Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Are Helseth, Tove Karoline Knutsen, Thor Lillehovde, Khalid Mahmood,
Sonja Mandt og Wenche Olsen, fra Fremskrittspartiet, Jon Jæger Gåsvatn,
Kari Kjønaas Kjos og Per Arne Olsen, fra Høyre, lederen Bent Høie,
Sonja Irene Sjøli og Erna Solberg, fra Sosialistisk Venstreparti,
Audun Lysbakken, fra Senterpartiet, Kjersti Toppe, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, er tilfreds med at det
med dette legges frem et lovendringsforslag som blant annet vil
skape større rettslig klarhet med hensyn til å anvende varslings-
og lokaliseringsteknologi til omsorgstrengende som er uten samtykkekompetanse.
Komiteen viser til at det hvert
år er mange eldre som går seg bort. Komiteen er kjent
med at det i liten grad finnes konkrete tall for Norge, men har
merket seg at Hovedredningssentralen for Sør-Norge anslo at det
i 2006 ble igangsatt leteaksjoner etter 46 personer med antatt demens.
Videre har komiteen registrert at den danske Alzheimer-foreningen
anslår at rundt 1 200 eldre med nedsatt orienteringsevne går seg bort
i Danmark hvert år. Komiteen mener det er indikasjoner
på at det i Norge iverksettes rundt 1 000 leteaksjoner hvert år
etter eldre med nedsatt orienteringsevne. Komiteen viser
til at dette medfører menneskelige lidelser; det er ressurskrevende
og skaper store bekymringer for pasienter, pårørende, helsepersonell,
politi og redningsetater.
Komiteen viser til at velferdsteknologi
åpner nye muligheter for å gi mennesker med bistands- eller pleiebehov
anledning til å føle selvstendighet og trygghet, og til i større
grad å klare seg på egen hånd i dagliglivet. Komiteen mener
at ny teknologi kan være til støtte for både pasienter, brukere,
pårørende og ansatte i helse- og omsorgssektoren, men komiteen vil
understreke at teknologi aldri kan erstatte menneskelig kontakt
og omsorg, men vil være et viktig supplement i et helhetlig helse-
og omsorgsperspektiv.
Komiteen ser at bruk av velferdsteknologi
kan gi en del personvernmessige utfordringer, men vil fremholde
at velferdsteknologi, brukt på riktig måte, også kan innebære godt
personvern gjennom å styrke den enkeltes integritet og mulighet
til å ivareta eget privatliv. Komiteen viser til
at det har vært en del utfordringer med hensyn til personopplysningslovens
krav til samtykke, siden flere av de brukerne som det kan være aktuelt
å benytte den aktuelle type velferdsteknologi overfor, kan ha redusert
eller manglende evne til å ivareta sine interesser gjennom å gi
eller unnlate å gi samtykke til dette. Komiteen vil
også peke på at brukerens/pasientens evne til å samtykke kan variere
ut fra dagsform og over tid. Komiteen registrerer
at usikkerheten knyttet til disse forholdene trolig er en viktig årsak
til at varslings- og lokaliseringsteknologi i dag i liten grad er
tatt i bruk i helse- og omsorgstjenesten.
Komiteen har merket seg at Helsetilsynet
gjennom uanmeldte tilsyn har avdekket at et urovekkende høyt antall
av landets sykehjem benytter seg av låste dører og på den måten
hindrer pasientenes bevegelsesfrihet uten at det foreligger særskilt
vedtak om tilbakeholdelse for den enkelte pasient. Komiteen har
registrert at disse avvikene ofte begrunnes med de ansattes behov
for å ha oversikt og deres bekymring for at noen skal bli borte
med påfølgende skader og dødsfall, og at låste dører på denne måten
blir definert som omsorgstiltak. Komiteen vil understreke
viktigheten av å sikre at pasienter har den bevegelsesfrihet de
har krav på, og mener at fornuftig og riktig bruk av velferdsteknologi
kan være med på å redusere den typen avvik vi her har sett.
Komiteen viser til at ikke alle
pasienter/brukere ønsker å ha følge av helsepersonell, men de vil tvert
imot ha den frihet det er å kunne bevege seg alene. Komiteen har
også merket seg at det er indikasjoner på at en slik mestringsfølelse,
gjennom å kunne klare seg selv, kan være med på å bremse progresjonen
i utviklingen av demens. Komiteen vil understreke
betydningen av at demensdiagnose kan stilles så tidlig som mulig, og
at det satses på å videreutvikle gode diagnostiske verktøy til dette.
