Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens
nordområdepolitikk. Den redegjør for visjoner, mål og virkemidler.
Regjeringen ser nordområdepolitikken som et langsiktig prosjekt –
et generasjonsprosjekt.
St.meld. nr. 30 (2004–2005) Muligheter og utfordringer
i nord la et grunnlag for viktige deler av nordområdepolitikken.
Høsten 2005, med grunnlag i Soria Moria-erklæringen, erklærte regjeringen
nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken.
Dette ble fulgt opp i 2006 med «Regjeringens nordområdestrategi»
og videre i 2009 med «Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i regjeringens nordområdestrategi».
Disse dokumentene ligger fortsatt til grunn for nordområdepolitikken.
Denne meldingen har et utenrikspolitisk hovedfokus.
Det legges særlig vekt på hvordan den strategiske og langsiktige
utenrikspolitiske satsingen på nordområdene kan bidra til å styrke grunnlaget
for verdiskaping og velferd i hele landet.
Dette er ikke en «Nord-Norge-melding» og heller
ikke en distriktspolitisk gjennomgang. Nordområdepolitikken handler
om å styrke Norges posisjon i nord ved å trekke veksler på erfaringer,
kunnskap og ressurser fra hele landet. Vi skal ivareta norske interesser,
styrke grunnlaget for verdiskaping, sikre en bærekraftig forvaltning
av miljøet, utnytte ressursene på en god måte og forsterke nærvær
og samarbeid i nord.
Mens meldingen angir retning og ambisjoner på noen
utvalgte områder, vil den konkrete oppfølgingen på de ulike politikkområder
presenteres i de ansvarlige departementers egen kommunikasjon med
Stortinget. Satsingene som omtales i denne meldingen må også sees
i sammenheng med blant annet Svalbardmeldingen (Meld. St. 22 (2008–2009)),
den oppdaterte forvaltningsplanen for det marine miljø i Barentshavet
og havområdene utenfor Lofoten (Meld. St. 10 (2010–2011)), Petroleumsmeldingen
(Meld. St. 28 (2010–2011)), Nasjonal transportplan og andre plandokumenter
på relevante sektorer.
Meldingens del I viser
hvordan de siste 20 årene har formet grunnlaget for nordområdepolitikken. På
dette fundamentet skisserer regjeringen norske hovedmål i nordområdepolitikken
de neste 20 årene.
Meldingens del II gjennomgår
sentrale utenrikspolitiske sider ved Norges rolle som en ansvarlig
aktør i nord.
Meldingens del III gjennomgår
nordområdepolitikkens relevans på andre sentrale områder.
Med ståsted i 2011 kan vi se tilbake og beskrive noen
hovedkjennetegn ved utviklingen frem til i dag. Nordområdene er
blitt en gjenkjennelig ramme for norsk politikk. Med de føringene
som er lagt i et bredt spekter av satsinger og initiativ nasjonalt,
regio-nalt, lokalt og internasjonalt, kan vi anslå områder som sannsynligvis
vil prege de neste 20 årene.
Syv overordnede tema trer frem som sentrale
i utviklingen av dagens nordområdepolitikk:
Forholdet til Russland utgjør en hovedstolpe
i norsk nordområdepolitikk. I løpet av to tiår har forholdet gått
fra den kalde krigens konfrontasjon til et forhold preget av økt
tillit, flere kontaktpunkter og voksende samarbeid.
Barentssamarbeidet og Arktisk råd har blitt
til viktige møteplasser for Norge og Russland. Gjennom folk-til-folk-samarbeidet
i nord er det etablert kontakter på de fleste områder. Det gir Norges
forhold til Russland i nord en helt ny kvalitet.
Likevel møter vi fortsatt krevende utfordringer som
følge av ulik politisk og forvaltningsmessig kultur. Russland har
en rekke utfordringer knyttet til det politiske systemet, demokratiet, rettssikkerheten,
respekten for menneskerettighetene og rammebetingelser for næringslivet.
Vår sikkerhetspolitiske forankring i NATO er
et viktig bidrag til stabilitet og forutsigbarhet i vårt nærområde.
