Innhald

2. Saker som følges videre

2.1 Dokument 3:11 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøking av barnefattigdom

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere i hvilken grad statlige virkemidler og tiltak som er iverksatt i kommunene, bidrar til å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge.

Dokument 3:11 (2013–2014) Riksrevisjonens undersøking av barnefattigdom ble sendt til Stortinget 25. juni 2014. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 4. oktober 2014, jf. Innst. 32 S (2014–2015), og saken ble behandlet av Stortinget 16. desember 2014.

Riksrevisjonens undersøkelse viste blant annet at statlige tilskuddsordninger medvirket til at mange kommuner hadde etablert tiltak for å gjøre det mulig for flere barn å delta i sosiale aktiviteter, men de hadde likevel få tiltak rettet mot fattige barn og unge. Videre viste undersøkelsen at den statlige innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge ikke var godt nok koordinert. Det var lite samarbeid mellom aktuelle direktorater, det vil si Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). For eksempel var forvaltningen av statlige tilskuddsordninger lite samordnet. Barns behov hadde heller ikke blitt godt nok kartlagt når foreldrene søkte om sosialhjelp hos Nav. Riksrevisjonen anbefalte at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet skulle:

  • bidra til å styrke kommunenes arbeid med å etablere flere og bedre tiltak for å gi fattige barn og unge gode muligheter til sosial deltakelse.

  • bidra til at innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge ble bedre koordinert.

I behandlingen av Dokument 3:11 (2013–2014) viste kontroll- og konstitusjonskomiteen til at mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta i sosiale aktiviteter, og at mange kommuner opplever at det er vanskelig å vite hvem som trenger tiltak, og hvordan tiltakene skal utformes for å nå målgruppen, jf. Innst. 32 S (2014–2015). Komiteen påpekte at kommunene har ansvar for å følge opp lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) og dermed de barna som trenger ekstra hjelp.

Videre understrekte komiteen at den var enig med Riksrevisjonen i at det er forventet at Nav-kontorene har de nødvendige forutsetningene for å oppfylle kravene om kartlegging og individuell vurdering av barna det gjelder. Komiteen sluttet seg til Riksrevisjonens tilråding om at departementet bør bidra til å styrke kommunenes arbeid med å etablere flere og bedre tiltak for å sikre at fattige barn kan delta i sosiale aktiviteter sammen med andre barn. Komiteen merket seg også at det er behov for å samordne de statlige tilskuddene mot barnefattigdom på en bedre måte.

Videre merket komiteen seg at IMDi i liten grad er involvert i arbeidet mot barnefattigdom, selv om halvparten av barn i familier med lav inntekt har innvandrerbakgrunn. Komiteen ba departementet vurdere hvordan kompetansen til direktoratet bedre kan trekkes inn i arbeidet med å motvirke konsekvensene av barnefattigdom blant innvandrere.

Komiteen var fornøyd med at Barne- og likestillingsdepartementet, sammen med Arbeids- og sosialdepartementet, vil utarbeide felles retningslinjer for samarbeid og deling av ansvar mellom barnevernet og Nav.

2.1.1 Departementets oppfølging

Riksrevisjonen ba i brev av 13. februar 2018 Barne- og likestillingsdepartementet om å gjøre rede for tiltak og virkemidler som er iverksatt for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader, med særlig vekt på effekter av disse tiltakene og virkemidlene. Departementet svarte i brev av 22. mars med innspill fra Arbeids- og sosialdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Riksrevisjonen ba i brev av 17. april Barne- og likestillingsdepartementet om å utdype svaret. Departementet svarte på nytt i brev av 9. mai.

Barne- og likestillingsdepartementet påpeker at ikke alle barn som vokser opp i lavinntektsfamilier, har dårlige levekår, men at samspillet mellom sosiale, helsemessige og økonomiske utfordringer over tid ofte forsterker utfordringene og gir høyere risiko for marginalisering og fattigdom. Departementet uttaler at det derfor er nødvendig med en bred og samordnet innsats, og viser til strategien mot barnefattigdom, Barn som lever i fattigdom (2015–2017), som regjeringen la fram i 2015. Strategien inneholdt 64 tiltak og var et samarbeid mellom Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Kulturdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Det ble opprettet en samarbeidsgruppe på direktoratsnivå som skulle følge opp strategien for å styrke samarbeid og samhandling.

