Regjeringen ønsker at Norge skal være et foregangsland
på fangst og lagring av CO2, og bidra
til teknologiutvikling og reduserte kostnader for slik teknologi.
Miljøverndepartementets utslippstillatelse av oktober 2006 og gjennomføringsavtalen
mellom staten og Statoil om håndtering av CO2 på
Mongstad («Gjennomføringsavtalen») danner utgangspunktet for planlegging,
bygging og drift av et fullskala anlegg for CO2-håndtering
på Mongstad. Sammen med byggingen og driften av teknologisenteret, vil
arbeidet med planlegging og forberedelse av fullskalaanlegget på
Mongstad stå sentralt i regjeringens innsats for å utvikle og realisere fangst
og lagring av CO2 i årene som kommer.
I tiden etter at staten og Statoil inngikk avtale
om CO2-håndtering på Mongstad i 2006,
har Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet, Gassnova
og Statoil arbeidet fortløpende med Steg1 (teknologisenteret for
CO2-fangst) og Steg2 (fullskala CO2-håndtering) på Mongstad. Et omfattende
arbeid har pågått i tråd med statens og Statoils henholdsvise rettigheter
og forpliktelser som følger av ovennevnte gjennomføringsavtale og
utslippstillatelse. I Prop. 44 S (2009–2010) om endringer i statsbudsjettet
for 2009 under Olje- og energidepartementet, ble Stortinget orientert
om arbeidet med fullskala CO2-håndtering
på Mongstad, og at prosjektet er komplisert og krever nye løsinger på
mange områder. Det ble opplyst at Olje- og energidepartementet ville
komme nærmere tilbake til resultatene av det pågående arbeidet med planlegging
og forberedelser.
Regjeringens ambisjon om å realisere CO2-håndtering på Mongstad har hele tiden
vært utfordrende, jf. St.prp. nr. 49 (2006-2007) om samarbeid om
håndtering av CO2 på Mongstad. Regjeringen
har arbeidet for å realisere fullskala CO2-fangst
i tråd med opprinnelige planer om investeringsbeslutning i 2012.
I lys av det omfattende arbeidet som er gjennomført, kom regjeringen
i april 2010 fram til at dette ikke er en forsvarlig tilnærming.
Med dagens informasjon legges det opp til at regjeringen vil kunne legge
fram et samlet beslutningsgrunnlag for fullskala fangst, transport
og lagring av CO2 fra Mongstad for Stortinget
i 2014.
Det vises til proposisjonen for nærmere redegjørelse.
Bevilgningen for 2010 foreslås redusert med
til sammen 560 mill. kroner, fra 1 358 mill. kroner til 798 mill.
kroner. Det er knyttet betydelig usikkerhet til bevilgningsbehovet
for CO2-håndteringsprosjektene, og regjeringen
vil om nødvendig komme tilbake til Stortinget ved endret behov senere
i 2010.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Per Rune Henriksen, Marianne Marthinsen, Torstein
Rudihagen, Tor-Arne Strøm og Eirin Kristin Sund, fra Sosialistisk
Venstreparti, Snorre Serigstad Valen, og fra Senterpartiet, lederen
Erling Sande, viser til at menneskeskapte klimaendringer
er vår tids største trussel. Karbonfangst og lagring har et stort
potensial som bidrag til kutt i utslipp av klimagasser. I sin tiltredelseserklæring
i 2005 gjorde regjeringen det klart at den har store ambisjoner
på dette feltet, og så muligheter med CO2-rensing
av gasskraftverk. Opposisjonen splittet seg i to leire. Partiene
Fremskrittspartiet og Høyre ønsket gasskraftverk uten «særnorske krav»
om CO2-rensing, mens Kristelig Folkeparti
og Venstre ikke ville gi konsesjon til gasskraftverk uten at rensing
først var på plass.
Flertallet viser til at i forbindelse
med konsesjonssøknad for varmekraftverk på Mongstad, valgte regjeringen
å stille krav om at varmekraftverket skulle ha rensing av CO2-utslipp. Tidsfrist ble satt til 2014,
for at teknologien skulle kunne utvikles og gjøres nyttbar på varmekraftverket.
Denne beslutningen dannet også grunnlag for å bygge et teknologisenter (TCM)
som har som formål å identifisere, utvikle, teste og kvalifisere
mulige teknologiske løsninger for fangst av CO2,
samt å redusere kostnader slik at teknologien kan få bred anvendelse.
I henhold til St.prp. nr. 49 (2006–2007) ble det etablert et teknologiselskap
som skal eie og drive teknologisenteret. Det er ingen formell tilknytning
mellom teknologisenteret og fullskala CO2-fangstanlegg
på kraftvarmeverket, jf. St.prp. nr. 38 (2008–2009).
Flertallet viser videre til at
beslutningen om å realisere fullskala CO2-fangstanlegg
i forbindelse med bygging av varmekraftverket på Mongstad, samt
etablering av teknologisenteret TCM, har ført Norge frem i tet i
arbeidet med karbonfangst og lagring internasjonalt. Fullskala rensing
av Mongstad har en selvstendig betydning som klimatiltak ved at
utslipp som ellers ikke ville bli renset, nå unngås. I tillegg er
prosjektet banebrytende ved at det er det første i sitt slag i verden,
med hensyn til størrelse og teknologi.
Flertallet viser til at Miljøverndepartementets utslippstillatelse
av oktober 2006 og gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil
om håndtering av CO2 på Mongstad («Gjennomføringsavtalen»)
danner utgangspunktet for planlegging, bygging og drift av fullskala
anlegg for CO2-håndtering på Mongstad.
Flertallet merker seg at planleggings-
og forberedelsesarbeidet følger normal industripraksis for store
og kompliserte prosjekter. Det innebærer at prosjektet skal ha god
fremdrift, samtidig som hensyn til kvalitetssikring og kostnadskontroll
ivaretas. Det legges til rette for å utnytte læring fra utbyggings-
og driftsfasen ved teknologisenteret (TCM) i prosjektplanleggingen
og i utarbeidelsen og kvalitetssikringen av investeringsgrunnlaget
for fullskalaanlegget.
Flertallet viser til at fullskala
CO2-håndtering på Mongstad er komplisert
og krever nye løsninger på mange områder. Regjeringens ambisiøse
målsetting om å realisere fullskala rensing fra 2014 har hele tiden
vært uttalt krevende, og det har blitt arbeidet for å realisere
fullskala CO2-fangst i tråd med opprinnelige
planer om investeringsbeslutning i 2012. I lys av omfattende gjennomgang
av rapporter og utredninger legges det opp til at regjeringen vil
legge frem et samlet beslutningsgrunnlag for fangst, transport og
lagring av CO2 fra Mongstad for Stortinget
til 2014. Regjeringens ambisjon er fortsatt å få til fullskala CO2-rensing. Bygging og drift av teknologisenteret
og arbeidet med planlegging og forberedelse av fullskalaanlegget
på Mongstad, er hovedelementet som står sentralt i regjeringens
innsats for å utvikle og realisere fangst og lagring av CO2 i årene som kommer.
Flertallet viser til at det hele
tiden har vært klart at realisering av CO2-håndtering
på Mongstad har vært utfordrende, og at prosessen har bestått av
kontinuerlig oppbygging av erfaring og læring. Regjeringen har ved
flere anledninger orientert Stortinget om utviklingen i prosessen.
Flertallet peker på at når regjeringen
legger fram en sak for Stortinget, skal den gi alle opplysninger
som må til for at Stortinget kan behandle saken forsvarlig. Fra
og med St.prp. nr. 67 (2008–2009) har regjeringen lagt frem opplysninger
om arbeidet med planlegging og forberedelser av fullskala CO2-fangst på Mongstad i forbindelse med
budsjettproposisjonene. Regjeringen har lagt fram forslag til årlige
bevilgninger til planleggings- og forberedelsesarbeidet. Det er
i dette planleggingsarbeidet det skal utarbeides et investeringsgrunnlag, herunder
kostnader og tidsplan for gjennomføring av prosjektet, som Stortinget
på et seinere tidspunkt skal ta stilling til. Flertallet mener
at opplysningene regjeringen har gitt Stortinget gir et forsvarlig
grunnlag for budsjettvedtakene i tråd med opplysningsplikten.
Flertallet viser til at etter
at Statoil oversendte en overordnet utredning for fremtidig fangst
av de største CO2-utslippene på Mongstad
i februar 2009, ble Stortinget orientert om at det var igangsatt
et arbeid med å gjennomgå og vurdere utredningen gjennom St.prp.nr
67 (2008-2009) i mai 2009. Her heter det blant annet at:
«Det er våren 2009 iverksatt et samarbeid mellom
Gassnova og StatoilHydro som oppfølging av StatoilHydros masterplan,
blant annet for å kartlegge mulige alternativer til prosjektløsningen
som framkommer av masterplanen.»
