Møte i Europautvalget tirsdag den 8. juni 2010 kl. 16.15

Møtet ble ledet av lederen for utenriks- og forsvarskomiteen, Ine M. Eriksen Søreide.

Til stede var:

Fra utenriks- og forsvarskomiteen: Ine M. Eriksen Søreide, Svein Roald Hansen, Peter Skovholt Gitmark, Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Morten Høglund, Dagfinn Høybråten, Peter N. Myhre, Tore Nordtun, Trygve Slagsvold Vedum, Susanne Bratli, Sonja Mandt, Hans Frode Kielland Asmyhr, Gjermund Hagesæter og Øyvind Vaksdal.

Fra EFTA/EØS-delegasjonen: Harald T. Nesvik, Laila Marie Reiertsen, Jan Tore Sanner, Gina Knutson Barstad, Steinar Gullvåg og Irene Johansen.

Fra justiskomiteen: Per Sandberg, Jan Bøhler, André Oktay Dahl, Akhtar Chaudhry, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Morten Ørsal Johansen, Thor Lillehovde, Åse Michaelsen, Tove-Lise Torve og Anders B. Werp.

Fra kommunal- og forvaltningskomiteen: Heikki Holmås, Per-Willy Amundsen, Geir Jørgen Bekkevold, Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson Lydvo og Eirik Sivertsen.

Fra regjeringen var utenriksminister Jonas Gahr Støre og justisminister Knut Storberget til stede.

Følgende embetsmenn fikk adgang til møtet: Ekspedisjonssjef Christian Syse, avdelingsdirektør Kjersti E. Andersen, avdelingsdirektør Per Strand Sjaastad og seniorrådgiver Else Underdal, alle Utenriksdepartementet, og avdelingsdirektør Tonje Meinich og seniorrådgiver Torill Myren, Justisdepartementet.

Videre var Håvard Tvedte og Jeanette Berseth fra koordineringsgruppen til stede, samt komiteens faste sekretær Victor C. Rønneberg og delegasjonssekretær Hanne Mork.

Dagsorden:

1.     Justisministeren vil etter planen redegjøre for:

-       Nytt strategisk femårsprogram for justis- og innenriksfeltet i EU (Stockholm-programmet) og Lisboatraktatens betydning for justis- og innenriksfeltet:

I desember 2009 ble et nytt strategisk femårsprogram for justis- og innenriksfeltet vedtatt i EU. Programmet legger føringer for aktiviteten på dette feltet de neste fem årene og inneholder en rekke tiltak som også vil ha betydning for Norge gjennom EØS- eller Schengen-avtalen. Lisboatraktaten trådte i kraft 1. desember 2009. Ikrafttredelse av traktaten medfører en del endringer i beslutningsprosedyrene på justis- og innenriksfeltet. Både Kommisjonen, Europaparlamentet og Domstolen vil få styrket sin rolle. Dette vil også få betydning for Norge, bl.a. gjennom deltakelsen i fellesorganet i Schengen. I EU diskuteres nå den konkrete handlingsplanen som synliggjør Stockholmprogrammets ulike tiltak. Det diskuteres også hvordan den praktiske implementeringen av Lisboatraktaten skal gjennomføres.

-       Kommisjonens forslag til forbrukerrettighetsdirektiv:

Det vil bli gitt en oppdatert oversikt over utviklingen i saken siden siste gang det ble redegjort for saken i Europautvalget. Norge har gitt innspill til EUs arbeid blant annet gjennom en EØS/EFTA-uttalelse. Saken er til behandling i rådet og Europaparlamentet.

-       Avtaler om soningsoverføring:

Det er ønskelig å effektivisere arbeidet med soningsoverføringer av utenlandske innsatte. Norge ønsker derfor på sikt en tilslutningsavtale til EUs rammebeslutning om soningsoverføring. Samtidig pågår det et arbeid for å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring med utvalgte land. Det er tatt initiativ overfor en rekke land med henblikk på å inngå slike avtaler. Det er gjennomført forhandlinger med Romania, og det tas sikte på å undertegne denne avtalen i løpet av sommeren. Avtalen vil bli undertegnet med forbehold for Stortingets samtykke, da det kreves lovendringer. Et lovendringsforslag vil bli sendt på høring i nær fremtid.

-       Norsk ratifikasjon og implementering av avtaler med EU om gjensidig hjelp i straffesaker og om forenklet prosedyre for overlevering:

Norge har undertegnet en avtale med EU som forenkler prosedyrene for overlevering av mistenkte og dømte lovbrytere basert på prinsippene i den europeiske arrestordre. Norge har også undertegnet en avtale om gjensidig hjelp i straffesaker bygget på EUs konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker. Begge avtaler er undertegnet med forbehold for Stortingets samtykke. På EU-siden er avtalene nå sendt til Europaparlamentet for godkjennelse. Avtalene krever lovendring i Norge. Lovendringsforslag er sendt på høring med høringsfrist henholdsvis 12. april og 30. juni.

2.     Eventuelt.

3.     Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:

-       Krisen i eurosonen:

Uroen i euroområdet er sterkt knyttet til statsgjeldkrisen i Hellas. Tiltak for å stabilisere markedene har så langt ikke gitt den ønskede effekten. 2. mai ble Hellas enig med EU-institusjonene og IMF om et stabiliseringsprogram med en lånepakke på totalt 110 milliarder euro. Natt til 10. mai offentliggjorde Ecofin to nye låne- og garantiordninger for euroland i betalingsproblemer på totalt 500 milliarder euro. Til tross for størrelsen på tiltakene er markedene fortsatt preget av nervøsitet og usikkerhet knyttet til utsiktene for offentlige finanser og økonomisk vekst i euroområdet.

-       EØS-finansieringsordningene – Status og videre oppfølging:

Forhandlingene om nye EØS-midler for perioden 2009-2014 ble avsluttet 18. desember i fjor. Avtalene er nå til behandling i EUs Råd. Det legges opp til undertegning av avtalene etter at de formelle prosessene på EU-siden er fullført. En stortingsproposisjon vil fremmes så snart som mulig. Etter undertegning vil vi gå inn i forhandlinger med det enkelte mottakerland om hvilke programmer som skal etableres. Lansering av programmene vil skje i 2011.

4.     Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 11. juni 2010. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 1. juni d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.

5.     Eventuelt.

Lederen: Da foreslår jeg at vi setter møtet i Europautvalget.

Også i Europautvalget har vi i dag flere saker på dagsordenen, og vi skal fra Europautvalgets side forsøke å bidra til at diskusjonen ikke blir altfor utflytende. Jeg regner selvfølgelig også med at statsrådene bidrar til at redegjørelsene ikke blir altfor lange.

Annotert dagsorden er sendt ut, og vi begynner med å gi ordet til justisministeren for hans redegjørelse.

Sak nr. 1

 

Justisministeren vil etter planen redegjøre for:

-       Nytt strategisk femårsprogram for justis- og innenriksfeltet i EU (Stockholm-programmet) og Lisboatraktatens betydning for justis- og innenriksfeltet:

I desember 2009 ble et nytt strategisk femårsprogram for justis- og innenriksfeltet vedtatt i EU. Programmet legger føringer for aktiviteten på dette feltet de neste fem årene og inneholder en rekke tiltak som også vil ha betydning for Norge gjennom EØS- eller Schengen-avtalen. Lisboatraktaten trådte i kraft 1. desember 2009. Ikrafttredelse av traktaten medfører en del endringer i beslutningsprosedyrene på justis- og innenriksfeltet. Både Kommisjonen, Europaparlamentet og Domstolen vil få styrket sin rolle. Dette vil også få betydning for Norge, bl.a. gjennom deltakelsen i fellesorganet i Schengen. I EU diskuteres nå den konkrete handlingsplanen som synliggjør Stockholmprogrammets ulike tiltak. Det diskuteres også hvordan den praktiske implementeringen av Lisboatraktaten skal gjennomføres.

