Hans Olav Syversen (KrF) [12:35:05]: Jeg ble litt fascinert av finansministerens avslutning på sitt innlegg i den forrige interpellasjonen, hvor hun snakket om samtaleterapi, så jeg vet ikke om vi kan fortsette i denne interpellasjonen med noe av det samme. Jeg innbiller meg at det kanskje kan være behov for litt samtale innad i Regjeringen når det kommer til akkurat dette temaet i hvert fall.
Regjeringen og finansministeren markedsfører en høy politisk profil når det gjelder å bruke skatte- og avgiftspolitikken til å stimulere miljøvennlig adferd og utvikling av miljøvennlig teknologi. Det er fornuftig å bruke skatte- og avgiftspolitikken som virkemiddel til å påvirke forbrukernes valg, slik at de tar hensyn til samfunnskostnadene, f.eks. ved miljøutslipp, når de kjøper varer og tjenester som har ulike miljøegenskaper.
Som følge av dette har vi en bred politisk enighet om disse prinsippene. Vi har fått et sinnrikt system for miljøavgifter med kriterier for hvordan miljøegenskapene skal prises inn i avgiftene. Jeg – og sikkert også de fleste av mine medrepresentanter i denne salen – ønsker finansministeren lykke til med videreutviklingen av dette arbeidet, og ser fram til at også skatte- og avgiftspolitikken skal gjenspeile våre høye ambisjoner når det gjelder innenlandske tiltak for å redusere miljøutslipp.
Men mange av de samme prinsipielle argumentene vi bruker for å differensiere avgifter etter miljøegenskaper, er gyldige også for i større grad å kunne differensiere avgiften på matvarer etter helseegenskaper.
Det er hevet over enhver tvil at det er en sammenheng mellom ernæring og helse. For flere år siden uttalte f.eks. det som da het Statens ernæringsråd, at dersom befolkningen i snitt økte forbruket av frukt og grønnsaker med 65 pst., ville antallet krefttilfeller de påfølgende 15 år synke med 20 000. I fjor rapporterte Sosial- og helsedirektoratet at Norge, i likhet med andre vestlige land, ville bli rammet av en fedmeepidemi – altså en sykdom. Ifølge Sosial- og helsedirektoratet ville det da være en sammenheng mellom sosiale kriterier som inntekt og utdanning og sannsynligheten for å bli rammet av denne epidemien – et aspekt som jeg er overbevist om at finansministerens parti synes er interessant.
Jeg går ut fra at finansministeren i sitt svarinnlegg vil vise til Regjeringens relativt ferske nasjonale kostholdsplan med 73 konkrete tiltak som skal gjennomføres i perioden 2007–2011 – ikke et vondt ord om den, selv om vi nok i edruelighetens navn bør si at den nok presenterer mange aktiviteter som har pågått og vil pågå helt uavhengig av en slik plan. Men at en slik plan i det hele tatt er utarbeidet, viser jo at vi i hvert fall er enige om utgangspunktet: Ernæring og kosthold er vesentlige faktorer for god folkehelse, og kosthold er ikke utelukkende et rent privat anliggende. Hver enkelt bestemmer selvsagt over sitt eget kosthold, men det er både etisk og økonomisk riktig for det offentlige å oppmuntre til gode kostholdsvaner.
Det er vel ingen stor hemmelighet at det nok kan være spenninger internt i Regjeringen om i hvilken grad man skal øke ambisjonene når det gjelder å bruke skatte- og avgiftssystemet sterkere til å stimulere til fornuftige kostholdsvaner. Derfor er også formuleringene i kostholdsplanen på dette punktet blitt ganske ulne, for å si det forsiktig. Regjeringen skal «utrede muligheter for bruk av økonomiske virkemidler for å fremme et sunt kosthold». Da kan man jo spørre hvilken effekt utredningsarbeidet i departementene har på helsen til de ansatte der. Det skal ikke jeg uttale meg om, men denne målsettingen syder vel ikke akkurat av høye ambisjoner når det gjelder folkehelse i et videre perspektiv. Derfor vil jeg gjerne oppfordre finansministeren til å øke ambisjonsnivået. Det har hun gode grunner til å gjøre.
For det første foreligger det klare faglige råd fra nasjonalt råd for ernæring om at det faktisk vil gi positive effekter for folkehelsen om man f.eks. fjernet merverdiavgiften på frukt og grønnsaker, eller satte den ned til lav sats og dekket inn provenytapet – for det vet jeg jo at finansministeren er opptatt av – ved å øke merverdiavgiftssatsen på enkelte andre mat- eller drikkevarer med høyt kaloriinnhold, eventuelt justere andre særavgifter. I dagens Dagbladet kan vi alle lese om det «sukkersjokk» som våre barn og unge nå er utsatt for.
Dette bekreftes også av finansministerens kollega i Helse- og omsorgsdepartementet, som i svar på spørsmål fra Kristelig Folkeparti refererer til studier som sier at både prisreduksjon på frukt og grønnsaker og en prisøkning på sukkerrike mat- og drikkevarer klart vil påvirke etterspørselen etter disse varene. Dersom det skjer, vil det altså gi positive effekter for folkehelsen, redusere det offentliges behandlingsutgifter på lang sikt og i tillegg bidra til å redusere sosiale ulikheter i befolkningen.
Jeg vil ikke bli forbauset om finansministeren internt i sitt departement har støtt på motforestillinger av typen «mer komplisert og administrativt tungvint avgiftsregelverk». Vel, både Finansdepartementet, øvrige offentlige skattemyndigheter, næringsdrivende og forbrukere er vant til at merverdiavgiftssystemet har flere satser – 0, 8, 14 og 25 pst. Å differensiere mellom enkelte matvarer innenfor et slikt system vil sikkert kreve noen tilpasninger, men det kan umulig være umulig.
Det er gode muligheter for at finansministeren i sitt svar til meg vil sitere følgende:
«Finansdepartementet har nedsatt et utvalg som skal vurdere dagens særavgifter. Dette utvalget skal ha en bred tilnærming til spørsmålet om hvordan særavgiftene best mulig kan utformes. I denne sammenhengen vil også de helse- og kostholdsrelaterte særavgiftene diskuteres. Utvalget skal levere sin rapport innen 23. juni 2007. Finansdepartementet vil i etterkant av dette ta stilling til hvordan rapporten skal følges opp.»
Så hvis jeg da allerede har gitt et svar som det som finansministeren muligens kommer med, skal jeg i stedet utfordre finansministeren på to spørsmål. For det første: Hvis det er slik at skatte- og avgiftssystemet faktisk kan bidra positivt i forhold til målsettinger i Regjeringens egen kostholdsplan, vil da finansministeren prinsipielt åpne for at økonomiske virkemidler bør kunne brukes sterkere enn hva som er tilfellet i dag – altså ta et prinsipielt standpunkt? Og for det andre: Vil finansministeren sørge for at det ikke bare er særavgifter, men også differensiering innenfor merverdiavgiftssystemet som vil bli vurdert av den nevnte arbeidsgruppen og deretter fulgt opp politisk av statsråden?
