Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Dag Terje Andersen, Fredric Bjørdal, Lise Christoffersen og Anette Trettebergstuen,
fra Høyre, Stefan Heggelund, lederen Arve Kambe, Bente Stein Mathisen
og Bengt Morten Wenstøb, fra Fremskrittspartiet, Tor André Johnsen
og Erlend Wiborg, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, fra Venstre,
Sveinung Rotevatn, og fra Sosialistisk Venstreparti, Johnny Ingebrigtsen,
viser til Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd – Om mennesker
med utviklingshemning, som gir en beskrivelse og oversikt når det
gjelder levekårssituasjonen for utviklingshemmede og deres pårørende.
Komiteen viser til at ansvarsreformen
bygde på et tydelig ideologisk grunnlag. Sentrale begrep var integrering,
normalisering, selvbestemmelse og levekår som andre. Til grunn for
dette lå en forståelse av at de som bodde i institusjon eller boliger
som var institusjonslignende, som gikk i ulike særordninger i arbeid,
skole og fritid, systematisk hadde dårligere tilgang til vanlige levekår
enn andre.
Derfor var integrering og normalisering ikke bare
mål i seg selv, men de viktigste virkemidlene for å gi mennesker
med utviklingshemning tilgang til levekår som andre.
Ikke bare skulle levekårene forbedres, men personer
med utviklingshemning skulle leve, delta og være en del av samfunnet
og samfunnslivet på lik linje med alle andre. Det var en grunnleggende
forståelse av at samlinger av underprivilegerte i grupper både kan
føre til og i seg selv være stigmatiserende, utstøtende og hindre integrering.
Komiteen viser til at Stortinget
i 2013 vedtok å ratifisere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker
med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen slår fast at de alminnelige
menneskerettigheter skal gjelde også for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Når Stortinget har vedtatt å ratifisere konvensjonen, betyr det
at Stortinget har påtatt seg, sitat:
«å treffe alle lovgivningsmessige, administrative og
andre tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre de rettigheter
som er nedfelt i denne konvensjonen».
Ratifisering innebærer en folkerettslig forpliktelse
til å etterleve konvensjonens bestemmelser.
Komiteen synes derfor at de spørsmål
som stilles i meldingen er relevante:
Har personer med
utviklingshemning likeverdige vilkår?
Behandles personer med utviklingshemning
som likestilte samfunnsborgere?
Er det lagt til rette for deltakelse i
samfunnet?
Hvordan ivaretas retten til selvbestemmelse?
Tilbyr samfunnet nødvendig beskyttelse?
Får personer med utviklingshemning den
bistand de trenger?
Komiteen har gjennom åpen høring
og møter med enkeltpersoner og organisasjoner fått mange innspill
som forteller at personer med nedsatt funksjonsevne fortsatt møter
barrierer som hindrer like muligheter til aktivitet og deltakelse.
I Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd kommer det frem at
mye har skjedd i positiv retning de siste årene, men det er likevel mye
som kan bli bedre.
Komiteen viser til at det dreier
seg både om politisk vilje og gjennomføringskraft når det gjelder
det som er vedtatt. Det dreier seg også om holdninger og det hver
enkelt av oss må gjøre noe med, som det å inkludere mennesker med
utviklingshemning både i arbeidsliv og samfunnsliv, tåle at folk
er forskjellige og være litt mer rause.
Komiteen viser til at det er
tverrpolitisk enighet om å følge opp konvensjonens intensjon om
et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsevne. Det er
kommunene og fylkeskommunene som har det helhetlige ansvaret for
tjenestene til innbyggerne. Komiteen forventer at
disse utarbeider lokale handlingsplaner og følger opp de merknader
og føringer som er gitt av regjering og storting.
Komiteen understreker at ansvarsreformens mål
ligger fast. Komiteen viser til at det var en enstemmig
sosialkomité som i 1991 gikk inn for intensjonene i ansvarsreformen.
Et av formålene med reformen var en avvikling av institusjonsomsorgen,
og at mennesker med utviklingshemning skulle få samme levekår og
valgfrihet som alle andre mennesker i samfunnet. Reformen var en
milepæl av stor historisk og menneskerettslig betydning, og var
et helt sentralt skritt på veien mot et likeverdig samfunn. Reformens
målsettinger er i stor grad blitt en del av målsettingene og kravene
i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne
som Norge har forpliktet seg til å etterleve.
Komiteen mener at mennesker med
utviklingshemning så langt som mulig skal kunne leve og bo selvstendig,
og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Idealene fra reformen for personer med utviklingshemning fra 1991,
den såkalte ansvarsreformen, skal fremdeles være førende for både
nasjonal og kommunal politikkutvikling.
