Møtet ble ledet av utenriks- og forsvarskomiteens leder, Ine M. Eriksen Søreide
Til stede var: Ine M. Eriksen Søreide, Svein Roald Hansen, Peter Gitmark, Laila Gustavsen, Morten Høglund, Dagfinn Høybråten, Siv Jensen, Sverre Myrli, Tore Nordtun, Trygve Slagsvold Vedum, Karin S. Woldseth, Harald T. Nesvik, Jan Tore Sanner, Gina Knutson Barstad, Else-May Botten, Trond Helleland, Irene Johansen, Nikolai Astrup, Siri A. Meling, Ketil Solvik-Olsen, Tor Sigbjørn Utsogn, Bent Høie, Laila Dåvøy, Are Helseth, Sonja Mandt, Wenche Olsen.
Fra regjeringen var utenriksminister Jonas Gahr Støre og miljø- og utviklingsminister Erik Solheim til stede.
Følgende embetsmenn fikk tilgang til møtet: ekspedisjonssjef Christian Syse, Utenriksdepartementet, avdelingsdirektør Per Strand Sjaastad, Utenriksdepartementet, seniorrådgiver Maren Ringstad Widme, Helse- og omsorgsdepartementet, rådgiver Vilde Høvik Røberg, Utenriksdepartementet.
Følgende ledsagere for miljø- og utviklingsministeren fikk tilgang til møtet: ekspedisjonssjef Hæge Andenæs, fagdirektør Beate Ekeberg, seniorrådgiver Elen Richter Alstadheim.
Videre var Øystein Bø, komiteens faste sekretær, til stede.
Som observatører møtte Per S. Nestande, Øyvind Søtvik Rekstad, Jeannette Berseth, Malgorzata Tumidajewicz.
Dagsorden:
1. Miljø- og utviklingsministeren vil etter planen redegjøre for:
Globale klimaforhandlinger
Cancún-avtalen utgjør et rammeverk for videre forhandlinger om en global klimaavtale, men det gjenstår fortsatt vanskelige politiske spørsmål frem mot partsmøtet i Durban i desember i år. Det er viktig for Norge å samarbeide godt med EU som en viktig aktør i klimaforhandlingene.
EUs veikart om lavkarbon-økonomi 2050.
Kommisjonen la i mars 2011 fram sitt forslag til veikart for hvordan EU kan bli et lavkarbonsamfunn i 2050. Veikartet inneholder en bane for utslippsreduksjoner i 2020, 2030 og 2040 fram mot målet om 85 pst. utslippsreduksjon i 2050.
EUs flaggskip om ressurseffektivitet
I januar ble EUs flaggskip om ressurseffektivitet under Europa 2020-strategien vedtatt. Flaggskipet er et av syv større initiativer under Europa 2020-strategien om smart, bærekraftig og inkluderende vekst i Europa. EU ser økt ressurseffektivitet som nøkkelen til å sikre vekst og arbeidsplasser i Europa, og det er gitt høy prioritet å forankre miljøpolitikken i flaggskipet. Norge støttet EUs ambisjoner og har spilt inn våre synspunkter.
Klimakvotesystemet
Klimakvotesystemet er en viktig del av klima- og energipakken, som ble endelig vedtatt våren 2009. Fra og med 1. januar 2012 vil flytrafikken være omfattet av klimakvotesystemet. Det reviderte kvotedirektivet som gjelder tredje fase av EUs kvotesystem (2013-2020), innebærer at kvotetildelingen nå vil harmoniseres på EU-nivå, med felles tildelingsregler for gratiskvoter til samme type virksomhet i alle medlemsstater. Vi er i forhandlinger med kommisjonen om hvordan direktivet skal gjennomføres i EØS/EFTA-landene. Med økt verdenshandel vil globale utslipp fra skip øke, og kommisjonen har derfor startet arbeidet med inkludering av skipsfart i EUs kvotedirektiv. Norge deltar aktivt i konsultasjonsprosessen som nå pågår.
Naturmangfold
Norge samarbeider tett med EU om naturmangfold, både på områder hvor det utvikles EØS-relevant regelverk og på områder som ikke er omfattet av EØS-avtalen. Viktige saker på den globale agenda inkluderer oppfølging av beslutningene fra partsmøtet Nagoya når det gjelder rettferdig fordeling av inntekter fra genresursser, mål for å stanse tapet av arter og naturtyper fram til 2020, og mål for å sikre at verdiene av naturmangfold og økosystemtjenester innarbeides i nasjonale regnskap. Kommisjonen la nylig fram en ny biodiversitetsstrategi og virkemidler for å verne og forbedre tilstanden til naturmangfoldet i Europa fram mot 2020.
EUs tømmerforordning
EUs tømmerforordning gjør det straffbart å markedsføre produkter som kan knyttes til ulovlig høsting og produksjon, og den pålegger operatører å følge prosedyrer som skal avdekke produktenes opprinnelse og lovlighet. Norge har gitt innspill til EUs utforming av forordningen. Miljøverndepartementet arbeider sammen med Landbruks- og matdepartementet om hvordan vi skal innføre regelverket i Norge. Tømmerforordningen var en viktig årsak til at EU etter lange forhandlinger 4. mai kunne undertegne en avtale med Indonesia for å stanse eksport av ulovlig hugget tømmer under EUs handlingsplan for tømmerhandel.
Kjemikalier og avfall
REACH er det grunnleggende europeiske systemregelverket på kjemikalieområdet. Miljøverndepartementet legger mye arbeid i å sikre en god gjennomføring av REACH og aktiv norsk påvirkning i videreutvikling av dette svært viktige regelverk. Et område det er et økende fokus på, er regulering av nanomateriale. En annen sak, hvor Norge er foregangsland og har bidratt med erfaringer, er EUs revidering av regelverket for elektrisk og elektronisk avfall.
EØS-midlene på miljøområdet
EØS-midlene gir en unik mulighet for økt samarbeid med EUs nye medlemsland. I forrige periode (2004-2009) ble ca. ¼ av støtten brukt til miljøtiltak. Satsingen på miljø i den nye perioden (2009-2011) opprettholdes på samme nivå.
EUs respons til Deepwater Horizon-ulykken i Mexicogulfen –miljøelementene
Etter en gjennomgang av regelverket for miljø og sikkerhet i offshore olje- og gassaktiviteter i Europa arbeider nå kommisjonen og Europaparlamentet med en pakke med forslag til nytt og revidert regelverk, som trolig vil legges frem i løpet av året. På miljøområdet vil det trolig komme forslag til nytt direktiv for miljøansvar, avfall og finansiell sikkerhet ved ulykker.
2. Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
Postdirektivet
EUs tredje postdirektiv avvikler alle særrettigheter og eneretter for postforsendelser på under 50 gram og legger til rette for konkurranse også i denne delen av postmarkedet. Det vil bli redegjort for regjeringens holdning i saken.
Situasjonen på Island/ICESAVE
Alltinget vedtok 16. februar i år lovforslaget om statsgaranti for Icesave-saken. Presidenten på Island besluttet at avtalen skulle legges ut for folkeavstemning 9. april. Folkeavstemningen resulterte i et solid nei. Det vil bli redegjort for ESAs traktatsbruddssak mot Island samt om videre samarbeid om nordiske IMF-lån.
Pasientrettighetsdirektivet er vedtatt i EU
Direktivet gir bl.a. regler om når en pasient skal få tilbakebetalt utgifter til helsehjelp som pasienten har valgt å få utført i et annet EU/EØS-land. Den nye refusjonsordningen for helsehjelp i andre EØS-land, som ble innført i Norge fra årsskiftet, ivaretar langt på vei direktivets regler om refusjon.
Nytt direktiv i EU om kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer til transplantasjon (organdirektivet)
Formålet med direktivet er å redusere risiko for mottakere av organtransplantasjoner og å øke utveksling av organer mellom medlemslandene. Betydningen av å kunne benytte levende giver er anerkjent i direktivet, noe Norge har arbeidet for som et av de ledende land i Europa på området.
Aktuelle tobakkssaker, herunder revisjon av direktivet om tobakksprodukter
Norske myndigheter innga i desember 2010 høringsuttalelse til kommisjonens forslag til endringer av direktivet, hvor det ble fokusert spesielt på snusproblematikken. Det forventes at endelig forslag til endringer av direktivet vil fremmes rundt årsskiftet 2011/2012. Det vil videre bli orientert om tobakksprodusenten Phillip Morris’ sak mot Norge om forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer.
EUs forslag til nytt legemiddelregelverk
Forslaget om informasjon om legemidler til pasienter har møtt motstand blant EUs medlemsstater og av norske myndigheter.
EUs forordning om genmodifisert mat og fôr (GMO)
Det arbeides med tilpasningstekster til forordningen for å videreføre en restriktiv holdning og praksis på området.
3. Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 20. mai 2011. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 11. mai d.å. samt list med omtale av de enkelte rettsakter.
4. Eventuelt
Lederen: Vi har et langt sakskart i dag, men først Dagfinn Høybråten til dagsordenen.
Dagfinn Høybråten (KrF): Da vi hadde vårt siste møte i mars, som måtte omberammes på kort varsel på grunn av situasjonen i Libya, ble det opplyst at helseministeren ikke hadde anledning til å stille, og at de oppsatte helsesakene ville bli satt på dagsordenen på et senere møte i Europautvalget. Det står i innkallingen til det forrige møtet. Noen av oss har lurt på hvorfor dette ikke sto på dagsordenen til dette møtet. Det er saker av betydelig politisk interesse her i Stortinget, noen av dem i hver fall. På spørsmål ble det svart at disse sakene ville bli omtalt i utenriksministerens redegjørelse i salen senere i dag. Tilfeldigvis er disse to møtene på samme dag. Dette var utenriksministerens ønske. Det er for så vidt greit, men sett fra Europautvalgets side er dette saker skulle ha vært behandlet her, og som vi avventer behandlingen av. Det er forskjell på å ha muligheten til å høre en redegjørelse i Europautvalget, kunne stille spørsmål direkte over bordet til vedkommende statsråd, og det å høre en redegjørelse som blir evaluert noen dager senere i stortingssalen. Jeg synes vel også at man bør ha den respekt for Stortinget at en plan som Stortinget forventer blir fulgt opp, blir fulgt opp. Så jeg vil spørre om vi vil få en slik orientering som ble varslet i møtet den 23. mars.
Lederen: Det er jo et spørsmål som utenriksministeren må svare på. Men det er varslet at det vil bli redegjort for dette senere i dag.
Jeg går ut fra at de spørsmål som ikke blir belyst eller besvart der, må tas opp på vanlig måte i neste møte i Europautvalget.
Dagfinn Høybråten (KrF): Det synes jeg ikke er tilfredsstillende. Det er det som er hele mitt poeng.
Vi hadde en dagsorden den 23. mars. Disse sakene sto på dagsordenen. Vi var rimelig forståelsesfulle for at helseministeren ikke kunne møte fordi møtet ble omberammet på kort varsel av hensyn til utenriksministerens agenda. Nå har vi ventet siden 23. mars på en status for disse sakene. I strid med det som står i innkallingen til forrige møte, er disse sakene ikke ført opp på dette møtets dagsorden. Dette er Europautvalget. Det er ikke utenriksministeren eller Utenriksdepartementet som bestemmer dagsordenen for de forskjellige møtene i Stortinget. Det er det faktisk Stortingets egne organer som gjør.
Lederen: Det er lederen helt enig i.
Da gir jeg ordet til utenriksministeren. – Vær så god.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg tar dette til etterretning. Jeg har en omtale av helsesaker i mitt innlegg.
