3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Berit Brørby, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad, fra Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen og lederen Lodve Solholm, fra Høyre, Per-Kristian Foss, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal, fra Kristelig Folkeparti, Ola T. Lånke, og fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, viser til vedtak i møte den 5. februar 2008 om å igangsette forberedelser i egen sak til Stortinget, jf. Stortingets forretningsorden § 12 nr. 10 fjerde ledd, vedrørende anmeldelse i anledning Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. oktober 2003 i Fritz Moen-saken.

Komiteen viser til at dette er første gangen Stortinget etter de nye bestemmelsene skal ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende, herunder om Stortingets ansvarskommisjon skal anmodes om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for slikt ansvar, jf. lov om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2.

Komiteen viser til at bakgrunnen for anmeldelsen fra Tore Sandberg av 18. september 2006 var at de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius, i egenskap av medlemmer av Høyesteretts kjæremålsutvalg, den 14. oktober 2003 avsa kjennelse om å nekte gjenopptakelse av "Torunn-saken".

Komiteen viser til gjennomgangen av saken i det tekniske sammendraget og gjengivelse av Sandbergs anmeldelse av kjæremålsutvalgets medlemmer. Sandberg mener kjæremålsutvalgets medlemmer har gjort seg skyldige i straffbart forhold, som følge av dommernes behandling av en sentral del av en observasjon fra et vitne, kalt A.

Komiteen besluttet å åpne sak med bakgrunn i de påstander som framkom i anmeldelsen fra Tore Sandberg, og det faktum at Fritz Moen ble uskyldig dømt for to drap som han hadde sonet 18 år for. Justismordet på Fritz Moen er et av de groveste som er kjent i norsk rettspleie, og vil for alltid være en skamplett for vårt rettssamfunn. Fritz Moen ble frikjent for drapet i "Sigrid-saken" etter sonet straff. Frikjennelsen for drapet i "Torunn-saken" skjedde etter at Fritz Moen hadde avgått ved døden 28. mars 2005. Hovedgrunnen til frifinnelsen var at en mann på dødsleiet i desember 2005 erkjente å ha begått drapene på de to kvinnene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad.

Komiteen viser til utredningen fra utvalget som gransket straffesakene mot Fritz Moen, NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie, som blant annet viser til at politiet ikke fremla et fullstendig og objektivt bevisbilde overfor den høyere påtalemyndighet, forsvarer og domstol.

Komiteen viser til at anmeldelsen fra Tore Sandberg gjelder straffeloven § 110 første ledd om å ha handlet mot bedre vitende og/eller straffeloven § 325 nr. 1 om å ha vist grov uforstand i tjenesten. Sandberg viser også til ansvarlighetsloven, særlig § 17 punkt c.

Komiteen viser videre til den endring som har skjedd i Grunnloven § 86, der det kan anlegges riksrettssak mot medlemmer av Høyesterett for "strafbart eller andet retstridigt Forhold, naar de have brudt deres konstitutionelle Pligter".

Komiteen viser til at i utgangspunktet vil alle handlinger foretatt som ledd i en høyesterettsdommers dømmende virksomhet, høre inn under Riksrettens arbeidsområde.

Komiteen viser videre til brev fra komiteen av 14. november 2007 til de tre høyesterettsdommerne Bruzelius, Matningsdal og Stang Lund (jf. vedlegg), der de ble forelagt henvendelsen fra Sandberg for eventuell uttalelse.

Komiteen mottok svar fra de tre høyesterettsdommerne i felles svarbrev av 20. desember 2007 (jf. vedlegg). I brevet skriver de følgende om beskrivelsen av observasjonene fra vitne A som gis i kjæremålsutvalgets kjennelse:

"Vi ser i ettertid at avsnitt 116 kunne ha vært noe utdypet, ettersom A klart ga uttrykk for å ha hørt lyder fra sin høyre side i sin gangretning, som er sørsiden av gangstien. Det samme gjorde B, jf. avsnitt 117."

