Tor Bremer (A) [13:12:07]: Eg vil tru at det framleis er mange år til dei ungane som var temaet i førre debatten om fedrarkvote, kan søkja på ein fagskule. Men i mellomtida får me avklara rolla som fagskulane skal ha.

Uansett, når ein ser på den formelle definisjonen på kva for rolle fagskulane våre skal ha, må eg oppriktig seia at dette er noko av det mest edle me har innafor utdanningssystemet vårt.

Kva er det så i mine auge som gjer desse fagskulane så unike? Jau, dei skal matcha næringslivet vårt med ei skreddarsydd arbeidskraft med høgare utdanning på ein fleksibel og yrkesretta måte, tilpassa dei lokale behova. Betre kan det vel neppe seiast.

Mange fagarbeidarar har store ønske og store behov for meir utdanning, utover fag- og sveinebrevet. Difor er fagskulane viktige for å dekkja denne etterspurnaden etter meir kompetanse. Ei fagskuleutdanning er ikkje berre ei yrkesretta spesialisering. Me snakkar like mykje om eit alternativ til ei profesjonsutdanning på høgskulenivå.

Det er nemleg diverre slik at mange startar på ein høgskule, eller eit universitet, utan å fullføra utdanninga. Eksempelvis viste ei evaluering for kort tid sidan at 44 pst. av studentane ved ingeniørutdanningane ikkje fullførde. Det er difor god grunn til å anta at mange ungdommar hadde hatt større utbytte av å velja ei fagskuleutdanning i staden. Ho ligg vesentleg tettare opp til arbeidslivet sine behov.

Difor er det veldig viktig at me får dette – framleis litt unike og edle – tilbodet til å fungera godt. Eg tenkte no spesielt på den situasjonen som er grunnlaget for interpellasjonen, nemleg at dei private tilbydarane føler seg litt tilsidesette av enkelte fylkeskommunar ved fordeling av midlar. Det er ikkje bra.

Det er slik at ansvaret for fagskulane no er flytta frå statleg til fylkeskommunalt nivå. Fylkeskommunane står slik sett fritt til å avgjera om fagskuletilbodet i fylket skal realiserast i eigen regi, eller gjennom finansiering av private tilbydarar. Slik bør det også framleis vera, fordi fylkeskommunane har den regionale kompetansen, og dei sit tett på dei regionale behova og utfordringane i arbeidslivet. På dei fleste fagområda er dei fylkeskommunale og private fagskuletilboda komplementære. Dei utfyller kvarandre på ein god måte. Men innanfor helse- og sosialtilbodet, der dei private står for 60 pst. av tilboda, skrantar det litt.

Det er slik at private fagskular, som Folkeuniversitetet, AOF og NKS Nettstudier har lang erfaring med å tilby tilpassa opplæring for vaksne, med fleksible gjennomføringsformer. Dei er difor svært viktige bidragsytarar for å dekkje det store kompetansebehovet som me veit kjem i åra framover. Det er faktisk nærliggjande å seia at dei er ein nødvendig del av utdanningssystemet vårt innanfor denne sektoren.

Det som gir grunn til bekymring, er at det synest som om det er ein gjennomgåande trend frå fleire fylke at dei private fagskuletilbydarane føler seg diskriminerte av fylkeskommunane, og at fylkeskommunane har ei dobbeltrolle.

Då er me ved den prinsipielle problemstillinga for min interpellasjon. Eg trur det er viktig å halda på prinsippet om at dette unike og edle utdanningstilbodet framleis skal sitja tett på arbeidslivet, vera fleksibelt og yrkesretta. Det er difor utgangspunktet for mi vesle utfordring til kunnskapsministeren: Korleis bør samspelet mellom dei private fagskulane og fylkeskommunane utøvast, og kva rolle og vilkår bør dei ha i utdanningssystemet vårt?

Statsråd Tora Aasland [13:16:59]: Jeg er enig med representanten Bremer i at fagskolene har en viktig plass i utdanningssystemet. Og mye har skjedd i løpet av de siste årene når det gjelder utvikling av fagskolene.

Dagens visjoner om fagskoleutdanning har utviklet seg etappevis i løpet av det siste tiåret. En viktig del i dette arbeidet er revisjonen av fagskoleloven i 2007, der det ble klargjort at fagskoleutdanning skal bygge på videregående opplæring og være et yrkesrettet alternativ til høyere utdanning.