Hvis jeg forsto Høybråten helt riktig da han leste fra oppsummeringen, ville dette bli behandlet i ett senere møte. Nå er det miljøvernministeren som har en stor dagsorden på dette møtet. Men det betyr at vi selvfølgelig vil sørge for at helse- og omsorgsministeren er her kanskje i det neste møtet. Det er ikke noe forsøk på å unnlate å ta med henne til utvalget. Hun har også vært her tidligere. Men jeg merker meg ønsket, og vi skal gjøre det vi kan for å følge opp.
Det er en viktig helsesak i min innledning på vegne av regjeringen. Jeg tror det kanskje kan være grunnen.
Lederen: Jeg antar det er grunnen, for det er en sak om et nytt legemiddelregelverk som kommer senere i utenriksministerens redegjørelse i dette møtet.
Jeg foreslår at vi går til behandlingen av de sakene som er på dagsordenen.
Det er miljø- og utviklingsministeren som begynner – vær så god, Erik Solheim.
Sak nr. 1
Miljø- og utviklingsministeren vil etter planen redegjøre for:
1. Globale klimaforhandlinger
Cancún-avtalen utgjør et rammeverk for videre forhandlinger om en global klimaavtale, men det gjenstår fortsatt vanskelige politiske spørsmål frem mot partsmøtet i Durban i desember i år. Det er viktig for Norge å samarbeide godt med EU som en viktig aktør i klimaforhandlingene.
EUs veikart om lavkarbon-økonomi 2050.
Kommisjonen la i mars 2011 fram sitt forslag til veikart for hvordan EU kan bli et lavkarbonsamfunn i 2050. Veikartet inneholder en bane for utslippsreduksjoner i 2020, 2030 og 2040 fram mot målet om 85 pst. utslippsreduksjon i 2050.
EUs flaggskip om ressurseffektivitet
I januar ble EUs flaggskip om ressurseffektivitet under Europa 2020-strategien vedtatt. Flaggskipet er et av syv større initiativer under Europa 2020-strategien om smart, bærekraftig og inkluderende vekst i Europa. EU ser økt ressurseffektivitet som nøkkelen til å sikre vekst og arbeidsplasser i Europa, og det er gitt høy prioritet å forankre miljøpolitikken i flaggskipet. Norge støttet EUs ambisjoner og har spilt inn våre synspunkter.
Klimakvotesystemet
Klimakvotesystemet er en viktig del av klima- og energipakken, som ble endelig vedtatt våren 2009. Fra og med 1. januar 2012 vil flytrafikken være omfattet av klimakvotesystemet. Det reviderte kvotedirektivet som gjelder tredje fase av EUs kvotesystem (2013-2020), innebærer at kvotetildelingen nå vil harmoniseres på EU-nivå, med felles tildelingsregler for gratiskvoter til samme type virksomhet i alle medlemsstater. Vi er i forhandlinger med kommisjonen om hvordan direktivet skal gjennomføres i EØS/EFTA-landene. Med økt verdenshandel vil globale utslipp fra skip øke, og kommisjonen har derfor startet arbeidet med inkludering av skipsfart i EUs kvotedirektiv. Norge deltar aktivt i konsultasjonsprosessen som nå pågår.
Naturmangfold
Norge samarbeider tett med EU om naturmangfold, både på områder hvor det utvikles EØS-relevant regelverk og på områder som ikke er omfattet av EØS-avtalen. Viktige saker på den globale agenda inkluderer oppfølging av beslutningene fra partsmøtet Nagoya når det gjelder rettferdig fordeling av inntekter fra genresursser, mål for å stanse tapet av arter og naturtyper fram til 2020, og mål for å sikre at verdiene av naturmangfold og økosystemtjenester innarbeides i nasjonale regnskap. Kommisjonen la nylig fram en ny biodiversitetsstrategi og virkemidler for å verne og forbedre tilstanden til naturmangfoldet i Europa fram mot 2020.
EUs tømmerforordning
EUs tømmerforordning gjør det straffbart å markedsføre produkter som kan knyttes til ulovlig høsting og produksjon, og den pålegger operatører å følge prosedyrer som skal avdekke produktenes opprinnelse og lovlighet. Norge har gitt innspill til EUs utforming av forordningen. Miljøverndepartementet arbeider sammen med Landbruks- og matdepartementet om hvordan vi skal innføre regelverket i Norge. Tømmerforordningen var en viktig årsak til at EU etter lange forhandlinger 4. mai kunne undertegne en avtale med Indonesia for å stanse eksport av ulovlig hugget tømmer under EUs handlingsplan for tømmerhandel.
Kjemikalier og avfall
REACH er det grunnleggende europeiske systemregelverket på kjemikalieområdet. Miljøverndepartementet legger mye arbeid i å sikre en god gjennomføring av REACH og aktiv norsk påvirkning i videreutvikling av dette svært viktige regelverk. Et område det er et økende fokus på, er regulering av nanomateriale. En annen sak, hvor Norge er foregangsland og har bidratt med erfaringer, er EUs revidering av regelverket for elektrisk og elektronisk avfall.
EØS-midlene på miljøområdet
EØS-midlene gir en unik mulighet for økt samarbeid med EUs nye medlemsland. I forrige periode (2004-2009) ble ca. ¼ av støtten brukt til miljøtiltak. Satsingen på miljø i den nye perioden (2009-2011) opprettholdes på samme nivå.
EUs respons til Deepwater Horizon-ulykken i Mexicogulfen –miljøelementene
Etter en gjennomgang av regelverket for miljø og sikkerhet i offshore olje- og gassaktiviteter i Europa arbeider nå kommisjonen og Europaparlamentet med en pakke med forslag til nytt og revidert regelverk, som trolig vil legges frem i løpet av året. På miljøområdet vil det trolig komme forslag til nytt direktiv for miljøansvar, avfall og finansiell sikkerhet ved ulykker.
Statsråd Erik Solheim: Jeg er lei for å være her når det var helseministeren som var ønsket, men jeg får gjøre mitt beste for å bidra med noe som kan være av interesse likevel.
La meg starte med å si at regjeringens politikk overfor EU på miljøområdet i bunn og grunn har tre målsettinger. Den ene er selvfølgelig å ivareta norske interesser der vi har forskjellig syn fra EU, eller der EUs politikk er viktig for Norge. Det andre er å medvirke til å påvirke den samlede miljøpolitikken i Europa, og det tredje er sammen med EU – veldig ofte i tett dialog med EU – å påvirke globale miljøforhold.
Det er liten tvil om at EU er den viktigste, eller en av de viktigste, globale miljøaktørene som veldig ofte har trukket opp de retningslinjene som etter hvert har blitt global miljøpolitikk. Derfor er det viktig å være med og utforme dem fra et tidlig tidspunkt.
Arbeidet i EU er nå sterkt preget av finanskrisen. Derfor har det vært et hovedanliggende for EU å få miljø- og klimatiltakene innlemmet i det såkalte Europa 2020, strategien som skal gjenreise økonomien, slik at miljø og økonomi blir sett som et hele.
Store deler av EUs miljøregelverk er, som denne forsamlingen vet meget godt, innlemmet i norsk lov som følge av EØS-avtalen. EU utvikler stadig mer overordnede og sektorovergripende regelverk, som klima- og energipakken, kjemikalieregelverket REACH og vanndirektivet. Konkretiseringen av regelverket og politikken pågår kontinuerlig, og vi må følge prosessen hele veien og være tidlig ute med våre synspunkter. Det er også viktig å prioritere hvor Norge forsøker å gjøre sin innflytelse gjeldende, at det er noen utvalgte områder hvor det vi sier, kan ha betydning.
Miljøforvaltningen deltar i dag i om lag 100 ekspertgrupper og komiteer i kommisjonen. Jeg har, vil jeg si, veldig god kontakt med de to mest relevante kommissærene, klimakommissær Hedegaard og miljøkommissær Potocnik. Jeg møter dem ofte og i tett dialog. Vi har en lang tradisjon for uformell kontakt med formannskapslandene, og til utenriksministerens glede har jeg tenkt å delta på det uformelle miljøministermøtet i Gdansk i Polen i juli.
Europaparlamentet får på dette området stadig større innflytelse. Jeg hadde derfor gleden av å ha Jo Leinen, lederen for miljøkomiteen i Europaparlamentet, i Stortinget nylig, og flere av komiteens medlemmer møtte ham.
Vår erfaring er i sum at konkrete og faglig godt begrunnede innspill blir lyttet til i EU. Det gjelder særlig på de områdene Norge kan sies å være et foregangsland og har gått lenger enn EU. Det gjelder f.eks. innenfor genmodifiserte organismer, kjemikalier, avfall og en helhetlig forvaltning av havområder. Det er stor interesse for den norske genteknologiloven og også for våre forvaltningssystemer for havområdene.
Det er viktig for Norge å samarbeide godt med EU som en viktig aktør i klimaforhandlingene. Norge og EU deler ønsket om en bindende avtale og jobber for felles mål på dette området. Jeg diskuterte de globale utfordringene med klimakommissær Hedegaard senest i Brussel i mars, og vi vil selvfølgelig ha tett kontakt med EU i forhandlingene framover mot Durban i desember. Et fellesanliggende for Norge og EU er å fortsette å styrke samarbeidet med de utviklingslandene som ønsker en ambisiøs avtale, og som selv går i gang med planer og tiltak. Finansiering og tiltak i skog i utviklingsland er fortsatt nøkkelspørsmål i forhandlingene som Norge vil vektlegge sterkt.
EU fortsetter å jobbe fram ambisiøse klimamål. Kommisjonen la i mars i år fram sitt forslag til veikart for hvordan EU kan bli et lavkarbonsamfunn i 2050. Veikartet inneholder en bane for utslippsreduksjoner i 2020, 2030 og 2040, fram mot målet om 85 pst. utslippsreduksjon i 2050. EU oppgir også mål for utslippsreduksjoner for de ulike sektorene. Tyskland og Storbritannia har vedtatt egne 2050-mål i tråd med EUs mål. Storbritannia har i tillegg vedtatt sin klimalov, som lovfester karbonbudsjetter for femårsperioder fram mot 2050. I Tyskland har ulykken i Fukushima nylig ført til en beslutning om raskere avvikling av kjernekraft og radikal satsing på fornybar energi, med særlig fokus på vindkraft. Dette veikartet utgjør en sentral del av oppfølgingen av klima- og energipakken fra 2009, samt EUs overordnete Europa 2020-strategi for bærekraftig vekst.
Et særlig viktig initiativ for miljøkommissær Potocnik er arbeidet for økt ressurseffektivitet, som ses som en nøkkel til å sikre vekst og arbeidsplasser i Europa. Det har fått status som en såkalt flaggskipssatsing, som skal sørge for at de ulike sektorene får mer ut av mindre ressurser. Miljøkommissær Potocnik har hatt som første prioritet å integrere miljøet i dette arbeidet – det være seg innenfor transport, energi, fiskeri eller landbruk. Norge støtter disse ambisjonene og vil selvfølgelig se hva vi kan lære av politikken med å få mer ut av mindre. Norge har i sitt høringsinnspill til det kommende veikartet lagt vekt på bl.a. verdien av økosystemtjenester og bærekraftig arealbruk, avfalls- og kjemikaliepolitikken, virkemidler for næringslivet og indikatorer.
Med dagens knapphet på råvarer og økt etterspørsel etter bl.a. metaller i det globale markedet er avfall i økende grad en ressurs som bør utnyttes. For eksempel inneholder 40 mobiltelefoner til sammen 1 gram gull. Ved å gjenvinne disse stoffene sparer vi miljøet for uttak av jomfruelig materiale. Samtidig er det viktig at miljøgifter i avfallet fjernes og håndteres på en forsvarlig måte.
Både Norge og EU har mye å bidra med når FN skal utvikle en mer effektiv strategi for å bidra til en grønnere global utvikling. Det er god kontakt med EU i forberedelsen til den store FN-konferansen om bærekraftig utvikling i Rio neste år, som nå ser ut til å kalles Rio 2012, hvor grønn økonomi er et hovedtema, og hvor Norge og EU deler mange synspunkter, men hvor det jo ikke står til å nekte at en del utviklingsland oppfatter begrepet «grønn økonomi» som noe som påtvinges dem fra rike industriland, mens det tvert imot er i utviklingslandenes opplagte egeninteresse å få det til.