-       Kommisjonens forslag til forbrukerrettighetsdirektiv:

Det vil bli gitt en oppdatert oversikt over utviklingen i saken siden siste gang det ble redegjort for saken i Europautvalget. Norge har gitt innspill til EUs arbeid blant annet gjennom en EØS/EFTA-uttalelse. Saken er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

-       Avtaler om soningsoverføring:

Det er ønskelig å effektivisere arbeidet med soningsoverføringer av utenlandske innsatte. Norge ønsker derfor på sikt en tilslutningsavtale til EUs rammebeslutning om soningsoverføring. Samtidig pågår det et arbeid for å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring med utvalgte land. Det er tatt initiativ overfor en rekke land med henblikk på å inngå slike avtaler. Det er gjennomført forhandlinger med Romania, og det tas sikte på å undertegne denne avtalen i løpet av sommeren. Avtalen vil bli undertegnet med forbehold for Stortingets samtykke, da det kreves lovendringer. Et lovendringsforslag vil bli sendt på høring i nær fremtid.

-       Norsk ratifikasjon og implementering av avtaler med EU om gjensidig hjelp i straffesaker og om forenklet prosedyre for overlevering:

Norge har undertegnet en avtale med EU som forenkler prosedyrene for overlevering av mistenkte og dømte lovbrytere basert på prinsippene i den europeiske arrestordre. Norge har også undertegnet en avtale om gjensidig hjelp i straffesaker bygget på EUs konvensjon om gjensidig hjelp i straffesaker. Begge avtaler er undertegnet med forbehold for Stortingets samtykke. På EU-siden er avtalene nå sendt til Europaparlamentet for godkjennelse. Avtalene krever lovendring i Norge. Lovendringsforslag er sendt på høring med høringsfrist henholdsvis 12. april og 30. juni.

Statsråd Knut Storberget: Jeg vil begynne med å gi en kort oppdatert oversikt over utviklingen i Schengen Information System, SIS, og arbeidet med tilslutningsavtale til Prüm, som er utvidet politisamarbeid.

Jeg hadde gleden å undertegne Prüm-avtalen under det svenske formannskapet i slutten av november i fjor. Avtalen ble undertegnet med forbehold for Stortingets samtykke. Den vil derfor bli forelagt Stortinget før vi ratifiserer avtalen. Dette er en veldig viktig politisamarbeidsavtale. Særlig vil utveksling av DNA-opplysninger, fingeravtrykk og en del andre forhold være særs viktig i kriminalitetsbekjempelsen.

Avtalen krever teknisk oppgradering av politiets IKT-systemer. Det er også nødvendig å forskriftsfeste en del av reglene om personvern og datasikkerhet. Denne reguleringen vil skje med hjemmel i politiregisterloven, som jo nylig er vedtatt.

Når det gjelder neste generasjon av Schengen Information System, SIS II, har det vist seg svært tidkrevende og teknisk komplisert å nå fram til et avsluttende og vellykket resultat. Dette har vi fulgt svært nøye, bl.a. i rådet i Brussel, hvor vi møter. Utviklings- og testarbeidet med løsningen, som kalles SIS II, pågår fortsatt i et nært samarbeid mellom Europakommisjonen og de enkelte medlemsland. Vi bruker mye tid og ressurser på dette, og våre eksperter gjør etter min mening et godt arbeid i så måte.

Så bare noen ord om Stockholm-programmet og Lisboa-traktaten. Stockholm-programmet ble vedtatt av Det europeiske råd i desember 2009. Det er EUs tredje langtidsprogram for fremme av et reelt europeisk område for frihet, sikkerhet og rettferdighet.

Stockholm-programmet fokuserer på borgernes grunnleggende rettigheter og sikkerheten i Europa og er svært omfattende – også det tiltaksprogrammet som er laget i kjølvannet av dette. Rettighetstanken er tillagt større vekt enn i tidligere program, men sikkerhetsaspektet er fortsatt viktig.

Norge deltok ikke i selve forhandlingene om programmet, men vi ble invitert til å gi vårt syn. Det ble gjort både ved møte mellom Norge – på statssekretærnivå, og også mellom meg og den svenske justisminister, Beatrice Ask, som da satt med formannskapet – og formannskapet i Stockholm, og ved påfølgende skriftlige innspill.

Vi ga innspill på viktige politikkområder for oss, som individers rettigheter og beskyttelse av privatliv. Vi framhevet bl.a. at Norge støttet det fokuset utkastet til femårsprogram hadde på rettighetsperspektivet og ga uttrykk for tilfredshet for at databeskyttelse og datasikkerhet fikk en så framtredende plass. Vi ga også uttrykk for at EØS-/Schengen-land må anses å være i en særstilling når det gjelder EUs forhold til tredjeland, og at dette burde reflekteres i programmet.

På straffesaksfeltet framhevet vi særlig arbeidet mot organisert kriminalitet, og ikke minst spørsmålet om å få et tettere europeisk samarbeid for å bekjempe kriminalitet mot barn, og da særlig overgrepsbilder på Internett. Vi støttet også programmets fokus på mer samarbeid på flyktning- og migrasjonsfeltet, noe som resulterte i at Stortinget nå nylig, for noen minutter siden, debatterte stortingsmeldingen om det samme: mer europeisk samarbeid på flyktning- og migrasjonsfeltet.

Europakommisjonen la i april i år fram utkast til en handlingsplan som gir uttrykk for hvilke initiativ kommisjonen tenker å ta for å gjennomføre Stockholm-programmet og setter tidsplan for de ulike tiltakene. Jeg vil understreke at verken Stockholm-programmet eller kommisjonens handlingsplan inneholder konkret regelverk. Dokumentene gir imidlertid uttrykk for hvilket regelverk og andre tiltak vi kan forvente at det blir fremmet forslag om de neste fem år. En rekke av disse tiltakene vil være relevante for Norge gjennom våre avtaler med EU.

Så litt om Lisboa-traktaten, som trådte i kraft 1. desember 2009, og som gir oss utfordringer. Den endrer ikke i nevneverdig grad substansen på EUs politikkområder, men den inneholder nye institusjonelle bestemmelser, som flere her er kjent med. Traktaten samler alle bestemmelsene om EUs justis- og innenrikspolitiske samarbeid i en egen del, ”Et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet”.

Lisboa-traktaten vil medføre relativt store endringer når det gjelder behandlingen av rettsakter på politi- og strafferettsområdet, tidligere sortert under 3. søyle. Traktaten legger opp til at alle rettsakter skal vedtas etter den alminnelige lovgivningsprosedyre, den såkalte medbestemmelsesprosedyre. Det har tidligere vært hovedprosedyre for 1. søylesaker, men altså ikke for saker som hørte under 3. søyle. Det betyr i praksis at rådet ikke lenger skal vedta rettsakter alene og med enstemmighet, men at rådet i stedet skal anvende kvalifisert flertall, og at Europaparlamentet får medbestemmelsesrett. Det er viktig for oss når vi ønsker å fortsatt påvirke på det viktige feltet som har med justis- og strafferettsområdet å gjøre.

Overgangen til den alminnelige lovgivningsprosedyre vil sannsynligvis medføre økt hastighet og økt dynamikk i saksbehandlingen i rådet. Dette stiller økte krav til norsk forvaltning. Det må bl.a. forventes at det tidlig må utarbeides norske standpunkter og posisjoner, og at man må være forberedt på å ta stilling til nye endringsforslag meget raskt. Det gjelder særlig under trilogdrøftelsene mellom formannskapet, kommisjonen og Europaparlamentet, hvor det kan komme relativt omfattende endringsforslag. Norske eksperter er imidlertid allerede i dag vant til å arbeide under medbestemmelsesprosedyren, da en rekke Schengen-relevante rettsakter også etter gjeldende traktatverk utarbeides etter denne metoden.

Justisdepartementet har mottatt to konkrete spørsmål relatert til Stockholm-programmet. Det første spørsmålet lyder slik: Hvilken betydning kan programmet har for RMI-monopolet, altså Rettsmedisinsk Institutt?

