Ola T. Lånke (KrF) [11:39:36]: Den 16. mai i fjor sendte Regjeringen forslag om felles ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par ut på høring. Som en del av denne reformen foreslås også endringer i adopsjonsloven, bioteknologiloven og barneloven. Samtidig foreslås det å oppheve partnerskapsloven.

Etter at Regjeringen la fram sitt høringsnotat, har en lang rekke høringsinstanser gitt klart uttrykk for sin motstand mot lovforslaget. Det sier seg selv at et så omstridt lovforslag ikke er det beste utgangspunkt for en prosess med sikte på å innføre en ny ekteskapslov. Tvert imot bør det kunne forventes at en lov som skal regulere forpliktende samliv i alle hjem og familier i landet, ikke virker splittende, men i stedet samler bred oppslutning i folket. Bare på den måten vil den også kunne være robust nok til å stå seg over lengre tid.

Det er imidlertid viktig å merke seg at motstanden mot den nye ekteskapsloven i all hovedsak ikke er rettet mot Regjeringens ønske om å sikre homofile og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide diskriminering. Både Kirkemøtet i Den norske kirke og andre høringsinstanser er tydelige på dette. Motstanden retter seg i første rekke mot innføring av en helt ny rettstilstand på samlivsområdet, en rettstilstand som vil innebære en klar endring i selve forståelsen av hva ekteskapet er.

Hovedfokus i denne interpellasjonen er spørsmålet om hvorfor Regjeringen ikke har tatt seg bedre tid og sørget for en forhåndsutredning av konsekvensene ved å innføre en så omfattende reform av ekteskapslovgivningen som forslaget innebærer. Hvorfor har Regjeringen slikt hastverk? Og hvorfor følger ikke Regjeringen den såkalte utredningsinstruksen, som gjelder ellers i staten? Denne instruksen ble vedtatt i februar 2000 for å sikre at større reformer, lovendringer og tiltak skulle underbygges med grundige utredninger i forkant. Alle fornuftige hensyn tilsier jo at beslutninger av vesentlig betydning for samfunnet blir skikkelig forberedt og utredet for å unngå uheldige følger av vedtaket. Utredningsinstruksen har som formål å sikre dette.

Instruksen slår fast at hver sak skal inneholde en konsekvensutredning som skal bestå av analyse og vurdering av antatt vesentlige konsekvenser av den beslutning som foreslås truffet. Ifølge instruksen kan den bare fravikes når særlige omstendigheter gjør det nødvendig, og beslutning om fravikelse fattes av statsråden i fagdepartementet. Beslutningen skal være skriftlig og begrunnet.

Med Regjeringens forslag til ny ekteskapslov innføres en helt ny rettstilstand på samlivsområdet, uten at vi kan se at en slik konsekvensanalyse er foretatt eller at det er gitt noen begrunnelse for hvorfor Regjeringen har funnet det nødvendig å fravike instruksen.

Så skal det sies at forslaget til ny ekteskapslov ikke ble sendt ut av sittende statsråd, men av hennes forgjenger. Jeg vil ikke underslå at en viktig grunn til denne interpellasjonen er et oppriktig ønske om også å ta den nye statsråden på alvor og gi henne en ekstra sjanse til å reflektere over hvorvidt det finnes et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å gjennomføre en så omfattende og kontroversiell reform.

Som nevnt har en rekke av høringsinstansene pekt på problemet med manglende utredninger. Ja, endog instanser som slutter seg til lovens hovedkonklusjon, etterlyser grundige utredninger. En av disse er uttalelsen fra Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, som på flere punkter nettopp etterlyser grundigere utredninger, til tross for at fakultetet støtter hovedkonklusjonen.

Det teologiske fakultet uttaler bl.a. følgende:

«Som en hovedinnvending mot premissene i høringsnotatet vil fakultetet påpeke at problemkomplekset samliv, seksualitet og familieliv ikke er drøftet godt nok og er basert på en forenklet logikk, som svekker anliggendet. Å bruke likestilling ensidig som utslagsgivende argument er for enkelt.»

Så langt Det teologiske fakultet.

Departementet har forsvart seg med at det foreligger seks delutredninger i forbindelse med saken. I virkeligheten dreier det seg om seks relativt kortfattede artikler. Og den nedsatte referansegruppen som det vises til, med representanter fra berørte departementer, ulike tros- og livssynssamfunn og interesseorganisasjoner, har kun avholdt to møter. Også den svært korte høringsfristen som falt sammen med ferietiden, har vært påpekt.

På denne bakgrunn er det god grunn til å reise tvil, slik det blir gjort i høringene, om de ulike problemstillinger og konsekvenser av denne endringen av ekteskapsforståelsen har gjennomgått en virkelig demokratisk prosess og er tilstrekkelig belyst i samfunnsdebatten. Det er svært sannsynlig at dette vil kunne bli et tema som Stortinget må se nærmere på i etterkant av lovbehandlingen, dersom saken følger det sporet som er varslet av Regjeringen.

Det er heller ikke unaturlig å vise til at forrige gang ekteskapsloven gjennomgikk en omfattende revisjon, pågikk lovprosessen i over 20 år. Våren 1971 ble det nedsatt et offentlig utvalg, det såkalte Ekteskapslovutvalget, som la fram sin innstilling i 1980 - det gikk altså hele 9 år. Da kom NOU 1980:50 Samliv uten vigsel, som bl.a. foreslo lovregler for samboende utenfor ekteskap. Deretter tok det enda over 10 år før ny ekteskapslov ble vedtatt i 1991, altså etter en 20 års lang lovprosess. Det er selvfølgelig lang tid, men det sier også at man ikke skal ta for lett på en slik sak.

En viktig forutsetning for et vellykket lovarbeid er at det i forkant har vært en tett og god prosess med de organer og aktører som skal praktisere loven. Det følger også av utredningsinstruksen. Henvisningen til den nedsatte referansegruppen oppfyller på ingen måte denne forutsetningen. Et av de klareste eksempler på at det ikke har vært en slik god prosess, er da et overveldende flertall i Kirkemøtet i Den norske kirke og andre trossamfunn går imot innføring av loven.

Eksempelvis har heller ikke de muslimske menighetene i Norge, så langt vi kan se, uttalt seg i lovprosessen. Selv om de representerer minoritetssamfunn, ville det vel i Mangfoldsåret 2008 kunne framstå som åpenbart mangelfullt om samfunn som disse ikke ble trukket aktivt med i prosessen.

Et av de landene som imidlertid satte i gang et omfattende utredningsarbeid omkring spørsmålet, er Frankrike. Der kom de imidlertid til at de ikke ville innføre en slik lovgivning. Det som ble det avgjørende moment i den franske utredningen, var hensynet til barnets interesser. Det ble vist til presset fra internasjonal rett, og det ble understreket at barnet alltid er et rettssubjekt, og at det ikke er tillatelig å la voksnes ønsker gå systematisk foran respekten for barnets rettigheter.

Ett av de momenter som også taler for å bruke mer tid på denne diskusjonen, er at spørsmålet om kjønnsuavhengig ekteskap i liten grad har vært diskutert før i den senere tid. Først i 2004 kom denne saken opp i den politiske debatten i Norge. En av de viktigste grunnene til dette er at det langt på vei har vært en felles oppfatning i den norske opinionen at lovregulert homofilt samliv slik det er gjennomført i partnerskapsloven, representerer noe annet enn ekteskap. Dette kom også tydelig fram i forbindelse med debatten om partnerskapsloven i 1993.

