Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Masud Gharahkhani, Kjell-Idar Juvik, Stein Erik Lauvås og Siri Gåsemyr Staalesen, fra Høyre, Norunn Tveiten Benestad, Kristin Ørmen Johnsen, Mari Holm Lønseth og Ove Trellevik, fra Fremskrittspartiet, Jon Engen-Helgheim og Kari Kjønaas Kjos, fra Senterpartiet, Kari Anne Bøkestad Andreassen og Heidi Greni, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Karin Andersen, og fra Kristelig Folkeparti, Torhild Bransdal, behandler i denne innstillingen Prop. 125 L (2016–2017) Endringer i utlendingsloven (hjemmel for å gi generelle instrukser om tvangsmidler m.m.).

Justis- og beredskapsdepartementet foreslår i proposisjonen endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven).

Komiteen viser til at det foreslås hjemmel for at departementet skal kunne gi generelle instrukser om bruk av tvangsmidler etter utlendingsloven i saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser (sikkerhetssaker).

Videre merker komiteen seg at det foreslås blant annet å gi hjemmel for forskriftsregulering om bestemt oppholdssted og meldeplikt i saker hvor utlendingen utgjør en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at departementet også fremmer forslag om å rette en mangel i bestemmelsen om oppholdstillatelse i forlovede-tilfeller, som oppsto etter behandlingen av Prop. 90 L (2015–2016) Endringer i utlendingsloven mv. (innstramninger II).

Komiteen viser til at departementet videre fremmer forslag om å rette en henvisningsfeil i utlendingsloven § 108 sjuende ledd om straff.

Komiteen merker seg at proposisjonen inneholder departementets tilbakemelding på Stortingets anmodningsvedtak nr. 937 (2015–2016) om kjønnsbasert forfølgelse som grunnlag for opphold samt departementets tilbakemelding på Stortingets anmodningsvedtak nr. 851 og 859 (2015–2016) om endringer i utlendingsforskriften vedrørende underholdskravet.

Komiteen viser for øvrig til de respektive partiers merknader.

Instruksjonsadgang om tvangsmidler

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er grunn til å understreke at det er noen prinsipielle utfordringer knyttet til forslaget om instruksjonsmyndighet av hensyn til maktfordelingen og menneskers rettssikkerhet. Disse medlemmer støtter likevel forslaget fra departementet, blant annet fordi loven ikke fastsetter noen begrensning i adgangen til å gi generelle instrukser om bruk av tvangsmidler i andre saker enn sikkerhetssaker. Det gjelder særlig i saker der unndragelsesfare eller ID-tvil kan begrunne bruk av tvangsmidler.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at regjeringen etter gjeldende rett har instruksjonsmyndighet i saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, jf. utlendingsloven § 128. Denne instruksjonsadgangen gjelder likevel ikke bruk av tvangsmidler. Disse medlemmer viser til Advokatforeningens høringsuttalelse, hvor det fremgår at saksområdet for når regjeringens forslag om utvidelse av instruksjonsmyndigheten vil inntreffe er begrenset, men at antall saker som vil falle inn under den foreslåtte endringen, kan øke i tiden som kommer. Disse medlemmer viser til at selv om adgangen kun skal være generelt utformet, vil en instruks i praksis kunne gjelde konkrete enkelttilfeller. Disse medlemmer mener at det bør ligge til politiet å begjære tvangsmidler, for så å prøves av domstolen. Disse medlemmer mener dette er en viktig rettssikkerhetsgaranti, og støtter derfor ikke forslag til instruksjonsadgang for bruk av tvangsmidler.

Oppholdssted og meldeplikt

Komiteen ser at det kan være behov for å komme med nærmere regulering av tvangsmidlene, bestemt oppholdssted og meldeplikt. Komiteen støtter derfor regjeringens forslag om å gi hjemmel for forskriftsregulering av bestemt oppholdssted og meldeplikt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at et pålegg om bestemt oppholdssted og meldeplikt er et alvorlig inngrep overfor den det gjelder. Det er politiet som tar avgjørelsen, basert på en konkret faglig skjønnsutøvelse i den enkelte sak. Sentrale spørsmål må være om tvangsmidlet er nødvendig, og om inngrepet er forholdsmessig.

Flertallet mener at rettssikkerheten ivaretas gjennom regelen i utlendingsloven § 99 første ledd om at avgjørelser om bruk av tvangsmidler skal være basert på en konkret og individuell vurdering, og gjennom muligheten for etterfølgende rettslig prøving.

Oppholdstillatelse for å inngå ekteskap

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under behandlingen av Prop. 90 L (2015–2016), der Sosialistisk Venstreparti gikk imot å øke aldersgrensen for familieetablering fordi det ikke kan anses som et godt virkemiddel for å hindre tvangsekteskap. Hensikten med en slik bestemmelse er god, og dette medlem viser i den sammenheng til IMDis og Likestillings- og diskrimineringsombudets høringsuttalelser til Prop. 90 L (2015–2016). At visum ved forlovelse – såkalt kjærestevisum – skal underlegges en slik aldersgrense, har enda mindre relevans. Dette medlem vil derfor gå imot denne endringen.

Anmodningsvedtak om endringer i underholdskravet

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er glad for at regjeringen nå innrømmer at deres opprinnelige forslag om tidsfrister for å søke om familiegjenforening uten å rammes av underholdskravet, var feil. Dette medlem er enig i at det rent teknisk ikke er urimelig å sette en frist på et halvt år for å søke for den som har fått flyktningstatus (referansepersonen), men vil påpeke at gebyrene som må betales for å kunne søke, har økt svært mye under denne regjeringen og er altfor høye. Dette vil være et reelt og diskriminerende hinder for svært mange som skal få seg jobb og bli integrert i Norge rett etter å ha sittet på asylmottak. Når tiden kortes ned, vil mulighetene til å skaffe penger til gebyret være få for flere. Dette medlem viser til egne forslag i Innst. 16 S (2017–2018) om å redusere gebyrene.

Dette medlem vil derfor gå imot å redusere tidsfristen til 6 måneder, da det på grunn av praktiske hinder som gebyr vil stenge ute mange fra å benytte seg av unntaksfristen, spesielt de som har færrest ressurser og andre utfordringer.

Dette medlem viser også til at det kan være et uoverstigelig problem for noen å komme seg til en utenriksstasjon for å søke, og viser i den forbindelse til Juss-buss’ stensilserie nr. 138, 2017. Der har de blant annet gått gjennom flere saker som viser at fortolkningene av bestemmelsen om at det skal tas hensyn til forhold «utenfor flyktningens kontroll», ikke omfatter farlig og ulovlig grensepassering med risiko for fengsling. Dette gjelder særlig de familiemedlemmene som må ut av Eritrea til Etiopia for å søke. Derfor må det gjøres en endring i reglene, der det presiseres klart at ut fra flyktningers særlig sårbare stilling må det gis unntak fra tidsfristen i saker der det er kjent at oppmøte på en norsk utenriksstasjon forutsetter en ulovlig og farlig grensepassering med risiko for arrestasjon.

Førre kapittel
Neste kapittel