Finansdepartementet har i 2010 inngått mange nye
avtaler om levering av klimakvoter. Ved utgangen av mars 2010 har
departementet avtaler om leveranser fra 67 prosjekter og 3 fond
med et samlet kontraktsvolum på 21,8 mill. kvoter for Kyoto-perioden
2008–2012. To avtaler er avsluttet uten at det vil bli levert kvoter
fra disse prosjektene. Samlet volum i de resterende avtalene er
20,6 mill. kvoter generert i perioden 2008-2012 og 1,5 mill. kvoter
generert etter 2012. 1,3 mill. kvoter er allerede levert statens
konto i kvoteregisteret, opp fra 0,75 mill. kvoter pr. 31. desember
2009. I statsregnskapet for 2009, jf. Meld. St. 3 (2009–2010) Statsrekneskapen 2009,
er verdien av kvotebeholdningen ved utløpet av 2009 anslått til
85,9 mill. kroner, inkludert merverdiavgift.
Hittil har Finansdepartementet i hovedsak inngått
avtaler om kvoter fra prosjekter som er i en relativt tidlig fase.
Det er derfor usikkert hvor mange kvoter som faktisk vil bli levert.
En har så langt lagt til grunn en leveringsrate på rundt 70 pst.
for prosjektspesifikke avtaler. Analyser av dagens kontraktsportefølje
kan tyde på at leveringsraten blir lavere enn 70 pst. I samsvar
med omtalen i Prop. 1 S (2009–2010) for Finansdepartementet vil
en derfor i tiden framover legge større vekt på å kjøpe kvoter for
sikker levering, herunder kvoter i andrehåndsmarkedet. Finansdepartementet
har så langt kjøpt kvoter som blir solgt av FNs tilpasningsfond.
Tilpasningsfondet finansierer tiltak i utviklingslandene for å dempe virkninger
av klimaendringer. Når det blir utstedt kvoter fra prosjekter som
ikke ligger i de minst utviklede landene, blir to pst. av kvotene overført
Tilpasningsfondet.
Tabell 2.2 i proposisjonen viser inngåtte avtaler pr.
31. mars 2010.
Etter at Prop. 1 S (2009–2010) ble lagt fram
har Finansdepartementet inngått avtaler om store volum til fast
pris. I denne perioden har prisene i kvotemarkedet vært relativt
lave. Tidsprofilen for forventede leveranser fra inngåtte avtaler
viser at leveransene av kvoter, og dermed utbetalingene, kommer
senere enn lagt til grunn i Prop. 1 S (2009–2010). Basert på gjennomsnittsprisen
i andrehåndsmarkedet for perioden fra 1. januar til midten av april
2010 er prisen for kvoter som blir avtalt, levert og betalt i den
resterende delen av 2010, anslått til 120 kroner perkvote medregnet
merverdiavgift, mens det ble lagt til grunn en pris på 140 kroner
pr. kvote i saldert budsjett. For prosjektene oppgitt i tabellen
ovenfor er gjennomsnittlig pris pr. 31. mars 2010 105,40 kroner
pr. kvote inkludert merverdiavgift. En har ikke tatt hensyn til
kvoter fra Nefco og fra Verdensbankens Prototype Carbon Fund som
er blitt dekket av henholdsvis Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementet.
For avtaler der prisene er knyttet til markedsprisen på leveringstidspunktet,
har en benyttet markedsprisen og valutakursen pr. utgangen av mars
2010.
Som følge av at prisen på klimakvoter så langt
i år har vært lavere enn lagt til grunn i saldert budsjett, og sett
i lys av tidsprofilen for leveranser fra inngåtte avtaler, foreslår
regjeringen at bevilgningen til kjøp av klimakvoter blir satt ned med
1 085 mill. kroner til 135 mill. kroner. Sammen med 715 mill. kroner
i overført bevilgning fra 2009 gir dette rom for utbetalinger på
til sammen 850 mill. kroner i 2010. Det er knyttet stor usikkerhet
til antallet kvoter som blir levert i 2010, og til utviklingen i
kvoteprisene.
Komiteen slutter seg
til regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at for å nå Norges forpliktelser i Kyoto-avtalen og enigheten
i klimaforliket om at Kyoto-forpliktelsen skal overoppfylles med
10 pst., samt at regjeringen har valgt å avstå fra å bruke tildelte kvoter
for skogstilvekst i Norge, må staten kjøpe kvoter tilsvarende 25–30
mill. tonn CO2 for levering i perioden
2008–2012. Anslått mengde statlige kvotekjøp bygger på anslag lagt
frem i nasjonalbudsjettet for 2010.