Barentssamarbeidet er blitt en bærebjelke i
det organiserte regionale samarbeidet i nord. Nære bånd mellom menneskene
nord i Norge og nordvest i Russland har dertil blitt et viktig supplement
og til tider et korrektiv til den hovedstadsdrevne utenrikspolitikken.
Samtidig har disse båndene skapt grunnlag for ny økonomisk vekst
og styrkede mellommenneskelige forbindelser.
Arktisk råd var i utgangspunktet et miljøvernsamarbeid.
Samarbeidet har etter hvert fått et stadig sterkere fokus på klimaendringene
og de store konsekvensene disse kan få i Arktis. I dag omfatter
samarbeidet i Arktisk råd, i tillegg til klima og miljø, også skipsfart,
helhetlig forvaltning, olje og gass, turisme, utdanning, forskning, helse
og spørsmål knyttet til økonomisk og kulturell aktivitet. Arktisk
råd er det eneste sirkumpolare og det ledende politiske organet
for arktiske spørsmål.
Gjennom nordområdedialoger med land utenfor Barentsregionen
har norske myndigheter regelmessig informert om norske syn og vurderinger,
og åpent drøftet utfordringer og muligheter.
EU, sentrale EU-land og flere land i Asia utformer
nå en arktisk politikk, slik alle statene som grenser direkte til
Arktis allerede har gjort. Vi ser at stadig flere stater anser at
de har verdier og interesser å ivareta, og at de derfor bygger opp
egen kunnskap og kapasitet for dette formål. Det samme gjør internasjonale
organisasjoner og kommersielle aktører.
Fokuset på globale klimaendringer skapte økt oppmerksomhet
om nordområdene. Dette fordi endringene her syntes å komme tidligere
og være sterkere enn i andre regioner, og vil påvirke klimautviklingen
globalt. Et omfattende arbeid om klimaendringene i Arktis gav et
viktig bidrag til utviklingen av den fjerde hovedrapporten fra FNs
klimapanel i 2007.
Flora, fauna og hele økosystemer påvirkes i
økende grad, og urfolkenes tradisjonelle livsform og næringsgrunnlag
utfordres. Endringene kan gi store konsekvenser for folks levekår
i andre deler av verden.
Issmeltingen fører samtidig til økt tilgang
til ressurser i nordområdene og nye muligheter for skipstrafikk,
noe som fører til en økende interesse for å utnytte ressursene i
Arktis og økt maritim aktivitet. I de senere årene har vi sett de første
kommersielle gjennomfartene med gods- og varetransport mellom Europa
og Asia gjennom Den nordlige sjørute.
Forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene
utenfor Lofoten var den første forvaltningsplanen for et norsk havområde.
Planen har dannet utgangspunkt for arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner
for andre norske havområder. Arbeidet med forvaltningsplanene for
norske havområder har også fått betydelig internasjonal oppmerksomhet.
Norge forvalter enorme havområder, med noen av
verdens rikeste fiskeressurser. Havressursene har alltid vært et
viktig grunnlag for levedyktige lokalsamfunn og bosetting langs
norskekysten. Ressursgrunnlaget er i dag svært robust. Samtidig
som fisket fremstår som en tidsmessig, oppegående og lønnsom næring,
har fiskerisektoren siden 1970-80-tallet også hatt en enorm vekst
innen havbruk.
Nest etter petroleumssektoren er fiskerisektoren vår
største eksportnæring. Norsk sjømats eksportverdi var i 2010 på
53,8 mrd. kroner – eksportrekord for syvende år på rad.
Torskebestanden i Barentshavet er i dag verdens største,
hysebestanden er rekordhøy og loddebestanden er sterk. De siste
10–12 årene har det norsk-russiske samarbeidet gitt svært gode resultater,
også mot ulovlig, urapportert og uregulert (UUU) fiske i Barentshavet
og Norskehavet.
Samtidig åpner ny kunnskap om marine organismer
spennende fremtidsmuligheter for ny og bærekraftig verdiskaping
gjennom marin bioprospektering.