I proposisjonen til partnerskapsloven understrekes følgende:

«Ekteskapet er den grunnleggende enhet i samfunnet og den naturlige rammen rundt barns oppvekst. Ekteskapet står i en helt spesiell stilling, og det åpnes ikke for ekteskap mellom homofile.

Videre:

«Lov om registrert partnerskap vil ikke likestille ekteskapet med et registrert partnerskap da det gjøres unntak for adopsjon og vielse. Departementet ønsker å holde adopsjon utenfor av hensyn til barna.»

Det sa regjeringen utgått fra Arbeiderpartiet den gang.

Det hender at ulik behandling både er nødvendig og saklig. Når ulik behandling eller forskjellsbehandling er nødvendig, saklig og ikke innebærer et uforholdsmessig angrep på den enkelte, kan det aksepteres. Man kan ikke betegne motstand mot en kjønnsnøytral ekteskapslov som diskriminering av homofile.

Det følger av FNs barnekonvensjon at man i saker som gjelder barn, først og fremst skal ta hensyn til hva som gagner barnet. Det er en kjensgjerning at homofile kan være like gode omsorgspersoner som heterofile. Men det er ikke det som er temaet her. Det har alltid vært en forutsetning både i norsk og internasjonal rett at det er de biologiske foreldre som er barnets foreldre. Dette vil eksempelvis være et sterkt motargument mot Regjeringens forslag om assistert befruktning for lesbiske. Dette er også en av konfliktene som ikke er utredet.

På denne bakgrunn vil jeg appellere så innstendig jeg kan til statsråden: Det er ingen skam å snu! Jeg vil utfordre henne ved å spørre om det nå ikke ville være lurt å foreta en ny gjennomgang av de problemstillinger som er reist av en lang rekke, til dels svært tunge, høringsinstanser. Jeg mener det vil være direkte uansvarlig å vedta en slik lovgivning uten å gi en grundig konsekvensanalyse. En slik lov vil innebære et gigantisk samlivseksperiment som ingen kjenner konsekvensene av.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [11:49:49]: Siden proposisjonen om felles ekteskapslov ikke er lagt fram for Stortinget ennå, finner jeg det ikke naturlig å gå nærmere inn på de enkelte forslagene.

Dette er en sak som er viktig for mange mennesker, og er det én ting tilhengere og motstandere bør kunne enes om, er det at begge sider betrakter dette som et verdispørsmål. Regjeringen går i denne saken langt for å gi homofile og heterofile samme rettigheter. Noen mener for langt. Det har jeg respekt for. Samtidig har jeg falt ned på en annen konklusjon, og jeg ber om respekt for det.

Alle mennesker har lik verdi. Det spiller ingen rolle hvor du kommer fra, hvilken gud du tror på eller hvem du elsker. Det er derfor en selvfølge at homofilt samliv har like stor verdi som heterofilt samliv. Homofil kjærlighet er like sterk, like ønskelig og like god som heterofil. Samfunnet må derfor legge til rette for at homofile kan leve i samliv med de samme rammer som heterofile. Homofilt samliv er ingen trussel mot heterofilt samliv. En slik påstand er i beste fall feilaktig, i verste fall sårende og stigmatiserende.

Et åpent og liberalt samfunn skal legge til rette for at folk kan velge den samlivsformen de ønsker, det være seg homoekteskap eller et heterofilt samboerskap. Gode samliv er ønskelig, og det er myndighetens oppgave å tilrettelegge for stabile parrelasjoner.

Regjeringen vil sikre homofile og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide den diskrimineringen som de utsettes for. Felles ekteskapslov er derfor en endring som er svært viktig for denne regjeringen, og den er nedfelt i Soria Moria-erklæringen, hvor det står:

«Regjeringen vil:

- gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn, med de samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og Storting stilles fritt i dette spørsmålet.»

Samme rettigheter forstås slik at det må foreslås endringer i ekteskapsloven og i annet regelverk som er knyttet til rettigheter for ektefeller.

Forslaget om å utvide ekteskapet til også å omfatte homofile par, handler om å foreta et verdivalg. Denne regjeringen har derfor i Soria Moria-erklæringen gitt denne klare føringen. Hovedinnholdet i og premissene for en felles ekteskapslov var med andre ord gitt gjennom regjeringserklæringen.

Regjeringen anså det som lite hensiktsmessig å foreta en bred lovutredning med dette utgangspunktet. Det ble likevel bestemt at enkelte delspørsmål skulle utredes nærmere av eksterne eksperter. Det er foretatt en gjennomgang av hva et ekteskap er ut fra en filosofisk tilnærming. En teolog har foretatt en gjennomgang av teologiske og kirkelige vurderinger i tilknytning til Den norske kirkes forståelse av ekteskap og samliv. De barnerettslige konsekvensene av en felles ekteskapslov for heterofile og homofile par er behandlet i to delutredninger. Den ene gjelder adopsjon og den andre fastsettelse av foreldreskap for likekjønnede etter barneloven. Internasjonale konsekvenser av felles ekteskapslov er også utredet, og det er foretatt en litteraturgjennomgang av forskning om barn som vokser opp i likekjønnspar.

Berørte departementer har også vært trukket inn i saken. I tillegg satte departementet ned en referansegruppe bestående av representanter fra berørte departementer, Den norske kirke, andre trossamfunn, livssynssamfunn og interesseorganisasjoner for å gi informasjon om arbeidet og for å kunne innhente synspunkter til arbeidet. Det ble avholdt to møter i referansegruppen.

Jeg vil dessuten få minne om at Regjeringen i løpet av denne prosessen har fått kritikk fra deler av opposisjonen fordi vi har brukt for lang tid til å utrede lovforslaget.

Det vil alltid være ulike oppfatninger av utredningers omfang, og det er ikke slik at alle lovendringer krever omfattende utredninger. Jeg er dessuten usikker på om det er en offentlig utredning som ville vært avgjørende for mitt eller representanten Lånkes standpunkt i dette spørsmålet.

Forslaget til lov har vært på bred alminnelig høring i vel tre måneder, noe som er i tråd med regelverket. Det kom fram i denne høringen at det er svært ulike oppfatninger i denne saken, som rører ved manges verdigrunnlag og vekker sterke følelser, både hos dem som er mot en slik utvidelse av ekteskapet, og hos tilhengerne. Å være for eller mot felles ekteskapslov handler, som jeg sa innledningsvis, om verdisyn. Forslaget rører ved mange religiøse personers verdigrunnlag og vekker sterke følelser. Jeg forstår at dette berører manges livssyn. For dem som også ser på ekteskapet som en religiøs handling, innebærer dette en tilleggsdimensjon som jeg har respekt for. Men dette er også et verdivalg for dem som er tilhengere av en felles ekteskapslov, og jeg legger avgjørende vekt på at ekteskapet er en sivilrettslig handling.

Regjeringen vil med forslaget både likestille heterofile og homofile par og sikre barns rettigheter. Det er avgjørende for meg at lesbiske og homofile par sivilrettslig behandles likt med heterofile par. Jeg legger også til grunn at det er til barns beste å vokse opp med trygge og stabile rammer uavhengig av foreldrenes seksuelle orientering. Etter min vurdering gir ekteskapet gode rammer for barn, og dette støttes av høringsinstansene.

Det denne saken handler om, er å la noen flere par få mulighet til å inngå ekteskap. Dette medfører ikke at dagens ekteskapsinstitutt vil bli snudd opp ned, slik enkelte motstandere synes å mene.

