Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Christian Tynning Bjørnø, lederen Trond Giske, Martin Henriksen, Tone
Merete Sønsterud og Marianne Aasen, fra Høyre, Henrik Asheim, Norunn
Tveiten Benestad, Kent Gudmundsen og Kristin Vinje, fra Fremskrittspartiet,
Lill Harriet Sandaune og Bente Thorsen, fra Kristelig Folkeparti,
Anders Tyvand, fra Senterpartiet, Anne Tingelstad Wøien, fra Venstre, Iselin
Nybø, og fra Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken,
viser til proposisjonen.
Komiteen viser til at Den norske
kirke står i en særstilling i det norske samfunnet. Kirkens stilling
har utviklet seg over tid. Kirkeforliket i Stortinget i 2008 forutsatte
at Den norske kirke fortsatt skal ha en særskilt forankring i Grunnloven.
Som en konsekvens av grunnlovsendringene vedtatt i 2012 slår Grunnloven
§ 16 fast at Den norske kirke forblir Norges folkekirke.
Komiteenmerker
seg at departementet med denne proposisjonen foreslår å etablere
Den norske kirke som et eget rettssubjekt, noe som ansees som en
naturlig følge av prosessen med å skille stat og kirke. Ved å etablere
Den norske kirke som et eget rettssubjekt får kirken selvstendig
rettslig handleevne. Komiteen støtter dette.
Komiteen viser til at spørsmålene
knyttet til kirkelig forvaltningsreform har vært på bred høring
i 2014, og at departementet på bakgrunn av innkomne høringssvar
utarbeidet et eget dokument til Kirkemøtet i 2015. Komiteen viser til
at Kirkemøtet 2015 i den forbindelse uttalte at
«Kirkemøtet anser de foreslåtte endringene som en
naturlig konsekvens av grunnlovsendringene i 2012.»
I proposisjonen gjør departementet rede for
at når de foreslåtte endringene i Kirkeloven er gjennomført, kan
det være naturlig å gjøre flere endringer i en reformfase 2.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til proposisjonen, der regjeringen
går langt i å beskrive innholdet i Kirkerådets arbeid med en videre
reformfase for perioden 2017–2020. Av omtalen kan en få inntrykk
av at lovendringene som følger av denne proposisjonen, og stadfesting
av den øvrige rettstilstanden i kirkeloven, kun vil være av midlertidig
karakter i påvente av et videre reformarbeid. Disse medlemmer vil
understreke at det ikke er automatikk i at Den norske kirkes utredning
og drøftelser om framtidig organisering skal føre til endringer
i kirkelovens bestemmelser om organisering og finansiering. Spesielt
når det gjelder soknets stilling og hensynet til en forankring og
tilstedeværelse lokalt, vil det etter disse medlemmers oppfatning
være behov for en fortsatt lovforankring.
Disse medlemmer vil derfor understreke
at disse partier vil avvente de videre utredninger og drøftinger
i de kirkelige organer og organisasjoner før det er aktuelt å ta
stilling til nye reformer. Spørsmålet om å oppheve kirkeloven og erstatte
statens lovregulering med en kortfattet rammelov må derfor vente
til dette arbeidet foreligger.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
her til sine merknader om et fullstendig skille mellom stat og kirke
under punkt 2.2.
Komiteen viser til
forslaget til lovendringer som har til hensikt å opprette et nytt,
kirkelig rettssubjekt og at kirkens nasjonale og regionale organer
etter nærmere bestemmelser skal opptre på dette rettssubjektets
vegne. De nasjonale og regionale organene dette gjelder er Kirkemøtet, Kirkerådet,
bispedømmerådene og biskopene. Endringene vil også omfatte prostene
ogprestetjenesten samt bispedømmerådenes
og Kirkerådets administrasjoner. Komiteen viser til
at et overveldende flertall av høringsinstansene i hovedsak støttet
departementets forslag da saken var på høring. Kirkemøtet 2015 slo
fast at forslaget var i tråd med Kirkemøtets anmodning fra 2013.
Videre har en rekke høringsinstanser påpekt at kirkens rettslige
handleevne ikke må utformes på en slik måte at den går på bekostning
av soknenes selvstendighet. Komiteen merker seg at
dette er innspill departementet har tatt med seg i utformingen av
lovendringsforslaget, og støtter dette.
Komiteen støtter forslaget om
å opprette Den norske kirke som et eget rettssubjekt og mener dette
på en passende måte vil gi kirken det handlingsrommet den trenger
til å bevare og styrke sin rolle som folkekirke over hele landet.