Jeg skal kort svare på det. La meg først begynne med å si at utveksling av informasjon innen justisfeltet har en høy prioritet i EU. Informasjonsutveksling er nesten hovedbærebjelken i det justispolitiske samarbeidet. Det anses svært viktig å sikre at kvaliteten på informasjonen er tilstrekkelig høy, særlig når det gjelder sensitive personopplysninger som fingeravtrykk og DNA. Rådet vedtok en rammebeslutning om akkreditering av laboratorier i november 2009. Denne er imidlertid ikke Schengen-relevant og således ikke bindende for Norge. Det er imidlertid høyst relevant for Norge, bl.a. fordi vi skal delta i Prüm-samarbeidet, altså utveksling av bl.a. DNA-opplysninger.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet hvilken betydning Stockholm-programmet kan ha for RMI-monopolet som sådan, vil mitt svar være at jeg på nåværende tidspunkt ikke kan se at det har direkte betydning for monopolet. Både Stockholm-programmet og handlingsplanen inneholder tekst som gjelder det rettsmedisinske området. Programmet inviterer kommisjonen til å presentere felles kvalitetsstandarder. Dette er fulgt opp av kommisjonen, som i handlingsplanen foreslår en evaluering av rammebeslutningen om akkreditering av rettsmedisinske laboratorieaktiviteter og refleksjon rundt muligheten for å utvikle felles kvalitetsstandarder innen dette området. Kommisjonen foreslår at dette tiltaket utføres i 2013. Vi vil fortsatt følge nøye med på hva som gjøres i EU på dette området, som på andre områder, og særlig når vi tar i betraktning den utvikling vi sjøl har på det rettsmedisinske området.

Det andre spørsmålet lyder slik: Det framheves i programmet at retten til fri bevegelighet ikke bare innebærer rettigheter, men også forpliktelser, og misbruk og svik må unngås. Kommisjonen skal derfor undersøke hvordan medlemsstatene kan støttes i bekjempelsen av misbruk, og hvordan informasjonsutveksling om f.eks. oppholdstillatelser og dokumentasjon for lovlig opphold best kan organiseres. Hva er Regjeringens posisjon på dette området framover?

Mitt svar må bli – så langt: Retten til å ferdes og å oppholde seg fritt for EØS-borgere og familiemedlemmer er grunnleggende i EØS-retten. Fri bevegelighetsdirektivet fra 2004 bekrefter og styrker denne retten. Direktivet er innarbeidet i utlendingsloven, og det er arbeidsministeren som er ansvarlig for dette feltet.

Jeg har fått opplyst av Arbeidsdepartementet at retten til fri ferdsel mv. ikke gjelder uten betingelser, og det har over tid vært diskutert på justis- og innenriksmøtene i EU hvordan ulovlig innreise kan forhindres.

På oppdrag av kommisjonen er det nedsatt en arbeidsgruppe hvor Norge deltar som observatør. Den har diskutert forskjellige praktiske utfordringer ved gjennomføringen av direktivet. Mye av diskusjonene har dreid seg om hvordan medlemslandene kan sette opp vern mot misbruk av regelverket.

Kommisjonen har fått støtte fra medlemslandene i denne gruppen til å utforme en nettverksløsning for utveksling av informasjon medlemslandene imellom. Norge har også sendt inn informasjon. Formålet er å beskrive trender og typer av misbruk, svik og bedrageri og illustrere enkeltsaker som er typiske for situasjonen i medlemslandene. Kommisjonen ønsker å starte opp en pilot for å styrke dette arbeidet.

For å hindre misbruk av retten til fri bevegelighet etter de nye EØS-reglene i utlendingsloven har Arbeidsdepartementet utarbeidet en instruks til Utlendingsdirektoratet på bakgrunn av retningslinjer fra kommisjonen. Formålet med denne instruksen er å legge til rette for et regelverk som reduserer risikoen for ulovlig innreise og opphold i saker om oppholdsrett for familiemedlemmer, og som gir vern mot misbruk av rettigheter i medhold av EØS-regelverket.

Så noen ord om soningsoverføring. Justisdepartementet ønsker å effektivisere arbeidet med soningsoverføringer av utenlandske innsatte. Å få flest mulig utenlandske kriminelle til å sone i sine hjemland anser jeg som svært viktig, både fordi soning i hjemlandet gir bedre muligheter for sosial rehabilitering, og fordi man motvirker at det knyttes kriminelle nettverk mellom norske og utenlandske kriminelle i norske fengsler.

Jeg vil også si at debatten rundt det allmennpreventive når det gjelder utenlandske kriminelle, har noe for seg, for å si det pent, i forhold til hvor man soner.

Overføring av domfelte foregår i dag etter bestemmelsene i Europarådets overføringskonvensjon, og også etter tilleggsprotokollene til konvensjonen. Det har imidlertid vist seg at prosessen ofte tar lang tid, og ofte så lang tid at den domfelte er løslatt før saken er ferdigbehandlet. Vi ønsker derfor å inngå en tilslutningsavtale til EUs rammebeslutning om soningsoverføring som legger til rette for en mer effektiv prosess. Rammebeslutningen i EU korter jo inn på tidsperspektivet og gjør det enklere for de stater som forhandler med hverandre om soningsoverføring, å få til det i det praktiske, daglige livet. Derfor er det veldig viktig at Norge kan ha en mulighet til å tilslutte seg dette.

Vi har også igangsatt et arbeid for å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring med utvalgte land, også land som er tilsluttet Europarådets protokoller og konvensjon. Vi har på det nærmeste ferdigforhandlet en avtale med Romania som jeg håper kan undertegnes i løpet av høsten. Men det er to parter i en slik avtale, og det er ikke bare vi som bestemmer, men vi har hatt utstrakt dialog med rumenske myndigheter også på ministernivå. Det er avtalt et mulig besøk fra Romania nå i september, og jeg har ambisjoner om at vi skal ha kommet veldig langt innen den tid. Framtida vil vise. Avtalen vil i så fall bli undertegnet med forbehold for Stortingets samtykke, da gjennomføring krever lovendringer.

Så noen ord om EUs arbeid med et nytt forbrukerrettighetsdirektiv, som vi også har drøftet her før. Som jeg nevnte innledningsvis, ble jo en rekke saker omtalt forrige gang, bl.a. dette direktivet om forbrukerrettigheter. Forslaget går ut på en revisjon av fire gjeldende EU-direktiver og innebærer dels en forenkling, dels en utfylling av gjeldende regelverk, samtidig som de fire direktivene samles i et nytt direktiv.

Regjeringa har prioritert arbeidet med direktivforslaget, og har vært opptatt av å påvirke arbeidet tidlig i prosessen. Det har vært ansett som viktig å sikre norske forbrukerinteresser. Vi ser jo at flere norske forbrukerinteresser på mange måter har blitt utfordret ved de utkast som har vært i prosessen.

Etter at jeg redegjorde for dette sist, har Norge, bl.a. sammen med våre EØS-partnere i EFTA, gitt en fyldig kommentar til direktivet som har blitt godt mottatt i EU-systemet.

Regjeringa har prioritert å arbeide for at direktivet som utgangspunkt skal være minimumsharmonisert og ikke totalharmonisert, men slik at spørsmålet om harmoniseringsgrad likevel må vurderes fra sak til sak. For øvrig har Regjeringa spilt inn konkrete endringsforslag til Europaparlamentet og rådet. Regjeringa har etablert to fora hvor henholdsvis forbrukerorganisasjonene og næringsorganisasjonene holder hverandre gjensidig orientert om utviklingen i EU med tanke på direktivforslaget.

Dette dreier seg om viktige størrelser, det dreier seg om reklamasjonstid, det dreier seg om direktekjøp, angrerettighetsloven – det alle politiske partier representert på Stortinget faktisk har vært enige om når vi har gjennomført viktige endringer i forbrukerlovgivningen i Norge.

