1. Sammendrag

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Stein Erik Lauvås, Eirik Sivertsen og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Mathias Bernander, Mari Holm Lønseth, Olemic Thommessen og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Heidi Greni og Willfred Nordlund, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, viser til at det er fremforhandlet to tariffavtaler som medfører lønnsregulering i det statlige tariffområdet, med virkning fra 1. mai 2018.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det ved fjorårets hovedtariffrevisjon ble videreført to ulike hovedtariffavtaler, med enda større forskjeller mellom hovedtariffavtalene inngått mellom staten på den ene siden og Akademikerne på den andre siden, og mellom staten på den ene siden og LO Stat, Unio og YS Stat på den andre siden. Flertallet viser til at det heller ikke denne gangen er gjort noen utredning av de langsiktige konsekvensene av dette. Flertallet vil som eksempel påpeke at det er uklart hvilke konsekvenser dette kan ha for streikeretten når mer og mer av lønnsdannelsen blir flyttet fra sentral- til lokalplanet.

Flertallet viser til at staten som arbeidsgiverpart er i en særstilling fordi tariffoppgjørene i staten er en del av regjeringens inntektspolitikk. Gjennom inntektspolitikken har regjeringen et overordnet nasjonalt ansvar for lønnsutviklingen og sysselsettingen.

Flertallet viser til at et bærende prinsipp i norsk lønnsdannelse har vært lik lønn for likt arbeid – også innenfor det statlige tariffområdet. Dette prinsippet har Stortinget slått fast i likestillingsloven § 21. Et system med to ulike tariffavtaler svekker dette prinsippet.

Flertallet peker på at statens lønns- og forhandlingssystem har vært nøytralt og uavhengig av virksomhet og organisasjonstilknytning. Disse endringene som nå videreføres, kan vanskelig forstås på annen måte enn at regjeringen aksepterer et lønns- og forhandlingssystem som innebærer større lønnsforskjeller i staten enn det som har vært førende tidligere.

Flertallet viser til sine merknader og forslag i tilsvarende sak tidligere år, jf. Innst. 407 S (2017–2018) og Innst. 482 S (2016–2017).

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ved neste revisjon av hovedtariffavtalen i 2020 gjennomføre lønnsoppgjøret i staten slik at resultatet blir fire likelydende hovedtariffavtaler – slik at det blir én hovedtariffavtale gjeldende for alle arbeidstakere i det statlige tariffområdet uavhengig av organisasjonstilknytning.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at det er to hovedtariffavtaler som gjelder i staten. Det er en rettslig adgang for staten til å ha flere tariffavtaler. Dette er en naturlig følge av den enkelte organisasjons selvstendige forhandlingsrett og partenes avtalefrihet. Disse medlemmer understreker at den enkelte ansattes organisasjonsfrihet er grunnleggende og ligger i bunn. Det at staten i dag har to hovedtariffavtaler, er således et resultat av frie forhandlinger og den aktuelle organisasjons forhandlings- og avtalefrihet. Disse medlemmer peker på at å pålegge staten å inngå likelydende hovedtariffavtaler vil være å gripe inn i den enkelte organisasjons selvstendige forhandlingsrett og partenes avtalefrihet.

Disse medlemmer viser til at den økonomiske rammen og profilen i det statlige tariffområdet forhandles mellom de sentrale partene. Dette gjøres for å sikre en ansvarlig lønnsutvikling i tråd med frontfagsmodellen. I tariffområdet forhandles det også om enkelte sosiale bestemmelser. Adgangen til å benytte streik som virkemiddel i hovedtariffoppgjørene er ikke endret og endres heller ikke ved at det er forhandlet frem ulikelydende hovedtariffavtaler.

Disse medlemmer viser til at hovedtariffavtalene for 2018–2020 i all hovedsak er likelydende med de foregående hovedtariffavtalene, men med ulike lønnssystemer til sentral og lokal fordeling. Disse medlemmer mener det er viktig at lokale arbeidsgivere og tillitsvalgte kan samarbeide om å rekruttere, utvikle og beholde gode medarbeidere i tråd med virksomhetenes ulike behov. De lokale partene kan benytte flere forskjellige virkemidler for å oppnå dette. Det er lik lønn for likt arbeid i staten. Disse medlemmer har tillit til at de lokale partene også vil sikre en god lønnsfordeling og likelønn mellom kvinner og menn. Disse medlemmer peker for øvrig på at dette arbeidet følges opp gjennom rapportering fra de statlige virksomhetene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at prinsippene for lederlønninger i selskap der staten er eier, ble behandlet i Meld. St. 27 (2013–2014). Gjennom Innst. 140 S (2014–2015) ga Stortinget føringer for regjeringens politikk på området. I innstillingen heter det:

«Komiteen mener at lederlønn er styrenes ansvar og holder fast på hovedprinsippene i statens holdning til lederlønn i selskaper der staten er eier, jf. dagens retningslinjer. Lederlønninger i selskaper der staten er eier må være konkurransedyktige, men skal ikke være lønnsledende. Det skal legges vekt på moderasjon.»

Flertallet ser av lønnsutviklingen blant statlige ledere at det ikke ser ut til at disse prinsippene har hatt tilstrekkelig gjennomslag.

Flertallet understreker at økte lønnsforskjeller ikke er med på å skape et moderne, høykompetent arbeidsliv som sikrer kvalitet, kunnskap, lojalitet og stå-på-vilje hos alle de tusener av arbeidstakere og mellomledere som samfunnet og offentlig sektor trenger.

Flertallet viser for øvrig til merknader og forslag under behandlingen av Dokument 8:96 S (2013–2014), jf. Innst. 138 S (2014–2015), og Dokument 8:66 S (2017–2018), jf. Innst. 166 S (2017–2018), om å sette tak på lederlønninger i staten.

Flertallet viser til at hovedtariffavtalene ikke lenger er organisasjonsnøytrale.

Flertallet viser til at i Akademikernes hovedtariffavtale er all lønnsdannelse delegert til statens 200 virksomheter. Videre er tidligere 39 lønnsrammer erstattet med en lønnsstige med opprykk etter antall år i stillingen (såkalt stillingsansiennitet), og i dette lønnsoppgjøret er alle tillegg i årets avtale med Akademikerne delegert til lokale forhandlinger.

Flertallet viser til at alle stillinger er gjort unormerte, som innebærer at en ved nyansettelse avtaler årslønn med akademikertillegget som eneste sikring for lønnsnivå. Flertallet viser til at om en person ansettes i annen statlig virksomhet, får vedkommende ikke med sin opparbeidede stillingsansiennitet. Flertallet merker seg at forbundsvise lokale forhandlinger i den enkelte virksomhet ikke sikrer likelønn på tvers av statens virksomheter. Flertallet mener dette er uheldig, og foreslår at det etableres systemer for statistikkføring og for å sikre likelønn.

Flertallet viser til at hovedtariffavtalen sikrer likelønn på tvers av alle statlige virksomheter. Likelønn og lavtlønnede ivaretas ved fordeling av generelle tillegg, justeringer av stillinger og ved sentrale føringer ved lokale forhandlinger. Dersom skjevheter mellom grupper og kjønn allikevel skulle oppstå ved lokale forhandlinger, kan dette rettes opp ved påfølgende sentrale forhandlinger. Men det forutsetter at regjeringen fremlegger sikker og lett tilgjengelig statistikk for alle statlige virksomheter, og at Kommunal- og moderniseringsdepartementet følger forhandlingsordningen i tjenestetvistloven som forutsetter en sterk sentral oppgjørsform.

Flertallet mener at en helt sentral del av det norske trepartssamarbeidet er å etablere systemer som ikke undergraver mulighetene for organisasjonene til å streike. Flertallet vil understreke at dagens situasjon kan undergrave streikeretten, noe som er uakseptabelt.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viser til at denne saken gjelder det statlige tariffområdet. Dette omfatter ansatte i staten som er innenfor virkeområdet for statsansatteloven og tjenestetvistloven, og som er bundet av hovedtariffavtalen i staten. Det presiseres at blant annet helseforetak og statlig eide/deleide selskaper ikke er en del av staten i denne sammenhengen, og heller ikke er omfattet av hovedtariffavtalene i staten.

Disse medlemmer peker på at retningslinjene for lederlønnssystem i staten når det gjelder etterlønn og retrettstillinger, er strammet inn. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen er opptatt av at statlige toppledere ikke vedvarende får en høyere lønnsvekst enn arbeidstakere for øvrig. Disse medlemmer viser til at regjeringen følger med på utviklingen av lederlønninger i staten og løpende vurderer om det er behov for nye tiltak som sikrer at utviklingen over tid holder seg innenfor frontfagsnormen.