Komiteen viser videre til at det har vært usikkerhet knyttet til hvor stemmene kom fra, og vitnene A og B har begge uttrykt usikkerhet rundt dette. Det vises til vitne B som i politiavhør 7. juni 2000 sier:

"Vitnet ville også bemerke at hun siden det aktuelle skjedde i 1977, har vært uenig med sin mann, A, på to punkter. Den ene er hvor stemmen/stemmene kom fra, og det andre var stedet hvorfra de hørte forannevnte."

Komiteen er derfor enig i at det er grunnlag for å hevde, slik høyesterettsdommerne skriver i brev til komiteen, at bevisbildet er sammensatt.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til at de tre høyesterettsdommerne i et nytt felles svarbrev datert 21. februar 2008 (jf. vedlegg), som svar på komiteens henvendelse av 19. februar 2008, uttaler:

"Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann i skråningen ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto dermed ikke som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen".

Flertallet viser videre til NOU 2007:7 Fritz Moen og norsk strafferettspleie, som omtaler vitneobservasjonene fra A og B en rekke ganger. Utvalget finner ikke vitneforklaringene fra vitne A og B så sentrale at de ville fått nevneverdig betydning for bevisbedømmelsen. Utvalget finner derfor ikke grunnlag for kritikk av politi og påtalemyndighet for ikke å ha stevnet vitne A og B for lagmannsretten.

Flertallet viser til at de tre høyesterettsdommerne understreker det samme i brev til komiteen av 20. desember 2007 (jf. vedlegg).

Flertallet vil videre bemerke at vitneobservasjonen fra vitne A heller ikke ble nevnt i avgjørelsen av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, datert 15. juni 2006.

Flertallet vil understreke at det legger stor vekt på det grundige arbeidet som ble gjort i Mæland-utvalgets gjennomgang av Fritz Moen-saken (NOU 2007:7) og de vurderinger som der ble gjort. Flertallet fastslår at det er usikkerhet med hensyn til hvor stemmene kom fra.

Flertallet vil bemerke at det er påvist at observasjonene fra vitne A er unøyaktig og uriktig gjengitt i kjæremålsutvalgets kjennelse av 14. oktober 2003, men anser ikke at dette gir grunnlag for å reise riksrettssak for brudd på konstitusjonelle plikter.

Flertallet er på denne bakgrunn kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å oversende saken til Stortingets ansvarskommisjon.

Flertallet viser til det som står foran og rår Stortinget til å henlegge saken.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at de tre høyesterettsdommerne bl.a. svarte følgende på komiteens brev av 19. februar 2008:

"Vi aksepterer at avsnitt 116 kan ha fått en noe uklar utforming. Det sentrale for kjæremålsutvalget var imidlertid, som det fremgår av avsnittene 120 og 121, at vi anså det helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann i skråningen ved elva. Spørsmålet om lokalisering av lydene fremsto dermed ikke som relevant i forhold til gjenopptakelsesbegjæringen".

Dette utsagnet, eller tolkningen av avsnitt 120 og 121 i kjennelsen av 14. oktober 2003, er etter disse medlemmers oppfatning det helt sentrale og det som gir grunnlag for å anmode ansvarskommisjonen om å etterforske og klarlegge saken videre.

Dommerne gir ingen forklaring eller antydning til dokumentasjon for sin påstand om at de anså det "helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann". Slik disse medlemmer ser det, kunne det like gjerne vært en kjent mann som hun hadde truffet på Studentersamfundet tidligere på kvelden. Vitner har nevnt at det ble sett en mann like bak en kvinne som stemmer med beskrivelsen av Torunn Finstad, på bilveien før hun kom på stien over broen. Dette kan ha vært en hun hadde møtt.