I min redegjørelse for Europautvalget i 2008 orienterte jeg om EUs klima- og energipakke, som ble endelig vedtatt våren 2009. EUs overordnede mål på klimaområdet er å redusere klimagassutslippene med 20 pst. innen 2020 i forhold til 1990-nivå, eller 30 pst. hvis andre store utslippsland forplikter seg tilsvarende i en global avtale.
Klimakvotesystemet er en viktig del av denne pakken. Fra og med 1. januar 2012 vil flytrafikken være omfattet av klimakvotesystemet. Denne saken passerte Stortinget for noen få uker siden. EU-direktivet om luftfartskvoter ble innlemmet i EØS-avtalen 1. april, og endringer i klimakvoteloven er nå vedtatt av Stortinget, slik at Norge deltar i det nye kvotesystemet for luftfart på lik linje med EU-landene. Man regner med at luftfarten vil redusere sine samlede utslipp med 36 pst. fram til 2015 og med 46 pst. fram til 2020, takket være de nye reglene. Jeg går ut fra at det er sammenlignet med hva det ville vært ellers, uten disse tiltakene, ikke med de samlede utslippene.
Det reviderte kvotedirektivet, som gjelder tredje fase av EUs kvotesystem 2013–2020, innebærer at kvotetildelingen nå vil harmoniseres på EU-nivå, med felles tildelingsregler for gratiskvoter til samme type virksomhet i alle medlemsstater. Direktivet legger opp til en omfattende videre regelutvikling. Norge deltar i de relevante arbeidsgruppene og har vært særlig aktiv i utformingen av tildelingsregler for gratiskvoter. Når det gjelder vår gjennomføring av direktivet, er vi sammen med Island og Liechtenstein fortsatt i forhandlinger med kommisjonen. Norge ønsker at dagens praksis, med prinsippet om at forurenseren skal betale, og dermed null gratiskvoter i petroleumssektoren, skal fortsette.
Med økt verdenshandel vil globale utslipp fra skip øke. Kommisjonen har derfor startet arbeidet med virkemidler for å redusere klimagassutslippene fra internasjonal skipsfart, herunder mulig inkludering av skipsfart i EUs kvotedirektiv. Norge ønsker et globalt regelverk på klimagassområdet for internasjonal skipsfart gjennom FNs sjøfartsorganisasjon, IMO.
I påvente av at noe skal skje globalt, og for å kunne nå togradersmålet, er Norge positiv til EUs initiativ. Et regionalt EU-regime for skipsfarten må imidlertid være flaggnøytralt, slik at det er samme utslipp for et norskeid skip registrert i Norge og et registrert i Liberia, f.eks.
Norge er et foregangsland i FNs sjøfartsorganisasjon og samarbeider samtidig tett med kommisjonen om regelutviklingen i EU. Fordelen med at EU går foran, er at en vil få en regulering av utslipp inn og ut av EU-landene, og at vi får etablert institusjoner og regelverk som kan brukes som mal for oppbyggingen av et globalt system.
På naturmangfoldområdet har Norge og EU i stor grad sammenfallende interesser og mange sammenfallende synspunkter. Vi samarbeider tett både på de områdene der det utvikles EØS-relevant regelverk, og på områder som ikke er omfattet av EØS-avtalen, ikke minst når det gjelder posisjoner i viktige saker på den globale dagsordenen.
I Nagoya i oktober 2010 ble det enighet om en historisk avtale om rettferdig fordeling av inntektene fra genressurser, og vi fikk nye mål for å bevare verdens naturmangfold fram til 2020. Norge og EU var blant de fire tilretteleggerne for Nagoya-protokollen.
Nagoya-protokollen innebærer at land og selskaper som benytter seg av genmaterialet fra planter eller dyr i produksjonen av varer som f.eks. medisiner og kosmetikk, skal sørge for at landet genmaterialet kommer fra, får en del av inntektene fra produktene. Slike inntekter skal brukes til bevaring av naturmangfoldet.
Gjennom våre bestemmelser i naturmangfoldloven er Norge et foregangsland internasjonalt på dette feltet. EU har ikke lovverk på dette området i dag. Norge vil bidra med innspill til EUs offentlige høring om gjennomføring av Nagoya-protokollen. Jeg hadde nylig besøk, som nevnt, av Jo Leinen, lederen for Europaparlamentets miljøkomité, som hadde nyttige møter her, og som var veldig opptatt av at EU bør følge Norge når det gjelder gjennomføringen av Nagoya-protokollen. Han ønsker å se nærmere på den norske naturmangfoldloven når EU skal komme opp med konkrete initiativ og lovgivning. Naturmangfoldloven har jo vakt betydelig internasjonal interesse og blitt nominert til flere internasjonale miljøpriser.
Det ble i Nagoya også vedtatt mål for å sikre at verdien av naturmangfold og økosystemtjenester skal innarbeides i nasjonale regnskap og tas med i beslutninger som berører naturmangfoldet. Dette var også tema på et møte Europaparlamentet nylig arrangerte om verdien av økosystemtjenester, med innlegg og annen støtte fra Norge. Dette er et område der Norge og EU har mye å lære av hverandre.
Kommisjonen la nå i mai fram sin nye biodiversitetsstrategi med tittelen Our life insurance, our natural capital, med tiltak og virkemidler for å verne og forbedre tilstanden i naturmangfoldet i Europa fram mot 2020. Hovedbudskapet er at alle sektorer som påvirker naturmangfoldet, må bidra til å stanse tapet av naturmangfold. Norge har bidratt med erfaringer fra naturmangfoldloven og forvaltningsplanarbeidet fra norske havområder.
EU er i ferd med å vurdere hvordan de skal beskytte de resterende 82 pst. av naturområdene som ikke er vernet. Spesielt interessant for EU er områdebeskyttelse utenfor vernede områder og prinsippet om bærekraftig bruk, samt å se regler om bruk og vern i sammenheng. Statssekretær Heidi Sørensens innlegg om dette i fjor under EUs Green Week– som er den største og mest toneangivende årlige miljøkonferansen i Europa – vakte stor interesse.
EUs tømmerforordning gjør det straffbart å markedsføre tømmerprodukter som kan knyttes til ulovlig høsting og produksjon, og den pålegger operatører å følge prosedyrer som skal avdekke produktenes opprinnelse og lovlighet. Det betyr at også norske virksomheter som ønsker å selge sine tømmer- og treprodukter til markedet innenfor EU, vil måtte oppfylle kravene i det vedtatte regelverket. Regjeringen anser tømmerforordningen som EØS-relevant og vurderer nå hvordan forordningen skal gjennomføres i Norge. Det er positivt at EU går foran og lager et internasjonalt regime. Det er et eksempel på et sektorovergripende regelverk som omfatter miljø, skog, handel og det indre marked.
Det var også en seier for EU da de 4. mai undertegnet en avtale med Indonesia om å stanse eksport av ulovlig hogd tømmer under EUs handlingsplan for tømmerhandel, FLEGT (Forest Law Enforcement, Governance and Trade). Avtalen innebærer at Indonesia etablerer et verifikasjonssystem for å sertifisere at tømmeret er hogd lovlig, mot at de får eksportere sertifisert tømmer til EU på «grønn sone» uten nærmere kontroll under tømmerforordningen. Det er positivt at EU med sin nye importregulering har klart å overbevise Indonesia om fordelene ved å inngå en sånn avtale. Indonesia er et av de tre hovedlandene under Norges klima- og skogsatsing, og dette er et veldig godt eksempel på at Norge og EU kan utfylle hverandre internasjonalt.
Når vi snakker om betydningen av en aktiv norsk Europa-politikk, blir kjemikaliefeltet gjerne løftet fram som kroneksemplet på at faglig substans koblet med aktiv påvirkning gir resultater. Kjemikalier og avfall er områder hvor Norge har ligget foran, og vi har lang tradisjon for et godt nordisk samarbeid for å løfte resten av Europa. REACH er det grunnleggende europeiske systemregelverket på kjemikalieområdet. Jeg er derfor opptatt av at vi både har en god gjennomføring og en aktiv norsk påvirkning i videreutviklingen av dette viktige regelverket. Norge er i ferd med å få på plass en nasjonal ekspert i kjemikaliebyrået i Helsinki, som skal bidra til gjennomføringen. REACH har også videre effekt ved at land utenfor Europa tilpasser seg dette regelverket. Det har derfor en positiv internasjonal betydning langt utenfor sitt eget virkeområde.
Norges hovedstrategi er å påvirke kjemikaliepolitikken i EU fordi det betyr mer for naturmiljøet hva hele Europa gjør, enn hva vi gjør nasjonalt. Men vi ønsker også å være en pådriver for strenge miljøkrav ved å gå lenger enn dagens reguleringer i EU for enkelte stoffer. Det har Norge f.eks. gjort for kvikksølv og for noe som heter PFOS. Vi har også ganske nylig sendt et forslag til ESA om å innføre fire nasjonale forbud mot miljøgifter i forbrukerprodukter. Stoffene finnes i dag i en rekke produkter som fargestifter, leker, maling, tepper, plast og tekstiler.
Det er særlig stor kunnskapsmangel om helse- og miljøeffekter av nanomaterialer, samtidig som vi vet at disse kan ha slike skadelige effekter. Det vanlige kjemikalieregelverket sikrer ikke et like høyt beskyttelsesnivå for disse stoffene som for tradisjonelle kjemiske stoffer, og det er derfor nå i EU en økende oppmerksomhet rundt hvordan vi skal regulere nanomaterialer. Norge deltar aktivt i den diskusjonen.
Norge har lenge vært helt i front når det gjelder innsamling og gjenvinning av elektrisk og elektronisk avfall. Vi har bidratt til EUs revidering av regelverket. Vi ønsker et bredere virkeområde som inkluderer alle elektroniske og elektriske produkter, og mener det er viktig å fastholde nasjonal kontroll med produsenter og importører.
EØS-midlene gir en unik mulighet for økt samarbeid med EUs nye medlemsland. Norge både gir og får kunnskap. I forrige periode ble ¼ av den totale EØS-støtten brukt til miljøtiltak. Det var det største innsatsområdet. Mange viktige og gode miljøprosjekt er gjennomført i denne perioden. For eksempel har det polske miljøinspektoratet utviklet og forbedret sine systemer for industrikontroll og miljøinformasjon på en rekke områder. De har adoptert vårt system for risikobasert tilsyn, og antallet kontroller har økt fra 903 til 2500 over en femårsperiode.
Arbeidet har også bidratt til etablering av utslippsregistre og bedre tilgang for allmennheten til miljø-, utslipps- og tilsynsdata. Gjennom EØS-midlenes støtte til frivillige organisasjoner har vi bl.a. støttet en koalisjon av over 30 miljøorganisasjoner i Bulgaria, som har samarbeidet i fire år for å endre regelverket når det gjelder biodiversitet og miljøvern.
Kulturarv er også et stort satsingsområde innenfor EØS-midlene. Norge har krevd at satsingen skal opprettholdes på samme nivå for neste periode, og i den avtalen vi nå har inngått med EU, er det satt som krav at 30 pst. av EØS-ordningen skal gå til miljøtiltak. Vi vet allerede at flere land ønsker å satse på bevaring av naturmangfold, bedre hav- og vannforvaltning, energieffektivisering, klimatilpasninger og grønn innovasjon.
