Til Stortinget
Grunnlovsforslaget går ut på at en tredjedel av Stortingets representanter
innen en viss frist skal kunne kreve at visse vedtak i Stortinget
blir lagt ut til en folkeavstemning. Dersom det er et flertall mot vedtaket,
forkastes forslaget. Det dreier seg m.a.o. ikke om å gi folket en
rett til å kreve at visse saker skal tas opp til folkeavstemning,
såkalt folkeinitiativ, men om en rett for et mindretall i Stortinget
til å spørre folket til råds når det gjelder forslag som alt er
vedtatt, i håp om at dette skal føre til at vedtaket blir omgjort.
Forslaget inneholder en rekke begrensninger på områder som omhandler
statsbudsjettet og regjeringens prerogativer. Forslaget er likevel
ikke ment å stenge for at Stortinget gjennom alminnelige vedtak kan
gjennomføre folkeavstemninger også på disse områdene der dette er
hensiktsmessig.
Behovet for folkeavstemninger er særlig stort hvis det i valgperioden
må tas stilling til spørsmål som ikke forelå da Stortinget ble valgt.
I en slik situasjon kan man vanskelig hevde at Stortinget representerer
folkemeningen. Det er på det rene at Stortinget i dag kan bestemme
at det skal holdes rådgivende folkeavstemning om ethvert spørsmål.
Men i dag er det et flertall som må kreve folkeavstemning. Det innebærer
at folkeavstemningsalternativet praktisk talt er blokkert. Det er
ytterst usannsynlig at et flertall på Stortinget, etter å ha fattet
et vedtak, vil spørre folket til råds etterpå. Skal folkeavstemninger
få noen praktisk betydning som korrektiv til det representative
demokrati, må et mindretall kunne kreve folkeavstemning. På denne
måten blir folkeavstemningsinstituttet en reell demokratisering,
samtidig som initiativet i prosessen forblir hos folkets representanter.
Forslaget som fremsettes bygger på § 42 i den danske grunnloven.
Det er således presedens for en ordning med avgjørende folkeavstemninger
og ankeadgang for et mindretall i nasjonalforsamlingen i et av våre
nordiske demokratier. Den danske grunnlovens § 42 kan ikke betraktes
som en «sovende» paragraf. Paragrafens ulike bestemmelser har vært
anvendt direkte, henholdsvis i 1963 og 1993, og paragrafen blir
dessuten vurdert til å ha indirekte betydning ved at den gir grunnlag
for å inngå forlik som kan føre til at det ikke kreves folkeavstemninger. I
dansk juridisk litteratur er det lagt stor vekt på denne grunnlovsparagrafens
antatte praktiske betydning som en faktor i forliksforhandlinger.
Demokrati betyr folkestyre, og det er derfor naturlig med den
sikkerhetsventil som et system med ankeadgang og endelig avgjørelse
av folket selv innebærer. Et system som foreslått i dette forslag
vil også stimulere interessen for politikk og samfunnsstyring fordi
det vil kunne gi den enkelte velger mulighet for å medvirke direkte
i avgjørelsen av større konkrete saker.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Ny § 85 a skal lyde:
Når et forslag er vedtatt av Stortinget, kan en tredjedel av
Stortingets medlemmer kreve folkeavstemning om forslaget. Fristen
er tre virkedager etter det endelige vedtaket. Kravet skal fremsettes
skriftlig overfor Stortingets president og skal være underskrevet
av de deltagende medlemmene.
Når det er krevd folkeavstemning om et forslag, kan Stortinget
innen fem virkedager etter det endelige vedtak beslutte at forslaget
skal bortfalle.
Treffer ikke Stortinget beslutning etter annet ledd, skal det
snarest sende melding til kongen om at forslaget skal prøves ved
folkeavstemning. Kongen kunngjør så forslaget med meddelelse om
at det skal holdes folkeavstemning.
Folkeavstemningen holdes når kongen fastsetter det, men tidligst
atten og senest tretti virkedager etter kunngjøringen.
I folkeavstemningen stemmes det for og mot forslaget. Et forslag
er forkastet når et flertall har stemt mot det.