Komiteen mener det er viktig
at pasienter med ervervet kognitiv svikt blir introdusert for lokaliseringsteknologi
på et tidlig stadium i sykdomsforløpet.
Komiteen mener dette må skje
gjennom tillitsskapende tiltak. Tillitsskaping krever som regel
en trygg situasjon, nødvendig tid og at individuelle forhold hos
pasienten blir vektlagt i tilnærmingen. Det kan også være av sentral
betydning at pasienten får god informasjon om den aktuelle helsehjelpen.
Ofte vil det også være viktig å få kartlagt årsaker til motstand,
og her bør pårørende som regel trekkes aktivt inn.
Komiteen mener at på denne måten
kan den syke ha større muligheter til å bli fortrolig med de teknologiske
løsningene og ha mulighet for å mestre dem dersom løsningene krever
aktiv innsats fra brukeren.
Komiteen mener også at pasienter/brukere
selv skal kunne velge om de ønsker å benytte seg av lokaliseringsteknologi
selv om de befinner seg på en institusjon som i liten grad benytter
slik teknologi. Komiteen mener det ville være uheldig
om brukere/pasienter som har blitt fortrolig med og har fått større
trygghet gjennom bruk av lokaliseringsteknologi mens de har bodd i
eget hjem, ikke skal kunne fortsette med denne tjenesten om de får
plass i en institusjon som ikke selv har tilbud om lokaliseringstjenester.
Komiteen ser at bruk av teknologi
i tjenestene kan komme i konflikt med faglige og etiske normer,
og er fornøyd med at proposisjonen understreker at det skal gjøres
både etiske og faglige avveininger av teknologibruken i hvert enkelt
tilfelle.
Komiteen deler synet på at formålet
med bruk av lokaliserings og varslingsteknologi skal være å sikre
brukeren bevegelsesfrihet og en verdig tilværelse. Komiteen ser
at bruk av lokaliseringsteknologi vil kunne gi tjenesteyter langt
mer informasjon om bruker/pasient enn det en tidligere har hatt,
og komiteen ser klart at for mye slik informasjon
kan oppleves som ubehagelig for tjenesteyter som må forholde seg
til denne informasjonen. Komiteen vil derfor understreke at
informasjonen tjenesteyter mottar, må begrenses til det som er strengt
tatt nødvendig for å kunne oppfylle formålet. Komiteen vil
også understreke at lagring av personopplysninger skal begrenses
til det som er relevant for formålet.
Komiteen mener det er viktig
å understreke at lokaliseringsutstyr må anvendes av personer som
forstår teknologien, og det må tilbys til de rette pasientene/brukerne. Komiteen ser
også at det i de ulike tilfellene må avklares hvem som har ansvar
for å følge opp og kontrollere at teknologien fungerer, at eventuelle
reserveløsninger kobles inn, at batterier byttes og lignende, slik
at utstyret virker og ikke kun gir en falsk trygghet.
Komiteen har merket seg at pårørende
til demenspasienter i stor grad etterspør tilgjengelig teknologi
som kan bidra til økt trygghet for pasient og pårørende. Komiteen ser
det som naturlig at demensteam og demenskoordinator har god kjennskap
til og kunnskap om slik tilgjengelighet i den enkelte kommune.
Komiteen er glad for at regjeringen
klargjør lovverket slik at helse- og omsorgstjenesten i norske kommuner
kan ta i bruk viktige velferdsteknologiske løsninger innenfor varslings-
og lokaliseringsteknologi. Komiteen understreker at
de fleste omsorgstrengende ønsker å bli boende i sitt eget hjem
så lenge som mulig. I dette perspektivet åpner den teknologiske
utviklingen for mange nye og interessante muligheter, som vil skape
større trygghet for den enkelte og for pårørende. Komiteen mener
det da er viktig at vi spesielt innenfor demensomsorgen tar i bruk
nye løsninger. Dette vil bidra til å gi omsorgstrengende bedre livskvalitet,
økt selvhjulpenhet og mestring, større grad av sikkerhet og trygghet,
bidra til mer verdighet og selvstendighet og større grad av aktivisering
og deltakelse.