Regjeringen har i lengre tid vurdert hvordan en skal stille seg til EUs såkalte havstrategidirektiv fra 2008. Dette er et direktiv som pålegger medlemsstatene å utarbeide strategier for å oppnå god miljøstatus i havområdene utenfor EUs medlemsland og tiltaksplaner for å oppnå miljømålene. Slike strategier og tiltak skal utvikles i samforståelse med nabostatene, og det sentrale spørsmålet for Norge har derfor vært om vi sikrer fortsatt samarbeid på dette området best ved eksisterende samarbeidskanaler, som konvensjonen om beskyttelse av det maritime miljø i det nordøstlige Atlanterhav og bilateralt samarbeid, eller om vi er best tjent med å ta inn EUs havstrategidirektiv i EØS-avtalen og dermed få tilgang til flere samarbeidskanaler uten at dette samtidig skaper problemer for andre sentrale norske interesser.
Regjeringen har falt ned på at vi ikke ønsker å ta havstrategidirektivet inn i EØS-avtalen. Beslutningen er basert på en helhetlig vurdering, hvor forskjellen mellom direktivet og EØS-avtalens geografiske virkeområde har vært det mest tungtveiende momentet. Direktivet gjelder havområdene fra grunnlinjene og ut til yttergrensene for norsk kontinentalsokkel. Våre havområder er som sådanne ikke omfattet av EØS-avtalens geografiske virkeområde, som ikke strekker seg lenger enn ut til territorialgrensen, dvs. 12 nautiske mil fra grunnlinjene. En stor del av virkeområdet for direktivet er altså utenfor EØS-områdets geografiske virkeområde, og vår generelle politikk er at vi ikke ønsker å utvide dette virkeområdet.
Norge har vært foregangsland i utviklingen av helhetlige forvaltningsplaner for havområdene, og EUs havstrategidirektiv fra 2008 er i stor grad bygd opp etter samme modell som de helhetlige forvaltningsplanene. Vi anser at norske forvaltningsplaner er minst på høyde med det EU vil iverksette når det gjelder å sikre god miljøstatus i havområdene. Vi har et godt samarbeid med EU, og det ønsker vi å fortsette med. Vi vil derfor arbeide for å styrke det allerede gode samarbeidet med EU knyttet til forvaltningen av havområdene selv om vi ikke innlemmer direktivet i EØS-avtalen.
Som oppfølging av ulykker som Deepwater Horizon-ulykken i Mexicogolfen og ulykken ved atomkraftverket i Fukushima har EU-kommisjonen foretatt såkalte stresstester av eget regelverk for å være best mulig forberedt hvis tilsvarende ulykker skulle skje i EU. De har også lovet å gjøre dette for Sellafield.
Etter en gjennomgang av regelverket for miljø og sikkerhet i offshore-, olje- og gassaktivitet i Europa jobber nå kommisjonen og Europaparlamentet med en pakke med forslag til et nytt og revidert regelverk, som trolig vil legges fram i løpet av året.
På miljøområdet har kommisjonen varslet at det vil komme forslag på områdene miljøansvar, avfall og finansiell sikkerhet ved ulykker. Norge ligger langt framme på miljø og sikkerhet i offshoresektoren, og vi bidrar med informasjon om det norske regelverket og «best praksis» inn i beslutningsprosessen i EU.
Kommisjonen har også varslet forslag om overnasjonale sikkerhetsregler. Det er avgjørende for Norge at sikkerhetsnivået på norsk sokkel opprettholdes. Vi er derfor skeptiske til overnasjonale sikkerhetsregler for offshore-, olje- og gassvirksomhet. Vi mener bl.a. at lokale forutsetninger som klima, geografiske forhold og sårbar natur er avgjørende, og at offshoresikkerhet derfor best blir håndtert av nasjonale myndigheter. Norge er samtidig en aktiv bidragsyter i internasjonalt samarbeid for å øke sikkerheten og redusere miljørisikoen, bl.a gjennom organisasjoner som North Sea Offshore Authorities Forum, International Regulators’ Forum og OSPAR.
Lederen: Da er det åpent for spørsmål – først Trygve Slagsvold Vedum.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Takk for redegjørelsen.
Jeg har et spørsmål om EUs tømmerforordning. Skognæringen er en av Norges største eksportnæringer og en veldig betydningsfull næring. I komiteens merknad fra november 2010 vektlegger komiteen bekymring for rammevilkårene for norsk skognæring. Spørsmålet mitt er: Hva er de største utfordringene som ligger i forordningen, for norsk skognæring, og hva gjør regjeringen for å tilpasse forordningen eller lage et regelverk som er tilpasset norsk skognæring? Hvor tett samarbeid er det med Norskog og Norges Skogeierforbund, som er de to tunge aktørene innenfor norsk skognæring, og som representerer eierinteressene innenfor norsk skogbruk?
Laila Gustavsen (A): Jeg har også et spørsmål rundt tømmerforordningen, litt i samme gate som spørsmålet fra Slagsvold Vedum.
Det er ikke noen tvil om at Norge har interesser i skognæring. Selv kommer jeg fra et skogfylke. Det å få et så enkelt regelverk som mulig for norske skogprodusenter er viktig, og det er også viktig at vi får på plass mekanismer som gjør at vi får utnyttet norsk skog. Dette er jo et regelverk som skal utformes videre i 2011. Det landes da endelig, så vi kommer jo tilbake til den saken. Mitt spørsmål er egentlig knyttet til det samme som Slagsvold Vedum spurte om, om du kunne utdype litt rundt prosessen og hvordan arbeidet er framover.
Nikolai Astrup (H): Takk til statsråden for redegjørelsen. Du sa innledningsvis at Norge må prioritere hva vi velger å fokusere innsatsen rundt. Da kunne jeg tenke meg å spørre hva Norge prioriterer spesielt av de tingene du her har gått igjennom.
Så et spørsmål om skipsfart. Du nevnte at Norge er positiv til at skipsfart legges under et kvotesystem. Det er i hvert fall denne representanten enig i. Du sa også at det vesentlige er at alle ilegges de samme rammevilkår, uavhengig av hvor skipene er registrert, men det vesentlige må vel være ikke hvor skipene er registrert, men hvor de går i trafikk. Jeg spør derfor om jeg har oppfattet deg riktig – om det er det første eller det andre som gjelder.
Siri A. Meling (H): Takk til statsråden for redegjørelsen.
Jeg har to spørsmål. Det ene er til det arbeidet som gjøres i etterkant av ulykken i Mexicogolfen. Jeg har forståelse for at en ønsker å opprettholde nasjonale tiltak, nasjonal styring i forhold til sikkerheten på norsk sokkel. Men i forhold til aktivitet i arktiske områder kan det kanskje være en fordel med en viss grad av engasjement fra EU på områder som vi er berørt av, men ikke har direkte styring på. Mitt spørsmål er om det tenkes noen tanker rundt at det kan være fornuftig at EU går i bresjen for noe som omhandler arktiske områder, og krav til sikkerhet og miljø i disse områdene.
Det andre spørsmålet går på ettervirkningene etter Fukushima. Det er riktig at det nå skal foretas stresstesting, og det er bra at Sellafield også er innlemmet i den testrunden. Mitt spørsmål er til transport av radioaktivt avfall langs kysten vår, og om varslingsrutiner er et område som statsråden fokuserer på å forbedre – sikkerheten rundt den typen transport.
Lederen: Da er den siste inntegnede taleren Ketil Solvik-Olsen. Jeg foreslår at vi setter strek for nye spørsmål til miljø- og utviklingsministeren etter hans spørsmål.
Ketil Solvik-Olsen (FrP): Takk for det, og takk for redegjørelsen.
Jeg har tre små spørsmål. Det ene går på en global klimaavtale. Hvilke forpliktelser har Norge i dag, hvis en ikke får noe i Durban som er internasjonalt bindende? Hvilke forpliktelser står vi igjen med som Norge rettslig forplikter seg til, til 2020?
Så går det neste på skog. Man mener at Norge skal finansiere skogtiltak, også i land som ikke har særlig avskoging i dag, for å hindre at de begynner med avskoging. Når det gjelder Brasil, skal en ikke utbetale penger før en kan dokumentere at en har redusert avskogingen, som er målbare kriterier. En har også et exit-punkt når avskogingen er på et så lavt nivå at en ikke kan redusere den ytterligere. Hvilket exit-punkt har en i de landene der en bare skal betale folk for ikke å begynne avskoging? Da må en alltid være på det status quo som en hadde i utgangspunktet, og det kan i så fall bli en ganske lang affære. Hvilke tanker har han rundt det?
Så til det som går på korrupsjonsfare. Hvor høyt nivå av korrupsjon kan statsråden akseptere før han begynner å se det som faretruende for legitimiteten i prosjektet? I bakgrunnspapirene som er lagt ut her, står det at en ikke har tid til å vente med å fjerne faren for korrupsjon, for da kan en risikere at skogen blir hogd ned. Jeg ser argumentet, men det må jo sannsynligvis også gå en grense for miljøvernministeren for hvor mye fare en aksepterer.
Det siste går på EU og kvotesystemet. EU har vært veldig opptatt av å unngå utflagging av sin egen industri til land utenfor europeisk kvotesystem, som følge av CO2-kostnader. Statssekretær i Finansdepartementet, Ketil Lund, var nylig ute i Aftenposten og sa at vi må unngå utflytting av norsk industri som følge av norsk klimapolitikk. Hvordan vil det gjenspeile seg i praksis, f.eks. i forhold til eksempelet vi har med Alcoa som ikke vil få lov til å bygge i Norge uten CO2-rensing, mens CO2-rensing teknologisk ikke er mulig, ifølge regjeringens politikk? Da vil de bli flagget ut til andre land, gjerne i EU, men de vil fortsatt være under EUs tak, og da vil det ikke ha noen betydning om en hadde bygd i Norge i stedet. Med tanke på signalene fra Ketil Lund om at en i klimapolitikken skal unngå utflagging av industri fra Norge, hvordan vil det følges opp i praktisk politikk fra regjeringen?
Lederen: Da har jeg ikke registrert flere som har spørsmål og gir ordet til miljø- og utviklingsministeren.
Statsråd Erik Solheim: Takk, leder.
Når det gjelder skogregimet, for å starte med det, er dette noe vi selvfølgelig kommer tilbake til Stortinget med. Det regjeringen så langt har gjort, er å trekke den konklusjonen at regelverket er EØS-relevant og derfor vil komme til anvendelse i Norge. Så må vi inngå en dialog, Landbruks- og matdepartementet og Miljøverndepartementet og andre, selvfølgelig også med skogbruksnæringen, det skulle bare mangle, om hvordan dette skal gjennomføres og hvilke virkninger det eventuelt måtte få for norsk skogbruk. Hovedprinsippet er jo at skogbruksnæringen må dokumentere at den driver på en bærekraftig måte. Det er et godt prinsipp som vi deler.
Så er det den konkrete utformingen. Jeg har registrert at det har vært en viss bekymring for dette regelverket i Sverige og Finland, som jo er skogbruksnasjoner, og som har en del av de samme fellestrekkene, selv om de er vesentlig større skogbruksnasjoner enn Norge. Det er de problemstillingene vi vil gå inn i. Dette er også et regelverk som på mange måter har sitt opphav i ønsket om å beskytte tropisk skog, men det er også relevant for polar eller arktisk skog. Vi må komme tilbake til alle enkeltheter i det, og i tett dialog med skogbruksnæringen selv.
Så var det spørsmål fra Nikolai Astrup om hva vi prioriterer. Det er klart at miljøpolitikken de siste årene har vært veldig dominert av klimaforhandlingene og klimapolitikken. Det har også vært norsk hovedprioritet og EUs hovedprioritet. Vår dialog med EU om klimaforhandlingene har vært det som har tatt mest tid, iallfall på politisk nivå. I tillegg vil jeg si at områder som arbeidet foran Nagoya-konferansen og arbeidet med naturmangfold, den norske naturmangfoldloven og tilsvarende prosesser i EU, har vært en annenprioritet. En tredjeprioritet er alt som er knyttet til Norge som maritim nasjon, havområder, oljevirksomhet og oljesøl til havs. Så er det en del områder hvor veldig mye godt arbeid har vært gjort, på REACH-området – kjemikalieområdet – som vi følger tett hele tiden, hvor det kanskje ikke akkurat har vært gjort de store nye tingene de siste par årene.