Departementet påpeker at man ved å samle tiltak fra ulike sektorer i en egen strategi har fått fram kompleksiteten i problemstillingen, noe som har ført til mer oppmerksomhet om fattigdom som levekårsproblem og om hvilke konsekvenser det har for barn å vokse opp i en fattig familie. Strategien har også bidratt til at arbeidet mot barnefattigdom er blitt tilført flere midler, ny kunnskap og nye arbeidsmetoder ved blant annet nye rutiner for samarbeid mellom ulike sektorer. Det er departementets samlede vurdering at strategien har bidratt til å nå målene om å dempe de negative konsekvensene av å vokse opp i familier med vedvarende lav inntekt og å forebygge at fattigdom går i arv. Strategien utløp i 2017, og det er foreløpig ikke avklart i hvilken form arbeidet mot barnefattigdom skal koordineres videre. Ifølge departementet er arbeidet høyt prioritert.

Statistikk fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser samtidig at siden Innst. 32 S (2014–2015) ble lagt fram, har antallet barn som lever i husholdninger med vedvarende lav inntekt, økt fra 84 000 i 2013 til 100 000 i 2016. I prosent innebærer dette en økning fra 8,6 prosent i 2013 til 10,3 prosent i 2016.

2.1.2 Styrking av nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom

Departementet påpeker at et viktig tiltak mot barnefattigdom er nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, hvor kommunene kan søke om tilskudd slik at flere barn og unge, uavhengig av foreldres inntekt og sosiale situasjon, kan delta på viktige arenaer, som ferie-, kultur- og fritidsaktiviteter. Departementet framhever at antallet kommuner som mottar tilskuddsmidler, har økt siden 2014, og at tilskuddet er styrket fra om lag 115 mill. kroner til om lag 270 mill. kroner perioden 2014–2018. Regjeringen har også sammen med frivillige organisasjoner og KS signert Fritidserklæringen, som skal bidra til at alle barn skal ha mulighet til å delta jevnlig i minst én organisert fritidsaktivitet. Tiltak som blir etablert som resultat av Fritidserklæringen, kan finansieres med midler fra den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom. Ca. 38 mill. kroner fra ordningen gikk til slike tiltak i 2017.

I tillegg til økningen i bevilgningen til nasjonal tilskuddsordning har også andre departementers budsjetter på barnefattigdomsfeltet blitt styrket, ifølge Barne- og likestillingsdepartementet. Dette gjelder blant annet tilskudd til utleieboliger, satsing på helsestasjons- og skolehelsetjeneste og styrking av lokalidretten.

Departementet uttaler videre at Fafos evaluering av tilskuddsordningen, Fafo (2018:04) Fra deltakelse til mestring – evaluering av nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom, viser at kommunene som søker tilskudd, jevnt over vier barnefattigdom større oppmerksomhet og har forankret arbeidet mot barnefattigdom i planverket bedre. Arbeidet har ifølge evalueringen blitt mer kunnskapsbasert ved at flere kommuner kartlegger situasjonen. I halvparten av kommunene er det hentet inn statistikk for å belyse barnefattigdomsutfordringene. Videre viste evalueringen at kommunene som fikk tilskudd, jobbet bedre på tvers av sektorer og i større grad fikk til samarbeidet med frivillig sektor. De kommunene som har de høyeste andelene barn i lavinntektsfamilier, mottar dessuten i snitt de høyeste tilskuddene.

Samtidig konkluderer Fafo med at det er utfordringer i knutepunktfunksjonen i kommunene som fikk tilskudd. Knutepunktsfunksjonen skal blant annet prioritere oppsøkende arbeid overfor familier som er vanskelige å nå, men strever med å operasjonalisere oppgavene sine. Basert på evalueringen mener departementet at tilskuddsordningen, og opptrappingen av den, har hatt god effekt. Departementet framhever at en av styrkene med tiltaket er at ordningen bidrar til å stimulere utvikling av tiltak «nedenfra», tilpasset lokale utfordringer og behov. Departementet påpeker at det har gitt Bufdir i oppdrag å komme med anbefalinger til endringer i regelverket for tilskuddsordningen for å følge opp anbefalingene fra evalueringen.