Det kan ikke kreves folkeavstemning etter denne paragraf om
a. påleggelse av skatter, avgifter,
toll og andre offentlige byrder;
b. bevilgning av de pengesummer som er nødvendige for å
dekke statens utgifter;
c. gasjer eller pensjoner til statens tjenestemenn;
d. utnevnelser som ikke gjelder tronfølgen;
e. militære, diplomatiske og andre utenrikspolitiske saker.
Et forslag som kan undergis folkeavstemning, kan bare i tilfeller
som nevnt i syvende ledd stadfestes av kongen innen den fristen
som er nevnt i første ledd, eller før folkeavstemningen er holdt.
I særdeles påtrengende tilfeller kan et forslag som kan undergis
folkeavstemning, stadfestes av kongen straks etter vedtaket, såfremt
forslaget inneholder en bestemmelse om det. Dersom en tredjedel
av Stortingets medlemmer etter reglene i første ledd krever folkeavstemning
om forslaget, holdes det folkeavstemning etter reglene ovenfor,
også dersom forslaget er stadfestet.
Forkastes forslaget i folkeavstemningen, kunngjøres dette av
kongen uten unødig opphold og senest fjorten dager etter folkeavstemmingen.
Forslaget bortfaller på kunngjøringsdagen.
Bestemmelsene i paragrafen her gjelder lovforslag så vel som
vanlige forslag.
Nærmere regler for krav om folkeavstemning og om forberedelse
og gjennomføring av folkeavstemningen fastsettes ved lov.
–
Når eit framlegg er vedteke av Stortinget, kan ein tredjedel
av medlemmene der krevje folkerøysting om framlegget. Fristen er
tre yrkedagar etter det endelege vedtaket. Kravet skal setjast skriftleg
fram for stortingspresidenten, og dei deltakande medlemmene skal
ha skrive under på det.
Når det er kravd folkerøysting om eit framlegg, kan Stortinget
innan fem yrkedagar etter det endelege vedtaket vedta at framlegget
skal falle bort.
Gjer ikkje Stortinget vedtak etter andre ledd, skal det snarast
sende melding til kongen om at framlegget skal prøvast ved folkerøysting.
Kongen kunngjer så framlegget med melding om at det skal haldast
folkerøysting. Folkerøystinga blir halden når kongen fastset det,
men tidlegast atten og seinast tretti yrkedagar etter kunngjeringa.
I folkerøystinga blir det røysta for og mot framlegget. Eit framlegg
er forkasta når eit fleirtal har røysta mot det.
Det kan ikkje krevjast folkerøysting etter denne paragrafen om
a. pålegging av skattar, avgifter,
toll og andre offentlege tyngsler;
b. løyving av dei pengesummane som trengst til statsutgiftene;
c. gasjar eller pensjonar til statstenestemenn;
d. utnemningar som ikkje gjeld tronfølgja;
e. militære, diplomatiske og andre utanrikspolitiske saker.
Eit framlegg som kan gjerast til emne for folkerøysting kan berre
i tilfelle som nemnde i sjuande ledd stadfestast av kongen innan
den fristen som er nemnd i fyrste ledd, eller før folkerøystinga
er halden.
I særs påtrengjande tilfelle kan eit framlegg som kan gjerast
til emne for folkerøysting, stadfestast av kongen straks etter vedtaket,
såframt framlegget inneheld ei føresegn om det. Dersom ein tredjedel
av stortingsmedlemmene etter reglane i første ledd krev folkerøysting
om framlegget, skal det haldast folkerøysting etter reglane ovanfor,
òg dersom framlegget er stadfesta.
Blir framlegget forkasta i folkerøystinga, kunngjer kongen dette
utan grunnlaus dryging og seinast fjorten dagar etter folkerøystinga.
Framlegget fell bort på kunngjeringsdagen.
Føresegnene i paragrafen her gjeld lovframlegg så vel som vanlege
framlegg.
Nærare reglar for krav om folkerøysting og for førebuing og gjennomføring
av røystinga blir fastsette i lov.
Ulf Leirstein | | Erlend Wiborg |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016