Statsråd Kristin Halvorsen [12:43:06]: Det er intet som gleder meg mer enn at vi kan holde på en time i Stortinget i dag med frukt og grønt. Det anbefales alle – og bikinisesongen nærmer seg.
Jeg er veldig glad for det engasjementet som representanten Syversen viser i dette spørsmålet. Det er selvfølgelig fordi vi vet hvor mye kosthold betyr. Vi vet hvor utrolig viktig det er, særlig for barn og unge, og særlig at man får sunne kostholdsvaner tidlig. Det følger en gjennom hele livet. Og handlingsplanen, som Syversen også var innom, presenterte jo et opplegg for det tidligere i år.
Vi vet mye mer enn før om sammenhengen mellom ernæring og helse, og vi vet mye mer enn før om sammenhengen mellom sosiale forskjeller og ernæring og helse. Vi vet også at det er veldig tydelige forskjeller når det gjelder levealder, kosthold, trim osv. som er knyttet til høy inntekt og gode levekår på den ene siden, og motsatt på den andre siden – at de som har dårlig råd, ofte har dårligere kosthold, rører mindre på seg og lever kortere. Vi ser det jo, satt på spissen, i Oslo at levealderen, hvis vi sammenligner vest og øst, er mer enn ti år lenger på vestkanten. Derfor er det jo en veldig stor utfordring når vi snakker om dette, at vi nettopp henvender oss til dem som har de største utfordringene i forhold til å legge om sin livsstil. Mange av dem som hører mest etter når det gjelder hva som er sunt, og som bruker litt ekstra kroner for å kjøpe det, er de som fra før av er veldig opptatt av dette. Vi har altså mye mer å hente på at de gruppene som i dag gjør mange mer usunne valg, velger litt sunnere, enn at de som er supersunne fra før, blir enda mer supersunne. Og det oppfatter jeg er noe av utgangspunktet for interpellanten også.
Vi er fra Regjeringens side opptatt av å bidra til et bedre kosthold, og det skal vi gjøre med et bredt spekter av virkemidler. Det er riktig, som representanten Syversen var inne på, at det er nedsatt et utvalg som skal se på det som dreier seg om særavgiftene. De vil også se på hvordan de virker inn på helse og kosthold. Det er riktig at denne gruppen kommer med sin rapport i juni i år, og vi kommer selvfølgelig til å se veldig nøye på de forslagene som kommer.
Jeg lurte på om jeg skulle invitere Syversen til å være med på noen av de diskusjonene som vi må ha når det gjelder virkemidler, og så heller tillate at vi konkluderer på et litt senere tidspunkt, fordi jeg oppfatter at hovedfokuset for Syversen egentlig er skatte- og avgiftssystemet som virkemiddel for å stimulere til et sunnere kosthold. Og det kan skatte- og avgiftssystemet være, men først og fremst er jo skatte- og avgiftssystemet en måte å invitere folk til en «dugnad» på, så de kan være med og finansiere velferdsgodene. La den diskusjonen ligge.
Så kan jo særavgiftene ha andre begrunnelser. Noen varer avgiftsbelegger vi fordi de koster fellesskapet noe, og andre avgiftsbelegger vi fordi vi ønsker å påvirke folks adferd. Det er bl.a. begrunnelsen for bensinavgifter, alkoholavgifter, tobakksavgifter osv. Vi er i gang med en gjennomgang for å få til et grønnere skattesystem, altså legge om sånn at man oppfordrer folk til å forbruke mer miljøvennlig. Det er jo derfor vi har lagt om avgiftssystemet – engangsavgiftssystemet for biler, f.eks. En skikkelig bensinsluker er nå betydelig dyrere enn før, mens en drivstoffgjerrig bil er billigere. Derfor er det selvfølgelig helt naturlig at det kommer opp forslag om å bruke dette mer systematisk, med helse som overskrift, for å få til et sunnere kosthold.
Vi har fått flere forslag både når det gjelder å endre særavgiftene og når det gjelder å endre merverdiavgiften. Det er også riktig, ut fra det vi har av kunnskap om dette, at det er de som i utgangspunktet er minst opptatt av sunt kosthold, som er mest påvirkbare når det gjelder prisen, sånn at vi har antagelig mye å hente hvis vi klarer å få til en lavere pris på de sunne matvarene.
Men det er også noen motforestillinger som det er viktig å ta med seg i denne diskusjonen. Det gjelder ikke nødvendigvis særavgiftssystemet, det er enkelt og greit å håndtere. Det er de ulike satsene i merverdiavgiftssystemet som er en utfordring. For det første kommer vi til å ha en evig debatt om hva som er sunt og hva som er mindre sunt. Frukt og grønt er sunt, og ifølge den tankegangen gir det seg selv – det er lett å finne ut av hva som er frukt og grønt. Men det kan være vanskelig å begrunne hvorfor det er mye sunnere enn fisk, eller hvorfor fisk er mye sunnere enn hvitt kjøtt. Hvor den diskusjonen begynner, og hvor den stopper, gjør det til en utfordring å finne ut av hva slags sunnhetsgradert merverdiavgiftssystem vi skulle ha hvis dette skulle være de viktigste virkemidlene. Hvis dette utvikler seg langt framover, vil det undergrave hele merverdiavgiftssystemets måte å fungere på, og det er en viktig motforestilling. Merverdiavgiftssystemet er også mer sårbart i forhold til forskjellige administrative byrder enn særavgiftssystemet. Særavgiftssystemet oppkreves bare i ett ledd, som regel hos innenlands produsent og importør, mens merverdiavgiftssystemet berører alle ledd i omsetningssystemet. Så det er altså ca. 300 000 næringsdrivende som påvirkes av at en lager endringer i merverdiavgiftssystemet, og det vil også medføre betydelige endringer når det gjelder administrasjonskostnader. Det er ikke en uoverkommelig utfordring, men det er en motforestilling til å bruke merverdiavgiftssystemet som det viktigste virkemiddelet.
Selv om vi skulle konsentrere oss om særavgiftssystemet på dette området, kan det by på diverse avgrensingsproblemer. Det regner jeg med kommer med full tyngde når dette utvalget kommer med sine forslag.