2.1.3 Innsats for å bedre koordinere den statlige innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge

Barne- og likestillingsdepartementet viser til at det er gitt likelydende formuleringer i tildelingsbrev til direktorater og fylkesmenn for å bedre koordineringen mellom forvaltningsnivåene. Videre er tilskuddsordningene mot barnefattigdom i Arbeids- og velferdsdirektoratet og Bufdir samordnet. 10 mill. kroner ble overført fra Arbeids- og velferdsdirektoratets ordning til nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom fra og med statsbudsjettet for 2017. Bufdir og Arbeids- og velferdsdirektoratet har også utarbeidet felles retningslinjer for samarbeid mellom barneverntjenesten og Nav-kontoret. Formålet er å bidra til bedre samordning av tjenestene. Retningslinjene omfatter hjelp til familier i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon som har behov for hjelp fra både barneverntjenesten og Nav-kontoret, og ungdom som mottar ettervernstiltak.

Barne- og likestillingsdepartementet uttaler videre at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) var involvert i utformingen av strategien mot barnefattigdom, og at flere av tiltakene hadde barn med innvandrerbakgrunn som hovedmålgruppe. Eksempler på slike tiltak er gratis kjernetid i barnehager, nasjonalt minstekrav til redusert foreldrebetaling i barnehage, forsøk med gratis deltidsplass i skolefritidsordningen, Jobbsjansen og endringer i lov om introduksjonsordning og norskopplæring (introduksjonsloven) – kvalifisering til arbeid og utdanning. Tiltak i strategien som IMDi er hovedansvarlig for, er Jobbsjansen og introduksjonsloven. Departementet påpeker at barn med innvandrerbakgrunn som lever i lavinntektsfamilier, ikke kun er IMDis ansvar.

2.1.4 Utvikling av indikatorer og kunnskapsgrunnlag

Barne- og likestillingsdepartementet viser til at Bufdir som en del av strategien mot barnefattigdom har utviklet temasider på nettsidene sine og utarbeidet indikatorer på barnefattigdom i kommunene. Indikatorverktøyet er utviklet for å synliggjøre hvor mange barn som lever med ulike levekårsutfordringer, og dermed legge til rette for at kommunene kan jobbe mer målrettet mot barnefattigdom. Departementet påpeker at indikatorverktøyet blir brukt av mange kommuner i arbeidet med lokale oppvekst- og handlingsplaner. Videre framhever departementet at Bufdir skal utvikle indikatorer på oppvekstfeltet, en faglig veileder og pedagogiske verktøy om god praksis, som kommunene også kan bruke i arbeidet mot barnefattigdom.

Departementet viser videre til at Bufdirs rapport «Barn som lever i fattigdom – rapport om arbeidet med regjeringens strategi 2015–2017» oppsummerer erfaringene fra arbeidet mot barnefattigdom. Rapporten inngår i et større kunnskapsgrunnlag som skal bidra til den videre innsatsen på feltet. Den er utarbeidet av direktoratsgruppen som har hatt ansvar for å følge opp innsatsområdene i strategien, og består av: Bufdir (leder), Helsedirektoratet, Utdanningsdirektoratet, Integrerings- og mangfolds- direktoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet, Husbanken og Kulturdepartementet.

I tillegg til Fafos evaluering av tilskuddsordningen mot barnefattigdom har departementet også tildelt NOVA et forskningsoppdrag for å få mer kunnskap om hvorfor noen barn i lavinntektsgruppen klarer seg bra, mens andre blir værende i fattigdom som voksne, og hva som kan øke disse barnas livssjanser.

Departementet opplyser at det så langt ikke er gjennomført ytterligere evalueringer av de øvrige tiltakene som er iverksatt i strategiperioden 2015–2017. Departementet vurderer jevnlig behovet for evalueringer ut fra kravene i økonomiregelverket.