Flertallet viser videre til at
Gassnova sommeren 2009 vurderte en stegvis utbygging av CO2-fangstanlegget, og at Stortinget ble
orientert om dette i Prop. 1 S (2009–2010) fra Olje- og energidepartmentet,
der det heter:
«Basert på planleggings- og forberedelsesarbeidet
som til nå er gjennomført, vurderes forskjellige løsninger for raskest
mulig realisering av CO2-håndtering ved
kraftvarmeverket. Blant annet vurderes en stegvis løsning for CO2-fangst ved kraftvarmeverkets to turbiner
som også inkluderer røykgasssirkulering (EGR).»
Flertallet viser til at Stortinget
også i Prop. 44 S (2009–2010) ble orientert om arbeidet med fullskala
CO2-håndtering ved Mongstad. Her heter
det bl.a.:
«Statoil og Gassnova arbeider no med juridiske, finansielle
og organisatoriske spørsmål. Prosjektet er komplisert, og krev nye
løysingar på mange område. Departementet vil komme nærare tilbake
til resultatet av det pågående arbeidet med planlegging og førebuing.»
Flertallet viser til at regjeringen
i Prop. S 125 (2009–2010) redegjør for at Gassnova og Statoil fra
høsten 2009 samarbeidet om en omforent strategi for det videre planleggings-
og forberedelsesarbeidet, og at strategien fram til våren 2010 har
tatt utgangspunkt i en plan som innebærer framleggelse av investeringsgrunnlag for
Olje- og energidepartementet i 2012. I sitt brev til kontroll- og
konstitusjonskomiteen av 1. juni 2010 opplyser Statsministeren at
regjeringen i april 2010 kom fram til at den opprinnelige planen
med investeringsbeslutning i 2012 ikke er en forsvarlig tilnærming.
Dette ble varslet Stortinget i mai 2010 gjennom Prop. 125 S (2009–2010).
Flertallet viser til at Gassnova
og Gassco arbeider med å utrede alternative løsninger for transport
og lagring av CO2 fra Mongstad, og har merket
seg at med dagens informasjon innebærer dette at det kan legges
fram et samlet beslutningsgrunnlag (inkl. fangst, transport og lagring av
CO2) for Stortinget i 2014.
Flertallet merker seg at det
skal innhentes mer seismiske data for Johansen-formasjonen og alternativ
lagringslokalisering før det blir boret verifikasjonsbrønn, og at
bevilgningsbehovet for 2010 da reduseres, slik at bevilgningen kan
reduseres til 390 mill. kroner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Oskar Jarle Grimstad, Henning Skumsvoll og Ketil Solvik-Olsen, fra Høyre,
Nikolai Astrup, Bjørn Lødemel og Siri A. Meling, og fra Kristelig
Folkeparti, Line Henriette Hjemdal, mener at regjeringen
ved olje- og energiministeren ikke har overholdt opplysningsplikten
overfor Stortinget i arbeidet med fullskala CO2-rensing
på Mongstad. Opplysningsplikten er av stor praktisk og prinsipiell
betydning, både som grunnlag for Stortingets styringsfunksjon, og
som et kriterium ved senere kontroll og ansvarliggjøring av statsråder.
Hovedkravet til de opplysninger som legges frem for Stortinget er
at de må være korrekte, samt at det stilles krav til utførligheten
av den informasjon som legges frem.
Disse medlemmer mener Stortinget
ikke i særlig grad er informert om alvorlige faglige motforestillinger
til regjeringens tidsplan for, og gjennomføring av, fullskala CO2-fangst på Mongstad. Olje- og energiministeren
har heller ikke på en tilstrekkelig utførlig måte i prosessen redegjort
for usikkerhet knyttet til den informasjon som er blitt fremlagt
for Stortinget. Disse medlemmer mener også at olje-
og energiministeren har unnlatt å legge fram viktige opplysninger
som har kommet han i hende etter at saken er fremmet for Stortinget.
Disse medlemmer viser til Dokument
nr. 14 (2002–2003) («Rapport til Stortinget fra utvalget til å utrede
Stortingets kontrollfunksjon. Stortingets kontroll med regjering
og forvaltning»), og innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
Innst. S. nr. 210 (2002–2003). En enstemmig komité fastslår i innstillingen
følgende om regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget:
«Etter komiteens oppfatning kan det være riktig å
skille mellom ulike typer informasjon. Relevante faktaopplysninger
bør klart omfattes av opplysningsplikten, mens interne politiske
overveielser som for eksempel indre overveielser eller eventuell
uenighet i regjeringen, ikke bør det. Komiteen vil hevde at regjeringen
må ha plikt til å la alvorlige faglige motforestillinger fremgå
av saken selv om disse er i strid med regjeringens forslag. Videre
må regjeringen ha ansvar for å opplyse om usikkerhet opplysninger er
beheftet med.»
«Komiteen vil også understreke regjeringens plikt
til å legge fram viktige opplysninger som kommer den i hende etter
at saken er fremmet for Stortinget. Dette for å sikre at Stortinget
har tilstrekkelig informasjon til å skaffe seg et dekkende bilde.
Komiteen
slutter seg til utvalgets vurdering av at grove brudd på opplysningsplikten
fortsatt skal være straffbare. Etter komiteens syn bør slike brudd
få alvorlige og vidtrekkende konsekvenser, særlig dersom det fører
til at Stortinget treffer eller kunne ha truffet avgjørelser på
feilaktig grunnlag.»
Disse medlemmer viser til at
regjeringen allerede i Statoils masterplan, som ble oversendt til departementet
i februar 2009, mottok alvorlige faglige motforestillinger både
i forhold til regjeringens planlagte fremdrift og investeringsanslag
for prosjektet. Masterplanen skisserte utsatt fremdriftsplan med
1–5 år i forhold til regjeringens krav i utslippstillatelsen, og
at investeringskostnadene ville bli tre ganger høyere enn forutsatt
da Gjennomføringsavtalen ble inngått høsten 2006. I St.prp. nr.
67 (2008–2009) omtales «masterplanen» uten at det redegjøres for
Statoils faglige innspill i forhold til prosjektets fremdrift og
kostnader. Regjeringen nøyer seg med å vise til at det er iverksatt
et samarbeid mellom Gassnova og StatoilHydro om oppfølging av masterplanen,
samt at departementet har vurdert det som viktig at staten skaffer
seg et forsvarlig grunnlag for videre forhandlinger, som blant annet
innebærer en detaljert verifisering av de foreløpige kostnadsanslagene
som StatoilHydro skisserer i masterplanen.
Disse medlemmer merker seg dog
at energiminister Riis-Johansen i Stortingets spørretime 11. mars
2009 brukte Mongstad masterplan som bevis på at prosjektet lar seg
gjennomføre. Disse medlemmer finner det derfor besynderlig
at regjeringen nå bruker den samme rapporten som argument for å
utsette prosjektet. Disse medlemmer stiller seg undrende
til hvordan samme rapport kan gå fra «ja» til «nei» på ett år.
Disse medlemmer viser til at
Olje- og energidepartementet i løpet av 2009 mottok en rekke rapporter
fra Gassnova som inneholdt anbefalinger om til dels radikale endringer
av innhold og fremdrift i arbeidet med fullskala rensing på Mongstad.
Gassnovas evalueringsrapport av masterplanen var klar allerede 28. januar
2009. Videre fulgte en samkjøringsrapport mellom Gassnova og Statoil
i april, Gassnovas anbefalingsrapport i juni, og Gassnovas DG1-rapport
i oktober, samt rapporten av mars 2010 til regjeringen.
Disse medlemmer viser til at
komiteen tross gjentatte forespørsler til departementet, ikke har fått
innsyn verken i Gassnovas evalueringsrapport av 28. januar 2009,
eller samkjøringsrapporten av 16. april 2009, samt Gassnovas rapport av
mars 2010, som regjeringen la til grunn for sin endrede framdrift
av Mongstad-prosjektet. Samkjøringsrapporten beskrives av Gassnova
i selskapets årsmelding for 2009 som et meget omfattende arbeid,
som blant annet inkluderer et veikart med klare alternativer med
fordeler og ulemper i et kortsiktig og langsiktig perspektiv. Disse
medlemmer finner det kritikkverdig at komiteen nektes innsyn
i disse dokumentene.
