Grunngiving

Vi er inne i FNs havforskningstiår, og det er med rette et stort fokus på å ta vare på livet i havet. 30 prosent av verdens fiskebestander trues av overfiske, samtidig som destruktive fiskemetoder truer annet liv i havet. I tillegg sliter havet med forsuring, oppvarming, forurensning fra plast og andre kilder samt negativ påvirkning fra andre industrier som for eksempel olje- og gassutvinning. Statsministeren har tidligere uttalt “Hvis havet var en organisme ville vi definert det som en truet art”. Siden den gang har situasjonen blitt enda verre for havet.
Forskere, inkludert forskerne i det internasjonale havpanelet anbefaler at minst 30 prosent av verdenshavene vernes innen 2030. Erna Solberg forpliktet våren 2021 Norge til dette målet. Skal man nå et slikt mål er det sentralt at man får på plass en global havavtale, som gjør det enkelt og effektivt å verne havområder i internasjonalt farvann. Internasjonalt farvann utgjør ⅔ av verdens havområder og dekker nesten halve planeten. Likevel finnes det i dag ingen effektive mekanismer for å opprette marine verneområder. Forvaltningen er splittet opp i regionale og sektorspesifikke forvaltningsinstitusjoner, hvor det ikke finnes noen institusjon med mandat til å se på samlet økosystembelastning eller opprette tverrsektorielt marint vern.
Den beste praksisen for forvaltning av internasjonalt farvann finner vi kanskje i Antarktis, som forvaltes av CCAMLR, men selv der ser vi at landene i CCAMLR-konvensjonen sliter med å bli enige om tilstrekkelig marint vern. Det kan verden endre i forhandlingen om den globale hav-avtalen som det nå forhandles om i FN. Fjerde og forhåpentligvis siste forhandlingsmøte for den avtalen skal avholdes fra 7.-18. mars 2022.