Jeg viser til representantforslag om rekruttering av fastleger, Dokument 8:92 S (2016-2017), fra Stortingsrepresentantene Torgeir Micaelsen, Tove Karoline Knutsen, Ruth Grung, Ingvild Kjerkol og Freddy de Ruiter, og helse- og omsorgskomiteens forespørsel om en uttalelse fra statsråden til forslaget.

Representantene har fremmet følgende forslag:

"Stortinget ber regjeringen fremme en sak om hvordan man kan sikre god rekruttering av leger til primærhelsetjenesten fremover. Saken må blant annet omhandle hvordan man kan sikre at primærhelsetjenesten skal inkluderes i medisinstudiet i fremtiden, samt opprettelsen av flere utdanningsstillinger for leger i spesialisering i allmennmedisin."

I Norge brukes det mye ressurser på å sikre befolkningen gode helse- og omsorgstjenester. Det skal vi fortsette med. Vi har en meget god primærhelsetjeneste, som bemannes av personer med høy faglig kompetanse og yrkesstolthet. For at denne tjenesten skal forbli et godt tjenestetilbud fremover er det avgjørende med fornying.

Utfordringsbildet for den kommunale helse- og omsorgstjenesten er utfyllende beskrevet i Primærhelsetjenestemeldingen (Meld. St. 26 (2014-2015)). I meldingen har Regjeringen beskrevet en lang rekke tiltak for å løse utfordringene. Utfordringsbildet og forslagene til en nødvendig videreutvikling har Stortinget sluttet seg til i Innst. 40 S (2014-2015). Regjeringen jobber nå med å følge opp de tiltakene som er foreslått i meldingen. Flere av tiltakene er allerede gjennomført. Kompetansekrav til leger i den kommunale helse- og omsorgs¬tjenesten, som trådte i kraft 1. mars, er ett eksempel. Dette kompetansetiltaket vil styrke kvaliteten i tjenestetilbudet.

Norge har en generell høy dekning av de fleste helsepersonellgrupper sammenlignet med de andre nordiske landene. Det gir et godt utgangspunkt for fremtiden. Blant annet har Norge en god fastlegedekning med relativt få innbyggere per fastlege sammenliknet med andre land. Fastlegestatistikken viser at vi har lykkes med å rekruttere flere fastleger enn det befolkningsveksten krever. Statistikken over legeårsverk i kommunen viser at det også utenfor fastlegeordningen har vært en økning. Det er jeg tilfreds med. Samtidig registrerer jeg tegn som kan indikere at rekrutteringen til fastlegeyrket er under press. Helsedirektoratet følger utviklingen nøye både gjennom kvartalsvis rapporteringer og årlige analyser.

Staten sitter på er rekke virkemidler som kan bidra til å legge forholdene til rette for bedret rekruttering, men til slutt er det kommunene som må ta de nødvendige beslutningene. Leger i primærhelsetjenesten utfører oppgaver på vegne av kommunene. Det er kommunene som må sørge for tilstrekkelig legedekning for å oppfylle kravene som påligger kommunen i fastlegeforskriften og i annet relevant regelverk. Dette er en av grunnene til at jeg har brukt mye plass i Primærhelsetjenestemeldingen på å beskrive viktigheten av ledelse og planleggings-kompetanse i kommunen, inkludert forståelse i bruken av helseanalyser som styringsverktøy. Revisjon av forskrift om internkontroll var et bevisst grep fra min side for å øke oppmerksomheten rundt spørsmål om ledelse og planlegging med mer. En kommune som leder og planlegger godt, vil stå bedre rustet til å håndtere eventuelle utfordringer knyttet til rekruttering. Jeg minner samtidig om at rekruttering av leger til visse deler av landet dessverre ikke er en utfordring av ny dato. Den utfordringen har vært der over tid. Den samme utfordringen gjelder også for annet personell med høy kompetanse.

