4. Nobelkomiteen

Nobelkomiteen består av 5 medlemmer. Funksjonstiden er 6 år. Valg foregår hvert tredje år, og da velges henholdsvis 2 og 3 medlemmer. Hvert tredje år velges dessuten 3 varamedlemmer. Komiteen velger selv for hvert kalenderår leder og nestleder.

Valgkomiteen avgir innstilling til Stortinget på grunnlag av forslag fra partigruppene basert på deres forholdsmessige størrelse.

Grunnlaget for valget er Alfred Nobels testamente av 27. november 1895, som bestemte at rentene av hans etterlatte formue skulle deles i fem like store deler til prisbelønninger, bl.a. en del til den «som har virket mest eller bedst for folkenes forbrødring og avskaffing eller mindskning av staaende hære og dannelse og spredning av fredskongresser». Denne delen skulle utdeles av «en komite paa fem personer som vælges av det norske Storting».

Stortinget fattet 5. august 1897 følgende vedtak:

«Efter indstilling af valgkomiteen vælges de 5 personer, der har at overtage prisuddelingen af sidste storting i hver valgperiode. Valget gjælder for 6 aar. Efter 3 aar aftræder efter lodtrækning 2 af de valgte og senere hvert tredje aar vekselvis 3 og 2. Desuden vælges hvert tredje aar 3 suppleanter. De aftrædende kan gjenvælges.»

Det ble ikke gitt nærmere bestemmelser om hvem som kunne velges til Nobelkomiteen. Blant de som ble innvalgt, var flere sentrale norske politikere, både regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter, bl.a. presidenter i Stortinget og Lagtinget.

Den første tiden ble prisen også utdelt i Stortinget den 10. desember, og mens komiteen opprinnelig het Den norske Nobelkomite, vedtok komiteen selv i november 1901 å skifte navn til Det norske Stortings Nobelkomité. Dette var navnet fram til 1977 da Nobelkomiteen selv tok tilbake navnet Den norske Nobelkomite.

Ved behandlingen av Nobelkomiteens årsberetning for 1936 fattet Stortinget den 24. juni 1937 følgende vedtak:

«Reglene for valg av medlemmer av Det norske stortings Nobelkomité gis følgende tillegg: Dersom noget medlem av komiteen i sin funksjonstid blir utnevnt til medlem av Regjeringen eller dersom et medlem av Regjeringen blir innvalgt i komiteen trer han ut av komiteen så lenge han innehar sitt ministerembede; og første varamann inntrer som medlem i hans sted.»

Ved behandlingen av Dokument nr. 7 (1971–1972) om Stortingets kontroll med forvaltningen (Ingvaldsen-utvalget), gjorde Stortinget vedtak om at stortingsrepresentanter ikke burde velges som medlemmer i styrer, råd og utvalg som var underlagt Stortingets kontrollmyndighet:

«Stortingsrepresentanter bør ikke velges eller oppnevnes til bedriftsforsamlinger eller styrer i bedrifter eller institusjoner som er underlagt Stortingets kontrollmyndighet, eller organer som forbereder saker som Stortinget senere fatter beslutning om, uten i slike tilfelle hvor det forutsettes at representanten ikke stiller til gjenvalg. I de tilfeller hvor innehavere av slike verv velges til stortingsrepresentanter, bør vedkommende permitteres fra det kollegiale organ efter samme regler som gjelder for statsråder.»

Selv om debatten omkring Dokument nr. 7 i hovedsak dreiet seg om stortingsrepresentanters deltakelse i styrer i statsaksjeselskap, fikk vedtaket i praksis også virkning for Nobelkomiteen. Da Stortinget høsten 1978 skulle velge nye medlemmer av Nobelkomiteen, ble ingen stortingsrepresentanter foreslått som medlemmer, noe som også ble kommentert i debatten omkring valget.

Stortingets visepresident Odvar Nordli ble oppnevnt som medlem av Nobelkomiteen høsten 1984 med virkning fra 1. januar 1985. Han hadde frasagt seg gjenvalg til Stortinget ved valget høsten 1985. Det oppsto da ikke noen debatt i Stortinget om dette.