Antakelsen av at en stor del av verdens uoppdagede
petroleumsressurser befinner seg i arktiske områder, er en viktig
årsak til den økende interessen for Arktis.
Barentshavet er ett av havområdene hvor man forventer
å finne store petroleumsressurser. I 1986 ble det gjort store funn
på Sjtokmanfeltet på russisk side. På norsk side fant man i 1980 Snøhvit,
hvor utbyggingen startet i 2001, som første felt til havs. Funnene
på Skrugard og Norvarg i 2011 har på nytt skapt forventninger.
Avgrensningsavtalen som trådte i kraft 7. juli 2011,
åpner nye områder for petroleumsleting i det sørlige Barentshavet.
Muligheter for norsk-russisk samarbeid er mange. Samtidig skaper
økt petro-leumsaktivitet nye miljøutfordringer i havområder med
sårbare økosystem.
Utsiktene til utnyttelse av olje- og gassressursene
i nord har gjort at deler av den norske offshorenæringen og leverandørindustrien
posisjonerer seg gjennom kompetansebygging og strategiske investeringer.
Det har de siste tiår skjedd viktige avklaringer
i spørsmål om jurisdiksjon i Norskehavet, Barentshavet og Polhavet
som berører Norge. Nær alle utestående grensespørsmål vedrørende
Norge er nå avklart.
Norge er den første av de arktiske statene som har
fått avklart sin kontinentalsokkels yttergrense. Norge har ansvar
for havområder som er syv ganger større enn norsk landområde. Bekreftelsen
fra de fem kyststatene rundt Polhavet, blant annet gjennom en ministererklæring
(Ilulissaterklæringen) i 2008, om å legge havretten til grunn for
avklaring av jurisdiksjonsspørsmål og forvaltning i de arktiske
havområdene, har stor betydning.
Siden avslutningen av den kalde krigen er det vokst
frem flere samarbeidsordninger i nord. Forholdet til Russland er
utviklet gjennom tosidige forbindelser, men også som en del av Barentssamarbeidet
og gjennom Arktisk råd. Det tradisjonelle nordiske samarbeidet har
også viet mer oppmerksomhet til nordområdespørsmål.
Stoltenberg-rapporten fra 2009 skisserer konkrete
ambisjoner for nordisk samarbeid innen utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Den nordlige dimensjon er et partnerskap mellom
EU, Island, Norge og Russland. Den er oppstått som ledd i nordlige
EU-lands arbeid med å styrke EUs engasjement nordover. Samarbeidet er
organisert gjennom ulike partnerskap (miljø, transport og logistikk,
helse, kultur).
Historien kan komme til å vise at vi i 2011
stod ved inngangen til nordområdenes tiår. Regjeringen mener utviklingen
i nordområdene har et stort potensial for å bidra til å styrke det
langsiktige grunnlaget for sysselsetting og verdiskaping, ikke bare
i de nordlige deler av landet, men for hele Norge og norske interesser.
Det er et overordnet mål å legge til rette for
økt verdiskaping i nordområdene. Dette må skje på en måte som ivaretar
hensynet til miljø, klima og urfolk.
Kunnskap er navet i nordområdepolitikken. Regjeringen
har tatt konkrete skritt for å bidra til systematisk bygging av
kunnskap og kunnskapsinfrastruktur, ved universitetene, høgskolene
og andre kunnskapsmiljøer. Regjeringen er opptatt av å konsolidere
og utvikle disse og nye miljøer videre. Regjeringen mener det vil være
viktig å engasjere fremragende kunnskapsmiljøer i andre land og
tilrettelegge for personutveksling med innovative bedrifter og kunnskapsinstitusjoner
på aktuelle områder.
På denne bakgrunn skisserer regjeringen her
syv utviklingslinjer som vil forme norske satsinger og prioriteringer
i nordområdepolitikken:
Barentshavet ligger an til å kunne bli en viktig europeisk
energiregion. Petroleumsleveranser fra denne regionen vil kunne
styrke europeisk energisikkerhet og kunne gi viktige bidrag til verdens
energiforsyning, samtidig som det kan gi grobunn for industri- og
tjenesteutvikling i den nordlige landsdel.
