Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti legger følgende prinsipper
til grunn for arbeids- og sosialfeltet:
At flest mulig skal
delta i arbeidslivet for å sikre og styrke velferdssamfunnet.
At det må være en balanse mellom plikter
og rettigheter.
At vi har et ansvar for å bekjempe fattigdom
og utstøting, og sikre alle norske borgere en anstendig levestandard
som gjør dem i stand til å utnytte sine muligheter som deltagere
i samfunnet.
At vi har gode velferdsordninger som sikrer
at personer som av ulike årsaker ikke har mulighet til å delta fullt
ut i det ordinære arbeidslivet, eller som opplever arbeidsledighet,
får del i den alminnelige velferdsutviklingen.
Disse medlemmer vil påpeke at
en av de aller største utfordringene for Norge fremover er at både
sykefravær og andel uføretrygdede er høyt sammenliknet med gjennomsnittet
for andre OECD-land, og at om lag 1/5 av befolkningen i yrkesaktiv
alder i dag er på ulike helserelaterte ordninger eller AFP. Selv
om Norge har lavere registrert ledighet enn de fleste OECD-land,
vil disse medlemmer påpeke at en stor andel i Norge
blir skjøvet ut av ledighetsstatistikken og inn i trygdestatistikken.
Særlig bekymringsfullt er det at under 20 pst. av de som går ut
hele sykemeldingsperioden, kommer tilbake i arbeid.
Disse medlemmer konstaterer at
IA-arbeidet har gitt gode resultater i mange virksomheter, men at
det fortsatt er for mange bedrifter som ikke er tilknyttet avtalen
eller ikke bruker tiltakene aktivt. Det må derfor stilles klare
krav til måloppnåelse og bruk av tiltakene i neste IA-avtale. Disse
medlemmer mener partene må se på forpliktende ordninger
for å belønne gode resultater i IA-arbeidet.
Disse medlemmer ønsker en offensiv
og åpen holdning til nye tiltak for å få ned sykefraværet.
Disse medlemmer viser til at
premissene i IA-avtalen for at staten ikke skulle foreta endringer i
sykelønnsordningen uten enighet mellom partene, var at sykefraværet
skulle reduseres betydelig.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for arbeidsmarkedstiltak rettet særlig mot personer med
nedsatt arbeidsevne, og er kritiske til at andelen slike tiltak
har sunket den senere tid.
Disse medlemmer vil understreke
verdien av det sivile samfunn og frivillige organisasjoner i arbeidet
med å bekjempe fattigdom og få ned sykefraværet og hindre flere
fra å falle ut av arbeidslivet.
Fattigdom i Norge rammer ikke hele, lett identifiserbare
grupper, men enkeltpersoner innenfor et bredt spekter av grupper. Disse
medlemmer mener at fattigdom best kan bekjempes gjennom
kombinasjonen av en politikk som legger til rette for verdiskapning,
høy yrkesdeltakelse, en aktiv skolepolitikk som gir muligheter til
alle og en målrettet politikk for fattigdomsbekjempelse.
Disse medlemmer viser til at
det er vanligst, både i Norge og andre europeiske land, å måle fattigdom
gjennom et relativt mål (EU eller OECD skala), mens det i andre
land hvor ekstrem fattigdom er mer vanlig gjerne fokuseres på absolutte
fattigdomsmål. Disse medlemmer mener at inntektsulikhet,
som måles gjennom relative fattigdomsmål, er et viktig og relevant
parameter. Måling av andelen personer som lever under de mest vanlige
internasjonalt benyttede absolutte fattigdomsgrensene, som én eller
to dollar om dagen i disponibel inntekt, vil ha svært liten relevans
i norsk sammenheng. Disse medlemmer mener imidlertid
at det vil være interessant å få supplert målingen av fattigdom
på relativ basis med måling av fattigdom også i absolutt forstand,
men med utgangspunkt i norsk virkelighet.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av muligheten for å supplere relative fattigdomsmål
med et absolutt mål, som justeres over tid, i den hensikt å få et bredere
vurderingsgrunnlag for utviklingen i innenlandsk fattigdom."
Unge rammes sterkere av arbeidsledighet, og
økningen i unge sosialhjelpsmottakere og uføre er sterkt bekymringsfull. Disse
medlemmer mener at ulike "tiltaksgarantier" åpenbart ikke kan
benyttes som hovedvirkemiddel for å sikre at unge får lettere innpass
i det ordinære arbeidslivet. Disse medlemmer mener
det bør kartlegges, i samarbeid med næringslivet, hvilke faktorer
som reelt hindrer flere unge i å få etablert sin første kontakt
med det ordinære arbeidslivet, og hvilke politiske tiltak som mest effektivt
vil kunne bidra til å fjerne disse hindrene.
Det er avgjørende for å få ned sykefraværet,
og redusere rekrutteringen til uføreordningene, at Nav fungerer
som det skal. Disse medlemmer har merket seg Riksrevisjonens
kritikk av Nav og av departementets styring av etaten, og vil understreke
behovet for at Nav fungerer etter intensjonene fra Nav-reformen
slik at tiltak kan settes inn tidligere. Disse medlemmer støtter
ideen om et Nav-ombud som kan sikre brukernes rettigheter.
Disse medlemmer konstaterer at
det er ledig kapasitet hos flere private helsetilbydere, og mener
disse tilbudene i større grad burde tas i bruk, når de fremstår
som kostnadseffektive og samfunnsøkonomisk lønnsomme løsninger.