I tillegg til dette kommer et betydelig antall enkeltsaker, jeg kan nevne en som Solvik-Olsen var innom, ferrolegeringsindustrien. Det er klart at det var et arbeid på gang i EU der som kunne fått vesentlige, urimelige negative konsekvenser for Norge, hvor vi forsøkte å bruke både de politiske kanalene, altså direkte dialog med Connie Hedegaard, og embetsdialogen for å avverge det, og hvor det så langt i hvert fall ser ut som det nå blir et regelverk som ikke er perfekt sett fra et norsk ståsted, men som er veldig mye bedre enn det som var der. Det er de store hovedlinjene, og så vil det være den typen enkeltsaker som krever rask utrykning.
Når det gjelder skip, må vi i første omgang se et regelverk i EU som et skritt mot et globalt regelverk. Målet må være et globalt regelverk som også gjelder over Stillehavet og andre store hav. Jeg deler den oppfatningen at man ikke nødvendigvis globalt trenger – jeg beklager, men jeg rekker ikke å lese alle lappene mens jeg snakker – nøyaktig samme regelverk over alt. Det kan godt hende at innenrikstrafikk i afrikanske land, eller trafikk langs kysten av Afrika ikke trenger å dekkes av det samme regelverket som trafikk over Stillehavet eller Atlanterhavet. Men jeg er helt sikker på at hvis en båt går fra Yokohama til West Beach, må den dekkes av det samme regelverket uansett hvor den er registrert, og uansett type. Hvis ikke vil det være en umulig konkurransesituasjon. Det samme gjelder selvfølgelig over Atlanterhavet.
Siri A. Melings spørsmål om aktivitet i Arktis sorterer vel like mye under utenriksministeren, så han kan ta det.
Når det gjelder transport av radioaktivt avfall langs kysten, vil jeg egentlig foretrekke å komme tilbake med et mer detaljert svar på det. Svaret nå vil bare bli at det er et tema vi tar alvorlig og følger nøye med på. Jeg kan gjerne komme tilbake med et mer presist svar på det i form av et brev eller liknende – vi merker oss det.
Så spurte Solvik-Olsen hva vi står igjen med hvis Durban så å si skulle kollapse. Norge har jo innmeldt forpliktelser i forbindelse med København- og Cancún-konferansene, så det er selvfølgelig en norsk forpliktelse som vil gjelde helt uavhengig av Durban. Hvis Durban skulle føre til et totalt politisk sammenbrudd av internasjonale klimaforhandlinger og det internasjonale klimaregimet, er det en helt åpen situasjon som ingen kan svare på hva de forskjellige landene gjør i. Men vi må arbeide på basis av at vi her bygger stein på stein, og om det ikke skulle bli store resultater i Durban, må København gjelde, og på toppen av København kommer Cancún. Det man får til i Durban, må bygges på toppen av det. Skulle det være et midlertidig tilbakeslag, vel så må vi se etter nye ting videre. Jeg har ingen tro på at vi kommer til å få klimapolitikkens big bang, altså at vi på en stor konferanse løser alle problemene. Jeg tror det er mye sunnere å ta nedrustningsforhandlinger eller det internasjonale handelsregimet som en parallell, hvor det er bygget stein på stein gjennom mange konferanser. Så hovedsvaret er at alle norske forpliktelser fra København og Cancún, inkludert våre forpliktelser i Kyoto, står uavhengig av vedtak i Durban, dog med det forbehold at skulle det bli store internasjonale politiske bevegelser, må det selvfølgelig vurderes på det tidspunktet.
Så kom et meget presist og godt spørsmål om hva vi gjør der hvor vi ikke forsøker å stoppe en drastisk avskoging, men forsøker å gi et land premie for at de faktisk ikke har avskoging. Hensikten med dette er det opplagte i at avskogingen ikke skal flytte seg fra et sted til en annet. Hvis Brasil reduserer sin avskoging, skal det ikke flytte seg til Guyana. Dette er et veldig komplisert arbeid, og komplikasjonen i det vises ved at vi ble enige med Guyana om en historisk basislinje for hvor mye det har vært avskoget i Guyana over de siste ti årene. Den er basert på tall som vi fikk fra FAO, FNs matvareorganisasjon. Så viser det seg at den reelle avskogingen i Guyana bare er en tiendedel av denne historiske basislinjen, i og for seg en veldig god nyhet. Det viser i praksis at Guyana ikke har avskoging overhodet. For naturen, miljøet og alt annet godt er det veldig bra, men det skaper komplikasjoner i utformingen av et presist regelverk.
Jeg deler oppfatningen om at man må tenke på exit, men exit her kommer ved at Guyana utvikles i en slik grad at landet selv kan bære omkostningene ved sin egen gode miljøpolitikk, akkurat som Norge bærer omkostningene ved god miljøpolitikk i Norge, USA gjør det i USA, Kina gjør det i Kina. Ingen av oss krever at noen andre skal komme og betale hvis vi lager en nasjonalpark. Når Guyana kommer til det punktet at de selv kan bære kostnadene ved en god miljøpolitikk i Guyana, har vi nådd målet og kan trygt trekke oss ut.
Korrupsjonsfaren er stor i alle de viktigste regnskoglandene. Det er dog også der en stor gradering. Jeg tror alle fort er enige i at korrupsjonsfaren er vesentlig større i f.eks. Den demokratiske republikken Kongo enn hva den er i Brasil. Det betyr ikke at den er null i Brasil, men den er vesentlig større i Kongo. Utgangspunktet kan ikke være hvor stor korrupsjonsfaren er i et land, men hvilke tiltak vi setter i verk for å sikre at det ikke er korrupsjon i prosjekter eller programmer som Norge finansierer. Der har vi med all respekt de beste internasjonale retningslinjer, vi har de beste på norsk side, og vi tar i bruk de beste institusjoner som finnes i f.eks. tilfellet Guyana, Verdensbanken og Den interamerikanske utviklingsbanken. Det betyr ikke at korrupsjonsfaren kommer ned i null, men det gjør at vi mener vi har gjort alt det er mulig å gjøre. Og som jeg har sagt tusen ganger, hvis noen har synspunkter og ideer på hvordan vi kan redusere korrupsjonsfaren ytterligere, skal det ikke stå på oss å sette dem ut i livet.
Det siste var spørsmålet om Ketil Lunds uttalelser om å unngå utflagging. Jeg er ikke overraskende enig med Ketil Lund i dette. Dette er en debatt Norge kommer til å få i forbindelse med klimameldingen som kommer til høsten, hvordan vi skal sette et regelverk som både oppnår det som Stortinget har sagt at vi skal nå, en vesentlig reduksjon i norske klimagassutslipp, men selvsagt ikke på en slik måte at norsk industri flyttes til utlandet. Det tror jeg alle er enig om her, vi ønsker ikke en såkalt karbonlekkasje. Og så må vi se på hvordan vi får det til. Det er dog forskjellig fra å lage et regime som tiltrekker industri med vesentlige utslipp til Norge, og må skilles fra å ta vare på den industrien som allerede eksisterer.
Lederen: Takk for det. Vi går da over til utenriksministerens saker. Energi- og miljøkomiteen er hjertelig velkommen til å forbli i rommet, dersom den ønsker det.
Jeg gir da ordet til utenriksministeren, slik at han kan redegjøre for sine saker. Vær så god.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Før jeg begynner, til Meling: Når det gjelder Arktis og EU, er jo tre av de åtte arktiske landene EU-land. EU-kommisjonen er på vei inn som observatør i Arktisk Råd – også Morten Høglund deltok på Arktisk Råds ministermøte i Grønland i forrige uke – så vi må avklare betingelsene og få orden på hvordan observatørene skal delta, slik at alt arbeidet i Arktisk Råd fremover får et bredere nedslagsfelt. Vi tar nå fatt på oljespillproblematikken. Russland, Norge og USA skal lede dette arbeidet. Men det jeg vil henlede oppmerksomheten på, er alt det som skjer i de internasjonale organene utenfor Arktis, som må til for å regulere Arktis. Det gjelder f.eks. IMO, International Maritime Organization, som nå utarbeider polarkoden for seilas nord for 60. grad, slik det finnes en kode for sør for 60. grad. Og der er EU og EU-land aktivt med.
Det er helt riktig at vi må trekke EU med, med de virkemidlene og den dagsordenen de kan sette. Men jeg tror vi også har – som vi har snakket om flere ganger her – fått vendt EU bort fra tanken om at det skal en egen traktat til for å regulere Arktis. Det er faktisk åtte oppegående stater som har til hensikt å ta sitt ansvar på alvor.
Så til dagsordenen, leder.
Sak nr. 2
Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:
1. Postdirektivet
EUs tredje postdirektiv avvikler alle særrettigheter og eneretter for postforsendelser på under 50 gram og legger til rette for konkurranse også i denne delen av postmarkedet. Det vil bli redegjort for regjeringens holdning i saken.
Situasjonen på Island/ICESAVE
Alltinget vedtok 16. februar i år lovforslaget om statsgaranti for Icesave-saken. Presidenten på Island besluttet at avtalen skulle legges ut for folkeavstemning 9. april. Folkeavstemningen resulterte i et solid nei. Det vil bli redegjort for ESAs traktatsbruddssak mot Island samt om videre samarbeid om nordiske IMF-lån.
Pasientrettighetsdirektivet er vedtatt i EU
Direktivet gir bl.a. regler om når en pasient skal få tilbakebetalt utgifter til helsehjelp som pasienten har valgt å få utført i et annet EU/EØS-land. Den nye refusjonsordningen for helsehjelp i andre EØS-land, som ble innført i Norge fra årsskiftet, ivaretar langt på vei direktivets regler om refusjon.
Nytt direktiv i EU om kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer til transplantasjon (organdirektivet)
Formålet med direktivet er å redusere risiko for mottakere av organtransplantasjoner og å øke utveksling av organer mellom medlemslandene. Betydningen av å kunne benytte levende giver er anerkjent i direktivet, noe Norge har arbeidet for som et av de ledende land i Europa på området.
Aktuelle tobakkssaker, herunder revisjon av direktivet om tobakksprodukter
Norske myndigheter innga i desember 2010 høringsuttalelse til kommisjonens forslag til endringer av direktivet, hvor det ble fokusert spesielt på snusproblematikken. Det forventes at endelig forslag til endringer av direktivet vil fremmes rundt årsskiftet 2011/2012. Det vil videre bli orientert om tobakksprodusenten Phillip Morris’ sak mot Norge om forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer.
EUs forslag til nytt legemiddelregelverk
Forslaget om informasjon om legemidler til pasienter har møtt motstand blant EUs medlemsstater og av norske myndigheter.
EUs forordning om genmodifisert mat og fôr (GMO)
Det arbeides med tilpasningstekster til forordningen for å videreføre en restriktiv holdning og praksis på området.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: La meg bare minne om at dagsordenpunktene 3-7 er helserelaterte. Målet fra regjeringens side er at alle fagstatsråder skal innom Europautvalget ”på sirk”, for å si det slik. Så vi ønsker også helseministeren velkommen til et senere møte.
Jeg vil begynne med postdirektivet, som jeg også skal omtale i salen litt senere i dag. Jeg ønsker å knytte noen kommentarer til prosedyrespørsmål med hensyn til det Norge nå står overfor. Jeg skal ikke gå inn i debatten og argumentene når det gjelder postdirektivet, det har vi belyst tidligere. Jeg kommer litt inn på det i salen.