Komiteen vil påpeke at benevnelsen
«Den norske kirke», som benyttes om det nye rettssubjektet, kan
skape uklarhet om hvorvidt det menes det nasjonale rettssubjektet
eller hele Den norske kirke, inkludert de lokale soknene. Dette
gjelder særlig §§ 24 og 40. Komiteen mener derfor
at lovteksten bør presiseres slik at begrepet «rettssubjektet Den
norske kirke» benyttes om det nasjonale rettssubjektet, og går inn
for å endre lovutkastet i tråd med dette.
Komiteen viser i den forbindelse
til innspillene til komitéhøringen 10. mars 2016 fra KA (Arbeidsgiverorganisasjon
for kirkelig virksomhet), som også Kirkerådet har sluttet seg til.
Komiteen går etter dette inn
for at de aktuelle delene av lovutkastet lyder slik:
Ǥ 24 fjerde og femte ledd:
Kirkemøtet treffer avgjørelser og opptrer på
vegne av rettssubjektet Den norske kirke når det ikke er fastsatt
i eller i medhold av lov at myndighetene er lagt til annet organ.
Kirkemøtet kan gi en arbeidsgiverorganisasjon fullmakt
til å inngå og si opp tariffavtale, samt å gi eller motta kollektiv
arbeidsoppsigelse på rettssubjektet Den
norske kirkes vegne.
§ 40:
§ 40 Overgangsregler ved
omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt
Ved omdanning av Den norske kirke til eget rettssubjekt
ved lov om endringer i kirkeloven (omdanning av Den norske kirke
til eget rettssubjekt m.m.) har overdragelse til rettssubjektet Den
norske kirke av forpliktelser knyttet til den statskirkelige virksomheten frigjørende
virkning for staten. Fordringshavere og andre rettighetshavere kan
ikke motsette seg overføringen eller gjøre gjeldende at overføringen
utgjør en bortfallsgrunn for rettsforholdet.
Offentlige rettigheter, tillatelser mv. som
gjelder for den virksomhet som skal omdannes, blir fra overdragelsestidspunktet
overført til rettssubjektet Den norske
kirke. Omregistrering i grunnboken og andre offentlige registre
i forbindelse med virksomhetsoverdragelsen skjer ved navneendring.
Kirkelig tilsatte som overføres fra staten til rettssubjektet Den norske kirke, gis rett
til uttak av avtalefestet pensjon tilsvarende ordningen i Hovedtariffavtalen
i staten, i samsvar med det som er fastsatt i lov 25. juni 2010
nr. 28 om avtalefestet pensjon for medlemmer av Statens pensjonskasse
og i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse. Retten til
uttak forutsetter medlemskap i Statens pensjonskasse og gjelder
fram til 1. januar 2021.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til at proposisjonen
legger opp til at all myndighet som overføres til Den norske kirke,
gis til det nye nasjonale rettssubjektet. Samtidig forutsettes det
at den lokale kirke og soknets status ikke skal svekkes. Disse
medlemmer viser til at det i proposisjonen foreslås at det
i § 23 fastsettes at bispedømmerådet kan overta oppgaver fra lokalt
nivå etter avtale med soknets organer. Disse medlemmer viser
til proposisjonens innledning, der det understrekes at soknets stilling
skal videreføres. Disse medlemmer mener derfor det
er inkonsekvent å vedta en lovhjemmel som åpner for å sentralisere oppgaver
uten en tilsvarende hjemmel for å flytte oppgaver nedover. Disse
medlemmer mener derfor § 23 fjerde ledd andre punktum bør tas
ut av lovforslaget, og vil stemme imot denne delen av lovutkastet.
Komiteen viser til
at departementet i proposisjonen foreslår at det er Kirkemøtet som
opptrer på rettssubjektets vegne når ikke annet er fastsatt i lov
eller i medhold av lov. Det foreslås også at Kirkemøtet gis adgang
til å delegere myndighet til Den norske kirkes nasjonale og regionale
organer i de tilfeller der kirken mener dette er hensiktsmessig.
Siden Kirkerådets mandat er å være utøvende organ for Kirkemøtet,
foreslås det ikke en tilsvarende delegasjonsadgang for Kirkerådet. Komiteen viser
videre til forslaget om å slå fast at Kirkerådet leder kirkens arbeid
på nasjonalt nivå. Videre viser komiteen til forslaget om
at bispedømmerådene fortsatt skal være et lovfestet organ.
Komiteen støtter disse forslagene
til endringer i kirkeloven og ser det som naturlig at lovverket stadfester
disse prinsippene for organisering av og innenfor det nye rettssubjektet.
Komiteen viser til
at biskopene er tillagt forvaltningsmyndighet avledet av statens
myndighet. Departementet foreslår i lovproposisjonen at hvert bispedømme
skal være betjent av en biskop. Dette er en konsekvens av at Kongen
ikke lenger vil ha myndighet til å organisere bispeembetene.
Komiteen støtter departementets
mål om å sikre en fortsatt selvstendig bispetjeneste.