Disse medlemmer er tilhengere
av handel med omsettelige kvoter for klimagassutslipp. Kvotehandel
er det mest kostnadseffektive tiltaket som vil ha størst effekt
i forhold til reduksjon av de globale klimagassutslippene. Internasjonal kvotehandel
sørger for at de tiltak som gir de største utslippsreduksjonene
pr. krone blir gjennomført først. Kvotehandel setter en internasjonal
pris på klimagassutslipp som gjør det dyrere å slippe ut klimagasser
og billigere å opptre miljøvennlig, og som gir rammebetingelser for
utvikling av nye, klimavennlige løsninger. Disse medlemmer peker
på at i forhold til å ta alle våre forpliktelser om utslippsreduksjoner nasjonalt
vil vi få større utslippsreduksjoner perkrone ved internasjonal
handel med utslippskvoter.
Disse medlemmer har merket seg
at det for å møte Norges klimaforpliktelser så langt er levert kvoter
tilsvarende 1,3 mill. tonn CO2 i statens konto
i kvoteregisteret. Det er totalt inngått et kontraktsvolum pr. 1. mars
2010 for leveranser tilsvarende 21,8 mill. tonn CO2. Disse
medlemmer peker imidlertid på at det er usikkert hvor mange
av de kontraktsfestede kvotene som faktisk blir levert etter godkjenning
i FN. Disse medlemmer viser til at analyser av dagens
kontraktsportefølje kan tyde på at leveroingsraten blir lavere enn
70 pst.
Disse medlemmer har merket seg
at mesteparten av de kvotene som faktisk er levert så langt, tilsvarende
1 mill. tonn CO2, kommer fra et skogplantingsprosjekt
på New Zealand. Dette til tross for at regjeringen har valgt å ikke inkludere
norsk skogtilvekst i CO2-regnskapet.
Disse medlemmer peker på at avtalene
om levering av klimakvoter er hjemlet i Kyotomekanismene, og da
særlig Den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Disse medlemmer peker
på at denne mekanismen har klare svakheter i forhold til reell klimaeffekt. Klimaeffekten
av CDM overestimeres svært ofte. Dette innebærer at de globale klimagassutslippene
kan øke som følge av CDM-ordningen. Disse medlemmer har
merket seg at klimaeksperter i SSB og Cicero i Dagsavisen 20. mai
2010 advarer regjeringen mot å satse tungt på CDM-kvotene fordi
det er usikkert om de faktisk fører til reduserte klimagassutslipp. Det
er usikkert om de påståtte kuttene i klimagassutslipp er reelle,
og ikke ville blitt gjennomført uansett. Det er etter disse
medlemmers mening en stor svakhet at utviklingslandene mangler
utslippsmål, og det gjør at effekten av tiltak i utviklingsland
blir usikker. «Kvotene» fra utviklingsland er derfor ikke kvoter
i ordets rette forstand. Disse medlemmer viser til
at FN-rådet som godkjenner klimakvotekjøp i desember 2009 skrotet
alle klimakvotene fra ti store vindkraftprosjekter i Kina. Årsaken
var manglende informasjon om kraftverkenes lønnsomhet og hvorvidt
de ville bli bygd uavhengig av ekstrastøtten fra vestlige kvotekjøp. Disse
medlemmer har merket seg at av regjeringens inngåtte avtaler
om levering av klimakvoter er 22 prosjekter, med levering av klimakvoter
tilsvarende 5,9 mill. tonn CO2, eller
27 pst. av de totalt avtale leveransene, vindkraftprosjekt i Kina.
Disse medlemmer viser videre
til at Klassekampen tidligere i år kunne melde at bare 27 øre av
hver krone vi bruker på kvotekjøp gjennom Den grønne utviklingsmekanismen faktisk
bidrar til klimareduksjoner. Resten går bort til administrasjon.
Komiteens medlem fra Venstre mener handel
med utslippskvoter kan være et bidrag til å innfri Norges klimaforpliktelser. Dette
medlem vil imidlertid påpeke at behovet for kjøp av CO2-kvoter vil avgjøres av i hvor stor grad
det gjennomføres nasjonale klimatiltak. Dette medlem mener
at de fleksible mekanismene kun skal være et supplement til nasjonale
tiltak og at minst halvparten av utslippsreduksjonene som forpliktelsen
nå innebærer, skal tas nasjonalt.
Dette medlem viser videre til
at Venstre, både i forbindelse med behandling av statsbudsjettet for
2007, 2008, 2009 og 2010 har vært kritisk til regjeringens svært
friske budsjettering når det gjelder kjøp av kvoter. Dette
medlem konstaterer at Venstre har hatt rett ved hver eneste anledning. Dette
medlem anbefaler derfor regjeringen ifm. statsbudsjettet
for 2011 å budsjettere med kjøp av klimakvoter i størrelsesorden 100–200
mill. kroner hvilket alt tyder på er det maksimale det er mulig
å få kjøpt.