Det er, som komiteen er kjent med, mange forhold som påvirker rekruttering av leger i primærhelsetjenesten. Samtidig kan vi ikke se på rekruttering av leger atskilt fra annet personell. Som jeg har omtalt i Prop. 28 S (2016-2017) planlegger jeg å gjennomføre en pilot med primærhelseteam. Dette mener jeg er en helt nødvendig og faglig riktig vei å gå fremover. Det er viktig med et tilstrekkelig antall leger, men mye av det arbeidet som i dag utføres av fastleger kan utføres like godt eller bedre av sykepleiere. Ved å legge til rette for økte ressurser knyttet til en fastlegepraksis, vil oppgaver som i dag enten ikke utføres, eller som utføres i for liten grad, bli bedre ivaretatt. En eventuell overgang til primærhelseteam er en omfattende endring. Det er derfor jeg først vil gjennomføre en pilot som skal evalueres. Dette vil nødvendigvis ta tid. I påvente av resultater herfra har regjeringen iverksatt flere tiltak som vil bidra til å sikre god rekruttering til primærhelsetjenesten.

Jeg har besluttet igjen å etablere en tilskuddsordning for rekruttering av fastleger og kompetansehevende tiltak i allmennlegetjenesten. En nesten tilsvarende tilskuddsordning ble avviklet i 2016 på grunn av få søkere og lite avsetning for midlene. Nå er det igjen mulig for kommuner å søke om midler til rekruttering av fastleger og tiltak for å heve kvaliteten og kompetansen allmennlegetjenesten.

Representantene tar opp at det er behov for utdanningsstillinger i allmennmedisin i kommunene for å gi en økonomisk tryggere oppstartsperiode for leger som ønsker å spesialisere seg i allmennmedisin enn det som ofte er tilfellet for selvstendig næringsdrivende fastleger. Jeg er enig med representantene i at utdanningsstillinger kan være et godt virkemiddel blant annet for å rekruttere flere leger til allmennmedisinen. Trygge arbeidsforhold er viktig for unge leger av flere grunner. Det er nok riktig at et spesialiseringsløp innen spesialisthelsetjenesten har fastere rammer enn det de fleste kommuner i dag kan tilby.

Det pågår to prosjekter med utdanningsstillinger i allmennmedisin som regjeringen gir sin støtte til. Det ene prosjektet, Utdanningsstillinger i allmennmedisin, ble startet i 2012 og er inne i sitt siste år nå i 2017 før det skal evalueres. Formålet er å bidra til å styrke rekrutteringen til og stabiliteten i allmennlegetjenesten i distriktene og å få erfaringer om hva som bidrar til å motivere og stimulere leger og øke kommunenes evne til å legge til rette for et fullstendig utdanningsløp for leger som ønsker å bli spesialister i allmennmedisin. Prosjektet er ikke forbeholdt spesielle kommuner eller landsdeler, men er likevel relativt distriktsrettet. Spesialisering kan ses som et virkemiddel for å nå målet om bedret rekruttering og stabilitet.

Totalt 25 kommuner og 88 leger har deltatt i prosjektet. 15 kommuner har vært med siden starten. Prosjektet er også gjenstand for evaluering underveis. Det har vært avsatt rundt 5 mill. kroner årlig til prosjektet, totalt rundt 30 mill. kroner til og med 2017. I gjennomsnitt bruker en lege over åtte år på å gjennomføre spesialiseringen i allmennmedisin. Størstedelen av legene i prosjektet vil være ferdige spesialister først om flere år. Tilbakemeldingene fra kommunene er imidlertid at tilskuddet/tilrettelegging for spesialistutdanning i betydelig grad virker stabiliserende på legedekningen, spesielt i de minste kommunene og i kommuner som over tid har hatt rekrutteringsutfordringer. I noen kommuner har tilbud om spesialistutdanning vært helt avgjørende for at legene har blitt i sine stillinger.

I forbindelse med omgrupperingsproposisjonen høsten 2016 ble det besluttet å satse på ytterligere ett prosjekt med allmennleger i spesialisering (ALIS), utdanningsstillinger i primærhelsetjenesten, ALIS-VEST-prosjektet. I likhet med førstnevnte prosjekt er også et av formålene med ALIS-VEST-prosjektet å bedre rekrutteringen av allmennleger. Samtidig har dette prosjektet, som ledes av Bergen kommune og er avgrenset til kommuner i Hordaland og Sogn og Fjordane, et stort og viktig fokus på utvikling av breddekompetanse hos allmennleger. Det er ønskelig å sikre et godt faglig innhold i spesialistutdanningen og sikre rekruttering både til fastlegehjemler og til andre allmennmedisinske oppgaver i kommunene. Dette har stor relevans for samhandlingsreformen og kommunenes evne til å håndtere mer komplekse problemstillinger i fremtiden. Prosjektet er ytterligere aktualisert etter at ny forskrift om kompetansekrav for leger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten trådte i kraft 1. mars. Oppstart av prosjektet er planlagt 1. september. Det er budsjettert med en kostnad på rundt 0,5 mill. kroner per år per lege i spesialisering.