Høsten 2008 ble stortingspresident Thorbjørn Jagland og stortingsrepresentant Ågot Valle valgt som medlemmer av Nobelkomiteen for perioden 2009–2014. Et flertall i valgkomiteen, alle unntatt FrP, uttalte da i Innst. S. nr. 84 (2008–2009) at

«det var en alminnelig oppfatning at stortingsrepresentanter ikke burde velges til komiteen, men at dette likevel ikke kunne være til hinder for at representanter som ikke tar gjenvalg må kunne innvelges til komiteen i siste sesjon av stortingsperioden.»

Fremskrittspartiet fremmet følgende forslag:

«Stortinget forutsetter at stortingsrepresentanter som velges som medlem av Nobelkomiteen, ikke deltar i møter i komiteen før de har fratrådt som medlem av Stortinget.»

Forslaget ble tatt opp i debatten i Stortinget 3. desember 2008, men fikk ikke tilslutning.

Det har således vært praksis siden 1978 for at stortingsrepresentanter ikke velges som medlemmer av Nobelkomiteen, men at stortingsrepresentanter som har meddelt at de ikke tar gjenvalg, kan bli oppnevnt som medlemmer.

Det har for øvrig vært praksis for at det ikke foretas nyvalg dersom et sittende medlem av komiteen går bort. I disse tilfellene rykker første varamedlem opp og tar plass i komiteen. Dersom et medlem går ut av komiteen på annet grunnlag, har det derimot blitt foretatt suppleringsvalg.

I forbindelse med valg av medlemmer til Nobelkomiteen høsten 2017 ble det den 5. desember fattet følgende vedtak i Stortinget:

«1. Stortingsrepresentanter eller vararepresentanter kan ikke velges til medlemmer av Nobelkomiteen.

2. Stortinget ber presidentskapet utrede om det er andre forhold som det bør tas hensyn til i vurderingen av hvem som ikke kan velges til medlemmer av Nobelkomiteen, herunder hvilke avgrensninger som bør gjøres knyttet til lederverv i internasjonale organisasjoner. Utredningen bør foreligge i løpet av 2018.»

Ved det etterfølgende valg av kandidater 8. desember, jf. Innst. 72 S (2017–2018), bestemte Stortinget at man i første omgang valgte to medlemmer og tre varamedlemmer til komiteen for perioden 1. januar 2018 til 31. desember 2023. Et tredje medlem ble valgt 13. februar 2018 for perioden frem til 31. desember 2023, jf. Innst. 116 S (2017–2018).

Nobelkomiteen består av følgende medlemmer:

  • Berit Reiss-Andersen (leder), til 31. desember 2023

  • Henrik Syse (nestleder), til 31. desember 2020

  • Thorbjørn Jagland, til 31. desember 2020

  • Anne Enger, til 31. desember 2020

  • Asle Toje, til 31. desember 2023

Utvalgets merknader

Utgangspunkt for valg av medlemmer til Nobelkomiteen

Utvalget viser til at valg av medlemmer i Nobelkomiteen følger prinsippet om at det er partigruppene som foreslår kandidater i tråd med gruppenes forholdsmessige størrelse i Stortinget. Stortinget har imidlertid fattet vedtak om at regjeringsmedlemmer ikke kan være medlem av komiteen, og om at stortingsrepresentanter og vararepresentanter ikke kan velges som medlemmer.

Utvalgets flertall, alle unntatt Per Espen Stoknes og Bjørnar Moxnes, mener prinsippet om gruppenes forslagsrett fortsatt bør ligge til grunn for valg av medlemmer til Nobelkomiteen. Denne fremgangsmåten sikrer en bredde i komiteen som flertallet mener gir et godt utgangspunkt for komiteens arbeid. Partigruppene må – som ved andre valg – ta ansvar for å fremme kandidater som er egnet til vervet, og må i den forbindelse ta i betraktning at kandidatene som velges, skal ha støtte fra et flertall i Stortinget. Gjennom arbeidet i valgkomiteen klargjøres dette. I de fleste tilfeller er det ikke behov for nærmere drøftelser i valgkomiteen om de kandidater som lanseres. Der det er uenighet og eventuell dissens, vil imidlertid valgkomiteen – som Stortingets fagkomiteer – ha ansvar for å gjennomføre nødvendige drøftelser med sikte på å avklare et flertall for de valgene som skal foretas. I siste instans er det Stortinget i plenum som foretar valget.