2.1.5 Innsats for å bidra til bedre kartlegging av barns behov når foreldre søker om sosialhjelp

Barne- og likestillingsdepartementet har i spørsmål om sosialhjelp innhentet innspill fra Arbeids- og sosialdepartementet. Arbeids- og sosialdepartementet viser til at økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven er en kommunal tjeneste. Departementet påpeker at i tråd med lovens krav om forsvarlige tjenester er det forutsatt at kommunen gjennomfører en kartlegging og en individuell vurdering av den enkeltes situasjon ved tildeling og utmåling av stønad. Departementet viser også til at rundskrivet til loven slår fast at det skal tas særlige hensyn til barns behov i alle vurderinger der tjenestemottakeren har barn. Barn og unge skal sikres en trygg oppvekst og skal kunne delta i alminnelige skole- og fritidsaktiviteter uavhengig av om foreldrene har en vanskelig økonomi. Departementet framhever også at sosialtjenesteloven ble endret 1. januar 2016 for å sikre mer likeverdige muligheter for barn som vokser opp i fattige familier, og likere praksis i kommunene. Lovendringen gjorde at kommunene ikke lenger skal legge vekt på barns inntekt fra arbeid i fritid og skoleferier når de vurderer familiens behov for økonomisk stønad.

Samtidig presiserer Arbeids- og sosialdepartementet at statlige myndigheter ikke har en direkte styringslinje til kommunene. Departementet gir i brevet derfor ingen vurdering av hvor langt Nav er kommet i å kartlegge og gi individuell vurdering av barn i familier som trenger sosialhjelp. Arbeids- og sosialdepartementet anser det ikke som hensiktsmessig å sette i gang en egen undersøkelse eller et landsomfattende tilsyn nå.

Arbeids- og sosialdepartementet påpeker videre at fylkesmennene har ansvar for tilsyn med de kommunale tjenestene ved Nav-kontorene. Fylkesmennene og Statens helsetilsyn, som overordnet tilsynsmyndighet, skal medvirke til at rettssikkerheten og behovet for sosiale tjenester ivaretas, at tjenestene drives på en faglig forsvarlig måte, og at svikt i tjenesteytingen blir forebygget, avdekket og fulgt opp. Fylkesmennene har videre en veiledningsfunksjon. Arbeids- og sosialdepartementet viser til at det gjennom tildelingsbrev til fylkesmennene er nedfelt at embetene skal medvirke til riktig praktisering av sosialtjenesteloven, herunder bidra til at kommunene gjør individuelle vurderinger i hver enkelt sak, og sikre at barneperspektivet er ivaretatt. Departementet har også i det årlige tildelingsbrevet til Arbeids- og velferdsdirektoratet gitt direktoratet i oppgave å arbeide for at Nav-kontorene styrker barneperspektivet i tråd med formålsbestemmelsen i sosialtjenesteloven.

Videre uttaler departementet at fylkesmennene gjennomfører opplæring og kompetansehevende tiltak for kommunene i samarbeid med Arbeids- og velferdsdirektoratet. På oppdrag fra Arbeids- og velferdsdirektoratet har også Fylkesmannen i Troms og Fylkesmannen i Østfold, i samarbeid med fire Nav-kontor, utarbeidet et skjema for kartlegging av kunnskap om FNs barnekonvensjon og ivaretakelsen av barneperspektivet ved Nav-kontorene. Fylkesmannen i Troms har fått tilskudd fra Arbeids- og velferdsdirektoratet til å utvikle materiell (sjekkliste, veileder eller lignende) for å bidra til at Nav-kontoret tar særlige hensyn til barns behov i alle vurderinger der tjenestemottakeren har barn. Videre har Arbeids- og velferdsdirektoratet satt i gang et arbeid for å sikre bedre samordnet bistand til barn, unge og barnefamilier gjennom blant annet prosjektet «Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier og forsøk med Nav-veiledere i videregående skole».

Arbeids- og sosialdepartementet viser også til at tiltak som bidrar til å ivareta barneperspektivet, er prioritert ved fordelingen av tilskudd fra Arbeids- og velferdsdirektoratet til tiltak i kommunene for å forebygge fattigdom blant barn og barnefamilier. Departementet trekker fram to eksempler. Det ene er Tromsø kommune, som har utviklet rutiner og verktøy til bruk for kartlegging av barna i familiene. Videre har Stavanger kommune utviklet rutiner og retningslinjer for å ta barnas behov inn i vurderingene ved Nav-kontoret. Rutinene omfatter blant annet å veilede foreldre og delta i tverrfaglige fora og ressursteam. Departementet mener tiltakene i de nevnte kommunene har overføringsverdi til andre kommuner.

