Ventetidene øker under Støre-regjeringen, og pasienter venter stadig lengre på helsehjelp. Samtidig styrer sykehus mot underskudd, aktiviteten i sykehusene er fortsatt ikke høy nok og regjeringen bygger ned samarbeidet mellom det offentlige, det ideelle og det private. Hva vil være statsrådens viktigste tiltak for å redusere ventetiden for pasientene?

En av de store styrkene vi har i vårt demokrati, er at partiene på Stortinget klarer å gå sammen og danne forlik i saker der det er spesielt viktig at de politiske rammevilkårene står seg over tid. Det gir også grunnlag for forutsigbarhet og for trygg styring. Trygg styring betyr at man står ved forlikene, og at partene ikke sår tvil om hvilken politikk som gjelder. Det betyr at vi legger til grunn at de partene man inngår forlik med, har en intensjon om å opprettholde den avtalen. Hvis man mistror avtalepartnerne sine, bør man også stille seg spørsmål om hvorfor man i det hele tatt vil bli enig med dem. Derfor ble jeg ganske bekymret da statsministeren talte til landsstyret i Arbeiderpartiet i forrige uke. Han brukte talen sin til å male et skremmebilde av hva som ville skje hvis Høyre vant valget, og det er i og for seg vanlig arbeiderpartitaktikk når det butter på meningsmålingene. Det som imidlertid var nytt, var hvilket tema statsministeren brukte som ammunisjon til angrepet. Han stilte nemlig spørsmål ved pensjonsforliket: Det stilte han spørsmål om. Det andre var: Det er verdt å minne om at det var Solberg-regjeringen som la frem forslaget om pensjon fra første krone, og reguleringen av pensjon er omtalt og signert i den pensjonsavtalen som er inngått i Stortinget. Da er det ganske alvorlig at bare noen få uker etter at et bredt flertall har inngått den avtalen, står altså statsministeren og sår tvil om hvorvidt Høyre kommer til å stå ved det forliket. Jeg kan slå fast her og nå at vi står bak denne enigheten, og at det ikke er noen grunn til å så tvil om noe annet. Mener statsministeren at det gir et inntrykk av politisk stabilitet i Norge at han, som landets statsminister, undergraver et forlik bare uker etter at det ble inngått?

For å spise den norskproduserte maten må man ha tenner – det får fungere som en slags overgang. Tennene er jo en del av kroppen – det er et objektivt faktum, som ikke noen kan være uenig i. Spørsmålet er hvorfor de ikke behandles som en del av kroppen. Når jeg er syk, kan jeg gå til fastlegen, hvis jeg brekker beinet, får jeg hjelp på sykehuset, og hvis jeg bruker mer enn det fastsatte egenandelstaket, får jeg heldigvis frikort og slipper å bruke bankkort i det hele tatt når jeg trenger helsehjelp – noe av det mest fantastiske med Norge. Men dette gjelder bare for alle andre kroppsdeler enn munnen, og konsekvensene er at vi får klassekarakter på smilet – man kan rett og slett se forskjell på folk. Forrige uke kom SSB med en levekårsundersøkelse som viste at rekordmange ikke har råd til å gå til tannlegen. Det er over 300 000 nordmenn som ikke har råd i det hele tatt, og som altså dropper det. Vi vet at mange i tillegg til det må ta seg råd til dyre tannlegeregninger, og det går ut over andre deler av livet, f.eks. må man spare på mat eller strøm og andre nødvendige utgifter, som også øker. Vi må ta et oppgjør med smilets klasseskiller. Det er på tide med en tannhelsereform som gjør at vi behandler tennene som det det er: en del av kroppen. Regjeringen har oppnevnt et tannhelseutvalg, som alle venter spent på. Det har frist til i juni for å levere sin endelige rapport. De skal utrede nettopp hvordan tannhelsen kan harmoniseres med øvrige helse- og omsorgstjenester, og vurdere og komme med forslag til hvordan et universelt egenandelstak kan innføres. Så mitt første spørsmål er: Står regjeringen klar til å følge opp i praksis når utvalget legger fram sin rapport?