Disse medlemmer viser til at
statsråden på spørsmål fra komiteen ikke har villet forklare på en
utførlig måte hva som var forskjellen på de anbefalingene Gassnova
gav departementet i november 2009, og de anbefalingene departementet
fikk seg forelagt i mars 2010, som medførte at regjeringen besluttet
å utsette investeringsbeslutningen til 2014. I sitt svar til komiteen
om disse forholdene 4. juni 2010 viser statsråden til kompleksiteten
i prosjektet, og skriver at:
«(...) Gassnova ikke har pekt på én særskilt teknologisk
utfordring, men at utfordringene er sammensatte.»
Disse medlemmer finner statsrådens
svar lite tilfredsstillende.
Disse medlemmer har merket seg
at enkelte representanter fra posisjonspartiene i offentlige debatter
har hevdet at all informasjon fra Gassnova har vært offentlig. Disse
medlemmer vil derfor understreke det faktum at Gassnovas
rapporter har vært unntatt fra offentligheten, slik at komiteens
medlemmer på egen hånd ikke kunne finne frem til denne informasjonen. Disse medlemmer viser
til at de to rapportene som 1. juni 2010 ble gjort tilgjengelig
for komiteen, er i sterkt sladdede versjoner, hvor til og med forfatterne
av en av rapportene er sladdet bort. Disse medlemmer finner
dette underlig.
Disse medlemmer viser til Gassnovas
rapport «CO2-fangst Mongstad – anbefaling»
av 27. mai 2009, som komiteen fikk oversendt fra departementet i
sladdet versjon 1. juni 2010. Rapporten inneholder svært relevant
informasjon som kun i begrenset grad er videreformidlet til Stortinget
i statsbudsjettet for 2010 (Prop. 1 S (2009–2010)). Av rapporten
fremkommer at investeringene er høyere enn forventet, at kraftvarmeverket
muligens kan bli operert på redusert last (bare en turbin) ved oppstart
av CO2-fangst, at et fullskala anlegg
i praksis må planlegges og bygges uten erfaring fra testsenteret,
at helserisiko ved bruk av aminer kan være en kritisk faktor for
å ta i bruk aminanlegg for storskala fangst av CO2,
at det anbefales å utrede trinnvis utbygging av fangstanlegg for
varmekraftverket (bare én turbin, krakkeren skrinlegges), og at
Gassnova tidligere har anbefalt at det kun bør bygges ett førstegenerasjons
fangstanlegg. Det siste innebærer at rensing av Kårstø-anlegget
skal skrinlegges.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen i statsbudsjettet for 2010, Prop. 1 S (2009–2010), begrenser
omtalen av disse opplysningene til følgende:
«Basert på planleggings- og forberedelsesarbeidet
som til nå er gjennomført, vurderes forskjellige løsninger for raskest
mulig realisering av CO2-håndtering ved
kraftvarmeverket. Blant annet vurderes en stegvis løsning for CO2-fangst ved kraftvarmeverkets to turbiner
som også inkluderer røykgassirkulering.»
Disse medlemmer mener det er
kritikkverdig at regjeringen i statsbudsjettet ikke videreformidlet
informasjon om den store faglige usikkerheten som var fremkommet
om helt sentrale forhold i prosjektet. Disse medlemmer mener regjeringens
målsetning om fullskala rensing på Mongstad innen 2014 allerede
på dette tidspunktet var brutt, i og med at Gassnovas anbefaling kun
innebar rensing av en turbin. Regjeringens knappe og summariske
redegjørelse i statsbudsjettet for 2010 gjenspeilet ikke de fulle
realiteter i prosjektets status.
Disse medlemmer viser videre
til Gassnovas rapport «CO2-fangst på
Mongstad – DG1 rapport» av 2. oktober 2009, som ble oversendt komiteen
i sladdet versjon 1. juni 2010. Ifølge redegjørelsen i revidert
budsjett ble denne rapporten oversendt regjeringen i november 2009.
Disse medlemmer viser til at
også denne rapporten slår fast stor usikkerhet i forhold til fremdriften,
hovedsakelig på bakgrunn av utsettelse av Steg2-avtalen som skulle
avklare partenes roller og ansvar. Ifølge Gjennomføringsavtalen av
2006, og utslippstillatelsen, skulle Steg2-avtalen vært inngått
allerede 1. kvartal 2009. I mangel på en slik avtale hadde Gassnova
gjort en rekke forutsetninger for DG1 beslutningsgrunnlaget, noe
som medførte stor usikkerhet i forutsetningene for de anbefalingene
som ble gitt. Disse medlemmer viser til at DG1-rapporten
la opp til en fremdrift for trinn 1 som innebar ferdigstillelse
av CO2-fangst ved én turbin på kraftvarmeverket
innen 3. kvartal 2015, noe som er et klart brudd med kravene i utslippstillatelsen
om fullskala rensing innen utløpet av 2014. Disse medlemmer mener
statsråden burde ha informert Stortinget om dette da informasjonen
åpenbart var relevant i Stortingets pågående behandling av statsbudsjettet
for 2010. Disse medlemmer viser til at Stortinget
først ble gjort kjent med disse opplysningene 11. mai 2010 i redegjørelsen
i revidert budsjett, etter at regjeringen 1. mai gjennom media hadde
gjort kjent at hele prosjektet med fullskala CO2-fangst på
Mongstad skulle utsettes. Disse medlemmer finner
dette kritikkverdig.
Disse medlemmer viser samtidig
til et oppslag i Dagens Næringsliv 19. oktober 2009, hvor direktør
Bjørn-Erik Haugan i Gassnova forklarer at CO2-rensing
på Mongstad tidligst er på plass 3–4 år etter 2012. Disse
medlemmer mener dette var nok en klar advarsel om at fagfolkene
visste at tidsskjemaet ikke vil holde.
Gassnova skal også allerede i januar 2007 ha
advart regjeringen mot å bygge to førstegenerasjons fullskala CO2-renseanlegg parallelt, slik regjeringen
har planlagt på Mongstad og Kårstø, uten at Stortinget har blitt
orientert om dette. Disse medlemmer mener dette har
påvirket Stortingets tilnærming i sakene om fullskala CO2-rensing.
Disse medlemmer finner det oppsiktsvekkende
at regjeringen skjuler seg bak «nye» teknologiske utfordringer fremfor
å erkjenne at de har organisert prosjektet på en dårlig måte fra
starten av, og at de nå endrer politisk tilnærming. Komiteen finner
det urimelig at de rødgrønne partiene og regjeringsmedlemmer stiller
seg uforstående til at de kan få kritikk i den sammenheng, siden
regjeringen selv mener det ligger gode hensikter i bunn for prosjektet.
Disse medlemmer vil understreke
at kritikken ikke handler om å være for eller imot prosjektet, og
viser til at et samlet storting både i 2007 og 2009 støttet vedtaket
om å bygge et testsenter for CO2-rensing. Disse
medlemmer vil derfor bemerke at statsministeren tok feil
da han i Stortingets spørretime 5. mai 2010 hevdet at enkelte partier
hadde vært imot prosjektet.
Disse medlemmer viser til at
Norge er en stor eksportør av gass og vil fortsette å være det i
de nærmeste tiårene. Samtidig er det et mål at utslippene av klimagasser
reduseres betydelig frem mot 2050. Derfor er disse medlemmer tilhenger
av at Norge skal bidra til å videreutvikle fangst- og lagringsteknologi
for CO2.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen skriver at den i april 2010 kom til at de opprinnelige
planene om en investeringsbeslutning om fullskala CO2-fangst
på Mongstad i 2012, ikke lar seg realisere. Disse medlemmer viser til
at regjeringen skriver at den vil kunne legge fram et samlet beslutningsgrunnlag
for fullskala fangst, transport og lagring av CO2 fra
Mongstad for Stortinget i 2014. Disse medlemmer har videre
merket seg at regjeringen peker på teknologiske utfordringer som
årsak til utsettelsen.
Disse medlemmer mener at regjeringen
i lengre tid har mottatt klare faglige motforestillinger mot den
opprinnelige tidsplanen, og at regjeringen burde ha informert om
dette på et tidligere tidspunkt. Disse medlemmer peker
på at Statoils masterplan for Mongstad slo fast at utbyggingstid
for den beskrevne hovedløsningen ville være om lag 4 år. Likevel
gjentok olje- og energiministeren og representanter for regjeringspartiene
i debatten om Innst. S nr. 206 (2008–2009) om investering i teknologisenter
for CO2-håndtering på Mongstad 7. mai
2009, at den opprinnelige tidsplanen stod fast.