Komiteen understreker at mennesker
med utviklingshemning skal ta del i et inkluderende fellesskap på
lik linje med alle andre. Fellesskap i barnehage, skole, arbeidsliv
og i nærmiljø er en viktig del av dette. Tiltak og tjenester må
forhindre segregering.
Komiteen viser til at gjennomgangen
av situasjonen fra Bufdir og forskningen på området tydeliggjør
at det er en vei igjen å gå før en kan si at en har lyktes med sentrale
mål om integrering og normalisering, det være seg med hensyn til
boliger, skole, arbeid og fritid, som andre og sammen med andre
personer uten utviklingshemning. De siste ti årene har faktisk utviklingen gått
gal vei:
Større institusjonslignende
bofellesskap, ofte i omsorgsgettoer,
Færre i arbeid, både i vernede bedrifter
og i det ordinære arbeidslivet, og flere uten dagtilbud i det hele.
Segregering i skolen gjennom økt bruk av
adskilte undervisningsformer, det være seg enetimer, grupper, klasser
og egne skoler.
Manglende deltaking i ordinære fritidsorganisasjoner.
Dette kan skape stengsler for samhandling med andre.
Resultatet kan bli stigmatisering, segregering og utstøting. Deltaking
og samhandling er en forutsetning for integrering, normalisering, verdsetting
og gode levekår. Gjennom dette blir en kjent med hverandre, normer
endres og en får felles opplevelser. Dette er det ideologiske grunnlaget
som må ligge til grunn for å vurdere hvilke tiltak som er nødvendige.
Komiteen viser til at både ansvarsreformen
og senere behandling av temaet viser at det er stor grad av politisk
enighet om målsettingene i politikken overfor mennesker med utviklingshemning.
Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd, fremmet av regjeringen
Stoltenberg II og opprettholdt av regjeringen Solberg, er et eksempel
på dette. Komiteen ser på nevnte stortingsmelding
først og fremst som en god beskrivelse av dagens situasjon for mennesker med
utviklingshemning. I stortingsmeldingen ligger det også viktige
overordnede føringer og politiske målsettinger som må følges opp.
Komiteen viser til et stort kunnskapsbehov knyttet
til dagens styringssystemer, hvordan styringssystemene sikrer rettighetene
for mennesker med utviklingshemning og hvordan de nasjonale politiske
målsettingene sikres. Komiteen mener derfor at regjeringen
må utarbeide forslag til bærekraftige styringssystemer på feltet,
for å sikre at vedtatte målsettinger blir fulgt opp innen ulike
sektorer og forvaltningsnivå. Dette vil være vesentlig for å sikre
rettighetene til mennesker med utviklingshemning. I dette arbeidet
vil det være viktig med god dialog med berørte organisasjoner, brukere
og pårørende.
Komiteen mener videre at regjeringen
må konkretisere og operasjonalisere hva de overordnede føringene
fremlagt i Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd, og i Stortingets behandling
av denne, faktisk innebærer på de ulike livsområdene. En viktig
del av dette arbeidet må være å foreslå tiltak som kan bidra til at
viktige føringer som inkludering og deltakelse får praktiske følger
for politikkutforming innen alle ulike politikkområder, og på alle
nivå. Komiteen ber regjeringen sette ned et offentlig
utvalg og komme tilbake til Stortinget på egnet måte med de nødvendige
forslag og tiltak.
Komiteen mener det er helt nødvendig
å konkretisere en rekke virkemidler både når det gjeler bosted,
muligheter i arbeidslivet og retten til en meningsfull fritid. Dette
bør følges opp gjennom politisk vedtatte kommunale handlingsplaner.
Komiteen fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen nedsette et bredt sammensatt
utvalg som skal foreslå egnede og konkrete tiltak som styrker personer
med utviklingshemning sine grunnleggende rettigheter til autonomi,
privatliv, familieliv og samfunnsdeltakelse. Mandatet til utvalget
må inkludere mål, tiltak, kompetanse, rettssikkerhet, økonomi og
styringssystem som sikrer at nasjonale politiske mål innfris.»
Komiteen viser til
at enkeltmenneskets rett til å bo og leve som man vil er helt grunnleggende for
å være fri. Ansvarsreformens formål var tredelt. I spørsmålet om
boligforhold er loven som avviklet HVPU tydelig, sitat:
«Å legge forholdene til rette for at personer med psykisk
utviklingshemning så langt som mulig kan leve og bo selvstendig
og ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.»
