Skriftleg spørsmål fra Terje Halleland (FrP) til olje- og energiministeren

Dokument nr. 15:622 (2019-2020)
Innlevert: 26.12.2019
Sendt: 02.01.2020
Svart på: 09.01.2020 av olje- og energiminister Sylvi Listhaug

Terje Halleland (FrP)

Spørsmål

Terje Halleland (FrP): Oljeselskapene skapte i 2013 forventningen om lokale ringvirkninger gjennom etablering av en råoljeterminal på Veidnes i Nordkapp som del av Castberg-utbyggingen.
Hvorfor har selskapene på tross av de forventningene de har skapt besluttet å ikke bygge en kai for omlasting på Veidnes?

Grunngiving

Olje og energidepartementet godkjente 28. juni 2018 plan for utbygging og drift for Castberg-feltet. Ved behandlingen av saken fattet Stortinget to anmodningsvedtak knyttet til råoljeomlasting på Veidnes i Finnmark.
Castberg-feltet er svært viktig for den videre utvikling av olje- og gassvirksomheten i Barentshavet og for olje- og gassmiljøet i nord.
Equinor, på vegne av Castberg-selskapene, har besluttet transportløsning for Castberg-feltet. Equinor offentliggjorde 13. desember at selskapene ikke har funnet grunnlag for å fortsette med prosjektet.
Råoljen fra Castberg-feltet vil dermed bli transport direkte til markedet.

Sylvi Listhaug (FrP)

Svar

Sylvi Listhaug: Etter foreleggelse av saken for Stortinget, gjennom Prop. 80 S (2017-2018), godkjente Olje- og energidepartementet 28. juni 2018 plan for utbygging og drift for Castberg-feltet, inklusive rettighetshavernes foreslåtte løsning for transport av oljen med bøyelastere til markedet. Ved behandlingen av saken fattet Stortinget to anmodningsvedtak knyttet til råoljeomlasting på Veidnes i Finnmark. Disse har blitt fulgt opp.

Departementet orienterte Stortinget første gang om sin oppfølging av disse anmodningsvedtakene i Prop. 1 S (2018–2019). I denne proposisjonen ble bakgrunnen for arbeidet med omlasting på Veidnes gjennomgått. Herunder at en oljeterminal ble lansert i 2013 da feltet var planlagt utbygd med en halvt nedsenkbar plattform uten oljelager og rør inn til en råoljeterminal. Derfra skulle råoljen transporteres i skip til markedet. En letekampanje ved Castberg-feltet i 2014 ga skuffende resultater. Dette betød at utbyggingen omfattet et lavere og mer ensartet ressursgrunnlag. Samtidig falt oljeprisen. Dette gjorde at utbyggingskonseptet for feltet måtte vurderes på nytt for å få et gjennomførbart prosjekt. Denne vurderingen viste at den beste utbyggingsløsningen med de nye forutsetningene var et produksjonsskip med integrert oljelager i skipet. Det var således ikke lenger nødvendig med oljerør fra feltet og inn til en terminal på land for å produsere feltet. Med den valgte løsningen lastes råoljen – som for mange norske oljefelt, på skip (bøyelastere) på feltet og transporteres derfra direkte til markedet.

Selv om alternativet med plattform og rørledning til land ble lagt bort som løsning for Castberg-feltet, har utredningene av mulig omlasting på Veidnes fortsatt. Det er utredet om man gjennom en slik løsning kan oppnå innsparinger i transporten av olje ut fra Barentshavet. Det ble tidlig klart at en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning, for å få en lønnsom omlasting på Veidnes var oljevolum utover de i Castberg-feltet. Studiene ble derfor etter 2015 gjennomført i et samarbeid mellom de oljeselskapene som har deltakerandeler i felt eller funn i Barentshavet.