Jeg vil også vise til den bekymring som ble uttrykt i sterke ordelag i debatten om partnerskapsloven for 14 år siden. Da var det mange som mente at partnerskapsloven kunne føre til ikke mindre enn normoppløsning. Det er nå heldigvis slik at i dag er det ingen av motstanderne til felles ekteskapslov som angriper partnerskapsloven. Tvert imot understrekes det av flere høringsinstanser som går mot lovforslaget, at det rette må eventuelt være å foreta endringer i partnerskapsloven.

Ola T. Lånke (KrF) [11:58:54]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Like fullt må jeg fastholde mitt inntrykk av at statsråden farer litt lett over viktige problemstillinger knyttet til dette temaet.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at homofil kjærlighet kan være like god som heterofil osv., og at man må kunne velge den samlivsform som man ønsker, og at man har en lov som tar høyde for det. Det er ikke det egentlig ekteskapsloven handler om i dypeste forstand.

Det som er min sterkeste innvending mot denne loven, er at man her vedtar lov om en sivilrettslig akt som totalt desavuerer ekteskapets biologiske forankring - den forankring det har hatt i et biologisk foreldreskap, til alle tider - og at man her går veldig hurtig fram for å endre en lovgivning som berører utallige deler av samfunnslivet, uten overhodet å ta seg tid til nødvendige konsekvensanalyser. Det ble sagt av statsråden at representanten og statsråden antakeligvis ikke ville ha endret standpunkt om man hadde fått disse konsekvensanalysene. Men det er faktisk heller ikke det det er spørsmål om. Det handler, må jeg si, om hvilken seriøsitet det norske storting og den norske regjering skal legge inn i sitt arbeid med å utforme lover for dette samfunnet. Det blir litt for lettvint, synes jeg, å vedta store samfunnsendringer så å si bare med et pennestrøk.

At noen kan ha kritisert Regjeringen for å ha tatt seg for lang tid, virker for meg helt uforståelig. Jeg refererte i mitt innlegg til Ekteskapslovutvalget og den prosessen som foregikk for 10-20 år siden, som tok over 20 år. Nå kan jo det sies å være litt lenge, men bruker man så kort tid som man har gjort i dette tilfellet, da har pendelen svingt helt over i den andre enden. Dette er ikke seriøst lovarbeid.

Man viser til at det er foretatt utredninger av seks forskjellige enkeltpersoner. Det er utredninger som står for disse enkeltpersonenes egen regning. Det kan ikke sammenliknes med et utvalgsarbeid i det hele tatt. Det samme gjelder også referansegruppen. Jeg har skaffet meg en liste over hvem som har vært med der. Det finnes ikke offentlige referater fra disse møtene, og det er her, så vidt jeg har brakt i erfaring, snakk om to møter. Representantene er ikke representative for dem som skal bruke denne loven. Så det er spørsmål her om at man også tar med i arbeidet dem som skal håndtere loven i etterkant.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [12:02:16]: Det er viktig å minne om at nettopp det som er vanskelig for enkelte, er å si at homofilt samliv er like bra som heterofilt samliv.

Jeg vil også minne representanten Ola T. Lånke om, hvis han er av den oppfatning at det burde vært nedsatt et offentlig utvalg som avgav en NOU i forkant av dette lovforslaget, at da kontantstøtten i sin tid ble innført, med Kristelig Folkeparti i førersetet, var det heller ingen offentlig utredning i form av en NOU. Kontantstøtten ble som kjent innført kort tid etter at Kristelig Folkeparti hadde inntatt departementet.

Som sagt vil jeg ikke gå inn på de enkelte lovforslag før saken er framlagt for Stortinget. Jeg tar sikte på å framlegge proposisjonen i midten av februar. Først når lovforslagene er framlagt, vil Stortinget ha mulighet til å vurdere hvorvidt de er godt nok utredet og begrunnet.

Jeg har gjort rede for hvem som har fått uttale seg, og hvor vi har hentet våre utredninger. Når det gjelder de ulike trossamfunn, har de vært kontaktet. De har uttrykt seg, og enkelte har varslet at de ikke har fått tid til å gi noen tilbakemelding, eller de har ennå ikke klart å orientere seg om Norges måte å tilrettelegge sitt lovarbeid på. Men vi er i dialog med disse ulike trossamfunn.

Så vi mener at vi har utført et tilstrekkelig lovarbeid for å kunne fremme denne saken for Stortinget når den tiden kommer, i midten av februar.

Gunn Karin Gjul (A) [12:04:45]: For Arbeiderpartiet er det viktig å sikre homofile og lesbiskes rettigheter. Vi mener det er viktig å støtte homofile og lesbiske, slik at de kan leve åpent og slippe å møte diskriminering og negative holdninger i samfunnet vårt.

Partnerskapsloven har vært viktig for å sikre homofile en rett til å få formalisert sitt forhold, men like viktig har loven vært for å bidra til positive holdninger til at kjærlighet mellom to menn eller mellom to kvinner er likestilt med heterofil kjærlighet. Nå mener vi i Arbeiderpartiet at tida er inne for en fullstendig likestilling av homofil og heterofil kjærlighet.

I Soria Moria-erklæringen gikk Regjeringen inn for å endre ekteskapsloven til å åpne for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ved ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Arbeiderpartiet er opptatt av å likestille ekteskap mellom heterofile og homofile. For det første mener vi at også homofile skal få formalisert sitt forhold gjennom ekteskapsinstituttet, og for det andre mener vi at barn som lever i homofile forhold, skal ha de samme trygge rammene rundt sin oppvekst som barn som lever i heterofile forhold. Barn i noen homofile forhold lever i dag i et lovtomt rom, bl.a. fordi den andre forelderen i forholdet ikke automatisk blir registrert som forelder ved barnets fødsel.

Det er interessant å registrere at motstanderne av forslaget går så formalistisk til verks i sin motstand. Det hevdes at utredningsinstituttet ikke er fulgt, at det ikke er foretatt grundige nok konsekvensanalyser, og at det ikke har vært laget en NOU. Ja, noen går såpass langt at de mener at det er grunnlovsstridig - det burde ha vært utredet i forhold til Grunnloven.

Når det gjelder spørsmålet om konsekvensanalyser, er det særdeles uvanlig å lage konsekvensanalyser for en samfunnsutvikling. Der vi bruker konsekvensanalyser, er i olje- og energipolitikken, knyttet til hvilke konsekvenser eventuelle oljeutslipp vil få for fuglearter - helt konkrete ting. Men konsekvensanalyser i denne sammenheng er særdeles uvanlig.

Motstanderne mener altså at forslaget er for dårlig utredet, og at man her burde ha brukt mye lengre tid. Interpellanten Lånke fremmer de samme forslagene som de andre motstanderne.

Jeg mener at saken er godt utredet. Regjeringen har sendt ut et høringsbrev som er på hele 122 sider, og som grundig går igjennom lovendringene. Det kom inn hele 130 høringssvar, særdeles brede besvarelser fra alle aktørene som har sterke meninger om saken.

Dersom interpellanten mener at man ikke ser konsekvensene av en slik lov, mener jeg at man bare kan se på resultatet av partnerskapsloven. Partnerskapsloven har nå vært i funksjon i Norge i 15 år. Konsekvensene for samfunnet er at det norske folks holdning til homofil praksis har snudd i positiv retning. Den har virket så positivt at faktisk mange av dem som var imot loven da den ble innført, nå forsvarer den med nebb og klør.