Videre ble det gjort en endring i fagskoleloven senhøstes 2010 som medførte krav om å inkludere fagskolene i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverk, dvs. at det skal utarbeides læringsutbyttebeskrivelse også for disse utdanningene. Representanter fra Nasjonalt fagskoleråd deltok rett før jul i fjor i utarbeidelsen av forslag til slike læringsutbyttebeskrivelser. Som representanten sikkert er kjent med, har forslag til slike beskrivelser for alle nivåene fra grunnskole til og med fagskoleutdanning nylig vært på høring. Departementet arbeider nå med oppsummeringen av høringsuttalelsene. Det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket vil også bidra til ytterligere å definere fagskolenes plass i utdanningssystemet.

En annen viktig endring knyttet til fagskolene ble gjort i forbindelse med forvaltningsreformen, jf. St.meld. nr. 12 for 2006–2007 og Innst. S. nr. 166 for 2006–2007, hvor ansvaret for drift og finansiering av fagskoler ble overført fra staten ved Kunnskapsdepartementet til fylkeskommunene, med virkning fra og med 2010.

Når det gjelder finansiering, har det ligget som en forutsetning siden fagskoleloven ble vedtatt i 2003, at det er et skille mellom godkjenning av fagskoleutdanning og offentlige tilskudd. Det er i utgangspunktet etterspørsel og betalingsvilje i markedet som bør være styrende for tilbudet av private fagskoleutdanninger. I tillegg er det meningen at ordningen med fagskoleutdanning skal være fleksibel, og «utdanninger og skoler skal kunne opprettes og nedlegges etter skiftende kompetanse- og kapasitetsbehov», som det står i Ot.prp. nr. 39 for 2006–2007. Det betyr at utdanninger som ikke lenger etterspørres i arbeidsmarkedet, heller ikke nødvendigvis bør tilbys av verken private eller offentlige fagskoler. En slik innretning av utdanningen krever et samspill mellom tilbydere av fagskoleutdanning og det regionale og det nasjonale arbeidsmarkedet. Slik må tilbydere av fagskoleutdanning – både de private og offentlige – se på sin rolle og funksjon i relasjon til både videregående opplæring og høyere utdanning, og de må være i god dialog med det yrkesfeltet de utdanner til.

Jeg har ansvar for å utvikle fagskolepolitikken og føre tilsyn med at fagskoleloven blir overholdt. Det er etablert en godkjenningsordning for nye fagskoletilbud i Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen, NOKUT. Videre er det opprettet et nytt nasjonalt fagskoleråd. På bakgrunn av denne etableringen er jeg opptatt av at det etableres et system for konsultasjon mellom relevante aktører på fagskoleområdet.

Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om utdanning og forskning for velferdstjenestene høsten 2011. Denne stortingsmeldingen skal legge grunnlaget for en samlet, nasjonal kunnskapspolitikk for framtidens helse- og sosialfag. Denne meldingen tar utgangspunkt i kompetansebehovene i velferdstjenestene og hvordan disse behovene krever endringer i struktur, styring, organisering, dimensjonering og faglig innhold i helse- og sosialutdanningene på alle nivå i utdanningssystemet. Samspillet mellom de ulike utdanningsaktørene og mellom utdanning og arbeidsliv vil stå sentralt i meldingen. I denne meldingen vil fagskolenes rolle som leverandør av kandidater bli omtalt.

Jeg har også tatt initiativ til etablering av Database for statistikk om fagskoleutdanning. Denne skal gi en bedre oversikt over fagskolesektoren i sin helhet, og vil gi en god oversikt over det samlede tilbudet av utdanninger, antall fagskolestudenter osv. Målsettingen med etableringen av databasen er også at det vil gi bedre muligheter for overordnede og lokale analyser for styring og kvalitetsarbeid innenfor fagskolefeltet. Dette er nødvendig, og her vil vi få en samlet statistikk for fagskoleutdanningen som vil kunne bidra til å synliggjøre denne sektoren på en bedre måte.

Database for statistikk om fagskoleutdanning vil være på plass fra høsten 2011, og vil fra da være klar for å motta rapportering fra alle fagskoler, både privat og offentlig eide.

Som det framgår av mitt innlegg, har det gjennom de senere år vært foretatt store endringer som vil påvirke fagskolene. Samspillet mellom stat og fylkeskommune, forholdet mellom fagskole og NOKUT, en tydeligere innplassering av fagskolene i utdanningssystemet og en bedring av kunnskapsgrunnlaget, inkludert behovsvurderinger, er alle elementer som nå må få tid til å sette seg før en eventuelt vurderer endringer.