Nobelkomiteen har et usedvanlig bredt mandat og en krevende oppgave der ulik erfaring og kunnskap innenfor flere samfunnsområder kan bidra til at komiteen som helhet utgjør et kompetent og godt arbeidsfellesskap. Flertallet mener det er vanskelig å forhåndsdefinere hvilken bakgrunn som er mest relevant i denne sammenheng. Flertallet mener også at en bakgrunn fra politisk virksomhet vil være en svært nyttig erfaring for komiteens medlemmer. Fredsprisen vil alltid inngå i en internasjonal politisk ramme, og evne til og erfaring i å vurdere de politiske sammenhenger en pris inngår i, er en viktig kvalitet som bør være representert i komiteen.

Det er flertallets oppfatning at slik kunnskap ikke bare kan erverves gjennom utdanning og profesjon, men også gjennom praktisk politisk arbeid. Når regjeringsmedlemmer, stortingsrepresentanter og vararepresentanter til Stortinget ikke er valgbare, er det ikke fordi det i disse gruppene ikke finnes egnede kandidater, men fordi det er ønskelig å markere en tydelig avstand mellom sentrale norske myndighetsorganer og Nobelkomiteen. Det er selvsagt at komiteen er uavhengig av norske myndigheters politiske syn, og det er også viktig at dette tydelig fremgår utad. Det gjelder også for medlemmenes egen del. Det vil være svært uheldig om det kan sås tvil om integriteten til medlemmene i komiteen på bakgrunn av deres posisjon, stilling eller verv utenfor komiteen.

Utvalgets medlemmer Per Espen Stoknes og Bjørnar Moxnes, mener at medlemmene til Nobelkomiteen bør velges på et rent faglig grunnlag. Alfred Nobels intensjon med fredsprisen var å støtte og løfte fram «fredsforkjemperne» og deres arbeid med å fremme «fredskongresser», «nedrustning» og «nasjonenes forbrødring». Egnethet til å sitte i komiteen må dermed ta utgangspunkt i kandidatenes faglige kvalifikasjoner når det gjelder kunnskap om og tilslutning til fredsarbeid og nedrustning.

Som flertallet påpeker, forutsetter det å vurdere kandidater til fredsprisen bred kunnskap. Komiteen må ha inngående kunnskap til aktuelle internasjonale forhold, internasjonal historie og en samfunnsfaglig oversikt som disse medlemmer mener krever en profesjonell, faglig bakgrunn. Dersom det gis tydelige faglige føringer for hvem som kan velges som medlemmer, vil alle medlemmer kunne bidra i komiteens drøftelse på like fot og med faglig tyngde. En slik vurdering ligger til grunn for valg av medlemmer til andre komiteer som deler ut nobelpriser, og disse medlemmer kan ikke se at det ikke skal stilles like strenge kvalifikasjonskrav til de som skal ta stilling til fredsprisen. Disse medlemmer er enig i at politisk bakgrunn kan være relevant og nyttig, men mener fredsprisen først og fremst bør være et resultat av faglig baserte vurderinger. Fagkompetanse bør derfor ligge til grunn for valg av medlemmer uavhengig av hvilken politisk erfaring de måtte ha, og uavhengig av partifarge. Personlig og faglig integritet bør være det sentrale ved vurderingen av kandidatenes egnethet.

Dagens system inviterer til at partigruppene kan legge større vekt på partipolitisk lojalitet enn på Alfred Nobels intensjon med fredsprisen. Disse medlemmer mener det ville være svært uheldig for komiteen om sammensetningen reflekterte slike utenforliggende hensyn. Stortinget har som valgorgan et viktig ansvar for at komiteen får relevant kompetanse og har medlemmer med en bakgrunn som kvalifiserer for den oppgaven de skal ha. Tidligere partioppdrag er ikke nødvendigvis relevant i den sammenheng.

