Nærmere
om enkelte viktige politikkområder
Reindriften som næring,
kultur og livsform er på mange måter unik både i nasjonal og internasjonal sammenheng.
Reindriften representerer en god ressursutnyttelse i marginale fjell-
og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og
den er en sentral bærer og videreutvikler av samisk kultur.
Regjeringen Solberg
har som mål å bekjempe skrantesyke, og en rekke tiltak er innført
for å redusere smitte. Disse tiltakene har også konsekvenser for
reindriften. Det er særlig bestemmelser knyttet til begrensninger
i å sanke fôr som har hatt og vil ha konsekvenser for reindriften.
Det er problematisk å få tak i reinlav til overgangsfôring av rein,
samt til fôring av rein i områdene som omfattes av manglende konvensjon
mellom Norge og Sverige. Dette fører igjen til at utgiftene til
tilleggsfôring øker.
For å redusere de
negative konsekvensene ble avtalepartene under forhandlingene om
Reindriftsavtalen 2018/2019 enige om å legge til rette, gjennom
bruk av forskningsmidlene over Reindriftens utviklingsfond, for utvikling
av et overgangsfôr som reinen kan tilpasse seg uten en lengre overgangsfôringsperiode.
Ved at det er særlig de distriktene som er utestengt fra sine vinterbeiter
i Sverige som har de største utfordringene med at det nå ikke gis
mulighet til å sanke reinlav, er også tilskuddet til disse distriktene
blitt økt.
Siden 1972-konvensjonen
sluttet å gjelde i 2005, har det ikke foreligget noen konvensjon
om grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige. Dagens
situasjon med manglende konvensjon gir norsk reindrift mange utfordringer
i den daglige drift. Noen områder opplever i praksis å bli stengt
ute fra tidligere beiteområder i Sverige, samtidig som de opplever
mye ulovlig beiting fra svensk reindrift på norske områder. I de
områdene som har etablert samarbeidsavtaler mellom norsk og svensk
reindrift, medfører en manglende konvensjon manglende regler for
et grenseoverskridende samarbeid. Ulike forvaltningssystemer mellom
de to land er også lite tilfredsstillende for et slikt samarbeid, noe
som går ut over norsk reindrift.
Det er avtalt et
møte mellom landene på politisk nivå for å drøfte situasjonen for
den grenseoverskridende reindriften.
Reindriften har alltid
måtte forholde seg til ulike forekomster av rovvilt. Fram til 90-tallet
var rovdyrbestanden lavere enn i dag, blant annet grunnet høyt uttak gjennom
jakt og skadefelling. Etter omlegging av rovviltpolitikken har reindriften
gjennom 2000-tallet opplevd økende forekomster av de ulike rovviltartene
i sine beiteområder. Økningen har vært noe forskjellig mellom de
ulike områdene, både når det gjelder tilstedeværelse og ikke minst
antall individer av de ulike artene. Over flere år har miljøvernmyndigheten
i enkelte reinbeitedistrikter erstattet opp mot halvparten av kalveproduksjonen
som tap til rovvilt. Selv om tapet erstattes, vil tapene gi negative
konsekvenser for den enkelte siidaandel og reindriftsfamilie.
Statens rovviltpolitikk
har innvirkning på samisk reindrift. Dette innebærer at tiltak som
iverksettes på rovviltområdet, også må vurderes opp mot statens
forpliktelser overfor samene som urfolk, herunder Grunnloven § 108,
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og
ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.
Det er både snakk om materielle forpliktelser til å sikre bl.a.
naturgrunnlaget for den samiske reindriften og prosessuelle forpliktelser
som gjelder konsultasjoner og deltakelse i beslutninger som vil
kunne påvirke samiske interesser direkte.
Med et reintall tilpasset
beitegrunnlaget og med økt uttak av kalv har reindriften gjort viktige
grep i egen drift for å redusere tap til rovvilt. I enkelte områder
kan det fortsatt være rom for et høyere slakteuttak om høsten og
noe lavere reintall for å sikre en best mulig kondisjon på dyrene.
Det vil derfor være viktig at reindriften fortsatt arbeider videre
med tapsreduserende tiltak. Samtidig er det sentralt at rovviltforvaltningen
har stor oppmerksomhet på den todelte målsettingen i rovviltpolitikken,
hvor det også skal legges til rette for levedyktig næringsdrift
basert på utnyttelse av utmarksbeiteressursene. I den forbindelse
er det særlig viktig at rovviltnemdene og miljøvernmyndighetene
følger opp rovviltforliket fra 2011, hvor det er presisert at det
ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte
beiteområder for husdyr og kalvingsområder for tamrein.
Reindriften er en
arealavhenging næring. En av reindriftens større utfordringer er
knyttet til tilgang på nødvendige arealer for økt produksjon og
lønnsomhet. Fordi næringen utøves over store arealer, kan det oppstå interessemotsetninger
mellom reindrift og andre brukere av arealene, for eksempel ved
utbygging og annen næringsutøvelse. I enkelte reindriftsområder
er det også konkurranse om areal mellom ulike reindriftsaktører.
Reindriftens vern
mot annen bruk av deres beiteområder er i utgangspunktet sterkt
ved at reindriftsretten har et ekspropriasjonsrettslig vern, jf.
reindriftsloven § 4. Ekspropriasjonsrettslig vern innebærer at Grunnloven
§ 105 gjelder for reindriftens bruksrettigheter, og at begrensninger
i denne bruksretten bare kan skje etter de alminnelige ekspropriasjonsrettslige
regler, jf. lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom
(oreigningslova) og lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning
av fast eigedom (ekspropriasjonserstatningslova).
Plan- og bygningsloven
er den sentrale loven om arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene
og det sentrale virkemiddelet for en bedre sikring av arealene. I
plan- og bygningsloven er det en rekke verktøy som gir kommuner
og fylkeskommuner mulighet til å legge til rette for at reindriften
har tilgang på nødvendige arealer for økt produksjon og lønnsomhet.
Fylkesmannen har
et særlig samordningsansvar for å følge opp nasjonal politikk og
være en informasjonskanal ut til kommuner og fylkeskommuner. I evaluering av
den offentlige forvaltningen av reindriften vises det til at fylkesmannen
er en sentral aktør i å bygge kompetanse om reindrift og reindriftsrettigheter
hos fylkeskommuner og kommuner, og at reindriftshensyn nå inngår
tidligere i samordningsprosessene.
Utviklingen av reindriftens
arealbrukskart er i en sluttfase. Hensikten er å få etablert helhetlige
og dynamiske kart til bruk for reindriftsnæringen, offentlig forvaltning,
planmyndighet og utbyggere.