Dette er de motforestillingene som er i forhold til ønsket om å gjøre sunne matvarer rimeligere og usunne matvarer dyrere. Representanten Syversen har rett i at det går an å endre dagens momssatssystem innad, uten å sende noe mer penger inn i systemet, ved å endre satsene for ulike grupper. Og representanten Syversen har rett i at når vi gjennomgående har en systematisk lavere sats for mat, på 14 pst., mens det generelle momssatssystemet på 25 pst. ligger fast, er vi også der med på å sponse matvarer som ikke er sunne, i hvert fall ikke et overforbruk av dem. Det betyr at jeg avviser ikke denne diskusjonen i utgangspunktet, men jeg mener at man ikke skal se bort fra at momssystemet er en administrativt tungvint måte å gjennomføre helsepolitiske mål på. Det er det min plikt å ta fram i diskusjonen. Det er et element som vi må holde opp mot hverandre, for et momssystem der vi stadig har en diskusjon om hvilke varer som har hvilke satser, der vi har gråsoner når det gjelder satsene, gir veldig store muligheter for omgåelser og kan i neste omgang undergrave det som er inntektssiden for staten.
Hans Olav Syversen (KrF) [12:52:05]: Da finansministeren sa at hun så fram til en times diskusjon i denne sal om frukt og grønt, tenkte jeg at det kanskje var for å slippe å snakke om det varme skolemåltidet som vi kjenner fra før av, men så var det det at bikinisesongen nærmet seg som var årsaken. Da var jeg ikke sikker på om jeg skulle være skuffet over det eller ikke, men – holdt jeg på å si – vi får kanskje vente til sesongen kommer.
Når det gjelder det som var essensen i finansministerens svar, må jeg si at jeg er grunnleggende glad for det som kom fram i svaret. Så vidt jeg kan bedømme, med de forbeholdene som er lagt inn, som jeg ikke er helt overrasket over, vil hun prinsipielt ikke avvise at f.eks. merverdiavgiftssystemet kan bli brukt for å fremme et bedre kosthold. Finansministeren sa, så vidt jeg kunne høre, at det er motforestillinger, men ikke uoverkommelige. Så forstod jeg også at finansministeren kanskje var mer positiv til å se på særavgiftssystemet i denne sammenheng. Hvis hun kan bekrefte det, skal jeg være fornøyd, for da er vi i hvert fall i et politisk leie der det kan være mulig å videreutvikle denne debatten og se på hvorvidt skatte- og avgiftspolitikken vår faktisk også kan brukes positivt når det gjelder kosthold.
Finansministeren var selv inne på at dette har utjevningsmessige sider ved seg, og hun nevnte den byen vi begge representerer, som kanskje det fremste eksempel på disse utfordringene.
Jeg vil i grunnen bare få bekreftet at statsråden prinsipielt ikke vil avvise at også merverdiavgiftssystemet kan brukes i denne sammenheng, og at hun er åpen for i sterkere grad å se på særavgiftene generelt for å fremme et bedre kosthold.
Statsråd Kristin Halvorsen [12:54:46]: La meg innledningsvis si at både jeg og Regjeringen er opptatt av ernæring. Jeg beklager at diskusjonen om skolemat i forrige valgkamp nærmest ble et eksempel på hvor gærne vi i SV var, og hvor lite opptatt vi var av kvalitet i skolen, for her skulle det bare være kos og mat. Jeg er helt sikker på at om ti år er den diskusjonen gått ut på dato, at alle da vil være opptatt av at sunn og god ernæring er et viktig utgangspunkt for læring, og at vi har en heldagsskole der også mat er tema. Men foreløpig sier Regjeringen i Soria Moria-erklæringen at vi vil innføre en ordning med frukt og grønt i skolen. Dette er jo en del av denne debatten, selv om denne debatten i første rekke er en avgiftsdebatt.
Jeg har mange praktiske motforestillinger mot å bruke momssystemet til å sortere hva som er sunt og ikke sunt. Jeg tror at vi kommer til å ha mange diskusjoner, ikke bare rundt frukt og grønt, men også videre i forhold til andre typer matvarer, og at det kan bli et ganske uoversiktlig landskap. Men la oss ikke på prinsipielt grunnlag avvise det, for vi har et momssystem i flere satser, slik som det er i dag. Det er en utfordring. Det er ikke det mest effektive, det er ikke det mest enkle å håndtere heller, og det er helt sikkert slik at det er muligheter for omgåelser, men jeg vil i utgangspunktet ikke avvise at det kan være et tema.
Nå er det slik at innstillingen fra utvalget først og fremst kommer til å dreie seg om særavgiftssystemet. Den kommer ikke til å inneholde noen form for utredning om differensiert merverdiavgift i et helse- og kostholdsperspektiv. I utgangspunktet vil jeg mene at det er gode argumenter for å starte med å se på hvor langt vi kommer med særavgiftssystemet. Da vil problemstillingen kanskje i første rekke være hvordan vi kan sørge for at mye av det mest usunne – i en samlet pakke der vi holder oss på et proveny innenfor 2004-nivå – blir dyrere, slik at barn ikke går rundt som rene sukkerbomber hele sin oppvekst, eller ellers stimuleres til mer usunt kosthold. Så får vi ta diskusjonen derfra. Jeg inviterer gjerne representanten Syversen og resten av Stortinget til å være med på den diskusjonen. Så kan vi se på om det også finnes andre måter enn skatte- og avgiftssystemet å tilnærme oss den diskusjonen på, f.eks. ved ikke å prioritere skattelette, men heller prioritere å ruste opp den offentlige skolen slik at frukt og grønt, og etter hvert skolemat, blir en del av det vi ser for oss som et grunnleggende tilbud til barn og unge.
Torgeir Micaelsen (A) [12:57:59]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp et viktig tema.
Dette handler om folkehelse, og vi er alle enige om at spesielt fedme er et økende problem. Det er ofte slik at vi flirer litt når vi ser tv-show fra USA og andre steder, med folk som har alvorlige problemer med dette. Det er mange flere, heldigvis – eller uheldigvis – i USA og andre land som har dette problemet enn det det er her. Men problemet er at hvis vi ikke gjør noe på kort, mellomlang og lang sikt i Norge, er vi i ferd med å ende opp der man er f.eks. i USA, innen ikke altfor mange år.
Vi må gjøre mange grep for å korrigere kursen. Interpellanten har selv vært innom noen av de tingene som Regjeringen har varslet. Blant annet i denne handlingsplanen presenteres det en rekke tiltak for å fremme helse og forebygge sykdom gjennom et sunnere kosthold. Den er kanskje ikke det mest spenstige som har blitt presentert, ifølge interpellanten i alle fall, men den er den første i sitt slag i Norge. Det er en god start, mener i alle fall jeg. Det som jeg mener ligger i bunnen, som kanskje er det mest viktige, er det som statsråd Halvorsen er innom, at her ser vi dessverre, som på andre områder, at helse korrelerer med ulikhet knyttet til andre faktorer.