Komiteen viser derfor til at
det var en enstemmig komité som i Innst. 54 S (2011–2012) slo fast
at institusjonsomsorgen skulle avvikles i ansvarsreformen, sitat:
«Komiteen viser til at det ved implementeringen av
ansvarsreformen ble gjort presiseringer fra Kommunaldepartementet
til Husbanken i dokumentet: Retningslinjer og minimumskrav for Husbankens
vurdering av boliger for mennesker med psykisk utviklingshemning.
I retningslinjene fastslo departementet at antallet boenheter ved
samlokalisering burde begrenses til to til fem enheter. Komiteen
slutter seg til denne vurderingen og understreker forpliktelsene
som følger av den. Komiteen viser videre til at Stortingets intensjon
ved ansvarsreformen var å avslutte et kapittel med institusjoner
for å sikre retten til selvstendige liv. Oppbygging av institusjoner
bryter med denne intensjonen.»
Komiteen viser videre til Konvensjonen
om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som i artikkel
19 uttrykkelig fastslår retten til å velge egen bolig, gjennom at
staten skal sikre, sitat:
«at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning
til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje
med andre, og ikke må bo i en bestemt boform»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
at retningslinjene til tilskuddsordningene og Husbankens forvaltning
av disse skal sikre prosjekter av god kvalitet. Samtidig må tilskuddsordningene
være tilstrekkelig fleksible til å møte ulike ønsker og behov hos
brukere og kommuner.
Komiteen slutter seg
til at størrelsen på prosjektene, utforming av bygningene, plasseringen
i lokalsamfunnet og beboersammensetningen er viktige faktorer for
å sikre integrering og normalisering av beboerne. Tjenesteutøvelse
og kvalitet på tjenestene, sammensetning av beboere i boligtilbudene,
den enkelte brukers mulighet til å velge hvor vedkommende skal bo
og vedkommendes tilgang på arbeid og aktivitet på dagtid er også
med på å avgjøre om bofellesskap eller samlokaliserte boliger vil
fungere som gode boligløsninger for beboerne.
Komiteen viser til at det fremgår
av stortingsmeldingen at Husbankens veileder «Rom for trygghet og
omsorg» fra 2009 anbefaler at det bygges små bofellesskap fra fire
til maksimum åtte boliger. Kommuner som ønsker å etablere bofellesskap
med flere enheter, eller bygge flere boliger enn Husbanken anbefaler
i samme lokalområde, må gi en særskilt begrunnelse for dette når
de søker om tilskudd. Husbanken er i dialog med kommunene i søknadsprosessen
med sikte på å få frem best mulig løsninger. Videre fremgår det
av meldingen at Kommunal- og regionaldepartementet i 2012 tydeliggjorde
føringene om kvalitet og utforming for samlokaliserte boliger og
bofellesskap i retningslinjene for Husbankens tilskuddsordninger
rettet mot utleieboliger og omsorgsboliger. I regelverket er det nå
presisert at samlokaliserte boliger ikke skal ha et institusjonsliknende
preg. Antall boenheter som blir samlokalisert skal derfor ikke være
for stort. Boligene bør også plasseres i ordinære bomiljø slik at
prinsippene om integrering og normalisering blir fulgt opp. Ulike
brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte.
Komiteen forutsetter at regjeringen
følger opp Husbanken og norske kommuner for å sikre at disse målene
ivaretas.
Komiteen viser til drøftingene
i meldingen som omhandler bolig for utviklingshemmede. I høringsinnspillene
har det vært flere som har vært bekymret for utviklingen av store
boligkomplekser for utviklingshemmede i mange kommuner.
Komiteen viser til at dette hevdes
å være i strid med reformens overordnede intensjoner om integrering,
avinstitusjonalisering og normalisering.
I St.meld. nr. 47 (1989–1990) Om gjennomføring
av reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning, jf. Innst.
S. nr. 240 (1989–1990), ble det understreket at det ikke måtte bygges
opp en ny kommunal særomsorg. Det skulle satses på fleksible ordninger
tilpasset den enkelte innenfor det vanlige hjelpeapparatet i kommunen.
Boligen skulle ikke ha institusjonskarakter og bofellesskap skulle
organiseres slik at de fungerte som et hjem.
Komiteen viser til at det ikke
ble fastsatt noe tall på hvor mange beboere som kunne inngå i et bofellesskap,
men det ble understreket at det måtte vurderes nøye ut fra beboernes
ønsker og behov.