Jeg klarer heller ikke å se at partnerskapsloven har bidratt til en normoppløsning, som det ble hevdet den gangen den ble innført. Jeg kan heller ikke se at den har skadet de barn som lever i homofile forhold. Jeg kan heller ikke greie å se at det vil få dramatiske konsekvenser, verken for samfunnsstrukturen eller for moralen i samfunnet at homofile nå får lov til å gifte seg. Jeg tror heller ikke at heterofile vil slutte å gifte seg fordi homofile skal få lov til det samme. Tvert imot tror jeg dette vil bidra til å styrke ekteskapsinstituttet.

Vi har erfaringer fra fem land som har innført felles ekteskapslov. Det har skjedd i Nederland, Belgia, Spania, Sør-Afrika og Canada. La oss se på erfaringene fra de landene. Man kan også stille seg spørsmål om det er vanlig å utrede konsekvensene av folks samliv. Har man utredet konsekvensene av at folk får lov til å skille seg? Har man utredet konsekvensene av at barn fødes utenfor ekteskap, eller av lovregulering av samboerforhold? Jeg tror ikke flere NOU-er eller fagutredninger vil rokke på verken Lånkes eller mitt standpunkt. La oss derfor heller starte med å diskutere innholdet og ikke formalitetene.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:10:10]: Jeg synes det blir litt banalt i 2008 å tro at det er noen som faktisk er av den oppfatning at ikke heterofil og homofil kjærlighet er likeverdig. Selvsagt er den det. Fremskrittspartiet er ikke homofober, selv om jeg er helt sikker på at det kommer innlegg her der man vil påstå det.

Fremskrittspartiet har merket seg at Barne- og likestillingsdepartementet for tiden behandler en sak om felles ekteskapslov. Forslaget, som tidligere har vært på høring, innebærer at det blir én ekteskapslov for likekjønnede og ulikekjønnede par. Som en konsekvens av forslaget om en felles ekteskapslov omfatter forslaget også endringer i bl.a. adopsjonsloven, bioteknologiloven og barneloven. Etter hva vi har forstått, vil Regjeringen samtidig foreslå å oppheve partnerskapsloven. Ifølge tidligere barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem er formålet å sikre homofile og lesbiskes rettigheter og livskvalitet.

Høringsforslaget gikk bl.a. ut på at

• lesbiske og homofile ektepar får adgang til å bli vurdert som adoptivforeldre i likhet med heterofile ektepar

• lesbiske ektefeller og samboere får samme adgang til assistert befruktning som heterofile ektepar og samboere

• det innføres automatisk foreldreskap for ikke-biologisk mor i lesbiske ekteskap etter fødsel ved assistert befruktning, på linje med heterofile ektepar - en slags «Mater est»

I forslaget åpnes det også for at kirke- og trossamfunn får rett til å vie lesbiske og homofile, men ikke plikt til dette, heldigvis. Vi i Fremskrittspartiet mener på generelt grunnlag at Stortinget skal være varsomt med å gripe inn overfor trossamfunn. Det vil være helt uakseptabelt f.eks. å pålegge trossamfunnene å vie homofile.

Det er et stort engasjement i befolkningen i denne saken, spesielt i kristne kretser, hvor man er imot denne lovendringen. I Fremskrittspartiets gruppe kan vi knapt huske en sak der vi har fått så mange brev, mailer eller telefoner, til og med før saken har kommet til Stortinget.

Det har vært svært mange protester ikke bare mot innholdet i forslaget, men også mot den svært korte fristen og begrensede høringen på en så fundamental endring i vårt samfunn. Dette er på linje med en EU-debatt. Dette er et livssyn. Dette rører. Enten er man for, eller så er man imot. Fremskrittspartiet har stor forståelse for de ulike synene, men dette burde vært langt grundigere utredet.

Under behandlingen av Ot.prp. nr. 32 for 1992-1993 stemte Kristelig Folkeparti, et flertall av Fremskrittspartiets representanter og et flertall av Høyres representanter mot innføringen av partnerskapsloven.

I Fremskrittspartiets program for stortingsperioden 2005-2009 står det:

«Fremskrittspartiet vil fremheve ekteskapet som den mest stabile og trygge rammen for et familieforhold. Fremskrittspartiet mener imidlertid at alle mennesker har en klar rett til å innrette seg på den måten de selv finner best, og at dette i seg selv har en egenverdi. Fremskrittspartiet vil derfor ikke lovregulere forholdet mellom samboere ytterligere.»

Videre står det i Fremskrittspartiets program:

«Fremskrittspartiet er av den oppfatning at et barn har den beste oppveksten ved å ha foreldre av ulikt kjønn, og ønsker derfor ikke at homofile får adoptere.»

Dette gikk jeg til valg på, og jeg har ingen intensjoner om å lure velgerne mine. Hvis Fremskrittspartiet skulle endre synspunkt, blir ikke det vedtatt før eventuelt på landsmøtet i 2009 da vi skal ha programbehandling. Da er nok en kjønnsnøytral ekteskapslov vedtatt, er jeg redd for.

Det er en viktig vinkling interpellanten tar opp, nemlig en konsekvensutreding. Det er flere enn de berørte par dette får konsekvenser for - ikke minst hvis man vil endre barneloven. Adopsjonsloven må også endres. Hvis vi går inn for en kjønnsnøytral ekteskapslov, burde man i alle fall se på konsekvensene for alle par som ønsker å adoptere fra utlandet Det er svært mange land Norge har avtaler med som er svært restriktive når det gjelder homoadopsjon. Kan det bety at vi får færre barn til Norge? Dette vet vi ingenting om, for det er ikke konsekvensutredet.

Jeg skal ikke svartmale og heller ikke gå dypere inn i innholdet eller se på flere av konsekvensene for kjønnsnøytral ekteskapslov nå, men Fremskrittspartiet er imot en kjønnsnøytral ekteskapslov som gir homofile muligheter til å adoptere.

Inge Lønning (H) [12:15:43]: Jeg la merke til at statsråden avviste å diskutere innholdet i et lovforslag som ennå ikke er lagt frem for Stortinget. Det er selvfølgelig riktig av statsråden.

Jeg la også merke til at representanten Gjul, som er den fremste talsperson for de tre regjeringspartiene her i Stortinget, forlangte å diskutere sakens innhold - altså det stikk motsatte av det statsråden ønsket å diskutere.

Her må jeg si at jeg holder meg til statsråden. Interpellanten har reist en ganske vesentlig problemstilling om lovarbeid i sin alminnelighet, og om hvorvidt lovarbeidet i forkant av det lovforslaget Regjeringen akter å presentere for Stortinget, holder mål eller ikke. Og det må det gå an å diskutere uavhengig av hvilke innholdsmessige standpunkter man måtte ha til det som i sin tur blir fremmet for Stortinget.

Jeg må si at jeg har meget vanskelig for å forstå at noen kan mene, som representanten Gjul, at denne sak er godt utredet, eller at det er særdeles uvanlig å lage konsekvensanalyser av andre former for lovgivning enn det som går på naturforvaltning. Det stemmer rett og slett ikke, og det er direkte i strid med den instruks Regjeringen er pålagt når det gjelder å konsekvensutrede lovgivning.