Disse medlemmer mener Stortinget som valgkomité har påtatt seg et stort ansvar for å bidra til Nobelkomiteens kompetanse. Dette ansvaret kan ikke delegeres til gruppene. Stortinget bør derfor gi klare føringer for gruppene når det gjelder hvilke hensyn de skal legge vekt på, slik at det effektivt hindrer at gruppene kan lansere kandidater der interne partihensyn veier tyngre enn komiteens behov.

Disse medlemmer anbefaler at Stortinget fatter følgende vedtak:

«Medlemmene i Nobelkomiteen skal velges på bakgrunn av faglige kvalifikasjoner og personlig egnethet. Kandidatene må vurderes med utgangspunkt i kunnskap om, og tilslutning til, fredsarbeid og nedrusting, slik det ble definert av Alfred Nobel.»

Bør ledere av internasjonale organisasjoner kunne velges som medlemmer av Nobelkomiteen?

Det ligger i utvalgets mandat å vurdere om det er andre forhold enn det som allerede er fastsatt av Stortinget, det bør tas hensyn til i vurderingen av valgbarhet til Nobelkomiteen, herunder om det bør legges begrensninger knyttet til lederverv i internasjonale organisasjoner.

Når det gjelder det siste, er utvalget kommet til at enkelte internasjonale lederverv kan være vanskelige å kombinere med medlemskap i komiteen. Slike verv forutsetter lojalitet både til organisasjonen, dens formål og til dens medlemmer. Der stater er medlemmer av organisasjonen, kan denne lojaliteten settes på prøve når kandidater til fredsprisen skal vurderes. Etter omstendighetene kan derfor en slik rollekombinasjon gjøre det vanskelig å fremstå som uhildet, og en risikerer at det reises tvil om vedkommendes uavhengighet og handlefrihet som medlem av komiteen. Valg av en prisvinner kan gjøre det vanskelig for et medlem av komiteen å fremstå i sitt internasjonale verv med den troverdighet som kreves i forhold til medlemmene i organisasjonen. Det er en kjensgjerning at fredsprisen kan være omstridt både i og utenfor landets grenser, og det er uheldig om noen av medlemmene etter en pristildeling må forholde seg til kritikk og debatt om denne i en annen egenskap enn som medlem av komiteen.

Utvalget ser at dette kan være et problem i flere verv og for ulike organisasjoner, kanskje særlig innenfor internasjonalt sikkerhetssamarbeid, men også i organer som fremmer demokrati- og menneskerettighetstiltak som ofte vil ha en side til fredsarbeid. Om en fredspris skulle utfordre noen eller flere stater som er medlemmer i en internasjonal organisasjon, vil en dobbeltrolle som nevnt kunne ødelegge for muligheten til en god dialog. Særlig lederverv kan gi utfordringer dersom man også er medlem av Nobelkomiteen. Dette gjelder først og fremst øverste ledelse, men også andre som har ledende posisjoner i en organisasjon kan ha funksjoner som skaper en uheldig rollekombinasjon dersom de også skulle være medlem av Nobelkomiteen. F.eks. vil både en posisjon som generalsekretær og andre ledende stillinger i Nato kunne være vanskelig å kombinere med medlemskap i Nobelkomiteen.

Utvalget vil derfor anbefale at det ved fremtidige valg legges til grunn at personer som innehar slike posisjoner, ikke skal velges som medlem av komiteen. Utvalget finner det imidlertid lite hensiktsmessig å formulere rammer som fastlegger hvilke organisasjoner og posisjoner dette skal omfatte.

Det anbefales i stedet at Stortinget fatter et prinsippvedtak som kan lyde:

«Ledere i internasjonale organisasjoner der stater er medlemmer, skal ikke velges som medlemmer i Nobelkomiteen.»

Utvalget legger til grunn at et slikt vedtak ikke gis tilbakevirkende kraft.

Karantene

Utvalget har videre drøftet om det bør innføres en karanteneperiode for personer som har hatt lederverv i internasjonale organisasjoner som nevnt. Samme spørsmål kan stilles for personer som har vært regjerings- eller parlamentsmedlem i Norge eller i andre land.