Komiteen viser til at individet
er utgangspunktet for politikken på området, og mener det er viktig
å se det enkelte menneskes situasjon og behov. Komiteen mener
at enhver borger skal behandles som et selvstendig individ, og at
retten til tjenester utløses av et konkret behov. Utviklingshemmede
er ikke en ensartet gruppe. Det er like store forskjeller i denne
gruppen som det er i befolkningen for øvrig. Føringene fra ansvarsreformen
står fast, og komiteen mener det er viktig at kommunene
følger opp dette. For store boligkomplekser kan medføre institusjonslignende
bomiljø. Det er derfor viktig at kommunene i samarbeid med pårørende
og brukere finner frem til boligstørrelser og arkitektonisk boligutforming
som passer inn i et ordinært bomiljø, tilpasset dem som skal bo
i boligene og dem som skal bo sammen.
Komiteen påpeker at det er viktig
at kommunene er påpasselige på hvem som kan bo sammen og i nærheten
av hverandre, slik at ikke utviklingshemmede blir utsatt for overlast
i sitt eget hjem og nærmiljø.
Komiteen viser til de kommunene
som deltok i casestudien «Samlokaliserte boliger og bofellesskap».
Tilbakemeldingen var at kontakt med nærmiljø og naboer har lite
med størrelsen på bofellesskapene å gjøre. Det kan være urealistiske forventninger
til en slik kontakt, og det ble vist til at brukerne er forskjellige
og har ulike behov. For mange er tryggheten i bofellesskapene det viktige.
Komiteen viser til at det har
vært bred politisk enighet om at alle skal kunne bo trygt og godt
og at alle skal kunne ha mulighet til å etablere seg i egne hjem.
Dette gjelder også mennesker med utviklingshemning. Mange personer
med utviklingshemning har ikke anledning til å etablere seg i eget
hjem.
Komiteen har merket seg at i
enkelte kommuner har pårørende gått sammen og tatt initiativ til å
bygge eller kjøpe bolig til sine voksne barn med utviklingshemning. Komiteen er
opptatt av mangfold med hensyn til ulike typer boform for mennesker
med utviklingshemning. Disse menneskene må, som alle andre, kunne
investere i boligmarkedet og eie egen bolig. Erfaringer fra kommuner
hvor pårørende har gjort dette, er at de ønsker et enklere system
å forholde seg til når det gjelder regelverk, Husbanken og de ulike etater
og forvaltningsnivåer i det kommunale systemet. Komiteen mener
det er viktig å ta disse innspillene på alvor og legge til rette
for enklere prosesser når det gjelder kjøp eller bygging av boliger
til mennesker med utviklingshemning.
Komiteen viser til at flere kommuner
benytter tidsbegrensede husleiekontrakter. Komiteen mener
at det er viktig å fastslå at det tilligger den enkelte, og ikke
myndighetene, å bestemme hvor og med hvem en vil bo. Politikken
overfor mennesker med utviklingshemning må bygge på de samme målsettingene
som for alle andre grupper av innbyggere. Det er myndighetenes ansvar
å sikre virkemidlene som gjør at flest mulig kan realisere de politiske
målsettingene om livsforholdene til landets innbyggere.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at retningslinjene til tilskuddsordningene og Husbankens forvaltning av
disse skal sikre individenes frihet og prosjekter av god kvalitet.
Tilskuddsordningene må være tilstrekkelig fleksible til å møte ulike
ønsker og behov hos dem som skal ha et hjem.
Dette medlemviser
til at offentlige myndigheter ikke har noen rett til å velge boform
for enkeltindivider, det gjelder like mye for mennesker med utviklingshemning
som for andre.
Komiteen viser til
de senere års utvikling i den norske skolen og skoledebatten hvor
målstyring og elevenes fagkunnskaper har fått en større plass. Elever
med utviklingshemning har i praksis fritak fra læreplanene, noe
som medfører fritak fra de ordinære opplæringsmålene. Elever med
utviklingshemning får i praksis ikke satt gode mål for opplæringen,
mange mangler læremidler og er ikke del av hverdagen i opplæringen på
samme grunnlag som andre. Komiteen understreker at
inkludering i skolen må bety reell og god opplæring.
Komiteen viser til innspill fra
Norsk nettverk for Downs syndrom når det gjelder videregående opplæring
for utviklingshemmede og personer med læringsvansker. De etterlyser
en mer målrettet praktisk opplæring som kan være med på å kvalifisere
til arbeidslivet, gjerne i samarbeid med bedrifter og kommuner.
Komiteen mener at det gjennom
lov eller forskrift må sikres at skolen har et klart ansvar for at
personer med utviklingshemning blir integrert og får fellesskap
med de andre elevene. Individuell plan (IP) og Individuell Opplæringsplan (IOP)
skal inneholde mål og tiltak knyttet til dette.