I EU arbeides det nå aktivt med direktivet i alle de tre viktige institusjonene i lovgivningsprosessen. I Europaparlamentet la rapportøren forrige uke, 3. juni, fram forslag til endringer av direktivets første tre kapitler. Hans forslag til resten av direktivet er ventet før sommeren. Kommisjonen innrømmer at den ikke vil få gjennomslag for sitt opprinnelige ønske om et totalharmonisert direktiv, og har signalisert at de er åpen for en mer fleksibel løsning. Det syns jeg er veldig positivt, og viser at også norsk arbeid, men også i samarbeid med andre selvfølgelig, kan bære frukter.

Belgia, som overtar formannskapet fra Spania 1. juli, har signalisert at de ønsker å komme til en politisk avtale om direktivforslaget innen utgangen av året, og den siste utviklingen i saken syns å gå i retning av de norske posisjonene.

Så bare kort om norsk ratifikasjon og implementering av to EU-instrumenter om gjensidig hjelp i straffesaker og avtale om overlevering, den såkalte arrestordren.

På det straffeprosessuelle området har Norge undertegnet to viktige avtaler med EU. I 2003 undertegnet Norge en avtale om gjensidig rettslig bistand, basert på to EU-konvensjoner. I 2006 undertegnet vi en avtale om overlevering, basert på EUs rammebeslutning, den europeiske arrestordre. Begge disse avtalene vil forenkle prosessen i forhold til andre land. Det gjelder særlig utlevering av mistenkte i straffesaker, noe som ennå ikke er avklart. Så vi snakker om noe annet enn soningsoverføring.

Det kan nevnes at utleveringstiden i EU nå ligger på et par måneder eller mindre, mens utlevering til og fra Norge i enkelte tilfeller tar mer enn et år.

På bakgrunn av at Lisboa-traktaten har trådt i kraft, ble spørsmålet om EUs ratifikasjon av avtalene oversendt til EU-parlamentet for godkjenning. Det er antatt at parlamentet vil behandle sakene i løpet av høsten. På norsk side tar vi sikte på å fremme proposisjoner med de nødvendige lovendringer for Stortinget i løpet av kommende høst. Slik sett kan Lisboa-traktaten og de endringer som har skjedd, bidra til at vi får en raskere prosess med disse forholdene enn det vi kunne hatt med den gamle ordningen.

Sak nr. 2

 

 

Eventuelt

 

 

 

Statsråd Knut Storberget: Til slutt bare et par ord om datalagring – et ikke helt ukjent politisk spørsmål.

Justiskomiteen har gitt uttrykk for et ønske om en kort omtale av prosessen i europeisk sammenheng av behandlingen av datalagringsdirektivet. Jeg har valgt å ta dette med som et punkt under Eventuelt, siden det ikke faller naturlig inn under noen av de oppsatte punktene.

Det følger av datalagringsdirektivet artikkel 14 at det skal foretas en evaluering av direktivet innen 15. september 2010. Kommisjonen er nå i ferd med å utføre denne evalueringen og har i den forbindelse innhentet informasjon fra medlemsstatene om deres gjennomføring av direktivet og om praksis rundt datalagring. Det antas at evalueringen vil danne grunnlag for en vurdering av om datalagringsdirektivet bør endres på enkelte punkter. Inntil direktivet er endret, er imidlertid medlemsstatene forpliktet til å gjennomføre direktivet slik det står i dag. Dette framkom også i det møtet jeg hadde med kommisjonæren på feltet, Malmström, i Brussel for ikke så lenge siden, og hvor det også ble angitt at mye av evalueringen vil dreie seg om fungering og om mulige korreksjoner i direktivet, slik at det skal fungere bedre.

Lederen: Takk for det, og takk for redegjørelsene.

– Da er ordet fritt. Først Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP): Jeg takker for statsrådens orientering. Den vil han sannsynligvis få spørsmål om fra andre i komiteen.

Årsaken til at vi ville ha en liten runde om datalagringsdirektivet, er at komiteen for ikke lenge siden var i Stockholm. Der fikk vi inntrykk av at det i Stockholm-programmet også lå en omtale av datalagringsdirektivet. Mitt spørsmål har en viss tilknytning til det, men går mer på det som statsråden har orientert om, avtale om soningsoverføring. Jeg synes statsrådens orientering om dette var litt kort.

Det er vel slik at den avtalen som eventuelt inngås med Romania, inngås med basis i det som er mulig i dag, altså frivillighet, at den domfelte må samtykke i å flyttes tilbake til soning i opprinnelseslandet eller der man måtte bo. Men EU har en ny rammebeslutning om soningsoverføring uten samtykke fra domfelte. Det er et vedtak fra 2008. Den rammebeslutningen skal tre i kraft i desember i 2011, slik jeg forstår det. Og det er langt fram til 2011 – ett og et halvt år.

Fremskrittspartiet har ved en tidligere anledning spurt statsråden hvor langt vi eventuelt har kommet i en prosess for raskest mulig å få en tilslutningsavtale når det gjelder de rammebeslutningene som EU har vedtatt. I og med at det er ett og et halvt år fram i tid før EU innlemmer dette, er mitt spørsmål: Gjør regjeringen og statsråden noen forberedelser, slik at vi kanskje kan ha det på plass i desember 2011, når EU innlemmer de nye avtalene og rammebeslutningene? Jeg skjønner at det er litt diskusjon om EØS-midler og om finansieringen av dette. Men kan statsråden si at vi i hvert fall er i rute, slik at vi ikke trenger å være noe senere ute enn EU, når vi snakker om desember 2011?

Statsråd Knut Storberget: Kan jeg bare få klargjort følgende: Gjelder spørsmålet soningsoveføring?

Per Sandberg (FrP): Ja, spørsmålet gjelder det.

Lederen: Tore Nordtun har tegnet seg til innlegg. Vi setter strek etter hans spørsmål.

Tore Nordtun (A): Takk, leder, og takk til justisministeren for en grundig redegjørelse på en rekke punkter.

Jeg har noen spørsmål om nytt strategisk femårsprogram på justis- og innenriksfeltet. Jeg vil rette oppmerksomheten mot Hellas og de utfordringene Hellas har hatt – og har – når det gjelder det å ta imot og behandle dem som kommer inn i Hellas, et Schengen-land, og som hopper videre i systemet, for å si det slik. Hvordan håndterer vi dette spørsmålet framover i forhold til den måten Hellas har håndtert det på, og hvordan harmonerer dette med Schengen-avtalen og Dublin-konvensjonen? Vil det med den måten vi håndterer disse spørsmålene på, oppstå noen problemer framover for dem som kommer inn i Hellas?

Lederen: Takk for det.

Det er ikke registrert flere spørsmål, og jeg gir ordet til justisminister Storberget – vær så god.

Statsråd Knut Storberget: Takk.

Til Per Sandberg og spørsmålet om soningsoverføring: For det første vil jeg si at det viktigste instrumentet vi nå har, er Europarådets konvensjon og tilleggsprotokoll. Så vidt jeg erindrer, er det i tråd med tilleggsprotokollen mulig å soningsoverføre selv om fangen motsetter seg det. Så de mulighetene har vi allerede i dag, i hvert fall i de tilfeller hvor landene er tilsluttet tilleggsprotokollene. Men det hjelper selvfølgelig at man også ønsker det.

Det utfordrende i dette arbeidet har for det første – som jeg nevnte i redegjørelsen – vært saksbehandlingstiden. Det tar for lang tid. Da tenker jeg ikke bare på vårt ansvarsområde, men på det å få svar. De bilaterale avtalene vi ønsker oss, skal i stor grad bidra til ”å smøre” prosessen, slik at man får kontaktpersoner, lett får utvekslet informasjon og får anmodninger om raskt svar, slik at man også i noen sammenhenger kan begynne å sette tidsfrister for når svar skal gis. Det mener jeg vil gjøre situasjonen bedre med hensyn til å kunne øke tallene for dette.

Under den forrige regjeringen og ved starten på den rød-grønne regjeringen lå antall årlige soningsoverføringer på fire-fem. Det er kjent for justiskomiteen at vi i noen år har klart å bringe tallet opp, til 30. Vi har i år ambisjoner om å øke antallet. Per Sandberg og flere kjenner fortsatt til volumet, mulighetene og dem som sitter og soner i norske fengsler. Mange av dem er utlendinger. Så det er mange å ta av, for å si det slik.