Komiteen mener det er sentralt
å drøfte de etiske utfordringene knyttet til implementering av velferdsteknologi
og mener lovforslaget gjør dette på en god måte. Komiteen mener
det er viktig å understreke at varslings- og lokaliseringsteknologi
ikke skal erstatte menneskelig kontakt og omsorg, men at det kan
være viktige hjelpemidler som muliggjør en fortsatt aktiv hverdag,
både hjemme og i institusjon, tross sykdom. Komiteen viser
til at de sykepleieetiske råd i de fem nordiske land har drøftet
teknologi og menneskeverd i omsorgen i 2010, og at rådet viser en
positiv holdning til bruk av teknologi, samtidig som de etiske perspektiver
trekkes frem.
Komiteen merker seg uttalelsen
fra Norsk Sykepleierforbund om at det kan være en utfordring at
tilbudet om teknologiske sporingsløsninger vil kunne variere fra
kommune til kommune, og at det derfor vil kunne skape økt sosial
ulikhet. Komiteen mener det er viktig at tilbud om
varslings- og lokaliseringsteknologi gjøres tilgjengelig for alle
som har behov for det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
meget fornøyd med at det nå kommer på plass en lovregulering av
bruk av lokaliseringsteknologi blant annet til personer med ervervet
kognitiv svikt, slik det ble foreslått i representantforslag Dokument
8:102 S (2011–2012) fra stortingsrepresentantene Gjermund Hagesæter,
Jon Jæger Gåsvatn, Bente Thorsen og Vigdis Giltun som ble fremmet
18. april 2012. Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet
ønsket at Stortinget skulle bruke god tid på å behandle representantforslaget
i håp om størst mulig tilslutning fra de øvrige partier. Disse
medlemmer merket seg også at Helsedirektoratet noen måneder
senere, 1. juni 2012, tok til orde for en klarere lovregulering
av bruk av lokaliseringsteknologi til pasienter uten samtykkekompetanse,
slik Fremskrittspartiet hadde foreslått. Disse medlemmer registrerte
at det kun var Kristelig Folkeparti som i Innst. 71 S (2012–2013)
støttet Fremskrittspartiets forslag om dette, da forslaget ble behandlet
i Stortinget 29. november 2012. Disse medlemmer opplever,
til tross for det politiske spillet, at det lovforslaget som nå
foreligger, i realiteten er en innfrielse av det forslaget Fremskrittspartiet fremmet. Disse
medlemmer viser til nevnte representantforslag og sine merknader
i nevnte innstilling om behovet for å få på plass en slik lovregulering
slik at pasienter/brukere kan ha mulighet til å nyttiggjøre seg
denne type teknologi og få oppleve større trygghet, frihet og verdighet.
Komiteen vil understreke
prinsippet om at tvang aldri skal brukes som følge av manglende ressurser
i helse- og omsorgstjenesten. Komiteen vil derfor
presisere at grunnvilkåret for å gi helsehjelp til personer uten
samtykkekompetanse, når pasienten motsetter seg helsehjelpen, er
at dette er nødvendig for å forhindre vesentlig helseskade. Dette
innebærer etter komiteens mening at det skal være
en høy terskel for å sette pasientens selvråderett til side.
Komiteen forutsetter at det blir
foretatt grundige vurderinger av helsefaglig personell med god etisk
kompetanse og vurderingsevne og kompetanse på bruk av tvang i helsetjenesten
for hvert enkelt vedtak om bruk av denne teknologien til pasienter
som motsetter seg det. Komiteen vil i denne sammenhengen
understreke at varslings- og lokaliseringsteknologi som tas i bruk,
skal være vurdert til å være det minst mulig inngripende tiltak
overfor brukeren.
Komiteen merker seg
at departementet fremholder at lovendringen i seg selv i liten grad
vil innebære økonomiske eller administrative konsekvenser.
Komiteen vil påpeke at dersom
kommunen velger å tilby varslings- og lokaliseringsteknologi, viser
blant annet SINTEFs rapport «Trygge Spor» utfordringer med utrykningsressurser
og personellets muligheter for å følge opp de enkelte alarmene.
I tillegg vil komiteen peke på
behovet for vedlikehold og teknisk oppfølging av utstyret. Komiteen mener
det er viktig å ta høyde for disse forholdene da en ellers kan oppleve
at teknologien i liten grad blir tatt i bruk, og at det kan bli
store variasjoner i tilbudet fra kommune til kommune.
Komiteen har ingen
innvendinger til at lov 10. juni 1988 nr. 48 om midlertidig lov
om avvikling av institusjoner og kontrakter om privatpleie under
fylkeskommunale helsevern for psykisk utviklingshemmede oppheves.