Komiteen viser til at det vil
være Kirkerådet som etter virksomhetsoverdragelsen vil ivareta utøvelsen
av det sentrale arbeidsgiveransvaret på Kirkemøtets og dermed rettssubjektets
vegne. Komiteen legger til grunn at dette også vil
omfatte arbeidsgiveransvaret overfor biskopene. Komiteen viser
samtidig til at biskopene fortsatt skal kunne utøve sitt læremessige
tilsynsansvar på selvstendig grunnlag.
Komiteen viser videre til at
departementet foreslår at biskopene er et organ Kirkemøtet kan overdra
oppgaver eller myndighet til, og at tilsvarende skal gjelde for
Bispemøtet og for prostene. Departementet foreslår også å avvikle bestemmelsen
om prostiråd. Komiteen registrerer at få høringsinstanser
har kommentert eksplisitt forslagene knyttet til biskopenes rolle,
og tolker dette som en bred tilslutning til departementets forslag.
Komiteen understreker viktigheten
av at offentlighetsloven og forvaltningsloven gjelder lovbestemte
kirkelige organer.
Komiteen viser til
at en konsekvens av å etablere kirken som et eget rettssubjekt er
at prester, som frem til nå har vært statlige tjenestemenn, ikke
lenger vil ha status som det, men vil overføres til det nye rettssubjektet.
For å gi det nye rettssubjektet det nødvendige rammeverket for å
kunne overta og forvalte denne oppgaven foreslås det i proposisjonen
å lovfeste følgende:
Kirkemøtet er overordnet
arbeidsgivermyndighet og fastsetter tjenesteordninger
Fortsatt prestetjeneste i hvert sokn
Prestetjenestens uavhengighet
Kvalifikasjonskrav for å ordineres som
prest overlates til Kirkemøtet
Myndighet til å treffe vedtak om tap av
presterettigheter overføres til biskopen
Komiteen har merket seg at et
flertall av høringsinstansene støtter forslaget om at prestetjenesten
skal organiseres slik at prestene kan utøve sin tjeneste i samsvar
med ordinasjonens forutsetninger og forpliktelser (§ 31).
Komiteen viser til at statistikk
fra Kirkerådet, som viser alderssammensetningen i presteskapet,
tyder på at kirken står overfor betydelige rekrutteringsutfordringer
i fremtiden. 29 prosent av prestene er over 60 år, og 59 prosent
av prestene er over 50 år.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet understreker at staten
har et ansvar for å bidra til rekruttering og utdanning av nok prester i
fremtiden, slik at Den norske kirke kan være i stand til å forbli
en landsdekkende folkekirke.
Disse medlemmer viser til at
en landsdekkende prestetjeneste er en forutsetning for en landsdekkende
folkekirke, og understreker at prestetjenestens plass i kirken ikke
må endres eller svekkes som følge av endringene i forholdet mellom
stat og kirke. Lovfestingen av en prestetjeneste i hvert sokn, en
prost i hvert prosti og en biskop i hvert bispedømme krever oppfølging med
tilstrekkelige økonomiske rammer.
Disse medlemmer viser til at
det i september 2015 ble inngått en ny avtale mellom Kulturdepartementet
og tjenestemannsorganisasjonene om regulering av prestenes arbeidstid,
og at denne avtalen trådte i kraft 1. januar 2016. Avtalen ble inngått
etter at regjeringens forslag til statsbudsjett var ferdig utarbeidet,
og det ble derfor ikke tatt høyde for budsjettmessige konsekvenser
og eventuelt behov for flere prestestillinger som følge av den inngåtte
avtalen i budsjettproposisjonen.
Disse medlemmer viser videre
til at Stortinget i budsjettbehandlingen høsten 2015 ba departementet
komme tilbake til Stortinget med en nærmere vurdering av de kapasitetsmessige
konsekvensene av avtalen, og at et eventuelt behov for flere prestestillinger
skulle følges opp i revideringen av budsjettet for 2016. Disse
medlemmer imøteser denne oppfølgingen og understreker at
et eventuelt behov for flere prestestillinger må gjenspeiles i tilskuddet
til kirken.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Sosialistisk
Venstreparti,merker seg departementets redegjørelse
i proposisjonen om Det praktisk-teologiske seminar og Kirkelig utdanningssenter
i nord og støtter departementets forslag og vurderinger knyttet
til dette.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at departementet foreslår å overføre
Det praktisk-teologiske seminar (PTS) fra Kulturdepartementet til
Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, og at forslaget får
støtte av et flertall av høringsinstansene. KA, Arbeidsgiverorganisasjonen
for kirkelige virksomheter, er blant høringsinstansene som i en
egen høring gikk imot dette forslaget. KA pekte på at kirken etter
fristillingen vil ha behov for et praksissenter i egen regi for
å ta hånd om den avsluttende delen av de kirkelige profesjonsutdanningene,
og ba om at en andel av tilskuddet til PTS overføres det nye rettssubjektet
for å ivareta dette.