Jeg vil vise til, som jeg sa innledningsvis, at det er mye som har skjedd siden 2007, og jeg vil våge å hevde at med Stortingets diskusjon av meldingen om utdanningslinja, var fagskolene der som en viktig del av debatten om utdanning etter videregående nivå. Men, som representanten peker på, er det avgjørende viktig at fylkeskommunene, som nå har ansvaret, er seg bevisst sine roller som skoleeiere, som tilskuddsforvaltere og som kompetanseutviklere. For de private fagskolene er det av avgjørende betydning å ha stabile og forutsigbare betingelser, og derfor er det viktig at fylkeskommunen ser de mulighetene som ligger både i å ha et ansvar for de private tilbudene og for dem som er i offentlig regi, enten fylkeskommunenes egne eller andre offentlige fagskoler. På sikt ser jeg behovet for en helhetlig gjennomgang av fagskolefeltet, og det vil være naturlig at en da kommer tilbake til Stortinget med en vurdering.

Tor Bremer (A) [13:23:45]: Det har vore hyggeleg for meg å kunna få lov å takka statsråden for svar og presisering av korleis dette samspelet og forvaltinga bør kunne fungera, og ikkje minst for synleggjering av korleis handtera utfordringane vidare framover.

Når det kjem ei innvending om ulik praksis frå fylke til fylke, så trur eg det er litt føreseieleg og ligg litt i saka sin natur at ein til ein viss grad må kunna akseptera ulike prioriteringar frå fylke til fylke, kort og godt fordi utfordringane og behova kan vera ulike. Det er det som er meininga med dette tilbodet, ikkje at det nødvendigvis skal vera ulikt frå fylke til fylke, men at det skal vera tilpassa lokale behov og utfordringar.

Dagens fagskuletilbod er vel eit relativt ferskt tilbod i utdanningssystemet, i den forstand at det ikkje har gått seg heilt til enno. Mykje har skjett på relativt kort tid. Eg er samd med statsråden i at fagskulane, når dei no blir inkluderte i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket, med ei beskriving av læringsutbyttet, openbert vil styrkja dette utdanningstilbodet og gje det ei tydelegare rolle i utdanningssystemet.

At det i tillegg er på plass eit nasjonalt fagskuleråd, vil ytterlegare gje eit system for konsultasjon og for dialog mellom relevante aktørar på fagskuleområdet.

Når det gjeld spesielt helse- og sosialtilbodet, er eg igjen samd med statsråden i at dette temaet høyrer naturleg heime i den varsla stortingsmeldinga om utdanning og forsking for velferdstenestene som kjem allereie til hausten.

Me står framfor store utfordringar på dette området, og det er ikkje utenkjeleg at det vil bli behov for endringar som rører ved både organiseringa, dimensjoneringa, det faglege innhaldet, strukturen og styringa av helse- og sosialutdanningane, som statsråden var innom i sitt svar. Det er difor heilt naturleg at tema for denne interpellasjonen blir sett på i eit slikt perspektiv.

Avslutningsvis vil eg kort slutta meg til statsråden si presisering om at det er avgjerande viktig at fylkeskommunane er seg sitt ansvar bevisst når det gjeld den rolla dei har som skuleeigarar, som tilskotsforvaltarar og ikkje minst som kompetanseutviklarar.

Eg kjenner fylkeskommunane godt, og eg veit at fylkeskommunane har lange tradisjonar for nettopp eit slikt ansvar. Så eg har tiltru til at også dei private fagskulane vil nyta godt av dette i tida som kjem.

Statsråd Tora Aasland [13:26:46]: En av de viktige begrunnelsene for å overføre ansvaret for fagskolene til fylkeskommunene var nettopp det representanten Bremer nå var inne på; det er ulike situasjoner i de ulike regionene. Som jeg sa i mitt første innlegg: Her må man kunne være fleksibel, også når det gjelder de private fagskoletilbudene, med tanke på hele tiden å kunne ha relevante tilbud, det vil si tilbud som passer med det arbeidslivet som er dominerende, eller hvor det er behov for arbeidskraft i vedkommende region.

Jeg mener at å ha et ansvar for fagskolene utelukkende er et gode for fylkeskommunene, som fra før har ansvaret for videregående opplæring og for voksenopplæring. Dessuten er fylkeskommunene regionale utviklingsaktører. Her har man en unik mulighet til, i samråd med både andre deler av opplæringssystemet og ikke minst med nærings- og arbeidsliv, å kunne utvikle fagskoletilbud som både er relevante og gir studentene en god utdanning med tanke på det arbeidslivet de skal inn i, enten de er i sin region eller de skal utenfor den. Men dette er et arbeid hvor det er mye å gjøre, og det vi har tatt fatt på, ikke minst gjennom stortingsmeldingen om utdanningslinja, har, som sagt, gått litt stegvis, og vi har både fått på plass noen viktige overordnede føringer med det nasjonale fagskolerådet og fått på plass en forankring i fylkeskommunene.