2.1.6 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonen merker seg at Barne- og likestillingsdepartementet har iverksatt flere tiltak for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader, jf. Innst. 32 S (2014–2015). I forbindelse med regjeringens strategi mot barnefattigdom (2015–2017) er det blant annet satt i verk tiltak på tvers av departementsområder for å bedre samarbeidet og samhandlingen. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Bufdir har samordnet tilskuddsordningene mot barnefattigdom, og det er utarbeidet felles retningslinjer for samarbeid mellom barneverntjenesten og Nav-kontoret.

Riksrevisjonen registrerer videre at det siden 2014 har vært en økning i antallet kommuner som mottar tilskuddsmidler fra nasjonal tilskuddsordning mot barne- fattigdom, og at tilskuddet er styrket fra om lag 115 mill. kroner til om lag 270 mill. kroner i perioden 2014–2018. Ifølge departementet viser evalueringen av tiltaket at kommunene som søker tilskudd, vier barnefattigdom større oppmerksomhet, og at kommunene som har de høyeste andelene barn i lavinntektsfamilier, i snitt mottar de høyeste tilskuddene.

Samtidig merker Riksrevisjonen seg at andelen barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt har økt fra 8,6 prosent i 2013 til 10,3 prosent i 2016. Videre merker Riksrevisjonen seg at Barne- og likestillingsdepartementet kun har evaluert effekten av noen av de iverksatte tiltakene. Riksrevisjonen mener derfor at det er for tidlig å vurdere hvilke effekter ytterligere tiltak har hatt for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge. Det er heller ikke avklart i hvilken form arbeidet mot barnefattigdom skal koordineres videre etter at perioden for strategien mot barnefattigdom utløp i 2017. Etter Riksrevisjonens vurdering krever området fortsatt stor oppmerksomhet fra Barne- og likestillingsdepartementet.

Riksrevisjonen vil følge saken videre.

2.2 Dokument 3:4 (2014–2015) Riksrevisjonens undersøkelse av internkontroll på anskaffelsesområdet i Statens vegvesen

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse var å vurdere om det er iverksatt effektiv risikostyring og internkontroll på anskaffelsesområdet i Statens vegvesen.

Dokument 3:4 (2014–2015), Riksrevisjonens undersøkelse av internkontroll i Statens vegvesen, ble overlevert Stortinget 17. desember 2014. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ga sin innstilling 17. mars 2015, jf. Innst. 199 S (2014–2015). Stortinget behandlet saken 12. mai 2015.

Riksrevisjonen anbefalte i Dokument 3:4 (2014–2015) at Samferdselsdepartementet:

  • i samarbeid med Statens vegvesen styrker internkontrollen på anskaffelsesområdet ved både å foreta systematiske risikovurderinger av etterlevelse og mislighetsrisiko, og etterkontroll og oppfølging av om internkontrollen i etaten er effektiv.

  • tar initiativ overfor Statens vegvesen til å styrke kompetansen om anskaffelsesregelverk og rutiner hos alle som er involvert i anskaffelser.

  • tar initiativ overfor Statens vegvesen til å forbedre etatens varslingsordning for å sikre at ordningen har tillit blant de ansatte.

  • i samarbeid med Vegdirektoratet vurderer fordeler og ulemper ved en noe mer sentralisert anskaffelsesvirksomhet i Statens vegvesen.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen viste i Innst. 199 S (2014–2015) til at Statens vegvesen har etablert et omfattende og godt formelt rammeverk på anskaffelsesområdet. Komiteen fant det alvorlig at det likevel forekom en rekke brudd på lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) og økonomiregelverket. Komiteen viste videre til at det ble gjort svært få systematiske kontroller av etterlevelse av regelverket, at Statens vegvesen hadde lite kjennskap til hvor effektiv internkontrollen var, og at det i liten grad ble gjort risikovurderinger av etterlevelse av regelverk og mislighet.

