Spørsmål
Sylvi Listhaug (FrP): Det var bra finansministeren ble stående.
Dommedagsprofetiene står i kø i regjeringens perspektivmelding, som nylig ble framlagt. Under framleggelsen sa statsministeren at det som spiser opp handlingsrommet, er at folk lever lenger – litt av en melding for pensjonistene å få.
Fremskrittspartiet er grunnleggende uenig: Det er helt fantastisk! Mange eldre er sprekere enn noen gang, bidrar i frivillig arbeid og står på for å hjelpe barn og barnebarn. De skal ikke ha dårlig samvittighet. De skal være stolt over det velferdssamfunnet de har bidratt til å bygge opp.
Hvorfor ble velferdssamfunnet bygd opp? Hva var kjernen? Det var utdanning, helsetjenester, hjelp til eldre og syke som trengte det, og pensjon var utgangspunktet for opprettelsen av folketrygden i 1967.
Når man leser regjeringens perspektivmelding, er verden snudd fullstendig på hodet. Det som var utgangspunktet for at man lagde en velferdsmodell, blir definert som problemet, mens man bruker masse penger på mye som ikke er kjernevirksomhet. Utgifter til dette diskuteres ikke som et problem, enten det er snakk om bistand, innvandring eller integrering, som i denne meldingen er sporadisk nevnt. I 2017, da Fremskrittspartiet var med på å legge den fram, ble temaet viet et eget kapittel. Symboltiltak på klimaområdet er uten dokumentert effekt på globale utslipp.
Hvorfor bruker regjeringen energien i perspektivmeldingen på å gi eldre og pensjonister dårlig samvittighet, når de burde fått honnør og respekt for å ha skapt den enorme rikdommen og velferden landet vårt har? Hvorfor gjøres grunnlaget for velferdsmodellen vår, som pensjon, helsetjenester og eldreomsorg, til Norges problem, istedenfor å gå løs på å kutte i oppgaver som ikke er velferdssamfunnets kjernevirksomhet, som f.eks. bistand, innvandring og symbolske klimatiltak?