Utvalgets flertall, alle unntatt Petter Eide, mener det ikke er grunn til å innføre en slik ordning. Når ledere av internasjonale organisasjoner ikke bør velges som medlemmer av komiteen, er det fordi denne rollekombinasjonen gir særlige utfordringer både i egenskap av medlem av komiteen og i egenskap av leder. Når kombinasjonen ikke lenger er til stede, foreligger etter flertallets syn heller ikke behov for å begrense valgbarheten.

Den samme vurderingen gjør seg gjeldende for tidligere regjeringsmedlemmer eller stortingsrepresentanter. Flertallet mener at det heller ikke er behov for en slik begrensning. Det er kombinasjonen av verv som kan være uheldig – ikke det forhold at man har innehatt vervet tidligere.

Utvalgets medlem Petter Eide mener de som har et verv eller en posisjon som gjør at de ikke er valgbare som medlemmer av Nobelkomiteen, heller ikke bør kunne være aktuelle som kandidater mens de sitter i slike posisjoner. For å unngå dette foreslår dette medlem at personer som har innehatt lederverv i internasjonale organisasjoner med stater som medlemmer, innenfor en nærmere definert periode, ikke skal kunne velges som medlemmer av Nobelkomiteen. Det samme gjelder personer som har vært regjerings- eller parlamentsmedlem i Norge eller annet land.

Andre begrensninger i valgbarhet

Utvalget har drøftet om det bør gjøres andre begrensninger i valgbarheten til Nobelkomiteen, og har bl.a. vurdert om det bør vedtas en grense for hvor lenge man kan være medlem av Nobelkomiteen.

Funksjonstiden er i dag 6 år i tråd med Stortingets vedtak fra 1897, og det er ikke fattet noen vedtak om hvor mange ganger man kan gjenvelges. Utvalget mener det er gode grunner til å begrense tidsrommet man kan være medlem av komiteen. Det gir en god dynamikk i komiteen at den fornyes med jevne mellomrom ved at det velges nye medlemmer. Samtidig gir det tyngde og erfaring til komiteen med en viss stabilitet.

Utvalget anbefaler etter dette at Stortinget fatter vedtak om at medlemmer i Nobelkomiteen ikke kan velges for mer enn to perioder og dermed ha en fungeringsperiode på maksimalt 12 år.

Utvalget har videre vurdert om personer som har en ledende stilling i embetsverket som departementsråd eller ambassadør, bør kunne velges som medlemmer av Nobelkomiteen. Det gjelder også tilsvarende stillinger i andre land.

Utvalget ser at det å kombinere høyere stillinger i embetsverket med en plass i Nobelkomiteen kan skape inntrykk av at det er en forbindelse mellom komiteens beslutninger og norske myndigheters politikk, selv om embetsmenn ikke på samme måte som politisk ledelse gir inntrykk av at han/hun som medlem av komiteen representerer en offisiell norsk linje. Det kan videre være vanskelig for en departementsleder eller en ambassadør å stå bak en fredspris som strider mot en sittende regjerings politikk. På den annen side vil en slik begrensning utelukke personer som både faglig og personlig kunne være meget godt kvalifisert til å være medlem av komiteen. Dersom partigruppene fortsatt skal foreslå kandidater til Nobelkomiteen, slik flertallet i utvalget går inn for, kan det også argumenteres for at man bør begrense vedtak som utelukker flere grupper fra å kunne velges og på den måten setter grenser for gruppenes vurderinger.

Utvalget har kommet til at ledende embetsmenn, som har en lojalitetsplikt overfor den regjeringen de arbeider for til enhver tid, ikke bør kunne være medlemmer av Nobelkomiteen. Dels åpner en slik rollekombinasjon for at det kan sås tvil om vedkommendes integritet som medlem av komiteen, dels er det en risiko for at han/hun assosieres med regjeringen på en slik måte at det utad blir mindre tydelig at Nobelkomiteen ikke taler på vegne av norske myndigheter. Tilsvarende vil gjelde ambassadører og ledende embetsmenn fra andre land. Utvalget anbefaler derfor at Stortinget fatter slikt vedtak:

«Personer med ledende stillinger i embetsverket, som departementsråd eller ambassadør, kan ikke velges som medlemmer av Nobelkomiteen.»