Forrige uke besøkte jeg Vegard Vigdenes. Han er nestleder i Bonde- og Småbrukarlaget. På gården hans i Trøndelag er det drevet melkeproduksjon siden svartedauden. Nå varsler Vigdenes at det er slutt. Han har regnet på økonomien og funnet ut at han ikke kan fortsette. Han er ikke alene. Det er veldig dramatiske tider for norsk jordbruk. Fjøs tømmes, og gårder legges ned. Bare de ti siste årene er det lagt ned mer enn 6 000 bruk. At nestlederen i Bonde- og Småbrukarlaget nå tømmer et nytt fjøs, og de tallene han viser fram for sin egen økonomi, viser hvor alvorlig det er i norsk jordbruk. Når unge bønder ikke ser en framtid i å produsere mat, har vi et stort problem, men ikke først og fremst for dem, for de er kloke folk som får seg nye jobber. Det er imidlertid et problem for oss som ikke er bønder, og som er avhengig av at noen tar jobben med å produsere mat med utgangspunkt i norske ressurser. Derfor er dette viktig for folk. Det er også viktig fordi vi har lav selvforsyning. Det er avgjørende for vår totalberedskap i en urolig tid. Skal vi få opp selvforsyningen, må vi gjøre det mer lønnsomt å drive jordbruk og å drive på norske ressurser. Det er fullt mulig, men det krever politisk vilje. Skal vi få en opptrappingsplan som er reell, må vi være ærlig om situasjonen. Vi må ha ærlige tall. Nå ser vi at regjeringen har lagt på bordet det bøndene selv kaller for luftpenger, der de har blåst opp inntektene. Vi i SV har større ambisjoner og har klart å samle et bredt flertall, om regjeringspartiene er med, for det som nå refereres til som forslag 25. Jeg lurer på hvorfor regjeringen mener at bøndene skal leve av luftpenger, og ikke en ordentlig opptrappingsplan.

Gitt regjeringens stadfesting i Hurdalsplattformen om at man så raskt som mulig vil gå i dialog med EU med mål om å sikre Norge unntak fra deler av bestemmelsene i EUs fjerde jernbanepakke, og at statsråden i september i fjor mottok en utredning fra Jernbanedirektoratet om handlingsrommet for bruk av unntaksbestemmelser i kollektivtransportforordningen, hvilken dialog har regjeringen hatt med EU om hvordan Norge kan få mer nasjonal kontroll over trafikken på norsk jernbane?

En viktig forutsetning for at elevene skal lære både faglig og sosialt, er at de er til stede på skolen. Stort fravær kan tyde på at elevene ikke trives på skolen og ikke lærer det de skal. På Støre-regjeringens vakt har vi sett en urovekkende vekst i elevenes fravær på 10. trinn. Regjeringen har selv valgt å sette fraværsgrensen i videregående i spill. Fraværsgrensen vi i Høyre fikk på plass i vår regjeringstid, er evaluert. Den faglige evalueringen fra Fafo viser at fraværsgrensen har vært en stor suksess. Fraværet har gått ned med om lag 30 pst., mest hos dem med høyest fravær. Eksamenskarakterene til elevene har gått opp. Mye tyder på at fraværsgrensen bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Det er ikke alle som har en mor eller far som passer på at ungdommen går på skolen. Nå forsøker regjeringen å lage en ny fraværsgrense. Forslag om å heve grensen fra 10 til 15 pst. vil svekke fraværsgrensen, forslag om å fjerne dokumentasjonsplikten helt gjør det lettere å skulke, og forslag om ikke å skille mellom sykdom, politisk fravær og skulk gjøre det vanskeligere å være syk. Regjeringens forslag har derfor møtt motstand. Til og med Elevorganisasjonen, som er imot fraværsgrense, mener at Høyres fraværsgrense tross alt er bedre enn regjeringens forslag. Mitt spørsmål til kunnskapsministeren er: Hvorfor vil regjeringen gjøre det lettere å skulke og vanskeligere å være syk?

Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren. I et intervju i Aftenposten på mandag uttalte statsråden at hun vil ta et oppgjør med snillismen i arbeids- og sosialpolitikken, og at det er avgjørende for arbeidslinjen at vi får flere av ytelser og inn i arbeid. Statsråden ytrer også et ønske om en politisk debatt preget av flere tiltak for å få folk i jobb framfor endeløse diskusjoner om nivået på ytelser, slik hun selv ordlegger seg. Dette stiller seg i rekken av lignende utspill som statsråden har hatt om hvor viktig arbeidslinjen er, og om hvordan debatten må endre seg. Vel og bra det, men det forutsetter jo at det følges opp med politisk substans, for at Arbeiderpartiet har fornyet retorikken, betyr dessverre ikke at de har fornyet politikken. I august 2021 gikk statsminister Støre ut og mente at politikerne hadde feilet da vi rundet 100 mrd. kr i årlige utgifter til uføretrygd. Vel, i budsjettet for inneværende år er det tallet blitt 125 mrd. kr. Dette har skjedd samtidig som viktige satsinger som arbeidsmarkedstiltak og varig tilrettelagte arbeidsplasser for å få flere i arbeid har blitt nedprioritert av regjeringen. Dette kommer i tillegg til at regjeringen har vraket inkluderingsdugnaden i offentlig sektor, som fikk flere hundre mennesker med funksjonsnedsettelser ut i arbeid, og de har strammet kraftig inn på innleieregelverket og adgangen til midlertidige ansettelser og dermed økt terskelen inn i arbeidslivet for folk som står utenfor arbeidslivet. Regjeringen sier altså at arbeidslinjen er det viktigste i arbeids- og sosialpolitikken, men fører en politikk som er stikk i strid med alt det arbeidslinjen innebærer. Resultatene er så langt 25 pst. vekst i utgiftene til uføretrygd. Regjeringen har også sammen med SV økt nivået på ytelsene, samtidig som de stenger dør etter dør inn i arbeidslivet. Når skal statsråden slutte å bekymre seg for retorikken og faktisk endre politikken?

Mitt spørsmål går til næringsministeren. I dag ser vi at LO er ute og raser mot lederlønnsveksten på toppen av samfunnet. Etter år med galopperende lederlønninger der veksten for folk på toppen har vært langt høyere enn for ansatte, varslet næringsministeren med eierskapsmeldingen høsten 2022 et oppgjør med ekstreme topplønninger i statlig eide selskap – da skulle det strammes inn. Med de nye reglene som trådte i kraft fra nyttår, skal ikke bonusene for sjefene i selskaper som f.eks. Equinor kunne overstige 25 pst. av fastlønnen og bare unntaksvis skal de på toppen kunne ha større inntektsvekst enn de ansatte. Vi må si at det har åpenbart ikke imponert i absolutt alle styrerom, for denne våren har det kommet melding på melding om ekstreme topplønninger i norske selskaper, også statlig eide selskaper. I Equinors årsrapport går det fram at konsernsjefen, Anders Opedal, tjente svimlende 20,7 mill. kr. Nå får vi gjennom Dagens Næringsliv høre at styrelederen i Equinor, Jon Erik Reinhardsen, har sagt at styret har besluttet en ekstraordinær justering av grunnlønnen for konsernledelsens medlemmer fra 1. januar i år med mål om – og nå siterer jeg styrelederen – «å sørge for at den totale godtgjørelsen ikke påvirkes av de nye reglene». Vi har også sett lignende grep bli tatt i Telenor. Da er mitt spørsmål om næringsministeren anser at denne typen grep er i tråd med intensjonen bak innstrammingene i eierskapsmeldingen.

I Stortingets muntlige spørretime onsdag 6. desember 2023 fredet statsråden eksamen på ungdomsskolen etter at et offentlig utvalg hadde skapt usikkerhet om hvorvidt ordningen skulle videreføres. Vil statsråden også sikre at man fortsatt skal ha en form for nasjonale prøver på ungdomsskolen?

Om finansministeren kunne informere Stortinget om hvilke tiltak han mener er aktuelle for å kompensere for redusert kjøpekraft og bidra til at det blir bedre for de fleste i 2024

Om statsråden mener der er i tråd med regjeringas politikk at kvinner ender opp med å betale mange tusen kroner for føde- og barseltilbud, fordi det offentlige tilbudet svikter

Om hva statsråden vil gjøre med helseforetaksmodellen og den innsatsstyrte finansieringen for å sikre demokratisk kontroll over sykehusene og sikre en styrket offentlig velferd

Om statsråden mener at dagens arbeidsmiljølov gir tilstrekkelig fleksibilitet til å gjennomføre nødvendige endringer i arbeidstidsordningene ved sykehusene

Om hvordan statsråden vil sikre at barn som er under barnevernets omsorg får den helsehjelpen de har krav på, og at døgnbehandling for barn og unge blir tilgjengelig uavhengig av om det er hverdag eller helg