Regjeringen, som legger vekt på å sikre posttjenester av god kvalitet og til rimelig pris for alle i landet, er kommet til at det er tungtveiende argumenter for at Norge går imot å innlemme EUs tredje postdirektiv i EØS-avtalen. Vi vil derfor med det første meddele våre EFTA-partnere og EU-siden om norsk holdning i saken. Vi vil holde oss strengt til prosedyrene i EØS-avtalen vedrørende reservasjon i videre oppfølging av denne saken.
Prosedyrene for håndtering av slike tilfeller er nedfelt i EØS-avtalens artikkel 102. Artikkel 102 omhandler en situasjon hvor det er uenighet mellom avtalepartene om nytt EU-regelverk skal innlemmes i EØS-avtalen. Det er den part som ønsker innlemmelse av rettsaktene i EØS-avtalen, som avgjør når en artikkel 102-prosedyre formelt skal igangsettes.
Det er ikke mulig å si på hvilket tidspunkt en slik iverksettelse vil finne sted. Flere EU-land har ennå ikke gjennomført EUs tredje direktiv i nasjonal rett. Dessuten har enkelte EU-land fått utsatt frist for gjennomføring til 31. desember 2012. Fram til den datoen er det uansett ikke et ensartet regelverk i EU. Dette kan tilsi at det kan gå en god stund før EU vurderer iverksettelse av 102-prosedyren. Det er egentlig deres ansvar.
Etter en slik iverksettelse har EØS-komiteen seks måneder til rådighet for å finne en løsning. Partene plikter å bestrebe seg på å løse konflikten eller begrense skadevirkningene i så stor grad som mulig. Dette er prosatekst av hva som står i traktaten. Komiteen skal undersøke alle muligheter for at avtalen skal kunne virke tilfredsstillende. Dersom partene ikke kommer fram til enighet, og dersom EØS-komiteen ikke treffer beslutning om noe annet, vil den direkte berørte delen av EØS-avtalen midlertidig settes ut av kraft, suspenderes. Selv om dette må forventes, er det åpning for at man likevel ikke trenger å gå til dette skrittet, dersom partene blir enige om det.
Vi kan i dag ikke forskuttere utfallet av drøftelser av denne saken etter prosedyrene nedfelt i artikkel 102 i EØS-avtalen.
Fra norsk side legger vi imidlertid til grunn, dersom prosessen skulle munne ut i en suspensjon, at det kun er den direkte berørte del av det aktuelle vedlegget som suspenderes. Når det gjelder tredje postdirektiv, vil den direkte berørte delen av det aktuelle vedlegget etter vårt syn være postdelen av vedlegg 11 om Elektronisk kommunikasjon, audiovisuelle tjenester og informasjonssamfunnstjenester. Postdelen omfatter de to første postdirektivene. Et slikt syn ligger nærmest opp til ordlyden i artikkel 102 og er også den naturlige forståelsen fra et faglig, juridisk ståsted.
En midlertidig suspensjon vil innebære at avtalepartene ikke vil være folkerettslig forpliktet til å gjennomføre de suspenderte rettsaktene i nasjonal rett. For Posten Norge og andre norske aktører vil det innebære at de ikke har rett til å påberope seg rettigheter under direktivene i et EU-land, mens aktører fra EU ikke vil kunne påberope seg de tilsvarende rettighetene i Norge, Island eller Liechtenstein. De praktiske konsekvensene av en slik suspensjon vil avhenge av hva avtalepartene kommer til enighet om i EØS-komiteen. Dersom de to første postdirektivene settes midlertidig ut av kraft, vil man falle tilbake på bestemmelsene i EØS-avtalens hoveddel, som vil gjelde selv om første og annet postdirektiv blir midlertidig satt ut av kraft.
Suspensjon vil ikke ha noen automatisk internrettslig virkning. Det betyr altså at norske lover og forskrifter som gjennomfører disse direktivene i norsk rett – det har allerede skjedd – vil gjelde fram til de eventuelt blir endret. Norge kan altså fortsatt gi aktører fra EU de samme rettighetene som tidligere, selv om vi ikke er EØS-rettslig forpliktet til dette, dersom dette er ønskelig. Tilsvarende vil EU kunne velge å gi aktører fra EØS/EFTA-statene de samme rettigheter som tidligere, selv om direktivene er suspendert og EU ikke er EØS-rettslig forpliktet til dette. Den praktiske forskjellen vil da være at håndhevelsessystemene i EØS-avtalen ikke vil få anvendelse.
Uansett vil en suspensjon av postdirektivene medføre et svakere EØS-rettslig grunnlag for forretningsvirksomhet utenfor Norges grenser innen postsektoren enn det vi har i dag. Gitt at det i en slik situasjon vil være mye upløyd mark, både juridisk og politisk, er det imidlertid vanskelig å gi sikre prognoser. Jeg tror også vi skal være varsomme med å være de som gir for tydelige spådommer om dette.
Når det gjelder de økonomiske konsekvensene av en mulig suspensjon, er det for tidlig å foreta beregninger av dette. Både suspensjonens omfang og hvordan den gjennomføres, vil være av betydning.
Regjeringen vil selvfølgelig holde Stortingets organer informert om utviklingen i saken. Jeg tar sikte på at jeg i mitt innlegg på EØS-rådsmøtet til uken orienterer EU om den norske regjeringens holdning i denne saken.
Så vil jeg omtale Island/Icesave. En delegasjon fra Alltinget var på besøk her i Stortinget og i regjeringen i går, og mange hørte vel fra dem. Situasjonen på Island etter folkeavstemningen om Icesave og det videre samarbeidet om de nordiske IMF-lånene er utførlig redegjort for i revidert nasjonalbudsjett, så jeg henviser til det. Jeg vil bare kort redegjøre for hvordan regjeringen vil forholde seg til Island, i lys av den siste utviklingen i Icesave-saken.
Den 9. april var det, som kjent, folkeavstemning om Icesave på Island. Og som vi vet, ble det et solid nei til den fremforhandlede avtalen med Nederland og Storbritannia. Deltakelsen i folkeavstemningen var på 75 pst., og 60 pst. av velgerne stemte for å avvise den reviderte Icesave-avtalen. En motivasjon for å stemme nei kan ha vært et ønske om å få en rettslig prøving av Islands forpliktelser. Det er nå forestående. ESA innledet i mai i fjor traktatbruddssak mot Island, med påstand om at Island hadde brutt sine forpliktelser i henhold til innskuddsgarantidirektivet og EØS-avtalens artikkel 4 om likebehandling. Samtidig ga ESA i åpningsbrevet uttrykk for at de ville legge saken til side dersom partene kom fram til en minnelig løsning. Island fikk derfor utsatt fristen til å besvare brevet, så lenge det var muligheter for å komme fram til en omforent avtale. Det er nå ikke lenger sannsynlig. Derfor har Island avlevert sitt svar på ESAs åpningsbrev. Svarbrevet, som ble sendt 2. mai, er omfattende, på 33 sider, og imøtegår ESAs påstander på så godt som alle punkter. Etter at Island nå har svart på åpningsbrevet, vil ESA vurdere å komme med en grunngitt uttalelse i saken. Denne vil Island normalt få to måneders frist til å besvare. Neste skritt etter dette er at ESA kan bringe saken inn for EFTA-domstolen.
Norsk side er i denne situasjonen opptatt av ikke å forskuttere utfallet av den rettslige prosessen. Når det gjelder de nordiske IMF-lånene, er det ikke noe vilkår at Island inngår en Icesave-avtale med Nederland og Storbritannia, men at Island overholder sine internasjonale forpliktelser. Norge gikk i spissen for å tale dette synet, noe som gjorde det mulig å få IMF-programmene i gang. Island har foreløpig bare bedt om å få utbetalt halvparten av de nordiske lånene, men ønsker å ha mulighet til å kunne trekke på den andre halvparten i andre halvår 2011, om det skulle være behov. De nordiske landene er innstilt på å utvide den avtalefestede perioden der Island har anledning til å trekke på lånene, fra 30. desember 2010 til 30. desember 2011. I Sverige må dette avklares av Riksdagen.
Så hjem igjen, for å si det slik, til helsesaker – først pasientrettighetsdirektivet. Et stort flertall i Europaparlamentet stemte for direktivet om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester, pasientrettighetsdirektivet, 19. januar, og rådet vedtok direktivet 28. februar i år. Landene vil nå ha to og et halvt års gjennomføringsfrist. Direktivet gir regler om når en pasient skal få tilbakebetalt utgifter til helsehjelp pasienten har valgt å få utført i et annet EU/EØS-land. EU-domstolen har slått fast at dette er rettigheter en pasient har etter reglene om fri bevegelighet av tjenester i EU-traktaten og EØS-avtalen. Direktivet vil kunne skape større rettslig klarhet og forutsigbarhet for pasientene, samtidig som vi har vært opptatt av at det enkelte land må kunne opprettholde et sterkt offentlig og desentralisert helsevesen. Den nye refusjonsordningen for helsehjelp i andre EØS-land, som ble innført i Norge fra årsskiftet, ivaretar langt på vei direktivets regler om refusjon. Den norske ordningen gjelder i hovedsak helsehjelp utenfor sykehus. Imidlertid, når det gjelder sykehusbehandling, vil en gjennomføring av direktivet antakelig kreve noen endringer eller tillegg til de ordninger vi har i dag. Direktivet inneholder også bestemmelser om informasjon og samarbeid mellom landene, noe som i neste omgang vil kunne føre til økt utveksling av kunnskap og bedre ressursutnyttelse.
Et annet vedtatt EU-regelverk under vurdering av norske myndigheter er direktivet om kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer til transplantasjon, det såkalte organdirektivet. Hensikten med direktivet er å redusere risiko for mottakere av organtransplantasjoner og å øke utveksling av organer mellom medlemslandene. Indirekte er hensikten også å bidra til å bekjempe illegal organhandel og øke samarbeidet i Europa, slik at flere mennesker som trenger det, skal få tilbud om organtransplantasjon. Dette er i tråd med regjeringens politikk. Et viktig element er å sikre at organdonasjon er ubetalt og frivillig.
Norge er medlem av Scandiatransplant, en nordisk samarbeidsorganisasjon for organtransplantasjoner. Sammen med Scandiatransplant har norske myndigheter arbeidet for at levende giver av nyre, fra nær familie – i tråd med norsk praksis – i direktivet skal være sidestilt med avdød giver. Dette er nå med i det vedtatte direktivet.
Så til EUs forordning om genmodifisert mat og fôr, GMO. En viktig sak på matområdet er arbeidet med å innlemme EUs forordning om genmodifisert mat og fôr, GMO, i EØS-avtalen. Forordningen regulerer godkjenning av mat og fôr som består av, inneholder eller er produsert fra genmodifiserte organismer.
Regjeringen arbeider for å videreføre en restriktiv holdning og praksis på dette området. Tilpasningstekster vurderes for å sikre at det er norske myndigheter som avgjør om en GMO er godkjent i Norge eller ikke, i tråd med Soria Moria-erklæringen. Saken er ikke ferdigbehandlet. Vi er fortsatt i forhandlinger med EU om tilpasningstekster.
Så til direktivet om tobakksprodukter og aktuelle tobakkssaker. Norge sendte i desember 2010 en høringsuttalelse til kommisjonens revisjon av direktivet om tobakksprodukter. Spørsmålene var bl.a. om tobakksdirektivets rekkevidde bør utvides til å omfatte nye produkttyper, om EUs snusforbud bør oppheves, om helseadvarsler med bilder på tobakksproduktene bør gjøres obligatoriske, og om det bør innføres krav om nøytrale tobakkspakninger.
Norge oppfordret i sitt høringssvar kommisjonen til å endre helseadvarslene for snus til å inkludere kreftadvarsel. Det er forventet at endelig forslag til direktivendringer vil fremmes rundt årsskiftet 2011/2012.