Disse medlemmer mener de ulike
alternative løsningene er for dårlig belyst i proposisjonen, og
fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med en
egen sak om fremtidig organisering av Det praktisk-teologiske seminar,
som inkluderer en vurdering av behovet for et praksissenter i kirkens
egen regi for ulike profesjonsutdanninger som retter seg mot kirkelig
virksomhet.»
Komiteen viser til
at det å etablere kirken som eget rettssubjekt får følger for noen
allerede etablerte klageordninger. I sin høring om saken foreslo
departementet en bestemmelse om å opprette en særskilt klagenemnd.
Denne nemnden skulle blant annet behandle klager på vedtak i saker
om dispensasjon fra kravet om kirkemedlemskap for å kunne tilsettes
i Den norske kirke. Høringsinstansene var tydelig delt i synet på
behovet for en slik klagenemnd. Komiteen merker seg
at departementet i proposisjonen foreslår å gi Kirkemøtet adgang
til selv å fastsette klageordning, og støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
samtidig til at det tilligger Kirkerådet og ikke nemnda å utøve arbeidsgivermyndigheten
overfor de tilsatte på vegne av det nye rettssubjektet, herunder
disiplinærmyndigheten.
Komiteen viser til
at ordningen med sivilombudsmann er knyttet til den offentlige forvaltningen.
Målet med endringene i kirkeloven er et tydelig skille mellom stat
og kirke fra 2017. Den norske kirke kan således ikke sees på som en
del av den offentlige forvaltningen, men kirkelige organer vil falle
inn under Sivilombudsmannens arbeidsområde når de driver offentlig
forvaltning. I hovedsak vil det gjelde når de treffer vedtak i medhold
av lov. Dette vil for eksempel fortsatt gjelde for gravferdsforvaltningen
etter gravferdsloven. Det vil for øvrig tilligge Sivilombudsmannen
selv å vurdere om det er grunnlag for å ta saker opp eller behandle
en klage.
Komiteen understreker
at et viktig motiv for de foreslåtte lovendringene er å legge grunnlaget for
å overføre statens arbeidsgiveransvar for kirkens tilsatte til Den
norske kirke. Dette står sentralt i Kirkemøtets vedtak i 2013 og
er en naturlig konsekvens av grunnlovsendringen i 2012.
Komiteen viser til at det overordnede
arbeidsgiveransvaret i det nye rettssubjektet etter departementets
forslag vil ligge til Kirkemøtet. Kirkemøtet fastsetter regler og
budsjettmessige føringer. Men det vil være Kirkerådet som, på Kirkemøtets
og dermed rettssubjektets vegne, ivaretar utøvelsen av det sentrale
arbeidsgiveransvaret og som står rettslig ansvarlig for å ivareta
arbeidsgivers forpliktelser.
Videre peker komiteen på departementets
vektlegging av at Den norske kirke som arbeidsgiver i hovedsak bør
føres inn under den alminnelige arbeidsrettslige lovgivningen, og
at lovgivningen i begrenset grad bør fastsette særskilte regler for
Den norske kirke som arbeidsgiver. Dette synet støttet også Kirkemøtet
i 2015, da det ble uttalt:
«Kirkemøtet deler departementets tilnærming om at
Den norske kirke som arbeidsgiver i hovedsak bør føres inn under
den alminnelige arbeidsrettslige lovgivning og at lovgivningen på dette
området i begrenset grad bør inneholde særskilte regler for Den
norske kirke.»
Komiteen viser også til at Kirkemøtet
i 2015 støttet forslaget om at Kirkemøtet, i kraft av å bli det
øverste organet for rettssubjektet Den norske kirke, får myndighet
til å organisere prestetjenesten og treffe bestemmelse om hvordan
arbeidsgivermyndigheten overfor prestene skal ivaretas.
Komiteen viser til
at Den norske kirke i alt vesentlig finansieres over statsbudsjettet
og kommunebudsjettene. Kirkeloven § 15, som regulerer kommunenes
lovpålagte utgifter, er særlig rettet mot kirkebygg, gravplasser
og oppgaver som ivaretas av fellesråd og menighetsråd. Statens bevilgninger
til Den norske kirke gjelder på sin side i første rekke utgifter
til prestetjenesten, utgifter til kirkens oppgaver på regionalt
og nasjonalt nivå, oppgaver som ivaretas av bispedømmerådene og
biskopene, Kirkemøtet, Bispemøtet og Kirkerådet.