Om hvordan statsråden jobber for å tilrettelegge for at det finnes kreative og gode arenaer for ungdom som vil organisere sin fysiske aktivitet på egen hånd

Om statsråden tror på advarslene fra næringslivet om virkningene av nye og enda strengere regler for å innleie arbeidskraft

Da et rekordsterkt flertall vant valget i 2021 og kastet høyreregjeringen og Erna Solberg, hadde vi, de 100 mandatene, flere viktige ting til felles, bl.a. et ønske om å ta fisken tilbake til kysten, sånn at det kunne gi både arbeid og verdiskaping. Derfor var det veldig mange som ventet spent på kvotemeldingen, som ble lagt fram i januar. På noen punkter foreslår kvotemeldingen tydelige brudd med høyrepolitikken, som f.eks. å gjeninnføre trålstigen og flytte deler av kvoten fra de største til de mindre fartøygruppene. Jeg må benytte anledningen til å si at det er veldig bra, men spørsmålet er om det er nok. De siste 20 årene har jo fiskeripolitikken bidratt til å sentralisere fisk på større båter og på færre hender. Mindre fisk kommer til land, og arbeidsplassene har forsvunnet langs kysten. 29 kommuner har mistet all villfiskindustri, og ni kommuner har mistet sine fiskemottak. Hver tredje torsk som fanges i havet utenfor Norge, er aldri innom kaia før den sendes ut av landet, og råstoffet forsvinner jo da fra den verdiskapende bearbeidingen vi kunne hatt. Alt dette pekte Riksrevisjonen på i 2020, da de kom med veldig krass kritikk av fiskeripolitikken. De sa at politikken har brutt med de historiske prinsippene. Det har blitt mindre videreforedling og aktivitet i kystsamfunnene, eierskapet samles på stadig færre hender, og forvaltningen er for lite bærekraftig. Mitt spørsmål til statsministeren er om han er enig i Riksrevisjonens kritikk, og om han er sikker på at regjeringens kvotemelding er nok for å snu den negative utviklingen.

Hadde regjeringens skattepolitikk vært en eksamensoppgave, ville nok karakteren ikke bestått blitt gitt – ikke på grunn av plagiat, men fordi politikken «helt klart har skadelige virkninger på økonomien på lang sikt». Det siste uttalte lederen for rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, Ragnar Torvik, til NRK i går. Det er altså ikke min eller Fremskrittspartiets påstand, men en konklusjon som vi deler fullt ut. Utvalget har beregnet at offentlige utgifter nå utgjør over 60 pst. av den norske fastlandsøkonomien målt med bruttonasjonalprodukt, mens nivået i Sverige og Danmark, f.eks., tilsvarer 50 pst. Den rød-grønne regjeringen har satt historisk rekord i skatteøkninger. Nettopp det at mye av pengebruken i Norge hentes fra skatter, har en kostnad for økonomien, heter det i utvalgsrapporten. Skattesjokket har kommet samtidig som Norge har hatt enorme ekstrainntekter, bl.a. som følge av høye energipriser. Til tross for høyere pengebruk har ikke Norge flere offentlig ansatte innen verken skole eller helse- og omsorgssektoren enn våre naboland, igjen ifølge rapporten. Fremskrittspartiet er helt enig med professor Torvik, som har ledet utvalget, når han sier at hvis man får ekstrainntekter, er det naturlig å bruke noe på offentlig sektor og noe på å redusere skadelige skatter. Men regjeringen er åpenbart ikke enig i anbefalingene til lederen av sitt eget ekspertutvalg når den istedenfor å redusere skadelige skatter velger å levere nye skattesjokk, og i tillegg bruker engangsinntekter på varige offentlige utgiftsøkninger, igjen noe som påpekes av utvalget. Hva synes egentlig statsministeren om at et regjeringsoppnevnt utvalg retter en så kraftig advarsel mot de langsiktige konsekvensene av regjeringens finanspolitikk?

Om hva statsråden mener om at menigheten Samfunnet i sin undervisning av barn og unge bryter med verdier som likestilling, likeverd og valgfrihet

Om statsråden vil være en oppsynsmann for å stanse tap av natur og sikre rein og rimelig vannkraft framfor hensynene til vindkraftbransjen, med skjulte eiere i skatteparadis, og den europeiske strømbørsen