Disse medlemmer viser til komiteens
høring om Mongstad 1. juni 2010, hvor Sargas-sjef Henrik Fleischer
utfordret Statoil på at selskapet selv eide en teknologi for CO2-rensing, og at Statoil dermed i beste
fall var inhabil i Mongstad-prosessen. Statoils konserndirektør
Jon Arnt Jacobsen uttalte følgende som et svar til Feischer:
«Vi blir beskyldt for å ha ulike interesser. La meg
være krystallklar. Vi skal ikke være utvikler av teknologi på rensing
[...] Det er ingen interessekonflikter.»
Disse medlemmer viser videre
til olje- og energiminister Terje Riis-Johansens uttalelser til Dagens
Næringsliv i en artikkel som omhandler denne problemstillingen 4. juni
2010, hvor han uttaler:
«Jeg forutsetter at det Statoil uttalte under høringen
er korrekt.»
Til VG som omtalte samme sak 4. juni 2010, uttaler
statsråden:
«Jeg forutsetter selvsagt at selskapet ikke står
i en interessekonflikt.»
Disse medlemmer viser til skriftlig
spørsmål fra Line Henriette Hjemdal (KrF) til olje- og energiministeren
15. oktober 2009, hvor statsråden blir spurt om når han ble kjent
med Statoils planer om et testanlegg for CO2-fangst
på Herøya, og på hvilket tidspunkt statsråden hadde tenkt å gjøre
disse planene kjent for Stortinget. Bakgrunnen for spørsmålet var
et oppslag i Bergens Tidene (BT) 15. oktober 2009, hvor det ble hevdet
at Statoil, parallelt med testsenteret på Mongstad, hadde hemmelige
planer for et testanlegg for CO2-fangst
på Herøya. Teknologien som skulle prøves ut på Herøya kunne ifølge
BT bli brukt til å rense kraftverket på Mongstad. I sitt svar av
29. oktober 2009 skrev olje- og energiministeren følgende:
«Utgangspunkt for spørsmålet fra stortingsrepresentant
Hjemdal er en post-combustion fangsteknologi som forskes på av StatoilHydro. Teknologien
er prosessmessig svært ulik de som vil testes ut på TCM. StatoilHydros
FoU-aktivitet innenfor denne teknologien mottar midler gjennom tre
ulike prosjekter i CLIMIT-programmet. Gjennom disse prosjektene
er det gjort en del forsøk og beregninger av teknologien hovedsakelig
på Herøya, men det er fortsatt uvisst om teknologien vil oppskaleres
eller videreutvikles. De nevnte tre prosjektene er tildelt totalt
25,5 million NOK gjennom CLIMIT-programmet. Totalt er budsjettet
for prosjektene på 51 millioner NOK. Disse tre prosjektene kan derfor ikke
sammenliknes med TCM, verken når det gjelder størrelse eller kapasitet.»
Disse medlemmer mener dette svaret
viser at olje- og energiministeren i oktober 2009 var godt kjent
med Statoils eget arbeid med utvikling av teknologi for CO2-fangst, noe som setter statsråden og
Statoils uttalelser på høringen i komiteen 1. juni 2010, og uttalelsene
til VG og Dagens Næringsliv 4. juni 2010 i et underlig lys.
Disse medlemmer viser til Gassnovas
rapport «CO2-fangst Mongstad – anbefaling»
av 27. mai 2009. I denne rapporten side 2 oppgis det at Gassnovas
evalueringsrapport av Statoils masterplan var ferdigstilt 28. januar
2009. Det står også at Gassnova 18. februar fikk i mandat av OED
sammen med StatoilHydro å vurdere masterplanen (CMM) og utarbeide
et utvidet veikart i en samkjøringsfase. Disse medlemmer ønsker
å påpeke at dette står i motstrid til de opplysninger olje- og energiministeren
gir i sitt svar på komiteens brev av 31. mai 2010. I svaret som
ble oversendt komiteen 1. juni 2010, står følgende:
«Olje- og energidepartement ble i februar 2009 orientert
av Gassnova om foretakets arbeid med evaluering av Statoils masterplan
og utarbeidelse av 'evalueringsrapporten'. 'Samkjøringsrapporten'
fra april 2009 er Gassnova og Statoils felles rapport som følge
av et samarbeid om å følge opp Statoils masterplan. Olje- og energidepartementet
er kjent med rapporten.»
Disse medlemmer registrerer at
statsråden bare sier han er «kjent med» en rapport han selv og departementet
har gitt Gassnova i mandat å utarbeide. Disse medlemmer registrerer
også at statsråden sier han i februar 2009 ble orientert av Gassnova
om foretakets arbeid med evaluering av Statoils masterplan og utarbeidelse
av «evalueringsrapporten», samtidig som Gassnova oppgir at denne
rapporten var klar allerede 28. januar 2009. Disse medlemmer vil
påpeke at departementet ikke har fulgt opp komiteens forespørsel
om å få oversendt Gassnovas evalueringsrapport.
Disse medlemmer viser til at
miljøvernminister Erik Solheim i et brev datert 28. april 2010 til energi-
og miljøkomiteen skrev at:
«Teknologi for CO2-fangst
må regnes som tilgjengelig».
Disse medlemmer viser videre
til at olje- og energiministeren få dager senere (1. mai 2010) varslet
om Mongstad-utsettelsen med begrunnelse at teknologien ikke var
tilgjengelig, og senere har sagt at han fikk den informasjonen i mars
2010, altså før miljøvernministeren skrev sitt brev til Stortinget. Disse
medlemmer har ikke fått tilgang til den informasjonen olje-
og energiministeren henviser til, men den skal - ifølge utsagn fra
energiministeren på komiteens høring 1. juni 2010 – være gitt av
Gassnova.
Disse medlemmer peker på at hensikten
med fullskala fangst, transport og lagring av CO2 fra Mongstad
isolert sett ikke bare er å rense Mongstad, men også bidra til å
utvikle en renseteknologi som også andre kan dra nytte av. Derfor må
teknologien ha en pris som gjør den tilgjengelig for flere enn verdens
rikeste land.
Disse medlemmer viser til at
den opprinnelige tidsplanen for fullskala CO2-fangst
på Mongstad ble fastsatt da Statoil fikk konsesjon til bygging av
kraftvarmeverket i 2006. Tidsplanen innebar at fullskala rensing
skulle være på plass innen utløpet av 2014, og at investeringsbeslutning
skulle fattes i 2012. Denne tidsplanen ligger til grunn for den
bindende gjennomføringsavtalen mellom Statoil og staten v/Olje-
og energidepartementet, og er satt som vilkår for utslippstillatelsen
gitt av Miljøverndepartementet 12. oktober 2006.
Disse medlemmer peker på at teknologisk
utvikling kan stimuleres men ikke vedtas. Disse medlemmer mener
at når regjeringen likevel valgte å garantere at investeringsbeslutningen skulle
fattes i 2012 og at fullskalarensing skulle være på plass i 2014,
så må den stå til ansvar for det.
Disse medlemmer viser til at
regjeringen selv inntil nylig har fastholdt fullskala rensing i
2014 som prosjektets fremste kjennetegn, og at de derved befestet
inntrykket av Mongstad-prosjektet som et datoprosjekt. Disse
medlemmer finner det derfor underlig at regjeringen nå forsøker
å fraskrive seg forpliktende løfter om fullskala rensing i 2014.
Disse medlemmer viser til at
daværende finansminister Kristin Halvorsen i Stortinget i 2006 garanterte
med hånden på hjertet for at Mongstad skulle renses i 2014.
I stortingsdebatten om testsenter på Mongstad 7. mai
2009 understreket også de rød-grønne partiene at det var uaktuelt
å utsette fullskala rensing på Mongstad. Sosialistisk Venstrepartis talsperson
Inga Marte Thorkildsen sa:
«Vi skriver at et fullskalaanlegg skal komme på plass
på Mongstad seinest i 2014, jf. tidsplanen.»
samt at:
«Det har aldri vært aktuelt å utsette bygging av fullskalarenseanlegg.»
Arbeiderpartiets talsperson Tore Nordtun uttrykte
det samme:
«Vi vil ha fullskalarensing på Mongstad senest innen
2014, og det er i tråd med tidsplanen.»
og
«Den rød-grønne regjeringen står for trygghet i forhold
til den opprinnelige tidsplanen i denne saken. Det har undret meg
litt at de borgerlige partiene står for utrygghet og usikkerhet
med hensyn til når fullskalarensing på Mongstad kan være på plass.»