Komiteen mener at det bør legges
til rette for at elever med utviklingshemning har sin tilknytning
til ordinære klasser. I vurdering om spesialundervisning utenfor
klassen skal det gjøres en vurdering av hva dette innebærer for
eleven i forhold til tilhørighet, mulighet for sosiale relasjoner,
sosial læring, integrering, stigmatisering og utstøting. I den grad
eleven tas ut av ordinær klasse bør det tilrettelegges for tid sammen
med elever uten spesialundervisning.
Komiteen viser til at tiltakenes
konsekvens ofte vil gå på tvers av sektorer og forvaltningsnivå.
For eksempel vil konsekvensen av at elever med utviklingshemning
ikke får yrkesopplæring, ikke ramme fylkeskommunen, men først og
fremst eleven, staten gjennom Nav, og kommunen gjennom behov for
tjenester. Slike tilfeller av konsekvenser og ansvar på forskjellige
nivåer gir utfordringer som trenger å løses på en god måte.
Komiteen er opptatt
av viktigheten av å ha et arbeid å gå til og mener at det er en
menneskerett for alle som har arbeidslyst og evner. Komiteen viser
til det udekkete behovet for VTA-plasser for utviklingshemmede både
i ordinært arbeidsliv og i VTA-bedrifter. Dette er noe komiteen har
merket seg, og dette er et område som komiteen vil
ha økt fokus på i stortingsperioden.
Komiteen er opptatt av at alle
utviklingshemmede skal ha tilbud om ordinært eller vernet arbeid
og/eller et dagaktivitetstilbud/dagsentertilbud. Komiteen er
bekymret over meldingene om at andelen som tilbys dette har gått
ned.
Komiteen viser til at deltakelse
i arbeidslivet er viktig for alle mennesker som kan jobbe. Mennesker
med utviklingshemning har spesielt store utfordringer med å komme
inn i arbeidsmarkedet, samtidig som de ofte vil ha behov for bistand for
å aktivisere seg på dagtid. Norske myndigheter må arbeide for høyest
mulig sysselsetting.
Komiteen påpeker at for mennesker
med utviklingshemning vil dette bety andre eller sterkere virkemidler
enn for andre deler av befolkningen.
Komiteen viser til St.meld. nr.
47 (1989–1990) hvor det ble fastslått at 2 800 personer med utviklingshemning
hadde arbeidstilbud. Behovet for tiltaksplasser ble anslått til
7 000 og arbeidstilbudet skulle bygges ut etter hvert. Ifølge «Frihet
og likeverd» er ca. 3 200 personer med utviklingshemning i ordningen
Varig tilrettelagt arbeid. Det er langt frem til å nå en målsetting om
arbeid for alle. Samtidig registreres en nedgang både i antall personer
som får tilbud om kommunal dagaktivitet og varigheten av den kommunale
dagaktiviteten.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
at det bør etableres 500 nye varig tilrettelagte arbeidsplasser
i skjermet eller ordinær virksomhet (VTA-plasser) årlig de neste
årene. Inntjeningskravene til vekstbedriftene reduseres for disse
plassene. Det gis mulighet for tettere oppfølging av arbeidsledere.
Bedriftene som gir tilbud om VTA-plasser blir tillagt
et ansvar for å tilrettelegge driften sin for integrering.
De får, sammen med Nav, også et klart ansvar for
å motivere til og bistå personer for å komme over i ordinært arbeid,
arbeid med bistand eller VTA i ordinær virksomhet.
Nav får i tillegg ansvar for i større grad å
utarbeide tiltak for at flere utviklingshemmede får et arbeidstilbud
i ordinært arbeidsliv. For å få dette til må en revitalisere bruk
av arbeid med bistand, ta aktivt i bruk metoder som Individuell
Plassering og Støtte (IPS), vurdere VTA i ordinær virksomhet før
en vurderer VTA i skjermet bedrift.
Alle personer med utviklingshemning skal gis
et tilpasset tilbud om arbeid og/eller dagaktivitetstilbud utenfor
hjemmet. Disse tilbudene skal ha en klar målsetting om integrering
i det vanlige arbeids-/samfunnslivet.
Komiteen mener at
mennesker med utviklingshemning skal ha rett til individuelle tjenester,
samtidig må de også sikres mulighet for individuell deltaking i
ordinært samfunns- og fritidsliv.
Komiteen understreker at den
kommunale forvaltningen må sikre individets valgfrihet og ikke være
et hinder for valgfriheten.
Komiteen understreker at ingen
har myndighet til å sette individuelle rettigheter til side med
den begrunnelse at et menneske har en utviklingshemning. Diskriminering
skal ikke finne sted.