Regionen har også et potensial innen utvikling av
fornybar energi som vannkraft, vind- og bølgekraft.
Energidimensjonen vil etter alt å dømme være den
viktigste driveren for økt oppmerksomhet om våre nordlige områder
i politiske og økonomiske miljøer i andre deler av verden. Gitt
regionens sårbare miljø vil spørsmål knyttet til miljøstandarder,
teknologi, beskyttelse av særlig verdifulle områder og beredskapssystemer
bli viktige.
Gass fra Barentshavet kan bli en viktig europeisk energiressurs.
Norge og Europa er langsiktige gasspartnere.
Forventningene om økt aktivitet kan gi grobunn for
omfattende norsk-russisk offshore-samarbeid, og bidra til verdiskaping,
økt sysselsetting og økte ringvirkninger i de nordlige deler av Norge
og Russland.
Regjeringen vil prioritere satsing på utvikling
av ny kunnskap om nye muligheter for industri, verdiskaping og arbeid
i nord.
Forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene
i havet har et særlig stort potensial. Regjeringens ambisjon er
at utviklingen av denne næringen må gi muligheter for lokal verdiskaping
og utvikling.
Potensialet for økt næringsaktivitet gjør det
enda mer interessant å utvikle det økonomiske samarbeidet med Russland,
Sverige og Finland i nord. Regjeringen vil legge til rette for et
bredt og tett næringsmessig samarbeid med disse landene.
Regjeringen vil holde nær kontakt med regionale myndigheter
og Sametinget i disse spørsmål.
Allerede i dag ser vi et utstrakt samarbeid
om bevaring av miljøet og bærekraftig forvaltning av de levende
ressursene i nord. Regjeringens ambisjon er å være ledende på dette
området i årene som kommer.
En god miljø- og ressursforvaltning forutsetter også
styrket samarbeid mellom de arktiske statene, og med de stater og
aktører som har virksomhet i nordområdene. Samarbeidet her vil bli viktig
for harmonisering av standarder og regelverk for forsvarlig forvaltning
av havområdene i nord.
I dag benytter handelsskip på kommersielle vilkår
nordlige sjøruter for å utnytte muligheten for kortere reisetid
og lavere kostnader. Det er grunn til å tro at aktiviteten vil øke.
For Norge byr det på utfordringer og risiko knyttet til økt skipsfart
langs norskekysten, men også muligheter når det gjelder å betjene
denne trafikken.
I de nærmeste årene er det likevel transporter
til og fra Russland og aktivitet knyttet til petroleumsvirksomhet
som er forventet å stå for den vesentligste delen av transportveksten.
Kina, Japan, Sør-Korea og Singapore er opptatt av
de mulighetene de nordlige sjøruter skaper. Utvik-lingstrekkene
øker den strategiske betydningen av Norges kystlinje og havnekapasitet.
Økt aktivitet kan gi større behov for regulering
i de nordlige havområdene og vil kunne få betydning for søk- og
redningskapasitet og oljevernberedskap.
Kunnskap fra Arktis er allerede i dag avgjørende for
å forstå ikke bare regionale, men også globale sammenhenger i klimasystemet.
Samtidig er kunnskap om klimaendringene, havforsuring og hvilke
konsekvenser dette vil få i nord, helt sentralt for miljø- og ressursforvaltningen.
Senter for klimadynamikk ved Bjerknessenteret i
Bergen, kunnskapsmiljøene tilknyttet Universitetet i Tromsø og Framsenteret,
Universitetet i Nordland, CICERO og andre sterke miljøer gir Norge
en fremtredende rolle i internasjonalt samarbeid om det arktiske
klima og konsekvensene av klimaendringene. Regjeringen legger stor
vekt på å støtte disse fremragende kunnskapsmiljøene slik at de
forblir internasjonalt ledende.
I årene som kommer skal Svalbard videreutvikles
som plattform for forskning, høyere utdanning og overvåking.