Spørsmålet fra Syversen er om vi kan bruke avgiftspolitikken for å redde folkehelsen i Norge. Når det gjelder avgifter, har det to formål. Vi må skaffe inntekter til staten, det er vi alle enige om. Spørsmålet er i hvor stor grad det skal skaffe inntekter til staten. Og så snakker fagøkonomene om å korrigere for det man kaller eksterne effekter, som vi f.eks. ser i miljøpolitikken, der en legger opp til at bedrifter som f.eks. slipper ut skitt og møkk, må betale for det gjennom en eller annen kroneordning til staten til ulike formål.
Så er spørsmålet, som flere har vært inne på, om vi også kan bruke avgiftspolitikken til å hindre livsstilssykdommer forårsaket av usunt kosthold, og om det på en måte er en ekstern kostnad. Et lite, interessant tankeeksperiment i et land som har tilnærmet gratis helsetilbud: Når jeg som privatperson drikker altfor mye sukkerholdig brus, eter feite boller, trykker i meg sjokolade, men omtrent ikke betaler for helsestellet mitt – er det da slik å forstå at de tingene jeg har puttet i meg, forårsaker en del lidelser som samfunnet må betale? Ja, det er det jo. Er det da en type ekstern kostnad? Ja, kanskje. Jeg vet ikke. Problemet er likevel det som statsråden også var inne på – og jeg har ikke lyst til å være noen gledesdreper, og jeg er ikke prinsipiell motstander av å bruke avgiftssystemet, verken merverdiavgiftssystemet eller særavgiftssystemet for å rette opp i disse tingene – at det er krevende å finne kostnadene, hva det betyr for samfunnet at jeg heller i meg halvannen liter brus og jeg på en eller annen måte blir skadet av det. For det er det vi ideelt sett burde få til hvis vi skal lage et avgiftssystem som dekker utgiftene samfunnet har fordi jeg putter i meg usunn mat og drikke.
Én ting er jo at vi klarer å prise den kostnaden, men det er ikke det vi er ute etter. Vi er ute etter at jeg som privatperson skal slutte med dette, drikke Farris og drive med andre ting som er sunnere, så jeg ikke pådrar meg disse sykdommene. Da må gjerne en slik avgift være høy, og da er vi inne i et annet grenseland, med grensehandel. Jeg er sikker på at representantene fra Fremskrittspartiet kommer til å dra opp hele diskusjonen om at jeg reiser til Sverige og kjøper Pepsi og godis på de lokale kjøpemarkedene på grensen i stedet for å kjøpe det i Norge. Da er den balletten i gang.
Jeg vil ikke bli oppfattet som noen prinsipiell motstander av dette – tvert imot. Jeg mener at både utvalget som skal gå gjennom særavgiftene – det er også det første i sitt slag på veldig mange år – og denne handlingsplanen er en god start. Jeg skjønner at representanten Syversen ikke hopper av begeistring over at vi skal utrede hvordan det skal gjøres, men jeg vil vel påstå at det er en grunn til at denne diskusjonen igjen har kommet opp, etter at den borgerlige regjeringen har vært fire år i systemet. De har nok møtt en del av de samme motforestillingene, av den praktiske, økonomiske typen, som slår inn når man begynner å se inn i dette fantastisk kompliserte systemet, som skaffer store inntekter til fellesskapet. Det skal vi være forsiktige med å tukle med. Det er det som har gjort Norge til et godt land å bo i. Det er disse inntektene vi skaffer spesielt fra momssystemet. Men jeg mener at dette er det verdt å se på, for disse tingene er så viktige, knyttet til folk som har det dårlig i landet. Det er ofte de med lav inntekt, lav utdannelse, som også scorer veldig dårlig på helse. Derfor er det spesielt viktig å se nøye på dette.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [13:03:03]: Aller først ønsker jeg å takke interpellanten for at han har tatt opp denne saken, men skal samfunnet som sådant bruke virkemidler gjennom avgifts- og skattesystemet, må det bli for å kutte i de avgiftene som i dag slår sosialt skjevt ut.
Norge er i dag et gjennomregulert samfunn, og har allerede mer enn nok av avgifter som slår sosialt skjevt ut i et folkehelseperspektiv. Om vi kaller det for avgifter eller egenandeler, er det til syvende og sist brukerne som må betale for det. Det er litt artig å se det Regjeringen lovte i Soria Moria-erklæringen om ikke å øke egenandelene, for de økte altså med 160 mill. kr på legemidler, bruk av psykologer og bruk av fysioterapeuter, og vi vet at fastlegeordningen stiger med 5 pst. den 1. juli. Fremskrittspartiet fremmet forslag om null økning på egenandelene, uten å få nevneverdig støtte i denne salen. Hvis det var vilje til aktivt å ta i bruk virkemidler gjennom kutt i avgiftssystemet, burde vel forslaget vårt fått støtte og ikke blitt stemt ned. Lønns-, skatte- og avgiftssystemet i det sosialistiske samfunn har ført til – og bidrar til – sosiale helseforskjeller, særlig når det gjelder minstepensjonister, kronikere og sosialklienter, som ikke har anledning til å prioritere helsehjelp, medisiner og andre helsebringende tilbud. Eller er det kanskje slik at ønsket om å få en ekstra inntekt for staten er så stort at Stortinget mener at skatt på sykdom er fornuftig?
Å styre et slikt system som her er foreslått av interpellanten, på detaljnivå gjennom avgifter og skatter på ulike matvarer, er veldig byråkratisk. Det er konkurransevridende, og det er komplisert. Mange såkalt sunne varer er mindre sunne enn såkalt usunne varer. Et viktig poeng er også det at det som er sunt for noen, er usunt for andre. I dag opplever vi at enkelte sukkerfrie produkter blir avgiftsbelagt på lik linje med produkter som har sukker. Hvis man skulle ta avgiftssystemet i bruk på denne måten, måtte det være for å sikre alle samfunnets grupper god, riktig medisin, ernæring, behandling og rimelig tilgang på sunn mat, uten stadig økende rød-grønne egenandeler.
Helse- og omsorgskomiteen arbeider for tiden med St.meld. nr. 20, som nettopp går ut på helsepolitisk utjamning, der bruk av skatte- og avgiftssystemet er én del av mange.
Hvis vi snakker om egenandelen for psykologene, kan det nevnes at det i dag er 15 000 barn som lever med en eller to foreldre som er under psykisk helsevern. Er det folkehelsemessig tjenlig å ha en egenandel på denne typen tjenester? Er det folkehelsemessig tjenlig når vi har veldig mange mennesker som er sykmeldt, å ha en egenandel på fysioterapitjeneste? Er det folkehelsemessig tjenlig å ha en ekstra utgift for 7 000 mennesker med diabetes, som er på ca. 5 kr dagen på grunn av et lovverk som ikke fungerer? Nå er ikke 5 kr dagen noen veldig stor sum, men det er altså 1 800 kr på et år.