Når det gjelder EUs rammebeslutning om soneoverføring, er det et arbeid som vi har jobbet svært aktivt med, ikke bare nå og fram mot 2011. Det har vært på den politiske agendaen. Og vi har hatt bilaterale møter – hvor også undertegnede har vært til stede – i snart alle europeiske hovedsteder. Det har vært spørsmål om tilslutningen til Prüm-avtalen og om rammebeslutningen. Jeg legger ikke skjul på at også når vi har møtt de respektive formannskapene har disse to temaene vært oppe. Det har vært enklere å få gjennomslag og forståelse for at vi skal være med i Prüm-samarbeidet enn for det som gjelder EUs rammebeslutning om soningsoverføring. Man kan spekulere om hva som er årsaken til det, men hos noen medlemsland er det en viss skepsis mot å inngå tilslutningsavtale på dette området med et tredjeland.

Jeg mener at den modellen som skisseres i EUs rammebeslutning, er veldig god, fordi den i mye større grad enn Europarådets instrumenter aksepterer hverandres rettsavgjørelser, aksepterer og legger til grunn at man ikke endrer dette. Man har satt tidsfrister og har en mye enklere prosedyre. Derfor mener jeg at det er maktpåliggende for oss å fortsette presset for å få det fram.

Til spørsmålet om vi forbereder oss: Hvis vi nå får gjennomslag for en tilslutning til dette, skal det ikke herske noen tvil om at vi raskt vil sørge for at vi får implementert norske regler, slik at vi kan være med på det samarbeidet som iverksettes når EU er klar.

Så til Tore Nordtun og spørsmålet om Hellas: Dette ble bl.a. diskutert i stortingssalen for noen minutter siden. Det er helt åpenbart at de utfordringene vi møter på flyktning- og asylfeltet når det gjelder både Hellas og en del andre land, er krevende. Det er UDI og UNE, Utlendingsnemnda, som vurderer enkeltsakene, særlig spørsmålet om retur til de land som nå er satt under press, og hvor man stiller spørsmål ved ikke bare innholdet i selve vedtakene som fattes, men om man faktisk fatter vedtak. Fra norsk side har vi sagt at vi stoler på – det gjør jeg – at UNE og UDI foretar de rette vurderingene. FNs krav i konvensjoner og annet blir i veldig stor grad fulgt, men i enkelte saker kan man være uenig. Malen er at vi skal ha en politikk på dette området som skal være i samsvar med de konvensjoner Norge har sluttet seg til, og at politikken fortsatt skal være human og solidarisk – og basert på rettssikkerhetsgarantier.

Løsningen på disse utfordringene, uansett hvordan man måtte vurdere situasjonen i de respektive Dublin-land, er – som også stortingsmeldingen skisserer – at det i veldig stor grad må ses i et europeisk perspektiv. Her er det tre elementer jeg vil peke på. Det gjelder særlig det å kunne gi støtte til de landene som sliter, gjennom Frontex og Yttergrensefondet, hvor Norge bidrar. Det gjelder det å kunne bruke EØS-finansieringsmekanismen bilateralt, og hvor utenriksministeren og Utenriksdepartementet bidrar godt, bl.a. overfor Hellas. Å lansere dette som et område for ytterligere samarbeid tror jeg er helt avgjørende. Jeg mener også at det er viktig at Norge er aktivt i Brussel og overfor våre kollegaer i Dublin-regimet, og forhandler fram en god, ny Dublin-avtale, hvor man i det minste får vurdert om man i større grad enn i dag kan ta i bruk suspensjonsmekanismer, ikke på ensidig basis, som ville sette Norge i en veldig vanskelig situasjon, men at man bruker suspensjon som et ansvarsfordelende tiltak, og at flere land sammen griper inn overfor land som måtte slite. Dette er noen av tiltakene, men jeg mener vi skal ha gode individuelle vurderinger i disse sakene. Det er jo slik nå at Norge ikke returnerer bl.a. enslige mindreårige asylsøkere og andre sårbare grupper, slik at man får den individuelle vurderingen man skal ha når man vurderer retur til Hellas.

Lederen: Takk for det.

Er det noen som har spørsmål til justisministeren under Eventuelt? – Det ser det ikke ut til å være.

Da går vi over til utenriksministerens redegjørelser. Kommunal- og forvaltningskomiteen og justiskomiteen må gjerne bli sittende hvis de ønsker det, men de kan også få lov til å gå – hvis de ønsker det.

Sak nr. 3

 

 

Utenriksministeren vil etter planen redegjøre for:

Krisen i eurosonen:

Uroen i euroområdet er sterkt knyttet til statsgjeldkrisen i Hellas. Tiltak for å stabilisere markedene har så langt ikke gitt den ønskede effekten. 2. mai ble Hellas enig med EU-institusjonene og IMF om et stabiliseringsprogram med en lånepakke på totalt 110 mrd. euro. Natt til 10. mai offentliggjorde Ecofin to nye låne- og garantiordninger for euroland i betalingsproblemer på totalt 500 mrd. euro. Til tross for størrelsen på tiltakene er markedene fortsatt preget av nervøsitet og usikkerhet knyttet til utsiktene for offentlige finanser og økonomisk vekst i euroområdet.

EØS-finansieringsordningene – Status og videre oppfølging:

Forhandlingene om nye EØS-midler for perioden 2009-2014 ble avsluttet 18. desember i fjor. Avtalene er nå til behandling i EUs Råd. Det legges opp til undertegning av avtalene etter at de formelle prosessene på EU-siden er fullført. En stortingsproposisjon vil fremmes så snart som mulig. Etter undertegning vil vi gå inn i forhandlinger med det enkelte mottakerland om hvilke programmer som skal etableres. Lansering av programmene vil skje i 2011.

 

 

 

Lederen: Da tror jeg vi er klare til å starte igjen. Jeg tror for øvrig at utenriksministeren ikke skal ta det personlig at det nå ble noen færre i salen. Sånn er det vel ofte, vi har mye å gjøre på hver vår kant.

Da gir jeg ordet til utenriksminister Støre, slik at han kan redegjøre for punktene som er oppført på dagsordenen – vær så god.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Takk for det, leder.

Jeg skal i omtalen av krisen i euroområdet egentlig begrense meg veldig, for vi har hatt grundige diskusjoner om dette etter redegjørelser. Og hele komiteen følger jo utviklingen i Europa like tett som det jeg gjør.

Jeg konstaterer at EU har satt seg selv i en veldig krevende situasjon, ved å definere mål og virkemidler på det økonomiske og humanitære området som åpenbart strekker seg et stykke lenger enn det traktaten har lagt til rette for. Jeg har spissformulert det slik at mens man innen utenrikspolitikken har institusjoner og søker en politikk, har man innen den økonomiske politikken veldig mye politikk, men søker institusjoner. Og det er et krevende felt.

Vi har sett at Eurogruppen måtte konstatere at politiske støtteerklæringer ikke hadde tilstrekkelig effekt, og kom til enighet om en omfattende støttepakke til Hellas, til tross for at retningslinjene i det eksisterende avtaleverket ikke åpner for å bistå et euroland med betalingsproblemer.

2. mai ble Hellas enig med EU-organene og IMF om et stabiliseringsprogram. Det viste seg raskt at heller ikke dette var tilstrekkelig, og vi fikk så de to store låne- eller garantiordningene for euroland i betalingsproblemer på totalt 500 mrd. euro. Herav stiller kommisjonen med 60 mrd. euro, mens medlemslandene garanterer for 440 mrd. euro. Dette er et uttrykk for stor politisk handlekraft.

Til tross for dette er markedene fortsatt nervøse, og euroens verdi har fortsatt med å svekke seg. Jeg mener at den politiske – som jeg har sagt i mine redegjørelser tidligere i år – hovedsak i Europa framover kommer til å være en kraftig fokusering på gjeldssanering og underskuddsreduksjon. Og jeg tror det kommer til å få store politiske følger. Hvilke, i hvilket omfang, hvor dypt og hvor bredt gjenstår å se, men det er en ganske dramatisk situasjonen vi står overfor.

