Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lisbeth Berg-Hansen, Tore Hagebakken, Irene Johansen, Marianne Marthinsen,
Torstein Tvedt Solberg og Truls Wickholm, fra Høyre, Solveig Sundbø
Abrahamsen, Svein Flåtten, Sigurd Hille, Heidi Nordby Lunde og Siri A.
Meling, fra Fremskrittspartiet, Hans Andreas Limi, Roy Steffensen
og Kenneth Svendsen, fra Kristelig Folkeparti, lederen Hans Olav
Syversen, fra Senterpartiet, Trygve Slagsvold Vedum, fra Venstre,
Terje Breivik, og fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, viser til forslaget til ny skatteforvaltningslov
i Prop. 38 L (2015–2016) der hovedformålet er å øke forvaltningsreglenes tilgjengelighet
for brukerne gjennom et helhetlig, systematisk og oversiktlig regelverk.
Komiteen viser til at Sverige
innførte en felles skatteforvaltningslov for skatter og avgifter 1. januar
2012, fordi man i lengre tid merket seg flere problemer knyttet
til forvaltningsregler spredt utover et stort antall lover. Komiteen merker
seg at det i Norge ikke har vært noen større gjennomgang av skatteforvaltningsreglene
siden 1980.
Komiteen viser til at skatteforvaltningsloven vil
erstatte ligningsloven, og at den i tillegg vil erstattet en rekke
skatteforvaltningsregler i annet regelverk, blant annet i merverdiavgiftsloven, særavgiftsloven,
motorkjøretøy- og båtavgiftsloven, Svalbardskatteloven og artistskatteloven. Komiteen vil
videre påpeke at den i hovedsak også vil erstatte forvaltningsloven
der den gjelder på skatteområdet. Et samordnet og enhetlig regelverk
vil gjøre at man slipper å gjøre seg kjent med forskjellige forvaltningsregler
fra område til område.
Komiteen registrerer at en uttømmende
skatteforvaltningslov også legger til rette for å samle forskriftsbestemmelsene
i en samleforskrift, som betyr at mer enn 60 forskrifter kan oppheves
og bidra til en oversiktlig regelstruktur og en vesentlig forenkling. Komiteen er
enig i at det bør utformes en samleforskrift til loven, for slik
ytterligere å skape et mer oversiktlig skatteforvaltningsregelverk.
Komiteen viser til at forslaget
til ny skatteforvaltningslov var på høring fra 21. november 2014
til 2. mars 2015, og at de aller fleste av høringsinstansene som
har uttalt seg generelt, støtter forslaget om at forvaltningsreglene
på skatte- og avgiftsområdet samles i en uttømmende skatteforvaltningslov. Komiteen viser til
at skatteforvaltningsloven er inndelt i 16 kapitler, og utformet
kronologisk etter en tenkt tidsakse som en skattesak følger, og
at lovspråket er både enkelt og teknologinøytralt. Komiteen viser
til at det i begrenset grad legges opp til innholdsmessige endringer,
utover det som er nødvendig for å harmonisere og samordne.
Komiteen har merket seg at skatteforvaltningsloven
blant annet inneholder endringer knyttet til taushetsplikt, habilitet,
alminnelige saksbehandlingsregler, klage, søksmål og reaksjoner
og straff m.m. Komiteen er fornøyd med at det ved
utarbeidelse av regelverket er lagt vekt på løsninger som styrker
de skattepliktiges rettssikkerhet.
Komiteen vil særlig trekke frem
at loven innebærer at skattemyndighetene ikke kan kreve inn tilleggsskatt
før klagefristen er utløpt/klagen er avgjort eller (etter anmodning)
før et eventuelt søksmål er avsluttet, og at tilleggsskatt ikke
skal ilegges hvis skattyter kan unnskyldes for ikke å ha gitt riktige
og fullstendige opplysninger. Komiteen vil videre
vise til at det foreslås en viktig begrensning i adgangen til å
omgjøre et vedtak i endringssak til ugunst for den skattepliktige
uten at det foreligger nye opplysninger, der saken etter den nye
loven må tas opp innen fire måneder etter at det opprinnelige vedtaket ble
truffet.