Disse medlemmer viser samtidig
til at Innst. S. nr. 206 (2008–2009) om testsenteret på Mongstad
forutsatte at man skulle tillegge driftserfaringer fra testanlegget
vekt i en investeringsbeslutning om fullskala gasskraftverk. I en merknad
skrev en samlet komité:
«Komiteen mener derfor det er viktig at test og evaluering
av teknologier på TCM skjer på en grundig og etterprøvbar måte,
slik at realisering av fullskala CO2-renseanlegg
kan skje basert på best mulig kunnskap om tilgjengelige teknologiers
styrker, svakheter, kostnader m.m. Komiteen mener at testarbeidet
på TCM er svært relevant i forhold til bygging av fullskala CO2-rensing på Mongstad, og forutsetter
at evalueringer fra teknologitester på TCM tas med i investeringsbeslutningen
for et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad».
Disse medlemmer viser til at
regjeringen og regjeringspartiene i stortingsdebatten 7. mai 2009
ga utdypende og litt tvetydig forklaring på hvordan merknaden skulle
forstås.
Senterpartiets talsperson Erling Sande understreket
i stortingsdebatten om Mongstad at man ikke skulle vente på testsenteret
dersom det kunne medføre utsettelse av fullskala CO2-rensing
innen 2014. I stortingsdebatten uttalte Sande:
«Det er viktig å understreke at testsenteret ikkje er
knytt til fullskalaanlegget på ein sånn måte at det må vere ferdig
bygt, testane gjennomførde og evalueringa avslutta før ein går vidare
i arbeidet med etablering av fullskalaanlegget. Tvert om ligg Regjeringa
sine planar om etablering av eit fullskalaanlegg seinast i 2014
fast. Dette er det viktig å presisere på bakgrunn av den usikkerheita
som ein har forsøkt å så om dette spørsmålet den seinare tida.»
Derimot ga statsråden et klart signal om han
forventet at man skulle få læringseffekt fra testsenteret selv innen
en tidsfrist for fullskala rensing i 2014. I debatten uttalte statsråden
blant annet:
«Det vil være meningsløst hvis vi ikke bruker den
læringa fra teknologisenteret ved bygging av fullskala renseanlegg
på Mongstad.»
Disse medlemmer viser til at
statsråden sa dette samtidig som han tre ganger i debatten understreket
at målet om fullskala rensing innen 2014 stod ved lag. Først i sitt
eget innlegg, deretter i svar til representanten Ketil Solvik-Olsen der
han sa: «Derfor gjentar jeg det jeg sa i stad om at jeg har 2014
som tidspunkt for målet», og i svar til representanten Line Henriette
Hjemdal der han sa: «Jeg var på talerstolen i stad, og jeg gjentok
det i svaret til Solvik-Olsen, at jeg jobber etter én plan, og det
er å lykkes både med teknologisenteret og med å nå målet 2014 når
det gjelder fullskalaanlegget. Det er mitt mål».
Disse medlemmer mener statsråden
her har lagt til grunn at man skal dra erfaringer fra testsenteret
ved investeringsbeslutning om fullskala rensing, og at Stortinget
derved burde bli informert dersom situasjonen endrer seg slik at
dette likevel ikke er mulig.
Disse medlemmer viser til at
slik informasjon tilkom statsråden i en rapport fra Gassnova til Olje-
og energidepartementet 27. mai 2009, hvor Gassnova skriver:
«Oppstartstidspunktet for TCM er justert og vil ved
investeringsbeslutning i mai 2009 tidligst kunne være i gang ved
årsskiftet 2011/2012. Et fullskala-anlegg med oppstartsdato i henhold
til gjennomføringsavtalen for Mongstad må derfor i praksis planlegges
og bygges med liten eller ingen TCM-erfaring».
Disse medlemmer peker på at dette
viste at statsrådens uttalte forventninger om en lære- og evalueringsprosess
fra erfaringene med TCM, ikke ville være til stede med den opprinnelige tidsplanen. Disse
medlemmer mener at statsråden burde ha informert Stortinget
om denne konklusjonen i Gassnovas rapport, siden dette viste at
de signaler han kommuniserte til Stortinget kun noen uker tidligere,
med dette var endret. Ikke minst burde statsråden ha gjort dette siden
han noen uker tidligere stod så fast på den opprinnelige tidsplanen.
I stedet valgte regjeringen å vente helt til mai 2010 med å informere Stortinget
om at prosjektet måtte utsettes. Disse medlemmer finner
dette kritikkverdig.
Disse medlemmer konstaterer at
merknaden i innstillingen om å forutsette evalueringer fra testsenteret
inn i en investeringsbeslutning om fullskala rensing, i praksis
ble omfortolket av regjeringspartiene i stortingsdebatten 7. mai 2009,
slik at man fastholdt målet om fullskalarensing i 2014 som det overordnede
premisset for prosjektet. Disse medlemmer viser til
at energiminister Riis-Johansen i komiteens høring 1. juni 2010
bekreftet dette, da han sa at regjeringen endret politikk 30. april
2010, hvor regjeringen etter det valgte å gi testsenteret en mer sentral
rolle i Mongstad-prosjektet. Disse medlemmer har
også merket seg at statsministeren i mai 2010 flere ganger nå har
vektlagt testsenteret som det viktigste ved Mongstad-prosjektet.
Disse medlemmer mener det er
sannsynlig at denne politikkendringen er den primære årsaken til
at fullskalarensing på Mongstad nå offisielt er utsatt til tidligst
år 2018. Disse medlemmer viser i den forbindelse
til at Bergens Tidende 2. mai 2009 hadde oppslag om at fullskalarensing
på Mongstad ville bli utsatt til 2018, dersom man skulle ta med
erfaringer fra drift av testsenteret når investeringsbeslutning
om fullskalarensing skulle tas. Disse medlemmer merker seg
at årstallet i Bergens Tidende er fortstemmende likt årstallet som
regjeringen nå har lagt seg på.
Disse medlemmer setter spørsmålstegn
ved om gjennomføringsavtalen mellom staten og Statoil om fullskala
rensing av CO2-utslippene på Mongstad,
bidrar til å levere et prosjekt på budsjett og til avtalt tid. Disse
medlemmer peker på at slik gjennomføringsavtalen er utformet,
så har Statoil ikke noe incentiv til å gjennomføre prosjektet billig
og raskt. Disse medlemmer peker på at incentivene
i avtalen legger opp til at Statoil tar svært god høyde for alle
eventuelle kostnader i prosjektet siden selskapet, med noen unntak,
vil være økonomisk ansvarlig for eventuelle kostnadsoverskridelser.
Disse medlemmer viser til følgende
utdrag fra utslippstillatelsen slik den er gjengitt på Miljøverndepartementets
nettsider:
«Vilkår:
2. Det skal etableres
fullskala CO2-håndtering fra kraftvarmeverket
innen utløpet av 2014.
3. Arbeidet med tilretteleggelse og iverksettelse av
CO2-fangst fra kraftvarmeverket skal
starte umiddelbart etter at utslippstillatelsen er gitt. Realiseringen
av fangstanlegget skal foregå parallelt med byggingen av kraftvarmeverket.
Første steg CO2-fangst fra kraftvarmeverket
skal settes i drift samtidig med oppstart av kraftvarmeverket. Fra
dette tidspunkt skal det fanges minst 100 000 tonn CO2/år. Fanget CO2 skal
ikke slippes ut i atmosfæren.
4. Det skal innen første kvartal 2009 utarbeides en
avtale for gjennomføring av fullskala CO2-håndtering
fra kraftvarmeverket. Basert på erfaringene fra første steg skal
det i løpet av 2012 fremlegges for forurensningsmyndigheten en detaljert
plan med en løsning for andre steg, etablering av fullskala CO2-håndtering for kraftvarmeverket. Investeringsbeslutning
skal tas i løpet av 2012, hvoretter gjennomføring av prosjektet
starter umiddelbart.»
Disse medlemmer viser til at
tidsplanen for fullskala rensing på Mongstad var en sentral del av
det politiske kompromisset i regjeringen som førte til at Statoil
fikk konsesjon til å bygge varmekraftverket i 2006 uten rensing
fra dag én. Gjennomføringsavtalen fra 2006 var i strid med Soria
Moria-erklæringen, som ble lagt til grunn for det rød-grønne regjeringssamarbeidet
høsten 2005, og gikk på tvers av Sosialistisk Venstrepartis krav
om at alle nye gasskraftverk skulle ha rensing fra dag én.