Regjeringen vil at Arktisk råd, Barentsrådet
og Den nordlige dimensjon videreutvikles og styrkes. Regjeringen
ønsker at Norge fortsatt skal være en pådriver for å fordype og
utvide dette samarbeidet, med åpne kanaler til ikke-arktiske stater
og partnere utenfor regionen.
Kontakt og samarbeid mellom akademiske og andre
kunnskapsmiljøer på tvers av landegrensene i nord har bidratt til
et sterkere nettverk. Regjeringen vil i årene som kommer bidra til
utvidelse og forsterking av slike miljøer mellom Norge og nabostatene,
og nordamerikanske, europeiske og asiatiske miljøer.
Forvaltning av petroleumsressursene og fastsettelse
av vilkår for leting og utvinning er et nasjonalt ansvar. Et internasjonalt
samarbeid er ønskelig når det gjelder kunnskapsutvikling vedrørende
miljø og sikkerhet.
Det samme gjelder muligheten til å videreutvikle samarbeidet
med Russland innen disse regionale rammene. Norge og Russland har
innledet et viktig samarbeid om å opprette et felles program for miljøovervåkning,
og å legge grunnlaget for en helhetlig forvaltningsplan for den
russiske del av Barentshavet basert på de samme prinsipper som den
norske.
Samarbeidet innenfor Arktisk råd har blitt styrket.
I 2011 ble den første juridisk bindende avtalen fremforhandlet mellom
Arktisk råds medlemsland om søk- og redningssamarbeid i Arktis.
Høsten 2011 startet forhandlinger mellom Arktisk råds medlemsland,
om et arktisk oljeverninstrument, ledet av Norge sammen med USA
og Russland.
Norge anerkjenner andre staters legitime interesser
i Arktis og hilser velkommen nye permanente observatører til Arktisk
råd som oppfyller de fastsatte kriterier for slik deltakelse.
Urfolks stilling vil alltid stå sentralt i det
regionale samarbeidet i nord.
Norge vil ta initiativ til å utforme en ny erklæring
for Barentssamarbeidet som gir visjoner og retning for samarbeidet
de neste 20 år.
Den strategiske og geopolitiske interessen for nordområdene
var gjennom mer enn fire tiår formet av den kalde krigens logikk
og regionens utilgjengelighet.
Fortsatt har de nordlige områdene militærstrategisk
interesse, blant annet gjennom lokalisering av deler av den russiske
atomvåpenstyrken og som øvingsområde for viktige fly og marineenheter.
Norge legger vekt på å fortsette utviklingen av et tett og forutsigbart
samarbeid med Russland i nord.
Norge har flyttet Forsvarets fellesoperative hovedkvarter
til Bodø og flyttet tyngdepunktet for Forsvarets ressurser og aktivitet
nordover. Forsvaret vil i tiden fremover ha et økende fokus på å
løse sine oppgaver i nord.
I årene som kommer vil Norge videreføre sin lange
tradisjon med å invitere til allierte øvelser i våre områder, særlig
i nord.
For Norge vil det også i fremtiden være viktig
å sikre at de grunnleggende folkerettslige prinsippene etterleves,
og at kyststatenes særlige rettigheter og ansvar respekteres. Det
er et godt utgangspunkt at de arktiske kyststatene er enige om de
folkerettslige spillereglene. Det vil være viktig for norsk nordområdediplomati
å styrke og befeste denne enigheten ytterligere internasjonalt.
Klimaendringene, økt tilgang til naturressurser og
økende menneskelig aktivitet tegner nå nordområdene som en region
av betydelig geopolitisk interesse – et nytt geopolitisk sentrum.
Det er regjeringens overordnede mål å utnytte de muligheter som
dette gir, og samtidig forvalte miljø og ressurser på en bærekraftig
måte og opprettholde nordområdene som en fredelig og stabil region.
Meldingen gjengir de sentrale utenrikspolitiske målene
skissert i Soria Moria-erklæringene.
Kunnskap, aktivitet og nærvær er retningsgivende
begreper for regjeringens satsing på nordområdene.