Komiteen merker seg videre at
departementet legger til grunn en videreføring av den økonomiske
ansvarsdelingen mellom staten og kommunene, men med den endring
at statens bevilgninger til Den norske kirke gis som et rammetilskudd
til Kirkemøtets disposisjon, dette for å gi Kirkemøtet større frihet
i disponeringen av tilskuddet. Tilskuddet skal ikke benyttes til
å avlaste kommunene for deres utgiftsplikter etter kirkeloven § 15.
Komiteen viser til at Kirkemøtet
både i 2015 og 2016 vedtok at man ønsker å videreføre det kommunale
finansieringsansvaret. Komiteen støtter en videreføring
av den finansielle ansvarsdelingen mellom staten og kommunene gjennom
en fortsatt lovfesting.
Når det gjelder Sjømannskirken, peker komiteen på
at både Sjømannskirken selv, og Kirkemøtet i 2015, er enige i departementets forslag
om at denne bør holdes utenfor rammetilskuddet, og at det bevilges
særskilt til denne organisasjonen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, viser til svarbrev 15. mars 2016 som statsråden
har sendt komiteen på spørsmål fra Arbeiderpartiet, og har merket
seg følgende:
«Det er lagt opp til at det framtidige rammetilskuddet
til Den norske kirke skal inkludere 1) dagens driftsmidler til de
statlige virksomhetene som er foreslått lagt til det nye rettssubjektet
for Den norske kirke og 2) dagens statstilskudd til trosopplæring
m.m. i menighetene og til andre instanser (døvemenighetene, Kristent
Arbeid Blant Blinde m.fl.). Departementet mener at rammetilskuddet
bør disponeres av Kirkemøtet. Dette betyr ikke at tilskuddet er
reservert for det nye rettssubjektet. Utgangspunktet vil være at midlene
benyttes til samme formål som før. Det nye er at Kirkemøtet, ikke
Stortinget eller regjeringen, foretar fordelingen av rammetilskuddet
på driften av det nye rettssubjektet og på andre kirkelige formål,
herunder trosopplæringen i menighetene. Departementet kan ikke se
at den budsjettmyndigheten Kirkemøtet dermed får til å prioritere
mellom ulike kirkelige formål, svekker soknenes selvstendighet.»
Flertalletmener
dette er viktige presiseringer.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener det er nødvendig
med en ytterligere klargjøring av statens finansielle ansvar for
kirkelige utgiftsformål i § 2 a utover det proposisjonen legger
til grunn.
Disse medlemmer vil understreke
at beregningsgrunnlaget for fremtidige rammetilskudd må ta høyde
for generell lønns- og prisvekst, og at tilskuddet også inkluderer
den økonomiske verdien av de formål/oppgaver som i dag finansieres
av staten over ulike departementers budsjetter, men som ligger utenfor
kirkebudsjettet. Disse medlemmer mener at staten
også må garantere dekning av historiske pensjonsforpliktelser opparbeidet
før 1. januar 2017.
En nylig gjennomført kirkelig høring blant kirkens
lokale organer om framtidig kirkeordning bekrefter Kirkemøtets ønske
om å videreføre det kommunale finansieringsansvaret. Regjeringen
kan derfor ikke ta kirken til inntekt for et ønske om å endre dagens
finansieringsordning og kommunenes økonomiske ansvar for Den norske kirke
lokalt, slik regjeringen gjør i proposisjonens punkt 2.6.
Disse medlemmer reagerer på dette
og viser til at komitéhøringen bekrefter at regjeringen ikke har
dekning for dette.
Komiteen viser til
at det i forslaget til endringer i kirkeloven legges begrensninger
på kirkens låneadgang, med unntak for lån i Opplysningsvesenets
fond. Samtidig viser departementet til at kirkens behov for blant
annet investeringsmidler mest hensiktsmessig bør vurderes i sammenheng
med egenkapitalspørsmålet og tildelingen av det årlige rammetilskuddet.
Komiteen mener at spørsmålet
om kirkens adgang til låneopptak må sees i sammenheng med andre
forhold som påvirker de likviditetsmessige utfordringene som kirken
vil ha i fremtiden. Komiteen viser til at regjeringen
vil komme tilbake til de øvrige budsjettmessige konsekvensene av
lovforslaget, herunder størrelsen på egenkapitalen, i forslaget
til statsbudsjett for 2017. Komiteen vil avvente
spørsmålet om kirkens adgang til låneopptak til de totale økonomiske
konsekvensene er klargjort.
Komiteen foreslår derfor å utsette
behandlingen av forslaget til § 2 andre ledd andre og tredje punktum,
og fremmer utkast til vedtak i samsvar med dette.