Komiteen viser til at mange mennesker
med utviklingshemning har behov for bistand og tilrettelegging på
alle livsområder gjennom hele livet. Mennesker med utviklingshemning
og store bistandsbehov utgjør en svært liten gruppe. I 2010 var
det ca. 21 000 personer som mottok omsorgstjenester som følge av
utviklingshemning. Mennesker med utviklingshemning er svært dårlig
representert i demokratiske organ, og politiske myndigheter vil
ofte ha begrenset innsikt i utfordringene på feltet. Komiteen viser
til at ansvaret for politikken er fordelt på forvaltningsnivåer
og forvaltningssektorer. Innen hvert av nivåene og hver av sektorene
har interessene og hensynet til mennesker med utviklingshemning lett
for å komme i skyggen av utfordringer som gjelder langt flere. Det
er derfor påkrevd med en gjennomgang av det samlede virkemiddelapparatet
for å sikre effektive virkemidler som tjener de nasjonale politiske
målsettingene og bygger opp under FN-konvensjonen om rettighetene
til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen understreker at Husbanken
må følge Stortingets klare intensjon. Mange med utviklingshemning
opplever inngrep i sin selvbestemmelse som begrunnes i administrative
og organisatoriske forhold i den enkelte kommune. Den kommunale
forvaltningen må sikre individets valgfrihet og ikke være et hinder for
valgfriheten.
Komiteen er kjent
med at deltakelse i kulturaktiviteter og idrett er viktige fritidsaktiviteter
for utviklingshemmede i alle aldre.
Komiteen mener at nødvendige
utgifter til ledsagere i forbindelse med deltaking i samfunnsliv,
fritidsaktiviteter og ferie må være en del av det tilbudet som gis.
Det utarbeides regler for dette.
Komiteen merker seg at Norsk
Forbund for Utviklingshemmede viser til at Special Olympics er en
stor internasjonal idrettsbevegelse som engasjerer seg og setter
et positivt fokus på utviklingshemmede og idrett. Komiteen mener regjeringen
må se på hvordan Special Olympics Norge kan sikres stabile driftsrammer
på en måte som støtter opp under den inkluderende idrettsbevegelsen
gjennom Norges Idrettsforbund, særforbundene og landets idrettslag.
Komiteen viser til
at tall fra Statistisk sentralbyrå viser til en betydelig økning
i antall fagutdannede de siste årene, blant annet for vernepleiere
og andre relevante faggrupper. Men til tross for en positiv økning
av fagutdannede er det fortsatt behov for økt fagkompetanse for
å sikre god kvalitet på tjenestene. Dette bekymrer komiteen.
Realkompetansen i tjenestene må styrkes systematisk
for å sikre inkludering, gode levekår og forebygge situasjoner som
medfører bruk av tvang og makt.
Komiteen er opptatt av at dette
vektlegges i de kommunale handlingsplanene.
Komiteen ser med bekymring på
at det i hele 90 pst. av gjennomførte tiltak med tvang og makt blir
gitt dispensasjon fra kompetansekravene. Dette på tross av at Stortinget
nettopp vedtok disse kompetansekravene for å sikre at det var høy
faglig standard på disse inngripende tiltakene overfor utviklingshemmede.
Komiteen viser til at riktig
fag, og erfaringskompetanse, samt tilstrekkelig bemanning er avgjørende
for tryggheten både for tjenestemottakere og for ansatte. Feil eller
for lav bemanning kan utfordre sikkerheten både for ansatte og for
mennesker med utviklingshemning som trenger tjenester. Komiteen understreker
viktigheten av riktig kompetanse og nivå på tjenestene.
Komiteen viser til at Meld. St.
45 (2012–2013) Frihet og likeverd slår fast at kompetansesituasjonen
i tjenestene for personer med utviklingshemning er en utfordring.
Dette gjelder på flere ulike områder, som i skole- og utdanningssektoren,
i arbeidsrettede tiltak, og i helse- og omsorgstjenestene. Vi vet
for lite om hvilken kompetanse som trengs for å yte gode tjenester og
hvordan den faktiske kompetansesituasjonen er.