Gruppen aleneboende i Norge har en mye dårligere både fysisk og psykisk helse enn gifte og samboende. Den manglende tilrettelegging og styrking av familiepolitikken er én årsak til dette. Denne gruppen er økende og vil bli et stort folkehelseproblem.
Det er for dumt at en familie må betale 300 000 kr mer for å kjøpe den samme bilen som en enslig må gjøre.
Vi trenger informasjon og holdningsskapende arbeid innen kosthold, ernæring og fysisk fostring. Vi trenger det på et tidlig nivå, og vi må bli mye flinkere til å bruke skolen i dette arbeidet.
Peter Skovholt Gitmark (H) [13:08:13]: Det synes å være en viss forvirring innen regjeringspartiene når det gjelder årstid – det synes som om bikinisesongen har vært i gang en lang stund, i hvert fall for en rekke statsråder, hvor statsråd Djupedal åpenbart har vært i en avkledd utgave over lang tid både når det gjelder varmt skolemåltid og kvalitet i skolen.
La meg så si at jeg deler intensjonen til interpellanten. Høyre i regjering var jo sammen med Venstre og Kristelig Folkeparti med på å styrke folkehelsepolitikken betydelig. Daværende minister Dagfinn Høybråten kan med rette kalles en folkehelseminister. Selv om røykeforbudet på restauranter var kontroversielt, er det ingen tvil om at dette tiltaket hadde enorm betydning for å redusere skader som følge av røyking. Ordninger med subsidiert abonnement på frukt og grønt i skolen ble også styrket, og det ble igangsatt mange informasjonskampanjer om både tobakk, kosthold og fysisk aktivitet. Hovedstrategien ligger fast også i opposisjonen, at det må legges bedre til rette for at den enkelte kan ta gode valg for sin helse uten å bruke reguleringer i stor grad.
I den forrige regjeringen tok vi aldri i bruk avgifter og andre virkemidler der det ble vurdert til å komme i konflikt med andre hensyn i avgiftspolitikken.
Sukkeravgiften gjør sjokolade og sukkervarer, både sukkerholdige og sukkerfrie, mellom 20 og 35 pst. dyrere enn konkurrerende produkter som kaker, kjeks, snacks og is, og gir en årlig merkostnad på om lag 400 000 kr pr. arbeidsplass. Regner man kun produksjonsmedarbeidere, er beløpet så høyt som 750 000 kr. Avgiften gir en betydelig ulempe og press på hele sjokoladeindustrien.
Det var bra at statsråd Kristin Halvorsen i sitt innlegg problematiserte både i forhold til frukt og grønt, i forhold til fisk og hvitt kjøtt og andre ting som fra et politisk ståsted lett kan bli sett på som åpenbart sunt eller åpenbart helseskadelig.
La meg ta et par av de andre punktene som kanskje gjør det enda vanskeligere: Om cola eller visse former for juice har mest sukker, så er det ofte juicen som vinner fram. Det er slettes ikke vanskelig å se på ost som et meget fettholdig produkt, og ost hadde sikkert havnet i kategorien for matvarer som burde få økt avgift.
Jeg kan heller ikke stå på denne talerstolen uten å trekke fram Kristiansand, hvor den beste iskremen produseres, nemlig Hennig Olsen-is. Der sliter man med følgende problemstilling: Har sjokoladen en framtredende plass i produktet, skal det være avgift på hele produktet. Dersom det kun er kuler inne i produktet, så slipper man avgift på hele produktet. Er det kjeks-sjokolade eller kjeks i sjokolade, så er dette en vesensforskjell i forhold til utforming av dagens sjokoladeavgift. Sjokoladeavgiften har ikke forhindret at gjennomsnittsvekten i befolkningen gradvis har økt. Det er derfor heller ingen sannsynlighet for at en videreføring av avgiften vil løse samfunnsutfordringer knyttet til helse.
Særavgiftsutvalget ser heldigvis på denne avgiften, og utvalget vil legge fram sin innstilling i slutten av juni. Jeg håper at dette arbeidet vil være faktabasert. Fedmeproblematikken i Norge er sammensatt. Jeg frykter at noen kan fristes til å velge enkle løsninger i disfavør av norsk industri, og ikke minst i disfavør av norsk sjokoladeindustri.
Høyre har hatt et langvarig engasjement i denne saken og vist handlekraft ved sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre å foreslå avgiften fjernet i statsbudsjettet for 2006.
Avgiften er nasjonal, men konsekvensene er lokale. Det handler om konkurransedyktig sjokolade- og sukkervareproduksjon både ved Nidar i Trondheim, ved Freia i Oslo, ved Minde i Bergen, ved Brynildsen Fabrikker i Fredrikstad og også ved Hval Sjokoladefabrikk i Sandefjord. Tidsfaktoren er viktig. I løpet av de siste fire årene har det forsvunnet 400 produksjonsarbeidsplasser fra de norske sjokoladefabrikkene. Å få en rask avklaring er viktig for hvordan Nidar og alle de andre sjokoladefabrikkene kan planlegge videre.
Jeg håper at statsråden i sitt avslutningsinnlegg kan komme inn på når vi kan forvente å se en sjokoladeavgift som forsvinner – og hvordan hun ønsker å ta interpellantens intensjon på alvor.
Heikki Holmås (SV) [13:13:17]: Det var jo kjekt å høre på de drepende kommentarene til Peter Skovholt Gitmark angående påkledningen til forskjellige statsråder. Jeg gleder meg for øvrig aller mest til å se Hans Olav Syversen i bikini, men lover å ikke legge bildet ut på «facebook» etterpå.
Jeg tenkte å spørre, litt ordentlig, interpellanten om en helt konkret ting. Jeg tror at det er sånn at hvis folk fikk det enkle spørsmålet: Er du for at det skal være billig med sunn mat og dyrt med usunn mat – da ville alle si at det høres ut som en skikkelig god idé. Det er jo egentlig det interpellanten har spurt finansministeren om også, om hun er enig i at det er en god idé at det ikke bør være sånn at det er billig med usunn mat og dyrt med sunn mat, sånn som det ofte er i dag. Til det sier finansministeren selvfølgelig at det synes hun er en skikkelig god idé, men hun stiller et spørsmål til Hans Olav Syversen, og det vil jeg gjøre også: Hvordan har representanten Syversen tenkt å få til dette? For å komme videre i debatten fra at det hadde vært bra at det hadde vært billig med sunn mat, må man si hvordan vi faktisk skal klare å gjøre dette. Da hadde man kommet et godt stykke nærmere. Nå kan vi si sånn som vi alltid gjør, ja, men vi har skjøvet dette over til en komite som skal se på det, bortsett fra merverdiavgiften, og de skal komme tilbake med forslag. Da får vi antakeligvis futt og fart i debatten. Vi kommer ikke til å få futt og fart i debatten før folk kommer opp med konkrete forslag til hvordan vi kan klare å gjøre dette på en skikkelig måte.