For å gjennomføre hovedmålsettingene i nordområdepolitikken
har regjeringen formulert en rekke overordnede strategiske prioriteringer. Disse
kan sammenfattes i 15 punkter:
1. Norge skal være ledende
på kunnskap om, for og i nordområdene
2. Regjeringen vil hevde suverenitet og
utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar
måte.
3. Regjeringen vil at Norge skal være den
fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene
4. Regjeringen vil styrke overvåking, beredskap og
sjøsikkerhet i de nordlige havområder
5. Regjeringen vil styrke og videreutvikle
samarbeidet med Russland
6. Regjeringen vil styrke og videreutvikle
samarbeidet med øvrige arktiske land og intensivere dialogen med
andre partnere vi har felles interesser med i Arktis
7. Regjeringen vil styrke samarbeidet i
Arktisk råd og i regionale fora som Barentssamarbeidet og Den nordlige
dimensjon
8. Regjeringen vil fortsette arbeidet for
gjennomføringen av havretten, og videreutvikle standarder og regelverk
på relevante områder
9. Regjeringen vil legge til rette for
videreutvikling av en bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring i nord
10. Regjeringen vil legge til rette for
en forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene i nord
11. Regjeringen vil legge til rette for
sikker sjøtransport og maritim næringsvirksomhet i nord
12. Regjeringen vil fremme landbasert næringsutvikling
i nord
13. Regjeringen vil, også i samarbeid med
våre naboland, videreutvikle infrastrukturen i nord for å støtte
opp om næringsutvikling
14. Regjeringen vil at nordområdepolitikken fortsatt
skal bidra til å trygge urfolks kultur og livsgrunnlag
15. Regjeringen vil videreutvikle kultursamarbeidet
og folk-til-folk-samarbeidet i nord
For en presentasjon av resultater og prioriteringer
under hvert av de 15 punktene vises til omtale i meldingen.
Situasjonen i nordområdene karakteriseres i
dag av stabilitet og samarbeid. Regionen står foran betydelige endringer
knyttet til klima, økt etterspørsel etter naturressurser og bruk
av havområdene. Regjeringen legger avgjørende vekt på å bidra til
å bevare og forsterke det gode samarbeidet man ser i regionen i
dag, og mener det er viktig å fortsatt spre kunnskap internasjonalt
om utviklingen i nordområdene.
Regjeringen ønsker å tilrettelegge for et tett
og åpent samarbeid med aktører som ønsker å være med på å utvikle
mulighetene i nord. Regjeringen vil prio-ritere verdiskapingsdimensjonen
i norsk nordområdepolitikk høyere.
Et forsterket samarbeid mellom de tre nordlige fylkene
er av særlig betydning, men perspektivet bør utvides. Ivaretakelse
av Norges interesser i nordområdene krever at hele nasjonens kunnskap,
ressurser og erfaring mobiliseres. Derfor vil regjeringen støtte
økt samarbeid mellom relevante kunnskaps- og næringsmiljøer i hele
landet.
Norges satsing i nord må også ses i en geopolitisk
sammenheng. Aktører som Russland, USA, EU og Kina har interesser
i regionen som de tillegger økende vekt, og Norge må følge denne utviklingen
og ivareta sine interesser i nord også i lys av dette.
Havområdene i Arktis utgjør fortsatt en viktig geopolitisk
dimensjon i USAs og Russlands strategiske kjernevåpenpolitikk, hvor
særlig amerikanske varslingssystemer og den russiske Nordflåten
er sentrale.
Nordøst-Asia (Kina, Japan og Sør-Korea) er et globalt
kraftsentrum som setter sitt preg på utviklingen i Arktis. Dette
skjer gjennom politisk engasjement og investeringer i næringsliv
og teknologi, kombinert med langsiktig satsing på forskning og kunnskapsoppbygging.
Det antas å være betydelige ressurser i nordområdene.
En rekke land har strategiske interesser i hvordan energireservene
i Arktis blir utnyttet i årene som kommer.