Hva er så virkningene for Norge? Norsk finanssektor er relativt lite eksponert mot de mest utsatte eurolandene, Hellas, Portugal, Spania, Irland og Italia. Derfor er de direkte virkningene av en gjeldskrise i disse landene begrenset. Men problemene i euroområdet kan true den finansielle stabiliteten i Europa, og dermed kommer det tett på oss. Det kan føre til svakere økonomisk vekst hos mange av våre viktigste handelspartnere enn det vi har lagt til grunn, noe som vil ramme norsk økonomi. Situasjonen i euroområdet er derfor en usikkerhetsfaktor som bremser den økonomiske aktiviteten, i første rekke investeringer. Dette har bl.a. gitt seg utslag i fall i prisen på råolje.

Det er vanskelig å uttale seg om den samlede effekten på kort sikt, utover at situasjonen preges av usikkerhet. Det er jo egentlig svimlende tall. Vi leser nå om annonserte hastetiltak for å redusere budsjettunderskudd – den nye britiske regjeringen, den tyske regjeringens vedtak, det vi har sett i Spania, Italia, Hellas, osv. Jeg tar bare det som en inngang.

Når det gjelder EØS-finansieringsordningene, føler jeg at vi har hatt grundige diskusjoner her om det tidligere. Dere er klar over at vi har sluttført forhandlingene med EU-kommisjonen, og at vi har ventet på avklaringer på EUs side. Jeg har i Europautvalget 21. januar i år redegjort for hovedpunktene i avtalen som er parafert. Nå har kommisjonskollegiet godkjent avtalene og oversendt dem til Rådet for formell behandling der. Det er i hvert fall ett skritt nærmere målet. Vi legger til grunn at Rådets behandling sluttføres snarlig, slik at avtalene kan undertegnes i denne eller neste måned.

Så kommer vi til individuelle avtaler med mottakerlandene, hvor vi bl.a. kan gjøre det justisministeren pekte på, se om vi kan få til ting på mottakssiden, på flyktninger, asylsøkere i Hellas, som nå er tatt inn som en åpning i det overordnede avtaleverket. Men det er et omfattende arbeid, så lansering av disse individuelle programmene med tolv land vil neppe kunne skje før i 2011. Vi tar sikte på å fremme en proposisjon for Stortinget etter at avtalen er undertegnet.

Så vil jeg kort kommentere oppfølgingen av debatten i Stortinget 6. mai etter min redegjørelse. Som jeg sa i debatten, har redegjørelsene, siden den første ble holdt i 2007, søkt å gi en bred vurdering av utviklingen i EU og også omtale noen viktige EØS-spørsmål, altså en kombinasjon av de to temaene. Jeg har søkt å omtale det som skjer i Europa, og som får direkte og indirekte betydning for Norge, pluss konkrete saker.

Lederen etterspurte i debatten en nærmere omtale av bl.a. Europakommisjonens nylig utgitte arbeidsprogram. Jeg ønsker å kommentere det kort nå. Kommisjonens og Rådets arbeidsprogrammer er til nå reflektert i vår regjerings arbeidsprogrammer for henholdsvis EØS, justis- og innenrikssaker og samarbeid med EU innen utenriks- og sikkerhetspolitikk. Disse arbeidsprogrammene er jevnlig oppdatert og oversendt Stortinget.

Nå blir det endringer. Med Lisboatraktaten er som kjent den såkalte søyledelingen borte, og EU utvikler i økende grad sitt samarbeid på tvers av det indre marked, justis- og innenrikssaker og utenriksspørsmål. I tråd med dette vil de tre arbeidsprogrammene nå slås sammen til ett felles arbeidsprogram, og regjeringen vil utarbeide, i lys av Kommisjonens og Rådets arbeidsprogrammer, et slikt felles program, hvor vi også inkluderer saker som Norge prioriterer særskilt. Det nye arbeidsprogrammet er utarbeidet i samråd med relevante departementer, og det tas sikte på at det oversendes Stortinget før sommerferien i år.

Så over til Det europeiske flysikkerhetsbyrået, som har fremmet forslag om bøtelegging. Dette er også en formell sak, den reiser prinsipielle spørsmål når det gjelder EFTAs overvåkingsorgans kompetanse etter EØS-avtalen. Det gjelder forordning 216/2008 om Det europeiske flysikkerhetsbyrået (EASA), et regelverk som for øvrig ikke er innlemmet i EØS-avtalen. Forordningens artikkel 25 åpner for at Kommisjonen kan ilegge bøter etter anmodning fra Flysikkerhetsbyrået i tilfeller der foretak med sertifikater fra byrået ikke etterlever vilkårene. Kommisjonen mener at EFTAs overvåkingsorgan bør få myndighet til å ilegge bøter, på samme måte som EU-kommisjonen kan bøtelegge borgere i EUs medlemsland.

Dette er ikke en stor sak, men den reiser prinsipielle spørsmål når det gjelder hvem som skal ha kompetanse til å ilegge norske borgere og foretak bøter. Dette er i utgangspunktet norske myndigheters oppgave, og det er kun på konkurranseområdet at overvåkingsorganet ESA har fått kompetanse til å ilegge rettssubjekter bøter. En eventuell utvidelse av ESAs kompetanse reiser derfor spørsmål om forholdet til Grunnloven. Justisdepartementet har vurdert det slik at det sannsynligvis vil være i overensstemmelse med Grunnloven å gi ESA en slik kompetanse fordi den er å anse som ”lite inngripende” i Grunnlovens forstand.

Et annet spørsmål er om Norge og andre EØS/EFTA-stater faktisk ønsker å utvide ESAs kompetanse til å gi bøter utover konkurransesaker. Kommisjonen mener det er problematisk at EFTA/EØS-siden, slik EU oppfatter det, ikke tillater at håndhevingen følges opp like effektivt som i EU-pilaren. Dersom konklusjonen i de pågående diskusjonene blir at EØS/EFTA-siden aksepterer en slik utvidelse av ESAs kompetanse, vil det være med henvisning til at det kun vil være snakk om mulige bøter for foretak/borgere med sertifikater fra Flysikkerhetsbyrået. I dag er det kun fire slike norske tilfeller. Byrået har allerede adgang til å trekke sertifikatene tilbake ved brudd på forutsetningene. En bot kan i denne sammenheng sies å være et mindre omfattende inngrep. Fra norsk side vil vi eventuelt presisere at en utvidelse av ESAs kompetanse vil være basert på en konkret vurdering av den foreliggende saken, og at det ikke er aktuelt med noen generell utvidelse av ESAs kompetanse.

Det nye direktivet om audiovisuelle tjenester har vi hatt til debatt her tidligere. Jeg vil kortfattet komme tilbake til det. Det gjelder audiovisuelle tjenester og begrensning av reklame. Det var et tema på forrige møte i utvalget. Jeg vil presisere at det nye direktivet omfatter audiovisuelle medietjenester. Slike medietjenester defineres som fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, uavhengig av plattformen de formidles på. Direktivet omfatter ikke radio og andre tjenester på Internett.

Jeg har tidligere omtalt det slik at det er en krevende oppgave å få aksept for at vi kan videreføre unntaksordninger som gjør det mulig å begrense reklame for alkohol i grensekryssende fjernsynssendinger. Men vi jobber fortsatt med saken. Vi er i drøftinger med Kommisjonen og vil komme tilbake til utvalget med ytterligere informasjon på et senere tidspunkt.

La meg også kort få lov til å omtale – litt utenfor det annonserte, men jeg vet det har vært omtalt i mediene – kvotedirektivet og hva status der er, når jeg nå har anledningen. Veldig kort: Det reviderte kvotedirektivet skal implementeres i Norge fra 2013, og vi er nå i forhandlinger med Europakommisjonen om tilpasninger. Det reviderte direktivet legger bl.a. opp til like regler for tildeling av klimakvoter til bedrifter i alle EU-land. Regjeringen ønsker at også norske bedrifter som hovedregel skal stå overfor disse reglene.