Det er i dag over 1 300 godkjente fagskoletilbud ved nesten 90 institusjoner. Det er et meget stort mangfold, og det i seg selv tilsier, ved siden av at det er privat, offentlig og alle avskygninger av struktur på disse tilbudene, at det ikke er noe mål at alt skal bli likt, men det er et mål at man får benyttet denne fantastiske muligheten til en utdanning fra et halvt til to år til å gi en nødvendig kompetanse til dem som ikke ønsker å begynne på høyskole eller universitet, og dem som trenger noe etter videregående. Så jeg er veldig glad for både denne og øvrige interpellasjon i Stortinget i dag. Dette er et viktig felt for utdanningen, og det er usedvanlig positivt sett fra min side og Kunnskapsdepartementets side at Stortinget på denne måten involverer seg i diskusjonen om fagskolenes framtid. Jeg tror vi alle er tjent med at dette blir gode og relevante tilbud. Vi er alle tjent med at fagskolene har en kvalitet ved seg, og vi er alle tjent med at de er forutsigbare og oversiktlige både for dem som skal drive dem og for dem som skal gå der.

Bente Thorsen (FrP) [13:29:47]: Jeg registrerer at vi har ikke mindre enn to interpellasjoner om fagskoler i dag, og disse er fra posisjonen. Det kan jo tyde på at de er litt misfornøyde med egen styring av fagskolene. Da er det greit at de setter søkelys på dette. En ny fagskolemelding om helsefagutdanningen, som er bebudet fra ministeren, hilser vi velkommen. Men jeg vil også påstå at det er lovlig sent med tanke på Samhandlingsreformen.

Det er iallfall stor enighet om at det fleksible og varierte utdanningstilbudet som fagskolene tilbyr, er viktig. De bidrar til et differensiert utdanningstilbud, tilpasset ulike yrkesgrupper og ulike behov i arbeidsmarkedet. At de har et differensiert tilbud, gjør at mange voksne som arbeider i yrker de ikke har utdanning i, f.eks. helse- og omsorgssektoren, kan ta utdanning mens de er i arbeid.

Fra ulike hold er vi blitt gjort oppmerksom på at mange av fagskolene har fått økonomiske problemer etter at fylkene overtok det økonomiske ansvaret. Etter at fylkene fikk overført det ansvaret for fagskolene, har det blitt meldt at fylkene prioriterer sine egne skoler. Ifølge Abelia er det slik at problemene rundt fylkeskommunenes dobbeltrolle bare vokser og kommer tydelig fram innen helse- og sosialfag. Noen eksempler på dette er:

• Aust-Agder har gitt beskjed til NKS om at det ikke har noen hensikt å søke om tilskudd til nye studieplasser, da de planlegger å gi alle tilskuddene til sin egen fagskole.

• I Troms og Nord-Trøndelag svarer ikke fylkeskommunene på gjentatte forespørsler om informasjon om søknadsfrister for studier med oppstart høsten 2011.

• Kun seks av nitten fylkeskommuner har fastsatt søknadskriterier som fagskolene kan forholde seg til når de søker.

• Enkelte fylker har gitt fagskoler beskjed om at det ikke har noen hensikt å søke om nye studieplasser for høsten 2011, da de har bestemt seg for å bevilge midlene til sin egen fagskole.

Dette er den tilbakemeldingen som fagskoler som Folkeuniversitetet, AOF og NKS Nettstudier får fra fylkene. Disse har lang erfaring i å tilby tilpasset god opplæring med fleksible gjennomføringsformer.

Når vi i tillegg vet at ca. 60 pst., som flere har vært inne på, av utdanningstilbudene skjer i privat regi innen helse- og sosialfag, er det av stor betydning at tilbudene opprettholdes. Staten, ved regjeringen, har ansvaret for at det er tilstrekkelig utdannet personell til helsesektoren. Fremskrittspartiet er ikke tilfreds med at fylkene har fått den rollen at de både er bukken og havresekken i denne situasjonen.