Komiteen viser til at departementet
i proposisjonen legger til grunn at egenkapitalen skal være forsvarlig,
gitt de særlige betingelser som vil gjelde for Den norske kirke,
og at det skal tas hensyn til kirkens likviditetsbehov.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Venstre understreker at spørsmålet om medlemsfinansiering ikke
er en aktuell problemstilling i behandlingen av denne lovproposisjonen.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker
at spørsmålet om medlemsfinansiering ikke er en aktuell problemstilling.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til omtalen i proposisjonen
(punkt 2.6), der det kun er departementet som antar, og da i forbindelse
med en fremtidig vurdering av kirkens finansieringsordninger, at
en omlegging f.eks. i retning av medlemsfinansiering i en eller
annen form vil være naturlig å vurdere. Det presiseres også at ytterligere
reformer på kirkens område etter departementets syn bør innpasses
i en helhetlig gjennomgang av tros- og livssynsfeltet. Disse
medlemmer støtter departementets syn på dette.
Disse medlemmer viser for øvrig
til at alle spørsmål som omhandler finansiering og likebehandling,
vil bli tatt opp i den helhetlige gjennomgangen av lovgivningen
for tros- og livssynssamfunnene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet har merket seg at regjeringen mener det
er naturlig i forbindelse med en framtidig endring av kirkeloven,
og oppheving av dagens begrensninger i § 15, å åpne for en form
for medlemsfinansiering. Disse medlemmer er imot
en innføring av medlemskontingent der folk «må» ta et økonomisk
valg for å være medlem i Den norske kirke. Derfor mener disse
medlemmer det er avgjørende for å videreføre en åpen og
inkluderende kirke at den framtidige rammefinansieringen av Den norske
kirke tar høyde for Den norske kirkes forpliktelser som arbeidsgiver
og trossamfunn med tilstedeværelse i hele landet, og at ikke kirken
ser seg nødttil å innføre medlemsfinansiering
for å ivareta disse oppgavene.
Kirkeloven har en rekke bestemmelser om kirkelig
inndeling, myndighetsfordeling og bestemmelser knyttet til ombygging,
utbygging og nedleggelse av kirkebygg etc. Komiteen ser
at departementet her har kommet til at spørsmål knyttet til vedtak
om kirkelig inndeling og kirkebygg bør henvises til neste fase i
det kirkelige lovreformarbeidet, da dette ikke er områder som det
er nødvendig å endre på som følge av at Den norske kirke gis selvstendig
rettslig handleevne. Spørsmålene henger sammen med lovreguleringen
av det kommunale finansieringsansvaret og bør derfor vurderes i
sammenheng med utformingen av rammelovgivningen for Den norske kirke.
Komiteen viser til
at det ifølge lov om Den norske kirke skal være et kirkelig fellesråd
i hver kommune. Ved kommunesammenslåing vil de berørte fellesråd
i det aktuelle området måtte slutte seg sammen til en ny enhet.
En sammenslåing av kirkelige fellesråd har tilsvarende utfordringer
som kommunene i gjennomføringen av sammenslåingen, men har ikke
særskilt lovgrunnlag for hvordan disse skal håndteres, slik kommunestyre
og fylkesting har gjennom bl.a. bestemmelser om etablering av en
kommunal fellesnemnd. Komiteen mener at det er behov for
en tilføyelse i § 5 i kirkeloven som presiserer at inndelingsloven
så langt det passer også er gjeldende for kirkelige fellesråd som
omfattes av kommunesammenslåing eller ved endring av kommunegrenser,
og går inn for følgende tilføyelse i lovutkastet:
Ǥ 5 nytt femte ledd skal lyde:
Ved endringer i kommunegrenser eller sammenslåing
av kommuner gjelder bestemmelsene i inndelingslova om økonomisk
oppgjør i kap. V og gjennomføring i kap. VI tilsvarende for kirkelig
fellesråd så langt det passer. Bispedømmerådene utøver den myndighet
som i inndelingslova er lagt til Fylkesmannen.»
Komiteen viser til
at det i proposisjonen understrekes at den virksomheten som føres
ut av staten og til en selvstendiggjort kirke, vil være som før
og finansiert av staten som før.
Komiteenmener
overgangsordninger er viktige for å sikre omdanningsprosessen. Komiteen har
lagt merke til at Kirkemøtet i 2015 understreket betydningen av
at pensjonsrettighetene til de ansatte som blir berørt av virksomhetsoverdragelsen,
blir ivaretatt på en god måte. Komiteen viser til
at Kirkemøtet har støttet departementets forslag om at kirken selv velger
pensjonsordning, og at det gis en overgangsperiode på tre år hvor
Statens pensjonskasse (SPK) opprettholdes som pensjonsordning. Kirkemøtet
vil behandle pensjonsspørsmålet i 2019. Komiteen konstaterer at
departementet foreslår at medlemskapet i SPK består fram til tariffrevisjonen
i 2020. Komiteen merker seg at også Presteforeningen
i sitt høringsnotat var tilfreds med dette, samt at overgangsreglene
om rettighetene til uttak av avtalefestet pensjon fram til 1. januar
2021 er med på å bidra til trygghet rundt omstillingen.