Dette er noe vi skal være bekymret over, for det er en klar klassemessig sammenheng mellom hva slags mat folk spiser, og helseeffekten. Helsen en har, henger sammen med hvilken inntekt en har. Det er ingen tvil om at hvis en har dårlig råd og skal ut og kjøpe middag, og lurer på hvor en skal kjøpe den, vel, da går en på McDonald’s eller på Burger King, for der finnes det såkalte «Happy Meals». Nå er slike «Happy Meals» lite granne dyre, men det finnes mange «Meals» der som er ganske mye billigere – som imidlertid ikke er sunne i det hele tatt. Dette er forbilledlig vist i filmen «Super Size Me», der det sies noe om hvordan det går med folk hvis kostholdet deres består av burgere og de blir oppfordret til å kjøpe mest mulig, fordi det er så billig.
Kristelig Folkeparti og Syversen har vært strålende i forbindelse med budsjettene når det gjelder å fremme konkrete forslag om å gjøre det usunne, som f.eks. alkohol, tobakk og snus, dyrere. Men Kristelig Folkeparti har jo ikke fremmet konkrete forslag om at f.eks. fett, sukker eller brus skal bli dyrere. Jeg har ikke sett det i deres budsjetter fram til nå, men hvis det er det de mener burde ha vært dyrere, synes jeg det er helt «straight» å fremme forslag om det.
Til diskusjonen om merverdiavgift: Det er ikke noen tvil om at vi fort kan komme opp i diskusjoner, noe også finansministeren var inne på. Jeg ser for meg en side 3 i VG, der den lille fyren i Heia Norge – heter det vel – liksom sier: Hallo i luken, for et idiotisk forslag! Kom og se her: Dette er sunn mat, det er usunn mat. I virkeligheten vil det være helt omvendt, hvis vi får et ulikt momssystem for de forskjellige tingene.
Hvis Syversen kan komme med konkrete og gode forslag til hvordan dette bør gjøres, er jeg interessert i å være med på diskusjonen om absolutt alle de konkrete og gode forslagene.
Så én ting til slutt, som gjelder forslaget om frukt og grønt. Det er jo strålende! Det er ingen tvil om at hvis de unge får gode vaner, vil det være avgjørende for hvordan de oppfører seg som voksne. I de undersøkelsene som er foretatt, og i det utvalget som har jobbet med hensyn til frukt og grønt – sett på skolemat og på alt mulig annet – sies det jo nettopp det. Hvis vi får på plass en frukt og grønt-ordning for alle unge elever – for hele folket – ville det være supert i forhold til alle matvaner. Da ville de unge begynne å spise frukt og grønt, noe som ville ha betydning for kostholdet deres.
Noe annet som ville være bra, er mer fysisk aktivitet i skolen. Vi har sagt i Soria Moria-erklæringen at vi skal få det på plass. Det er helt nødvendig for å få gode vaner hos ungdom. Å få opp aktiviteten hos folk vil gi et bedre kunnskapsutbytte. Mens Kristin Halvorsen, SVs leder, de siste par årene har blitt latterliggjort på grunn av en del av de initiativene SV tok, de forsøkene SV gjorde, og den valgkampen SV førte, og der vi sa at (presidenten klubber) sunn mat, sunne matvaner og frukt og grønt – alt dette – er en viktig del av skolen, både når det gjelder kunnskap og når det gjelder helse, ser vi nå at veldig mange flere kommer på banen. (Presidenten klubber.) Det er vi glade for.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:18:46]: Jeg vil takke interpellanten. Det er helt opplagt at spørsmålene om ernæring, kosthold og folkehelse henger nøye sammen. Vi har lang tradisjon i Norge for å bruke skatte- og avgiftssystemet for å kunne medvirke til en sunn og positiv utvikling. Det er ikke noe nytt. Vi har hele tida hatt avgrensningsproblemer. Det er vår store utfordring.
Sunn og rein mat er helt essensielt. Med hensyn til rein mat: Hvis det er forurensning i jord, i luft eller i vann, akkumuleres forurensning oppover i næringskjeden. Mennesket er på toppen av den, så det blir størst problem for oss. Med hensyn til sunn mat: Tilsettingsstoffer, f.eks. sukker, vil etter hvert føre til betydelige problemer for mange.
Vi har god kunnskap – både fra legevitenskapen og fra veterinærmedisinen – om at det er små kvanta som skal til for å få uante og store negative konsekvenser. Det er derfor viktig at folk flest får opplysning om disse sammenhengene. Det er viktig at folk flest får nærmere inn over seg at en god del av kroppens renseanlegg er svært viktige. For eksempel kan lymfekjertlene ikke skiftes ut, i motsetning til annet. Dem må en leve med resten av livet dersom de er overbelastet.
Tematikken folkehelse, som er tatt opp i dag, kan eksemplifiseres gjennom drikkevarer. Det er mange måter å drikke seg utørst på – det får mange konsekvenser. Etter Senterpartiets syn er det ganske opplagt at jo naturligere en drikkevare er, dess større er sannsynligheten for at den er sunn og god over tid. Derfor er det opplagt at vann har en naturlig plass som nr. 1. Melk burde ha plass nr. 2, naturlig saft plass nr. 3 og coladrikker den siste plassen i den tradisjonen.
Differensiert moms på matvarer eller på drikkevarer er internasjonalt anerkjent, samtidig som Finansdepartementet hele tida har hatt sterke motforestillinger mot det. Men vi vet jo at dagens regjering har fulgt opp tidligere regjeringer, som innførte en differensiert moms, som innebar lavere matskatt. Når det gjelder det vide området som interpellanten her tar opp, må en være villig til å se både på særavgifter og på moms. Det er ikke unaturlig at vi også ser på momssystemet når det gjelder de ulike drikkene. Sett fra mitt ståsted er det ikke unaturlig å ha full moms på coladrikker – for å bruke det uttrykket – samtidig som en har en redusert momssats på drikkevarer som er helt reine, eksempelvis vann.
Jeg vil si at det er en svært positiv interpellasjon. Senterpartiet er enig i at folkehelse er et absolutt relevant moment. Vi vil arbeide sammen med interpellanten om konkrete forslag for å redusere sukkerinnholdet i f.eks. drikkevarer, noe som er en av de største og viktigste utfordringene på kort sikt.
Lars Sponheim (V) [13:22:12]: Denne interpellasjonen gir anledning til noen refleksjoner om et tema som vi sjelden får anledning til å diskutere såpass presist i denne sal.