Disse medlemmer viser til at
utslippstillatelsen til Mongstad energiverk ble gitt av Miljøverndepartementet,
ikke av Statens forurensningstilsyn slik tilfellet hadde vært inntil da,
blant annet for gasskraftverket på Kårstø. Disse medlemmer viser
til at den svært detaljerte utslippstillatelsen fra Miljøverndepartementet,
et departement som Sosialistisk Venstreparti da – som nå – hadde
kontroll over, skulle være Sosialistisk Venstrepartis garanti for at
rensing ville komme på plass i tråd med den fastsatte tidsplanen.
Disse medlemmer viser til høringen
om Mongstad i komiteen 3. juni 2010 hvor miljøvernminister Erik
Solheim var innkalt. Disse medlemmer viser til at
statsråden på høringen avviste å svare på spørsmål knyttet til informasjon
og rapporter som ble utvekslet mellom regjeringen og Gassnova i
løpet av 2009. I sine svar til komiteen henviste miljøvernministeren til
olje- og energiministeren og de svar som er gitt fra OED. Miljøvernministeren
uttalte at han ikke hadde noen detaljert kunnskap om dette. Disse
medlemmer mener miljøvernministerens svar er lite tillitvekkende,
all den tid det i regjeringens redegjørelse i revidert budsjett
opplyses at Olje- og energidepartementet, Miljøverndepartementet,
Gassnova og Statoil i tiden etter gjennomføringsavtalen ble inngått
i 2006, har arbeidet fortløpende med Steg1 og Steg2 på Mongstad.
Disse medlemmer viser også til
at miljøvernministeren i komiteens høring 3. juni 2010 uttalte at
regjeringen hadde arvet tre gasskraftverk fra tidligere regjeringer,
samt at noen av dagens regjeringspartier hadde vært for, men at
Sosialistisk Venstreparti hadde vært mot alle sammen. Disse
medlemmer registrerer at miljøvernministeren synes å ha
glemt at han selv og Sosialistisk Venstreparti var fødselshjelper
for varmekraftverket på Mongstad, og at han selv satt i regjeringskontorene
på det tidspunktet konsesjonen ble gitt i 2006. Disse medlemmer vil
også minne om at regjeringen i Soria Moria-erklæringen lovet rensing
av gasskraftverket på Kårstø innen utgangen av 2009, et løfte som
i ettertid er skrinlagt.
Disse medlemmer vil vise til
at Kristelig Folkepartis spørsmål til Finansdepartementet i forbindelse
med revidert budsjett, har avdekket at varmekraftverket på Mongstad
bare vil bli ilagt en CO2-avgift på 25
kroner per tonn CO2 i årene frem til
rensing er på plass. I tillegg får Mongstad med dagens kvotesystem
full dekning av sin CO2-kvoteplikt gjennom
tildeling av gratiskvoter.
Til sammenlikning har gasskraftverket på Snøhvit
helt fra oppstart betalt full CO2-avgift
samt kvoter for til sammen 326 kroner per tonn CO2.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er sterkt kritisk til måten regjeringen har håndtert
prosjektet på, både hva gjelder informasjon til Stortinget, økonomisk styring,
prosjektorganisering og realismen i forarbeidene vedrørende prosjektets
fremdrift. Disse medlemmer vil understreke at Mongstad-saken
også handler om at staten bruker milliarder av kroner på et prosjekt
hvor regjeringen forpliktet seg til å bygge fullskala renseanlegg uavhengig
av erfaringene fra testanlegget, og overskrider budsjettene med
flere milliarder kroner og har feilinformert Stortinget.
Disse medlemmer mener det var
feil av regjeringen å tidsfeste datoen for ferdigstillelse av fullskala
rensing i prosjektet.
Disse medlemmer mener CO2-renseprosjektet ville vært langt bedre
og billigere om man fra dag én hadde vært uten den tvangstrøyen
som «2014» har representert. Ved å lytte mer til fagfolk og næringsliv
fremfor primært å fastholde en politisk tidsfrist, så ville Mongstad-prosjektet vært
på en bedre kurs for suksess. Da ville man trolig hatt en bedre
prosjekttilnærming og fått større fleksibilitet i teknologivalg.
Man kunne tatt seg tid til å få et bredere knippe teknologimiljøer
på testsenteret, inkludere flere nærings- og forskningsaktører,
prosjektering kunne vært gjennomført med en faglig – fremfor politisk
– tilnærming, og man kunne tatt seg tid til en overordnet politisk
debatt i Stortinget om helheten i satsingen.
Disse medlemmer mener at slik
utviklingen i prosjektet var gått, var det riktig å utsette investeringsbeslutningen
om fullskala fangst, transport og lagring av CO2 på
Mongstad. Disse medlemmer peker på at faglige rapporter
fra Statoil og Gassnova viser at de forutsetninger som Stortinget
har lagt om en grundig prosess med å trekke erfaringer fra testsenteret
på Mongstad (TCM) før en investeringsbeslutning om fullskala fangst,
lagring og transport, ikke ville være realiserbare med den opprinnelige
tidsplanen, noe som blant annet skyldes at testsenteret er forsinket
i forhold til de opprinnelige planene i gjennomføringsavtalen mellom
staten og Statoil.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til regjeringens endringer i forhold til fremdriftsplan for fullskala
rensing av CO2-anlegg på Kårstø og Mongstad. Disse
medlemmer viser til at planene er skjøvet ut i tid med flere
år, og at det derfor ikke er behov for de budsjettmidler som opprinnelig
var avsatt til transport og lagring av CO2,
samt midler til studier av integrasjon mellom gasskraftverk og gassterminal
på Kårstø, før evt. videre fremdrift er avklart.
Disse medlemmer vil derfor redusere
bevilgningen med 390 mill. kroner til transport og lagring av CO2 og redusere bevilgningen til studier
av integrasjon mellom gasskraftverk og gassterminal på Kårstø med
40 mill. kroner.
Disse medlemmer foreslår å redusere
bevilgningen med 430 mill. kroner i forhold til regjeringens forslag,
tilsvarende en reduksjon på 990 mill. kroner i forhold til tidligere
vedtatt budsjett.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«I statsbudsjettet for 2010 gjøres følgende
endring:
Kap. | Post | Formål | Kroner |
1833 | | CO2-håndtering: | |
| 21 | Spesielle driftsutgifter, kan overføres, nedsettes med | 990 000 000 |
| | fra kr 1 358 000 000
til kr 368 000 000» | |
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti mener det er en riktig satsing å legge til rette
for teknologiutvikling innen håndtering og lagring av CO2, og stille krav om CO2-rensing
fra dag en for eventuelt nye gasskraftkonsesjoner. Dette
medlem mener en slik strategi er nødvendig for å unngå en
varig økning i utslippene av norske klimagasser. Dette har vært
Kristelig Folkepartis linje i gasskraftpolitikken, gjennom å si
nei til konsesjoner for gasskraftverk uten CO2-håndtering
og gi støtte til FoU-tiltak innen utvikling av ny teknologi.
Dette medlem viser til statsminister
Jens Stoltenbergs store visjon om «månelandingen» på Mongstad som
ble lansert i nyttårstalen 1. januar 2007. Statsministeren brukte
store ord (sitat):
«Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt
at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vår visjon er at vi innen 7 år skal
få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av
klimagasser [...] Dette er et stort prosjekt for landet. Det er
vår månelanding».
Dette medlem ser mange likheter
mellom dagens situasjon på Mongstad, og den situasjonen som førte
til at sentrumsregjeringen gikk av på gasskraftsaken for 10 år siden.
Den gangen foretok Arbeiderpartiet en helomvending, fra først å
støtte en streng utslippstillatelse som forutsatte rensing på Kårstø,
til så å tvinge igjennom en endring av utslippstillatelsen som
tillot bygging av gasskraftverk uten rensing. Dette medlem viser
til at Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet var villig til
å endre forurensingsloven for å få dette til. Stoltenberg valgte
til slutt å felle Bondevik-regjeringen for å få viljen sin igjennom.
Kårstø-kraftverket står der i dag som et monument over Stoltenbergs
miljøsvik.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstreparti i år 2000 gav sentrumsregjeringen sin fulle støtte,
og kalte regjeringens avgang «en avgang i ære». I debatten i Stortinget
9. mars 2000 uttalte Kristin Halvorsen følgende:
«SV er helt sikker på at når man skal se tilbake på
denne sakens realiteter – om 10 år, om 20 år, når ungene våre skal
overta – da er det vi som har hatt rett.»
Dette medlem viser til det sørgelige
faktum at kampen om rensing ikke er over tross løfter om det motsatte.
Da Soria Moria-erklæringen ble lansert i 2005 sendte Sosialistisk
Venstreparti ut pressemelding med følgende overskrift:
«15 års kamp om gasskraftverk er avsluttet. Miljøet
vant.»