Komiteen vil påpeke at de budsjettmessige konsekvensene
av lovendringene vil følges opp i regjeringens forslag til statsbudsjett
for 2017. Egenkapital for det nye rettssubjektet og tilskudd til
dekning av kirkens pensjonsforpliktelser vil adresseres i denne
sammenheng.
Komiteen vil understreke
viktigheten av at demokratiet i Den norske kirke styrkes og utvikles
videre. De erfaringene som ble gjort ved gjennomføringen av kirkevalget
høsten 2015, må legges til grunn for å styrke kirkens demokratiske
forankring på alle nivåer ved valget i 2019.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti,
presiserer at den aktivitets- og redegjørelsesplikt som påhviler
arbeidsgiver i likestillings- og diskrimineringslovgivningen, fortsatt
skal gjelde både for rettssubjektet Den norske kirke og for soknene.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til proposisjonen og forslaget om
å delegere oppgaver fra sentralkirkelige organ til bispedømmerådene. Disse
medlemmer viser til at Stortinget i 2013 vedtok valgordningen
for de kirkelige organer, se Innst. 363 L (2012–2013). Senterpartiets
primære standpunkt var den gang at valgordningen ikke går langt
nok i å gi medlemmene i kirken direkte innflytelse over sammensetningen
av bispedømmerådene, og mener at alle de sju leke representantene
bør velges direkte. Disse medlemmer mener argumentene
for dette er forsterket når bispedømmerådene, i tillegg til større
myndighet i utnevnelse av kirkelige ledere, også får delegert flere
oppgaver.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«§ 23 første ledd bokstav d skal lyde:
Komiteen viser til
at departementet har varslet at det blir sendt forslag til helhetlig
lov om tros- og livssynssamfunn på høring i 2017, og at utredningsarbeidet
fram mot dette vil omfatte en samlet gjennomgang av lovgivning og
finansieringsordninger for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.
I denne sammenheng vil også spørsmålet om den underliggende
eiendomsretten til Opplysningsvesenets fond og spørsmål knyttet
til finansiering av gravplassforvaltningen bli gjennomgått, jf.
Lae-utvalgets innstilling Lik og likskap (NOU 2014:2). Komiteen viser
til at departementet i forbindelse med dette arbeidet vil følge
opp Stortingets anmodningsvedtak ved behandlingen 11. desember 2015
av Innst. 111 L (2015–2016), jf. Prop. 12 L (2015–2016).
Komiteen viser også til Stortingets
behandling 14. april 2016 av Dokument 8:25 S (2015–2016), jf. Innst.
220 S (2015–2016), og arbeidet med å legge et nytt grunnlag for
framtidig helhetlig tros- og livssynspolitikk. Komiteen legger
til grunn at temaene den varslede stortingsmeldingen vil ta opp
i seg, hovedsakelig vil være de spørsmålene som ikke omfattes av
de særlige lovene for Den norske kirke, tros- og livssynssamfunnene
og de lovregulerte tilskudds- og finansieringsordningene for disse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og
Sosialistisk Venstreparti, viser til at siktemålet med det utredningsarbeidet
som varsles i proposisjonen, er en helhetlig lov for alle tros-
og livssynssamfunn og å imøtekomme behovet for en mer kortfattet
rammelovgivning for kirken.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser her til sine merknader om rammelovgivning
under punkt 2.1.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til den kommende stortingsmeldingen
om en helhetlig tros- og livssynspolitikk, vedtatt igangsatt av Stortinget
14. april 2016. Disse medlemmer mener en slik helhetlig
stortingsmelding er den beste rammen for en behandling av forholdet mellom
staten og Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn, herunder
finansiering og likebehandling. Disse medlemmer mener spørsmål
som berører bredden i tros- og livssynspolitikken, bør behandles
i forbindelse med denne stortingsmeldingen, og at endringer i kirkeloven
bør begrenses til det som er helt nødvendig for å gi Den norske
kirke en stilling som selvstendig rettssubjekt med arbeidsgiveransvar.
Komiteens medlem fra Venstre har
som utgangspunkt at staten har plikt til å sikre borgerne full frihet
i spørsmål om tro og livssyn. Det betyr at alle offentlige institusjoner
skal være upartiske og ikke knyttes til en bestemt religion, og følgelig
at ingen religiøse institusjoner skal være særlig knyttet til staten. Dette
medlem ønsker derfor primært å fullføre et skille mellom
stat og kirke, ved å fjerne de gjenværende henvisningene til bestemte
kirkesamfunn og trosretninger i Grunnloven, og tilsvarende med gjenværende bindinger
i andre lover.