Behovet for mat til klodens stadig større befolkning
vil fortsette å øke. Noen av de rikeste og best bevarte fiskebestandene
i verden finner vi i arktiske strøk.
Norge har bidratt til å styrke samarbeidet både mellom
de fem kyststatene og mellom alle de åtte medlemmene av Arktisk
råd, samt Havrettens posisjon.
I løpet av de siste tiårene har temperaturene
i Arktis steget dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet.
Den gjennomsnittlige årsmiddeltemperaturen i regionen er 2°C høyere
enn for hundre år siden.
Dette forårsaker raske endringer i det fysiske miljøet.
Utviklingen mot et isfritt polhav ser ut til å gå langt raskere
enn det FNs klimapanel la til grunn i sin siste rapport i 2007.
Mindre is vil gi bedre seilingsforhold og lettere tilgang
til naturressurser, noe som igjen vil kunne gi grunnlag for ny næringsaktivitet. Regjeringen
vil styrke søk- og redningskapasiteten og beredskapen mot akutt
forurensning. Regjeringen prioriterer dette nasjonalt og internasjonalt
innenfor Arktisk råd, samarbeidet med Russland og internasjonale
organisasjoner som IMO.
Økte konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren fører også
til havforsuring. Dette vil kunne påvirke økosystemene i stor grad,
og forventes å få konsekvenser for fiskerier og andre næringer basert på
høsting av marine ressurser.
Økt skipstrafikk og ressursutnyttelse kan gi
ytterligere press på økosystemer og arter som er sårbare for klimaendringer.
Regjeringen styrker kunnskapen om klimaendringene
i Arktis og konsekvenser globalt og regionalt gjennom den nasjonale
satsingen i Framsenteret i Tromsø og Bjerknessenteret i Bergen.
Regjeringen har derfor vektlagt dette samarbeidet blant annet innen
rammen av Arktisk råd.
Regjeringen ønsker å prioritere dette arbeidet også
fremover, både som et bidrag fra de arktiske landene i det internasjonale
klimaarbeidet og for å være forberedt på de endringene som vil komme
i regionen.
Regjeringen vil være en pådriver for at klimatilpasning
blir et sentralt tema for arbeid under Arktisk råd og andre samarbeidsfora
i nordområdene.
Ifølge Nordisk institutt for studier av forskning, innovasjon
og utdanning (NIFU) var de totale private og offentlige utgiftene
til nordområdeforskning på vel 2,7 mrd. kroner i 2009.
Regjeringen mener det er nødvendig med et tettere
samarbeid og klarere arbeidsdeling mellom forsknings- og utdanningsinstitusjonene
for å sikre kvalitet og kritisk masse. Regjeringens mål er at man
gjennom dette skal få høyere kvalitet, relevans og tettere kontakt
med samfunns- og næringsliv.
Regjeringen har iverksatt flere tiltak for på
lengre sikt å bedre rekrutteringen til samiske språk og samisk lærerutdanning.
En revidert strategi for høyere utdanningssamarbeid
med USA og Canada ble lansert høsten 2011.
Arktisk universitet er et nettverk mellom høyskoler
og universiteter i de sirkumpolare landene, som støttes opp med
blant annet stipendordninger og midler til utvikling av felles utdanningsprogrammer.
Regjeringen ønsker å styrke det internasjonale samarbeidet om forskning
og høyere utdanning i nordområdene. Forskning og høyere utdanning
er, og skal være, en viktig del av norsk virksomhet på Svalbard.
Regjeringen mener at en økende andel av ressursene
til forskning i landsdelen må komme på grunnlag av konkurranse på
nasjonale og internasjonale arenaer. Dette er viktig for å sikre
robuste miljøer basert på kvalitet og relevans.
Skal vi lykkes i nord, må det trekkes veksler
på erfaringer og spisskompetanse fra kunnskapsmiljøer over hele
landet.
Regjeringen vil arbeide for å utvikle etiske
retningslinjer som tar hensyn til urfolk ved økonomisk virksomhet
i nord, på grunnlag av gjeldende norsk rettstilstand.