Dette medlem mener dagens situasjon
viser at det ble en kortvarig seier, og at kampen om rensing knapt
har begynt.
Dette medlem viser til miljøvernminister
Erik Solheims brev til komiteen av 12. mai 2010, hvor han uttaler
følgende:
«Regjeringen ønsker å gjennomføre fullskala CO2-håndtering på Mongstad, og det er derfor ikke
aktuelt å trekke tilbake utslippstillatelsen. Vilkår og frister
i en utslippstillatelse etter forurensningsloven kan endres dersom
dette anses nødvendig når rammebetingelser og forutsetninger endrer
seg. Endrede tidsfrister for når investeringsbeslutningen skal fattes
innebærer at det på vanlig måte må søkes om endringer i utslippstillatelsen.»
Dette medlem mener svaret fra
miljøvernministeren undergraver troverdigheten til norske miljømyndigheter.
Vilkårene i utslippstillatelsen, som skulle sikre fremdriften i
arbeidet med fullskala rensing og være riset bak speilet dersom
partene i avtalen ikke overholdt sine forpliktelser, blir gjort
til en pragmatisk fortegnelse over ansvarsforhold som kan endres
dersom det skulle oppstå endringer i rammebetingelser eller forutsetninger. Dette
medlem kan ikke se at det foreligger vesentlige endringer
i rammebetingelser eller forutsetninger som man ikke var klar over
på det tidspunktet gjennomføringsavtalen ble inngått og utslippstillatelsen
ble gitt i 2006.
Dette medlem mener konsekvent
håndheving av utslippstillatelsen i realiteten er det eneste troverdige
virkemiddelet regjeringen sitter igjen med for å sikre realisering
av fullskala rensing på Mongstad.
Dette medlem viser til forslag
fremsatt i Dokument 8:127 (2009–2010).
Dette medlem mener regjeringen
nå snarest må gjenoppta anbudskonkurransen for fullskala rensing
av gasskraftverket på Kårstø.
Dette medlem viser til at utsettelse
av fullskala rensing på Mongstad vil medføre betydelig økning av
de nasjonale utslippene av klimagasser over en periode på minimum
4 år. I praksis kan utslippene fortsette på ubestemt tid, siden regjeringen
ikke er villig til å fastsette en ny endelig frist for rensing.
Ved full drift vil varmekraftverket årlig slippe ut 1,3 millioner tonn
CO2, noe som tilsvarer 2,5 pst. av Norges samlede
klimagassutslipp.
Det er vedtatt ny finansieringsmodell for teknologisenteret
på Mongstad (TCM), jf. Prop. 44 S og Innst. 66 S (2009–2010). På
denne bakgrunn foreslås bevilgningen for 2010 redusert fra 1 822 mill.
kroner til null. Det vises for øvrig til omtalen under kap. 1833,
ny post 72 Lån til TCM DA.
Komiteen viser til merknader
under kap. 1833 post 72.
CLIMIT-programmet er et nasjonalt program for forskning,
utvikling og demonstrasjon av teknologier for fossilt basert kraftproduksjon
med fangst og lagring av CO2. Programmet
skal dekke hele kjeden fra langsiktig, kompetanseoppbyggende forskning
til prosjekter som demonstrerer CO2-håndteringsteknologier.
CLIMIT-programmets mandat er i dag begrenset til
CO2-håndtering av kullkraft og gasskraft.
Om lag en femtedel av de norske CO2-utslippene
kommer fra industrien. Regjeringen ønsker å bidra til å redusere
disse utslippene, og foreslår derfor å åpne for forskning og utvikling
av CO2-håndtering i industrien innenfor
CLIMIT-programmet. Regjeringen ønsker også at norsk leverandør-
og prosessindustri skal få et teknologisk fortrinn innenfor CO2-fangst og -lagring, som kan spille en
viktig rolle i et framtidig lavutslippssamfunn.
På denne bakgrunn legger regjeringen opp til
å utvide formålet til CLIMIT-programmet til også å gjelde teknologier
for CO2-håndtering av industriutslipp.
Formålet til programmet vil bli endret når utvidelsen er notifisert
av ESA.
Komiteen støtter endringene
i CLIMIT-programmet.
Komiteen viser til CLIMIT-programmet
som er et nasjonalt program for forskning, utvikling og demonstrasjon
av teknologier for fossilt basert kraftproduksjon med fangst og
lagring av CO2. Komiteen mener
det er svært positivt at regjeringen legger opp til å utvide formålet
til CLIMIT-programmet til også å gjelde teknologier for CO2-håndtering av industriutslipp. Norsk industri
har en rekke store punktutslipp og er samtidig langt framme i utviklingen
av nye miljøteknologier. Norske myndigheter og norsk industri vil
både kunne få til reduksjoner av nasjonale utslipp og bidra til
internasjonale utslippskutt gjennom et aktivt engasjement innenfor
forskning og utvikling av løsninger for CO2-håndtering
i industrien.
Komiteen viser til at formålet
til programmet vil bli endret når utvidelsen er notifisert av ESA.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti etterlyser også en mer aktiv
forskning på bruksområder for CO2, slik
at CO2 kan få en større kommersiell verdi. Disse
medlemmer mener et slikt gjennombrudd vil gjøre CO2-rensing til en teknologi som lettere
står på egne ben, både i forsknings- og næringsøyemed.
Ved inngåelsen av deltakeravtalen og etableringen
av TCM DA hadde staten en eierandel på 77,56 pst., Statoil en andel
på 20 pst. og Shell en andel på 2,44 pst.
3. mai 2010 ble det inngått en salgs- og kjøpsavtale
med det sørafrikanske selskapet Sasol om å overdra en statlig eierandel
på 2,44 pst. i TCM DA, jf. omtale under kap. 4833, post 1 Salg av
andel. Dette innebærer at statens andel i TCM DA reduseres til 75,12
pst.
Ved tidspunkt for investeringsbeslutning var
forventningsrett estimat for investeringskostnadene for prosjektet
beregnet til 4 637 mill. kroner (eks. mva.). Oppdatert anslag for
investeringskostnadene er nå beregnet til 5 162 mill. kroner (eks.
mva.). Dette innebærer en økning i anslåtte, samlede investeringskostnader
på 525 mill. kroner. Inkludert mva. blir det nye investeringsanslaget
6 452,5 mill. kroner.
Bakgrunnen for kostnadsøkningen er i hovedsak knyttet
til amin-anlegget ved teknologisenteret. Økningen i investeringskostnader
inkluderer også andre tillegg og endringer vedtatt av TCM DAs selskapsmøte
på 36 mill. kroner.
Kostnadsøkningen for amin-anlegget skal i tråd med
deltakeravtalen og gjennomføringsavtalen, fordeles mellom eierne
av TCM. TCM DA og teknologileverandøren, Aker Clean Carbon, har framforhandlet
en avtale om fordeling av kostnadsøkningen for amin-anlegget som
er godkjent av respektive selskapers eiere. Videre vil tidspunkt
for ferdigstillelse av amin-anlegget flyttes 4 måneder ut i tid,
men dette vil ikke påvirke tidspunktet for oppstart av testanlegget. Statens
andel av det oppdaterte investeringsestimatet, hensyntatt bidraget
fra Aker Clean Carbon og Sasols inntreden, utgjør totalt om lag
3,8 mrd. kroner (eks. mva.), tilsvarende en økning på om lag 200
mill. kroner sammenliknet med estimatet på tidspunkt for investeringsbeslutning.
Basert på oppdatert estimat for investeringskostnadene,
har TCM DA foretatt en revisjon av prosjekterings- og byggearbeidet
ved teknologisenteret som tilsier en noe annen periodisering av
aktivitetene enn det som tidligere er lagt til grunn. Dette medfører
at bevilgningsbehovet for det enkelte år er endret. TCM DA sitt
totale lånebehov for 2010 anslås til om lag 3 mrd. kroner. Statens
andel av lånebehovet for 2010 anslås som følge av ovennevnte til
om lag 2 260 mill. kroner, hvorav driftsforberedelser for TCM DA utgjør
om lag 70 mill. kroner. Driftsforberedelsene omfatter blant annet
innleie av personell, kjøp av tjenester, tomteleie og utgifter knyttet
til etablering av systemer og oppbygging av selskapet.
På denne bakgrunn foreslås det bevilget 2 260 mill.
kroner for 2010. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget ved
endret bevilgningsbehov senere i 2010.
Komiteen støtter de
foreslåtte endringene i finansieringsmodellen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at oppdatert anslag for investeringskostnader nå er på
6 452,5 mill. kroner. Kostnadsøkningen knytter seg i hovedsak til
amin-anlegget, og skal fordeles mellom eierne av TCM DA og teknologileverandøren
Aker Clean Carbon.