Det som er det uheldige ved den måten som denne saken er behandlet på politisk, er at den, som vi husker, opprinnelig ble fremmet som et privat lovforslag i forrige stortingsperiode. Deretter er det ikke gjort noe av det arbeid som man vanligvis gjør når man ønsker å presentere Stortinget for ganske radikale endringer av lovgivningen på et spesielt følsomt område, nemlig familierettens område. Man har vel - for å si det litt kort og enkelt - startet med svaret, nemlig felles ekteskapslov, og deretter har man begynt å undersøke: Hva var spørsmålene? Det fører sjelden til logisk konsistente resultater.

De tre elementene som er lagt ut i høringsnotatet - spørsmålet om adopsjonslovgivningen, spørsmålet om helselovgivningen, nærmere bestemt endringer i lov om bioteknologi, og spørsmålet om endring av ekteskapsloven - er i prinsippet tre separate spørsmål, som hver for seg er kompliserte og, som vi alle vet, kontroversielle. Det ville ha vært en stor fordel om man hadde forberedt dem hver for seg, og presentert dem hver for seg, både for den alminnelige samfunnsdebatt og for Stortingets lovarbeid.

Det vises til at det er kommet 130 høringssvar. Ja, det er riktig, men de aller fleste av de høringssvarene er kommet på initiativ fra høringsinstansene og ikke etter invitasjon fra departementet. Departementet valgte å sende ut dette like før sommerferien, med en tidsfrist like over sommerferien. Det er i seg selv relativt uvanlig når det gjelder viktige saker. Når det gjelder trossamfunnene, sendte man det for sikkerhets skyld bare til noen utvalgte instanser som man regnet med ville ha sympati for forslaget, mens alle andre ble utelatt. Det er heldigvis rettet opp underveis, men det vitner også om at her har man lagt listen helt usedvanlig lavt når det gjelder korrekt fremgangsmåte, fordi man mente, som statsråden gjentatte ganger sa, at dette er et verdivalg. Ja, selvfølgelig er det det. Men verdivalg kan jo heller ikke treffes i det tomme rom, og vi er alle forpliktet til, uansett hvilke verdier vi står for, å tenke gjennom konsekvensene, både de rettslige og de andre konsekvensene av det vi foreslår.

Jeg skal nøye meg med å peke på ett iøynefallende punkt som viser hvor lite gjennomarbeidet dette er.

Man argumenterer for at det er likebehandling som er verdivalget. Men når det gjelder likekjønnede pars rettigheter i forhold til bioteknologiloven, setter man en strek over hele likebehandlingen og sier at det gjelder bare likekjønnede par av det ene kjønn. Hvis det en eller gang skulle falle seg slik at helseministeren ønsker å ta opp spørsmålet om mannlig likekjønnede pars rettigheter, får hun gjøre det. Det er ikke et seriøst lovforarbeid. Det er ikke engang intern kommunikasjon i Regjeringen.

May Hansen (SV) [12:21:18]: SV fremmet ved Siri Hall Arnøy og meg både i 2004 og 2005 et privat lovforslag om en kjønnsnøytral ekteskapslov, som nå har fått navnet «felles ekteskapslov». Jeg er stolt av og glad for å ha fått være med på å fremme dette forslaget. Det er det forslaget jeg er mest stolt av å ha vært med på i min stortingsperiode, og SV er meget glad for at Regjeringen nå vil fremme forslag om felles ekteskapslov.

Forslaget innebærer også at homofile gis rett til å bli vurdert som adoptivforeldre, lesbiske par gis rett til assistert befruktning, og barn født i lesbiske forhold gis rett til to juridiske foreldre fra fødselen av.

Det foreslås videre at kirke-, tros- og livssynsamfunn gis rett, men ikke plikt, til å vie homofile.

Et åpent og liberalt samfunn skal legge til rette for at folk kan velge den samlivsformen de ønsker - det være seg homofilt ekteskap eller heterofilt samboerskap. Gode samliv er et mål, og det er myndighetenes oppgave å tilrettelegge for stabile parrelasjoner.

Ekteskapet er en god ramme rundt et samliv og familier med barn, ikke minst juridisk. SV er glad for at Regjeringa vil sikre homofile og lesbiskes rettigheter, støtte homofile og lesbiske i å leve åpent og aktivt motarbeide den diskrimineringa de utsettes for. Felles ekteskapslov er derfor en meget god og nødvendig endring, og den er nedfelt i Soria Moria-erklæringa.

Så til interpellanten. Regjeringa anså det som lite hensiktsmessig å foreta en bred lovutredning, og det har statsråden redegjort for. Interpellanten er opptatt av konsekvensutredninger, men jeg har ingen tro på at noen utredning hadde fått verken representantene fra Kristelig Folkeparti eller SVs representanter til å innta et annet standpunkt.

Felles ekteskapslov er et verdispørsmål. Det handler om menneskerettigheter, likestilling og diskriminering. Det handler om å respektere at to mennesker som elsker hverandre, får leve sammen i åpenhet og trygghet, uavhengig av kjønn. Det viktigste er at det handler om at deres barn i stor grad får de samme rettighetene som andre barn i dette landet, og lever i juridisk trygghet.

Når interpellanten er inne på assistert befruktning, er det jo kjempeviktig i forhold til den argumentasjonen han bruker, at vi får denne lovretten i Norge. Jeg er enig i det FNs barnekonvensjon sier, at et barn skal kjenne sitt genetiske opphav. Og det er jo akkurat det barn får rett til i Norge, fordi vi har et lovverk som sikrer barn muligheten til å vite hvem som er deres opphav - vi har et lovverk som sier at man skal ha kjent donor.

Jeg vil bruke resten av innlegget mitt til å komme inn på Kirken. Jeg mener at tida er overmoden for at Kirken skal strekke fram en inkluderende hånd til homofile som ønsker en kirkelig vigsel. Mange i Kirken ønsker å vie homofile, og det er de grunnleggende verdiene Kirken står for, som er det overordnede prinsippet for disse prestene og biskopene. De vil vie homofile i Kirken, begrunnet i nestekjærlighet, menneskeverd, menneskerettigheter og likeverd. Den tradisjonelle innstillinga Kirken har, opprettholder en diskriminering av mennesker basert på seksuell legning.

Det er viktig å poengtere fra Regjeringas side, og også fra SVs side, at det ikke er meninga å skulle tvinge prester til å vie homofile dersom det ikke er forenlig med deres overbevisning. De skal ha reservasjonsrett, slik andre yrkesgrupper har i denne typen spørsmål.

I det forslaget som foreligger fra Regjeringas side, åpnes det også for at både kirke- og trossamfunn får rett, men ikke plikt, til å vie lesbiske og homofile. Det innebærer at det er opp til Den norske kirke å endre liturgien slik at prester som ønsker det, kan få vie to av samme kjønn. Jeg håper nå at den norske statskirken snart kommer på banen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:26:21]: Ein amerikansk forfattar har uttalt om ekteskap: For å få i stand eit ekteskap trengst to personar: brura og mor hennar.

Dagens interpellasjon om ekteskap etterlyser meir utfyllande svar frå Regjeringa. Regjeringa har gjennomført ei høyring om forslag til endring av ekteskapslova og vil snart leggje fram ei sak for Stortinget. Forslaget som ligg i høyringsnotatet, inneber ei rekkje endringar som har konsekvensar for både barn og vaksne:

• Ekteskapslova blir endra slik at ekteskapet blir likestilt for heterofile og homofile par.

• Partnarskapslova opphøyrer, og dagens partnarskap og ekteskap blir konvertert til ny ekteskapsordning. Viss ektepar ikkje ønskjer å bli overførte til ei ny kjønnsnøytral ekteskapsordning, blir dei då automatisk skilde? Og kva med partnarane?