Jeg vil først knytte noen kommentarer til selve prinsippet om skatte- og avgiftsincentiver – som det heter på politikerspråk eller økonomspråk – som i realiteten handler om å gjøre noen varer dyrere og andre varer billigere gjennom avgifter, for på den måten å oppnå en gunstig utvikling i samfunnet. Det er et virkemiddel som jeg generelt har stor tro på, ikke minst hadde jeg det i mitt mangeårige engasjement for grønn beskatning, som handler om å styre adferd i rett retning. Jeg er ikke av den oppfatning at dette er et 100 pst. presist virkemiddel, for det er ikke slik, som det er i økonomenes teorier, at mennesket er 100 pst. rasjonelt i sin tilpasning. Men det er grunn til å tro at f.eks. for bedrifter virker dette veldig presist, for bedrifter er gjennom sine kalkulasjoner ganske presise. Derfor er grønn beskatning, som først og fremst går til næringslivet, et veldig effektivt virkemiddel.
Jeg tror at også vi mennesker som forbrukere er rimelig rasjonelle når det gjelder å kunne tilpasse oss, enten vi tilpasser oss det faktiske avgiftsnivået eller tilpasser oss det som måtte komme av avgiftsendringer. Et godt eksempel på det siste er den bilavgiftsomleggingen som skjedde ved det siste årsskiftet, som fikk et direkte utslag ved at folk i mye større grad kjøpte dieselbiler. Selv om dieselbiler fortsatt er svært dyre, har selve avgiftsendringen og all oppmerksomheten den skapte, gitt en veldig effekt. Det er litt psykologi rundt disse avgiftsendringene som også bidrar til å dra dette i rett retning.
Jeg vil få lov til å komme med et annet eksempel: Som landbruksøkonom kjenner jeg mye til bønders adferd rundt disse tingene, og jeg vet at det er få som reagerer såpass rasjonelt på den typen virkemidler som aktørene i landbruket. Plantevernavgifter er f.eks. et godt eksempel på en veldig rasjonell tilpasning av en grønn avgift som har fungert.
Det er grunn til å tro at disse virkemidlene i hvert fall i noen grad kan fungere også når det gjelder kosthold og helseeffekt. Jeg synes det er viktig å understreke at finansministeren bør være veldig opptatt av spørsmål omkring kosthold og helse i sitt sterke engasjement mot Forskjells-Norge, for dette er et område hvor det kanskje skapes større forskjeller i Norge enn i skattepolitikken og på andre områder. Dette handler om folks levealder. Livet er det viktigste vi har – det ene vi har – og her skapes det forskjeller. Derfor bør dette være noe som vekker et stort engasjement.
Jeg er også en av dem som har hørt på den gamle og trauste professoren Kaare Norum. Han har sagt mange ganger at det finnes ikke usunn mat, det finnes bare dårlig eller usunt kosthold, og at all mat kan ha en plass i et sunt kosthold hvis det settes sammen på en fornuftig måte. Det bidrar til å komplisere hele dette bildet ganske mye. Det er vel egentlig det som gjør det så vanskelig å gå inn i det.
Så må jeg bare bekrefte at som medlem av den forrige regjeringen kjenner jeg veldig godt motforestillingene, også på dette området, som kommer fra fagfolk – Finansdepartementets folk, avgiftsteknikere og andre. Like fullt husker jeg at det var de samme motforestillingene den gang vi innførte differensiert moms i Norge. Da hadde vi den store debatten om vi burde ha differensiert merverdiavgift i Norge, og jeg var med på de forhandlingene som bl.a. førte til den halverte matmomsen. Den gangen ble de helsemessige sidene ved dette lite diskutert. Det ble diskutert andre samfunnsmessige effekter. Landbrukets interesser lå tungt bak, og også hensynet til barnefamilienes økonomi og mange slike ting. Grensesnittene i den halverte matmomsen med hensyn til helse ble ikke diskutert i noen særlig grad, som jeg kan huske. Det kan godt være at det er en debatt som må tas nå.
Så til spørsmålet om frukt og grønt, og om avgiftene styrer adferden. Det er noen av oss som har arbeidet med priselastisitet – hvilken effekt prisen har på etterspørselen. Jeg har også et sivilt liv, og jeg har vært lektor på gartnerskoler og undervist om priselastisitet på ulike grønnsaker og ulike fruktsorter, som vi også vet en del om. Det vi grovt sett kan si, er at det har relativt liten effekt. Særlig når det gjelder grønnsaker, kjøper folk de produktene de vil ha – en er lite påvirket av pris. Man er atskillig mer påvirket av pris når det gjelder frukt og bær, særlig jordbær og litt finere fruktsorter. Like fullt er det verdt å gå inn i dette, slik finansministeren har varslet. Kanskje en kunne gjøre det så enkelt som at en ikke kjørte slalåm i merverdisystemet i matvarebutikkene, men at man kunne kaste brusen – som representanten Lundteigen sa – colaen og alt det der opp på 25 pst. og sette frukt og grønt ned på null. Det hadde vært et enkelt grensesnitt å gjøre, som ikke burde være veldig kontroversielt.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:27:32]: Her var det mye moralisme!
I Soria Moria-erklæringen slår Regjeringen fast at den vil ha økt fokusering på fysisk aktivitet og stimulere til tiltak som gir bedre helse og livskvalitet for den enkelte. Det er litt i tråd med den interpellasjonen som fremmes i dag. I dag ser vi at sykefraværet er økende, sykehuskøene vokser, og utgiftene til dette vokser som en konsekvens av det. Jeg vil komme inn på en litt annen side av samme problemstilling.
I budsjettet for 2007 foreslo Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett et skattefritak for personlig treningskort betalt av arbeidsgiver på inntil 3 000 kr. Det totale provenyet for dette tiltaket var 160 mill. kr. Det beløpet fikk vi fra Finansdepartementet. Dette var et tiltak som ingen av de andre partiene syntes var noe særlig, og de stemte imot. Jeg kan informere om at i Sverige er det en tilsvarende ordning, og der er beløpet 6 000 kr.
Ifølge skatteregelverket er det i dag slik at en arbeidsgivers dekning av helsestudio/treningsstudio beskattes som velferdstiltak i arbeidsforhold, og er da skattepliktig for den ansatte. Unntak fra dette gjelder dersom tiltaket består i naturalytelse og anses som et rimelig velferdstiltak. «Rimelig velferdstiltak» i skattelovens forstand er tiltak som henvender seg innad til de personer som er knyttet til foretaket, og har til hensikt å øke trivselen og samhørigheten på arbeidsplassen, oftest i form av et felles arrangement. Et eksempel på det er dersom arbeidsgiver selv innreder et trimrom eller leier et eget trimrom for de ansatte, men et personlig treningskort er altså ikke et slikt velferdstiltak. Dette er svært rigide bestemmelser, som rammer både enkeltpersoner og samfunnsøkonomien.