To ulike terminalkonsept på Veidnes ble grundig utredet frem til 2018. Da konkluderte selskapene med at begge de to omlastingskonseptene ville gitt begrensede reduksjoner i transportkostnader for olje i Barentshavet og at det var usikkert om det ville være andre økonomiske fordeler med omlastingen. De studerte løsningene ville medføre høye investeringskostnader og betydelige driftskostnader. Disse forholdene, sammen med forventet volum som ville bruke en ev. terminal, gjorde at det ikke var samfunnsmessig eller industrielt lønnsomt å gå videre med de to studerte terminalkonseptene. Samtidig ønsket selskapene å videreføre studier for å se om enklere omlastingsløsninger kunne være samfunnsøkonomisk lønnsomme. De konkrete, alternative omlastningsløsningene som har vært studert etter 2018 var 1) skip-til-skipomlasting i Sarnesfjorden/Kåfjorden, 2) skip-til-skipomlasting knyttet til et oppankret lagerskip i Sarnesfjorden og 3) skip-til-skipomlasting ved en nedskalert terminal (kaianlegg) på Veidnes.

Det ble avslutningsvis i Prop. 1 S (2018-2019) varslet at departementet ville komme tilbake til Stortinget med oppdatert informasjon om det pågående utredningsarbeidet, andre relevante problemstillinger, og sin oppfølging av anmodningsvedtakene på egnet måte innen utgangen av 2018. Dette ble gjort i Prop. 41 S (2018-2019).

I denne proposisjonen beskrev departementet status for de tre alternativene for omlasting som var gjenstand for utredning hos selskapene, herunder at alternativet med skip-til-skipomlasting knyttet til et oppankret lagerskip i Sarnesfjorden var lagt til side av selskapene. Det ble opplyst om at løsningen med skip-til-skipomlasting i fjorden var vesentlig mer teknisk moden enn skip-til-skipomlasting ved et kaianlegg. Dette siste alternativet var høsten 2018 fortsatt i en svært tidlig utredningsfase og selskapene hadde på dette tidspunkt ikke et grunnlag for å ta konseptvalg og langt mindre fatte en ev. investeringsbeslutning. I og med at studiene var i en tidlig fase var det knyttet betydelig usikkerhet både til selve utbyggingsløsningen, herunder utforming og omfang, og kostnadene den ville medføre.

I en kvalitativ vurdering av alternativene vurderte selskapene transport av oljen direkte til markedet som best både for sikkerhet, arbeidsmiljø, miljørisiko og driftsregularitet sammenliknet med alternativene med omlasting. Det ble opplyst at selskapene i de innledende studiene ikke hadde identifisert tekniske, operasjonelle, regulatoriske eller sikkerhets-, arbeidsmiljø- og miljømessige forhold som ikke gjorde det mulig å gjennomføre de to gjenværende omlastingsløsningene. Omlastingsløsningene var ifølge selskapene akseptable, men begge hadde svakheter av teknisk og operasjonell karakter i forhold til transport direkte til markedet.

Ingen av de utredede løsningene fremstod høsten 2018 som samfunnsøkonomisk lønnsomme. Sammenlignet med transport direkte til markedet var forventet nåverdi før skatt beregnet av operatøren til å være om lag -1,5 milliarder kroner for alternativet med skip-til-skipomlasting i fjorden og om lag -2,1 milliarder kroner for alternativet med et kaianlegg. Selv om usikkerheten ved estimatene var høy, ble det opplyst at det synes klart at det vil være krevende å få et kaianlegg samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det ble opplyst om at det var beregnet direkte og indirekte sysselsettingseffekter på til sammen om lag 50-60 sysselsatte i driftsfasen ved de to gjenværende alternativene.

For å få på plass et godt beslutningsgrunnlag for å ta endelig beslutning om transportløsning for Castberg-feltet var det, i tråd med normal industriell praksis for petroleumsprosjekter, nødvendig å utrede alternativet videre. Selskapene planla å gjennomføre konseptstudier for å modne dette alternativet frem til en ev. beslutning om videreføring. Et slik arbeid tar om lag ett år og beslutningsgrunnlaget skulle være klart tredje kvartal 2019. Først på dette tidspunkt ville en ha et grunnlag for å kunne foreta en reell sammenligning av, og valg mellom, de ulike transportløsningene for Castberg-feltet. Departementet varslet også at det ville holde Stortinget orientert på egnet måte om det videre utredningsarbeidet. Stortinget behandlet Prop. 41 S (2018-2019) gjennom Innst. 240 S (2018-2019) i vårsesjonen 2019.