Det er viktig at de tildelte ressursene til studieplasser blir brukt på en best mulig måte. Tidligere praksis for å få dette til var at Helsedirektoratet omfordelte plasser for å sikre best mulig utnyttelse av tilskuddene. I 2009 ble f.eks. 400 av 2 500 plasser omfordelt. Dette er ikke lenger mulig når pengene er låst til 19 fylker. En foreløpig tilbakemelding fra Helsedirektoratet gitt i april viser at enkelte fylker har opptil en halv million kroner stående ubrukt. Dette er midler som kunne ha blitt benyttet i andre fylker som har større behov, eller har et større utdanningstilbud.

Jeg vil tro at ministeren er klar over at antall søkere til helsefag faktisk er dobbelt så høyt som det finnes studieplasser. Det er en dårlig anvendelse at tildelte midler ikke kan brukes på en fleksibel måte når vi vet at behovet for denne type utdanning er stort, og blir enda større i årene framover, ikke minst med tanke på Samhandlingsreformen. Den er helt avhengig av at det er et godt utdannet helsepersonell for at den skal fungere. Da kan vi ikke sitte og se på at viktige aktører som tilbyr denne utdanningen, står i fare for å bli nedlagt. Etter mitt syn blir Forvaltningsreformen, som tilfører fylkene flere oppgaver, brukt av regjeringen for å legitimere fylkeskommunenes eksistens. At dette innebærer at viktige nasjonale oppgaver, som utdanning er, blir dårligere ivaretatt, ser ut til å spille en atskillig mindre rolle for regjeringen.

Jeg vil også minne om at fagskolene alltid har hatt en stor endringsvilje ut fra de behov som både offentlig og privat sektor har vist at de har hatt behov for. At de skal bli så mye bedre om det er fylkene som styrer, har jeg liten tro på.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Harberg (H) [13:35:05]: Det er spennende å ha to interpellasjoner i salen om fagskoletilbudet, interpellasjoner som man, når man leser dem i hvert fall, kan tro bygger på den samme problematikken som vi har tatt opp flere ganger. Den neste gjelder finansiering, og hovedsakene i den skal vi ta da. Denne handler om private og offentlige fagskoler forvaltet av den ene skoleeieren og er en blanding av prinsipiell debatt og praktisk debatt.

Jeg la merke til at interpellanten brukte uttrykket «forvaltinga bør kunne fungera». Det tror jeg vi for så vidt kan være enige om, at en kunne tenke seg at det kunne fungere. Men virkeligheten forteller jo noe helt annet.

Det er underlig å registrere at der en ikke greier å gjøre nok i det offentlige, der har en bruk for det private, spesielt hvis andre kan betale, men ellers er det det offentlige som skal gjøre det. Den delen av debatten blir vi ikke enige om, og den tror jeg vi ikke skal bruke tid på heller, for der har vi så vidt forskjellige utgangspunkt at det blir ganske nytteløst å bruke energi på det her i denne salen.

Jeg synes interpellasjonen understreker det som Høyre flere ganger har tatt opp: Denne utdanningen hører hjemme under høyere utdanning og bør behandles der den hører hjemme, og ikke hos en av skoleeierne, slik det er nå.

Interpellanten sa at fylkeskommunene hadde god kompetanse og oversikt, og derfor var det greit at de styrte dette. Hordaland fylkeskommune la fram en sak om fordeling av midlene til fagskoler. I oversikten som de hadde laget, manglet 800 fagskoleplasser i eget fylket – det manglet 800 fagskoleplasser, selvfølgelig i privat regi, i eget fylke i saksframstillingen. Jeg kan lage en liste over fylkeskommuner som har laget en saksframstilling der mange av fagskoleplassene mangler. De har ikke oversikt, og de har ikke kompetanse – ganske forunderlig og ganske skremmende når de skal forvalte dette skoletilbudet.

Så til dette med rollene. For oss er det ganske åpenbart at det blir vanskelig når den ene skoleeieren skal få et tilskudd basert på det som skjer på alle skolene – og så fordele det ut. Fylkeskommunene har også vist at de ikke kan håndtere dette. Den ene fylkeskommunen satte sågar en av skolene til å fordele disse pengene mellom seg selv og de andre. Nå ble det heldigvis stoppet av departementet. Men det er altså sånn dette profesjonelle leddet opererer i disse sakene.

Hvis vi skal følge logikken om at her skal vi ha et offentlig tilbud, og så skal vi ha et privat tilbud som tar det som trengs mer enn det, hva da hvis det er et tilbud både i offentlig og privat regi i et fylke, og markedet går ned? Tror statsråden og interpellanten virkelig at da vil fylkeskommunen sette seg ned og vurdere kvaliteten og resultater, og så si: Nei, i dette tilfellet er det de private som er best, så vi legger ned vårt eget tilbud og overfører pengene til de private. Jeg tror ikke det. Jeg har sittet i fylkeskommunen og kjempet for fagskolens eksistens, og jeg vet hvilke krefter som virker. Da vil det ikke bli sånn.

