Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet legger
i sitt alternative budsjett for 2010 frem forslag og endringer av
rammene som har til hovedmål å bidra til at større deler av befolkningen
får muligheten til å være i aktivt arbeid og delta i sosiale sammenhenger
til glede for seg selv og andre.
Disse medlemmer viser til den
økonomiske utviklingen i Norge og finanskrisens innvirkning på arbeidsmarkedet.
I forhold til mange andre land som vi vanligvis sammenligner oss
med, har Norge fått en relativt beskjeden utvikling av arbeidsledigheten.
Disse medlemmer frykter imidlertid
at problemene vil bestå også i 2010 og mener det er helt nødvendig
med en sterkere satsing på virksomhetenes rammebetingelser, særlig
for de små og mellomstore bedriftene, og å legge til rette for et skatte-
og avgiftsnivå som bidrar til å styrke næringslivets muligheter
til utvikling og vekst.
Disse medlemmer mener at dersom
Fremskrittspartiets politikk på disse områdene blir gjennomført,
vil det bli skapt flere arbeidsgivere og arbeidsplasser og arbeidsledigheten
vil avta.
I et lite land som Norge ser disse medlemmer det
som svært bekymringsfullt at en altfor stor del av befolkningen,
i arbeidsfør alder, står utenfor arbeidslivet. Det er et stort og
alvorlig problem for dem som får helseproblemer som tvinger dem
til en passiv tilværelse med trygd som eneste inntektskilde, slik disse
medlemmer ser det. Derfor er det viktig, særlig for et rikt
land som Norge, å ha gode ordninger og solide forutsigbare ytelser
som kan gi grunnlag for en verdig og nøktern tilværelse også for
dem som ikke kan delta i arbeidslivet. Å skape et godt og verdig tilbud
til dem som har helseproblemer, eller av andre grunner ikke kan
være i arbeid og skaffe seg en inntekt å leve av, krever at alle
som kan, som har en arbeidsevne – stor eller liten – må bidra aktivt
til samfunnets økonomiske bæreevne og tilstrebe holdninger som underbygger
en slik politikk.
Disse medlemmer vil understreke
at for alle som er i stand til å gjøre en arbeidsinnsats er det et
gode å kunne delta i arbeidslivet, bidra etter evne, ha et sosialt
nettverk og være i aktivitet. De aller fleste støtter etter disse
medlemmers mening opp om et slikt syn.
Disse medlemmer anser at det
er et problem for landets økonomiske situasjon og for mange av dem
som i dag står utenfor arbeidslivet og har en passiv tilværelse,
men som ønsker å komme tilbake til en arbeidsplass og delta i samfunnet,
at vårt velferdssystem i dag ikke makter å nå målene om å få flere
med nedsatt funksjonsevne tilbake til jobb. En stor del av fattigdommen
i Norge kan etter disse medlemmers mening ha sin
bakgrunn i disse forhold, og disse medlemmer er skuffet
over den beskjedne innsats Regjeringen legger opp til for å redusere
fattigdommen, særlig blant barn i Norge, hvor dette burde være et
oppnåelig mål.
Norge er et land med en streng regulering og
lovgivning for arbeidsmarkedet når det gjelder helse, miljø og sikkerhet.
Vi har gode og sjenerøse ferieordninger og et godt utbygget, rettighetsbasert
velferdssamfunn. Forholdene burde, slik disse medlemmer ser
det, ligge godt til rette for å ivareta befolkningens helse og sosiale
velferd. Derfor må velferdssystemet gjennomgås nøye, ordninger må
vurderes og næringsliv og helsevesen må bidra til løsninger.
Disse medlemmer mener at skatte-
og avgiftsnivået, næringslivets betingelser – muligheter og evner
– til å legge til rette for at flere med små eller større funksjonshemninger
kan inkluderes, må innrettes slik at muligheter skapes – ikke hemmes
og hindres.
Slik disse medlemmer ser det,
må innsatsen fra det offentliges side settes inn på tilrettelegging
og effektivisering. Det må gis tilskudd til tilrettelagte arbeidsplasser,
til hjelpe- og støttetiltak som for eksempel transport til og fra
arbeidsplassen, opplæringstiltak, tilskudd til arbeidsgivere som
kan benytte arbeidskraften til personer med nedsatt funksjonsevne
og en betydelig sterkere innsats på oppfølging, individuelle planer
og hjelp til selvhjelp.
I dagens situasjon, med 600 000–700 000 personer
i arbeidsdyktig alder utenfor arbeidslivet, er Nav et viktig instrument
i innsatsen for å habilitere og rehabilitere personer med nedsatt
arbeidsevne og uføre med restarbeidsevne.