Komiteen viser til
kunnskap som forteller at personer med utviklingshemning er mer
utsatt for vold og overgrep enn befolkningen for øvrig, og da spesielt
seksuelle overgrep. Komiteen støtter det initiativet
BLD vil ta for å få bedre oversikt og kunnskap når det gjelder vold
og overgrep mot personer med utviklingshemning og hvordan dette
fanges opp og håndteres av det nærstående hjelpeapparatet og politiet. Komiteen er
opptatt av det forebyggende arbeidet på dette området og de tiltak
som har vist seg å fungere bra i forhold til å avdekke overgrepssaker. Komiteen viser
til ordningen med barnehus hvor det er kompetanse i forhold til
utviklingshemmede og deres reaksjonsmønster med hensyn til vold
og overgrep, samt tilbudet om råd og veiledning til pårørende og
lokale tjenester. Komiteen legger til grunn at mennesker
med utviklingshemning skal være like godt beskyttet mot vold og
overgrep som andre og mener at kommunene må ta dette med i risikovurderinger som
gjøres med hensyn til bemanning og oppfølging i boliger og i aktivitets-
og arbeidstiltak.
Komiteen har merket seg innspillene
fra Samordningsrådet for arbeid med mennesker med utviklingshemning
(SOR), som foreslår at det bør etableres et varslings-, etterforsknings- og
oppfølgingssystem for alle risikoutsatte voksne. Dette for å styrke
rettssikkerheten til risikoutsatte grupper. Det vises til erfaringer
og eksempler fra England og Wales, hvor det er innført et system
kalt SOVA (Safeguarding of Vulnerable Adults). Komiteen ber
BLD å se på mulighetene for å få etablert et slikt system i Norge,
ved for eksempel å la fylkesmannsembetene være koordinerende instanser
som sikrer at bekymringsmeldinger om risikoutsatte voksne følges
opp av politiet eller hjelpeapparatet.
Komiteen viser til rapportering
fra Helsetilsynet som viser at antallet personer med vedtak om bruk
av tvang og makt har økt fra 178 i år 2000 til 906 personer i 2012.
I den samme perioden er tilsynsaktiviteten gått ned.
Komiteen viser til at regelverket
for bruk av tvang og makt i sin tid ble innført for å forbedre levekårene
til mennesker med utviklingshemning og så langt som mulig å unngå
tvangstiltak. Komiteen mener det er nødvendig å utrede
om lovverket etterleves, om Norge følge våre internasjonale forpliktelser,
om praktiseringen er i samsvar med lovverkets intensjon og om kontrollsystemet
fungerer. Spesielt bør en vurdere om uheldige levekår kan være en
medvirkende årsak til den oppsiktsvekkende store økningen i bruken
av tvang og makt. Det sentrale bør være at lovverket og kontrollsystemet
bidrar til å minimalisere tiltak som er inngripende i privatlivet.
Komiteen viser til
temaet rettssikkerhet som er omtalt i meldingen. Komiteen merker
seg at det ikke alltid er samsvar mellom de rettighetene man har
og hvordan rettighetene innfris. Komiteen er opptatt
av at det på dette området må jobbes for å få på plass bedre rutiner
og oppfølging i forvaltningen. Mennesker med utviklingshemning har
begrensede muligheter til å vurdere sin egen rettsstilling og til
å kreve sine rettigheter oppfylt gjennom en rettsprosess. Komiteen støtter
at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) har
satt dette på dagsordenen og at de med sin koordinerende rolle i forhold
til sektordepartementer ønsker å få til en kartlegging av hvordan
rettssikkerheten er ivaretatt for disse personene og om det er store
forskjeller mellom ulike grupper av personer med nedsatt funksjonsevne.
Komiteen viser til at det påhviler
et særlig ansvar for å sørge for at rettssikkerheten til mennesker
med utviklingshemning ivaretas. Komiteen mener det
er nødvendig med en bred tilnærming til spørsmål om rettssikkerhet,
både klageordninger, tilsyn, vergeordninger og spørsmål knyttet
til bruk av tvang og makt er sentrale spørsmål.
Komiteen understreker at hvem
som blir verge for den enkelte, har avgjørende betydning for den
enkeltes rettssikkerhet. Vergen må være en person som kjenner den
vergetrengende, er engasjert og har tid og innsikt i tjenesteapparatet. Den
viktigste oppgaven for en verge er å sikre at personen får et aktivt
og meningsfullt liv.
Komiteen viser til at gode tilsyns-
og klageordninger er helt avgjørende. En rekke av tjenestene mennesker
med utviklingshemning har behov for, er underlagt svakere standarder
som følge av at enkeltvedtak om tjenester ikke underlegges like
sterke klagerettigheter som enkeltvedtak på andre forvaltningsfelt.
Når tilsyn og klage begrenses til ren lovlighetskontroll, er det risiko
for at tjenester som gis ikke har den kvalitet og det omfang som
er nødvendig for frie og trygge liv.