Jeg tror at det viktigste her er at statsråden sa hun vil komme tilbake til dette med organisering av fagskolen. Hun sa riktignok «på sikt» – jeg håper det betyr på kort sikt, eller i hvert fall kortest mulig sikt. Det er viktig at vi griper fatt i dette, for ellers tappes landet for kompetansemiljøer, som er meget dyktige og som kan bidra veldig godt, på grunn av usikre forhold og ingen forutsigbarhet, avhengig av budsjetter fra år til år – men de må leve. Dermed forsvinner kompetansemiljøet. Det er vi ikke tjent med.

Det som var utgangspunktet i interpellasjonen, var problematiseringen omkring helsefag. Da har jeg bare lyst til å avslutte med å peke på at der er det store utfordringer nå. Der kan vi ikke vente. Der er det altså store utfordringer nå. Forrige taler var inne på det, her er det behov for langt flere med fagutdanning. Samhandlingsreformen kommer til å aktualisere dette veldig, og ikke minst har mange ufaglærte som nå er i arbeid i kommunene, vært der så lenge at de nå har rett på fast jobb. De trenger å få hjelp med å få løftet kompetansen sin, når de ønsker det. Det bør vi sette alle krefter inn på – privat eller offentlig. Det er ikke navnet på toppen av brevhodet som betyr noe, men det er hvilken kompetanse vi har i tjenestene.

Aksel Hagen (SV) [13:40:20]: Jeg skal ikke holde noe langt innlegg. Jeg skal prøve å komme sterkere tilbake i neste interpellasjonsdebatt, men jeg har tre–fire poenger.

For det første er det ikke misnøye med regjeringas politikk som er årsaken til at vi har disse to interpellasjonene i dag. Det er, tvert imot, at vi ønsker å vise interesse og engasjement, slik også opposisjonen prisverdig har gjort tidligere i gode debatter i denne salen, om en utdanningstype som vi alle sammen er glad i og vil ha mer av, for å si det på den måten.

Så skjønner jeg at partier som vil legge ned fylkeskommunen, bestemt mener at fagskolen skal over til staten. Det skulle bare mangle, hvis ikke ville fagskolen stå uten skoleeier. Men jeg synes at enn så lenge bør vi ha litt større tillit til og vise respekt for fylkeskommunene og for fylkesordførere som enstemmig – uavhengig av partipolitisk farge – har uttalt at de ser fram til å ta over dette skoleslaget. Så la oss være litt mer ydmyke i debatten omkring hva som nå foregår – og ikke foregår.

Så til tredje og siste poeng: Dette med dobbeltrolleproblematikken er interessant i mange sammenhenger når det gjelder det offentlige. Hvis vi tar fagskolene over til staten igjen, vil jo dobbeltrolleproblematikken ligge der fortsatt. Da er det staten som skal godkjenne og slik sett administrere de private fagskolene, og samtidig finansiere de offentlige fagskolene. Det blir akkurat som med høgskoler og universiteter i dag i forhold til offentlige og private. Så dobbeltrollen til det offentlige, som nå er en utfordring på fylkeskommunalt nivå, vil være en tilsvarende utfordring på statlig nivå hvis alt blir overført til staten.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:42:22]: Det er med litt blandede følelser og med stor interesse jeg fulgte debatten på fredag, og også disse to debattene i dag om fagskoleutdanning. Jeg var saksordfører for fagskolene i forrige fireårsperiode, og jeg har også vært fylkespolitiker fra slutten av 1980-tallet. Jeg vet hvordan det var da fylkeskommunen hadde ansvar for fagskoleutdanningene og vi ikke hadde penger til å prioritere dem. Jeg husker at det var et massivt trykk for å prøve å få staten til å ta over det ansvaret, og at fagskolene skulle løftes fram og få den verdigheten de fortjente.

Så fikk vi altså denne offentlige utredningen, Mellom barken og veden, som på en utmerket måte illustrerer hvordan fagskolene har blitt behandlet i det norske utdanningssystemet. Det resulterte i at staten i 2003 fikk ansvar for fagskoleutdanningen. Da var det jubel langt inn i LO. Man mente at endelig var det kanskje et håp om at fagskoleutdanningen kunne få heder og verdighet. Vi kan også huske tilbake i historien, da vi hadde debatten om hva barnet skulle hete. Da ble det bl.a. vist til Finland, og man snakket om å ha en yrkeshøyskole. Vi valgte ikke det begrepet i Norge, vi valgte begrepet «fagskole», og – dessverre – på grunn av annen fagutdanning har det blitt stor misforståelse om hva som egentlig ligger i det begrepet.