• Kyrkje- og trussamfunn får rett til å vie homofile og lesbiske, men ikkje plikt til det.

• Bioteknologilova blir endra slik at lesbiske får anledning til assistert befruktning.

• Barnelova blir endra slik at ei ikkje-biologisk mor til barn fødde i lesbisk ekteskap blir medmor.

• Adopsjonslova blir kjønnsnøytral, og homofile og lesbiske par kan vurderast som adoptivforeldre.

• Noreg seier opp den europeiske konvensjonen om adopsjon på grunn av at lovendringa som blir foreslått, er i strid med konvensjonen.

Som politikarar har vi eit ansvar for å lage gode rammer for folks samliv, oppfordre til forplikting og vareta barn sine rettar uavhengig av dei vala foreldra tek. Kristeleg Folkeparti meiner desse omsyna kan varetakast gjennom dagens lovverk.

Partnarskapslova gir homofile og lesbiske eit juridisk rammeverk rundt livet deira. Kristeleg Folkeparti er oppteke av å sikre alle barn god kontakt med begge foreldre, uavhengig av om dei er biologiske foreldre eller ikkje. Når eit barn blir født inn i eit etablert partnarskap og er planlagt i familien, meiner Kristeleg Folkeparti at vi må sikre barns rettar til ein god kontakt med begge foreldre. Derfor støttar vi forslaget frå Regjeringa om å lovfeste retten til foreldrepengar og lønna permisjon for begge foreldre ved stebarnsadopsjon i registrerte partnarskap.

Kristeleg Folkeparti meiner at mange sterke argument taler mot Regjeringas forslag. Spørsmålet om barns oppvekstvilkår dreier seg ikkje om om homofile har like god omsorgsevne som andre, noko dei sjølvsagt har. Spørsmålet handlar om stabilitet i samlivet og kva vekt ein tillegg det at barnet har både mor og far som rollemodellar for identitetsutvikling i sitt daglege oppvekstmiljø. Det må understrekast at mange barn får ein god oppvekst utan å ha både ein far og ei mor hos seg. Likevel er det noko anna å sjå alternative familiekonstellasjonar som likestilte ordningar og som like ønskjelege på barnas vegner.

Forslaget om kunstig befruktning av lesbiske bryt med prinsippet om foreldreskapets biologiske forankring. Forslaget reiser også ei rekkje spørsmål som vi saknar eit svar på: Dersom lesbiske skal kunne få kunstig befruktning, kva skal vi då med far? Er pappa berre viktig når det allereie er utvikla ein relasjon mellom far og barn? Er far viktig utelukkande for likestilling og for å avlaste mor, eller er han også viktig for barnet?

Det mest nærliggjande svaret bør vere at far er viktig for barnet, rett og slett i kraft av å vere far. Regjeringas forslag tyder på at dei tenkjer annleis, utan at det er noka grunngjeving. Det blir heller ikkje gitt noko klart svar på kvifor lesbiske får moglegheit til kunstig befruktning, medan homofile blir nekta å bruke surrogatmor. Her er det ein logisk brest. Eller er det å opne opp for surrogatmor det neste steget Regjeringa vil ta?

Ein fransk parlamentarikarrapport frå januar 2006 avviser ei kjønnsnøytral ekteskapslov grunna barnets rettar. I tillegg ser vi at Regjeringa ikkje har føreteke noka konsekvensutgreiing av forslag til kjønnsnøytral ekteskapslov. Eg håpar Stortinget vil gå grundig inn i saka og unngå å gjere eit forhasta vedtak som endrar både ekteskapslova, adopsjonslova og bioteknologilova.

Dette handlar ikkje om om ein respekterer homofile eller ikkje. Dette handlar om kva lovverk vi skal ha. Når May Hansen seier at ein no kjempar for å forhindre diskriminering av menneske, og at barn av lesbiske og homofile skal få dei same rettane som andre barn, vil eg seie at dette er ei endring av lovverket slik at barn i mindre grad vil kunne ha rett til ei mor og ein far.

Trine Skei Grande (V) [12:32:14]: Venstre er for å ha en kjønnsnøytral ekteskapslov, sjøl om vi har en modell som er annerledes. Jeg vil gjerne se saken fra Regjeringa før vi feller dom over den. Men jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å si at vi har lagt fram en modell som er godt utredet - ja, til og med godt utprøvd, fordi den blir brukt i en rekke land, der verken samfunnsmoralen har gått til grunne eller det biologiske grunnlaget har brutt sammen. Det er en kjønnsnøytral ekteskapslov der man skiller mellom den borgerlige ekteskapsinngåelsen og den religiøse og den seremonielle. Det ville ha hindret masse problemer, og folk som er engstelig for at trossamfunn skal bli presset til å gjøre ting som er et brudd med deres overbevisning, ville vært trygge på at det ikke ville ha skjedd med Venstres modell.

Det ble fra interpellanten sagt at dette er et gigantisk samlivsprosjekt som en ikke aner konsekvensene av. Gigantiske samlivsprosjekt man ikke aner konsekvensene av, har nok noen hver prøvd seg på. Men det som er den store utfordringen i samfunnet i dag, er jo manglende forpliktende avtaler mellom folk som bor sammen. Mitt engasjement - som jeg også hadde ønsket kunne ha vært andres engasjement i denne salen - går på alle de barna som ikke vokser opp med det som er deres foreldre, og at de de vokser opp sammen med, ikke har inngått forpliktende avtaler seg imellom for å skape trygge forhold rundt barna. Det mener jeg er en større samfunnsmessig utfordring enn de få, få eksemplene vi her snakker om.

Så får man en følelse av at man skal gi folk rett til å adoptere. Det er en rettighet ingen mennesker har. Det er en faglig vurdering fra gode fagfolk i dette landet som avgjør hvorvidt man er godt nok egnet til å foreta en adopsjon. Det mener jeg er en faglig vurdering. Det er ikke en politisk vurdering, men en faglig vurdering. Spørsmålet er om en i det hele tatt skal få lov til å få den faglige vurderingen og utsette seg for den prosessen det her er snakk om.

Når det gjelder utenlandsadopsjon, tror jeg ikke det blir spesielt reelt, for jeg tror det er vanskelig å finne noe land som vil åpne for det. Men det vil ikke begrense alle de andre forholdene rundt det at en ønsker å adoptere fra utlandet, at vi har en felles ekteskapslov.

Så vi imøteser saken. Vi er ikke sikre på om alt er ferdig og godt utredet. Men velger Regjeringa å gå for Venstres modell, er de i hvert fall sikre på at den er godt utprøvd i en rekke land. Og den vil ikke føre til noen stor oppløsning av samfunnet.

Men jeg etterlyser debatten rundt hvordan vi som politikere kan stimulere til at flere voksne har lyst til å inngå forpliktende avtaler for samlivet sitt, som også sikrer barna tryggere forhold rundt seg. Jeg tror det er den store samfunnsutfordringen her, som vi kanskje virkelig skulle prøve å ha en politisk debatt om hvordan vi kan klare å ta tak i.

Anette Trettebergstuen (A) [12:35:54]: Interpellanten ønsker en utredning av konsekvensene av å innføre en felles ekteskapslov. Han ønsker å utrede nærmere konsekvensene av å likestille homofilt og heterofilt ekteskap. Samtidig fastholder interpellanten at ingen konklusjon etter en eventuell utredning vil kunne endre interpellantens synspunkt. For meg er det også rimelig uklart hva interpellanten egentlig ønsker svar på. Hvilke sider av saken ønsker interpellanten nærmere utredning av? Hva ønsker han svar på? Det ønsker jeg at interpellanten skal redegjøre nærmere for i et senere innlegg.