Treningsbransjens svar er – kanskje ikke overraskende – at dagens regler hindrer fysisk aktivitet. Treningsskatten innebærer også en forskjellsbehandling av store og små bedrifter. Store bedrifter, som f.eks. Stortinget og departementene, har selvfølgelig gratis treningsrom – og vi er fornøyde med det – mens mindre bedrifter ikke har mulighet for det. De kan heller ikke subsidiere sine arbeidstakere, slik at de kan trene gratis og holde seg i form, og dermed være mindre borte fra jobben som en konsekvens av det – forhåpentligvis. Dessuten er det typisk at denne regjeringen sier den er så opptatt av likestilling. Dagens regelverk er jo slik at det er spesielt gunstig for mannlige arbeidstakere, fordi disse bedriftsidrettstiltakene domineres av menn, f.eks. bedriftsfotball, som selvfølgelig er et rimelig velferdstiltak og derfor kan subsidieres fra bedriftens side, mens fysisk aktivitet som trening i treningssentre, som domineres av kvinner – det er faktisk 70 pst. kvinner som besøker disse treningssentrene – er skattepliktig.
Så dagens skattlegging er et brudd på Regjeringens intensjoner, slik de selv har formulert det i Soria Moria-erklæringen – ikke minst viser jeg til de mange utspillene som både helse- og omsorgsminister Brustad og likestillingsminister Karita Bekkemellem har hatt i mediene. Man har stadig sett dem stå frem. Det er mange store ord og veldig mange flotte bilder, men det er altså ingen handling.
Mitt spørsmål til statsråden er: Vil Regjeringen i neste års budsjett innføre en ordning, i likhet med den i Sverige, med skattefritak for personlig treningskort betalt av arbeidsgiver? Det er vel aktiv velferdspolitikk?
Hans Olav Syversen (KrF) [13:31:10]: Det er alltid interessant å se hvordan interpellasjonsdebatter også kan bli – hva skal vi si – en mulighet til å presentere ulike standpunkter for helt andre områder av partiprogram, men slik er det vel.
Jeg må si at jeg i sum er veldig fornøyd med den debatten vi har hatt, og med de signalene som er gitt av de ulike partiene, om at man faktisk er villig til å se på muligheten for å bruke skatte- og avgiftspolitikken i et folkehelseaspekt. Det oppfatter jeg at de fleste har vært villige til – kanskje Høyre og Fremskrittspartiet i minst grad, men derfra og mot venstre har det vært en positiv grunnholdning.
Til representanten Holmås må jeg si at jeg er glad for at man har så stor tro på at denne representanten nærmest skulle presentere et ferdig avgiftssystem for hvilke matvarer som burde ha hvilke satser. Det kan jeg nok ikke tilby, men jeg var i mitt innlegg innom følgende: å fjerne merverdiavgiften på frukt og grønnsaker mot å øke satsen på andre matvarer. Jeg vil da nevne de sukkerholdige drikkene, som også andre har tatt med i debatten, og som dagens Dagbladet i så måte er et godt eksempel på med hensyn til hvilke utfordringer vi helsemessig står overfor.
Vi i Kristelig Folkeparti er klar over at det er motforestillinger. Det er administrative motforestillinger, og det er avgrensningsmotforestillinger. Men vi har løftet denne debatten fordi vi ønsker å se på mulighetene, og ikke avvise mulighetene til å påvirke folkehelsen positivt gjennom vårt skatte- og avgiftssystem. Jeg oppfatter det slik, som også Lundteigen var inne på, at ja, vi har jo brukt avgiftssystemet før, det er ikke noe nytt. Det er i grunnen det også vi peker på; her har vi en mulighet til å videreutvikle dette. Vi har faktisk også et eget utvalg som ser på deler av dette.
Avslutningsvis: Hvis finansministeren er enig med meg i at dersom helseeffekten overgår de administrative utfordringene, er vi faktisk politisk interessert i å se på hva som kan gjøres for å fremme folkehelsen også i et skatte- og avgiftspolitisk aspekt. Vi ønsker å se på mulighetene, ikke på vanskelighetene.
Statsråd Kristin Halvorsen [13:34:17]: Jeg er i stor grad enig i det som er interpellantens oppsummering. Jeg synes dette har vært et forsøk på en resultatorientert debatt, hvor de fleste debattanter har bidratt. Fra Fremskrittspartiets side tror jeg knapt man tok begrepet «frukt og grønt» i sin munn, men det finnes jo også andre innfallsvinkler til debatten om dette. Jeg har også i mitt svar prøvd å invitere til en videre, fordomsfri debatt om dette, der vi finner de mest effektive virkemidlene for å nå de målene som interpellanten er opptatt av.
Momssystemet er jo en veldig viktig finansierer av vår velferdsstat, og det er slik at det daglig kommer nye grupper til finansministeren og til Finansdepartementet som ønsker seg en lavere sats eller et unntak for sin sektor, eller som prøver å begrunne hvorfor nettopp også de burde ha en sats på 14 eller 8 eller 0. Så det er klart at det i en politisk sammenheng også er slik at hvis man har på følelsen at nå er det liksom fritt fram å komme med alle mulige begrunnelser, kommer dermed stortingsopposisjonen og kanskje flertallet til å ha betydelig sans for det ene argumentet etter det andre. En slik sklie har ikke jeg noe ønske om å være med på. Men jeg oppfatter at det er et unisont ønske blant et flertall i Stortinget om å se spesielt på dette, og ikke et ønske om å starte noe som vil ha betydelig smitteeffekt, eller som kan brukes som et argument som generelt undergraver momssystemet. Og hvis det er et utgangspunkt for debatten, synes jeg også det er mye lettere å gå inn og diskutere om det er enkelte brytninger som kan gjøres.
Så vil jeg i tillegg invitere til å se på andre virkemidler. Jeg mener veldig bestemt at hvis vi kunne klare å få til gode kostholdsvaner for de yngste og oppover, vil man ha det som en investering resten av livet, og man vil ha det som et godt bidrag til god læring i løpet av en skoledag. Det står ikke i Soria Moria-erklæringen at vi skal innføre skolemat, det står at vi skal ha en ordning med frukt og grønt. Men det er klart at det vil ha en enorm effekt å få til mye på dette området.
Jeg tror jeg vil avslutte med å si at kanskje den største utfordringen er at det er klasseskiller, kombinert med hvor opptatt man er av disse tingene. Veldig mye av den informasjonen og de virkemidlene vi har, retter seg mot dem som i utgangspunktet har råd til å kjøpe dyrere matvarer, og som er mottakelige for informasjon. Den store utfordringen er i forhold til dem som ikke er like lydhøre.
Jeg må si at jeg er veldig godt fornøyd med en slik debatt, og jeg vil gjerne invitere til videre konstruktivt samarbeid om dette.
Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.