Norge ble i mars 2010 saksøkt av tobakksprodusenten Philip Morris. Philip Morris hevder at det norske forbudet mot synlig oppstilling av tobakksvarer er i strid med EØS-reglene. Norske myndigheter er uenig i dette. Oslo tingrett har sendt saken til EFTA-domstolen for en rådgivende uttalelse. I den forbindelse har Norges syn fått støtte av kommisjonen, ESA, Island, Finland og Storbritannia. Philip Morris har fått støtte av Romania og Portugal. EFTA-domstolen vil ha en muntlig høring i saken i juni, før den gir sin uttalelse. Saken vil så bli sendt tilbake til norske domstoler for ordinær behandling.
Til sist legemiddelpakken. Kommisjonen legger til grunn at befolkningens tilgang til informasjon om legemidler varierer fra land til land. Mens legemiddelindustrien i dag ikke kan drive reklame for reseptpliktige legemidler til allmennheten, er det foreslått at industrien i fremtiden skal kunne informere pasientene om slike legemidler, men med detaljerte krav til innhold og medium. Forslaget har møtt motstand blant EUs medlemsstater og fra Norge, fordi forslaget anses å gi legemiddelindustrien rett til å markedsføre reseptpliktige legemidler direkte til allmennheten. Medlemsstatene har ikke vært villige til å starte behandlingen av det opprinnelige forslaget i rådet. I sin behandling har parlamentet kommet med endringsforslag som konsentrerer seg om pasientens informasjonsbehov. Forslaget skal behandles i rådsmøtet for helseministrene 7. juni.
Så har jeg en sak under Eventuelt, leder, men det kan jeg kanskje ta etter de innmeldte punktene.
Lederen: Det kan du.
Da er det åpent for spørsmål. Først Jan Tore Sanner.
Jan Tore Sanner (H): Jeg skal forsøke å avholde meg fra altfor sterk polemikk om postdirektivet – selv om det er umåtelig fristende – men bare fastslå at Høyre er sterkt uenig i den prosessen som nå settes i gang. Bondevik II-regjeringen var jo rede til å foreta liberaliseringen allerede i 2005, noe Posten Norge også var innstilt på. Jeg har også forstått det dit hen at både utenriksministeren og statsministeren var uenig i det vedtaket som ble gjort på Arbeiderpartiets landsmøte.
Jeg registrerer at utenriksministeren sier at man må holde seg strengt til prosedyren i EØS-avtalen. Det må jo innebære at man setter i gang en forhandling med sikte på å bli enig. Mitt første spørsmål er: Er det slik at man vil forhandle med sikte på å bli enig, eller har man allerede forskuttert at utgangen på dette skal bli at Norge skal reservere seg mot postdirektivet?
Det andre spørsmålet er om man har konsultert våre partnere i EØS-avtalen på EFTA-siden, altså Island og Liechtenstein, og hvilke tilbakemeldinger man har fått derfra.
Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har også to spørsmål til utenriksministeren. Det første går på kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer. Vi har jo denne Kosovo-saken som er kommet så langt som helt opp til FN, som gjelder organkjøp og -salg. Jeg ser at dette er sikkerhetsstandarder som skal redusere risikoen for mottaker. Hvordan kvalitetssikrer man at det også er frivillig og gratis, som utenriksministeren sa? Det kunne jeg godt tenke meg å høre litt om.
Så til en litt annen sak, som utenriksministeren egentlig ikke har sagt noe om: situasjonen på Balkan. Nå i det siste er det artikkel på artikkel fra eksperter over hele Europa som synser noe om Balkan, og som på en måte er redd for at vi nå faktisk kan stå overfor en ny krig på Balkan. Jeg lurer på om utenriksministeren er oppdatert, og om de norske posisjonene angående det.
Nikolai Astrup (H): Dette går også litt på postdirektivet. Jeg slutter meg til Jan Tore Sanners kommentarer. Jeg er glad for at når regjeringen først skulle gå inn i en reservasjonsprosess, at man valgte å gjøre det på et så viktig direktiv.
Så vidt jeg har forstått, er det to hensyn som Arbeiderpartiets landsmøte – og også i og for seg SV og Senterpartiet – har vært opptatt av, nemlig postombæring et visst antall dager i uken og pris på porto. Er regjeringens syn slik formulert at dersom de hensynene ivaretas gjennom forhandlinger, så kan man unngå en reservasjon, eller er det slik at man reserverer seg for enhver pris?
Jeg er også i likhet med Jan Tore Sanner interessert i å høre mer om hva våre partnere i Island og Liechtenstein mener om vårt syn på dette, og hvor prosessen står i deres land.
Så vidt jeg har forstått, sorterer postdirektivet under samme kapittel i EØS-avtalen som datalagringsdirektivet. Er det slik at dersom man reserverer seg mot dette direktivet og det midlertidig blir satt ut av spill, for å si det sånn, vil dette også da omfatte datalagringsdirektivet, eller er det feil oppfattet?
Dagfinn Høybråten (KrF): Det var mange ting å kommentere her. Jeg skal bare understreke Kristelig Folkepartis støtte til at regjeringen står hardt på for en fortsatt restriktiv praksis når det gjelder genmodifiserte organismer, i tråd med det som utenriksministeren sa. Vi er også helt enig i den linjen regjeringen har lagt seg på når det gjelder tobakksdirektivet og legemiddelregelverket. Det er svært viktig å unngå direkte reklame for legemidler fra industrien overfor norske pasienter.
Så vil jeg også understreke, i tråd med det som Karin S. Woldseth tok opp, når det gjelder organdirektivet – at Norge er langt fremme på dette området. Vi har en transplantasjonsvirksomhet og en donorpraksis som vi har grunn til å være stolt av, med høy grad av sikkerhet, og vi har et veldig tett og kvalitativt høyt nivå på samarbeidet som vi har i de nordiske land om dette. Det å utvide dette til å omfatte hele EU, med de 27 land, med hele Øst-Europa osv., det innebærer etter mitt syn en risiko for at det høye nivået vi har, ikke nødvendigvis blir det høye nivået i det nye, utvidede samarbeidsområdet for organtransplantasjoner. Jeg går ut fra at den risikoen er sterkt til stede i regjeringens vurdering av det regelverket, for det vil være en utvikling en ikke ønsker. Det er land som har en forholdsvis nær historie med en helt annen type praksis når det gjelder organtransplantasjoner og -donasjoner, som man da skal samarbeide med. Det er jo veldig bra hvis man kan heve nivået opp til den standarden vi har, i alle disse landene gjennom dette samarbeidet, men jeg er ikke overbevist.
Så til postdirektivet. Der har jeg ett spørsmål i forlengelsen av de spørsmålene som allerede er stilt, og det er: Når utenriksministeren sier at han vil holde Stortingets organer informert – det er en litt annen type organer her, da – er mitt spørsmål: Jeg spør ikke om dato, men på hvilket stadium i prosessen vil Stortinget få seg forelagt denne saken? Det går jeg ut fra at man har tenkt igjennom i forbindelse med disse prosedyrene.
Og så vil jeg gjerne vite status når det gjelder AMT-direktivet og direkte reklame for alkohol i sendinger rettet mot Norge.
Lederen: Det ser ut til å være en nær indre sammenheng mellom de to siste spørsmålene fra representanten Høybråten om Stortingets organer og organdonasjon, så vi vurderer svarene som kommer.
Bent Høie (H): Det jeg har spørsmål om, er knyttet til pasientdirektivet. Du sa i din redegjørelse at direktivet ville kunne føre til endringer eller tillegg i forhold til det som er gjeldende norsk rett på områder knyttet til sykehusene. Det hadde vært interessant å høre noen eksempler eller problemstillinger knyttet til det.
Så til tobakksdirektivet, der utenriksministeren ikke sa, men der det står i bakgrunnspapirene, at Norge sammen med Island har støttet et totalforbud mot salg av snus. Jeg lurer på hva som er den faglige og politiske forankringen for et slikt standpunkt, det samme med den faglige forankringen for standpunktet om å innføre kreftinformasjon på snuspakkene.
Jeg vil også uttrykke full støtte til den posisjonen som en har tatt i forhold til legemiddelregelverket og betydningen av å hindre den type snikinnføring av reklame for reseptbelagte legemidler i Norge.
Harald T. Nesvik (FrP): Jeg vil også innom et par små punkt. Det ene er postdirektivet. Statsråden sa selv i sin innledning at av tungtveiende grunner valgte man å gå imot direktivet. Jeg lurer på om statsråden kan redegjøre lite grann for de tungtveiende grunnene, da rent utenom Arbeiderpartiets landsmøte, selvfølgelig, og om man har lagt opp til en mulighet for å kunne innlemme direktivet dersom visse endringer finner sted. Det er jo litt viktig å vite, og også hvilken posisjon man legger seg på i prosessen fra Norges side.
Så vil jeg også lite grann innom pasientrettighetsdirektivet, for jeg er litt opptatt av det spørsmålet. Hvilken type endringer kan det komme innenfor spesialisthelsetjenesten og betaling, utenom det som ligger her i dag. Vi vet jo bl.a. at en del spesialister innenfor dette er utenfor sykehus og tilbyr tjenester utenfor rene sykehus. Da er spørsmålet: Hvordan vil det bli innlemmet i pasientrettighetsdirektivet? Slik jeg har forstått det, gjelder det tjenester utenom rene sykehusbehandlinger, og da vil jo spesialister som er etablert, som f.eks. avtalespesialister etc., som vi har i Norge, falle innenfor direktivet. Jeg vet ikke om statsråden kan si noe om det?
Lederen: Da er siste inntegnede taler Sverre Myrli, og vi setter strek for nye spørsmål under hans spørsmål.
Sverre Myrli (A): Da skifter vi fra helse til broderfolket i vest, Island. Som utenriksministeren sa, har jo den islandske alltingspresidenten vært på besøk i Oslo – for alt jeg vet, er hun her kanskje fortsatt. Deler av utenriks- og forsvarskomiteen hadde i går møte med henne og hennes delegasjon, og inntrykket i alle fall jeg sitter igjen med, er at dette ordner seg. Sjøl om de i delegasjonen beklaget både presidentens veto og nei-flertallet i folkeavstemninga – det var presidenten, som er sosialdemokrat, én fra partiet Venstre-Grønne og én konservativ – så mente de allikevel at denne saken nå ordner seg fordi det i konkursboet etter Icesave er midler nok til å dekke det som låntakerne har lidt. I bakgrunnsdokumentene som vi har fått til dagens møte, antydes det at de kan være i stand til å tilbakebetale mer enn 90 pst. av det det er snakk om. Spørsmålet mitt er: Er det også utenriksministerens inntrykk at islendingene nå mener at denne saken ordner seg, og at det er penger nok til å tilbakebetale kundene i Nederland og Storbritannia?
Laila Gustavsen (A): Jeg skal være kort. Prosessen rundt pasientrettighetsdirektivet kommer vi tilbake til.
Jeg har egentlig bare lyst til å gi utenriksministeren honnør fordi han startet sin redegjørelse med å svare på Siri A. Melings spørsmål rundt Arktis. Jeg har lyst til å benytte anledningen, ettersom det er første gang Stortingets organer har dialog med utenriksministeren etter møtet i Arktisk Råd, til å gratulere med den viktige seieren og innsatsen rundt å få sekretariatet for Arktisk Råd til Tromsø. Det var hardt arbeid, det var flott å se at det lyktes, og det har jeg lyst til å benytte anledningen til å gratulere med.