Regjeringen vil legge til rette for at urfolk
har gode vilkår for å delta i prosesser og medvirke i planlegging,
beslutninger, forvaltning, overvåkning og forskning for å nyttiggjøre
seg mulighetene den fremtidige utvikling i nord kan gi. Regjeringen
legger vekt på grenseoverskridende urfolkstiltak innen språk, tradisjonskunnskap, kulturbasert
næringsutvikling, kapasitets- og kompetansebygging ved samiske institusjoner og
organisasjoner, forskning, formidling og utveksling av urfolks kultur
og tradisjoner.
Utenriksdepartementets tilskuddsmidler for nordområdene
og samarbeidet med Russland har økt de senere år og utgjør i 2011
om lag 348 mill. kroner.
Barents 2020 har vist seg som et fleksibelt
og effektivt verktøy for å kunne gi rask støtte til initiativer
der private aktører deltar for å utfylle det offentlige bidraget
(offentlig-privat partnerskap).
Regjeringen ønsker å styrke involveringen av nordnorske
kunnskapsmiljøer ved at minst 50 pst. av tilskuddsmidlene under
Barents 2020-ordningen skal gå til prosjekter der nordnorske kunnskapsmiljøer
deltar.
Tilskuddsordningen for arktisk samarbeid er meget
viktig for at Norge skal være en pådriver for kunnskapsutvikling
og politikkutforming i Arktis.
Handlingsplanen for atomsamarbeidet ble etablert
på 1990-tallet for å følge opp utfordringer relatert til atominstallasjoner
og kjernefysisk materiale i Nordvest-Russland.
Gjennom nordområdedialogene ønsker regjeringen
å forme dagsordenen i nord og posisjonere Norge som en premissleverandør.
Regjeringen ønsker å vinne respekt og forståelse for norske synspunkter
og interesser i nord, utvikle konkrete samarbeidsprosjekter og at
andre land mobiliserer økte ressurser og økt oppmerksomhet til nordområdeforhold.
I økende grad er utviklingen i Arktis et tema
som preger dialogene. De vanligste temaene er: klima, skipsfart,
ressurser.
Regjeringen vil intensivere dialogen med de
landene som ønsker å bli permanente observatører i Arktisk råd.
Videre er det etablert en tett dialog med sentrale EU-land som Frankrike,
Storbritannia, Tyskland, Spania, Polen, Nederland og Italia.
En samarbeidsavtale (MoU) med Island om arktisk
forskningssamarbeid ble undertegnet på utenriksministernivå i september
2011.
Regjeringen ønsker å styrke dialogen om nordområdespørsmål
også på parlamentarisk nivå, og vil derfor ta initiativ til årlige
dialoger mellom Utenriksdepartementet og parlamentarikerforsamlinger
som har betydning for nordområdene.
Alle land som har lagt frem nordområdestrategier,
opptatt av å bevare fred, stabilitet og forutsigbarhet, en bærekraftig
forvaltning og utvikling av de fornybare og ikke-fornybare ressursene
i nordområdene, respekt for havretten og at det folkerettslige rammeverket
i Arktis er på plass gjennom FNs havrettskonvensjon, og viktigheten
av Arktisk råd.
Utenriksdepartementet har ansvaret for å koordinere
regjeringens nordområdepolitikk.
Det foreslås å opprette et samordningsforum ledet
av utenriksministeren med deltakelse av fylkesrådslederne i Nordland,
Troms og Finnmark, samt sametingspresidenten. Hovedformålet med
utvalget vil være samordning og informasjonsutveksling med hovedvekt
på den utenrikspolitiske og grenseregionale dimensjon i nordområdepolitikken.
Det er opprettet en egen seksjon som har hovedansvaret
for arbeidet med og koordineringen av nordområdesaker i utenriksdepartementet.
Utenriksstasjonene i de arktiske stater og andre sentrale land setter
også av ressurser for å fremme norsk nordområdepolitikk. Meldingen
vil ikke føre til noen endringer i Utenriksdepartementets og utenriksstasjonenes
administrative oppsett for behandling av nordområderelaterte saker.