Flertallet merker seg at ferdigstillelse
av amin-anlegget flyttes 4 måneder ut i tid, men at dette ikke vil
påvirke tidspunkt for oppstart av testanlegget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil samtidig etterlyse bedre
kostnadsstyring og flere økonomiske incitamenter overfor aktørene. finner
det påfallende at kostnadene ved amin-anlegget ved teknologisenteret
sprenger budsjettene bare måneder etter Stortingets behandling,
all den tid Aker Clean Carbon hevder teknologien er tilstrekkelig
moden til å bygges i fullskala versjon.
Disse medlemmer har merket seg
at aktørene på Mongstad ikke har maksimumpris på sine prosjekter. Disse
medlemmer finner dette lite tilfredsstillende, fordi det
gir private aktører minimalt med risiko for eget prosjekt og nærmest
full kostnadsdekning for utvikling av kommersiell teknologi. Det
gir noen utvalgte aktører mulighet for å utvikle sine teknologier
uten konkurranse fra de aktører som ikke får delta på testsenteret
på Mongstad.
Disse medlemmer ber regjeringen
i statsbudsjettet for 2011 komme tilbake med vurderinger om hvordan
testsenteret på Mongstad kan inkludere flere aktører samt sette
maksimumpriser på utviklingsprosjektene til den enkelte aktør.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at det er viktig å bygge på erfaringene og
trekke læring fra testsenteret før det tas en investeringsbeslutning
om fullskala fangst på Mongstad. Dette gjelder alle fasene i prosjektet:
planleggingsfase, byggefase og driftsfase.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at regjeringen
i proposisjonen legger frem oppdaterte anslag for investeringskostnadene
på TCM. Disse er nå anslått til 6,5 mrd. kroner. Dette er 1,3 mrd.
kroner mer enn Stortinget tidligere hadde forutsatt ved behandling
av St.prp. nr. 38 (2008–2009) om investering i teknologisenter for
CO2-håndtering på Mongstad.
Disse medlemmer viser til at
ifølge Bergens Tidende ble Olje- og energidepartementet allerede
høsten 2009 informert om at investeringskostnadene på TCM ville
bli høyere enn opprinnelig forutsatt av Stortinget.
Disse medlemmer mener at Stortinget
i så fall burde ha blitt orientert om de nye anslagene for investeringskostnadene
tidligere, fortrinnsvis under budsjettbehandlingen høsten 2009. Disse medlemmer viser
til at olje- og energiministeren i Stortinget 7. mai 2009 understreket
at han ville holde Stortinget løpende orientert om utviklingen i
TCM.
Disse medlemmer slutter seg til
forslaget om endrede bevilgninger over kap. 1833 post 72.
Disse medlemmer støtter intensjonen
og arbeidet med å realisere et testsenter for CO2-rensing.
Disse medlemmer erkjenner at
det er et svært teknologisk komplisert prosjekt å rense CO2 fra røkgass på et gass- og/eller kullkraftverk. Disse medlemmer er
derfor enig i at man bør gå grundig frem for å sikre at prosjektet
blir best mulig, og at man ikke sløser bort skattebetalernes penger
på hastverkspregede løsninger. Samtidig er det viktig å ha en fremdrift
som gjør at man faktisk kommer i mål.
Disse medlemmer er dog blitt
svært betenkt over regjeringens evne til å gjennomføre prosjektet
på en god og fornuftig måte, både hva gjelder faglig gjennomføring
og skattebetalernes interesser.
Disse medlemmer merker seg at
ulike aktører har ulik forståelse av hvor moden CO2-renseteknologi
er. Disse medlemmer viser til at det nå er Aker Clean
Carbon og Alstom som skal få teste ut sine teknologier på Mongstad
testsenter, mens aktører som Sargas sitter på sidelinjen. Disse
medlemmer finner det underlig at regjeringen, ettersom det
ble kjent at prosjektet ville bli forsinket, ikke har gått til Stortinget
for å drøfte endringer i prosjektets gjennomføring, for å finne
andre fremgangsmåter som kan stimulere økt risikovilje fra næringsaktører.
Disse medlemmer viser til oppslag
på TU.no (Teknisk Ukeblad) 4. juni 2010 hvor det fremkommer at kineserne
har bygget et CO2-renseanlegg like stort
som Testsenteret på Mongstad. Kostnaden for dette anlegget var 125
millioner kroner. Ifølge TU ble beslutning om å bygge CO2-renseanlegget tatt i desember 2007 og
kom i full kommersiell drift høsten 2008. Basert på erfaringene
fra dette anlegget ble det besluttet å bygge et anlegg på 100 000
tonn i forbindelse med et annet kullkraftverk. Anlegget ble konstruert,
bygget og satt i drift innen 16. desember 2009. Anlegget er i ettertid
oppdatert til å rense 120 000 tonn CO2 årlig.
Prisen på anlegget er totalt 125 millioner norske kroner.
Disse medlemmer ber regjeringen
i budsjettet for 2011 fremlegge en helhetlig gjennomgang av testsenteret
på Mongstad for å vurdere om prosjektet er hensiktsmessig i sin
nåværende form.
Disse medlemmer har videre merket
seg at regjeringen begrunner forsinkelsene i prosjektet med at det
er nye rapporter om teknologiske utfordringer. Regjeringen har ved
senere anledninger henvist spesifikt til Mongstad masterplan og
Gassnovas evaluering av denne. Disse medlemmer mener
rapporter fra første halvår 2009 ikke kan betegnes som «nye» i denne
sammenheng.
Disse medlemmer har merket seg
at regjeringen også unnskylder utsettelsen med at renseprosjektet
på Mongstad er det første i sitt slag, at det skal bygges på et
raffineri i drift, og at man må få oversikt over helseaspekter ved aminrensing. Disse
medlemmer er enig i alle disse observasjonene, men minner
om at alt dette var kjente faktorer da regjeringen fremla prosjektet
for vedtak i Stortinget i 2009. For eksempel ble regjeringen gjort
kjent med de mulige helseeffekter av aminrensing allerede i 2008. Disse
medlemmer stiller seg spørrende til hvorfor regjeringen
ikke tok innover seg disse faktorene allerede da.
Disse medlemmer viser til komiteens
høring i denne saken 1. juni 2010. Disse medlemmer har
merket seg at det der kom frem ulike opplysninger knyttet til de
teknologiske utfordringer og om modenhet av teknologien. Mens Statoil
og Gassnova på den ene siden fremholdt de store teknologiske utfordringer
i prosjektet, så mente teknologileverandørene at teknologien var tilgjengelig. Disse
medlemmer peker videre på at andre prosjekter for CO2-fangst ellers i verden opererer med
langt lavere investeringskostnader enn de 25 mrd. kroner som Statoil
har anslått på Mongstad.
Disse medlemmer er kritisk til
at statsministeren i sitt selvforsvar for utsettelsen har kritisert regjeringen
Bondevik II for ikke å rense gasskraftverkene på Snøhvit og Kårstø.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet i opposisjon krevde at man ikke skulle stille CO2-rensekrav til Snøhvit og Kårstø – og
førte derved nøyaktig den samme politikken som Stoltenberg nå kritiserer
Høyre og Kristelig Folkeparti for.
Disse medlemmer viser til det
politiske grunnlaget for en samarbeidsregjering utgått av Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre fra 2001 (Sem-erklæringen), der
det stod:
«Inntil det er etablert et system for omsettelige kvoter
i tråd med Kyoto-protokollen forutsettes det at ytterligere konsesjons-
og utslippstillatelser kun gis til gasskraftverk basert på CO2-fri teknologi.»
Disse medlemmer peker på at dagens
regjering derfor ikke er unik eller først ute med sitt krav om CO2-fangst ved nye gasskraftverk. Disse
medlemmer viser videre til at regjeringen Bondevik II opprettet
Gassnova og Gassteknologifondet (senere «Fond for Climit»), og la dermed
grunnlaget for det senere arbeidet med teknologi for fangst og lagring
av CO2 under dagens regjering. Disse
medlemmer mener dette viser at Sosialistisk Venstreparti
ikke har grunnlag for å påta seg en pådriver-rolle innen CO2-håndtering.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
dog understreke at Fremskrittspartiet var – og er – imot å stille
krav om umiddelbar CO2-rensing av gasskraftverk,
fordi kravet åpenbart er teknologisk urealistisk for kommersielle aktører.
Kommersiell renseteknologi bør primært brukes på kullkraftverk,
hvor utslippene er langt større.