Regjeringen har som kjent arbeidet for at EUs kvotesystem skulle baseres på at det ikke tildeles vederlagsfrie kvoter etter 2012. Vi har imidlertid også sagt at tildelingsreglene i Norge skal vurderes i lys av EUs politikk på området. EU legger opp til at andelen vederlagsfrie kvoter blir trappet ned over tid, men andelen gratiskvoter vil fortsatt være ganske høy i 2020.

Til forskjell fra inneværende kvoteperiode med nasjonale tildelingsplaner vil kvotetildelingen i revidert kvotedirektiv harmoniseres. Direktivet legger opp til fortsatt vederlagsfri tildeling til en stor del av de kvotepliktige virksomhetene, og like virksomheter i ulike EU-land vil stå overfor de samme tildelingsreglene.

Regjeringen ønsker at direktivet innlemmes i EØS-avtalen i all hovedsak uten materielle tilpasninger når det gjelder tildelingsreglene for vederlagsfrie kvoter. Nærmere bestemt går regjeringen inn for å behandle landbaserte virksomheter på samme måte som tilsvarende virksomheter i Europa, i tråd med det vi har diskutert tidligere i Stortinget. På visse vilkår vil regjeringen søke å videreføre dagens ordning, hvor offshore petroleumsaktivitet ikke tildeles vederlagsfrie kvoter.

Lederen: Da er det åpent for spørsmål – først Jan Tore Sanner.

Jan Tore Sanner (H): Det er kanskje vel så mye en litt supplerende kommentar til utenriksministerens innledende orientering når det gjelder krisen i Europa.

Jeg har gleden av å sitte i en arbeidsgruppe under European People’s Party, som jobber med økonomiske og sosiale spørsmål generelt og krisen spesielt. Jeg var på et møte der i går, og det er ingen tvil om at krisen er alvorlig, men at det nå primært fokuseres på Spania. Selv om Hellas er – jeg holdt på å si – verst ute, er utfordringen for de andre europeiske landene betydelig større dersom bankene i Spania skulle få problemer. Det er i grunnen det mitt spørsmål knytter seg til, for utenriksministeren sier at Norge ikke er spesielt eksponert i forhold til Spania. Det er likevel en realitet at dersom flere banker i Spania går over ende, vil det kunne slå inn som dominobrikker i andre europeiske land. I Spania er det jo primært privat gjeld, men det slår jo etter hvert inn som en offentlig utfordring når folk mister jobben og bedrifter går konkurs.

Ellers synes jeg også det hører med i bildet at både EU og de berørte europeiske landene på en helt annen måte har tatt tak i utfordringen nå enn det man har sett at de har gjort tidligere. Det gjennomføres politiske endringer både når det gjelder gjeldssanering og nødvendige strukturreformer som må til for å gjenopprette tilliten til økonomien i Europa.

Heikki Holmås (SV): Jeg har to spørsmål. Det ene går på det som har med tildeling av bøter og spørsmålet om ESA og kompetansen å gjøre. Hvilke alternativer er det som eventuelt ville vært drøftet? Ville det være de nasjonale regjeringene som fikk ansvaret for å tildele den type bøter? Jeg lurer på i hvilken grad det var vurdert.

Det andre gjelder tildeling av kvoter. Det legges jo opp til, som utenriksministeren nevnte, et felles regelverk i stedet for de nasjonale allokeringsplanene. Det er positivt. Men jeg lurer på: I hvilken grad vil det underveis, eller allerede helt fra starten av, være mulig å legge til grunn strengere  regelverk i det avtaleverket som nå legges på plass?

Kan utenriksministeren også redegjøre så vidt for hvordan det går med diskusjonen rundt støtte til kraftkrevende industri og om det vil ligge noen maksimums- eller minimumstak når det gjelder elstøtten for de økte elkostnadene der?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp): Det er bra at statsråden tar opp eurokrisen når det er så hett rundt oss. Jeg lurer på om vi kunne fått noen vurderinger rundt den diskusjonen som nå skjer i EU, der vi ser at nesten alle forslag går i mer føderal retning, mens befolkningen går i motsatt retning.

I forbindelse med toppmøtet som skal være i neste uke, lurer jeg på om du har noen vurderinger rundt hva som kommer til å skje der.

Jeg vil også understreke det som Heikki Holmås tar opp rundt ESAs kompetanse. Det er et stort prinsipielt spørsmål om man skal kunne ilegge bøtekompetanse utenfor Norges myndigheter til andre typer organer, så jeg håper du kan tenke litt rundt det Holmås tok opp.

Lederen: Da har jeg tegnet meg sjøl på lista også med et par spørsmål. Det ene handler om finanskrisen. Både nestlederen i utenriks- og forsvarskomiteen, Svein Roald Hansen, og jeg var på et møte i COSAC i Madrid i forrige uke. Vi så også der hvordan uenigheten mellom f.eks. Tyskland og Hellas utspiller seg i nokså stor bredde i diskusjonsforaene som er der, og man merker hvordan tonen er nokså hard.

Vi merket også da vi hadde møte i komiteen med Kroatias utenriksminister, hvordan diskusjonen nå går mellom ikke-medlemsland og medlemsland. Jeg tenkte derfor det kunne være interessant å høre med utenriksministeren hvordan han ser på diskusjonen mellom euroland og ikke-euroland om det som nå skjer knyttet til finanskrisen.

To spørsmål er knyttet til finansieringsordningene. Det ene er at Norge nå skal bruke 3 mrd. kr hvert år fra 2009 til 2014. Pengene er primært tenkt knyttet til miljø, klima og fornybar energi, samarbeid mellom arbeidslivets parter, osv. Men i Aftenposten i dag uttaler barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken at pengene bør brukes til å fremme likestilling. Spørsmålet er da: Er det tenkt integrert i de andre aspektene, eller er det tenkt som et eget programområde?

Det andre spørsmålet knyttet til finansieringsordningene er: Opplever man nå at land sliter med å oppfylle sin del av prosjektene på grunn av finanskrisen, eller går prosjektene som planlagt og normalt?

Det var spørsmålene som er kommet til utenriksministeren. Vær så god.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg skal forsøke å besvare noen av dem.

Først til Sanner: Det er selvfølgelig slik at dominoeffekten ligger under. Det er helt riktig å påpeke det som Sanner gjør, at våre banker ikke er veldig eksponert mot banker i de landene jeg nevnte. Men vi er eksponert mot banker som er eksponert mot de landene. Tyske og franske banker er jo tungt eksponert her, og det er banker vi er eksponert overfor, og slik sett blir det en dominoeffekt. Det understreker hvorfor jeg i et og et halvt år har valgt å omtale dette ganske bredt, for jeg tror det har kimen i seg til å få utenrikspolitiske konsekvenser – måten dette nå håndteres på, måten land snakker til hverandre på, og måten man praktiserer nasjonale kulturer for innstramming, budsjettbalansering osv. Jeg har i noen sammenhenger omtalt det i mediene – og jeg gjør det her igjen – at Tyskland nå har grunnlovsfestet spørsmålene i forhold til underskudd. Frankrike har samme diskusjon. Og det er en interessant observasjon at i det øyeblikk Frankrike og Tyskland brøt Maastricht-traktatens bestemmelser i stabilitetspakten over underskudd og gjeld, var det et signal til resten av EU om at det ikke var så alvorlig. Tyskland ligger nå på 5 pst. De skal ned i 3 pst., og de har altså grunnlovsfestet at de innen 2016 skal være på 0,35 pst. Da er det ikke EU-organer i Brussel, men grunnlovsdomstolen i Karlsruhe som sitter med kompetanse. Det pleier å bite bra i det tyske. Hvis dette gjennomføres, setter det egentlig standarden i EU. Jeg tror også at det har betydelig spenningselementer i seg.