Komiteen viser til at loven innebærer
at det skal være en felles frist på fem år for endring av fastsetting
av skatten, og at dette er den samme fristen som oppbevaring av
regnskap. Komiteen viser til at man tidligere har
hatt ulike frister, og at den ordinære lengstefristen i dag for
å endre i saker hvor det ikke er gitt riktige og fullstendige opplysninger
er ti år i saker som omfattes av ligningsloven og merverdiavgiftsloven. Komiteen viser
til at det etter dagens regler ikke er adgang til å ta opp en sak
senere enn to år i tilfeller der skattyter har gitt riktige og fullstendige
opplysninger. Komiteen mener i den forbindelse at
det er en forutsetning at jo lengre tid det går, desto høyere bør
terskelen være for å ta opp forhold.
Komiteen viser til sine merknader
og slutter seg til forslaget til ny skatteforvaltningslov i Prop.
38 L (2015–2016) kun med unntak av forslag til § 8-14 første ledd.
Komiteen viser til at ligningsloven
§ 4-5 nr. 5 i dag bestemmer at årsoppgjøret og vedlegg til selvangivelsen
skal være underskrevet av revisor for skattepliktige som har plikt
til å ha revisor. I proposisjonen foreslås at regler om leveringsmåte,
signatur mv. skal reguleres i forskrift, jf. skatteforvaltningsloven
§ 8-14. Forslaget til skatteforvaltningsloven har ikke regler om
revisors underskrift, og gir heller ikke hjemmel for forskriftsregulering
av revisorbekreftelser. Komiteen ser ikke grunn til
å endre ordningen med revisorbekreftelser. Systematikken i forslaget
til skatteforvaltningslov tilsier at reglene om revisors underskrift
bør videreføres på forskriftsnivå. Komiteen foreslår
derfor å utvide forskriftshjemmelen i skatteforvaltningsloven § 8-14.
Komiteen fremmer på dette grunnlag
følgende forslag:
«§ 8-14 første ledd skal lyde:
Departementet kan gi forskrift om skattleggingsperioder,
leveringsmåte for opplysninger etter dette kapitlet, signatur, leveringsfrist
og leveringssted, bekreftelse av opplysninger fra revisor, samt
om fritak fra å levere melding etter dette kapitlet.»
Komiteen viser til at lov om
skatteforvaltning blant annet handler om forenkling og styrket rettssikkerhet
for skattytere, og ber i den forbindelse om at brev som sendes skattytere
i størst mulig grad er i tråd med intensjonen til arbeidet med klart
språk i staten om at brev til innbyggere gjøres enklere, mer ubyråkratisk
og imøtekommende.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til
at kommunene i lovforslaget ikke er gitt formell innsynsrett og
klageadgang ved fastsettelse av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg.
Det bemerkes at dette utgjør en forskjellsbehandling av kraftanlegg
i forhold til alle andre eiendomstyper. På generelt grunnlag mener flertallet det
er ønskelig at lovligheten og gyldigheten av en underordnet instans’
vedtak blir prøvd av overordnede forvaltningsorganer før saken går
til domstolene. En rettssak er gjerne kostbar både for myndighetene
og motparten; og det er ut fra en samfunnsøkonomisk vurdering ønskelig
å unngå unødvendig rettsbehandling. Innføring av klageadgang vil
redusere behovet for fordyrende rettssaker og motvirke at uriktige
avgjørelser blir stående på grunn av at påklagingsmulighetene er
for kostbare. Flertallet bemerker ellers at det erfaringsmessig
er behov for bedre kontroll med takseringen av kraftanlegg, og at
innsynsrett for kommunene vil være et viktig tiltak for å sikre
mer korrekte skattegrunnlag.
Flertallet fremmer derfor følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget
med forslag om innsynsrett og klageadgang for kommunene ved fastsettelse
av eiendomsskattegrunnlaget for kraftanlegg.»