Disse medlemmer vil derfor legge
vekt på at kompetansen i Nav må styrkes betydelig og bygges opp
i tråd med Stortingets intensjoner da velferdsreformen ble vedtatt.
Hensikten var å oppnå en forbedring for brukerne, et enklere system
å forholde seg til og en bedre mulighet til å se den enkelte brukers
situasjon under ett uten at de blir en "kasteball" i systemet mellom
forskjellige nivåer.
Men etter disse medlemmers mening
er kanskje de viktigste av alle tiltak knyttet til helsevesenet
og dets evne til å forebygge og behandle forskjellige helsetilstander
og lidelser. Når kapasitet i helsevesenet er ledig mens køene vokser, er
det elendig utnyttelse av ressursene. Når private rehabiliteringsplasser
nedlegges, bare fordi de er private, vitner det om lite respekt
for folks lidelse og muligheten til et bedre liv, etter disse medlemmers syn.
Det er også dårlig samfunnsøkonomi å la helsekøene vokse og sykepengeutbetalingene
øke samtidig som kapasiteten ikke utnyttes. Disse medlemmer vil påpeke
at rehabilitering og tiltak må settes inn i en tidlig fase for å
unngå at diagnosen forverres og behandlingsløpet forlenges.
Disse medlemmer viser til at
en stor gruppe som er utestengt fra arbeidslivet er de som har en eller
annen form for funksjonshemning. Gjennom å fjerne egenandelen bedrifter
må betale for kjøp av hjelpemidler og hjelpe til med å legge til rette
for universell utforming, vil mange av denne gruppen kunne komme
tilbake til arbeid. Disse medlemmer fremmer forslag
om å fjerne egenandelen på 40 pst. som selvstendig næringsdrivende
må betale for tilrettelegging på arbeidsplassen. Egenandelen har
ført til at mange bedrifter har kviet seg for å ansette personer
som trenger en tilpasset arbeidsplass. I forbindelse med Stortingets
behandling av Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) Om lov om forbud mot diskriminering
på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven),
jf. Innst. O. nr. 68 (2007–2008) la disse medlemmer sammen
med Kristelig Folkeparti frem følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede alternative finansieringsordninger
og nivå for finansiell støtte til universell utforming av eksisterende
bygg/anlegg og uteområder rettet mot allmennheten. Det forutsettes
at støtteordningen ikke skal fullfinansiere tiltak og at det ikke
skal iverksettes utbetalinger før de aktuelle virksomhetene bruker
egne midler på tiltakene. Det forutsettes at støtteordningene ikke
skal dekke kostnader til ordinært vedlikehold eller oppussing."
Hvis dette forslaget hadde blitt vedtatt, ville
det etter disse medlemmers syn ha ført til at arbeidet
med universell utforming hadde kommet godt i gang, og at langt flere
med en funksjonshemning hadde kunnet ta seg ordinært arbeid.
Disse medlemmer er glade for
at man i Norge har mulighetene til å løse utfordringene i helse- og
velferdssystemene.
Disse medlemmer mener at Fremskrittspartiets
forslag til alternativt statsbudsjett for 2010 er innrettet på en
slik måte at det ville bli mulig å oppnå gode resultater i tråd
med det som er skissert.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet, i sitt alternative budsjett for 2010, legger frem
forslag og endringer av rammene som har som hovedmål å få større
deler av befolkningen ut i arbeid. Dette gjelder den delen av den
yngre befolkningen som venter på å få seg arbeid og dem som har
mistet arbeidet i forbindelse med finanskrisen, men ikke minst dem
som i dag er henvist til en passiv tilværelse med ytelser fra folketrygden
som hovedinntekt og som kan og vil, helt eller delvis, være i arbeid
dersom de får hjelp eller støtte til dette. Det å ha en arbeidsplass
å gå til, hel- eller deltid, er en verdi i seg selv som gir selvtillit,
og en viktig sosial arena å delta i. Det betyr ikke at de som er
syke eller de som ikke kan delta i arbeidslivet, skal det. For Fremskrittspartiet
er det viktig at de som kan arbeide deltar i arbeidslivet med den
arbeidskraft de har. Ved at flest mulig av de som kan det er ute
i arbeid legger man forholdene bedre til rette for at de som ikke
kan arbeide, kan motta en trygd som det er mulig å leve av.
Gjennom Fremskrittspartiets satsing på rask
behandling av personer som er sykmeldt, både gjennom behandling
i helsevesenet og gjennom rehabiliteringstiltak, vil en etter disse
medlemmers mening kunne spare store beløp på sykepengeutbetalinger.