Statsråden sier at vi skal ha en helhetlig gjennomgang av fagskolefeltet, men med all respekt: Det har vi hatt opptil flere ganger. Hvis vi ikke kan komme tilbake til at fagskolen behandles på lik linje med universitet og høyskole, som en tertiærutdanning, som den visselig er, vil det fortsatt bli en stemoderlig behandling av denne utdanningslinjen.

Det blir sagt at fagskolene hører hjemme hos fylkeskommunene fordi de har fått et regionalt utviklingsansvar. Da skulle man jo tro at man hadde fullført det resonnementet med å si at også høyskolene burde være et fylkeskommunalt ansvar. Da hadde kanskje argumentasjonen hengt på greip. Men da hadde spørsmålet blitt: Hvorfor skal universitetene være et statlig ansvar?

Dette handler ikke om å legge ned fylkeskommunen eller ikke. Det har ikke noe med det å gjøre, men rett og slett om å likebehandle utdanninger som skal være likeverdige i utgangspunktet. Da må vi få en statlig finansiering.

Jeg husker utmerket godt NOKUT-konferansen i 2006. Der sa LOs foredragsholder: Jeg trodde vi i 2003 hadde greid å løfte fagskoleutdanningen ut av videregående skole, men så kom regionalmeldingen, som sier at finansieringen skal vurderes på nytt. Jeg lærte at det går ikke an å drukne i den samme elva to ganger, men der tok jeg kanskje feil.

Han mente at det var et annet ordtak som passet bedre, og det var at et slag under beltestedet må man bøye seg for.

Det var slik det ble opplevd av LO: som et regelrett slag under beltestedet. Og det var jo det hele regionalreformen var. Det var en del politikere som var veldig opptatt av å legitimere det forvaltningsnivået. De satt i de små nattetimer og prøvde å finne ut hva de skulle legge til fylkeskommunen av oppgaver, og da var fagskolene av dem man visste lite om, og som man da puttet tilbake til fylkekommunen, etter min oppfatning. Dermed havnet de igjen «mellom barken og veden».

Og når da fagskolene i dag skal konkurrere med 4 400 km vei som Statens vegvesen sier er av dårlig eller meget dårlig kvalitet, og det er 10 mrd. kr i etterslep, hvordan i all verden skal vi tro at fylkekommunen skal være i stand til å begynne å kjøpe fagskoleutdanning fra private aktører?

Hadde det ikke vært for nettopp den kjønnsforskjellen vi påpekte når det gjaldt helsefagene, hadde vi heller ikke klart å få løftet disse inn i fagskoleutdanningen; da hadde det vært bare tekniske og maritime fag som hadde vært finansiert. Men fordi det rett og slett ble pinlig for den sosialistiske regjeringen å vise til den kjønnsdiskriminering som faktisk foregikk, klarte man å øremerke noen kroner til helse- og sosialfagutdanningen. Men det ligger mange andre fagskoleutdanninger igjen: de kreative fagene, de merkantile fagene og alle de andre fagene. Jeg skulle ønske at hele fagskoleutdanningen fikk et løft.

Vi må også åpne opp for at fagskoleutdanningen skal kunne gi en forberedende utdanning, slik at man kan komme inn på fagskolen og kvalifisere seg til opptak der. Vi har gjennom våre forslag vist til at man kan få forberedende f.eks. i norsk, matematikk og studieteknikk osv. for å kunne løftes opp, slik at man kan komme inn på fagskoleutdanningen.

Vi har også sett på hvordan vi skal kunne klare å få til løp som gjør at fagskoleutdanning ikke blir en blindvei i utdanningssystemet. Det er bred enighet om at fagskoleutdanning ikke skal være en blindvei, men det er langt igjen. Og veien fra fagutdanning til mastergrad i Norge er ikke lett å få rede på med denne regjeringen.

Tor Bremer (A) [13:47:32]: Då er det mitt privilegium å få lov å takka for denne vesle debatten om fagskulane våre. Eg trur det var ein nyttig gjennomgang av stoda per slutten av mai 2011. Eg seier det på den måten fordi eg trur at me nok vil få fleire slike debattar allereie til hausten eller til vinteren, når me skal behandla stortingsmeldinga om utdanning og forsking knytt til velferdsutdanningane våre. Uansett trur eg at fagskulane kjem til å få ei meir sentral rolle i utdanningssystemet vårt i tida framover.