Når det gjelder bøter, var jeg nøye med å understreke at hvis dette er aktuelt for oss, er det for veldig tydelig å avgrense at det gjelder for dette tilfellet. Alternativet, som det ble spurt om fra Holmås’ side, er norske myndigheter. Men vi er tilbake igjen til EØS-avtalens innledende formulering om mest mulig like spilleregler og lik behandling av aktørene.

Når det gjelder regelverket på kvotesiden, må vi komme tilbake vedrørende elpriser og kvotedirektivet. Det vil ikke primært være denne statsråd som er best posisjonert til å svare på det, men hvis det er av interesse, skal vi komme tilbake på det.

Når det gjelder representanten Slagsvold Vedums spørsmål, anser jeg vel at det finnes flere måter å beskrive denne utviklingen på, og måten man formulerer spørsmålet på, definerer jo litt av inngangen til svaret. Jeg mener at det jeg sa tidligere i innlegget, kan gi en helt motsatt tolkning enn den representanten kom med. På den ene siden går mange av de foreslåtte svarene på krisen på det monetære området på en tettere samordning og en tettere felles oppfølging. Hvorvidt det er en utvikling i føderal retning vil jeg ikke ha noen mening om. Jeg konstaterer at det er sett på som praktiske vurderinger. På den andre siden trekker de spenningene jeg akkurat omtalte, i andre retninger, dypere motsetninger mellom land og selvfølgelig også mellom folk, som igjen understreker alvoret.

Angående bøter gjentar jeg det jeg sa, at vi skal vurdere dette nøye. Likebehandlingsprinsippet er viktig, men det er også viktig med prinsipielle oppganger.

Ikke-euroland og euroland – det er en helt åpenbar spenning i EU. Nå er det jo slik at alle medlemslandene var med på den store pakken midt i mai. Alle land i Europa – også vi – er selvfølgelig avhengig av hvordan det går med den europeiske valutaen. Vi berøres av det. Spenningene er helt åpenbart til stede, men forpliktelsene til å stille opp vil jo merkes tidligere hos de landene som har innført valutaen. I hvilken grad det kommer til å påvirke de landene som skal innføre den, vil jo tiden vise. Estland er først i rekken. Det blir det spennende å følge med på.

Likestilling er ikke et eget programområde i oppsettet vårt. Men flere av områdene, bl.a. arbeidslivets parters dialog, er jo løftet ut som et område. Jeg anser at det som barne- og likestillingsministeren viste til, var norske erfaringer på det området. Det kan jo være et tema i den sosiale dialogen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som vi vil kunne støttet opp om. Som vi fra norsk politikk både vet og erfarer, er land i Europa meget interessert i dette.

Finansieringsordningene – er det problemer med oppfølging av forpliktelsene? Jeg besøkte det norske kontoret som administrerer dette, EFTA. Det er mange nordmenn der, og det er et veldig flott kontor i Brussel som forvalter ordningene. Jeg oppfordrer alle som er i Brussel, til å stikke innom. Det er et veldig spennende miljø, og de gjør jobben sin på en nyskapende og ubyråkratisk måte. Det var ikke der meldinger om at det var oppstått vanskeligheter som følge av finanskrisen. De anser vel at de er i relativt god rute – nå ser jeg på mine medarbeidere her – med å gjennomføre det siste programmet. Men at finanskrisen kan slå inn også her, er det ingen tvil om. La meg bare nevne en annen agenda, som ikke hører inn under Europautvalget, at jeg etter et nylig besøk i Genève kan rapportere at Verdens helseorganisasjon og FNs høykommissær for flyktninger en etter en kommer til å merke at finanskrisen slår inn på finansieringsforpliktelsene. At den vil slå inn alle steder der det nå skal kuttes, er helt opplagt.

 

 

Lederen: Takk for det.

 

Sak nr. 4

 

Aktuelle rettsakter for møtet i EØS-komiteen 11. juni 2010. Se vedlagte brev fra Utenriksdepartementet, datert 1. juni d.å., samt liste med omtale av de enkelte rettsakter.

Lederen: Er det noen som har kommentarer eller spørsmål til rettsaktene? – Det ser det ikke ut til å være.

Sak nr. 5

 

Eventuelt

Lederen: Er det noen som har noe under Eventuelt? – Dagfinn Høybråten, vær så god.

Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg har varslet at jeg gjerne vil ha en redegjørelse om regjeringens befatning med ESA når det gjelder gavefradraget for frivillige organisasjoner, som det har vært en del offentlig oppmerksomhet om i det siste, men som vi ikke har fått noen orientering om her i Europautvalget etter den siste utvikling i saken før jul.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: I en grunngitt uttalelse av 16. desember 2009 ga ESA uttrykk for at den norske fradragsordningen for gaver til visse frivillige organisasjoner strider mot EØS-avtalens regler om fri bevegelighet av kapital. ESA krever at dersom ordningen skal beholdes, må den utvides til å omfatte frivillige organisasjoner i hele EØS.

Regjeringen vurderer nå ESAs grunngitte uttalelse og ser på mulige løsninger. Det er foreløpig ikke tatt noen beslutning for hvilken løsning som skal velges eller forfølges. De aktuelle alternativene er å fastholde at fradragsordningen er i overensstemmelse med EØS-retten. Det betyr jo å utfordre ESAs vurdering, eller at man etterkommer ESAs krav, enten ved å utvide fradragsordningen til å omfatte organisasjoner i hele EØS, eller ved å avvikle den.

Stortinget ble orientert om saken i brev av 11. mars 2010 fra kulturministeren, som svar på representantforslag om bedring av rammevilkårene for frivillig sektor. Finansministeren vil gi en grundig vurdering av saken i sitt svar på spørsmål fra stortingsrepresentant Torgeir Micaelsen av 2. juni 2010. Finansdepartementet og Kulturdepartementet har invitert Frivillighet Norge og Norges idrettsforbund til å delta i en dialog om saken, og vi tar sikte på å holde Stortinget løpende orientert om denne dialogen.

Jan Tore Sanner (H): Det er jo hyggelig at Stortinget holdes orientert, men jeg vil kanskje legge til at regjeringen gjør klokt i også å ha en dialog med Stortinget i denne saken. Utenriksministeren må vite at dette er en sak som engasjerer Stortinget, og at det er en samlet opposisjon som over mange år, både i posisjon og opposisjon, har vært opptatt av å beholde denne ordningen. I tillegg til at regjeringen har dialog med Frivillighet Norge mener jeg at det vil være meget klokt også å ha en dialog med Stortinget.

Dagfinn Høybråten (KrF): Jeg vil slutte meg til det representanten Sanner sier og den anmodningen han kommer med. Dette er en sak som betyr veldig mye for organisasjonene. Det anslås at omkring 25 pst. av gavene som gis til frivillig virksomhet i Norge, går inn under denne ordningen. Så det er en ikke ubetydelig finansiering av frivillig virksomhet, og det er en finansiering som mobiliserer veldig mange givere, innpå 600 000 nordmenn oppnår dette fradraget ved å gi. Jeg vil anmode om at man får til en god dialog mellom storting og regjering om strategien videre.

Jeg for min del er ikke i tvil om at vi bør beholde denne ordningen. Om strategien er riktig med hensyn til å fastholde eller å utvide, er et spørsmål som krever innsyn i flere av de prosessene som regjeringen er en del av, og som ikke vi er en del av. Men i en eller annen form vil vi kjempe hardt for at denne ordningen, som har vært meget vellykket, og som er godt innarbeidet nå, blir videreført.

 

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jeg vil bare si at representanten Sanner må ikke på noen måte tolke det jeg nå sa om kontakt med de frivillige som at vi ikke vil ha kontakt med Stortinget på alle måter. Det er kulturministeren og finansministeren som er de rette instanser her, og jeg skal viderebringe det klare ønsket. Det kommer først et svar fra finansministeren, og jeg er sikker på at de to statsrådene vil finne passende former for å ha den kontakten med Stortinget. Vi er kjent med engasjementet.

Lederen: Det er ikke flere saker under Eventuelt. – Møtet er  hevet.

Møtet hevet kl. 17.15


Sist oppdatert: 04.10.2010 11:43