Mens det i prosjektet Utdanningsstillinger i allmennmedisin ble åpnet for flere driftsformer blant allmennlegene, vil kun fastlønte utdanningsstillinger være aktuelt i ALIS-VEST-prosjektet. En sentral føring for prosjektet er å tilstrebe større likhet i vilkår for leger i spesialisering i spesialisthelsetjenesten (LIS) og allmennleger i spesialisering (ALIS). Bakgrunnen for at det ble åpnet for flere driftsformer i det første prosjektet, var et ønske om også å få erfaringer med hvordan selvstendig næringsdrivende fastleger kunne stimuleres til å spesialisere seg. Dette vil vi få vite mer om når Helsedirektoratet leverer sin evalueringsrapport neste år.

Innføringen av krav til spesialitet i allmennmedisin eller at legen skal være under spesialisering fra 1. mars innebærer et større ansvar for kommunen for å legge til rette for, og følge med på, at dens ansatte og avtaleparter gjennomfører spesialiseringen de påbegynner. Dette innebærer også å legge til rette for at legene får mulighet til å delta i nødvendige læringsaktiviteter som spesialiseringen forutsetter. En flaskehals i gjennomføringen av spesialistutdanningen i allmennmedisin er sykehus-/institusjonsåret. I ALIS-VEST-prosjektet tilstrebes at kommunen som arbeidsgiver utvikler god dialog med regionalt helseforetak for å legge til rette for forutsigbarhet rundt og gjennomføring av sykehusåret. Prosjektet vil også forsøke å få til en utvekslingsordning med lege i spesialisering i sykehus slik at sykehusleger får bedre kjennskap til kommunal helse- og omsorgstjeneste.

Representantene tar opp viktige spørsmål knyttet til grunnutdanningen i medisin sin betydning for rekruttering til primærhelsetjenesten. Utdanningen må gjøre studentene forberedt på arbeidsoppgavene og arbeidsmetoder i dagens og fremtidenes helse- og omsorgstjenester. Kunnskapsdepartementet har derfor sendt på høring forslag til nytt styringssystem for de helse- og sosialfaglige grunnutdanningene, samt forslag til forskrift om felles rammeplan for disse utdanningene. Høringsfristen var 21. april. Målet med forskriften og nytt styringssystem er å sikre at sektormyndigheter, utdanningene og tjenestene det utdannes til, får økt innflytelse på det faglige innholdet i utdanningene. Videre skal forskriften sikre at utdanningsinstitusjonene tilbyr praksisnære og forskningsbaserte helse- og sosialfaglige grunnutdanninger av høy faglig kvalitet og relevans.

§ 3 i forskriften omhandler ansvarsfordelingen mellom utdanningsinstitusjonene og praksisstedet. Praksisdelen av utdanningen er en viktig læringsarena i helse- og sosialfagene. Kvaliteten i praksisstudiene, og hvordan de virker sammen med undervisningen ved lærestedene, er avgjørende for den samlede studiekvaliteten. For å sikre at praksisundervisningen blir relevant og kvalitativt god, er det nødvendig med et nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjonen og praksisstedet.

Det følger av lov om universiteter og høyskoler at de høyere utdanningsinstitusjonene har ansvaret for kvaliteten i alle deler av studiene, også praksisdelen. Etter helse- og omsorgstjenesteloven § 8-1 har kommunen en plikt til å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder videre- og etterutdanning. Bestemmelsen er en videreføring av kommunehelsetjenesteloven § 6-1.

I Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet er det pekt på at studenter i de helse- og sosialfaglige utdanningene har for lite og for dårlig praksis i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det varsles i meldingen at Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet vil samarbeide om mulig styrket lovfesting av kommunens ansvar for å sørge for praksis.

Jeg mener de ovenstående gir komiteen et godt bilde over ulike tiltak som tilrettelegger for bedre rekruttering av leger til primærhelsetjenesten, og et godt grunnlag for å diskutere det aktuelle representantforslaget. For ordensskyld nevner jeg at representantenes kommentarer knyttet til kommunalt pasient og brukerregister og ikrafttredelse av fastlegeforskriften § 29 vil bli fulgt opp på egnet vis.