Til Stortinget
Respekten for liv og menneskeverd er et av de grunnleggende prinsipper
i Norges kulturarv og preger samfunnet både gjennom lovgivning og
etiske normer.
Retten til liv, frihet og personlig sikkerhet er fastslått i
Verdenserklæringen for menneskerettighetene av 10. desember 1948
(art. 3). Retten til liv er videre slått fast i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
(art. 2), FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (art.
6) og FNs barnekonvensjon (art. 6), som alle er ratifisert av Norge
og er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven.
Vern om menneskelivet og personlig frihet er så grunnleggende
prinsipper at de også bør komme til uttrykk i Grunnloven. Retten
til liv og retten til frihet er to av grunnpilarene i den vestlige
kulturkrets. Etter denne tradisjon er det et mål for ethvert samfunn
å trygge det enkelte menneskes liv og gi det mulighet for livsutfoldelse.
Hensikten med en grunnlovsbestemmelse er å understreke at den
grunnleggende respekt for liv og menneskeverd fortsatt skal prege
samfunnet.
Menneskeverdet er ikke avhengig av det enkelte menneskets egenskaper
og mulighet for livsutfoldelse. Alle mennesker har samme verdi.
Menneskeverdet er ikke betinget av kjønn, rase, utseende, alder,
seksuell legning, helse eller funksjonsdyktighet. Mennesket oppnår
ikke sin egenartede verdi i kraft av en bestemt utrustning eller
som følge av bestemte prestasjoner. Retten til liv er den mest grunnleggende
av alle menneskerettigheter.
Den medisinske utvikling har ført til en situasjon hvor mennesker
i større grad enn tidligere kan velge mellom liv og død. Man står
overfor nye problemstillinger både ved livets begynnelse og avslutning
og trenger en sterkere bevisstgjøring av de etiske vurderinger i
disse sammenhenger. Dette aktualiserer et klart grunnlovsmessig
utgangspunkt når lovgivning på til dels nye områder skal utformes.
Flere problemstillinger reiser seg omkring svangerskapsavbrudd
og fosterdiagnostikk. Stadig flere sykdommer og misdannelser kan
diagnostiseres allerede på fosterstadiet. Vi står derfor ikke lenger
bare overfor spørsmål om svangerskapsavbrudd av hensyn til andre
enn fosteret, for eksempel moren, men i økende grad spørsmål om
svangerskapsavbrudd som innebærer kvalitative vurderinger av menneskeverdet.
Forslagsstillerne viser her til debatten om «sorteringssamfunnet»
og de sterke reaksjonene på at det nå er mulig ved hjelp av ulike
former for fosterdiagnostikk selektivt å fjerne fostre med for eksempel uønsket
kjønn, eller med funksjonshemninger som Downs syndrom.
Utviklingen innen bio- og genforskning reiser ytterligere spørsmål
om vern av fosteret, bruk av fostervev mv. Den raske utvikling innen
moderne reproduksjonsteknologi for å avhjelpe barnløshet reiser også
spesielle etiske spørsmål.
Den medisinske utviklingen har også ført til at en ved livets
avslutning oftere enn før står overfor vanskelige etiske avveininger.
Hvor lenge skal den medisinske behandlingen fortsette eller kunstig
liv opprettholdes? Det har i stor utstrekning vært overlatt til legene
å vurdere å ta standpunkt i disse spørsmålene. Det er imidlertid
også et samfunnsansvar å sørge for en gjennomdrøfting av dette.
Det er rimelig å grunnlovfeste at retten til liv gjelder til en
naturlig død.
Som en konsekvens av det menneskesyn forslagsstillerne har gitt
uttrykk for, mener forslagsstillerne at menneskelivet er ukrenkelig
fra begynnelse til slutt. Retten til liv og legemlig integritet
må omfatte hele livsspennet fra den første begynnelse ved befruktning
til døden inntreffer.
Hvordan vern av livet skal utformes og hvilke nødssituasjoner
som skal kunne begrunne unntak fra dette prinsipielle utgangspunktet,
må avklares i forbindelse med lovgivningsarbeidet på de enkelte
felt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
§ 93 første ledd annet punktum skal lyde:
Menneskeverdet skal være ukrenkelig, og enhver har rett til legemlig
integritet fra unnfangelse til naturlig død.
–
Menneskeverdet skal vere ukrenkjeleg, og alle har rett til kroppsleg
integritet frå unnfanging til naturleg død.
§ 93 første ledd nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.
Hans Fredrik Grøvan | Knut Arild Hareide | Olaug V. Bollestad |
| Rigmor Andersen Eide | |
Referert i Stortingets møte 30. september 2016.
«Forslaget blir under presidentens ansvar å bekjentgjøre ved
trykken for å komme til avgjørelse på første, annet eller tredje
storting etter neste valg.»
Olemic Thommessen |
president |
30. september 2016