Disse medlemmer finner det ikke usannsynlig at en ung kvinne på vei hjem fra en fest på Samfundet møtte en bekjent som hun snakket med og frivillig satte seg sammen med i en skråning og i godt humør flørtet med, men at møtet så ledet til voldtekt og etterfølgende drap for å skjule voldtekten. Et slikt scenario er det ingen grunn til å erklære som "usannsynlig" når det faktiske forhold er at Torunn Finstad ble funnet voldtatt og drept dagen etter, og når vitneforklaringer fra A og B identifiserer samtaler mellom mann og kvinne på det aktuelle åsted, der det ble sagt "de ser oss" eller liknende. Det bemerkes videre at verken mannen eller kvinnen har fremstått som vitner for politiet på tross av den betydelige offentlige omtale i media. Det paret som A og B hørte ved åstedet, ville etter disse medlemmers syn mest sannsynlig ha meldt seg til politiet hvis det var et annet par enn drapsmannen og den drepte Torunn Finstad.

Dommerne har etter disse medlemmers oppfatning således meget sannsynlig avvist gjenopptagelsesbegjæringen kun basert på en formodning. Slik disse medlemmer ser det, har dommerne ikke forsøkt å forklare eller sannsynliggjøre hvorfor det skulle være helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent eller kjent mann i skråningen ved elva. Det faktiske dokumenterbare forhold er at vitnene A og B overhørte et par i skråningen eller på sletta mot elven ved åstedet på et naturlig tidspunkt før voldtekten og drapet, og at dommerne valgte å se bort fra dette vitneprovet uten at det fremgår klart av kjennelsen at det er foretatt en reell prøving av vitneutsagnene.

Når så dommerne i sitt brev av 21. februar 2008 til komiteen erklærer at fordi de selv uten nærmere grunn avviste det som "helt usannsynlig at Torunn Finstad om natten skulle ha slått følge med en ukjent mann", avviser at lokaliseringen av lydene skulle være relevant, motsier de selvsagt seg selv. Dersom dommerne hadde sett dette som en mulighet, ville lokaliseringen av lydene etter disse medlemmers syn ha vært sentral i bevisførselen.

Etter disse medlemmers syn står vitneobservasjonene som ble gjort av vitnene A og B helt sentralt i bevisførselen. Det er derfor meget uheldig at det i ettertid kan reises tvil om hvilke faktiske forhold kjæremålsutvalgets vurderinger har vært basert på når disse ikke ble tillagt vekt. Disse medlemmer mener det er klart ønskelig med en grundigere undersøkelse av de vurderinger som ble foretatt av kjæremålsutvalget enn det som fremgår av de svar som er gitt komiteen. Disse medlemmer ønsker derfor en videre etterforsking av saken. Sett hen til sakens alvorlighetsgrad er det svært viktig at det ikke etterlates noen tvil om hvilke premisser kjæremålsutvalget har bygget på når de avslo gjenopptakelsesbegjæringen.

Analysen hadde muligens vært annerledes dersom dommerne hadde erstattet "ukjent" med "kjent"

Spørsmålet om dommerne vurderte begrepet "kjent" mann og resonnerte om et slikt scenario, bør undersøkes og vurderes etterforsket av ansvarskommisjonen. Kun en videre etterforskning med avhør av dommerne om hvorfor de kun forholdt seg til begrepet "ukjent" vil kunne klargjøre dette sentrale spørsmålet.

Slik disse medlemmer vurderer saken, er det ubegripelig at ikke kjæremålsutvalget konkluderte med å gjenoppta saken. På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:

"Henvendelse fra Tore Sandberg med begjæring om påtale for riksrett mot høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Karin Bruzelius i anledning kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 14. oktober 2003 i Fritz Moen-saken, oversendes Stortingets ansvarskommisjon med anmodning om å foreta nødvendige undersøkelser for å klarlegge grunnlaget for ansvar, jf. lov om rettergangsmåten i riksrettssaker av 5. februar 1932 nr. 2."