Ein kort kommentar til Svein Harberg, som hadde til dels gode poeng undervegs. Han etterspør: Kva om marknaden og etterspørselen går ned? Vil fylkeskommunane då prioritera eigne eller private tilbydarar? Han brukte Hordaland som eksempel. Sidan det er nokre år sidan representanten Harberg har budd i Hordaland, vil eg minna om at fleirtalet i Hordaland per i dag er Kristeleg Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet, og det er det fleirtalet som har synleggjort og gjort vedtak om kva dei vil prioritera når det gjeld kjøp av plassar hos private eventuelt i eigen regi.

Eg er oppteken av at dei politiske signala som denne salen sender ut, skal vera tydelege, uansett kva fylkespolitisk styring som måtte vera av ulike valørar rundt omkring i Noregs land. Lat ikkje dette viktige temaet bli ein debatt for eller imot fylkeskommunen. Prisverdig nok var representanten Jon Jæger Gåsvatn innom dette, men han fall sjølv sørgjeleg stygt på hovudet i den same grøfta.

Så lat oss samlast om at dette tilbodet framleis skal vera yrkesretta, det skal vera fleksibelt, og det skal vera tilpassa lokale og regionale behov og arbeidsliv. Det er min siste appell i denne samanhengen – så langt.

Statsråd Tora Aasland [13:49:48]: En interpellasjonsdebatt som denne, og også den neste, vil være viktig for meg i arbeidet videre med den nasjonale tenkningen omkring fagskoler. Men jeg imøteser mer konstruktive innlegg enn innlegget til Jon Jæger Gåsvatn, som jeg ikke syntes var konstruktivt i det hele tatt. Det er ikke nødvendig å rakke ned på alt som har vært når det gjelder fagskolenes forhold til henholdsvis fylkeskommune og stat. Det var en annen situasjon den gangen. Det som er situasjonen nå, når fagskolene er overført til fylkekommunene, er jo at man har et nasjonalt råd, at man har gitt kandidatene generell studiekompetanse under forutsetning av at kravet til norsk er oppfylt, og at man har styrket statistikk- og kunnskapsgrunnlaget for fagskolene. Man har i det hele tatt fått utført en del av de viktige fundamentene som skal til for at også en fylkeskommune skal kunne håndtere fagskolene, enten de er offentlige eller private.

Men jeg skal være den første til å innrømme, sammen med mange i salen her, at det er utfordringer knyttet til den rollen som fylkeskommunen har, både som eier og som tilbyder. Og det er en av de utfordringene jeg synes det er greit å få belagt med ulike erfaringer, og fra departementets side har vi som sagt statistikker som hjelper oss med veien videre når det gjelder fagskolene.

Selvfølgelig skal fagskolene løftes, selvfølgelig skal det vises at de er viktige. Men de er altså på noen punkter annerledes enn høyskoler og universiteter, både fordi utdanningen ikke er forskningsbasert, slik den er ved høyskolene og universitetene, og fordi det er en kortere utdanning, et halvt til to år, mens vi ved våre høyskoler og universiteter sjelden har noen utdanninger som er under tre år. Det er også en del andre forskjeller som gjør at det ikke er naturlig å ha akkurat det samme systemet.

Fylkeskommunene har i dag ansvaret for voksenopplæring, som også på mange måter kan sammenlignes med fagskoler, fordi det både blir en del av den livslange læringen og en del av tilpasningen til arbeidslivet. Og fylkeskommunene burde ha god erfaring med akkurat det.

Så har nok Bente Thorsen misforstått meg på et par punkter. Jeg har ikke sagt at alt blir så mye bedre med fylkeskommunen. Det er mye som kan være bra med henholdsvis fylkeskommunen og staten, men jeg har presisert at her har fylkeskommunen fått en god mulighet til virkelig å være en regional utviklingsaktør ved at de både har hånd om videregående opplæring, voksenopplæring og fagskolene. Så er det selvfølgelig opp til fylkeskommunene om de makter, og får det til, sånn at de får et utdanningstilbud som matcher med arbeidslivet.

Jeg har heller ikke sagt at det skal komme en egen stortingsmelding om fagskolene. Men i meldingen vi holder på med om velferdsstatens utdanning, vil fagskoletilbudet bli berørt fordi det er en viktig del av nettopp det behovet for helsefagutdannet personale som bl.a. Samhandlingsreformen krever.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.