I Prop. 1 S (2019-2020) skrev departementet at det har fulgt opp selskapenes arbeid med å utrede en omlastning av råolje på Veidnes i Finnmark, at utredningene går fremover som planlagt og at selskapene planlegger valg av transportløsning for Johan Castberg-feltet i oktober 2019. Departementet opplyste også at det vil holde Stortinget orientert på egnet måte om selskapenes beslutning. En slik orientering gir jeg gjennom dette svaret.

Som for andre prosjekter er det selskapene som skal beslutte hvordan oljen fra Castberg-feltet skal transporteres til markedet. Beslutningsgrunnlaget til selskapene viser at alternativet med skip-til-skipomlasting i Sarnesfjorden/Kåfjorden er valgt bort som en varig løsning da måletekniske forhold ville gitt et betydelig verditap på omlastet råolje. Beslutningsgrunnlaget viser videre at et kaianlegg for oljeomlasting på Veidnes ville medføre en investering på om lag 2,4 milliarder kroner og ha en negativ nåverdi før skatt på om lag 3,6 milliarder kroner. Dette sammenliknet med å transportere oljen direkte fra feltet til markedet. At nåverdien før skatt er mer negativ enn investeringskostnaden viser at også selve driften av et slik kaianlegg ville gå med tap. Utredningene viser at oljeomlasting har negativ nåverdi før skatt på om lag 2,9 milliarder kroner selv om oljevolumer fra andre potensielle feltutbygginger i Barentshavet inkluderes.

Selskapene har nå tatt beslutning om endelig transportløsning for Castberg-feltet, og løsningen med transport direkte til markedet slik som ligger til grunn for den godkjente utbyggingsplanen er valgt. Selv om alle steiner er snudd har ikke selskapene lykkes med å finne et opplegg for omlasting på Veidnes som ikke er vesentlig dårligere enn å transportere oljen direkte til markedet. At det er vesentlig dårligere betyr at det vil medføre et tap i milliardklassen for samfunnet om det gjennomføres.

Aktiviteten til havs på felt på norsk sokkel gir store ringvirkninger på fastlandet i form av lønnsom næringsaktivitet og arbeidsplasser. Det gjelder også for Castberg-feltet. Utbygging og drift av Castberg-feltet gir store ringvirkninger i nord. I driftsfasen er feltet beregnet å gi om lag 470 årsverk i et normalt driftsår, hvorav 265 av disse er i Nord-Troms og Finnmark. I den pågående utbyggingsfasen er beregnede sysselsettingsvirkninger i Nord-Norge på om lag 1750 årsverk, hvorav i overkant av 700 i Nord-Troms og Finnmark. Hadde ikke selskapene funnet en lønnsom måte å bygge ut feltet på ville ikke disse store ringvirkningene oppstått.

Bygging og drift av et kaianlegg for oljeomlasting ville gitt ekstra lokale og regionale ringvirkninger. Jeg hadde derfor ønsket at et kaianlegg på Veidnes var et godt prosjekt som kunne har blitt gjennomført. Slik er det dessverre ikke. Samtidig gir Castberg-utbyggingen også nye muligheter i Nordkapp kommune selv om det ikke blir kai. Selskapene planlegger opptrapping av kapasiteten for beredskapstrening og maritim trening for aktivitetene i Barentshavet.?Partnerskapet har til hensikt å benytte egnede fasiliteter i Honningsvåg og er i dialog med mulige lokale samarbeidspartnere. Det forventes at driften vil gi grunnlag for 5-10 lokale årsverk. Denne bruken vil gi økt aktivitet og sysselsetting i regionen, og vil styrke et viktig miljø for sikkerhet og beredskap i Finnmark som også kan komme andre næringer til gode.