Komiteen viste også til at ordningen for intern varsling om mulige misligheter ikke hadde den nødvendige tilliten blant de ansatte, og mente at varslingsinstituttet burde gjøres bedre kjent blant de ansatte, herunder hvordan varslere ble ivaretatt med hensyn til anonymitet og trygghet for videre karriere. Komiteen forventet at Samferdselsdepartementet tok initiativ overfor Statens vegvesen til å forbedre etatens varslingsordning for å sikre at ordningen har tillit blant de ansatte.

2.2.1 Samferdselsdepartements oppfølging

Riksrevisjonen ba i brev av 5. mars 2018 Samferdselsdepartementet om å redegjøre for endringer og tiltak som er iverksatt for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader. Departementet svarte i brev av 18. april 2018.

Samferdselsdepartementet uttaler at Statens vegvesen har satt i gang en rekke gode tiltak for å følge opp Riksrevisjonens og Stortingets merknader, men mener likevel at det fortsatt er en del arbeid som gjenstår. Departementet vil følge opp det videre arbeidet i etatsstyringen.

2.2.1.1 Internkontrollen på anskaffelsesområdet i Statens vegvesen

Departementet viser til at Statens vegvesen har innført systemløsninger for støtte i arbeidet med god styring og kontroll av anskaffelser. Et konkurransegjennomføringsverktøy er innført for alle vare- og tjenesteanskaffelser over 100 000 kroner. Verktøyet skal bidra til en ensartet og dokumentert gjennomføring av anskaffelsene. Statens vegvesen har videre tatt i bruk deler av funksjonaliteten i et kontraktsadministrasjonsverktøy. Dette innebærer blant annet at alle kontrakter lagres i systemet, og at etaten etter noe tid vil ha et komplett register over alle gyldige kontrakter. Det siste leddet i systemløsningen er et datavarehus som skal gi oversikt over og detaljer fra innkjøpene og dermed være et verktøy for å finne feil og uheldig praksis hos egne ansatte og leverandører. Alle data fra fakturaene blir lagt inn i datavarehuset. De siste månedene har imidlertid Statens vegvesen hatt problemer med å få korrekte data fra økonomisystemene.

Det er opprettet en stilling som anskaffelsescontroller. Controlleren har systematisk kontrollert 40 rammeavtaler og tatt initiativ til forbedringsarbeid gjennom rapporter. Hensikten har vært å avdekke feil og svakheter i leverandørenes og etatens bruk av rammeavtaler. Det vil bli gjennomført slik oppfølging én gang årlig for hver rammeavtale.

Statens vegvesen har endret anskaffelsesprosessen. Endringen består i at oppfølging av inngåtte avtaler har blitt en tydelig del av prosessen. Videre har anskaffelses- kontoret beskrevet hvordan oppfølgingen skal gjøres. Beskrivelsen er en del av kvalitetssystemet. Statens vegvesen viser også til at internkontrollen ved anskaffelser på vegområdet er styrket gjennom at retningslinjene i «Håndbok R760» er ferdigstilt og gjort gjeldende fra 1. februar 2018. I «Håndbok R760» tydeliggjøres prosjekteiers og prosjektleders ansvar i de ulike fasene i et vegprosjekt. I tillegg utarbeides det prosessbeskrivelser i kvalitetssikringssystemet. Håndboken og prosessene er i ferd med å bli implementert.

2.2.1.2 Kompetanse om anskaffelsesregelverket i Statens vegvesen

Statens vegvesen viser til at det er gjennomført opplæringsmoduler for alle byggeledere innen prosjekt- og kontraktstyring. I tillegg blir det gjennomført mindre kurs over intranettet og seminarer med nettløsning som del av implementeringen av «Håndbok R760».

Statens vegvesen har også tatt i bruk et system for å evaluere leverandører. Systemet er i første rekke innført for utbyggingsentrepriser og vil framover også omfatte drifts- og rådgiverkontrakter. Evalueringene vil brukes ved tildeling av nye kontrakter.

Fra 1. januar 2016 har anskaffelseskontoret i Vegdirektoratet gjort en større del av arbeidet med anskaffelser. Tidligere var oppgaven å bistå den fagansvarlige for den aktuelle anskaffelsen. Nå er mer av det anskaffelsesfaglige arbeidet lagt over på dem som faktisk har det som fagfelt. Tilsvarende endringer er i stor grad gjennomført i regionene. Ifølge Statens vegvesen gir endringene bedre styring og kontroll, bedre utnyttelse, spesialisering og spissing av kompetansen på anskaffelsesområdet.