Dette medlem merker seg at departementets forslag
er et steg i retning av et slikt skille, og ser fram til den varslede
reformfase 2 som ytterligere et steg mot at Den norske kirke blir
et selvstendig trossamfunn med samme rettigheter og plikter som
andre tros- og livssynssamfunn. Dette medlem har
tillit til at medlemmene vil utvikle Den norske kirke som en bred
folkekirke.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
et mangfoldig, demokratisk samfunn må sørge for et klart skille
mellom staten og de ulike tros- og livssynssamfunn. Dette må innebære
et fullstendig skille mellom stat og kirke, både i Grunnloven og
i annet lovverk. Selv om lovendringene regjeringen foreslår går
i retning av et tydeligere skille mellom kirke og stat, mener dette
medlem at endringene ikke går langt nok i å sikre en trosnøytral
stat og en fristilt kirke. Den norske kirke vil fortsatt forbli
et strengt lovregulert, statlig trossamfunn, uten den samme frihet
som andre tros- og livssynssamfunn. Samtidig vil Den norske kirke
beholde privilegier andre tros- og livssynssamfunn ikke har. Sosialistisk
Venstrepartis mål er at Den norske kirke skal være likestilt andre
tros- og livssynssamfunn, med samme plikter og rettigheter. I tråd
med dette mener Sosialistisk Venstreparti at Den norske kirke må
stå fritt til å organisere seg slik den selv ønsker, og at det ikke
er noen grunn til at staten lovregulerer Den norske kirkes organisasjonsstruktur.
Komiteens medlemmer fra Venstre
og Sosialistisk Venstreparti viser til at en samlet komité
i behandlingen av Innst. 111 L (2015–2016) la til grunn at prinsippet
om likebehandling må ligge til grunn for finansieringssystemet,
og dette må også gjelde i framtiden.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
videre at de samlede rammene for statlig støtte til tros- og livssynssamfunn,
inkludert Den norske kirke, ikke bør økes.
Hensikten med de foreslåtte endringene
i kirkeloven er å etablere et tydelig skille mellom staten og Den
norske kirke. Komiteen vil understreke at overføringen
av arbeidsgivermyndigheten for prester og andre kirkelige tilsatte
fra staten til en selvstendig kirke er en del av dette. Prestetjenesten
vil være den samme før og etter virksomhetsoverdragelsen, og det
samme vil i all hovedsak også gjelde sekretariatsoppgavene ved Kirkerådet
og bispedømmerådene selv om noen nye oppgaver vil utløses.
Komiteen viser til Kirkeforliket
fra 2008, der det ble understreket at dagens finansieringsordninger
for Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn skal videreføres,
og konstaterer at departementet i proposisjonen holder fast på at «gjeldende
nivå på statens bevilgninger til Den norske kirke skal legges til
grunn» for budsjetteringen av statens tilskudd til kirken.
Komiteen vil understreke at Den
norske kirke som en selvstendig rettslig enhet selv må ta hånd om
oppgaver som de kirkelige virksomhetene i dag får løst ved sin tilknytning
til staten og statsforvaltningen. Det gjelder for eksempel regnskap,
økonomi- og personalforvaltning, IKT, bank-, revisor- og forsikringstjenester. Komiteen forventer
at det i forbindelse med utskillingen ikke vil oppstå endringer
i skatte- og avgiftsmessige forhold, heller ikke med hensyn til
merverdiavgift.
Komiteen legger videre til grunn
at departementet vil komme tilbake til håndteringen av den regnskapsmessige
behandlingen av pensjonsforpliktelsene i forslaget til åpningsbalanse
for det nye rettssubjektet.
Komiteen understreker betydningen
av at de budsjettkonsekvenser denne saken har for andre tros- og
livssynssamfunn, også blir tatt opp i forbindelse med budsjettprosessen
for 2017.
Komiteen har merket seg at spørsmålet
om det fremtidige eierskapet til Opplysningsvesenets fond ikke avklares
i denne lovproposisjonen. Komiteen har også sett
at Kirkemøtet i 2015 ga uttrykk for at det delte departementets
vurdering av at det heller ikke var hverken nødvendig eller hensiktsmessig
å få dette avklart på det nåværende tidspunkt. Komiteen viser
i den forbindelse til at departementet i proposisjonen tar sikte
på å ta opp eierskapsspørsmålet ved Opplysningsvesenets fond i forbindelse
med utarbeidelsen av en helhetlig lov for tros- og livssynsamfunn.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til Hovedtariffavtalen
i staten kapittel 5.4, og Særavtale om opplærings- og utviklingsmidler,
og understreker at de avtalefestede midlene til fagorganisasjonenes
opplærings- og utviklingstiltak for tillitsvalgte må gjenspeiles
i statens fremtidige budsjettering av tilskuddet til Den norske
kirke.