Representanten Astrup har nå dratt gjennom budsjettene fra 2008, men det er ikke noen tvil om at det i budsjettet som vi om noen uker skal vedta her i salen, foreløpig er en manko på om lag 20 mill. kr i årets bevilgning til opprydding av gift. Det er en utfordring som denne sal bør ta mer på alvor hvis vi skal klare å rydde opp i de gamle syndene, som noen tidligere har gitt oss i gave.

Statsråden var så vidt inne på vanndirektivet. Det er gjeldende for Norge, og målet er jo at vi skal ha en god økologisk og kjemisk tilstand innen 2021. Det er da nokså krevende å få det til når vi heller ikke der fra regjeringens side klarer å få en oppfølging av det et samlet storting har sagt, at de årlige bevilgningene til oppfølging av vanndirektivene skulle legges fram i de ulike budsjettforslagene, og at vi skulle følge den opptrappingsplanen som vi var enige om i 2009. Dette har ikke skjedd, og det gjør noe med vannkvaliteten også i fjordene våre.

Trine Skei Grande (V) [12:50:03]: Først vil jeg takke for at så mange deltok med så grundige og ordentlige bemerkninger. Jeg må si at jeg beundrer dem som kan jobbe med dette temaet litt bredere enn oss som er en stortingsgruppe på to. Men snart får vi gjort noe med det!

Jeg vil begynne med å si at Venstre ikke er mot å hogge i stein. Jeg er heller ikke mot å hogge i stein – jeg kommer fra en gammel gruvearbeiderslekt på Røros, så det er det intet grunnlag for. Det vi må være oppmerksomme på, er at fjordene våre er unike og ulike, og at noen av de prosjektene vi her snakker om, er viktige laksefjorder, der vi har et internasjonalt ansvar. Noen av de fjordene vi snakker om, er veldig grunne fjorder med store strømninger, der ting ikke blir liggende i ro med en gang vi slipper dem ut. Jeg mener at vi skal vurdere fjordene våre ut fra det.

Det andre poenget er at det her brukes en rekke kjemikalier som vi ikke kjenner nok til virkningen av. De virkningene vi kjenner til, er ikke hyggelig lesing. Så vi må også være sikre på at det som slippes ut, er rent.

Så sier statsråden i svar til Kristelig Folkeparti at nytte skal være større enn ulempe ved innføring av sånne prosjekter. Da lurer jeg på om man velger nytte og ulempe over kort eller lang tid. Hvor langt perspektiv man har på det, betyr jo også noe for hvilken konklusjon det blir.

Til slutt har jeg lyst til å komme med en utfordring til statsråden: Vi har noe som heter London-protokollen, som sier at vi ikke skal dumpe avfall på åpent hav. Det har vært viktig, og det har vært viktig for Norge som sjønasjon. Nå diskuteres det om man også skal ha med dumping fra land i denne protokollen – altså ikke det man har ment med protokollen foreløpig, nemlig det at skip ikke skal slippe ut ting når de er til havs, men her er det også snakk om at man ikke skal få lov til å dumpe fra land. Hvis London-protokollen blir utstedt på den måten, vil det sette en stopper for det som Norge her har planer om. Så spørsmålet mitt er: Vil Norge stoppe en sånn utvidelse av London-protokollen? Og: Vil Norge, sammen med Papua Ny-Guinea og et par til, være blant dem som kjemper for at vi skal bruke fjordene som søppeldynger? Det er jo litt rart å være i en situasjon der vi opplever at land som USA og Kina er lenger framme når det gjelder miljøgrep, enn det Norge er.

Statsråd Erik Solheim [12:53:04]: Jeg må eventuelt få komme tilbake med svar på spørsmålet, for jeg er ikke kjent med den problemstillingen som Trine Skei Grande tar opp. Jeg gjentar det jeg sa i mitt tidligere innlegg, at det ikke er mange land som praktiserer dumping i fjorder, men la oss ikke bruke navnene på disse landene nærmest som skjellsord. Vi snakker om Indonesia og Filippinene, land i rask økonomisk, sosial og politisk utvikling – demokratiske land. La oss ikke bruke utviklingsland som skjellsord i den norske debatten. Så er det sagt.

Jeg takker for en veldig god debatt – god interpellasjon, spennende debatt og også bred enighet. Vi hadde det egentlig riktig hyggelig inntil Astrup tok ordet og hevdet at regjeringen gir blaffen i det klassiske naturvern. Her har jeg mistanke om at han prøver å dra fram en gammel kjepphest fra valgkampen, at jeg trakk fram alle de områdene der Høyre har forsøkt å begrense naturvernet i Norge i de senere år. La meg nevne dem igjen. Det gjelder rovdyrspørsmål, det gjelder de såkalt inngrepsfrie naturområdene, det gjelder overføring av makt fra Miljøverndepartementet til andre departementer for å svekke vernet, og det gjelder strandsonen – altså en serie naturvernsaker der Høyre har forsøkt å ta et skritt tilbake. Det har jeg tillatt meg å påpeke, og det har åpenbart gjort sånn inntrykk på Astrup at han prøver å slå tilbake uansett hva debatten gjelder.

La meg bare nevne at denne regjeringen har gjennomført naturmangfoldloven – den viktigste naturlov i Norge kanskje noen gang, i hvert fall på veldig, veldig lenge. Denne regjeringen har gjennomført markaloven, og denne regjeringen har stått for den største utvidelse av nasjonalparker noensinne i Norge. Det ble også gjort mye godt arbeid under Børge Brende, la meg få lov til å si det, men det er denne regjeringen som har gjennomført det meste på dette området. Denne regjeringen har nær doblet budsjettet til Miljøverndepartementet og drastisk økt budsjettene til nær sagt alle naturformål, og denne regjeringen har gjennomført mye godt skogvern, inkludert Trillemarka. Jeg tror at vi på det området står ganske stødig sammenlignet med Høyre.

Så har Kristelig Folkeparti og Høyre forslag til områder der det burde brukes mer penger, enten det gjelder opprydding i havnene eller en bedre situasjon for vanndirektivet. Dette er områder som absolutt fortjener en innsats. Jeg møter så gjerne forslag fra disse partiene om mer penger til disse områdene, under forutsetning av at man ikke kutter på andre miljøområder. Da får vi i hvert fall en spennende og viktig politisk debatt.

La meg til slutt si at jeg kom til å si noe feil i mitt forrige innlegg, som jeg gjerne vil korrigere overfor Stortinget. Jeg sa at kystlynghei var tatt fram som en utvalgt naturtype under naturmangfoldloven. Det er et arbeid som pågår. Beslutning er ikke tatt, slik at det ikke blir feil i referatet.

Helt til slutt: Både Astrup og Trine Skei Grande tok opp vesentlige spørsmål om miljøgifter. Selvsagt må det være en veldig grundig vurdering av alle kjemikalier før man tillater at de blir sluppet ut i en fjord.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at «gi blaffen» er et uparlamentarisk uttrykk i denne sal, og den type utslipp og forurensing bør vi ikke ha.

Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.