Komiteen viser til en utbredt
bekymring for overmedisinering, og at medisiner brukes i stedet
for å gi riktige tjenester. Komiteen vil advare mot
en situasjon der lav eller feil bemanning avbøtes med medisiner.
Komiteen mener det er behov for
å føre tilsyn med medikamentbruk for mennesker med utviklingshemning.
Komiteen viser til at mange mennesker
med utviklingshemning vil ha vanskeligheter med å fremme egne interesser,
både individuelt og i samfunnet. Komiteen understreker
viktigheten av at organisasjoner av, med og for mennesker med utviklingshemmede
og deres pårørende har en finansiering som sørger for at det blir
mulig å ivareta ombudsrollen for mennesker med utviklingshemning.
Komiteen er fornøyd
med det fokuset som meldingen vektlegger når det gjelder å arbeide for
økt oppmerksomhet og samhandling på alle samfunnsområder basert
på god brukermedvirkning. BLD iverksatte i 2010 «Informasjons- og
utviklingsprogrammet for mennesker med utviklingshemning». Målet
er å skape bevissthet om gjeldende politikk for utviklingshemmede, formidle
kunnskap om praktiske løsninger, bygge opp kompetanse, bidra til
innsamling av data, bidra til utviklingsarbeid og formidle og synliggjøre
pågående arbeid i direktorater, departementer og kommuner. Pårørendes
rolle og situasjonen og kunnskap om hvordan personer med utviklingshemning
opplever sin egen livssituasjon er også tema i informasjons- og
utviklingsprogrammet. Komiteen er tilfreds med at
disse temaene blir med i det videre arbeidet i «Informasjons- og
utviklingsprogrammet for mennesker med utviklingshemning». Kompetanse
og kunnskap om dette feltet er viktig for å sikre at intensjonen
og målsettingen som lå til grunn for ansvarsreformen blir gjennomført
etter intensjonen. Dette er områder flere brukerorganisasjoner har
vektlagt i høringsdokumentene. Komiteen anbefaler
at kommunene bruker de kommunale og fylkeskommunale rådene for funksjonshemmede
mer i saker og forhold som gjelder utviklingshemmede. De etablerte
systemene vi har, kan brukes mer aktivt til å følge med på og sikre
at det som er besluttet følges opp.
Komiteen viser til
at Meld. St. 45 (2012–2013) er en oppfølging av Stortingets behandling
av Representantforslag 139 S (2010–2011) om å nedsette et offentlig
utvalg som skal følge opp ansvarsreformen for å bedre livssituasjonen
til psykisk utviklingshemmede, jf. Innst. 54 S (2011–2012), og at
det i lys av denne vurderes tiltak for hvordan livsvilkårene for
denne gruppen kan bedres.
Komiteen understreker at målsettingen
fra ansvarsreformen står fast og skal være styrende for alt arbeid
rettet mot utviklingshemmede med vektlegging på samhandling, inkludering
og deltakelse. Komiteen ønsker å følge med på utviklingen
på de ulike områdene hvor det er en vei igjen å gå og hvor det trengs
en styrket innsats. BLD har delegert deler av arbeidet med oppfølging
av Informasjons- og utviklingsprogrammet til Barne-, ungdoms- og
familiedirektoratet (Bufdir). Som et ledd i dette utviklingsprogrammet
er det ønskelig at det innhentes dokumentasjon og analyse som viser
utviklingen i levekårene for utviklingshemmede, og at regjeringen
kommer tilbake til Stortinget på en egnet måte i løpet av stortingsperioden med
status.
Komiteen mener det er nødvendig
å gjennomføre et utviklingsarbeid som gjennomgår hvilken kompetanse
som er nødvendig for å sikre gode tjenester på de ulike områdene.
For at riktig kompetanse skal komme til på riktig sted vil en kartlegging
av den faktiske kompetansesituasjonen i skoletilbudet, i Nav, i
helse- og omsorgstjenestene og i andre velferdstjenester som eksempelvis
barnevernet, være av stor betydning. Komiteen mener
regjeringen bør iverksette en slik kartlegging, og at regjeringen initierer
tiltak som sikrer god kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning.
Komiteen mener stortingsmeldingen
i liten grad har diskutert og løftet frem hvilke tiltak som må til
for å sikre levekår og inkludering av personer med utviklingshemning.
Derfor er det nødvendig at det blir satt ned et bredt sammensatt utvalg
som konkretiserer en rekke virkemidler både når det gjelder bosted,
muligheter i arbeidslivet, rettssikkerhet og retten til en meningsfylt
fritid. Dette bør følges opp gjennom politisk vedtatte kommunale
handlingsplaner.