2.2.1.3 Varslingsordningen

Statens vegvesen etablerte en ny varslingskanal i februar 2017 gjennom en nettløsning som er tilgjengelig for ansatte, innleide konsulenter, vikarer, leverandører og publikum. Kanalen gir mulighet for at varslerne kan velge om de vil oppgi kontaktinformasjon. Internrevisjonen har etablert nye rutiner for mottak og håndtering av varsler. Varslene mottas og håndteres av noen få personer i internrevisjonen.

Året før den nye nettkanalen ble etablert, kom det inn 17 varsler. I 2017 kom det inn 397 varsler, enten via den nettbaserte kanalen eller via andre kanaler. Per 21. mars 2018 var det kommet inn 107 varsler i 2018.

Ifølge Statens vegvesen er et av de viktigste prinsippene for en vellykket varslingskanal at det skapes tillit til kanalen gjennom positive erfaringer med å varsle. Statistikk viser at flere som tidligere har varslet, har kommet med nye varsler om andre forhold. Varslerne har også uttalt at de gjør dette fordi de ser at de blir tatt på alvor, og at det blir tatt tak i varslene de kommer med. Samferdselsdepartementet slutter seg til Statens vegvesens vurdering av at varslingsinstituttet er blitt bedre kjent og nyter høyere tillit enn den tidligere løsningen gjorde.

2.2.1.4 Statens vegvesens vurdering av en mer sentralisert organisering av anskaffelser

Statens vegvesen har satt i gang et prosjekt om «Framtidas SVV» og en områdegjennomgang av Statens vegvesen. Disse prosjektene vil være styrende for framdriften av framtidig organisering av anskaffelsesfunksjonene i Statens vegvesen.

Anskaffelsesprosessene har ikke gjennomgått en direkte omorganisering, men gjennom gjennomførte tiltak er det, ifølge departementet, likevel oppnådd en betydelig sentralisering, samordning og standardisering av anskaffelsesprosessen for varer og tjenester. Ved å samle gjennomføringen av anskaffelsene mener Statens vegvesen at kompetanseproblemet er løst, og at det har blitt færre feil, høyere effektivitet og bedre avtaler. Per i dag kan Vegvesenet imidlertid ikke legge fram systematiske måltall for dette.

2.2.2 Riksrevisjonens vurdering

Riksrevisjonen merker seg at Samferdselsdepartementet mener at Statens vegvesen har iverksatt noen tiltak for å følge opp Riksrevisjonens anbefalinger og kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader, jf. Innst. 199 S (2014–2015). Likevel gjenstår det fortsatt en del arbeid som departementet vil følge opp videre i etatsstyringen.

Riksrevisjonen merker seg særlig at det er opprettet en ny varslingskanal i Statens vegvesen, og at denne ser ut til å ha høyere tillit enn den tidligere løsningen hadde.

Riksrevisjonen registrerer at selv om anskaffelsesprosessen ikke direkte er omorganisert, er anskaffelser av varer og tjenester likevel sentralisert for å hindre brudd på regelverket som følge av manglende kompetanse hos dem som gjennomfører anskaffelsene. Statens vegvesen kan ikke per i dag legge fram måltall som viser at endringene har ført til færre feil, høyere effektivitet og bedre avtaler.

Riksrevisjonen har merket seg at Statens vegvesen har innført systemløsninger som blant annet skal gi oversikt og detaljer fra innkjøpene, slik at feil og uheldig praksis hos egne ansatte og leverandører kan oppdages. Riksrevisjonen har videre merket seg at Statens vegvesen har hatt problemer med å få korrekte data fra økonomisystemene. Riksrevisjonen registrerer at et velfungerende system for kontroll av etterlevelse og misligheter på anskaffelsesområdet i Statens vegvesen ikke er på plass.

Riksrevisjonen er enig med Samferdselsdepartementet i at det fortsatt er en del arbeid som gjenstår, og viser til at departementet vil be om en ny statusrapport fra Vegdirektoratet i løpet av 2018.

Riksrevisjonen vil følge saken videre.