Som statsråden sa, er det å innføre en felles ekteskapslov et klart verdivalg. Det er en viktig likestillingssak. Med ekteskapsloven vil vi fjerne den juridiske forskjellsbehandlingen av heterofile og homofile, og det er helt avgjørende at et lovverk ikke diskriminerer, om vi skal oppnå et samfunn der homofile og heterofile blir sett på som likeverdige. Man trenger ingen utredning for å fastslå akkurat det. Men enda viktigere, eller faktisk viktigst: Jeg mener at man trenger heller ingen utredning for å fastslå at barn av homofile i dag har helt andre, og mangelfulle, rettigheter enn barn av heterofile.

I dag er det tillatt for enslige å søke om adopsjon. Lesbiske og homofile kan stebarnsadoptere hverandres barn, og de kan fungere som fosterforeldre. Slik sett anerkjenner lovverket denne gruppen som like gode omsorgspersoner som alle andre fra før.

Ekteskapsloven vil fullføre den linjen, og ekteskapsloven vil nettopp være viktigst for barna av homofile og lesbiske. Det er barns rettigheter jeg er mest opptatt av, og jeg synes det er merkelig at interpellanten ønsker å utrede nærmere om det er klokt å gi alle barn som blir født her i landet, de samme rettighetene fra fødselen av. Interpellanten sier jo nettopp at han mener at det er barns beste som skal gå foran. Et barn født av heterofile gjennom assistert befruktning har to juridiske foreldre fra fødselen av. Et barn født på samme måte av et lesbisk par har ikke det. Her ligger svakheten. Den biologiske morens partner har ingen plikter og heller ingen rettigheter overfor barnet dersom det skulle hende den biologiske moren noe.

Homofile har barn, homofile får barn, og homofile kommer til å få flere barn i årene som kommer, uansett om vi vedtar en ekteskapslov som legger til rette for det eller ikke. Regjeringen ønsker å legge til rette for dette. Interpellanten ønsker ikke at homofile skal ha barn, og det er jo egentlig derfor vi står her og diskuterer en utredning - det er fordi noen ikke ønsker at loven skal bli innført. Mens vi står her og diskuterer en utredning og diskuterer hvorvidt homofile og lesbiske skal kunne ha barn og gifte seg, mens vi står her og er uenige om hvorvidt lovverket skal anerkjenne lesbiskes rett til assistert befruktning, sitter det sikkert lesbiske damer på Säffle-bussen eller et eller annet, på vei til Danmark nettopp for å få assistert befruktning og bli foreldre. Og for alle disse som enten har fått barn og er lesbiske og homofile, eller de som nå skal få barn og er lesbiske og homofile, må det være ganske frustrerende at politikere fortsatt står og diskuterer hvorvidt de skal ha lov til det, mens de selv bare ivrer for at barna deres skal få fulle rettigheter når de blir født.

Jeg synes også det er litt rart at de som er opptatt av det biologiske prinsipp, at alle skal kunne kjenne til sitt biologiske opphav, ikke ser at det ville være mye bedre at man kunne få rett til assistert befruktning her hjemme, hvor vi faktisk forbyr det å være anonym donor, enn at man i dag må reise til utlandet og gjøre det under et lovverk som nettopp tillater bruk av anonym donor.

Barneombudet støtter også helhjertet opp om forslaget om ekteskapslov med de endringer det medfører i barneloven og bioteknologiloven. Det er viktig.

Forslaget om ekteskapslov handler om å fjerne juridisk forskjellsbehandling, det handler om å sikre barns rettigheter, og det handler om å la flere få lov til å ta del i og leve i forpliktende forhold gjennom ekteskapet. Det handler rett og slett om, foruten det med barns rettigheter, å la flere få lov til å ha ekteskapet som samlivsform, og jeg synes det er merkelig at de som kanskje vanligvis er ekteskapets varmeste forsvarere, ønsker å nekte noen å ta del i det. Det er ikke slik at ekteskap er en ikke-fornybar ressurs som snart kommer til å ta slutt, og som må fordeles blant noen, og det er heller ikke slik at det går inflasjon i ekteskap, at noens ekteskap blir mindre verdt fordi andre får et. Slik funker det ikke. Det at homofile og lesbiske får inngå ekteskap, truer ingen. Tvert imot har jeg tro på at det kommer til å styrke ekteskapet i befolkningens øyne.

André Oktay Dahl (H) [12:41:04]: Jeg har stor respekt for at man er opptatt av kvaliteten på lovarbeidet her på huset. Det er en debatt som kanskje burde tas oftere og mer generelt, all den tid det som tas opp her i dag, ikke nødvendigvis - hvem vet - er det verste vi har sett av konsekvensutredning fra denne regjeringen. For på tross av ordene ved tiltredelsen har ikke denne regjeringen utmerket seg spesielt i å inkludere verken opposisjon eller organisasjoner som er spesielt uenig med Regjeringen i det Regjeringens flertall ønsker. Det er noe som kunne vært ønskelig, så kunne kanskje flere enn et knapt flertall på Stortinget føle seg bekvem med hva som kalles for demokrati og ikke.

Men når det gjelder denne konkrete saken, føler jeg vel at spørsmål om konsekvensutredningen for enkelte kun er et virkemiddel for å hindre at noen som helst lov vil bli vedtatt i det hele tatt. Sammenhengen mellom mailene og brevaksjonen overfor en del av oss, drevet til det nærmest absurde i forhold til hva jeg kaller vanlig folkeskikk av en del av dem som har opptrådt overfor oss, er ikke akkurat utydelig. Dette er en del av den kampanjen som noen har satt i gang, og jeg kunne godt tenke meg at man kanskje konsekvensutredet effekten av de signalene som gis fra en del av dem som holder på med dette, for det er verken til beste for voksne mennesker eller, aller minst, til beste for barn. For det som står der, er direkte spark i magen på alle de barna som lever med homofile i dag, på de som er homofile, og ikke minst er det et angrep på alle familiemedlemmene til dem som er homofile og på venner av homofile og lesbiske, og 60-70 pst. av Norges befolkning har faktisk homofile og lesbiske som nære venner. Det sier noe om utviklingen, slik at den aksjonen er vel egentlig nærmest dømt til å tape.

Men det er som sagt ingen lov som foreligger til behandling, vi har ikke sett loven ennå. Høyre har varslet sitt prinsipielle partisyn når det kommer til felles ekteskapslov, vi er for, men respekterer at det handler om verdispørsmål i begge retninger. Verdistandpunktet til Høyre som partigruppe og i sentralstyret er imidlertid klart, vi er for en felles ekteskapslov, men når det kommer til det nærmere innholdet, avventer vi det, og får anledning til å diskutere det når lovforslaget er fremlagt. Men det jeg håper, når loven etter alle solemerker blir vedtatt, er at de som er motstandere, begynner å reflektere litt over argumentasjonen og aksjonene som har pågått her en stund - den effekten det kan ha på barn og venner og familie, som jeg har tatt opp.