Lederen: Da får utenriksministeren svare på spørsmålene.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Når det gjelder postdirektivet, kan jeg bekrefte, som jeg sa i innlegget mitt, at regjeringen legger vekt på å følge traktatens bokstav i måten dette gjøres på. Jeg gjenga det ganske grundig i mitt innlegg at det påligger partene i alle faser av denne prosessen å arbeide med sikte på å finne en løsning og minimere de problemene som kan oppstå. Norge er traktatbundet til å følge avtalen, og det kommer regjeringen selvfølgelig til å gjøre. Det er ingen tvil om det. Betyr det arbeid med sikte på å komme fram til enighet? Ja, det står i traktaten at man er pliktig til det. Det vil vi selvfølgelig gjøre, og vi vil gå inn i det med det som kalles et åpent sinn og ”good faith”, som man sier på forhandlingsspråket, med sikte på å finne en løsning. Det vil vi måtte gjøre med vår motpart når opplegget rent tidsmessig er avklart. En konsultasjon med våre partnere Island og Liechtenstein utover det de har notert seg ad uformelle veier, vil formelt skje denne uken – jeg tror senere i dag – på ambassadørnivå i Brussel, slik at de er orientert før jeg gir min orientering til EU-siden i EØS-rådet neste uke. Jeg setter pris på at representanten Astrup fant at dette var et viktig direktiv. Det er hjelpsomt å ha med.
Det er fire forhold som har vært trukket fram. Jeg skal ikke gå inn i den debatten nå, for den har vi hatt tidligere. Det ene handler om postombæring i hele landet, seks dager, et viktig hensyn for mange mennesker i vårt land. Det andre er enhetlig pris på porto. Det tredje er en berettiget uro rundt faglige rettigheter for dem som bærer post under 50 gram, ut fra erfaring fra en del andre land. Det har vært framholdt at det til sammen er så stor usikkerhet rundt de tre hensynene at regjeringen har inntatt det standpunktet den har. Det vil være blant hovedsakene, pluss at det eksisterende monopolet ikke legges ut til fri konkurranse. Det har også en økonomisk side i seg, fordi man med dagens system gir Posten Norge anledning til å kryssubsidiere fra lønnsomme til mer ulønnsomme strøk for å finansiere ombæringen. Spørsmålet som reiser seg, er om det er mulig å opprettholde den samme ordningen om man ikke har det. Så får vi ta diskusjonene og se om det er mulig å få gjennomslag for noe av det som gir uro på disse punktene, og om det kan finnes andre løsninger.
Når det gjelder menneskelige organer, er jeg helt enig med representanten Høybråten i at vi må være meget, meget aktpågivende når vi går inn i denne dialogen. Det har også helsemyndighetene vært. Jeg slutter meg bare fullt og helt til at dette ikke er et område der man kan tillate kompromisser når det gjelder sikkerhet, identifikasjon, frivillighet osv.
Til representanten Woldseth: Kosovo-saken handler jo om en nesten uhyrlig kriminell handling, som serbiske myndigheter forsøker å løfte til Sikkerhetsrådet for å få etterforsket som krigsforbrytelse. Jeg vil nesten ikke omtale det i samme kategori som organisert organutveksling. Men det illustrerer jo likevel nærheten til en bransje som i deler av Europa er høykriminell, fordi den er drevet av økonomi. Vi er opptatt av, gjennom det samarbeidet vi har med andre skandinaviske og nordiske land, å ta den enhetsfronten med inn i debatten med europeiske partnere.
Når det gjelder pasientrettighetsdirektivet, tror jeg helseministeren skal få gå i detalj på det. Men når det gjelder sykehusbehandling, som det ble stilt spørsmål om, har hoveddelen av pasientrettighetsdirektivet, slik vi har sett det, handlet om tjenester utenom sykehus. Det kan også få betydning for sykehus, og da er det slik at det handler om pasientenes rett til refusjon dersom de i hjemlandet må venter lenger enn det som er medisinsk forsvarlig. I de tilfeller der man altså må vente lenger enn det som er medisinsk forsvarlig, kan man få behandling ved et annet sykehus og ha refusjonsrett, altså en kodifisering av den retten.
Astrup stilte spørsmål om kapitlet til datalagringsdirektivet. Da er det sånn at datalagringsdirektivet er i det samme kapittelvedlegg som postområdet i EØS-avtalen. Derfor kjenner representanten igjen omtalen av det angjeldende området fra den debatten. Den norske holdningen er at det må være det juristene vil kalle en saklig avgrensning når man skal se på dette balansepunktet. Dersom det skulle bli en suspensjon, vil den saklige avgrensningen handle om 1. og 2. postdirektiv. Men der sitter ikke vi med fasiten. Dette må vi diskutere med EU. Men også på dette feltet er det snakk om forhandlinger og diskusjoner mellom to parter, og det vil vi komme tilbake til.
Så stilte Høybråten spørsmål om å holde Stortingets organer orientert. Jeg vil vel som ansvarlig minister på dette området ha som holdning hyppig å orientere Stortinget om framdriften i de samtalene vi har med EU. Hva timeplanen her blir, er litt ukjent for meg. Hvis 102-prosedyren blir igangsatt i forkant av sommerferien, har vi neppe forhandlinger i forkant av sommerferien. Hvis den kommer i etterkant av sommerferien, er vi et sted utpå høsten. Sekvensen i hvordan dette bildet vil avtegne seg må vi komme tilbake til. Men jeg tar sikte på å holde Stortinget fullt ut informert.
Jeg vil si, som jeg sa i mitt innlegg, at den enhetlige tilstanden i EU ikke i noe fall er tilfellet før 1. januar 2013, fordi en god del land har unntak, slik at vi kommer ikke i en situasjon der vi bidrar til å bryte enheten før vi nærmer oss den datoen.
Når det gjelder spesialisthelsetjenesten, tror jeg vi må komme tilbake med mer spesielle syn, hvis det er ønske om det, fra helseministeren.
Når det gjelder Island og hvorvidt det ordner seg, tror jeg det er riktig. Det er vel noe av den samme erfaringen – litt omskrevet – som man hadde fra den norske bankkrisen tidlig på 1990-tallet, at det etter en tid viste seg at det som så ganske råttent ut, hadde mer verdi knyttet til seg, og at det var mer i boet enn man hadde trodd. Det er vel det islendingene nå også erfarer, når tidene har snudd. Det rettslige spørsmålet de er oppe i, er hvorvidt de har forskjellsbehandlet med hensyn til den situasjonen de stilte seg i. Jeg er ikke helt i stand til å si hvorvidt de kan betale tilbake alt, men den delegasjonen som var her i går, ga til og med uttrykk for at de kunne betale tilbake alt og ha litt igjen. Men det som er realiteten på Island, er at vekstkraften i økonomien er tilbake, og sånn sett går en del rimelig mye bedre. De har selvfølgelig fortsatt en valutautfordring med sin egen krone.
Jeg takker for hyggelig hilsen angående Arktisk Råd i Tromsø. Jeg tror det kan bli et veldig spennende miljø der. Det blir et internasjonalt sekretariat. Det er mange som har henvendt seg til meg med ønske om å jobbe i det sekretariatet, men det er en internasjonal prosess som må i gang.
Til Karin Woldseth om Balkan: Jeg kan bekrefte at det er en stigende uro, som i hovedsak er knyttet til tre komponenter. Den ene er Bosnia. Statsdannelsen er ikke solid. Det er spenninger i alle tre deler av dette samfunnet. Jeg var på Balkan rett før påske og hørte om uroen fra Beograd til Zagreb. Jeg var alle steder utenom Bosnia, fordi de ennå ikke har fått en regjering på plass. Men det er sterk uro for det. Amerikanerne bekrefter at de er urolig for det. Tyskerne er sterkt engasjert i det. Tyrkerne er engasjert i det. Hvorvidt man står overfor en ny Balkan-krig, vil ikke jeg dramatisere det til. Men det er en statsdannelse som åpenbart ikke har funnet en balanse for å kunne fungere godt.
Det andre er Serbia–Kosovo, som fortsatt sender spenninger gjennom deler av regionen. Og det tredje er, vil jeg si, det som oppstår hvis Kroatia kommer inn i EU. Det er for øvrig, som man kunne bekrefte under det norske statsbesøket i forrige uke, fortsatt motstand i meningsmålingene mot medlemskap, mens dominerende krefter i samfunnet er for. Det kan jo minne om en situasjon man har sett i andre land! Hvis Kroatia skulle komme inn, og Slovenia og Kroatia er inne, tror jeg vi vil få en situasjon på Balkan hvor man ytterligere tydeliggjør de landene som ikke er med og deres reformbestrebelser og komplikasjoner rundt det. Her har hvert land sitt utestående spørsmål. Makedonia har navnet. Montenegro mener jeg også er en tikkende ubehagelighet knyttet til organisert kriminalitet, som vi ikke har hatt så mye fokus på i det siste. Serbia og Kosovo har sine gjensidige saker, og altså Bosnia. Så Balkan kan vi ikke på noen måte si oss ferdig med. Det er vel et av de områdene hvor EU spiller en viktig rolle i dag i forsøk på å holde fokus på reformbestrebelsene.
Til Høybråten når det gjelder alkoholreklame: Det er ikke noe nytt å si annet enn at vi venter EUs formelle svar på våre innvendinger. Så sannhetens time kommer nok om litt, men ikke ennå.
Så var det spørsmål fra Bent Høie om snus. Det er et veldig godt spørsmål når det gjelder Norges råd her. EU spurte oss om råd om dette produktet, som jo ikke har hatt allmenn utbredelse i Europa. Men vi har kommet langt i Norden – for å si det sånn. Regjeringens holdning har vært at vi er meget urolige for framveksten av snus og de folkehelselige konsekvensene, men vi innser at et totalforbud i Norge i dagens situasjon, med så mange som bruker snus og er avhengig, ikke vil være et hensiktsmessig virkemiddel, i lys av det vi ville kunne få av smugling, kriminalitet osv. på det nåværende tidspunkt. Men når EU, som ikke har dette problemet, bortsett fra Sverige – og Norge, i og for seg – stiller oss spørsmål, har vårt råd vært at når muligheten er der, bør man arbeide for et forbud. Er det inkonsekvens og på grensen til doble standarder? Jeg vil ikke utelukke det, men noen ganger er det bedre enn ingen standarder, som kjent. Så det er grunnen til den holdningen. Men, som sagt, de helsemessige grunner til å være urolig for snusframveksten er høyst reell.
Sak nr. 3
Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 20. mai 2011. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 11. mai d.å. samt liste med omtale av de enkelte rettsakter
Lederen: Er det noen som har noe til rettsaktene?
Gina Knutson Barstad (SV): Helt kort, jeg skal ikke forlenge møtet. Det gjelder rettsakt 3208. Det står på side 16 at Norge vil vurdere om det er behov for å be om tilpasninger. Jeg vil bare be om at utvalget blir orientert om hva som skjer videre her.
Lederen: Takk for det.
Sak nr. 4
Eventuelt
Lederen: Utenriksministeren har en liten sak han ønsker å orientere om.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Veldig kort, jeg kommer til å si dette i salen også.
Norge kommer nå til å innstille utbetalinger til Hellas over EØS-finansieringsordning 2004–2009 etter at det er gjort funn i revisjonsarbeid som gir grunn til uro. Jeg spiller med åpne kort angående det. Det betyr stort sett at vi ikke kommer til å utbetale penger som vi holder hos oss. Det er bare utbetalt en liten andel fordi grekerne ikke har vært i stand til å leve opp til et selvpålagt krav, nemlig 50 pst. egenandel. I de fleste land er det 15 pst. Grekerne insisterte på 50 pst. Det aksepterte vi. Men både i måten de administrerer det på, og måten de har gjennomført det på, gjør at vi stopper den utbetalingen. Jeg tror det er stor sjanse for at opp mot 90 pst. av det Hellas hadde i 2004–2009, ikke kommer til å bli utbetalt, og at de nå er mer fokusert på å nyttiggjøre seg ordningen fra nå til 2014, men da må vi igjen være sikre på at de har ordningene på plass.
Lederen: Da er møtet hevet.
Møtet hevet kl. 09.55.