Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan Bøhler, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet, Himanshu Gulati og Solveig Horne, fra Senterpartiet, Geir Inge Lien og Emilie Enger Mehl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide, viser til Prop. 53 L (2018–2019) om endringer i straffeprosessloven mv. (ankesiling m.m). Det foreslås endringer i reglene om nektelse og henvisning av anker over dom til lagmannsretten (såkalt ankesiling) i straffesaker. Komiteen viser til at domfeltes ubetingede rett til ordinær ankebehandling av straffesaker som gjelder lovbrudd med strafferamme over seks års fengsel, avskaffes. Dette betyr at anker i de alvorligste straffesakene vil kunne nektes fremmet når lagmannsretten anser det klart at anken ikke vil føre frem. Komiteen viser videre til at det i proposisjonen foreslås å innføre en lovbestemt frist for å inngi støtteskriv til anke over dom. I tillegg foreslås det å rette enkelte inkurier i arrestordreloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til at regjeringen 20. juni 2014 oppnevnte et utvalg som skulle utarbeide forslag til ny straffeprosesslov. Utvalget avga sin utredning 3. november 2016, jf. NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov. Reglene om anke er drøftet i kapitel 20 i utredningen, og denne delen av NOU 2016:24 er bakgrunnen for Prop. 53 L (2018–2019) Ankesiling m.m. Flertallet vil vise til at straffeprosesslovutvalget var delt i sitt syn på ankesiling.

Flertallet vil vise til at proposisjonen inneholder forslag om endringer i reglene om nektelse og henvisning av anker over dom til lagmannsretten i straffesaker, også kalt ankesiling. I dag har retten mulighet til å nekte anke i straffesaker med en strafferamme opp til seks år. Straffesaker med strafferamme over seks år har en tilnærmet ubetinget rett til ankeforhandling.

Flertallet mener at mistenkte i de alvorligste straffesakene skal kunne få prøvd sin sak med full hovedforhandling i to instanser. Flertallet mener begrunnelsen for to-instansreformen i 1995 fortsatt har gyldighet. To-instansreformen medførte at norsk prosess i større grad kom i samsvar med minstekravene i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), der artikkel 14 (5) krever at enhver som domfelles, skal ha adgang til å få overprøve domfellelsen i minst én instans.

Flertallet vil vise til mindretallet i straffeprosesslovutvalget, som trekker frem at rettsikkerhetsaspektet ikke er godt nok fulgt opp i flertallets begrunnelse, og mener det bør gjelde et krav om tre års fengsel – påstått eller idømt i tingretten – for at det skal foreligge en ubetinget rett til ankebehandling. I tillegg bør det stilles krav om en strafferamme på over seks år, ettersom denne normalt gir en indikasjon på lovgivers og samfunnets syn på den generelle straffverdigheten av lovbruddet.

Flertallet vil påpeke at mindretallets hovedargument for å innføre ankesiling i de alvorligste sakene er spart ressursbruk. Domstolene har de siste årene opplevd store budsjettkutt i forbindelse med avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Flertallet mener at man i stedet for å fjerne en viktig rettsikkerhetsgaranti på bakgrunn av dårlig kapasitet i domstolene heller bør styrke domstolene med økte bevilgninger.

Flertallet merker seg at når det gjelder avgrensningen av hvilke saker som skal unntas fra silingsordningen, mener mindretallet i straffeprosesslovutvalget at det er begrenset hva som vil kunne oppnås av spart ressursbruk hvis seksårssakene blir omfattet av silingsordningen. Mindretallets erfaring er at partene i alvorlige straffesaker som omfattes av dagens silingsbestemmelse, bruker mye tid og ressurser på å overbevise retten om at anken bør henvises. For retten krever det også mye arbeid å gi en fullgod begrunnelse for ankenektelse i de alvorligste sakene. Resultatet blir derfor gjerne at anken slippes inn fremfor at det foretas en omfattende behandling på silingsstadiet.

Flertallet støtter ikke regjeringens forslag i proposisjonen og mener dette forslaget går for langt. Flertallet mener at man gjennom et slik forslag fjerner seg fra FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), der artikkel 14 (5) krever at enhver som domfelles, skal ha adgang til å få overprøve fellelsen i minst én instans. Flertallet mener at mindretallet i straffeprosesslovutvalget sitt forslag er en bedre løsning, hvor man gir adgang til ankesiling i flere saker enn i dag, men setter en grense på krav til påstått eller idømt fengsel på tre år og en strafferamme på seks år. Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«I straffeprosessloven skal § 321 tredje ledd lyde:

Anker som angår forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, og hvor det er idømt eller påstått fengsel i mer enn tre år, forvaring eller særreaksjon som nevnt i § 2 første ledd nr. 1, kan bare nektes fremmet i de tilfeller som er nevnt i annet ledd annet punktum. Leddet her gjelder ikke anke i sak om overtredelse av straffeloven § 274 første ledd.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener tiden er moden for at den ubetingede retten til ankebehandling i seksårssakene avskaffes. Dette støttes av straffeprosesslovutvalgets flertall og de fleste høringsinstansene. Det er enighet om at det ikke er grunn til å bruke tid og ressurser på ordinær ankebehandling av saker som klart ikke vil føre frem. I dag gjennomføres ankebehandling av saker der utfallet er gitt på forhånd, og dette kan ikke regnes som fornuftig ressursbruk. En snever adgang til å kunne sile denne typen anker er etter disse medlemmers oppfatning derfor et rimelig forslag. Lagmannsrettene bør bruke sine ressurser på straffesaker hvor ordinær ankebehandling har merverdi for å ivareta rettssikkerheten. Disse medlemmer mener også at det er et hensyn at betryggende siling av åpenbare saker vil skåne fornærmede for en ny runde i retten.

Disse medlemmer viser til at lagmannsrettens beslutning om ankesiling kan ankes til Høyesterett, som kan vurdere om det var forsvarlig å nekte anken fremmet. Kravene for å nekte ankebehandling er høye og krever enstemmighet blant dommerne. Kravene til lagmannsrettens begrunnelse for å nekte anke fremmet er over tid også blitt skjerpet, noe som gjør det mindre betenkelig å åpne for siling av anker i de mest alvorlige straffesakene. Selv om bestemmelsen skal innebære en reell endring – det vil si over tid redusere inntaket av ankesaker – understreker disse medlemmer at terskelen for å avvise denne typen anker skal være høy.

Disse medlemmer vil derfor opprettholde forslaget om at straffeprosessloven § 321 tredje ledd oppheves, og fremmer følgende forslag:

Ǥ 318 annet ledd skal lyde:

Retten kan unnlate å ta stilling til spørsmål om avvisning dersom den finner at anken må nektes fremmet i medhold av § 321 annet ledd eller § 323 første ledd tredje punktum, eller at samtykke må nektes i medhold av § 321 første ledd eller § 323 første ledd første og annet punktum.

§ 321 tredje ledd oppheves. Nåværende fjerde til sjette ledd blir tredje til femte ledd. § 321 fjerde ledd fjerde punktum skal lyde:

Beslutning etter tredje ledd annet punktum skal være begrunnet når anken omfattes av annet ledd første punktum og det er fremsatt nye anførsler i begjæringen om omgjøring.»