For egen del gleder jeg meg som nyinngått partner til å trykke på for-knappen når loven i en eller annen form blir vedtatt i Stortinget, som sikrer f.eks. at min partner og jeg kan bli vurdert også som adoptivforeldre hvis f.eks., gud forby - det vet jeg ikke om det er parlamentarisk å si - vår nieses foreldre faller fra. For det er det adopsjonsspørsmålet også handler om. Da sitter man i en situasjon hvor det optimale, nemlig mor og far, ikke er tilgjengelig, og da vil jeg jo tro at de som er opptatt av det optimale familieforhold, synes at det i hvert fall ville være nest optimalt at vår niese kunne bli adoptert av de to som hun antakeligvis har størst tilknytning til fra før, fremfor at hun adopteres av to vilt fremmede, som hun ikke har noen tilknytning til. Det er en del av argumentasjonen som jeg mener at motstanderne av også adopsjon må ta inn over seg, for å kunne si hva som er optimalt for et barn eller ikke.

Store eksperimenter, små eksperimenter - andelen homofile har holdt seg noenlunde konstant, og mitt syn er vel at skilsmisser er ekteskapets verste fiende, ikke at homofile skal få muligheten til å forplikte seg på lik linje med heterofile. Det er ikke slik at homofile har rent ned dørene på Tinghuset. Det er det ikke, men det kan jo være lov å håpe at det av den prosentandelen som er homofile, er flere som begynner å løpe til f.eks. Tinghuset, fordi man får en større trygghet for at man er like mye verdt, man gjør akkurat det samme som alle andre har gjort i alle år, ikke i kirken - det skal Kirken bestemme selv - men man skal få muligheten til den borgerlige delen og bli vurdert på lik linje som alle andre voksne mennesker som har et forpliktende samliv.

Jeg må avslutningsvis si at det er grunn til å gi homofile den muligheten, for min erfaring er at homofile menn i alle fall er vel så stabile og forpliktende i forholdet til hverandre i praksis som det heterofile er. Da kan jeg heller ikke se noen grunn til at det offentlige ikke skal sørge for at de som ønsker det, skal få muligheten til å forplikte seg og ikke minst sikre barn i andre deler av familien rettigheter på lik linje med andre.

Presidenten: Presidenten vil gå ut fra at uttrykket «gud forby» ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Ola T. Lånke (KrF) [12:46:26]: Jeg vil takke alle som har deltatt i debatten. Jeg har merket meg at alle partier i Stortinget, med unntak av Senterpartiet, har vært med. Jeg har merket meg det. Jeg takker for de innleggene som er kommet.

Jeg har lyst til å si at Kristelig Folkeparti ønsker en mest mulig saklig debatt og en dialog om disse spørsmålene, og vil ta avstand fra alle forsøk på hva vi kan kalle utenomparlamentariske virkemidler i en debatt som dette. Jeg tror den er mest tjent med det.

Det er ikke mulig å ta opp alle de påstandene som er kommet i denne debatten, på den korte tiden jeg har, men jeg vil holde meg til selve hovedsaken som var mitt utgangspunkt, nemlig det å ha en seriøs lovbehandling. Min påstand, som jeg vil gjenta, er at jeg ikke kan finne at det er dekning for å si at det har vært det i denne saken - eller er det, slik det ligger an.

Det er riktig at det har vært gitt anledning til å komme med høringsuttalelser, og mange andre som ikke hadde fått denne oppfordringen på forhånd, har også avgitt uttalelse. Det som er naturlig å tenke seg, er at når man har avgitt høringsuttalelser, blir man også hørt. Da blir man lyttet til, og man kan jo også ha et visst håp om at man blir tatt hensyn til. Det er det jeg vil appellere til statsråden og departementet og Regjeringen om å gjøre: Lytt til alle dem som har uttalt seg i denne saken. Hør på dem. Hør på hva de sier om alle disse tingene, og ikke bare gjør det til en ren formalitet at man skal være høringsinstans.

Så ble det fra statsrådens side tatt opp et par momenter som jeg bare nevner i forbifarten. Man viste til at da kontantstøtten ble innført på slutten av 1990-tallet, gikk det også veldig fort. Jeg synes det er en veldig søkt sammenlikning, fordi det dreier seg om en helt annen sak enn det å innføre et lovverk, en rettstilstand på et område som har forgreninger til hele samfunnslivet. Dessuten var det før utredningsinstruksen ble vedtatt, som kjent. Jeg kan ikke gå lenger inn på det her.

Så ble det også nevnt at innvandrerne har gitt som begrunnelse at de hadde fått for dårlig tid. Ja, understreker ikke det nettopp det jeg forsøkte å si, at her har man hatt hastverk? Jeg er glad for at man har kommet i gang med en dialog.

Så ble partnerskapsloven nevnt, og at nå er det ingen som anfekter den. Det er jo ikke tema nå. Hvem er det som vil avskaffe partnerskapsloven? Jo, det er de som innførte den.

Til slutt en siste appell: Jeg registrerer jo at statsråden og departementet bruker Soria Moria-erklæringen som eneste grunnlag for å innføre denne reformen. Den ble framforhandlet etter valget, slik at velgerne ikke hadde anledning til å si sin mening om den. I denne Soria Moria-erklæringen er det intet som hindrer Regjeringen i å gjennomføre en ny utredning og legge fram en stortingsmelding. Det står ikke noe, så vidt jeg kan se, om at det må legges fram en egen lovproposisjon.

Statsråd Manuela Ramin-Osmundsen [12:49:53]: Det er en glede egentlig å høre i denne debatten at vi er kommet så langt at mange erkjenner at det skal være lett å si at homofilt samliv er like godt som heterofilt samliv, fordi vi vet at det er ikke slik det oppfattes av svært mange homofile og lesbiske som føler seg rett og slett stigmatisert.

Én ting er hva vi mener. En annen ting er hva vi gjør, og i det vi gjør, gjelder det å handle i tråd med det vi mener, og da står ekteskapsloven for tur. Det er klart at vi tar et bevisst valg når vi fremmer denne loven, og vi mener også at vi har fulgt regelverket. Utredningsinstruksen sier ikke at vi trenger en NOU. Vi mener at vi har sendt saken til mange instanser, ikke bare til dem som bad om det. Vi har sendt saken til mer enn 500 høringsinstanser, og vi betegner dette som en bred høring, selv om den har hatt en kort frist.

I tillegg ble høringsnotatet sendt direkte til de kirkelige organisasjoner og frikirkelige trossamfunn etter en egen liste i et brev datert 11. juni 2007, med frist 7. september. Fordi vi visste at denne saken ville vekke oppmerksomhet, ble det også på regjeringen.no skrevet følgende passus:

«Alle som ønsker å avgi høringsuttalelse kan be om å få høringsnotatet tilsendt eller laste det ned her.»

Det som er viktig for meg å understreke nok engang, er at vi vet at det er en sak hvor synet er delt, og jeg synes at synet er ulikt delt, fordi de fleste motstandere av dette forslaget er trossamfunn. Ellers oppfatter jeg det faktisk slik at det er bred støtte i samfunnet for å innføre et slikt regelverk og fjerne forskjellsbehandlingen. Slik var det ikke med partnerskapsloven. Der var samfunnet delt. Det var ikke bare trossamfunnene og de religiøse gruppene som var imot, men det var langt flere i samfunnet som var imot.

Så ja, for mange foretar vi et radikalt valg, men for svært mange gjør vi noe når vi legger fram for Stortinget et dokument som dere vil få en mulighet til å vurdere og lese grundig, for i debatten har jeg også registrert at det har sneket seg inn en del misforståelser. Men som sagt har jeg valgt ikke å gå inn på det.

Når det gjelder det lovarbeidet som er gjort, mener jeg at det har vært tilstrekkelig.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.