Ved å sørge for at det samlede helsetilbud utnyttes, kan køene og
utgiftene reduseres. Disse medlemmer ser ingen grunn
for at personer over lang tid skal gå sykmeldt fordi de må vente
på behandling, så lenge det finnes ubenyttede tilbud.
Mange som i dag mottar uføretrygd har ingen mulighet
til å gå tilbake til arbeidslivet og skal, etter disse medlemmers mening,
heller ikke det. De som derimot har en restarbeidsevne, eller som
har havnet på uføretrygd uten at de selv ønsker det, vil disse
medlemmer hjelpe tilbake til arbeidslivet. Dette skal skje
gjennom opplæring, arbeidsutprøving og bruk av hjelpemidler samt
en betydelig bedre oppfølging av den enkelte bruker. En stor gruppe
som er utestengt fra arbeidslivet er de som har en eller annen form for
funksjonshemning. Gjennom å fjerne egenandelen bedrifter må betale
for kjøp av hjelpemidler, samt å legge til rette for universell utforming,
vil mange av denne gruppen kunne komme tilbake til arbeidet. En
styrking av disse områdene vil gi store besparelser i utgiftene
til trygdeytelser, samtidig som mange gjennom deltagelse i arbeidslivet
vil få et bedre liv.
For Fremskrittspartiet og disse medlemmer er
seniorpolitikk svært viktig. Derfor ønsker disse medlemmer å
oppmuntre seniorer i arbeidslivet og deres arbeidsgivere til å bidra
til positive holdninger ved å beholde seniorer, som kan og vil være
i aktivt arbeid så lenge dette er positivt for begge parter. Det
er etter disse medlemmers mening et stort fremskritt
at alle pensjonister fra 2010 kan heve sin rettmessige pensjon uten
inntektsprøving mot arbeidsinntekt i tillegg til eventuell arbeidsinntekt
fra fylte 67 år. Disse medlemmer er glade for at
Fremskrittspartiets politikk på dette området gjennom mange år nå
endelig er gjennomført.
Fremskrittspartiet har i mange år foreslått
å øke minstepensjonene til 2 G, og disse medlemmer er
glade for at Regjeringen og stortingsflertallet nå har bidratt til
at dette blir gjennomført. Disse medlemmer godtar
imidlertid ikke at det skal gjøres forskjell på minstepensjonister, avhengig
av sivilstand, eller at grunnpensjonen skal avkortes for pensjonister
som er gift med hverandre, eller er samboere, og pensjonister som
har en ektefelle med inntekt over 2 G. Disse medlemmer ønsker
at alle pensjonister skal ha minst samme lønnsvekst som arbeidstakere
og godtar ikke den stadige underreguleringen av grunnbeløpet i folketrygden
eller at "lønnsveksten" brukes til omfordeling mellom pensjonistgrupper.
Disse medlemmer viser til at
staten og/eller kommunene er arbeidsgiver for de aller fleste innen
de såkalte kvinnedominerte lavtlønnsyrkene i offentlig sektor. I
mange år har den til enhver tid sittende regjering argumentert med
at det er partenes ansvar å fremforhandle lønns- og arbeidsbetingelser,
og dermed unnlatt å forholde seg til at disse yrkesgruppene gjennom
flere år har kommet negativt ut i lønnsutviklingen i samfunnet.
Samtidig registrerer disse medlemmer en
utvikling hvor det blir stadig mer krevende å rekruttere personell
til disse svært samfunnsviktige oppgavene.
Disse medlemmer viser videre
til en rapport fra Fafo nr. 395: "Deltid: Bidrag eller hemsko for fornyelse
av pleie- og omsorgssektoren?" hvor det kommer frem at en rekke
ansatte innenfor helse-/pleiesektoren ønsket en høyere stillingsbrøk/heltidsstilling.
Disse medlemmer viser til Dokument
8:99 (2008–2009)-forslag fra stortingsrepresentanten Siv Jensen
om sikring av økt lønn i kvinnedominerte lavtlønnsyrker og endringer
i arbeidstidsbestemmelsen.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2010 å iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene
i offentlig sektor, og som følge av dette sikre at kommunene blir
økonomisk kompensert for et slikt lønnsløft."
"Stortinget ber Regjeringen i forlengelsen av lønnsoppgjøret
for 2010 iverksette tiltak som sikrer en bedre utnyttelse av arbeidskraftsressursene
innenfor de kvinnedominerte lavtlønnsyrkene, med sikte på å redusere
omfanget av brøkstillinger og øke omfanget av heltidsstillinger."