Ketil Kjenseth (V): Kan statsråden klargjøre hva slags kostnader som kan legges til grunn for en såkalt friluftsavgift etter friluftslovens § 14, og hvilke retter og plikter en kommune har til å kontrollere, godkjenne eller eventuelt avvise et krav om å innføre en slik avgift?
Grunngiving
Det er stadig flere aktører som ønsker å ta i bruk arealer og tilrettelegge for turisme og friluftslivsaktiviteter, også med sikte på næringsformål. Friluftslivsloven § 14 åpner for at grunneiere eller operatører kan ta avgifter for adgang til områder som er tilrettelagt for friluftslivsformål. Samtidig heter det i loven at avgiften må være «rimelig» og «ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket».
Allemannsretten står sterkt i Norge, og ferdselsretten er helt sentral i samfunnets arbeid med å fremme helse og livskvalitet i befolkningen.
Retten til ferdsel i utmark er imidlertid under press fra næringslivsaktører og andre som ikke bare ønsker å få dekket kostnader til tilretteleggelse for friluftsliv, men også gjennom «bompenger» ønsker å generere fortjeneste og inntekt gjennom innkreving av en avgift etter friluftslovens § 14. Det finnes også eksempler der avgiften benyttes til å generere verdier gjennom næringsbasert turisme og salg av opplevelser. Det er stor fare for smitte-effekt ved bruk av avgifter til slikt bruk, særlig hvis misbruk ikke påpekes og påtales. Det er derfor blant mange en bekymring for en kommersialisering av bruk av natur, og at dette også kan medføre redusert friluftsliv og folkehelse i befolkningen.
Enkelte steder er det en oppfatning at det står grunneier eller bruker av området fritt til selv å avgjøre om det skal kreves inn en avgift og nivået på denne, evt. at kommunen kun har anledning til å si ja eller nei til en avgift, men ikke skal blande seg inn i avgiftens størrelse eller hvilke kostnader den benyttes til å dekke. Med andre ord at kommunen ikke trenger å føre noen kontroll med om avgiftsnivået står i misforhold til de tiltak som er gjort på området til fordel for friluftslivet. Andre steder tar kommuner lett på denne kontrollen, eller er forsiktige med å reagere overfor ulovlige friluftsavgifter, enten på grunn av kapasitets- og kompetansemangel, eller fordi de ikke vil komme på kant med viktige lokale aktører. Andre opplever at kommunen ikke har tilstrekkelige reaksjonsmuligheter som «svir nok» i forhold til den inntekt som genereres av den ulovlige avgiften.
Departementet kom i 2007 med et rundskriv om avgifter, men dette har tydeligvis ikke blitt oppfattet godt nok, eller er tydelig nok om avgiftsbruken, slik intensjonen for rundskrivet var. En klargjøring av regelverket vil bidra til færre konflikter og at reiselivsnæringer og opplevelsesbasert turisme ikke kolliderer med allemannsretten og Friluftslovens bestemmelser. Behovet for klargjøring er også knyttet til beskyttelse av allemannsretten, men også for å unngå en situasjon hvor uenigheter mellom næringsinteresser og friluftslivets interesser resulterer i krevende konflikter – med mulige etterfølgende rettsprosesser.